Muskel- og skjeletthelse i Norge

Hovedpunkter

• Sykdommer og skader i muskel- og skjelettsystemet omfatter en bred og sammensatt gruppe tilstander med ulike årsaksforhold, symptomer og konsekvenser.
• Tilstandene er blant de viktigste årsakene til redusert helse, funksjonstap og nedsatt livskvalitet, og er en dominerende årsak til sykefravær og uførhet.
• Siden andelen eldre i befolkningen øker, er det et økende antall personer som lever med helsetilstander i muskel- og skjelettsystemet.
• Risikofaktorene for dårlig muskel- og skjeletthelse er delvis ukjente, og kan variere etter hvilken helsetilstand det dreier seg om, men fysisk inaktivitet, overvekt, søvnvansker og arbeidsrelaterte faktorer er blant de som har innvirkning på alvorlighetsgraden.

Om muskel- og skjeletthelse

Muskel- og skjeletthelse refererer til helsetilstanden til bevegelsesapparatet som består av muskler, skjelett og tilhørende vev som ligamenter, brusk, leddkapsler, leddhinner og seneskjeder. Skader og sykdommer i disse strukturene rammer de fleste av oss i større eller mindre grad i løpet av livet, og er en viktig årsak til dårlig helse og funksjon, nedsatt livskvalitet, sykefravær og uførhet.

Tilstander i muskel- og skjelettsystemet er blant de sykdommene som bidrar mest til ikke-dødelig helsetap hos både kvinner og menn, og ble beregnet å være den tredje største årsaken til sykdomsbyrde i Norge i 2023 etter kreft og hjerte- og karsykdommer (Institute for Health Metrics and Evaluation, 2023). Ifølge Verdens helseorganisasjon øker antall personer med dårlig muskel- og skjeletthelse og tilhørende funksjonsnedsettelse raskt i alle verdensdeler. Dette skyldes først og fremst en aldrende befolkning og demografisk vekst (Verdens helseorganisasjon, 2022).

I dette kapittelet omtaler vi helsetilstander i muskel- og skjelettsystemet generelt og innenfor grupper av tilstander. Beinskjørhet og brudd, som også defineres som helsetilstander i muskel- og skjelettsystemet, er omtalt i et eget kapittel. Andre kapitler som omtaler muskel- og skjeletthelse, er  

• Langvarig smerte
• Skader og ulykker
• Arbeid og helse
• Sykdomsbyrde
• Helse hos eldre

Forekomst av muskel- og skjelettrelaterte helsetilstander i Norge

I Tromsøundersøkelsen i 2015-2016, hvor hele befolkningen over 40 år ble invitert til å delta, rapporterte 28 prosent av kvinner og 18 prosent av menn at de hadde hatt sterke smerter og/eller stivhet i muskler eller ledd, som hadde vart i minst tre sammenhengende måneder i løpet av det siste året (Hetland et al., 2026). Disse tallene støtter tidligere informasjon om høy forekomst av langvarige helsetilstander knyttet til muskel- og skjelettsystemet (Kinge, Knudsen, Skirbekk, & Vollset, 2015), og at mange har alvorlige symptomer (Hetland et al., 2026). Ettersom andelen eldre i befolkningen øker, kan man forvente at forekomsten av helsetilstander i muskel- og skjelettsystemet vil øke i Norge, gitt at det ikke kommer til nye effektive metoder som i større grad kan forebygge eller behandle disse tilstandene.  

Bruk av helsetjenester for muskel- og skjelettilstander

Pasienter med helseproblemer forbundet med muskel- og skjelettsystemet utgjør en stor del av pasientene i helsetjenestene (Kinge et al., 2015). I 2025 var omtrent 15 prosent av konsultasjoner hos fastlege og legevakt knyttet til diagnoser i ledd, nakke, rygg, skuldre, armer og ben (Statistisk sentralbyrå, 2026a). Tallene inkluderer ikke alle diagnoser knyttet til muskel- og skjelettsystemet, og de inkluderer ikke ulykker og skader eller medfødte tilstander.

I 2025 fikk over 400 000 personer med sykdommer i muskel- og skjelettsystemet behandling i spesialisthelsetjenesten (Statistisk sentralbyrå, 2026). Dette betyr at omtrent 15 prosent av de med minst én behandling innen somatisk spesialisthelsetjeneste i 2025 ble behandlet for muskel- og skjelettsykdom. Hverken skader og ulykker eller kontakter med private helseforetak uten offentlig driftsavtale er inkludert i dette tallet.

En relativt liten andel av voksne med muskel- og skjelettilstander står for størstedelen av helsetjenestekostnadene over en femårsperiode (Amundsen et al., 2024). Kostnadene blant disse skyldes primært sykehusbehandling eller kirurgiske inngrep, og dette tyder på at å ha tilstrekkelig kapasitet innen konservativ behandling og rehabilitering vil kunne redusere de samlede kostnadene (Amundsen et al., 2024). En annen norsk studie har funnet stor variasjon i helsetjenestebruk blant pasienter med artrose, ryggsmerter eller fibromyalgi (Tyrdal et al., 2026). Blant pasienter med disse diagnosene som ble fulgt over to år, ble 5 prosent storbrukere av helsetjenester de neste to årene, og 10 prosent var stabile brukere av tjenestene. For disse diagnosene bidro særlig vedvarende høy bruk av fysioterapi. De som brukte tjenestene i liten grad over de to oppfølgingsårene (75 prosent av pasientene), var de yngste (Tyrdal et al, 2026).

