Rusmiddellidelser i Norge
Oppdatert
|Bruk av rusmidler er for mange uproblematisk, men noen får problemer. Likevel utgjør bruk av rusmidler, spesielt bruken av alkohol, et betydelig folkehelseproblem. Pasienter med rusmiddellidelser har ofte også andre psykiske og kroppslige sykdommer.
Hovedpunkter
- Alkoholbrukslidelser er de hyppigste rusmiddellidelsene i Norge.
- 12-månedersforekomst av skadelig bruk eller avhengighet av alkohol for voksne er 5-8 prosent. Dette utgjør om lag 175-350 000 personer.
- Pasienter med rusmiddellidelser har ofte også andre psykiske og kroppslige sykdommer.
- Det er en stor underbehandling av rusmiddellidelser i Norge.
Om rusmidler og helse
Rusmidler omfatter alkohol, vanedannende legemidler og illegale rusmidler (narkotika). Mange bruker rusmidler uten at dette er problematisk, men heller assosiert med glede eller lettelse. Likevel er rusmiddelbruk et folkehelseproblem. Det finnes diagnostiske koder relatert til bruken. Bruker man rusmidler slik at det gir helseskade får man diagnosen skadelig bruk. Om man mister kontrollen over bruken, utvikler toleranse og fortsetter bruken tross negative konsekvenser kan man få diagnosen rusmiddelavhengighet. Også rusmiddelbruk som ikke når diagnostisk nivå kan være problematisk helsemessig, juridisk og sosialt.
Diagnoser relatert til rusmiddelbruk stilles ut fra konsekvenser og kontroll. Mengden rusmiddel man inntar er likevel viktig. I et folkehelseperspektiv er et stort inntak (såkalt risikobruk), også problematisk selv om pasienten ikke fyller diagnostiske kriterier for påvist sykdom.
Det har vært en tendens til å se mer alvorlig på bruk av illegale rusmidler enn alkohol, men medisinsk sett er et slikt skille ikke meningsfullt (uavhengig av legal status er noen rusmidler mer skadelige enn andre). Alkoholbrukslidelser er de hyppigste rusmiddellidelsene i Norge og medfører størst helseskade og tidlig død, men rusmiddellidelser knyttet til vanedannende legemidler og narkotika bidrar også til sykdom og tapte leveår i befolkningen.
I dette kapittelet omtales skadelig bruk og avhengighet av alkohol og andre rusmidler som vanedannende legemidler, cannabis, amfetaminer og heroin og andre opioider. Skadelig bruk eller avhengighet av tobakk omtales ikke, da dette ikke kan klassifiseres som et rusmiddel.
Omfanget av rusmiddelproblemer kan ikke forstås bare ved å se på mengden som inntas. Men både sykdom og død knyttet til rusmiddelinntak er nært knyttet til hvor mye rusmidler som blir brukt. Data som sier noe om rusmiddelbruk i befolkningen kan altså ikke fortelle oss direkte om omfanget av rusmiddelproblemer, men forteller oss noe om forholdet mellom de ulike rusmidlene og utvikling over tid.
Les mer om utviklingen i bruk av rusmidler her:
Rusmiddellidelser
Rusmiddellidelser er et overordnet begrep for skadelig bruk og rusmiddelavhengighet.
Skadelig bruk av rusmidler innebærer bruk av rusmidler som har gitt fysiske eller psykiske helseskader enten akutt eller over en periode.
Rusmiddelavhengighet kjennetegnes av at brukeren har et sterkt ønske om å innta rusmiddelet og har vansker med å kontrollere bruken. Brukeren opprettholder bruken til tross for skadelige konsekvenser, og prioriterer rusmiddelinntak foran andre aktiviteter og forpliktelser. Avhengighet kan også innebære behov for økende doser (toleranse) og noen ganger avvenningssymptomer (abstinenser) når bruken opphører en periode. Symptomene varierer med typen rusmiddel og omfanget av bruk.
Hvordan omtale rusmiddelavhengighet
Tidligere brukte man ofte begrepet «misbruk» av rusmidler, men fordi det kan anses som stigmatiserende bruker man i dag «skadelig bruk». På engelsk kaller man skadelig bruk og avhengighet for «drug use disorders», som må oversettes med rusmiddelbrukslidelser. Dette er for tungvint på norsk, slik at man som regel sier rusmiddellidelser.
Andre har brukt ruslidelser, men det er rusmiddelet man bruker, ikke rusen. For de enkelte rusmidlene sier vi som regel alkoholbrukslidelse, cannabisbrukslidelse osv.
