Beinskjørhet og brudd (osteoporose og osteoporotiske brudd)

Hovedpunkter

• Anslagsvis 350 000 nordmenn har osteoporose. I tillegg har mer enn én million lav beintetthet (osteopeni).
• Vanlige osteoporotiske brudd skjer i underarm, overarm, ryggrad og hofte.
• Et hoftebrudd gir redusert overlevelse, og kan få stor betydning for livskvalitet, funksjon og behov for helsetjenester hos eldre.
• Den enkeltes risiko for å få et hoftebrudd har sunket siden årtusenskiftet, men antall brudd vil likevel øke betydelig i årene fremover siden vi blir flere eldre.
• Tiltak for å forebygge fall, fremme sunne kostholdsvaner og fysisk aktivitet, samt bruk av legemidler mot osteoporose er effektivt for å forebygge brudd.
• Det er underforbruk av legemidler mot osteoporose. Om lag 6 prosent av kvinner og 1 prosent av menn over 50 år bruker slike legemidler.

Hva er osteoporose?

Ved osteoporose (beinskjørhet) er beinvevets struktur tynnere og beinets styrke er svekket. Svekkelsen i beinstrukturen er en risikotilstand og gir ikke symptomer før man får et brudd. Risiko for å få et brudd i skjelettet øker gradvis ved lavere beintetthet. Når beintettheten har blitt så lav at man har osteoporose, vil risikoen for brudd være betydelig forhøyet. Se faktaboks.

Beinskjørhet er viktig i et folkehelseperspektiv fordi det er den vanligste årsaken til brudd hos eldre. Kvinner og menn i Norge er på verdenstoppen i forekomst av brudd. For eldre kan et brudd ha store negative konsekvenser for livskvalitet og funksjon i hverdagen, med økt behov for helsetjenester. Et hoftebrudd kan være en stor helsemessig belastning, og det er overdødelighet hos de med hoftebrudd sammenliknet med befolkningen på samme alder.

Disse kapitlene i Folkehelserapporten er relatert til temaet:

• Helse hos eldre i Norge
• Skader og ulykker
• Muskel- og skjeletthelse 

Forekomst av osteoporose i Norge

Forekomsten av osteoporose er høyere hos kvinner enn hos menn, og øker sterkt med alder. Andelen som har osteoporose, vil også variere noe etter hvor i skjelettet beintetthet måles. Beintetthet måles ikke rutinemessig, og lav beintetthet gir ikke symptomer før man får et brudd. Derfor er forekomsten av osteoporose i befolkningen ikke nøyaktig kjent. Vi kan anslå, basert på målinger i Tromsøundersøkelsen i 2015–2016, at om lag 13 prosent av kvinner og 3 prosent av menn over 50 år har osteoporose i hoften (Meyer, 2026). I tillegg er det en betydelig andel som har osteoporose i ryggraden uten å ha det i hoften. Amerikanske data tyder på at omtrent halvparten av personer med osteoporose har osteoporose i ryggrad og ikke i hofte (Looker, 2012; Wright, 2014). Samlet sett kan det totale antallet nordmenn med osteoporose derfor anslås til å være rundt 350 000. Tilsvarende har anslagsvis 1,4 millioner nordmenn lav beintetthet (osteopeni, se faktaboks).

Antall personer som lever med osteoporotiske brudd gir også viktig informasjon om byrden av tilstanden. Personer som har hatt et brudd, har økt risiko for å få et nytt brudd (Gehlbach, 2012; Ahmed, 2013; Omsland, 2013). Blant personer 50 år og eldre i Norge som var i live 1. januar 2022, var det 116 000 kvinner (11 prosent av befolkningen) og 42 000 menn (4 prosent av befolkningen) som i løpet av de siste ti årene hadde hatt minst ett registrert brudd i hofte, underarm, overarm eller ryggrad (Meyer, 2026).