Utvikling over tid

Ifølge globale estimater vil demografiske endringer i fremtiden bidra til betydelig økt sykdomsbyrde knyttet til muskel- og skjelettuhelse. Framskrivninger basert på tall fra perioden 1990 til 2021 indikerer at artrose er den muskel- og skjelettsykdommen som vil bidra sterkest til den økte sykdomsbyrden som følger endringer i alderssammensetning i befolkningen (Guan et al., 2025). Den endrede alderssammensetningen i Norge vil etter hvert sannsynligvis også øke forekomst (prevalens) av urinsyregikt, leddgikt og andre tilstander i muskel- og skjelettsystemet, for eksempel degenerative senerupturer, trang ryggmargskanal (spinal stenose), amputasjoner og fallskader, som er mer vanlige blant den eldre sammenlignet med den yngre delen av befolkningen. Internasjonale data har vist mer enn en dobling av forekomsten av artrose fra 1999 til 2020 (Park, Mendy, & Vieira, 2018). Denne økningen har blant annet sammenheng med høyere andel overvektige og at man i dag diagnostiseres med artrose tidligere, i tillegg til den økte andelen eldre i befolkningen (GBD 2021 Osteoarthritis Collaborators, 2023; Dell'Isola, Recenti, Giardulli, Lawford, & Kiadaliri, 2025; Graham et al., 2023; Tang et al., 2025). Samtidig viser globale tall økt sykdomsbyrde knyttet til helsetilstander i muskel- og skjelettsystemet hos barn, ungdom og unge voksne, med en økning på over 30 prosent de siste tiårene (Guan et al., 2023).

Fra 2006 til 2023 økte sykdomsbyrden, målt i antallet helsetapsjusterte leveår (DALY), for muskel- og skjelettsykdommer i Norge med 24,1 prosent, mot en befolkningsvekst på 17,7 prosent. Differansen har økt over tid, og var særlig markert fra 2017 (figur 1). Økningen i det absolutte helsetapet skyldes i hovedsak at befolkningen har vokst og blitt eldre; den aldersstandardiserte DALY-raten har vært tilnærmet uendret gjennom hele perioden. Det er derfor ikke holdepunkter for at den aldersjusterte risikoen for helsetilstanden har økt (Institute for Health Metrics and Evaluation, 2023). De siste årene (etter om lag 2019-2020) er det likevel tegn til en svak økning i den aldersspesifikke raten. Effekten er liten og usikker, og det er uklart om den gjenspeiler en reell helseendring eller usikkerhet i estimatene for de seneste årene.

Figur 1. Utvikling i sykdomsbyrde for muskel- og skjelettsykdommer

Grupper av muskel- og skjelettrelaterte helsetilstander

Det finnes flere hundre helsetilstander som påvirker muskel- og skjelettsystemet. Av ulike årsaker kan skader eller sykdom i muskel- og skjelettstrukturer føre til lokale eller utbredte symptomer, i varierende omfang og alvorlighetsgrad. Blant de mest utbredte muskel- og skjelettilstandene er smerte, stivhet og funksjonsnedsettelse knyttet til rygg og nakke og store ledd som kne, hofter og skuldre, inkludert artrose (Fejer, Kyvik, & Hartvigsen, 2006; Hoy et al., 2012; Tang et al., 2025; von der Lippe et al., 2021). Mange revmatiske sykdommer påvirker i stor grad også muskel- og skjelettsystemet med tilstander som er autoimmune og/eller systemiske, noe som vanligvis innebærer at immunsystemet angriper kroppens eget vev og kan føre til betennelse og skader i flere organer (Gravallese & Firestein, 2023).

• Se også kapittel om langvarig smerte

Rygg

Smerter og stivhet i korsryggen er sannsynligvis den vanligste muskel- og skjelettilstanden globalt. En systematisk oversikt av befolkningsstudier tyder på at omtrent én av fire har korsryggsmerter i løpet av en måned (Hoy et al., 2012). Symptomer i korsryggen er også en av hovedårsakene til funksjonstap og redusert arbeidsevne. Mange personer med korsryggsmerter rapporterer om langvarige smerter med periodiske forverringer, og ifølge data fra Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT) rapporterer rundt 90 prosent av voksne med vedvarende stivhet og/eller smerte i korsryggen også om vedvarende smerter i andre kroppsregioner (Øverås, Nilsen, Søgaard, Mork, & Hartvigsen, 2023). Både forekomsten og mønstrene for de samtidige symptomene, og forekomsten av symptomene fra korsryggen, ser ut til å holde seg stabile gjennom de tre tiårene som ble undersøkt (Øverås et al., 2023). Dette tyder på at langvarige korsryggsmerter sjelden opptrer som en isolert tilstand.

Artrose

Artrose er en leddsykdom som påvirker hele leddet, ikke bare brusken. Ofte er det flere enn ett ledd som er rammet. Symptomene omfatter blant annet stivhet, smerter, inflammasjon, og muskelsvakhet omkring leddet (Allen, Thoma, & Golightly, 2022; Hunter & Bierma-Zeinstra, 2019). Selvrapporterte data fra 2004 tyder på at 13 prosent av den norske befolkningen hadde på den tiden vært diagnostisert med hofte-, kne- eller håndartrose (Grotle, Hagen, Natvig, Dahl, & Kvien, 2008). Sannsynligvis har forekomsten økt betydelig siden, på grunn av flere middelaldrende og eldre i befolkningen.

Årlig settes det inn rundt 9000 førstegangs (primære) hofteproteser med artrose som årsak, og like mange førstegangs kneproteser (Furnes et al., 2025). Antall nye primære proteser har økt over tid, og er høyest blant kvinner i aldersgruppen 70-79 år. I tillegg til hofte, kne og håndartrose kommer artrose i andre ledd, for eksempel føtter, kjeve, ryggrad (spondylartrose) eller skuldre, samt generalisert artrose (symptomer i flere ledd). Nye funn tyder på at artrose kan være en systemisk sykdom (Collins, Haugen, Neogi, & Guilak, 2026).

Fibromyalgi

Fibromyalgi er en langvarig tilstand som blant annet karakteriseres av utbredte muskelsmerter (Marques, Santo, Berssaneti, Matsutani, & Yuan, 2017). Forekomsten i befolkningen er om lag 2-6 prosent (D'Souza et al., 2026; Gran, 2003; Jones et al., 2015; Marques et al., 2017). Studier viser betydelig samsykelighet mellom fibromyalgi og andre muskel- og skjelettsykdommer, for eksempel artrose, revmatoid artritt, og spondylartritter (D'Souza et al., 2026; Duffield, Miller, Zhao, & Goodson, 2018; Jones, Mallawaarachchi, Shim, Lock, & Macfarlane, 2020; Kamps et al., 2023).

