Promillekjøring i veitrafikken i Norge

Spørreundersøkelser i befolkningen viser hvor stor andel som har kjørt med promille i løpet av en lengre tidsperiode, for eksempel ett år. Blant førere som er mistenkt for kjøring i påvirket tilstand, tas det pusteprøver eller blodprøver, og det tas blodprøver av førere som har omkommet eller som har blitt skadet i trafikkulykker. Slike pusteprøver og blodprøver er godt egnet til å bedømme promillenivå.

Hovedpunkter

• Veikantundersøkelser viser at forekomsten av promillekjøring i Norge er lav, og forekomsten er lavere enn gjennomsnittet i Europa. Veikantundersøkelsen fra 2018 viste at omlag 0,2 % av norske førere hadde en alkoholkonsentrasjon over den lovlige promillegrensen (0,2 promille).
• Resultater fra spørreskjemaundersøkelser viser at en betydelig andel foretar promillekjøring i løpet av et år, for eksempel oppgir mellom 8-10 % unge førere å ha kjørt med promille i en 12-måneders periode.

• Blant førere som kun er mistenkt for promillekjøring, tas det pusteprøver, og i 2018 var det 77 % som hadde promille. Blant førere mistenkt for påvirkning av andre eller flere rusmidler enn alkohol, tas det gjerne blodprøve. I 2018 var det 37 % av disse førerne som hadde promille.
• Blodprøver av bilførere som omkom i trafikkulykker i tidsrommet 2001-2010 viste at 25 % hadde alkoholkonsentrasjon over 0,2 promille. I tillegg er det funnet at om lag 1 av 10 skadede førere var alkoholpåvirket.

Hva er alkoholpåvirket kjøring?

I 1936 innførte Norge, som det første landet i verden, en promillegrense som definerer når man er alkoholpåvirket, og dermed ikke har lov til å føre motoriserte kjøretøy. Grensen var tidligere på 0,5 promille, men ble senket til 0,2 promille i 2001. Promillegrensen er nedfelt i Veitrafikkloven, § 22: «Ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når han er påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet berusende eller bedøvende middel. Har han/hun større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,2 promille eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til så stor alkoholkonsentrasjon i blodet eller en alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften på over 0,1 milligram per liter luft, regnes føreren i alle tilfeller som påvirket av alkohol (ikke edru) i forhold til bestemmelsen i denne lov».

Flere ulike tilnærminger er brukt for å kartlegge alkoholpåvirket kjøring blant bilførere i Norge. Disse er beskrevet under.

Utbredelse av promillekjøring i veitrafikken i Norge

Veikantundersøkelser er den typen undersøkelse som er best egnet til å si noe om utbredelse av alkoholpåvirket kjøring i Norge innenfor et lite tidsrom, og de gir derved et øyeblikksbilde av forekomsten. Det er gjennomført fem slike undersøkelser i Norge [1]. I 2008-09 ble en veikantundersøkelse gjennomført som del av et europeisk prosjekt, DRUID (Driving under the Influence of Drugs, Alcohol and Medicines). Prøver av spytt eller blod ble samlet inn fra nær 50 000 tilfeldig utvalgte førere i 13 europeiske land og ble analysert for alkohol, narkotika og trafikkfarlige legemidler [2]. Norge hadde den største delstudien med spyttprøver fra 9236 tilfeldig utvalgte førere i seks regioner. Undersøkelsen ble gjennomført i et samarbeid mellom Folkehelseinstituttet (nå Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo Universitetssykehus), Utrykningspolitiet og Transportøkonomisk institutt.

Resultatene fra DRUID-prosjektet i 2008-09 viste at forekomsten av alkoholpåvirket kjøring i Norge var lavere enn gjennomsnittet i Europa. Forekomsten var høyest i Italia og Belgia, der henholdsvis 5 % og 2 % av førerne hadde over 0,5 i promille [2]. Til sammenligning var andelen førere som testet positivt på alkohol (over 0,1 promille) i Norge 0,4 %. Totalt 0,3 % av norske førere hadde en alkoholkonsentrasjon over den lovlige promillegrensen (0,2 promille). Andelen som hadde en alkoholkonsentrasjon over 0,5 promille i Norge var 0,07 %.

I årene 2016-17 ble en ny veikantundersøkelse gjennomført blant 5038 førere på Østlandet [1]. Forekomsten av førere med alkoholkonsentrasjon over 0,2 promille var 0,2%, som var samme andel som ble funnet blant førere på Østlandet i studien fra 2008-09.

Veikantundersøkelser gir et øyeblikksbilde av hvor utbredt promillekjøring er, og viser at promillekjøring utgjør en liten andel av alle kjøreturer. Spørreundersøkelser i befolkningsutvalg viser imidlertid at en ganske betydelig andel rapporterer at de har kjørt med promille i løpet av et år. For eksempel, i en omfattende studie blant unge i alderen 12-20 år var det 10 % som oppga å ha kjørt med promille siste 12 måneder [3]. En annen studie fant at blant unge i alderen 14-18 år var det 8 % som rapporterte at de hadde kjørt med promille minst en gang siste 12 måneder, mens den tilsvarende andelen blant unge voksne i alderen 25-29 år var 9 % [4].

Bilførere mistenkt for alkoholpåvirket kjøring

Under presenteres en oversikt over antall bilførere som ble testet av politiet på grunn av mistanke om ruspåvirket kjøring, enten ved bruk av blodprøver eller ved hjelp av pusteprøver. De vanligste årsakene til mistanke om påvirket kjøring er ulykker, uforsvarlig eller vinglete kjøring og melding fra andre trafikanter [5]. Selv om mistanken ikke er knyttet til alkohol, har politiet hjemmel for å ta tester med alkometer. Dersom testen er negativ eller viser lavt promillenivå og mistanken opprettholdes, kan politiet gjøre enkle undersøkelser i veikanten. Det kan for eksempel være sjekk av øyereaksjoner, måling av puls, samtale med fører og vurdering av gange. Overordnet politivaktsjef avgjør om den mistenkte skal undersøkes av lege og om det skal tas blodprøve (og eventuelt urinprøve). Det er vanligere å rekvirere blodprøve når man mistenker påvirkning av andre rusmidler enn alkohol [5].

