Vannhygiene - veileder for helsepersonell
Oppdatert
Smittsomme sykdommer kan overføres gjennom drikkevann, ved bading og aerosol fra andre vannkilder. God vannhygiene er viktig for å forebygge sykdom.
Om vannhygiene
Med vannhygiene menes læren om alle forhold ved vann som har betydning for å fremme helse og motvirke sykdom hos mennesker. Vannhygiene dekker både kvaliteten på vann, tilgjengeligheten til vann og sikkerheten for å kunne opprettholde riktig kvalitet og tilgjengelighet. Folkehelseinstituttet har mest oppmerksomhet rettet mot drikkevann og badevann, men instituttet kan i enkelttilfeller også være engasjert i andre vannhygieniske problemstillinger.
Historisk bakgrunn drikkevann
Utbyggingen av vannforsyning i de større byene i Norge startet opp på 1600- og 1700-tallet i form av vannposter hvor det var mulig å hente vann til husholdninger og til brannslukning. Drikkevannets betydning for folkehelsehelsen ble tydelig etter de store koleraepidemiene på 1800-tallet, og i Sunnhedsloven av 1860 het det at Sundhetskommisjonene i kommunene skulle ”have sin Opmærksomhed henvendt på Drikkevandets beskaffendhed”. Norges første moderne vannverk ble åpnet i Bergen i 1855.
Dagens situasjon drikkevann i Norge
I Norge brukes i meget stor grad overflatevann som drikkevannskilder. Drikkevannsforsyningen i distriktene er ofte preget av små vannverk basert på overflatevannkilder ofte uten desinfeksjon. De fleste vannverk forsyner færre enn 500 personer hver, mens mer enn 80 % av befolkningen er knyttet til vannverk som hver forsyner 5000 personer eller mer. Bruk av overflatevann kan bidra til å fremme smittespredning ved at vannet kan bli forurenset av fekalier fra fugler, menneskelige aktiviteter og gjennom landbruket. Beskyttelse av drikkevannskilder går primært ut på å legge restriksjoner på arealene rundt vannkilden og på bruken av selve vannkilden. Vannverkene foretar ofte forskjellige typer vannbehandling. Mest kjent er klorering for å drepe mikroorganismer. I tillegg forekommer nøytralisering av surhet, filtrering, lufting, UV-bestråling, karbonatisering og kjemisk felling.
Vannverksregisteret
Vannverksregisteret (VREG) er et nasjonalt register med historiske data over vannverk (vannforsyningssystemer) som forsyner minst 50 personer eller minst 20 husstander/hytter. Gjennom Vannverksregisteret har man muligheten til å overvåke vannforsyningen, identifisere problemer og vurdere innsatsbehovet. Dette er et viktig grunnlag for å kunne opprettholde og videreutvikle kvaliteten i norsk vannforsyning. Mattilsynet har tilsyn med næringsmidler, herunder drikkevann. I 2009 overtok Mattilsynet innsamlingen av vannverksopplysninger. Folkehelseinstituttet hadde tidligere ansvar for slik datainnsamling. Opplysningene samles inn gjennom Mattilsynets skjematjenester (MATS), og data overføres jevnlig til Vannverksregisteret. Mattilsynet skal godkjenne og føre tilsyn med vannforsyningssystemene, godkjenne vannbehandlingsprodukter, utarbeide forskrifter, veiledere og gi annen informasjon som er viktig og nyttig innen drikkevannssektoren.
Døgnåpen nasjonal vannvakt
Nasjonal vannvakt er en døgnbemannet rådgivingstelefon for vannverk ved krisehendelser. Vannvakta tilbyr faglig støtte fra personer med erfaring fra vannverksdrift og krisehendelser. Personer som kan vurdere smittepotensial ved mikrobiologisk forurensning og akutt helsefare ved kjemikalieforurensning er også involvert. Folkehelseinstituttet administrerer ordningen og bransjeorganisasjonen Norsk Vann bistår med å rekruttere personer fra vannverksbransjen.
Tjenesten skal benyttes i situasjoner som går ut over det vannverket normalt klarer å håndtere. I spesielle tilfeller kan Nasjonal vannvakt også bidra med råd om hvordan situasjonen bør kommuniseres overfor media og allmennheten og bistand på stedet. Nasjonal vannvakt skal ikke overta håndteringen og koordineringen av hendelsen. Gjeldende roller, ansvar og etablerte varslings- og beredskapsrutiner blir ikke endret. Nasjonal vannvakt kan kontaktes på tlf 21078888.