Betennelsesaktige (inflammatoriske) revmatiske sykdommer

Denne gruppen består av flere tilstander, som hver for seg er relativt sjeldne og ofte er systemiske, for eksempel revmatoid artritt (leddgikt) og spondyloartritt (blant annet aksial og perifer spondyloartritt og psoariasisartritt). Forekomsten av revmatoid artritt anslås å være rundt 1 prosent (Aletaha & Smolen, 2018; Kvien et al., 1997; Uhlig, Moe, & Kvien, 2014) og det samme gjelder for spondyloartritt (Dougados & Baeten, 2011).

Urinsyregikt er blant de vanligste betennelsesaktige revmatiske sykdommene, med forekomst på omtrent 2 prosent av befolkningen, ifølge nordiske tall (Dehlin, Jacobsson, & Roddy, 2020). Den er vanligst blant de eldste og derfor økende i populasjonen. Sykdommen kan forekomme i ett eller flere ledd, men den skiller seg fra de andre tilstandene i denne gruppen ved at den oftest er kortvarig eller kommer i episoder, selv om den også kan bli langvarig (Uhlig et al., 2014). Systemisk lupus erythematosus (SLE) og systemisk sklerose, som begge er systemiske autoimmune bindevevssykdommer, er noen av sykdommene som også tilhører denne gruppen.

I en amerikansk populasjonsbasert studie ble livstidsrisikoen for å få en betennelsesaktig autoimmun revmatisk sykdom i voksen alder beregnet å være 8,4 prosent hos kvinner og 5,1 prosent hos menn (Crowson et al., 2011). De fleste sykdomstilfellene er langvarige. Det er et større antall nye tilfeller av juvenil idiopatisk artritt (barneleddgikt) i mer nordlige områder både globalt og i Norge sammenlignet med andre områder (Hestetun et al., 2025; Størdal, Almaas, Sanner, Sletner, & Stene, 2026). Ifølge en oversiktsartikkel er den globale forekomsten av radiografisk aksial spondyloartritt høyest blant urfolk i nordområdene, for eksempel samer (Reveille et al., 2025). Psoriasis, og psoriasisartritt, har også ifølge oversiktsartikkelen en høyere forekomst i områder med lengre avstand til ekvator (Reveille et al., 2025).

Andre muskel- og skjelettrelaterte helsetilstander

I tillegg til helsetilstandene nevnt over, er det en rekke ulike tilstander som ofte karakteriseres ved lokale smerter, stivhet, redusert bevegelighet, nedsatt funksjon og høy sykdomsbyrde. Foruten rygg gjelder dette skuldre, knær, underarm, bekkenet, føtter, etc. Årsakene er forskjellige, men kan for eksempel være skader på muskler, sener eller ligamenter, feil- eller overbelastning på forskjellige strukturer, bruddskader, amputasjoner, svulst, eller endret smertefølsomhet som oppstår ved flere tilstander i muskel-skjelettsystemet. I tillegg kommer aldersrelaterte degenerative endringer i vev, som ofte kommer gradvis selv om de kan oppleves som akutte skader. Lokale symptomer i en kroppsregion kan også spre seg til andre kroppsområder, og både kortvarige og langvarige symptomer som begynner i et relativt lite område kan etter hvert gi symptomer av mer generell karakter.

Eksempler på slike muskel- og skjelettrelaterte helsetilstander er spondylolyse, stiv skulder/frossen skulder, tendinopati, karpaltunnelsyndrom, skoliose, rygg- eller nakkeprolaps, bekkenbunns- eller bekkenleddsmerter, korsbåndskade, og meniskskade.

Muskel- og skjeletthelse gjennom livsløpet

Allerede ved fødsel og i småbarnsalderen er det et ukjent antall barn som har skader og sykdommer i muskel- og skjelettsystemet som kan gi både kort- og langvarige, noen ganger livslange, funksjonsnedsettelser. Eksempler er utviklings- og fødselsskader, ulike giktsykdommer og følgetilstander av ulykker (Allen et al., 2022; Kulyk, Yeremiya, Westhovens, Vlam, & Dzhus, 2026; Rosendahl et al., 2024; Shackleford & Little, 2026; Yang, Jin, & Wang, 2025). Videre blir muskel- og skjelettsystemet belastet av skader og sykdommer som kan overlappe med andre diagnosegrupper, for eksempel nevromuskulære atrofier som ofte kategoriseres som nevrologiske sykdommer (Aden et al., 2017) og svulster i knokler, bindevev eller muskler som ofte kategoriseres som kreftsykdom (Coleman et al., 2020). Overlapp mellom kategorier av helsetilstander, både hos barn og voksne, kan gjøre det vanskelig å fortolke norske og globale sykdomsbyrdetall. Estimater for tilstander i muskel- og skjelettsystemet for barn yngre enn 5 år er heller ikke inkludert i det globale sykdomsbyrdeprosjektet (GBD) (Liu et al., 2022).

I en oversiktsartikkel fra 2024 basert på data fra 70 ulike land, er forekomsten av langvarige muskel- og skjelettsymptomer blant barn og ungdom beregnet til omtrent 26 prosent. Få studier inkluderte barn under 12 år og ingen inkluderte barn under 5 år (Chambers et al., 2024). En norsk studie viser at antall nye tilfeller av juvenil idiopatisk artritt (barneleddgikt) blant barn yngre enn 8 år er høyere enn hos eldre barn (Riise et al., 2008), noe som understreker at det er behov for mer kunnskap om muskel- og skjeletthelse hos yngre barn. Samtidig er det mye som tyder på at forekomsten av dårlig muskel- og skjeletthelse øker med alder (Briggs, Cross, Woolf, & March, 2026) og at barn som har dårlig muskel- og skjeletthelse under oppveksten, har økt risiko for å ha slike helsetilstander også som voksne (Jones, Power, & Macfarlane, 2009; Kashikar-Zuck & Ting, 2014).