Alkoholbrukslidelser
Internasjonale studier viser svært store variasjoner mellom land når det gjelder hvor mange som har en alkoholbrukslidelse siste år, fra 1-12 prosent. Også norske tall viser store variasjoner med anslag for alkoholbrukslidelser siste år, med 5-16 prosent hos menn og 2-6 prosent hos kvinner (Kringlen, Torgersen, & Cramer, 2001, 2006). Disse undersøkelsene er rundt 20 år gamle. En nyere undersøkelse anslår en samlet prevalens på rundt 4 prosent, men dette omfattet en nyere yngre del av befolkningen, med antatt lavere forekomst (Torvik et al., 2018). Dette betyr ikke at det faktisk er endringer i forekomst, bare at anslagene er høyst usikre. Et anslag basert på middeltall vil gi en forekomst på 5-8 prosent av den voksne befolkningen eller 175-350 000 mennesker.
Bare om lag 7 prosent av dem som har en alkoholbrukslidelse, får behandling (Torvik et al., 2018). Tall fra Norsk pasientregister (NPR) viser at rundt 20 000 pasienter får behandling hvert år. Hvis vi legger denne beregningen til grunn, vil det tilsvare et samlet antall på 280 000 personer, men her er det stor usikkerhet.
Ulike anslag skyldes bare i noen grad forskjeller mellom land. Det amerikanske diagnosesystemet vil gi høyere anslag enn det vi bruker i Norge (som er utviklet av Verdens helseorganisasjon og brukes i Europa og andre deler av verden). Andre forhold, som f.eks. hvordan folk har blitt kontaktet (gjennom en organisasjon, på en arbeidsplass eller gjennom avisen og per telefon, brev eller e-post og lignende forhold), vil også spille inn.
Alkoholbrukslidelser er vanligst blant unge voksne mellom 18 og 35 år (SAMSHA, 2017). Lidelsene kan debuterer i begynnelsen av tenårene, og forekomsten stiger jevnt utover i ungdomstiden og ung voksen alder, men avtar i voksenlivet og blant eldre.
I alle aldersgrupper har menn en høyere risiko for å utvikle alkoholbrukslidelser enn kvinner. De aller fleste undersøkelser viser at risikoen er to til tre ganger høyere for menn (Hasin & Grant, 2015; Kringlen et al., 2001, 2006; SAMSHA, 2017; Ystrom, Kendler, & Reichborn-Kjennerud, 2014).
Utvikling over tid
På verdensbasis er det estimert at forekomsten av rusmiddellidelser øker (Whiteford et al., 2013), men vi har ikke oppdaterte eller gjentatte målinger i Norge over tid.
Det er dokumentert at en økning i totalforbruket av alkohol i befolkningen er forbundet med en økning av forbruket på alle nivåer også blant dem som bruke mest (Rossow, Mäkelä, & Kerr, 2014; Skog, 1985; Whiteford et al., 2013). Det er rimelig å anta at det er en sammenheng mellom totalkonsumet i befolkningen og antallet som har en alkoholbrukslidelse. I Norge har omsetningen av alkohol økt fra 3,6 liter ren alkohol per innbygger per år i 1970 til 7,2 liter ren alkohol i 2020. Vi antar derfor at også forekomsten av alkoholbrukslidelser har økt i denne perioden. En mer detaljert gjennomgang av omsetning finnes i Alkohol i Norge.
Andre rusmiddellidelser
Andre rusmiddellidelser består av skadelig bruk eller avhengighet av vanedannende legemidler eller illegale rusmidler (narkotika). Andre rusmiddellidelser er sjeldnere enn alkoholbrukslidelser. Dette gjør det vanskelig å få gode tall i befolkningsundersøkelser. Vi har ingen gode eller nye norske tall.
Forekomsten av andre rusmiddellidelser enn alkohol i løpet av siste år var 0,9 prosent i Oslo-undersøkelsen (Kringlen et al., 2001) og ikke målbar i Sogn og Fjordane (Kringlen et al., 2006). Livstidsforekomsten var 3,4 prosent i Oslo (Kringlen et al., 2001), 0,4 prosent i Sogn og Fjordane (Kringlen et al., 2006). Tvillingundersøkelsen ga et anslag for livstidsforekomst på 1,4 prosent (Ystrom et al., 2014), men igjen er dette en yngre gruppe. Som for alkohol er det stor variasjon i internasjonale forekomsttall.
