Legemiddelbruk i Norge

Hovedpunkter

• 3 av 4 nordmenn hentet ut legemidler på resept i 2025.
• Legemiddelbruken øker med alderen, parallelt med økning i sykelighet. Over 90 prosent av hjemmeboende eldre over 65 år bruker legemidler på resept.
• I Norge ble det omsatt legemidler på resept til mennesker for over 33 milliarder kroner i 2025. Dette inkluderer både legemidler finansiert av det offentlige og dekket av pasienten selv.
• Total bruk av sterke smertestillende legemidler (opioider) har vært stabil siden 2010, men det har skjedd en endring i type opioider som forskrives. Bruken av oksykodon har økt kraftig.
• I 2025 brukte nesten 190 000 personer 18 år og eldre vektreduserende legemiddel. Semaglutid (Wegovy) var mest brukt med rundt 156 300 brukere.
• Andelen som bruker hormonelle prevensjonsmidler er høyest blant kvinner 16-29 år. Blant disse har bruken av kombinasjons p-piller gått ned, samtidig med en stor økning i bruken av langtidsvirkende prevensjonsmidler som p-stav og hormonspiral.
• Feil og uhensiktsmessig legemiddelbruk er en utfordring for helsetjenesten. Økt kunnskap om sjeldne bivirkninger, langtidseffekter og hvordan legemidler brukes i klinisk praksis er viktig for å ivareta pasientsikkerheten.

Bruk av legemidler i Norge

Legemidler er sentrale i behandling av pasienter både i primær- og spesialisthelsetjenesten, og er det vanligste medisinske behandlingstiltaket i den industrialiserte delen av verden. Legemidler kan forebygge og behandle sykdommer, samt lindre plager, smerter og ubehag. Legemidler er effektive og trygge ved riktig bruk, men feil bruk kan være skadelig.

Kontrollerte, kliniske utprøvinger av legemidler som danner grunnlaget for godkjenning av nye legemidler har noen begrensninger. Etter markedsføringstidspunktet er det behov for videre oppfølging for å overvåke sjeldne bivirkninger og undersøke langtidseffekter av legemiddelbruk. Kontrollerte, kliniske utprøvinger omfatter som oftest ikke sårbare grupper som barn, eldre, gravide og pasienter med mange sykdommer. Først etter at legemidlene er tatt i alminnelig bruk i befolkningen vil man kunne avdekke eventuelle sikkerhetsproblemer og evaluere nytte/kostnad for samfunnet. Det er derfor viktig å øke kunnskapen om hvordan legemidler brukes i befolkningen og hvilke konsekvenser bruken har for helsen til befolkningen.

I dette kapittelet omtaler vi samlet legemiddelbruk, bruk av legemidler i sårbare grupper, utvalgte aktuelle temaer knyttet til legemiddelbruk, og andre forhold som gjør at legemiddelbruk påvirker folkehelsen.

Legemiddelbruk for enkelte helsetilstander er også omtalt i ulike kapitler i Folkehelserapporten:

• Astma og allergi
• Demens
• Diabetes
• Hjerte- og karsykdommer 
• Kronisk obstruktiv lungesykdom (kols) 
• Muskel- og skjeletthelse
• Helse hos eldre
• Psykiske plager og lidelser hos voksne
• Psykiske plager og lidelser hos barn og unge
• Rusmiddellidelser
• Søvnvansker 
• Vaksiner 
• Antimikrobiell resistens

Bruk av legemidler i befolkningen

Andelen av befolkningen som har fått minst ett legemiddel på resept har hatt en liten, men jevn økning over flere år for begge kjønn (figur 1). De siste 20 årene har økningen vært på 7 prosentpoeng, fra 68 prosent i 2006 til 75 prosent i 2025. Økningen i legemiddelbruken kan blant annet knyttes til endringer i befolkningens alderssammensetning, med en økende andel eldre.  Andre mulig bidrag er bedre diagnostiske metoder som bidrar til tidligere diagnostisering og behandling, endrede behandlingsretningslinjer, overbehandling av enkelte tilstander, nye legemidler for behandling av sykdommer hvor man tidligere ikke hadde god medikamentell behandling og nye legemidler med høyt forbruk. Introduksjonen av nye vektreduserende legemidler er et eksempel på en tilstand (fedme) der det tidligere ikke var noen gode medikamentelle behandlinger, men som i de senere årene har fått en stor økning i bruken (se eget avsnitt senere i kapittelet).

Figur 1. Bruk av legemidler

I 2025 fikk 4,2 millioner nordmenn (75 prosent av befolkningen) utlevert minst ett legemiddel på resept (81 prosent av kvinnene, 69 prosent av mennene). Andel av befolkningen i Norge som fikk utlevert minst ett legemiddel på resept i 2025 var lavest for begge kjønn i aldersgruppen 5-9 år (Figur 2). Over 90 prosent av personer i alderen 65 år og eldre fikk utlevert legemidler på resept. Hvis vi ser bort fra kvinner som kun fikk utlevert hormonelle prevensjonsmidler, blir andelen legemiddelbrukere redusert med rundt 10–20 prosent hos kvinner i alderen 15–29 år, men fortsatt var andelen kvinner som bruker legemidler høyere enn blant menn.

Figur 2. Bruk av legemidler etter alder og kjønn

Omsetning av legemidler

I Norge ble det omsatt legemidler på resept til mennesker for over 33 milliarder kroner i 2025. Dette inkluderer både legemidler finansiert av det offentlige og legemidler dekket av pasienten selv. Det er store offentlige utgifter i forbindelse med legemiddelbehandling i form av refusjon av utgifter. I tillegg kommer utgifter til legemiddelbehandling hos innlagte pasienter både i kommunale institusjoner og i spesialisthelsetjenesten.