At forekomsten av helsetilstander knyttet til muskel- og skjelettsystemet øker med alder, skyldes delvis at flere vil ha gjennomgått sykdommer eller skader som kan få langvarige konsekvenser for muskel- og skjeletthelsen, for eksempel vold, ulykker og andre skader knyttet til lek, idrett, arbeid og transport (Bhandari, Dosanjh, Tornetta, Matthews, & Violence Against Women Health Research, 2006; Duong et al., 2025; Enger et al., 2018; Ringdal, Holm, & Røise, 2025) og skader knyttet til graviditet og fødsel (Chortatos et al., 2018; Robinson, Vøllestad, & Veierød, 2014). Noen sykdommer som revmatoid artritt debuterer oftest i 20- til 50-årsalderen (Gravallese & Firestein, 2023), selv om de kan oppstå i alle aldre.

Den iboende kapasiteten og funksjonsevnen man opparbeider i yngre alder vil som regel reduseres med aldring, slik som beinmineraltetthet og muskelmasse (Bonamigo et al., 2026). En av sykdommene knyttet til aldersrelatert funksjonstap er sarkopeni. Sykdommen karakteriseres av tap av både muskelmasse, styrke og fysisk funksjon, og er forbundet med redusert mobilitet, økt fallrisiko, og økt dødelighet (Sayer et al., 2024). Forekomsten varierer avhengig av definisjon og målemetode, men anslås til om lag 10-16 prosent i den eldre befolkningen (Cruz-Jentoft et al., 2019).

Forskjeller i befolkningen

Alder og kjønn

Forekomsten av langvarige helsetilstander knyttet til muskel- og skjelettsystemet er høyest blant eldre. Blant kvinner over 70 år i Norge hadde mer enn halvparten slike langvarige helsetilstander (Kinge et al., 2015). Det er vanlig at helsetilstander knyttet til muskel- og skjelettsystemet øker med alder. Artrose er for eksempel hyppigst hos middelaldrende og eldre (Hunter & Bierma-Zeinstra, 2019), men tilstanden ser ut til å være noe underdiagnostisert hos yngre personer (Wilfong, Badley, & Perruccio, 2024). Revmatoid artritt og urinsyregikt øker også betydelig med alderen (Dehlin et al., 2020; Di Matteo, Bathon, & Emery, 2023).

Kjønnsforskjeller ser man gjennom hele livsløpet, og de fleste muskel- og skjelettsykdommer rammer jenter og kvinner i høyere grad enn gutter og menn. For eksempel er forekomsten av hoftedysplasi omtrent tre ganger høyere hos jenter enn gutter (Ortiz-Neira, Paolucci, & Donnon, 2012) og nye tilfeller omtrent fem ganger flere blant jentene (Caruso et al., 2024). Hoftedysplasi er en kjent risikofaktor for utvikling av artrose (Riedstra et al., 2025). Det er også større andel jenter enn gutter som er diagnostisert med juvenil idiopatisk artritt (barneleddgikt), selv om kjønnsfordelingen varierer noe mellom undertypene (Sandborg, Schulert, & Kimura, 2025; Uusitupa et al., 2024).

Fibromyalgi er en sykdom som i størst grad rammer kvinner. En systematisk gjennomgang tyder på at kvinner har omtrent fem ganger høyere risiko å få sykdommen sammenlignet med menn (D'Souza et al., 2026). Flere kvinner enn menn rammes av artrose (Allen et al., 2022; Segal, Nilges, & Oo, 2024), og det gjelder også de fleste autoimmune revmatiske sykdommene (Conrad et al., 2023; Ørstavik, 2017), for eksempel leddgikt og SLE (Di Matteo et al., 2023; Siegel & Sammaritano, 2024). Imidlertid tyder noen tall på at ankyloserende spondylitt er vanligere hos menn enn hos kvinner (Chen-Xu, Yokose, Rai, Pillinger, & Choi, 2019; Mayer, Xiao, Brandon, Weiss, & Juvenile Axial Spondyloarthritis Research, 2026), mens andre studier viser at sykdommen er blitt like vanlig hos kvinner som menn (Conrad et al., 2023). Studier viser omtrent to til åtte ganger høyere risiko for fremre korsbåndsskader hos jenter og kvinner, og kjønnsforskjellene øker etter puberteten (Hardaker, Hume, & Sims, 2024). I tillegg kommer symptomer relatert til graviditet og fødsel, for eksempel bekkenleddsmerter og skader på bekkenbunn, som kan gi langvarige funksjonsnedsettelser og redusert livskvalitet hos kvinner (Bergström, Persson, Nergard, & Mogren, 2017; Bjelland et al., 2016; Elden, Gutke, Kjellby-Wendt, Fagevik-Olsen, & Ostgaard, 2016; Li et al., 2024).

Samlet sett har kvinner høyere risiko for å utvikle muskel- og skjelettsykdommer enn menn. I tillegg vil antallet personer som lever med muskel- og skjelettsykdommer være betydelig høyere blant kvinner, fordi kvinner i gjennomsnitt lever lenger enn menn, og muskel- og skjelettsykdommer er vanligere i høyere alder. Basert på denne kunnskapen er det ikke overraskende at kvinner oftere søker helsehjelp for muskel- og skjelettilstander enn det menn gjør (Kinge et al., 2015).

Sosioøkonomiske forskjeller

Sammenheng mellom muskel- og skjeletthelse og sosioøkonomi er komplisert. Samtidig som forskning viser at fysisk belastende arbeid har sammenheng med uhelse knyttet til muskel- og skjelettsystemet, har arbeidssituasjoner endret seg med teknologisk utvikling, og arbeidsrelatert belastning er trolig ikke lenger like sterkt knyttet til sosioøkonomi. Norske befolkningsdata fra Helseundersøkelsen i Trøndelag og Tromsøundersøkelsen (HUNT 1 og 2 og Tromsø7) tyder likevel på at dårlig muskel- og skjeletthelse er vanligere hos personer med lavere sosioøkonomisk status enn i befolkningen som helhet (Hagen, Zwart, Svebak, Bovim, & Jacob Stovner, 2005; Hetland et al., 2026), og at personer med lav utdanning har høyere risiko for å bli uføre (Hagen, Holte, Tambs, & Bjerkedal, 2000). Det er funnet at personer med lav sosioøkonomisk status og muskel- og skjelettdiagnoser hadde økt risiko for uførepensjon over de nærmeste fem årene, i særlig grad gjaldt dette leddgikt, fibromyalgi og artrose (Gjesdal, Bratberg, & Mæland, 2009).