Det å rapportere noen form for bruk av rusmidler er ikke ensbetydende med det å ha rusmiddellidelser, men som for alkohol er det en sammenheng mellom hvor mye av et rusmiddel som brukes i en befolkning, og hvor mange som har problemer med bruken (Rossow & Bramness, 2015). Vi kan lære noe av å se på de overordnede tallene for bruk av vanedannende legemidler og illegale rusmidler.
Vanedannende legemidler
Dette omfatter smertestillende midler, angst- og sovemidler og noen andre legemidler. Over 1 million mennesker får hvert år forskrevet minst én resept på et vanedannende legemiddel (Reseptregisteret, 2022). Den aller største delen av disse får én eller noen få resepter i forbindelse med akutt sykdom og bruker disse legemidlene etter intensjonen med godt resultat. Noen mennesker har alvorlig sykdom over tid, og trenger disse medisinene i høyere doser og over tid.
Et lite mindretall har skadelig bruk eller avhengighet av vanedannende legemidler. Vi har ikke tall som sier hvor mange dette er, men en undersøkelse viser at av de litt over 800 000 som mottok minst en resept på angst og sovemedisiner, fikk ca. 13 000 personer (1,6 prosent) mer enn 2 dagers forbruk for hvert døgn i året (Rossow & Bramness, 2015). I perioden 2019-21 fikk over 560 000 personer utlevert minst én resept på et opioid minst én gang i året. Rundt 60 000 personer ble definert som vedvarende opioidbrukere (Odsbu et al., 2022). Disse hadde også en høy samtidig bruk av andre vanedannende legemidler.
Cannabis
Cannabis er det mest brukte ulovlige rusmiddelet i Norge. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og Folkehelseinstituttet viser at om lag 4,5 prosent av befolkningen i aldersgruppen 16–64 år rapporterte at de hadde brukt cannabis de siste 12 måneder og at rundt 25 prosent oppga at de hadde brukt cannabis en eller flere ganger i løpet av livet (se også Narkotika i Norge).
Opioider
Opioider omfatter både skadelig bruk og avhengighet av legalt forskrevne opioider (omtalt tidligere under vanedannende legemidler) og illegale opioider, som både kan være i form av heroin og legemidler som omsettes illegalt. Det anslås at rundt 8000 pasienter er i behandling for opioidavhengighet i Norge under overskriften «legemiddelassistert rehabilitering» (LAR) de siste årene (Reseptregisteret, 2022).
Amfetaminer
I Norge brukes amfetamin og metamfetamin om hverandre (Rognli, Medhus, & Bramness, 2015) og vil her bli omtalt som amfetaminer. I befolkningsbaserte studier rapporterer 2,4 prosent av kvinnene og 5,0 prosent av mennene om livstidsbruk av amfetaminer, mens mindre enn 1 prosent rapporterte bruk siste år (Folkehelseinstituttet, 2021). Det er anslagsvis 11 000 problembrukere av amfetamin i Norge, hvorav om lag halvparten er sosialt marginalisert (Norwegian Institute of Public Health, 2018). Det er få som er i behandling (Da Silva, Jefferson, Pegrum, & Smith, 2011; EMCDDA, 2019).
Utvikling over tid
Vi har ikke tilstrekkelig grunnlag for å beskrive utvikling over tid i forekomst av skadelig bruk/avhengighet av illegale rusmidler, men når vi vet at det er sammenheng mellom totalforbruket og problembruken (Rossow & Bramness, 2015) kan vi bruke andre data til å anslå utviklingstrender. Slike datakilder kunne være Reseptregisteret som forteller oss at det er en liten nedgang over tid i bruken av vanedannende legemidler (Skurtveit, Sakshaug, Hjellvik, Berg, & Handal, 2014). For illegale rusmidler er det heller ikke store endringer, men vi ser en nedgang i bruken av illegale opioider. En økning i cannabisbruken under covid-19-pandemien så ut til å være forbigående (Narkotika i Norge). Det er også mulig å se på utviklingen i tall for dem som blir behandlet i spesialisthelsetjenesten. Hvis vi er klar over at kun en mindre andel av dem som har en rusmiddellidelse blir behandlet i spesialisthelsetjenesten kan dette likevel si oss noe om utvikling over tid.