Figur 3 viser utviklingen i salg av legemidler på resept målt i kroner i perioden 2016 til 2025 fordelt på de ulike resepttypene hvite resepter, blå resepter, H-resepter (helseforetaksresepter), andre resepttyper og totalt for alle resepttypene. Totalt har utgiftene for legemidler på resept økt med rundt 80 prosent siden 2016, og det er utgiftene på hvit resept (som pasientene betaler selv) og H-resepter (som dekkes av helseforetakene) som har hatt størst økning.

Figur 3. Salg av legemidler på resept

Figur 4 viser utviklingen i totalt salg av legemidler til mennesker i perioden 2005 til 2025, angitt i kroner (apotekenes utsalgspris, AUP) og volum (definerte døgndoser, DDD). Disse tallene er basert på legemiddelsalg fra grossister, og inkluderer også reseptfritt salg og salg av legemidler til institusjoner. Kostnadsveksten har over tid vært høyere enn volumveksten i antall DDD. Generell prisvekst samt økt bruk av nye og dyre legemidler har påvirket kostnadsveksten. Kostnadene vil også påvirkes av andre faktorer, for eksempel endringer i valutakurser, refusjonsordninger og rabatterte innkjøpsavtaler på sykehus.

Figur 4. Totalt salg av legemidler

Reseptfrie legemidler

Reseptfrie legemidler er legemidler som kan utleveres uten resept. Slike legemidler er ment for behandling eller lindring av vanlige og ofte forbigående helseplager som blant annet hodepine, feber, forkjølelse, mage-tarm-plager eller lette smerter. I Norge selges reseptfrie legemidler i apotek. Enkelte reseptfrie legemidler er også tillatt å selge i dagligvarebutikker, kiosker og bensinstasjoner.

Legemidler mot smerte, forkjølelse og nikotinavhengighet er blant de mest solgte. Det samlede salget av reseptfrie legemidler (målt i definerte døgndoser) har vist en svakt synkende trend over de siste fire årene, mens enkelte reseptfrie legemidler viser tydeligere endringer. Dette kan for eksempel være potensmidler og melatonin som kun har vært tilgjengelig reseptfritt siden henholdsvis 2019 og 2022, og derfor ser vi en større økning i salget av disse preparatene. Blant de mest solgte reseptfrie legemidlene siden 2016 er ibuprofen, paracetamol, legemidler mot nikotinavhengighet og nesespray ved forkjølelse (Figur 5). Statistikk over salg av reseptfrie legemidler er offentlig tilgjengelig i FHIs statistikkbank.

Figur 5. Salg av vanlige reseptfrie legemidler

Legemiddelbruk i sårbare grupper

Legemiddelbruk hos barn og unge  

De fleste legemidler er utprøvd for bruk blant voksne. Omtrent halvparten av legemidlene som brukes til barn utenfor sykehus, og opptil 90 prosent av legemidler som brukes til barn på sykehus, har markedsføringstillatelse for bruk til voksne og brukes såkalt «off label» til barn (Teigen et al., 2017). Dette innebærer begrenset kunnskap om dose, effekt og bivirkninger på kort og lang sikt ved bruk blant barn og unge.

Barn og unge har kroniske sykdommer som krever legemiddelbehandling over tid, som for eksempel ved epilepsi, diabetes og astma. Det er imidlertid forskjeller mellom barn og voksne som gjør at legemidler kan virke annerledes på barn. Barn og unge har en annerledes absorpsjon, omsetning og utskillelse av legemidler da lever- og nyrefunksjon er umoden. Barn og unge er også sårbare ved langtidsbruk av legemidler fordi hjerne og nervesystem er under utvikling, som kan gi sterkere eller uforutsigbare effekter av legemidler som virker på sentralnervesystemet. Variasjon i kroppsstørrelse, vekt og utviklingsnivå kan gjøre dosering mer krevende enn hos voksne, med økt risiko for feil dosering og avvikende bivirkningsprofil. For eksempel kan legemidler som virker beroligende på sentralnervesystemet, som diazepam (Valium), ha motsatt effekt hos barn og gi hyperaktivitet, søvnløshet, angst og uro (Norsk legemiddelhåndbok, 2024).

Legemidler kan påvirke vekst, pubertet, kognisjon og psykisk helse, og behandling kan derfor kreve tett og langvarig oppfølging. For eksempel er det påvist varierende grad av redusert lengdevekst ved bruk av inhalasjonsglukokortikoider hos barn med astma (Norsk legemiddelhåndbok, 2025). Det har vært en kraftig økning i bruk og tilgjengelighet av melatonin som er et kroppseget hormon som benyttes for behandling av søvnvansker blant unge. Langtidsbehandling med melatonin er vanlig, men det er fortsatt manglende kunnskap om langtidseffekter (Hartz et al., 2012; Hartz et al., 2015; Roland & Frost, 2022). 

Psykososiale forhold gjør også barn og unge sårbare ved legemiddelbruk, blant annet fordi de har vanskeligere for å gjenkjenne og formidle bivirkninger, og ofte er avhengige av voksne for korrekt administrering og oppfølging.

I 2025 fikk 54 prosent av alle barn og unge i alderen 0-19 år legemidler utlevert på resept.

Figur 6. Bruk av legemidler hos jenter

Figur 7. Bruk av legemidler hos gutter

Det er forskjeller mellom gutter og jenter når det gjelder hvilke aldersgrupper som bruker mest legemidler. Mens 0-4 åringene har høyest legemiddelbruk blant gutter, står 15 – 19-åringer for den høyeste bruken blant jenter (Figur 6 og 7). I denne aldersgruppen fikk opp mot 8 av 10 jenter reseptbelagte legemidler i 2025. De vanligste reseptbelagte legemidlene som brukes av barn og unge i Norge er legemidler for infeksjoner (antibiotika), astma og -allergimedisiner, og hormonelle prevensjonsmidler blant unge kvinner (Folkehelseinstituttet, 2018, 2026b).