I en norsk registerstudie fulgte man personer som hadde langtidssykefravær knyttet til skader i perioden 2000−2003 frem til utgangen av 2014 for å undersøke risiko for å gå over til uførepensjon (Ohm et al., 2024). En tredjedel av tilfellene av uførepensjon i denne gruppen hadde muskel- og skjelettdiagnoser som årsak. Den sosioøkonomiske gradienten var sterkere for uførepensjon grunnet muskel- og skjelettdiagnoser enn for uførepensjon med andre årsaker. Personer i den laveste tredjedelen av sosioøkonomisk posisjon (et samlemål basert på utdanning og inntekt) hadde mer enn tredoblet risiko for uførepensjon grunnet muskel- og skjelettdiagnoser sammenliknet med den høyeste tredjedelen.

I en studie hvor bruk av primærhelsetjenestene blant pasienter med diagnosene ryggsmerter, fibromyalgi og artrose ble fulgt i to år, kom det frem at hverken utdanning eller landbakgrunn hadde betydning for hvor stor andel som hadde omfattende tjenestebruk. Imidlertid var de med utenlandsk bakgrunn generelt mindre sannsynlige til å benytte seg av primærhelsetjenesten i oppfølgingstiden, enn de med norsk landbakgrunn (Tyrdal et al., 2026). Sosiale forskjeller i tjenestebruk er også synlige i registerdata som inkluderer både primær- og spesialhelsetjenesten (Amundsen et al., 2023). Kjennskap til tjenestetilbudet i eget land kan ha betydning for helsen og muligheter til å øke egen helsekompetanse kan påvirke informasjonen som gis i møte med behandleren (Schoenleber, Wilson, Mohler, Siegel, & Rabenhorst, 2025). En norsk registerstudie av helsetjenestebruk viste at innvandrere hadde lavere forekomst av registrerte skader i muskel- og skjelettsystemet enn norskfødte, og dette gjaldt både i primær- og spesialisthelsetjenesten (Ohm, Holvik, Kjøllesdal, & Madsen, 2020). Det var imidlertid stor variasjon etter landbakgrunn. Innvandrere fra Asia hadde den aller laveste forekomsten av luksasjoner, forstuvninger, forstrekninger og brudd behandlet i helsetjenesten. Innvandrere fra Sør- og Mellom-Amerika hadde høyere helsetjenestebruk for luksasjoner, forstuvninger og forstrekninger enn norskfødte, men lavere for brudd.

Risikofaktorer

Årsakene til dårlig muskel- og skjeletthelse er sammensatte, og varierer etter hvilken helsetilstand det dreier seg om. Her gis noen eksempler på andre risikofaktorer enn alder, kjønn og sosioøkonomi.

Genetikk

Betydningen av genetiske faktorer varierer mellom ulike helsetilstander og befolkningsgrupper. Arveligheten ser likevel ut til å være moderat til høy for de fleste tilstandene. For eksempel viser tvilling- og familiestudier betydelig arvelighet i revmatoid artritt, artrose og spondyloartritt, omtrent 40-90 prosent avhengig av hvilket ledd, sykdom og metode det dreier seg om (Magnusson, Turkiewicz, Ryden, & Englund, 2024; Stadler, Zhao, & Bowes, 2024; Zhai & Huang, 2024). Det er også vist moderat arvelighet for utbredt smerte, rundt 50-60 prosent (Nielsen, Knudsen, & Steingrimsdottir, 2012). Høyere forekomst av enkelte muskel- og skjelettilstander i nordligere strøk, som autoimmune sykdommer, kan nok til dels forklares av høy grad av arvelighet, men det er fortsatt uklart om det er andre faktorer som bidrar i større grad til dette (Reveille et al., 2025; Størdal et al., 2026).

Beinmineraltetthet

Redusert beinmineraltetthet utgjør en betydelig risiko for beinbrudd, særlig i hofte, ryggrad og underarm, se omtale i kapittel om beinskjørhet og brudd.

Søvnvansker

Søvnvansker antas å være en viktig risikofaktor for dårlig muskel- og skjeletthelse. Dette er blant annet vist i forskning fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (Christensen, Johansen, & Knardahl, 2017) og i analyser av selvrapporterte data fra over 6000 personer som deltok i tre runder av HUNT-studiene mellom 1995 og 2019. Funnene tyder på at personer med langvarig dårlig søvnkvalitet har en betydelig høyere risiko for langvarige muskel- og skjelettsymptomer og langvarige utbredte smerter og/eller stivhet, sammenlignet med personer som opprettholder god søvnkvalitet (Skarpsno, Nilsen, Hagen, & Mork, 2021). Samme forskergruppe viste også at risikoen for langvarige muskel- og skjelettsmerter og/eller stivhet øker med antallet nattlige symptomer på insomni, i dette tilfellet med data fra mer enn 10 000 personer (Skarpsno, Mork, Hagen, Nilsen, & Marcuzzi, 2020). De som rapporterte symptomer i alle faser av søvnperioden, det vil si vansker med å sovne, problemer med å opprettholde søvnen og tidlig morgenoppvåkning, hadde en betydelig høyere risiko for alle typer langvarige muskel- og skjelettsmerter og/eller stivhet, sammenlignet med personer uten insomni eller personer med insomni, men med færre nattlige symptomer. Systematisk gjennomgang av litteraturen har også vist at systemisk inflammasjon er økt ved forstyrret søvn (Irwin, Olmstead, & Carroll, 2016).

Les også kapittel om søvnvansker.