Smittespredning gjennom drikkevann
De hyppigst forekommende sykdommer ved smitte via drikkevann er forskjellige former for gastroenteritt. De fleste drikkevannsbårne sykdomstilfellene skyldes norovirus, mens de fleste utbruddene skyldes Campylobacter. Smittestoffene produseres i menneskers og dyrs tarmkanal og skilles ut med avføringen og omtales derfor som fekal forurensning. Andre sykdommer enn gastroenteritt kan også smitte på denne måten, f.eks. hepatitt A. Noen få sykdommer kan overføres fra dyr til mennesker hvis dyret er i direkte kontakt med vannet. En slik sykdom er tularemi (lemensjuke eller harepest), som kan overføres fra gnagere, for eksempel ved at et sykt dyr faller ned i en brønn, eller hvis drikkevann tas fra en fjellbekk infisert av lemen.
Vannbårne utbrudd i Norge
Sykdomsutbrudd som skyldes dårlig drikkevann forekommer med jevne mellomrom i Norge. Store vannbårne utbrudd er sjeldne, men de siste 20 årene er det registrert 78 drikkevannsbårne utbrudd med til sammen 17 000 sykdomstilfeller. I tillegg kommer alle de sporadiske smittetilfellene som ikke blir registrert. Større rapporterte utbrudd etter 1945 hvor smittekilden var drikkevann omfatter:
- 1945 Elverum, dysenteriliknende plager med ca. 4000 syke
- 1956 Bærum med ca 10 000 syke forårsaket av Salmonella entertidis
- 1955 Soknadalen med 182 rapporterte tilfeller forårsaket av hepatitt A-virus
- 1975 Solgården i Spania med ca 100 syke forårsaket av Shigella sonnei
- 1978 Brandbu med ca 400 syke forårsaket av Shigella sonnei
- 1981 Narvik med ca. 2000 syke forårsaket av campylobacter
- 1984 Sortland med ca. 600 syke forårsaket av campylobacter
- 1994 Stjørdal med ca. 600 syke forårsaket av campylobacter
- 1995 Verdal med ca. 400 syke forårsaket av campylobacter
- 1999 Herøy med 54 syke forårsaket av Salmonella Typhimurium
- 2004 Bergen med 1300 registrerte syke forårsaket av Giardia lamblia
- 2007 Røros med anslagsvis 2000 syke forårsaket av campylobacter
- 2019 Askøy forårsaket av campylobacter.
Registrering av årsak til vannbårne sykdomsutbrudd og identifisering av smittestoffet er viktig. Da kan man lære av feilene og unngå at det skjer igjen. En systematisk registrering av vannbårne sykdomsutbrudd har ikke vært utført i Norge. I bare ca. halvparten av de vannbårne utbrudd som likevel er blitt registrert i perioden 1974-2002, er smittestoffet identifisert. Av de utbruddene der smittestoffet ble identifisert, forårsaket norovirus flest sykdomstilfeller, mens Campylobacter forårsaket flest utbrudd. Utbrudd med Cryptosporidium inngår ikke i denne kategori, fordi de som blir syke med denne parasitten, sjelden går til lege, da sykdommen den forårsaker, for de fleste er mild og selvbegrensende. I andre land er det kjent at smitte med (oo)cyster av protozoer årsak til mange vannbårne utbrudd. I Norge blir avføring fra diarépasienter vanligvis ikke undersøkt for slike cyster. Standardiserte metoder for påvisning av slike (oo)cyster i vann var heller ikke innarbeidet ved noe institutt her i landet før i år 2003. Det er imidlertid lite trolig at utbrudd som skyldes Entamoeba og Giardia-cyster inngår blant utbruddene med ukjent smittestoff, fordi de syke som regel må få medisinsk behandling for å bli friske.
Desinfeksjon og kontroll av drikkevannet
Ifølge drikkevannsforskriften skal drikkevann fra vannverk alltid være desinfisert. Desinfeksjonen skal sikre abonnentene mot aktive smittestoffer i vannet. For at desinfeksjonsprosessen skal være effektiv, må den utføres korrekt og sikres, og vannet må før det desinfiseres, ikke inneholde stoffer som gjør prosessen mindre effektiv eller fører til dannelse av uønskede stoffer. Parametre, metoder og grenseverdier til kontroll av at drikkevannet er fritt for smittestoffer, er gitt i drikkevannsforskriften. Det analyseres ikke for de forskjellige smittestoffer, men for bakterier som er naturlige tarminnvånere hos pattedyr, og som også kan finnes hos fugler. Disse bakteriene kalles indikatorbakterier, og de indikerer tilstedeværelse av fekal forurensning. Vann som leveres fra et vannverk skal i hht. drikkevannsforskriften undersøkes regelmessig. Det er vannverkseier som er pliktig til å få dette utført.