Bruken av reseptbelagte legemidler til barn og unge har vært stabil over en lang periode, men har økt siden 2020 (Figur 6 og 7). Dette kan blant annet forklares med endringer i bruk av antibiotika og legemidler ved psykiske lidelser (psykofarmaka). Frem til pandemien har det vært en jevn nedgang i bruk av antibiotika blant barn og unge som skyldtes målrettede tiltak, bedre retningslinjer og økt bevissthet både hos foreldre og forskrivere. Under pandemien falt antibiotikabruken til et historisk lavt nivå som følge av mindre smittespredning, nedstengninger og betydelig nedgang i luftveisinfeksjoner blant barn (Blix & Høye, 2021; Helsedirektoratet, 2026b).  Antibiotikabruk var igjen økende blant barn og unge etter pandeminedgangen og frem til 2024, men var i 2025 på vei ned igjen. Bruk av legemidler ved psykiske lidelser blant blant barn og unge har økt, som ved ADHD, depresjon og søvnvansker. Utviklingen i legemiddelbruken er imidlertid ulik i de forskjellige aldersgruppene, og er nærmere beskrevet i kapittel om psykiske plager og lidelser hos barn og unge.

Legemiddelbruk hos gravide

De fleste gravide bruker minst ett legemiddel i løpet av svangerskapet (Engeland et al., 2018; Lupattelli et al., 2014). Graviditet kan føre til eller forverre eksisterende plager, som kvalme og oppkast, forstoppelse, halsbrann og ryggsmerter. Akutte tilstander, som infeksjoner, kan kreve behandling for å forebygge komplikasjoner i svangerskapet. Personer med kroniske sykdommer som astma, diabetes, epilepsi eller depresjon trenger ofte kontinuerlig behandling for å hindre komplikasjoner både for mor og barn. Blant de mest brukte reseptbelagte legemidlene er antibiotika og allergimedisin, mens de mest brukte legemidlene totalt sett omfatter smertestillende, syrenøytraliserende midler og avføringsmidler, som i hovedsak kan kjøpes uten resept.

Bruk av legemidler i svangerskapet innebærer alltid en avveiing mellom fordelene behandlingen har for den gravide og sikkerheten for fosteret. Gravide kvinner er som regel utelatt fra randomiserte kliniske studier, og kunnskapen om sikkerhet i svangerskapet må derfor ofte baseres på observasjonsstudier. Mangel på data kan føre til at behandling avsluttes unødvendig, eller at den gravide opplever unødig bekymring. Norge og de andre nordiske landene har spesielt gode forutsetninger for å følge med på legemiddelbruk i svangerskapet og for å studere sikkerheten av legemidler. Dette skyldes de unike, befolkningsbaserte helseregistrene som rutinemessig samler inn data om alle legemidler som hentes ut på apotek, og som kan kobles til opplysninger om fødsler og spesialisthelsetjenesten. Svært store studier – ofte mulig gjennom internasjonalt samarbeid – er nødvendige for å gi kunnskap om sikkerheten til enkeltlegemidler og om sjeldne svangerskapsutfall, som alvorlige medfødte misdannelser (Huybrechts et al., 2023).

Paracetamol er det legemidlet som brukes mest i svangerskapet. Studier viser at over halvparten av gravide kvinner bruker paracetamol i løpet av svangerskapet, av ulike grunner og i ulike tidsperioder (Bandoli et al., 2020; Lupattelli et al., 2014). Andre typer smertestillende har enten kjente risikoer (for eksempel bruk av ikke-steroide antiinflammatoriske midler (NSAIDs) sent i svangerskapet) eller er mindre godt undersøkt. Det har i de senere årene vært diskusjoner i både forskningslitteraturen og media om hvorvidt paracetamol kan føre til autisme eller ADHD. Selv om flere studier har funnet en sammenheng, skyldes dette trolig andre faktorer som både påvirker bruken av legemidlet og risikoen for disse tilstandene. Grundige studier som sammenligner søsken der det ene barnet har vært eksponert og det andre ikke, finner ikke støtte for at paracetamolbruk i svangerskapet forårsaker nevroutviklingsforstyrrelser (Sheikh et al., 2025). Paracetamol regnes som trygt å bruke i svangerskapet, men anbefales brukt i lavest mulig dose og i kortest mulig tid.

Enkelte legemidler skal ikke brukes under graviditet. For eksempel har isotretinoin, et legemiddel mot alvorlige former for akne som tas som tabletter, vist å øke risikoen for alvorlige medfødte misdannelser opptil ti ganger dersom det brukes i første trimester av svangerskapet (Lammer et al., 1985). Derfor finnes det et eget program for å forebygge graviditet under behandlingen (Direktoratet for medisinske produkter, 2023). Bruken av isotretinoin øker i Norge, og det er viktig at kvinner i fertil alder kjenner til risikoen og bruker effektiv prevensjon. Flere legemidler som brukes til å behandle epilepsi (og som også brukes ved bipolar lidelse og for å forebygge migrene) er kjent for å kunne skade fosteret. Det er særlig bekymring knyttet til både valproat og topiramat, som er forbundet med økt risiko for medfødte misdannelser og nevroutviklingsforstyrrelser (Bjørk et al., 2022; Cohen et al., 2023; European Medicines Agency, 2018, 2023). For å forhindre utilsiktet bruk av skadelige legemidler i svangerskapet, innfører legemiddelmyndigheter ulike tiltak og oppfølgingsprogrammer som skal sikre trygg bruk.

I Norge finnes det flere ressurser som kan gi råd om bruk av legemidler i svangerskapet, blant annet Trygg mammamedisin (Regionalt legemiddelinformasjonssenter (RELIS), 2026), Norsk legemiddelhåndbok (Norsk legemiddelhåndbok, 2019) og Helse Norge (Helse Norge, 2025).