Overvekt og undervekt

Felles for mange helsetilstander i muskel- og skjelettsystemet er at overvekt og særlig fedme kan utgjøre en risiko for å få tilstanden, eller kan føre til forverring av tilstanden. Det er funnet støtte for at barn som har fedme første år på barneskolen, har høyere risiko for å utvikle muskel- og skjelettdiagnoser (Firman, Wilk, Harper, & Dezateux, 2022). En annen studie viser at barn som hadde overvekt eller fedme ved fireårsalder, hadde opptil 40 prosent økt risiko for å rapportere ryggsmerter ved 15 års alder (Palmer et al., 2020). For kneartrose finnes det robust dokumentasjon for at overvekt og fedme øker risikoen for tilstanden (Tang et al., 2025; Zheng & Chen, 2015). Samtidig kan lav vekt, som noen ganger kan forbindes med underernæring, også være en risikofaktor for muskel- og skjelettrelaterte helsetilstander. Lav vekt og vekttap bidrar til tap av beinmineraltetthet og risiko for osteoporotiske brudd, samt muskelsvekkelse og sarkopeni (Frolich et al., 2020; Harvey et al., 2025).

Fysisk aktivitetsnivå

Sammenhenger mellom fysisk aktivitet og muskel- og skjeletthelse er kompleks, og kan avhenge av mengde, type og kontekst. Overordnet er fysisk aktivitet gunstig for muskel- og skjeletthelsen, men belastningsmønstre og restitusjon kan være viktige faktorer i dette samspillet. Særlig antas fysisk aktivitet i fritiden å ha en generell beskyttende effekt for muskel- og skjeletthelsen (Beasley & Macfarlane; Comachio et al., 2025; Fjeld et al., 2023; Haddadj et al., 2025). Men fysisk aktivitet i arbeid har ikke nødvendigvis den samme beskyttende effekten (Fjeld et al., 2025; Kyriakidis et al., 2025). Mangel på restitusjon kan bidra til risiko for skader i arbeidssammenheng og innen idrett (se nedenfor). For kne- og hofteartrose er tilrettelagt trening og fysisk aktivitet et viktig kunnskapsbasert tiltak (Moseng et al., 2024).

• Se også kapittel om fysisk aktivitet i Norge

Mekanisk belastning

Uheldige arbeidsstillinger, løfting og tunge fysiske anstrengelser er knyttet til økt risiko for sykefravær på grunn av muskel- og skjelettlidelser. Dette ble for eksempel vist i en studie blant ansatte i hjemmetjenesten i Norge (Knutsen, Nielsen, Lunde, Fostervold, & Johannessen, 2025). Sammenhengen mellom uheldige arbeidsstillinger og muskel- og skjelettsmerter støttes også av funn fra en studie hvor akselerometre ble brukt for å måle kroppsbevegelser (Lohne, Xu, Fimland, Palarea-Albaladejo, & Redzovic, 2024). Dette finner man også ved å benytte forsikringsinformasjon for å beregne sannsynligheten for å få hofteartrose eller lesjon i skuldermuskulatur ved tungt fysisk arbeid (Hagenstrom, Muller, Klinger, Augustin, & Nienhaus, 2026).

En systematisk oversikt og metaanalyse undersøkte sammenhengen med yrkesmessig eksponering, ved å vurdere hvordan kraftanvendelse, belastende arbeidsstillinger, repetitivt arbeid, hånd-arm-vibrasjon, løfting, kneling eller huking og klatring påvirket risiko for utvalgte muskel- og skjelettilstander (Hulshof et al., 2021). Risikoen var betydelig økt ved høy eksponering sammenlignet med ingen eller lav eksponering. Flere av studiene hadde imidlertid lav kvalitet. En norsk studie støtter at eksponering for flere belastende arbeidsfaktorer samtidig, inkludert mekanisk belastning, er forbundet med sykefravær (Sterud, Marti, & Degerud, 2024). De fant at jo større belastningen er, desto høyere er risikoen for sykefravær.

Skader

Skader som følge av blant annet ulykker, idrett og vold er knyttet til økt risiko for svekket muskel- og skjeletthelse, både på kort og lang sikt. Det finnes mange underliggende faktorer. I tillegg til skader ved akutte hendelser som transportulykker, kan mindre åpenbare årsaker for eksempel være repetitive bevegelsesmønstre som kan føre til tretthetsbrudd, senerupturer, med mer, blant annet ved ensformig arbeid eller idrett (Wall et al., 2022; Riel et al., 2019; Shiri et al., 2006). For eksempel har personer med tidligere kneskader en fire til seks ganger høyere risiko for å utvikle kneartrose over tid enn andre, og i yngre alder (Webster & Hewett, 2022).

Les også:

• Arbeid og helse
• Skader og ulykker
• Vold og seksuelle overgrep

Røyking og andre nikotinholdige midler

Forskning på autoimmune sykdommer, som revmatoid artritt og systemisk lupus erythematosus, tyder på at røyking har en viktig rolle. Røyking ser ut til å disponere for revmatoid artritt (Deane et al., 2017; Salliot, Nguyen, Boutron-Ruault, & Seror, 2020; Uhlig, Hagen, & Kvien, 1999). Tall fra Sverige tyder på at 20 prosent av nye tilfeller kunne vært unngått dersom man klarte å eliminere røyking helt i befolkningen (Kallberg et al., 2011).

En systematisk kunnskapsoppsummering viser at røykere har økt forekomst av falske ledd (begrenset fast beinvev) etter kirurgi på ryggsøylen, sammenlignet med ikke-røykere (Arnold et al., 2026). Dette kan være relatert til nedsatt beinheling og vevsreparasjon (Travis et al., 2026). Videre er røyking funnet å være assosiert med korsryggrelaterte beinsmerter (Shiri & Falah-Hassani, 2016).

Forskningen på e-sigaretter og snus og mulig effekt på muskel- og skjeletthelsen er fortsatt begrenset. Selv om risikoen for negativ påvirkning på beinheling, sårtilheling og vaskulær funksjon eventuelt er lavere enn ved røyking, er hverken vaping eller snus uten potensielle negative effekter på muskel- og skjelettsystemet (Rodgers et al., 2025).