Brudd ved osteoporose

Brudd etter et lite traume som fall fra egen høyde eller mindre (lavenergibrudd) hos voksne og eldre er ofte forbundet med osteoporose og osteopeni. De vanligste er brudd i hofte, underarm (håndledd), overarm (skulder) og ryggrad.

Brudd i hofte

Hoftebrudd er den mest alvorlige følgen av osteoporose. Disse bruddene skjer i lårhalsen eller like nedenfor lårhalsen. De fleste hoftebrudd hos eldre skyldes lav beintetthet kombinert med et fall.

I Norge rammes mer enn 9000 voksne personer av hoftebrudd hvert år. To av tre hoftebrudd rammer kvinner. Forekomsten øker kraftig fra 70 års alder, se figur 1.

Livstidsrisikoen for hoftebrudd er rundt 25 prosent for 50 år gamle kvinner i Norge, og omtrent halvparten av dette for menn (Holvik, 2024). Det vil si at én av fire kvinner og én av åtte menn i alder 50 år vil oppleve å få et hoftebrudd i sin gjenværende levetid.

Figur 1. Hoftebrudd etter alder

Landsdekkende tall viser at risikoen for hoftebrudd, når det er tatt hensyn til at vi blir flere eldre, sank jevnt siden årtusenskiftet, med en nedgang på 27 prosent hos kvinner og 20 prosent hos menn fra 1999 til 2019 (Kjeldgaard, 2022).

Det er beregnet at to tredjedeler av denne nedgangen i risiko kan forklares av endringer over tid i risikofaktorer i befolkningen, som at vekten har økt (færre er undervektige), færre røyker, og flere lever med protese i hoften på grunn av artrose. Økt bruk av osteoporosemedisiner forklarte bare en femtedel av nedgangen, og det skyldes at relativt få bruker osteoporosemedisin (Kjeldgaard, 2023) (se avsnittet Tiltak).

Den synkende trenden ser ut til å ha flatet ut de siste årene, og det har vært en økning i aldersjustert risiko for hoftebrudd i enkelte deler av landet i årene etter 2020 (Helsedirektoratet, 2025a; Holvik, 2026a; Holvik, 2026b).

Brudd i underarm

Brudd i underarmen er ofte en følge av osteoporose kombinert med fall. Hvert år får anslagsvis 15 000 voksne nordmenn et brudd i underarmen (Andreasen, 2024). Antallet har økt over tid. Hyppigheten øker særlig like etter overgangsalder hos kvinner (rundt 50 års alder) og er betydelig høyere blant kvinner enn blant menn.

Brudd i overarm

Omtrent 4500 personer over 50 år får et brudd i den øvre delen overarmsbeinet årlig i Norge (upubliserte tall). Disse bruddene kalles også skulderbrudd, og skyldes ofte et fall på utstrakt arm hos personer som har osteoporose. Som for andre osteoporotiske brudd øker forekomsten med alderen, og kvinner er mer utsatt enn menn (Solbakken, 2026). Se figur 2.

Figur 2. Overarmsbrudd etter alder

Brudd i ryggrad

Sammenfallsbrudd (kompresjonsbrudd) i ryggen er oftest en følge av osteoporose. Mange ryggbrudd blir ikke diagnostisert, og det finnes ikke landsdekkende tall for forekomst. Målinger i Tromsøundersøkelsen fra 2007−08 viste at én av fem personer over 70 år hadde et sammenfallsbrudd i ryggraden (Waterloo, 2012), og basert på disse tallene kan vi anslå at minst 140 000 kvinner og 90 000 menn over 50 år har sammenfallsbrudd i ryggen.