Legemiddelbruk hos eldre

Fysiologiske aldersforandringer, bruk av flere legemidler samtidig (polyfarmasi), økt sykelighet og funksjonstap øker risikoen for bivirkninger og negative effekter av legemiddelbehandling hos eldre, og balansegangen mellom nytte og skade blir vanskeligere jo eldre og mer skrøpelige pasientene er (Norsk legemiddelhåndbok, 2023).

Omfattende legemiddelbehandling er vanlig hos eldre og legemiddelbruken i befolkningen øker med alderen. Tall fra Legemiddelregisteret viser at rundt 92 prosent av alle i aldersgruppen 65 år eller eldre fikk utlevert minst ett legemiddel på resept i 2025. Tilsvarende tall for de under 65 år var rundt 71 prosent. Statistikken gjelder hjemmeboende eldre, og tallene underestimerer bruken blant de aller eldste da informasjon om legemiddelbruk i institusjon per i dag ikke inkluderes på individnivå i Legemiddelregisteret. 

Her gir vi eksempel på bruk av avhengighetsskapende sovemidler og beroligende midler til hjemmeboende som er 65 år eller eldre. Avhengighetsskapende sovemidler som benzodiazepiner og benzodiazepinlignende midler (også kalt z-hypnotika) og angstdempende midler (benzodiazepiner) øker risikoen for sedasjon, fall og kognitiv påvirkning, og bruk av slike legemidler kan påvirke både helse, livskvalitet og funksjon blant eldre. Benzodiazepiner øker også risiko for delirium, særlig hos eldre personer som lever med skrøpelighet og/eller kognitiv svikt. Det anbefales derfor at disse legemidlene bare brukes i korte perioder, i lavere doser og at det velges legemidler med kort halveringstid.

Figur 8 viser prosentandelen av hjemmeboende kvinner og menn over 65 år som fikk utlevert minst ett angstdempende benzodiazepin eller avhengighetsskapende sovemiddel (benzodiazepin eller z-hypnotika) i 2014, 2019 og 2024.

Figur 8. Bruk av avhengighetsskapende legemidler hos eldre

For begge kjønn var z-hypnotika den mest brukte legemiddelgruppen, fulgt av angstdempende benzodiazepiner. Andelen kvinner var omtrent dobbel så høy som andelen menn for alle legemiddelgrupper. I 2024 fikk rundt 20 prosent av alle kvinner og 10 prosent av alle menn over 65 år utlevert z-hypnotika på resept. Det har vært en nedgang i bruken av angstdempende benzodiazepiner og avhengighetsskapende sovemidler, og dette er en ønsket utvikling. Noe av forklaringen på denne nedgangen kan være økt forskrivning av antidepressivet mirtazapin og antipsykotikumet kvetiapin i denne aldersgruppen i samme periode (Folkehelseinstituttet, 2025). Disse legemidlene har søvngivende egenskaper.

Samtidig bruk av flere legemidler (polyfarmasi)

Det finnes mange definisjoner av polyfarmasi, men ingen er universelt akseptert. Den vanligste definisjonen i både forskning og klinisk praksis er samtidig og kontinuerlig bruk av fem eller flere ulike legemidler hos samme person i en gitt periode. Med «samtidig» menes at legemidlene har overlappende bruksperioder, og med «kontinuerlig» menes at de brukes kronisk, ikke bare kortvarig. Denne definisjonen er også lagt til grunn i denne rapporten. Ved bruk av ti eller flere preparater benyttes ofte begrepet «omfattende polyfarmasi» (Kann et al., 2015).

Det er viktig å vurdere om polyfarmasi er hensiktsmessig eller problematisk. «Hensiktsmessig» polyfarmasi foreligger når bruk av alle legemidler er faglig begrunnet, forventes å gi helsegevinst, og er forskrevet i tråd med beste tilgjengelige kunnskap. «Problematisk» polyfarmasi foreligger når bruk av ett eller flere legemidler ikke er faglig begrunnet eller det er risiko for uønskede effekter ved samtidig bruk.

Eldre bruker ofte flere legemidler samtidig

Polyfarmasi er svært utbredt og økende (Wastesson et al., 2018). Globalt anslås forekomsten av polyfarmasi blant eldre over 65 år til om lag 45 prosent (Kim et al., 2024). I Norge viser tall fra Legemiddelregisteret at det er en noe økende forekomst av polyfarmasi over tid (Figur 9). I 2025 brukte rundt 39 prosent av alle legemiddelbrukere over 65 år fem eller flere legemidler samtidig og kontinuerlig, mot rundt 36 prosent i 2021. I 2025 hadde rundt 6,5 prosent i denne aldersgruppen omfattende polyfarmasi, ved at de brukte ti eller flere legemidler samtidig og kontinuerlig. Det var ingen forskjeller mellom kvinner og menn. Det er viktig å merke seg at analysen ikke omfatter pasienter i sykehjem. Hvis denne gruppen inkluderes, vil prosentandelen med polyfarmasi sannsynligvis være vesentlig høyere.

Figur 9. Andel eldre som bruker fem eller flere legemidler samtidig

Den viktigste årsaken til polyfarmasi er det å ha to eller flere kroniske sykdommer samtidig (multimorbiditet) (Johnston et al., 2019). Hver ny diagnose medfører ofte ytterligere forskrivning i tråd med kliniske retningslinjer (Morin et al., 2018). Samtidig bruk av et høyt antall legemidler kan medføre økt risiko for uønskede effekter.

Polyfarmasi er en av de viktigste risikofaktorene for legemiddelrelaterte skader og sykehusinnleggelser (Hermann et al., 2021). Trolig kan rundt 20 prosent av sykehusinnleggelser relateres til bivirkninger av legemidler (Nymoen et al., 2022).  

Utvalgte legemiddeltema

Opioidepidemi i Norge?