• Les også kapittel om røyking, snus og e-sigaretter

Alkohol og andre rusmidler

Alkohol utgjør ikke bare en risiko for vold, ulykker og skader, med påfølgende muskel- og skjelettuhelse, men alkoholen påvirker også muskel- og skjelettsystemet direkte (Alleyne & Dopico, 2021; Caceres-Ayala, Pautassi, Acuna, Cerpa, & Rebolledo, 2022). Alkoholisk myopati er en muskelsykdom som særlig følger langvarig eller vedvarende alkoholbruk, men gjentatte episoder med høyt alkoholinntak («binge drinking») kan også gi strukturelle og funksjonelle endringer i muskulaturen (Preedy et al., 2001). Alkohol øker også risikoen for å utvikle urinsyregikt (Lyu et al., 2024). Andre rusmidler kan også gi økt risiko for skader som følge av ulykker og vold, men det finnes mindre kunnskap om direkte effekter på vevstrukturer i muskel- og skjelettsystemet av rusmidler utover alkohol.

• Les også kapittel om bruk og omsetning av alkohol

Svulster

Både godartede svulster og ondartede svulster, særlig de med spredning til skjelett (Roodman, 2004), kan gi skader på strukturer i muskel- og skjelettsystemet. Med stadig flere som overlever kreft og kreftbehandling, og større andel eldre, øker forekomsten av slike muskel- og skjelettskader.

• Les også kapittel om kreft

Kosthold

God ernæring er viktig for muskel- og skjelettsystemet gjennom hele livsløpet, både for oppbygging av bein- og muskelmasse i oppveksten og for vedlikehold i voksen alder og eldre år. Ifølge en systematisk kunnskapsoppsummering på effekter av kostholdsfaktorer på artrose, revmatoid artritt, systemisk lupus erythematosus, aksial spondyloarthritis, psoriasartritt, systemisk sklerose og urinsyregikt for sekundær eller tertiær forebygging, er det bare artrose og revmatoid artritt som har vært undersøkt i mange studier.

Forfatterne konkluderer med at det, basert på samlet kunnskap med store svakheter, ikke finnes støtte for at noen særskilte kostholdsfaktorer gir vesentlig bedring for disse helsetilstandene (Gwinnutt et al., 2022). Betydning av kostholdsfaktorer for beinmineraltetthet er omtalt i eget kapittel om osteoporose.

• Les også kapittel om kosthold

Psykososial helse

Psykososiale faktorer, for eksempel langvarig psykisk belastning, er forbundet med økt risiko for å utvikle autoimmune sykdommer (Kohler-Forsberg et al., 2025; Song et al., 2018). Resultater fra Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT) tyder også på at opplevelse av stressende arbeidsliv øker risikoen for utvikling av smerter og/eller stivhet i nakke og skuldre (Fanavoll, Nilsen, Holtermann, & Mork, 2016). Psykososiale faktorer som kan påvirke muskel- og skjeletthelse omfatter blant annet emosjonell utmattelse (Christensen et al., 2017). Resultater fra en dansk studie viser at muskel- og skjelettilstander gir en betydelig økt risiko for senere depresjon i den yrkesaktive befolkningen (Hannerz, Holtermann, & Madsen, 2021), noe som igjen kan påvirke muskel- og skjeletthelsen.

Konsekvenser for folkehelsen

Muskel- og skjelettrelaterte helsetilstander har store konsekvenser på flere nivåer. I tillegg til belastningen de utgjør for de mange individene som blir rammet og deres nærmeste, har helsetilstandene omfattende konsekvenser på samfunnsnivå. Ifølge anslag fra Helsedirektoratet, publisert i 2024 og basert på data fra 2021, er de samlede årlige samfunnskostnadene for muskel- og skjelettsykdommer nesten 300 milliarder kroner. Av dette utgjorde produksjonstap mer enn 40 prosent av de beregnede kostnadene, der produksjonstap er tap på samfunnsnivå knyttet til sykefravær, uførhet og tidlig død (Helsedirektoratet, 2024). Produksjonstapet knyttet til helsetilstander i muskel- og skjelettsystemet er beregnet å utgjøre omtrent 25 prosent av det totale produksjonstapet i samfunnet (Kinge et al., 2024). Tallene fra Helsedirektoratet støttes av andre beregninger som viser at det har vært en formidabel økning i de samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til muskel- og skjelettilstander, estimert til 70 milliarder NOK i 2009 og 255 milliarder NOK i 2016 (Lærum et al., 2013; Skogli, Theie, Stokke, & Lind, 2019). Justert for prisvekst og befolkningsvekst (men ikke medberegnet at forekomsten har økt også det siste tiåret), tilsvarer estimatet fra 2016 om lag 370 milliarder NOK i 2025.

• Les også: Arbeid og helse

Sykdomsbyrde

Ifølge sykdomsbyrdeanalyser er muskel- og skjelettilstander den største årsaken til ikke-dødelig helsetap i Norge sammen med psykiske lidelser (figur 2), og den tredje største årsaken til samlet sykdomsbyrde i Norge etter kreft og hjerte- og karsykdommer (Institute for Health Metrics and Evaluation, 2023). Det er viktig å presisere at i dette rammeverket er alle skader (inkludert brudd knyttet til lav beinmineraltetthet) og en del andre sykdommer i muskel- og skjelettsystemet, for eksempel arvelige muskelatrofier og hodepine, rapportert separat fra muskel- og skjelettlidelser. De er derfor ikke inkludert i tallene fra sykdomsbyrdeprosjektet. I tillegg inkluderes ikke data om muskel- og skjeletthelse fra barn yngre enn 5 år.

Figur 2. Årsaker til ikke-dødelig helsetap i Norge

Les også: Sykdomsbyrde i Norge

Sykefravær

Tall fra NAV viser at muskel- og skjelettilstander er den største diagnosegruppen for sykefravær i Norge, og utgjorde 33 prosent av sykefraværet i 2025 (Moberg & Aldridge, 2026). Muskel- og skjelettdiagnoser utgjorde 40 prosent av legemeldt sykefravær blant kvinner og 27 prosent blant menn. Lignende tall ser man i første kvartal i 2026, tilsvarende 138 600 sykemeldte personer. Ifølge NAV er muskel- og skjelettrelatert sykefravær blant diagnosegruppene med lengst varighet på sykefraværet. Analyser av HUNT-data viser at langvarig multimorbiditet sammen med muskel- og skjelettsmerter øker sannsynligheten for å falle tidligere ut av arbeidslivet (Marcuzzi et al., 2024).