Flere brudd i fremtiden

Selv om risikoen for hoftebrudd har endret seg over tid, har antallet ligget stabilt på om lag 9000 per år, på grunn av et økende antall personer over 70 år i befolkningen. Antallet har økt blant menn og er redusert blant kvinner (Kjeldgaard, 2022, Holvik, 2026b). På grunn av den store økningen i antall eldre, er antall hoftebrudd forventet å øke både blant menn og kvinner frem mot år 2050, også dersom risiko for den enkelte person skulle fortsette å synke, se figur 3 (Kjeldgaard, 2025). Om en antar et scenario med stabile rater (uendret aldersjustert risiko), vil årlig antall hoftebrudd kunne fordoble seg innen år 2050. Også for andre typer brudd kan det forventes en stor økning. Basert på en antagelse om en videre utvikling i risiko i samme tempo som i perioden 2010−2021, er det beregnet at totalt antall brudd vil øke med 64 prosent fra år 2021 til 2041 (Andvig, 2025). Det betyr at det er nødvendig å intensivere forebyggende tiltak for å håndtere den økende belastningen på helsetjenestene.

Figur 3. Framskriving av hoftebrudd

Forekomst av brudd etter årstid, geografi, etnisk bakgrunn og sosioøkonomi

Brudd etter årstid

Det er årstidsvariasjon i forekomsten av flere typer brudd (Solbakken, 2014; Andreasen, 2024; Solbakken, 2026). Noe av årstidsvariasjon i brudd skyldes trolig vær- og føreforhold med snø, is og glatte veier og fortau om vinteren. Vær- og føreforhold betyr mer for underarmsbrudd enn for hoftebrudd, da flere av underarmsbruddene skjer i yngre alder og utendørs. For underarmsbrudd er det klar årstidsforskjell, og høyest risiko for underarmsbrudd er det i måneder med temperaturer som svinger rundt 0°C, med såkalt nullføre (Dahl, 2022). De fleste hoftebrudd skjer innendørs og årstidsvariasjonen er mindre uttalt. I tillegg til glatt føre kan flere faktorer ha betydning for økt bruddrisiko på vinteren, slik som mørke omgivelser, nedkjøling som reduserer mobilitet og koordinasjon, sesongbetingede luftveisinfeksjoner som påvirker fallrisiko, og lavere vitamin D-nivå.  

Brudd etter geografi

Beintetthet og risiko for brudd varierer med bosted. Det er funnet at personer som bor i byene har lavere beintetthet og høyere bruddforekomst enn de som bor i mer spredtbygde strøk (Meyer, 2004; Omsland, 2011). Tidlig på 2000-tallet var hyppigheten av hoftebrudd lavest i kystnære områder og i Nord-Norge, men disse forskjellene har blitt mindre over tid (Forsén, 2020). I løpet av 2010-tallet har Oslo, som tidligere lå på topp, hatt en kraftig nedgang i aldersjusterte rater av hoftebrudd (Holvik, 2026a). Det geografiske mønsteret har endret seg: Aldersjustert risiko er nå høyest i Midt- og Nord-Norge, og lavest i Oslo og i Vest-Norge (Holvik, 2026b).

Brudd hos personer med innvandrerbakgrunn

Det er lavere forekomst av brudd i underarm, overarm/skulder og hofte blant en del innvandrergrupper i Norge enn blant norskfødte (Aamodt, 2020; Oftebro, 2021; Solbakken, 2026). Hyppigheten er særlig lav blant personer fra Sørøst-Asia.

Sosial ulikhet og risiko for brudd

Beintetthet og risiko for brudd varierer med sosioøkonomisk situasjon. Både menn og kvinner med lavere utdanningsnivå har høyere risiko for hoftebrudd enn personer med høy utdanning. Dette er tilfelle også i Norge, hvor vi har høy levestandard, et offentlig helsevesen og gode velferdsordninger (Holvik, 2024).

Risikofaktorer for osteoporose og brudd

Vi kan dele risikofaktorene grovt i de som ikke kan påvirkes, og de som kan påvirkes. Se Tabell 1.