Opioider er sterke, smertestillende legemidler og har i lang tid vært en sentral del av behandlingen ved akutte, sterke smerter, særlig postoperativt og ved traumer. Ved langvarige smerter har bruken vært begrenset til pasienter med kreftsykdom og i palliativ behandling. Behandling av langvarige smertetilstander er kompleks, og i løpet av det siste tiåret har opioider fått en økende plass i behandlingen – til tross for begrenset dokumentasjon for langtidseffekt og betydelig risiko for avhengighet, toleranseutvikling, overdose og død (Chou et al., 2015; Els et al., 2017).

Erfaringene fra Nord-Amerika viser hvordan liberal forskrivning av opioider, særlig oksykodon (OxyContin, OxyNorm), har bidratt til en folkehelsekrise hvor mange har blitt opioidavhengige og hvor antallet opioidoverdoser har økt kraftig. Faktorer som ulik tilgang til helsetjenester, kommersiell påvirkning og manglende regulering har vært sentrale drivere i Nord-Amerika (Humphreys et al., 2022). Selv om europeiske forhold skiller seg fra de amerikanske, har det også i Norge vært en utvikling som gir grunn til bekymring (Odsbu et al., 2022).

I 2025 fikk om lag 567 000 personer i Norge opioider utlevert på resept fra apotek (Folkehelseinstituttet, 2026b). Dette tilsvarer rundt 10 prosent av hele befolkningen og denne andelen har holdt seg stabil siden 2010. En høyere andel kvinner enn menn fikk utlevert opioider på resept (11,3 prosent kvinner og 9,0 prosent menn i 2025).  Andel brukere er høyest blant de eldste (rundt 18 prosent blant hjemmeboende over 70 år i 2025). De fleste som får opioider på resept for behandling av smerter bruker det i kort tid på rett indikasjon.

Selv om totalbruken av opioider har holdt seg stabil siden 2010, har det skjedd en endring i type opioider som forskrives. De tre mest utleverte opioidene på resept er kodein, tramadol og oksykodon (Figur 10 og 11). Mens bruken av kodein og tramadol har stabilisert seg, har bruken av oksykodonpreparater økt markant. I 2025 var det 80200 personer som hentet ut oksykodon på resept minst én gang i løpet av året.

Figur 10. Opioidbruk hos kvinner

Figur 11. Opioidbruk hos menn

I Norge forskrives opioider til en større andel av befolkningen sammenlignet med i våre naboland, Danmark og Sverige (Rolová, Skurtveit, et al., 2025). Mens andelen er stabil i Norge (rundt 10 prosent), har andelen som får opioider på resept gått ned i Danmark og Sverige i samme periode (til rundt 6 prosent i 2023 i begge landene).

Personer som bruker opioider jevnlig over lang tid (mer enn 3 måneder) har risiko for å utvikle skadelig bruk eller avhengighet. En norsk studie viste at 5 av 100 personer med vedvarende opioidbruk ble senere diagnostisert med en rusmiddellidelse i løpet av oppfølgingstiden (Nestvold et al., 2025). Alkoholbrukslidelse var vanligst blant både kvinner og menn, fulgt av legemiddelavhengighet. Lav sosioøkonomisk status, psykiske lidelser og bruk av andre avhengighetsskapende legemidler (benzodiazepiner/z-hypnotika) var forbundet med økt risiko for rusmiddellidelse.

Pasienter med langvarige smerter som bruker opioider har en betydelig høyere risiko for å dø både av overdoser og andre unaturlige årsaker sammenlignet med den generelle befolkningen (Rolová, Engeland, et al., 2025) og med personer med langvarige smerter som bruker andre typer smertestillende enn opioider (Hamina et al., 2024). Forhøyet dødelighet er observert spesielt blant yngre kvinner og menn, og for dødsårsaker som ulykker, selvmord og overdoser (Rolová, Engeland, et al., 2025).

Antall overdosedødsfall som skyldes reseptbelagte opioider er økende (Helsedirektoratet, 2025a). I 2024 var flere dødsfall knyttet til bruk av reseptbelagte opioider enn til heroinbruk. Personer som døde av reseptbelagte opioider skiller seg fra dem som dør av andre illegale rusmidler på flere måter. De er eldre, andelen kvinner er høyere, en lavere andel er tidligere diagnostisert med rusmiddellidelse og flere har hatt kreft og langvarige smerter (Skurtveit et al., 2022). I denne studien kunne man ikke skille mellom om opioidene var utlevert på resept eller skaffet illegalt, men rundt 60 prosent av de som døde av reseptbelagte opioider hadde vært på apoteket året før døden. Tilsvarende tall for de som døde av illegale rusmidler var rundt 30 prosent.

Opioider er blant de mest effektive legemidlene vi har for behandling av sterke smerter. De spiller en avgjørende rolle ved akutte smerter, etter operasjoner, ved kreftrelaterte smerter og i palliativ behandling. For mange pasienter kan opioider være forskjellen mellom uutholdelig smerte og et levelig liv – de gir mulighet til å bevege seg, sove og opprettholde en viss normalitet i hverdagen. Men risikoen må tas på alvor. Vedvarende bruk av opioider ved langvarige, ikke-kreftrelaterte smerter er kontroversielt. Det kan føre til toleranse, avhengighet og økt risiko for alvorlige bivirkninger, inkludert overdoser. Likevel finnes det pasienter som har behov for vedvarende opioidbehandling, og for disse er riktig bruk og tett oppfølging avgjørende.

Opioider er livsviktige i mange situasjoner, men trygg smertebehandling krever kombinasjon med andre ikke-medikamentelle behandlingsmetoder, nøye vurdering av indikasjon og lavest mulig effektive dose. Opioider skal ikke kombineres med andre avhengighetsskapende legemidler som for eksempel benzodiazepiner.

Nye legemidler for overvekt og fedme 

Overvekt og fedme er et folkehelseproblem som er svært utbredt i befolkningen. Tiltak for å forebygge dette inkluderer både befolkningsrettede og individrettede tiltak.