Dødelighet
Personer med rusmiddellidelser har en betydelig forhøyet dødelighet (Degenhardt et al., 2013; Heiberg et al., 2018; Lindblad et al., 2016; Roerecke & Rehm, 2013). For de med en alkoholbrukslidelse er hjerte/kar-sykdommer den vanligste dødsårsaken (Markkula et al., 2012). Blant andre med rusmiddellidelser og spesielt opioider, er overdoser (narkotikautløste dødsfall) blant de vanligste dødsårsakene.
I gjennomsnitt er det rundt 250-300 narkotikautløste dødsfall årlig (Narkotika i Norge). Siden 2010 har det vært en nedgang i antall dødsfall som følge av heroin, men en økning i antall dødsfall som følge av andre opioider. Andre opioider er en samlekategori med flere forskrevne og illegalt ervervede opioider, og har tatt over som viktigste årsak til overdosedød. De som dør av andre opioider har andre karakteristika enn de som dør av heroin (Gjersing & Amundsen, upubliserte data). De som dør av andre opioider enn heroin er oftere kvinner, fra 50 år eller eldre, mottar uførepensjon og har en noe bedre sosioøkonomisk situasjon enn de som dør etter bruk av heroin. Dødsfall etter overdoser med heroin er hyppigere i det offentlige rom, og skjer oftere i større byer. De som dør av heroinoverdose har også i større grad tilknytning til kriminalitet og mange er faktisk også i aktiv rusbehandling. Personer som døde av overdose i gruppen «andre opioider» var oftere diagnostisert med ryggproblemer og hadde opplevd ulykker og skader. De kan ha fått forskrevet opioider som smertebehandling. Dødsfall etter bruk av heroin var forbundet med å ha en rusmiddeldiagnose.
Det er mer komplekst å rapportere om dødsfall knyttet til bruk av alkohol. I noen dødsfall er alkoholbruk den direkte årsaken. Det kan være alkoholforgiftning eller en leversvikt grunnet alkohol. Disse er presentert i figur 2. For andre dødsårsaker kan alkohol være en medvirkende faktor, i større eller mindre grad. Mange vil tenke at en trafikkulykke med høy promille i hovedsak er forårsaket av alkohol, men det er ingen klar grense for når vi kan si at trafikkulykken skal tilskrives alkohol. Slike multifaktorielle dødsfall, hvor alkohol spiller en større eller mindre rolle, blir derfor ikke registrert som et dødsfall som skyldes bruk av alkohol.
Forskjeller mellom ulike grupper
Rusmiddellidelser forekommer oftere blant menn enn blant kvinner (McHugh, Votaw, Sugarman, & Greenfield, 2018). Det er imidlertid ett unntak: Avhengighet av vanedannende legemidler forekommer oftere blant kvinner (Votaw, Geyer, Rieselbach, & McHugh, 2019). Personer med rusmiddellidelser har gjennomgående lavere utdanning og inntekt, og er oftere uten lønnet arbeid enn befolkningen generelt. De bor oftere alene, og noe oftere i større byer (Amundsen, Bretteville-Jensen, & Rossow, 2022).
Mellom grupper med ulike rusmiddellidelser er det også betydelige sosiodemografiske forskjeller: Personer med cannabisbrukslidelse er i yngre aldersgruppe. Personer med opioidbrukslidelse er enda sjeldnere enn andre med rusmiddellidelser i arbeid og mottar oftere sosialhjelp. Personer med alkoholbrukslidelse eller kokainbrukslidelse har gjerne lengre utdanning, høyere inntekt og er oftere i arbeid enn andre grupper med rusmiddellidelse (Amundsen et al., 2022). Personer som er avhengige av lovlige rusmidler, altså alkohol og vanedannende legemidler, utgjør jo de klart mest tallrike gruppene av personer med rusmiddellidelser, og de er gjennomgående mindre avvikende fra befolkningen ellers med hensyn til utdanning, inntekt og familiesituasjon, enn personer som er avhengige av illegale rusmidler (Amundsen et al., 2022).
Selv om rusmiddellidelser skyldes omfattende, og oftest langvarig, bruk av ett eller flere rusmidler, er sammenhengen mellom rusmiddelbruk og problemer med rusmiddelbruk ikke jevnt fordelt. Personer med høyere sårbarhet får større negative konsekvenser av rusmiddelbruken. For alkohol kalles dette fenomenet alkoholskadeparadokset (Probst, Roerecke, Behrendt, & Rehm, 2014). Dette går ut på at de fleste undersøkelser viser at personer med høy utdanning og inntekt drikker hyppigere og mer enn andre (Beard et al., 2016; Collins, 2016; Finch, Ramo, Delucchi, Liu, & Prochaska, 2013; Fone, Farewell, White, Lyons, & Dunstan, 2013; Patrick, Wightman, Schoeni, & Schulenberg, 2012; Probst et al., 2014). Likevel ser vi at problemer knyttet til alkoholbruk forekommer langt oftere i grupper med lav utdanning og inntekt (Strand et al.).