Tabell 1. Oversikt over risikofaktorer for osteoporose og/eller brudd

Konsekvenser av osteoporose og brudd for den enkelte og samfunnet

Økt helsetjenestebehov

Brudd i håndledd og overarm behandles ofte poliklinisk uten operasjon, med gips for håndledd og fatle for overarm, smertestillende og gradvis opptrening. En del håndleddsbrudd og noen overarmsbrudd må opereres. Ryggbrudd behandles med smertestillende medisiner og fysioterapi, men per i dag er det lite eller ingen systematisk oppfølging av disse bruddene. Ryggbrudd kan være smertefulle, og et ukjent antall får kroniske smerter etter slike brudd. Personer med hoftebrudd blir innlagt i sykehus for operasjon.

Det er stor variasjon i livssituasjon, helse og funksjon før hoftebruddet (Ranhoff, 2010), og dette får betydning for behov for helsetjenester i etterkant (se avsnittet Økte kostnader). Mens mange blir friske og kommer tilbake til normal funksjon, er det også en stor gruppe som får svekket funksjon og blir avhengige av hjelpemidler og økt omsorg. Blant hjemmeboende over 70 år som fikk et hoftebrudd i Trondheim, kunne 13 prosent dra rett hjem etter behandlingen (Hektoen, 2016). En femtedel av de som overlevde året etter hoftebruddet, fikk fast sykehjemsplass i løpet av året. Prognosen for funksjon etter hoftebrudd har de senere årene blitt forbedret ved å organisere behandlingen i ortogeriatriske enheter. Dette har også vist seg å være kostnadseffektivt (Prestmo, 2015; van Heghe, 2022). Tverrfaglig behandling av hoftebrudd er nedfelt i norske retningslinjer og inneholder også viktige anbefalinger om sekundærforebygging av brudd.

Se også Norske retningslinjer for tverrfaglig behandling av hoftebrudd

Økte kostnader

Praktisk talt alle hoftebrudd blir operert, og kostnader i en første periode etter bruddet preges av denne operasjonskostnaden. Kostnader videre i pasientforløpet varierer mye og avhenger av pasientens tilstand og i hvilken grad funksjon er påvirket av bruddet og hvilken form for rehabilitering man mottar. Kostnadene er høyest for de som mister funksjon i en slik grad at de må flytte permanent på sykehjem. En mellomkategori klarer seg hjemme, med litt mer hjemmebaserte tjenester fra kommunen. Noen pasienter kommer tilbake til sitt tidligere funksjonsnivå, for disse påløper kun kostnader til operasjon og noe rehabilitering.

Kostnadene forbundet med hoftebrudd blant hjemmeboende eldre over 70 år i perioden 2008−2011 ble beregnet å være i gjennomsnitt i overkant av en halv million NOK i løpet av det første året etter bruddet (Hektoen, 2014). For de som overlevde de to første årene økte samlede kostnader som følge av hoftebrudd til kr 800 000 – 1 000 000 NOK. Det tilsvarer i dag rundt 1,5 mill NOK per hoftebrudd om vi tar hensyn til prisstigning. Denne studien kan ha overestimert kostnader ved hoftebrudd noe, ettersom sykehjemspasienter ikke var inkludert.

En nyere studie brukte registerdata fra Norsk pasientregister og Kommunalt pasientregister fra 2018 til å estimere kostnader et år før og et år etter et hoftebrudd (Brummenæs, 2025). Studien inkluderte 8 297 pasienter, med en gjennomsnittsalder på 80 år, hvor 67 prosent var kvinner. Ved hoftebruddet var 48 prosent hjemmeboende uten hjemmetjenester fra kommunen, 33 prosent bodde hjemme med tjenester fra kommunen og 19 prosent bodde på sykehjem. I året etter bruddet økte antall timer med hjemmetjenester med 113 prosent, mens antall døgn på sykehjem økte med 82 prosent. I gjennomsnitt fant studien en økning i månedlige kostnader på om lag 17 000 NOK for de hjemmeboende uten hjelp, 62 000 NOK for de hjemmeboende med hjelp og 37 000 NOK for sykehjemsbeboere. På grunn av studiens design kan vi ikke vite sikkert om hele denne kostnadsøkningen skyldes bruddet.  