Les mer i Folkehelserapportens kapittel om overvekt og fedme.

Siden 2019 har flere nye legemidler blitt godkjent som vektreduserende behandling for personer med overvekt eller fedme, blant annet glukagonlignende peptid-1 (GLP-1) reseptor agonistene. Disse nyere legemidlene har også indikasjon som blodsukkersenkende behandling ved type 2 diabetes under andre handelsnavn (Tabell 1). Det er ventet at flere vektreduserende legemidler med andre virkningsmekanismer vil bli markedsført de neste årene.

Tabell 1. Vektreduserende legemidler benyttet i Norge siden 2016

Virkestoff	Handelsnavn	Medikamentklasse	Administrasjonsform	Markedsført i Norge fra
Orlistat	Xenical	Lipasehemmer	Tablett (daglig)	2000
Naltrekson–bupropion	Mysimba	Sentraltvirkende	Tablett (daglig)	2017
Liraglutid	Saxenda (Victoza*)	GLP-1 reseptor agonist	Injeksjon (daglig)	2019 (2009)
Semaglutid	Wegovy  (Ozempic*)	GLP-1 reseptor agonist	Injeksjon (ukentlig)	2023 (2018)
Tirzepatid	Mounjaro**	GLP-1 – GIP reseptor agonist	Injeksjon (ukentlig)	2024

_{* Handelsnavn for samme virkestoff med indikasjon for bruk som blodsukkersenkende behandling for type-2 diabetes.}  

_{** Har indikasjon både som vektreduserende legemiddel og som blodsukkersenkende behandling for type-2 diabetes under samme handelsnavn.}

_{I figurene i dette kapitelet inkluderes resepter på liraglutid (begrenset til pakninger med handelsnavn Saxenda), semaglutid (begrenset til Wegovy), tirzepatid, orlistat og naltrekson–bupropion. GLP-1: glukagonlignende peptid-1; GIP: glukoseavhengig insulinotropt peptid.}

GLP-1 reseptor agonistene påvirker flere ulike fysiologiske prosesser inkludert økt insulinfølsomhet, redusert appetitt og kaloriinntak og forsinket magesekktømming. De nyeste GLP-1 reseptor agonistene (semaglutid og tirzepatid) har i klinisk kontrollerte forsøk vist betydelig bedre vektreduserende effekt enn de eldre legemidlene på markedet (Liu et al., 2025; McGowan et al., 2025). Forekomsten av overvekt og fedme i befolkningen er økende, og mange personer i Norge faller inn under indikasjonen for bruk av legemidlene. Legemidlene er imidlertid relativt kostbare, og de aller fleste må betale for bruken selv. Orlistat (Xenical) og naltrekson-bupropion (Mysimba) blir refundert av myndighetene («blåresept»), gitt at pasienten har kroppsmasseindeks over en gitt grense og har bestemte tilleggssykdommer. De andre nyere legemidlene refunderes kun unntaksvis for noen få pasienter.

I de kliniske forsøkene som lå til grunn for godkjenning av de vektreduserende legemidlene, fikk deltakerne tett oppfølging inkludert råd om endring av levevaner som kostholdsendringer og økt fysisk aktivitet samtidig som de startet med legemidlene. Det er usikkert i hvilken grad brukerne i vanlig klinisk praksis i Norge får systematisk oppfølging av de viktige ikke-medikamentelle tiltakene for å oppnå varig vektnedgang. Mange brukere vil gå opp igjen i vekt når de slutter å bruke legemidlet.

Det har vært en sterk økning i bruken av vektreduserende legemidler og store endringer i hvilke legemidler som brukes i løpet av de siste 10 årene (Figur 12). I 2025 brukte 189 945 personer 18 år og eldre vektreduserende legemidler, og semaglutid (Wegovy) var mest brukt med 156 304 brukere. Tirzepatid (Mounjaro) som kom på markedet i Norge i slutten av 2024 hadde 22 598 brukere i 2025. I tillegg fikk 847 barn og ungdom vektreduserende legemidler i 2025. 

Figur 12. Bruk av vektreduserende legemidler

Store forskjeller mellom kvinner og menn

Andelen av befolkningen som bruker vektreduserende legemidler er mer enn dobbelt så høy blant kvinner som blant menn i alle aldersgrupper (Figur 13). I 2025 var 72 prosent av brukerne kvinner. Totalt sett var andelen som brukte vektreduserende legemidler høyest blant personer i aldersgruppen 50-59 år. I denne aldersgruppen brukte 10,6 prosent av kvinnene og 4,1 prosent av mennene slike legemidler.

Figur 13. Bruk av vektreduserende legemidler etter kjønn

Hormonelle prevensjonsmidler

Hormonelle prevensjonsmidler til kvinner kan forskrives av leger, helsesykepleiere og jordmødre. I 2002 fikk helsesykepleiere og jordmødre retten til å forskrive p-piller til jenter 16-19 år, med utvidelse for alle typer prevensjonsmidler til alle kvinner 16 år og eldre i 2016 (Furu et al., 2021). Fra 2022 er det ingen aldersbegrensning, slik at de også kan forskrive prevensjonsmidler til jenter under 16 år (Helsedirektoratet, 2021). Blant kvinner som fikk langtidsvirkende prevensjonsmiddel (hormonspiral eller p-stav) for første gang i 2024, fikk 58 prosent i alderen 16-19 år og 34 prosent i alderen 20-24 år forskrevet det av helsesykepleier eller jordmor. Unge kvinner kan til og med måneden før fylte 22 år få helt eller delvis dekket utgifter til prevensjonsmidler etter en bidragssats som er bestemt av Helse- og omsorgsdepartementet (Helfo, 2026). Det er ingen nedre aldersgrense.

