• Alle institusjoner som behandler pasienter med intravaskulære katetre bør påse at anbefalingene i veilederen implementeres. Implementeringsstrategien bør være tverrfaglig. 1A

Implementeringsstrategien bør omfatte flere tiltak som;

• forankring i ledelsen
• dedikert arbeidsgruppe
• systemer for opplæring av ansatte
• utarbeidelse av egnet sammensatt infeksjonsforebyggende tiltakspakke
• internrevisjon
• observasjon (audit – tilbakemelding) av etterlevelse
• evaluering av tiltak ut fra resultater ved infeksjonsovervåking

Selv om retningslinjer er utarbeidet, er det ikke ensbetydende med at de tas i bruk. En må derfor benytte effektive strategier for implementering i målgruppen (1). Forskning viser at implementering krever systematisk og langvarig innsats med engasjerte og deltagende ledere, en dedikert arbeidsgruppe, tilstrekkelig med økonomiske og personellressurser, sammensatte og tverrfaglige implementeringsstrategier samt systemer for kontroll av etterlevelse av anbefalingene (2).

Som regel vil det oppfattes positivt å gjøre et felles løft for kvalitetssikring og fagutvikling i tråd med gjeldende nasjonale retningslinjer på et viktig og stort helseproblem (1). Norsk helsetjeneste har gjennom ulike nasjonale satsninger innenfor kvalitet og pasientsikkerhet hatt fokus på dette i flere år (3). Pasientsikkerhetsprogrammet har utarbeidet sjekkliste og plan for implementering som fungerer som en huskeliste for de oppgaver og aktiviteter som bør være på plass før, eller som skal gjennomføres i løpet av, implementeringsprosessen (4).

Vurdering av helsesettingen som skal implementere ny kunnskap

Nasjonal handlingsplan for pasientsikkerhet og kvalitetsforbedring 2019–2023 pålegger helseforetakene å videreføre Pasientsikkerhetsprogrammets innsatsområder, der nå forebygging av infeksjoner ved sentrale venekatetre ivaretas av denne veilederen (3,5). Innsatsområdet «Forebygging av infeksjon ved SVK» identifiserer forbedringsområder, ansvarsfordeling, ressursbruk, tidsplan og hvordan prosesser kommuniseres underveis.

Holdninger til endringer i miljøet bør kartlegges, spesielt bør ansatte som er positive til endringer identifiseres. Disse kan fungere som rollemodeller og bidra til å fremme endringene. Før implementering bør en kartlegging gjennomføres for å identifisere hvor man bør sette inn ekstra tiltak. For å komme i gang med endringsprosesser må det jobbes systematisk (6,7,8).

Det vanligste motargumentet til implementering av retningslinjer er økt bruk av ressurser i en allerede travel hverdag. Det er derfor viktig å ha med seg ledelsen i enhver endringsprosess (9). Dersom endringsprosessen medfører innkjøp av materiell, nytt utstyr og opplæringsbehov må dette forberedes før implementeringen iverksettes.

Effektive implementeringsstrategier

Folkehelseinstituttet er utgiver av denne veilederen og vil publisere den via sine nettsider. En kunnskaps støttende kontekst er viktig for at fagutviklingsprosjekt skal kunne implementeres effektivt (5,10).

Multiple implementeringsstrategier er mer effektive enn strategier med kun én komponent (11,12). Tverrfaglig samarbeid i målgruppen som skal ta i bruk veilederen, er en styrke som bidrar til fellesskapsfølelse, økt respekt for hverandres arbeid og felles innsats i implementeringsarbeidet (1). Refleksjon og diskusjon i tverrfaglige grupper medfører at oppgaver knyttet til organisering av arbeidet, økonomi og bruk av personell effektiviseres, og at alle får et eierskap til kunnskapen. Nye løsninger og lokal enighet er viktig når man skal endre praksis (13,14).

Besøk på arbeidsplassen av trenet personell med kunnskap om temaet, undervisning, møter eller en kombinasjon av disse er effektiv ved praksisendring for både leger og annet helsepersonell. Effekten er liten per tiltak, men øker dersom tiltakene kombineres (11,15,16). Evaluering, bruk av respekterte kolleger i opplæring og tverrfaglig diskusjon ansees også som effektivt. Forelesninger, undervisningsmateriell, gjentatte påminnelser i kollegiet og utlevering av retningslinjer er derimot ikke effektivt (9,17,18).

Plan for implementering og evaluering av retningslinjens implementeringsresultat

Det er viktig å engasjere lokale ledere og kolleger med stor faglig tyngde, som respekteres i den lokale målgruppen (9). Fokuser på de man vet er positive, og forbered svar/løsninger på motargumenter. En tverrfaglig systematisk og gjentatt opplæring styrker fellesskapet, samtidig som det øker den samlede kompetansen i tverrfaglige helseteam (19).

Det anbefales å gjøre en evaluering/audit av dagens tilstand på området før implementering av retningslinjen (17). En slik evaluering vil belyse hvor den lokale helsesetting har størst forbedringspotensiale, og man kan sette sammen en tverrfaglig tiltakspakke som skreddersys til det enkelte helseforetak eller avdeling.

Resultatet av den første evalueringen sammenlignes med evaluering av retningslinjens implementeringsresultat noen måneder etter implementering av tiltakene. Store forbedringer i evaluering nr. 2, kan påvirke videre bruk av retningslinjen og stimulere fremtidig kvalitetsforbedring. Det er derfor viktig med tilbakemelding til praksisfeltet. Gjentatt evaluering og justering av tiltakene i tett samarbeid med praksisfeltet er deretter en avgjørende faktor for vellykket implementering (20).