Vi har ikke sikre estimater på kostnader knyttet til andre brudd (inkludert håndledd) og brudd i ryggen, men kostnadene vil reflektere pasientforløpene som beskrevet over.

Redusert overlevelse

Om lag 20 prosent av kvinner og 30 prosent av menn som får et hoftebrudd, dør i løpet av det første året etter bruddet (Holvik, 2023). Redusert overlevelse skyldes både svekket helsetilstand før bruddet, og belastningen ved skaden og operasjonen med risiko for komplikasjoner. Overdødeligheten sammenliknet med befolkningen i samme alder er svært høy de første ukene etter bruddet, og synker med tiden, men vedvarer i mange år (Omsland, 2014; Holvik, 2023). For litt over halvparten av pasientene som dør i løpet av de første 30 dagene etter et hoftebrudd, er selve skadehendelsen definert som den underliggende dødsårsaken. Andre vanlige dødsårsaker blant disse pasientene er hjerteinfarkt, demens, og lungebetennelse (Holvik, 2023). Overlevelsen de første 30 dagene etter innleggelse for hoftebrudd varierer mellom sykehus, og benyttes som kvalitetsindikator for behandling (Helsedirektoratet, 2025b).

Dødelighet etter hoftebrudd er høyest blant personer med eksisterende sykdom, men den er også økt blant de som hadde tilsynelatende god helse før bruddet (Solbakken, 2017; Riska, 2018), noe som viser at et hoftebrudd kan være en stor helsemessig belastning for den enkelte. Overdødeligheten etter hoftebrudd er høyere blant de som har lavere utdanning og inntekt (Omsland, 2015; Kjærvik, 2022). Spesielt er dødeligheten etter et hoftebrudd økt blant menn, som ofte har mer svekket helse og flere sykdommer når de får et hoftebrudd (Riska, 2018). De som bor alene når de får et hoftebrudd har særlig høy dødelighet, og igjen er dette spesielt uttalt for menn (Dahl, 2021).

Andre brudd enn hoftebrudd kan også være forbundet med redusert overlevelse. Dette er funnet for de som hadde brudd i overkropp og øvre del av beina, som for eksempel skulder, kragebein, ribbein, bekken og lårbein, mens det ikke er redusert overlevelse ved brudd i underarmer, hender, legger og føtter (Alarkawi, 2020). Det er også funnet redusert overlevelse blant personer som har mer enn tre ryggradsbrudd eller som har et alvorlig ryggradsbrudd med mer enn 40 prosent høydetap i ryggvirvelen (Johansson, 2023).

Redusert livskvalitet

På gruppenivå innebærer et hoftebrudd redusert helserelatert livskvalitet i etterkant (Kjærvik, 2024a), men det er variasjon i hvor stor grad livskvaliteten er påvirket. Å ha flere sykdommer og redusert kognitiv funksjon er forbundet med lavere livskvalitet. Etter hoftebrudd er det vist at personer med lavere utdanning og lavere husholdningsinntekt hadde lavere livskvalitet, i tillegg til mer smerte, dårligere selvvurdert helse, og lavere tilfredshet (Kjærvik, 2025). Oppfølging etter et brudd kan ha betydning for bedring i funksjon og livskvalitet. Blant menn, eldre pasienter, de med flere sykdommer, kognitiv svekkelse, og de med lavere inntekt og utdanning og de som bodde alene var det færre som fikk oppfølging med fysioterapi etter hoftebrudd (Kjærvik, 2024b).