I perioden 2006-2020 var den totale bruken av hormonelle prevensjonsmidler ganske stabil (Figur 14). Etter 2020 har det vært en svak nedgang i den totale bruken i alle aldersgrupper med unntak av 40-49 år. Nedgangen har vært størst i aldersgruppene under 30 år (16-19 år: 57 prosent i 2019, 52 prosent i 2024; 20-24 år: 70 prosent i 2020, 60 prosent i 2024, 25-29 år: 55 prosent i 2019, 49 prosent i 2024).

Figur 14. Bruk av hormonelle prevensjonsmidler

Fra 2015 har det vært store endringer i hvilke preparater som brukes i de ulike aldersgruppene. Blant kvinner 16-29 år, hvor andelen som bruker hormonelle prevensjonsmidler er høyest, har bruken av kombinasjons p-piller (inneholder både østrogen og gestagen) gått ned, samtidig med en stor økning i bruken av langtidsvirkende prevensjonsmidler som p-stav og hormonspiral som bare inneholder gestagen (Figur 15). Langtidsvirkende prevensjonsmidler gir økt grad av sikkerhet mot uønsket graviditet og har færre eller ingen brukerfeil enn prevensjonsmidler som må tas daglig. Økningen i bruk av langtidsvirkende prevensjonsmidler er i tråd med anbefalingene fra helsemyndighetene (Direktoratet for medisinske produkter, 2024).

 Figur 15. Brukere av ulike typer hormonelle prevensjonsmidler i ulike aldre

Det er geografiske forskjeller i bruken av hormonell prevensjon. Oslo hadde den laveste andelen brukere av hormonell prevensjon i aldersgruppen 16-24 år i perioden 2009-2018 (Furu et al., 2021). Behovet for prevensjon kan variere mellom kvinner med ulik kulturell bakgrunn, og en studie fra Norge fant lavere bruk av hormonelle prevensjonsmidler blant innvandrere enn blant kvinner født i Norge uten innvandrerbakgrunn. Forskjellene var størst mellom de yngste kvinnene (Omland et al., 2014). Oslo har den høyeste andelen personer med innvandrerbakgrunn i aldersgruppen 16–19 år (38 prosent i 2020) og Nordland fylke den laveste andelen (9 prosent) av personer med innvandrerbakgrunn (Statistisk sentralbyrå, 2026). Disse forskjellene kan delvis forklare hvorfor Oslo har den laveste andelen brukere av hormonelle prevensjonsmidler blant tenåringer og unge voksne.

Det finnes flere typer nødprevensjon og de er reseptfrie og kan selges både på apotek og i butikker. Nødprevensjon, også kalt angrepille, virker best når den tas kort tid etter ubeskyttet samleie (Direktoratet for medisinske produkter, 2026). Salget av angrepiller nådde en topp i 2009 med over 166 000 pakninger. Fra og med 2016 sank salget av nødprevensjon og lå stabilt på rundt 120 000 solgte pakninger fram til 2022 da det økte til 132 000 og en svak nedgang til 115 000 solgte pakninger i 2025. Nedgangen i salget av nødprevensjon etter 2015 kan skyldes at p-stav og hormonspiral ble inkludert i refusjonsordningen i 2015 og at jordmødre/helsesøstre fikk rett til å forskrive langtidsvirkende prevensjonsmidler til alle kvinner over 16 år.

Følgende hormonelle prevensjonsmidler er tilgjengelige i Norge i dag: 

• kombinasjonspreparater som inneholder både østrogen og gestagen: p-piller, p-plaster og p-ring
• preparater som inneholder bare gestagen (østrogenfrie): minipiller og langtidsvirkende preparater som p-stav(implantat), hormonspiral og p-sprøyte.
• nødprevensjon som inneholder bare gestagen, også kalt angrepille, selges uten resept

Tiltak for å sikre riktig legemiddelbruk

Riktig legemiddelbruk er løftet frem som et nasjonalt innsatsområde i Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024-2027 (Helse- og omsorgsdepartementet, 2024). Som ledd i dette arbeidet skal det utarbeides en Nasjonal plan for riktig legemiddelbruk som har som formål å bidra til riktig legemiddelbruk på alle nivåer i helse- og omsorgstjenesten, hos pasienter, pårørende og befolkningen (Helsedirektoratet, 2026a). Legemiddelrelaterte pasientskader er en stor utfordring i helsetjenesten. Slike skader har vært den hyppigste årsaken til skader i norske sykehus over tid (Helsedirektoratet, 2025e). Omfanget av legemiddelrelaterte skader i befolkningen og den kommunale helse- og omsorgstjenesten er ikke kjent, men en studie fra Diakonhjemmet sykehus viste at opp mot 20 prosent av alle sykehusinnleggelser er forårsaket av legemiddelbruk (Nymoen et al., 2022). Målrettede tiltak og god implementering av tiltakene er en forutsetning for å nå målsetningen om å redusere legemiddelrelaterte pasientskader.

Et viktig tiltak for å sikre riktig legemiddelbruk er innføring av pasientens legemiddelliste som er en samlet og oppdatert oversikt over pasientens legemiddelbehandling, på tvers av helse- og omsorgstjenesten, virksomhetenes journalløsninger, reseptformidleren og nasjonal kjernejournal (Helsedirektoratet, 2026c). En slik liste er viktig for å få en helhetlig oversikt over pasientens legemiddelbruk på tvers av omsorgsnivåer for blant annet å unngå uhensiktsmessig polyfarmasi. Tilsvarende vil legemiddelgjennomgang være et nyttig tiltak for å unngå uhensiktsmessig polyfarmasi og forebygge legemiddelrelaterte pasientskader (Helsedirektoratet, 2022).