• Les også: Arbeid og helse

Tretthet, utmattelse og søvnvansker

Som nevnt ovenfor tyder forskning på at søvnvansker kan være en risikofaktorer for utvikling av muskel- og skjelettrelaterte helsetilstander. I tillegg kan tretthet og utmattelse, sammen med søvnvansker, være konsekvenser av kortvarig eller langvarig muskel- og skjelettuhelse.

Redusert seksuell helse

Forskningslitteraturen viser at redusert muskel- og skjeletthelse kan ha stor påvirkning på seksuell helse. Dette gjelder både inflammatoriske sykdommer og andre langvarige helsetilstander knyttet til muskel- og skjelettsystemet (Briggs et al., 2022; Restoux et al., 2020).

Redusert psykisk helse

Å leve med en langvarig fysisk helsetilstand er ofte forbundet med redusert psykisk velvære og psykisk helse. Forskningen understøtter at muskel- og skjelettilstander kan øke risikoen for senere psykiske helsetilstander, for eksempel depresjon (Hannerz et al., 2021; Shang et al., 2019).

Forebygging

Eksemplene på forebyggende tilnærming under er basert på kunnskap om risikofaktorer og konsekvenser beskrevet tidligere i kapittelet (se tilhørende referanser). Med tanke på det store omfanget og den betydelige sykdomsbyrden knyttet til muskel- og skjelettrelaterte helsetilstander, er alle faser av forebyggingen viktige for folkehelsen: primærforebygging (forhindre at problemet oppstår), sekundærforebygging (begrense varighet og omfang) og tertiærforebygging (hindre eller begrense følgetilstander).

• Tidlig identifisering, systematisk vurdering og oppfølging tilpasset livssituasjon og ressurser hos barn, unge, voksne og eldre er faglig godt begrunnet, selv om forskningen i større grad dokumenterer byrde og prognose enn effekten av intervensjoner i tidlig fase (Amundsen et al., 2023; Gorosito et al., 2026; Rysstad et al., 2025).
• Det er god vitenskapelig støtte for at barn, unge, voksne og eldre bør ha muligheter til å bygge opp og vedlikeholde biologisk kapasitet gjennom livet, som styrke, balanse, kondisjon, muskelmasse, beinmineraltetthet, bevegelighet, motorikk og andre faktorer som er viktige for funksjonsevnen. Forebyggende tiltak vil blant annet innebære å redusere stillesitting og fysisk inaktivitet gjennom hele livsløpet, samt å tilby aktive transportmuligheter og inkluderende leke-, oppholds- og aktivitetsarenaer i offentlige rom (Fairley et al., 2021; Karmeniemi, Lankila, Ikaheimo, Koivumaa-Honkanen, & Korpelainen, 2018; Ramsey, Meskers, & Maier, 2021; Valenzuela et al., 2023; World Health & World Health, 2020).
• Skader er en vanlig årsak til både umiddelbare og langvarige følger for muskel- og skjeletthelsen. Skadeforebygging er derfor viktig og innebærer å redusere risikoen i arbeid, fritid og under transport. Studier tyder for eksempel på at det er mulig å redusere skader med over 50 prosent ved systematisk gjennomføring av skadeforebyggende tiltak innen visse idrettsaktiviteter (Webster & Hewett, 2018). Hos eldre er fallforebygging særlig aktuelt, fordi fall hos eldre er en vanlig årsak til bløtvevsskader, brudd og funksjonstap (Bjerk et al., 2026; Bullock et al., 2025; Friesen et al., 2026; Holm-Jensen, Vlachos, Storm, & Myburgh, 2025; Moen et al., 2025; Whittaker et al., 2022). Les mer om fallforebygging i kapittel om skader og ulykker i Norge.
• Regelmessig fysisk aktivitet er viktig for å forebygge en rekke sykdommer, og generelt gjelder det at jo mer vi er i fysisk aktivitet, desto bedre er det for folkehelsen. Samtidig kan overbelastning, for eksempel ved ensformige og repetitive bevegelsesmønstre over tid, ha negative konsekvenser for strukturer i muskel- og skjelettsystemet. Dette bør også inngå i forebyggingsarbeidet, for eksempel på arbeidsplasser og i idrett (Hasting et al., 2025; Mai et al., 2026; Statens arbeidsmiljøinstitutt, 2024; World Health Organization 2020). For å unngå tap av muskelmasse og sarkopeni bør tiltak for vektreduksjon kombineres med styrketrening, for eksempel ved artrose (Pegreffi et al., 2023).
• Tiltak som reduserer rus- og nikotinbruk vil være gunstige for muskel- og skjeletthelsen, både fordi disse faktorene kan påvirke kroppsvev direkte, og fordi rus kan øke risikoen for vold og ulykker, som igjen kan gi omfattende muskel- og skjelettskader (Nunn, Erdogan, & Green, 2016).
• Tiltak for å redusere søvnvansker, herunder å begrense skjermbruk, kan være et relevant forebyggende grep for dårlig muskel- og skjeletthelse. Se også kapittel om søvnvansker.
• Tiltak som styrker helsekompetansen i befolkningen, blant annet gjennom tydelig informasjon om forebyggende tiltak, tilgjengelige helsetjenester og behandlingsmuligheter. For eksempel kan feiloppfatninger om årsaker, aktivitet og hvile knyttet til helsetilstandene hindre forbedring (Chang et al., 2026).

Datagrunnlag

Følgende hovedkilder er benyttet:

• Publiserte forskningsrapporter og analyser.
• Det globale sykdomsbyrdeprosjektet, Global Burden of Disease 2023 (Institute for Health Metrics and Evaluation, 2023) Informasjon om begrepene metodene og datakilder finnes på nettsiden til Senter for sykdomsbyrde. Medarbeidere ved avdeling for sykdomsbyrde FHI har bidratt med datagrunnlag og figurer.