Selv om vannet som leveres fra vannverket, har drikkevannskvalitet, kan smittestoffer ved uheldige omstendigheter tilføres i distribusjonsnettet. Fekal forurensning fra fugler på åpne høydebasseng, innsug av avløpsvann i utette drikkevannsledninger ved undertrykk i ledningen, og krysskopling av avløps- og drikkevannsledninger er eksempler på årsaker til slik forurensning. Ledninger for avløpsvann som har gått tett, eller har hatt for liten kapasitet under regnskyll, har ført til oversvømmelse og forurensning av både grunnvanns- og overflatevannskilder. Selv om vannverket har desinfeksjon, kan den fekale belastningen i slike tilfeller være for høy til at den normale desinfeksjonsprosessen er i stand til å inaktivere alle de tilførte mikrobene.
Tiltak ved vannbårne utbrudd
Det meste effektive tiltak ved mistanke om utbrudd som skyldes drikkevann, er innføring av kokepåbud.
Varsel om et vannet må kokes før bruk, blir sendt ut av vannverket, som regel i samråd med helsemyndighetene og Mattilsynet dersom det er grunn til å frykte at vannet kan inneholde smittestoff, og at konsum av vannet derfor kan gi sykdom.
Legionella
Legionella er en slekt bakterier som blant annet kan vokse i drikkevannsledninger og varmtvannsledninger når vannet i drikkevannsledningen eller varmtvannsledning blir lunkent, med temperaturer mellom 20 og 55⁰C. Derfor må kaldtvannstemperaturen være lav nok, og varmtvannstemperaturen høy nok (over 70⁰C i varmtvannsbereder og over 60⁰C i sirkulasjonsledninger). I innendørs vannledninger uten sirkulasjon vil temperaturen store deler av dagen likevel være i et område som er gunstig for vekst av legionellabakterien. Legionellabakterier (vesentlig L.pneumophila, men også andre) kan forårsake legionærsykdom eller pontiacfeber dersom bakteriene kommer ut i luften i aerosoler og de puster inn. Legionellabakterier utgjør derfor en fare i dusjen, mens vann fra drikkevannskranen vanligvis ikke utgjør noen fare i denne sammenhengen.
- Tema: Legionella (Folkehelseinstituttet)
Smittespredning gjennom utendørs badevann
Det antas at risikoen for å bli syk ved bading i friluftsbad (badestrand e.l.) eller i et svømmebasseng i Norge er liten. Dette skyldes at vi de fleste steder har god plass, og at det derfor er få badestrender/badeplasser som ligger nær utslipp av avløpsvann. Dårlig drevne renseanlegg ved bassengbad er vist å kunne gi opphav til sykdomsutbrudd, spesielt hos personer med nedsatt immunforsvar. De vanligste sykdommene forbundet med bading er øye-, øre-, nese-, hals- og hudinfeksjoner, men mage-tarminfeksjoner kan også forekomme. De vanligste mikroorganismer som kan forårsake sykdom ved bading er:
Svømmekløe (cercariedermatitt)
Svømmekløe, eller cercariedermatitt, er et kløende, myggstikkliknende utslett du kan få ved å bade i enkelte vann og innsjøer og skyldes parasitter (ikter) som vanligvis infiserer fugler. Iktene kan forekomme i alle innsjøer der det er ferskvannssnegler og vannlevende fugler (som ender) når vanntemperaturen overskrider 20⁰C. Cercarier er ikke uvanlig på varme, solrike dager i de mange vann i hele landet nord til Troms, men det er vanligst på Sør- og Østlandet. For enkelte vann, som Sognsvann og Bogstadvannet i Oslo, rapporteres det tilfeller av svømmekløe hvert år.
Parasitten er ikke farlig for mennesker, men forårsaker i varierende grad en allergisk reaksjon som kløende utslett. Det er også rapportert tilfeller av hevelser i bein og armer, forstørrede lymfeknuter, feber, kvalme og diaré.
Svømmekløe kan forebygges ved å unngå å bade der cercariene samles, som områder med mye snegler eller vegetasjon, strender som er påvirket av pålandsvind og grunne områder. Andre forebyggende tiltak er å ta en dusj med en gang du kommer opp av vannet og/eller tørke huden grundig med et håndkle. Kommunal helse- og miljømyndighet vil normalt skilte vann hvor det er risiko for cercariesmitte.