Tabell 1 viser en oversikt over antall blodprøver som ble analysert på Oslo universitetssykehus og som ble tatt fra førere mistenkt for ruspåvirket kjøring i årene 2007 til 2018. Alkohol er fremdeles det rusmiddelet som påvises i flest saker fra bilførere mistenkt for ruspåvirket kjøring. I 2018 ble det påvist alkohol (dvs > 0,04 promille) i 3069 blodprøver, og gjennom hele perioden 2007 – 2018 var det en klar nedgang i andelen prøver som var positive på alkohol, fra 62 % i 2007 til 37 % i 2018. For informasjon om bruk av andre rusmidler blant førere, se artikkelen Skader og problemer knyttet til narkotikabruk i rapporten Narkotika i Norge).

* Data som er presentert i tabellen kommer fra Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo Universitetssykehus.

Antallet pusteprøver av førere mistenkt for alkoholpåvirket kjøring har variert noe mer (tabell 2). Andelen positive pusteprøver har derimot vært forholdsvis stabil, mellom 70 % og 81 %.

* Data som er presentert i tabellen kommer fra Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo Universitetssykehus.

Andelen positive pusteprøver har vært høyere enn andelen positive blodprøver i alle år. Én mulig forklaring på dette er at blodprøver oftest rekvireres når man mistenker påvirkning av andre rusmidler enn alkohol. Dette støttes av at andelen bilførere mistenkt for ruspåvirket kjøring og som har testet positivt på cannabis, MDMA (ecstasy), kokain, GHB og amfetamin har økt i senere år [6].

Tabell 1 indikerer at antallet sjåfører som ble mistenkt for ruspåvirket kjøring (pga. alkohol og/eller andre rusmidler) har vært relativt stabil de siste 11 årene, mens tabell 2 for samme periode viser stor variasjon i antall pusteprøver, som jo indikerer mistanke om kun alkoholpåvirkning.

Blodprøver av omkomne og skadde i trafikkulykker i Norge

Ruspåvirket kjøring medfører økt risiko for trafikkulykker, og dermed økt risiko for å skade seg selv og andre. En måte å undersøke om rusmidler utgjør en risikofaktor i trafikken, er ved å ta blodprøver av førere som har blitt skadet [7] eller som har omkommet i trafikken [8].

I perioden 2001-2010 omkom tilsammen 1077 førere av person- og varebiler i trafikkulykker i Norge [7]. Politiet valgte å rekvirere blodprøver fra 63% av alle de omkomne førerne i dette tidsrommet. Blodprøver fra dette utvalget av omkomne (561 menn og 116 kvinner) ble sendt til Folkehelseinstituttet (nå Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo Universitetssykehus). Prøvene ble analysert for alkohol, narkotika og trafikkfarlige legemidler. Det ble undersøkt hvor mange som hadde konsentrasjoner av slike stoffer høyere enn Vegtrafikklovens straffbarhetsgrenser, som tilsvarer 0,2 promille alkohol.

Det ble funnet alkohol, narkotika og legemidler høyere enn straffbarhetsgrensene i 42 % av de mottatte prøvene (46 % i prøver fra menn, 24 % i prøver fra kvinner). Alkohol over 0,2 promille ble påvist i 25 % av prøvene. De fleste hadde høy promille, totalt 21 % hadde over 1,0 promille alkohol i blodet. I 18 % av prøvene ble det påvist kun alkohol og i 7 % av prøvene ble både alkohol og andre stoffer påvist (for mer informasjon om andre rusmidler se artikkelen Skader og problemer knyttet til narkotikabruk i rapporten Narkotika i Norge).

I prøver fra førere som omkom i eneulykker ble det funnet konsentrasjoner over straffbarhetsgrensene i 65 % av tilfellene, mens i prøver fra førere som omkom i kollisjonsulykker med andre kjøretøy ble rusmidler funnet i 26 % av prøvene. Det ble svært ofte funnet rusmidler i prøver fra førere som omkom i trafikkulykker om natten, og spesielt i prøver fra ulykker som skjedde på natten i helgene. Alkohol ble oftest påvist hos omkomne førere under 25 år.

Mens veikantundersøkelser tyder på at promillekjøring forekommer sjelden i Norge, viser analyser av blodprøver fra førere som har omkommet i trafikken, at en betydelig andel var påvirket av alkohol. Alkoholpåvirkning er også vanlig i trafikkulykker med personskade. En undersøkelse av motorførere innlagt ved akuttmottaket ved Oslo universitetssykehus viste at 11% var alkoholpåvirket [7]. Det blir imidlertid ikke rutinemessig tatt prøver av førere involvert i trafikkulykker i Norge [8].  

Selv om bruk av alkohol (og andre rusmidler) forekommer ofte i forbindelse med trafikkulykker, er ruspåvirkningen ikke nødvendigvis den eneste årsaken til disse ulykkene. Andre forhold som høy fart, vanskelige kjøreforhold og dårlige kjøreferdigheter kan også ha bidratt. Det er imidlertid rimelig å anta at rusmidler i større eller mindre grad var medvirkende årsak til ulykkene. Spesielt er dette en rimelig antakelse i forbindelse med eneulykkene der ansvar og årsak kan knyttes til den enkelte omkomne fører.