Bruk av sterke smertestillende og beroligende midler/sovemidler som forskrevet av lege, er vanligere i grupper med lav sosioøkonomisk status (Log et al., 2013; Svendsen, Fredheim, Romundstad, Borchgrevink, & Skurtveit, 2014).
Rusmiddellidelser og andre sykdommer
Rusmiddellidelser opptrer ofte sammen med psykiske lidelser (Conway, Compton, Stinson, & Grant, 2006; Landheim, Bakken, & Vaglum, 2002; Long et al., 2017; Torvik et al., 2017). Opptil 90 prosent av pasientene som får behandling for en rusmiddellidelse, har én eller flere psykiske lidelser (Bakken, Landheim, & Vaglum, 2003), samtidig som rusmiddelproblemer er svært utbredt blant pasienter med psykiske lidelser.
Rusmiddelproblemene utvikler seg som en følge av psykiske problemer, men det kan også være motsatt. Det er også sånn at felles risikofaktorer (som f.eks. gener og/eller barndomstraumer) fører til både psykiske lidelser og rusmiddelbruk (Bakken et al., 2003; Chassin, Sher, Hussong, & Curran, 2013; Schulenberg & Maggs, 2002).
Personer med rusmiddellidelser har ofte også kroppslig (somatisk eller fysisk) sykdom. Dette kan skyldes de skadelige virkningene av rusmiddelbruken (van Amsterdam, Pennings, Brunt, & van den Brink, 2013). Sviktende egenomsorg kan i tillegg disponere for smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer gjennom mangelfull ernæring, fysisk inaktivitet og sosial isolasjon. Evnen til å søke hjelp for sykdom er gjerne svekket hos personer med rusmiddellidelser (van Amsterdam et al., 2013).
Et høyt alkoholinntak over tid er relatert til mer enn 200 ulike sykdommer og kan f.eks. føre til utvikling av mange sykdommer. Alkohol påvirker alle kroppens organer. Alkohol kan føre til sykdommer og helseplager i hjerne, hjerte, lever, mage og tarm, og gi dårligere søvnkvalitet og hukommelse, depresjon og angst, infeksjoner og kreft (Shield, Parry, & Rehm, 2013).
Sprøytebruk gir stor risiko for smitte gjennom blod, slik som leverbetennelse med hepatitt C-virus og HIV infeksjon. Disse tilstandene er utbredt blant de som injiserer rusmidler og innebærer alvorlig sykdom hvis sykdommen ikke blir behandlet.
Bruk av alkohol i svangerskapet selv i moderate mengder kan gi fosterskader (Gupta, Gupta, & Shirasaka, 2016). Hvert år antas det at det fødes mer enn 50 barn med såkalt Føtalt alkoholsyndrom i Norge, men 4-5 ganger så mange har mindre alkoholrelaterte fosterskader. Også annen rusmiddelbruk kan gi negativ påvirkning av fosteret (Gabrhelík et al., 2021; Huybrechts et al., 2018; Makarious, Teng, & Oei, 2022; Mravčík et al., 2020).
Risikofaktorer for utvikling av rusmiddellidelser
Tilgang til rusmidler er en forutsetning for å utvikle en rusmiddellidelse. Tilgjengelighet og pris er viktige faktorer som har stor betydning for hvor mange som bruker rusmidler i befolkningen og hvor mye de bruker (Alcohol and Policy Group, 2010; Rehm et al., 2010). Det er også en klar sammenheng mellom totalforbruket i befolkningen og hvor stor andel av disse som har rusmiddellidelser.
Individuelle risikofaktorer vil likevel være avgjørende for hvem som utvikler en rusmiddellidelse. Både genetisk sårbarhet og miljøfaktorer øker risikoen for å utvikle alvorlige rusmiddelproblemer (Galea, Nandi, & Vlahov, 2004). Rundt halvparten av de samlede risikofaktorene for å utvikle rusmiddellidelser er knyttet til genetikk (Kendler, Aggen, Tambs, & Reichborn-Kjennerud, 2006; Ystrom et al., 2014). Det er også en betydelig risikofaktor å vokse opp med en forelder med rusproblem (Wangensteen, Bramness, & Halsa, 2019) Skoleproblemer, lavt utdanningsnivå, lav yrkesaktivitet samt følelsesmessige traumer, mobbing og fysiske og seksuelle overgrep i oppveksten er også viktige risikofaktorer .