Les mer om eldres helse i kapittel om Helse hos eldre i Norge

Brudd i Norge sammenliknet med andre land

Norge befinner seg, sammen med de øvrige skandinaviske landene, helt i toppen internasjonalt når det gjelder hoftebrudd. I Norge er risikoen nær dobbelt så høy som i en rekke sammenlignbare land, se figur 4. Glatte veier og fortau er ikke hovedårsaken til de høye hoftebruddratene i Norge; de er også høyest om sommeren (se avsnittet Årstid). Årsakene til de høye bruddratene i Norge og Skandinavia er sammensatte og i stor grad ukjente, og skyldes både arv og miljø. Mulige delforklaringer er lavere kroppsvekt og større kroppshøyde sammenlignet med folk i Sentral- og Sør-Europa, men dette kan på langt nær forklare de store forskjellene (Lofthus, 2001; Meyer, 1995).

Figur 4. Internasjonale forskjeller i hoftebrudd

Forebygging av osteoporose og brudd

Hvem trenger tiltak?

Måling av beintetthet. Ved å måle beintetthet kan man utrede om personer vil ha nytte av legemidler eller annen målrettet oppfølging for å forebygge brudd (Kanis, 2019). Helsedirektoratet anbefaler at måling av beintetthet tilbys til kvinner som har hatt lavenergibrudd etter overgangsalderen eller har flere (minst to) av risikofaktorer som tidlig overgangsalder, lav vekt, betydelig vekttap, arvelig disposisjon (brudd hos mor), røyking, andre sykdommer eller legemidler som kan påvirke risikoen for brudd, eller falltendens. I tillegg anbefales det å tilby måling av beintetthet til pasienter med risiko for sekundær osteoporose, for eksempel etter langvarig kortisonbehandling eller ved sykdommer (f.eks. hormonsykdommer og betennelsessykdommer, eller tilstander som medfører lavt aktivitetsnivå) (Helsedirektoratet, 2014). Nasjonale faglige retningslinjer for forebygging og behandling av osteoporose og osteoporotiske brudd ble sist publisert i 2005 og er nå utdaterte. I perioden 2026-2028 pågår det et arbeid med å utarbeide nye og oppdaterte nasjonale retningslinjer.

Beregning av bruddrisiko. Risiko for et brudd de neste 10 årene kan også beregnes uten informasjon om beintetthet, selv om beintetthet bidrar til en mer presis beregning. Dette baseres på opplysninger om alder, kjønn, høyde og vekt, tidligere brudd, hoftebrudd hos foreldre, røyking, alkoholbruk, enkelte sykdommer og bruk av enkelte legemidler. Et mye brukt verktøy er kalkulatoren FRAX® (Kanis, 2019; Kanis, 2020). Det finnes en egen versjon av denne kalkulatoren tilpasset Norge. Dette kan være et nyttig verktøy i primærhelsetjenesten for å vurdere om det er behov for å måle beintetthet, eller vurdere behov for forebyggende behandling i områder hvor apparater for måling av beintetthet ikke er tilgjengelig. En FRAX®-beregnet 20 prosent risiko for å få et osteoporotisk brudd de neste ti år er en allment akseptert indikasjon for å forskrive bruddforebyggende medikamentell behandling.

Tidligere brudd. Dersom man har gjennomgått et brudd i hofte eller ryggrad eller om man har hatt to eller flere lavenergibrudd, er dette indikasjon for å starte bruddforebyggende behandling.

Tiltak

Kosthold og fysisk aktivitet. Forebygging av osteoporose starter allerede i barne- og ungdomsårene når skjelettet er i rask vekst. I denne perioden har det stor betydning å sikre tilstrekkelig inntak av energi, protein, kalsium og vitamin D. Dette er nødvendig for å sikre at potensialet for maksimal beinmasse oppnås (Ward, 2018). For å forebygge raskt tap av beinmasse i voksen alder og eldre år har det betydning å sikre god ernæringsstatus med tilstrekkelig inntak av energi og protein for å holde en sunn vekt, og å unngå raskt vekttap som fører med seg tap av bein- og muskelmasse (Abrahamsen, 2018). Tilstrekkelig tilførsel av kalsium og vitamin D vil også bidra til å forebygge beintap. Aktivitet som gir vektbelastning stimulerer skjelettet og kan bidra til å bremse tap av beinvev (Howe, 2011; Dent, 2023). Aktivitet som styrker muskulatur, koordinasjon og balanse, bidrar til å forebygge fall (Sherrington, 2019). Organiserte og strukturerte treningsprogram skal tilbys til hjemmeboende eldre i regi av kommunene (Helse- og Omsorgsdepartementet, 2018). «Sterk og stødig» er et eksempel på et slikt tilbud (Meyer, 2019).