- Les mer: Cerkariedermatitt
Vibrio- og Shewanellabakterier
Vibrio og Shewanella er beslektede bakterier og finnes i brakk- og saltvann, særlig i subtropiske og tropiske områder. Enkelte arter kan forårsake alvorlige sårinfeksjoner ved bading i kystområder med høye vanntemperaturer, også i sørlige deler av Norden. Langs norskekysten er ikke vanntemperaturer over 20⁰C i en lengre periode vanlig, men skulle det likevel forekomme, kan det være en risiko for å bli smittet med vibriobakterier. Mest aktuelt er områder i Oslofjorden, samt Telemark- og Sørlandskysten. Det er spesielt personer med kronisk leversykdom, kroniske blodsykdommer som hemokromatose og personer med redusert immunforsvar som er utsatte og kan utvikle alvorlig sykdom med blodforgiftning. Også friske personer uten underliggende sykdom kan bli syke, men de får ofte milde symptomer.
Forekomsten i Norge er ukjent da slike infeksjoner ikke meldes inn rutinemessig. Alvorlig infeksjon har blitt rapportert også i Norge, men det forekommer svært sjeldent. Sommeren 2018 var det et utbrudd av vibriose langs kysten fra Oslofjorden t.o.m. Sørlandskysten som skyldtes høye badetemperaturer. Tilsammen ble det kartlagt 6 alvorlige tilfeller hos badende forårsaket av V. vulnificus og 2 alvorlig tilfelle forårsaket av Shewanella putrefaciens. I tillegg ble det kartlagt ca. 50 milde tilfeller med sår- og øreinfeksjon forårsaket av vibriobakterier.
Badende med hudsår bør dekke disse med heldekkende, vanntett bandasje i utsatte områder ved høy vanntemperatur. Dette er spesielt viktig for personer med immunsviktsykdommer. Risikoen for utsatte personer kan reduseres ved å kun ta korte bad og tørke seg grundig med rent håndkle etter bading.
- Les mer: Vibrio- og Shewanellainfeksjoner .
Cyanobakterier (blågrønnalger)
Cyanobakterier, eller blågrønnalger, finnes naturlig i jord, luft og vann. Under visse forhold kan det bli en synlig oppblomstring av bakteriene i elver og innsjøer og av og til også i havet. I tillegg til å være blågrønne i fargen, kan de også være gulgrønne og rødbrune.
Noen blågrønnalger kan produsere toksiner (giftstoffer) og lukt- og smaksstoffer. Hvis du bader i vann med høyt innhold av blågrønnalger, kan du få utslett og hudirritasjoner. Drikker du noe av vannet kan man i tillegg bli forgiftet, så derfor bør du ikke bade i vann som har et tydelig farget belegg på overflaten («algeblomst»).
Små barn og personer med sart hud/hudallergi kan være særlig utsatte, og jo lengre tid man oppholder seg i vannet, jo større er faren for å få slike reaksjoner. Badetøy eller annet tøy i kontakt med hud bør skiftes snarest dersom det har blitt vått av vann med høyt innhold av blågrønnalger.
Hunder bør ikke bade i vann med algeblomstring da de ofte spiser algemasse i vannet. Vann med synlig innhold av blågrønnalger skal ikke drikkes.
- Les mer: Cyanobakterier.
Smittespredning gjennom bassengbad
Dårlig drevne renseanlegg ved bassengbad og boblebad kan gi opphav til sykdomsutbrudd, spesielt hos personer med nedsatt immunforsvar. Smitte kan skyldes bakterier som:
- Pseudomonas aeruginosa, som kan forårsake ulike typer infeksjoner og magebesvær, og
- Mycobacterium marinum, som kan gi hudinfeksjoner.
- Bakterien Klebsiella kan gi urinveisinfeksjoner via boblebad og termalbad, hovedsakelig hos personer med nedsatt immunforsvar.
- Bakterien Legionella pneumophila kan smitte via små vannpartikler (aerosoler) fra boblebad og dusj og kan gi opphav til lungebetennelse med relativt høy dødelighet hos personer med nedsatt immunforsvar.
Bytt vann daglig i private plaskebasseng
Små plaskebasseng kan føre til smitte dersom vannet blir stående over flere dager, og dersom barna drar med seg gress, jord og lignende når de går ut og inn av bassenget. God temperatur på vannet øker også smittefaren. For å unngå unødig smitterisiko bør vannet byttes ut daglig.
De vanligste plagene er sårinfeksjoner, urinveisinfeksjoner samt magebesvær som følge av Pseudomonasbakterier. Ørebetennelser kan også forekomme hvis barna har hodet mye under vann. Dersom noen av de badende barna har "dårlig mage", kan det smitte de andre badende om avføring kommer ut i vannet.
Det er spesielt personer med nedsatt immunforsvar som er mest utsatt for sykdommene som kan smitte fra bakterier som kan vokse i bassengvannet.
Kontroll av badevannskvalitet
Kontroll av badevannskvaliteten gjøres av den enkelte kommune i henhold til Forskrift om miljørettet helsevern.
- Se egen artikkel: Kontroll av badevannskvalitet