Konsekvenser og utfordringer
Utvikling fra bruk via skadelig bruk til avhengighet kan være en langvarig og gradvis prosess, og ofte erkjennes det ikke at bruken er blitt problematisk før langt ut i forløpet. Da kan brukeren ha pådratt seg alvorlige behandlingstrengende helseplager. Problematisk bruk av alkohol påvirker ikke bare brukeren, men også tredje-part som familie, barn, venner og ikke minst brukerens deltakelse i arbeidslivet.
- Alkohol er avhengighetsskapende ved regelmessig og høyt forbruk. Alkohol påvirker utviklingen av mer enn 200 somatiske sykdommer og er et folkehelseproblem.
- Heroin, morfin og andre opioider er sterkt avhengighetsskapende ved gjentatt inntak (Bonnet et al., 2020). Særlig injeksjon av heroin er forbundet med høy risiko for infeksjoner og økt risiko for livstruende overdoser (Darke & Hall, 2003). Faren for overdoser øker for personer som bruker flere midler samtidig, spesielt dersom heroin kombineres med beroligende midler eller alkohol.
- Cannabis er mindre avhengighetsskapende enn opioider, men avhengighet kan utvikles dersom stoffet brukes gjentatte ganger (Leung, Chan, Hides, & Hall, 2020). Langvarig bruk kan øke risikoen for angst og depresjonssymptomer, og hos sårbare kan den utløse psykose. Cannabisbruk kan også gjøre det vanskeligere å behandle eventuelle psykiske lidelser som brukeren har (Engh & Bramness, 2017).
- Amfetamin kan utløse langvarige psykiske lidelser selv om det ikke brukes regelmessig og brukeren har lengre tids avbrutt inntak av stoffene. Overdose eller omfattende bruk kan øke risikoen for somatiske sykdommer og psykose (Bramness et al., 2012).
- Vanedannende legemidler brukes i behandling av både somatiske og psykiske lidelser. Oftest anbefales korttidsbehandling med disse medikamentene. Noen pasienter utvikler langvarig og avhengighetspreget bruk, også i kombinasjon med alkohol og/eller illegale rusmidler.
Nærstående og pårørende
Å vokse opp i et hjem hvor en eller begge foreldre har rusmiddelproblemer, kan ha alvorlige konsekvenser for barn, inkludert økt risiko for å utvikle psykiske plager og lidelser, rusmiddelproblemer, somatiske plager, problemer i utdanningsforløp og etter hvert arbeidsliv (Lund et al., 2020).
Det er estimert at 8,3 prosent eller om lag 90 000 norske barn har minst en forelder som tilfredsstiller de diagnostiske kriteriene for en alkoholbrukslidelse, mens om lag 3 prosent av norske barn har en forelder med alvorlig grad av skadelig bruk (Torvik & Rogmo, 2011) (se også Alkohol i Norge).
En familiesituasjon med rusmiddelproblemer hos de voksne øker risikoen for utrygghet, sosial isolasjon, ulike former for krenkelser, overgrep og omsorgssvikt (Haugland, Ytterhus, & Dyregrov, 2012; Killén & Olofsson, 2003; Torvik & Rogmo, 2011). Barn vil kunne gå inn i roller hvor de overtar oppgaver og funksjoner som er knyttet til foreldreansvar fordi oppfølgingen fra foresatte er mangelfull.
Rusmiddelbruk kan også påvirke partnerforhold negativt (Torvik, Røysamb, Gustavson, Idstad, & Tambs, 2013). Risikoen for vold i par- og familierelasjoner er høyere i familier med rusmiddellidelser (Lund, 2014; Moore, Easton, & McMahon, 2011).
Samfunnsmessige konsekvenser
Rusmiddellidelser har store konsekvenser for samfunnet (Economics, 2022). Kostnader til somatisk behandling, psykisk helsehjelp og rusbehandling både i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er betydelige. I tillegg er ofte personer som trenger behandling for rusmiddelbruk ikke i arbeid (Christiansen & Moan, 2022; Degenhardt et al., 2013; Whiteford et al., 2013), og utgiftene til ulike trygdeordninger og sosialhjelpsstønad er omfattende.