Informasjon om kosthold og fysisk aktivitet for forebygging av osteoporose er tilgjengelig på Helsenorge.no. 

Redusere bruk av risikoøkende legemidler. Legemiddelgjennomgang kan gjøres for eldre som bruker mange medisiner spesielt med tanke på medisiner som har negativ virkning på skjelettet (som kortison) eller risiko for å falle (som opioider, beroligende medisiner og sovemedisiner).

Bruddforebyggende behandling. Hos personer som har fått påvist osteoporose eller har høy risiko for brudd, kan det forskrives ulike legemidler som kan øke beintettheten og redusere risikoen for brudd. I tillegg anbefales tilskudd med kalsium og vitamin D dersom inntaket er lavt. Bruddforebyggende legemidler kan deles i to hovedgrupper: 1) legemidler som bremser tap av beinvev, og 2) legemidler som bygger opp beinvev og som kan tilbys ved alvorlig osteoporose. Bruken av medisiner er lav: Blant personer i Nord-Trøndelag som hadde minst 20 prosent risiko for å få et osteoporotisk brudd de neste ti år beregnet ut fra risikofaktorene i FRAX®, var det en fjerdedel av kvinnene og mindre enn en femtedel av mennene som fikk slik behandling (Hoff, 2018). I Norge henter om lag 6 prosent av kvinner og 1 prosent av menn over 50 år reseptbelagte medisiner for osteoporose på apotek hvert år. Denne andelen har vært nokså stabil over tid (se figur 5) og er klart lavere enn den andelen av befolkningen som antas å ha osteoporose og kunne ha nytte av forebyggende behandling (se avsnittet Forekomst av osteoporose i Norge).

Informasjon om behandling av osteoporose blir ikke omtalt videre her, men er tilgjengelig på Helsenorge.no. 

Figur 5. Bruk av bruddforebyggende legemidler

Fallforebygging. Det kan være effektivt å kombinere en rekke tiltak for å forebygge fall. Les mer om fallforebygging i kapittel om skader og ulykker i Norge.

Sekundærforebyggende tiltak. Å få et brudd etter 50 års alder er forbundet med en klart forhøyet risiko for nye brudd senere, som kan være mer alvorlige (Gehlbach, 2012; Ahmed, 2013; Omsland, 2013). Fracture liaison services (FLS) innebærer at personer med brudd rutinemessig tilbys oppfølging og utredning av osteoporose for å starte forebyggende behandling ved behov. Dette tiltaket er gjennomført i mange land og er effektivt for å forebygge nye brudd (Danazumi, 2024). En intervensjonsstudie ved sju sykehus i Norge viste at et FLS-tilbud viste at over halvparten av personene som hadde hatt et brudd, hadde behov for legemiddelbehandling mot osteoporose, og at iverksetting av slik behandling reduserte forekomsten av nye brudd og forbedret overlevelse både hos kvinner og menn (Andreasen, 2025).

Datagrunnlag

• Publisert forskning fra Norge og internasjonalt
• Den sjuende Tromsøundersøkelsen 2015-2016 / Jonas Johansson, UiT Norges Arktiske Universitet
• Forskningsprosjektet: Hoftebrudd i Norge: Risikofaktorer, forekomst og overlevelse. Norske epidemiologiske osteoporosestudier (NOREPOS), FHI
• Forskningsprosjektet NOREPOS-KLIMA, UiO