Data fra SSB viser at til enhver tid er mellom 11 og 13 prosent av den voksne befolkningen utenfor arbeidslivet. Til sammenligning viser data fra Norsk pasientregister (spesialisthelsetjenesten) (Chassin et al., 2013; Christiansen & Moan, 2022):
- 44 prosent av pasientene som fikk behandling for skadelig bruk/avhengighet av alkohol, hadde vært i arbeid det siste året
- 25 prosent av pasientene som fikk behandling for andre rusmiddellidelser enn alkohol, hadde vært i arbeid det siste året.
- 19 prosent av narkotikabrukere i behandling hadde hatt arbeidsinntekt siste måned, viser en oppfølging av narkotikabrukere i behandling (Lauritzen, Ravndal, & Larsson, 2012).
- 70 prosent av de samfunnsmessige kostnadene av alkoholbruk er anslått å være knyttet til arbeidslivet (Gjelsvik, 2004).
Alkoholbrukslidelser bidro lite til langtidssykefravær blant unge arbeidstakere når man kontrollerte for andre samtidige psykiske lidelser, viser en studie som benyttet diagnostiske kriterier (Torvik et al., 2016). Det er gjort lite forskning på hvilke konsekvenser bruk av andre rusmidler enn alkohol har for arbeidslivet (Edvardsen, Moan, Christophersen, & Gjerde, 2015, 2016; Moan, 2014).
Generell forebygging
Effektiv forebygging av rusmiddellidelser kan kreve koordinerte tiltak på internasjonalt, nasjonalt og regionalt nivå.
Tilgjengelighet av rusmidler er en forutsetning for å utvikle rusmiddelproblemer, og strukturelle tiltak som reduserer tilgangen er derfor et viktig virkemiddel. Forebygging bør omfatte hele livsløpet, men spesielt i ungdomstiden, og skje i samarbeid med nærmiljøet, skole og arbeidsplass.
Det er en nær sammenheng mellom totalforbruket av alkohol og andel av befolkningen med risikofylt høyt konsum (Rossow et al., 2014; Skog, 1985). Tiltak som effektivt reduserer totalkonsumet, vil derfor også redusere omfanget av høykonsumenter, og sannsynligvis også omfanget av rusmiddellidelser (Norström & Ramstedt, 2005).
Politiske virkemidler som reduserer økonomisk og fysisk tilgjengelighet av alkohol generelt, vil redusere totalforbruket av alkohol (Alcohol and Policy Group, 2010; Anderson, Chisholm, & Fuhr, 2009; Giesbrecht et al., 2016; Kringlen et al., 2001). Disse virkemidlene omfatter prisregulering (som høye særavgifter) (Elder et al., 2010; Wagenaar, Salois, & Komro, 2009; Wagenaar, Tobler, & Komro, 2010) og begrensning av antall salgssteder, skjenkesteder, salgstider og skjenketider (Alcohol and Policy Group, 2010; Bryden, Roberts, McKee, & Petticrew, 2012; Hahn et al., 2010; Holmes et al., 2014).
Individuell forebygging
En utfordring for tiltaks- og behandlingsapparatet er å nå unge med rusmiddelproblemer tidlig nok. Tidlige og koordinerte intervensjoner overfor en ofte sammensatt problemsituasjon kan forebygge lange og kostbare behandlingsforløp.
Barn og unge med store lære- og atferdsvansker i grunnskolen er overrepresentert blant pasienter med skadelig bruk eller avhengighet av rusmidler (Lauritzen et al., 2012; Lauritzen, Waal, Amundsen, & Arner, 1997). Skolen kan derfor hjelpe til med å fange opp tidlige problemer og sette inn tiltak. Kompetanse, ressurstilgang og mulighet for tett samarbeid mellom skole og hjem, barnevern og psykisk helsevern for barn og ungdom er sentralt.
Myndighetene jobber stadig med å utvikle forebygging og behandling innen rusmiddelfeltet. Man ønsker å styrke forebyggings - og behandlingsforløpet og å koordinere tjenester. De kommunale tjenestene fremheves som viktige satsningsområder.
Behandling
Mange tror at det ikke finnes behandling for rusmiddellidelser eller at behandling ikke nytter. Begge deler er feil. Mange får behandling i helsevesenet hvert år. Behandlingen skal være forankret i Nasjonale faglige retningslinjer og anbefalinger utgitt av Helsedirektoratet. Særlig sentral er Nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet. Figur 1 viser antall person som har fått behandling for ulike rusmiddellidelser de siste 10 årene. Det finnes også private klinikker som ikke rapporterer tall til NPR. I tillegg behandles mange i primærhelsetjenesten, enten i kontakt med fastlege, kommunens ruskonsulent, kommunepsykolog eller skolens helsesykepleier. Tall viser dog at det er underbehandling av personer med rusmiddellidelser (Torvik et al., 2018). Utenfor dette offentlige tilbudet finnes også over 500 selvhjelpsgrupper innenfor feltet som Anonyme Alkoholikere (AA) og Anonyme Narkomane (NA) og andre. Se selvhjelp.no for oversikt. Helseforetakene tilbyr i økende grad Lærings- og mestringstilbud til pasienter og pårørende med rusmiddellidelser. Vi må også huske at mange kommer seg ut av en skadelig bruk av rusmidler eller avhengighet uten noen at dette skjer i formell kontakt med behandlingsapparatet eller andre.
Behandlingsforløp
Ofte vil et behandlingsforløp starte med kartlegging og utredning i poliklinikk, for å avklare behandlingsbehov og pasientens forventninger til behandlingen og dennes problemer og ressurser. Man vil se på rusmiddelbruk, psykisk og somatisk helse, pasientens sosiale situasjon og vedkommendes funksjon i hverdagen. Det kan være aktuelt at pårørende involveres, forutsatt at pasienten ønsker det og gir samtykke. Dette danner grunnlaget for en behandlingsplan. Samhandling mellom kommunale tjenester inkludert fastlege og spesialisthelsetjenesten er viktig.
Men den som sliter med rusmiddelproblemer vil ofte også slite med andre ting, økonomisk og sosialt. Man kan ha problemer i forhold til skolegang, arbeid, bolig, økonomi og/eller rettssystemet. Ofte vil hjelp til dette være viktig. Samsykelighet, enten den ligger til grunn for, kommer som en følge av eller bare sameksisterer med rusbruken, og enten den er somatisk eller psykisk, må også ivaretas.
Målet ved behandlingen bør i størst mulig grad tilpasses den som søker behandling sitt mål. For noen vil total avholdenhet være den eneste løsningen, mens andre kan vende tilbake en mer kontrollert bruk. Det er en myte at alle som har vært avhengige av f.eks. alkohol ikke må røre en dråpe til fordi det gir dem tenning og tilbakefall. For noen er det slik, men langt fra for alle.
Dersom det er behov for det vil behandlingen også kunne foregå ved døgnopphold i en avdeling eller institusjon. Det kan være at pasienten trenger et eget opphold på en enhet for avrusning forut for behandlingsforløpet.
Praktisk tilrettelegging, men også samtaleterapi etter spesifikke teknikker står sentralt i behandlingen av personer med rusmiddellidelser. Noen, men slett ikke alle kan ha nytte av medikamentell behandling for sin rusmiddellidelse, noe som kan innebære både substitusjonsbehandling, bruk av medikamenter som reduserer russug og medikamentell behandling av lidelser som opptrer samtidig med rusmiddellidelsen.
Datagrunnlag
Det er vanskelig å anslå hvor mange personer i befolkningen som har rusmiddellidelser. Det beste er diagnosebaserte undersøkelser der man dybdeintervjuer et relativt stort antall representative personer, men dette er krevende (dyrt og arbeidsintensivt). Det er gjennomført noen få slike undersøkelser i moderne tid i Norge, i Oslo i 1994, i Sogn og Fjordane i 1999 og én undersøkelse av unge voksne tvillinger i 1999-2004. I 2018-2020 gjennomførte FHI en diagnosebasert undersøkelse av psykiske lidelser i tilknytning HUNT4. Vi benyttet intervjuet Composite International Diagnostic Interview (CIDI) som er utviklet av WHO. CIDI inkluderer alkoholbrukslidelse og andre rusmiddellidelser. De endelige forekomsttallene fra studien foreligger så snart grundige frafallsanalyser er gjennomført. Videre planlegger FHI å gjennomføre en selvadministrert versjon av CIDI i Studentenes Helse og Trivselsundersøkelse (SHOT) høsten 2022.
Andre datakilder som kan bidra med kunnskap er f.eks. Norsk pasientregister (NPR), Helfos register for Kontroll for utbetaling av helserefusjon (KUHR), Reseptregisteret (NorPD) og Dødsårsaksregisteret (DÅR). Resultatene under er hentet fra mange ulike kilder.