Legemiddelregisteret er en viktig datakilde for å følge med på kvalitet i rekvireringspraksis både i den enkelte virksomhet og på kommunalt nivå. Det er blant annet utviklet nasjonale kvalitetsindikatorer for rekvirering av risikolegemidler til personer over 65 år (Helsedirektoratet, 2025b, 2025c, 2025d) og den enkelte fastlege kan hente ut rapporter om egen rekvireringspraksis for antibiotika (Antibiotikasenteret for primærmedisin, 2025).

Folkehelseinstituttet deltar i legemiddelsikkerhetsstudier, såkalte Post-Authorisation Safety Studies som er pålagt av regulatoriske legemiddelmyndigheter (European Medicines Agency, 2026). Hensikten med disse studiene er å skaffe ny kunnskap om mulige bivirkninger etter at et legemiddel tas i bruk i befolkningen. Resultatene fra disse studiene inngår i regulatoriske myndigheters beslutningsgrunnlag og er et nødvendig bidrag til pasientsikkerhet ved bruk av legemidler.

Datagrunnlag 

Det er flere ulike kilder som innhenter data på bruk av legemidler i Norge:

Legemiddelregisteret er et personidentifiserbart helseregister med informasjon om legemidler utlevert på resept og rekvisisjon fra apotek til mennesker og dyr fra og med 2004 (Folkehelseinstituttet, 2026b). Legemiddelregisteret erstattet det pseudonyme Reseptregisteret. Registeret ble opprettet for å øke kunnskapen om legemiddelbruken er i samsvar med vitenskapelig basert kunnskap og faglige anbefalinger. Data om legemiddelbruk skal bidra til bedre styring, mer og bedre forskning, innovasjon, næringsutvikling og kvalitetsforbedring på legemiddelfeltet. Data om utlevering av reseptbelagte legemidler på individnivå samles foreløpig kun fra apotek, men det pågår arbeid ved Folkehelseinstituttet for å kunne samle data om legemiddelbruk på individnivå hos innlagte pasienter både i kommunale institusjoner og spesialisthelsetjeneste til Legemiddelregisteret. Statistikk om legemiddelbruk fra Legemiddelregisteret finner du i FHIs statistikkbank.

Grossistbasert legemiddelstatistikk bygger på data om salg av legemiddel fra grossist til apotek, helseinstitusjoner, dagligvarehandel, kiosk og bensinstasjoner, og er hjemlet i forskrift om grossistvirksomhet med legemidler, kap. V (Folkehelseinstituttet, 2026a).  Formålet med statistikken er å kartlegge den totale legemiddelomsetningen i Norge. Statistikken omfatter alt salg av legemiddel, både reseptfrie og reseptpliktige, samt legemiddel til dyr. Grossistbasert legemiddelstatistikk har ingen personopplysninger. Statistikk om legemiddelsalg fra Grossistbasert legemiddelstatistikk finner du i FHIs statistikkbank.

Opplysningene fra begge kilder kan benyttes til forskning på legemiddelområdet og av helsemyndighetene i den overordnede planleggingen og styringen av legemiddelområdet.

ATC-systemet

Alle legemidler som er registrert i Norge er gruppert etter ATC-systemet (Anatomical Therapeutic Chemical, eller på norsk Anatomisk Terapeutisk Kjemisk). I ATC-systemet inndeles legemidlene i grupper på 5 nivåer: På 1. nivå fordeles legemidlene på 14 anatomiske hovedgrupper. Det neste nivået (2. nivå) er en terapeutisk eller farmakologisk undergruppe. 3. nivå og 4. nivå er terapeutiske, farmakologiske eller kjemiske undergrupper, mens 5. nivå representerer den kjemiske substansen.

En fullstendig klassifikasjon av virkestoffet tramadol med ATC-koden N02AX02 illustrerer oppbyggingen av ATC-koden: N Nervesystemet (1. nivå, anatomisk hovedgruppe) N02 Analgetika (2. nivå, terapeutisk undergruppe) N02A Opioider (3. nivå, farmakologisk undergruppe) N02AX Andre opioider (4. nivå, farmakologisk undergruppe) N02AX02 tramadol (5. nivå, kjemisk substans).

Ved hjelp av dette klassifikasjonssystemet kan man lage statistikker over legemiddelforbruk gruppert på fem ulike nivåer, fra tall som viser totalforbruket av alle preparater klassifisert f.eks. under hovedgruppe N – Nervesystemet (1. nivå), tall for de ulike undergruppene (2., 3. og 4. nivå) og ned til tall som viser forbruket av det enkelte virkestoff.

Måleenheter

Når man måler legemiddelbruk, oppgir man ofte enten antall individer som har hentet ut minst ett enkelt legemiddel på resept, eller prevalens. Prevalens er ofte definert som andel brukere per 100 (%) eller per 1000 (‰) innbyggere i det definerte befolkningsgrunnlaget. Prevalens måles ofte per kalenderår (ettårsprevalens).

Mengde av det enkelte legemidlet kan måles ved hjelp av Definert Døgn Dose (DDD). DDD er definert som den antatt gjennomsnittlige døgndosen brukt ved legemiddelets (virkestoffets) hovedindikasjon hos voksne, og er en internasjonal måleenhet for volum anbefalt av WHO.

Definisjon av polyfarmasi

Polyfarmasi er definert som samtidig og kontinuerlig bruk av fem eller flere ulike legemidler (ATC 5. nivå - virkestoff) hos samme person i et kalenderår. Omfattende polyfarmasi er definert som samtidig og kontinuerlig bruk av ti eller flere ulike legemidler.

Et legemiddel regnes som kontinuerlig brukt dersom det er utlevert på resept tre eller flere ganger i løpet av kalenderåret. To legemidler regnes som samtidig brukt dersom deres beregnede bruksperioder, basert på utlevert mengde DDD, overlapper. I analysen klassifiseres en person som å ha polyfarmasi dersom vedkommende på minst ett tidspunkt i kalenderåret har fem eller flere slike legemidler i samtidig bruk. For omfattende polyfarmasi må vedkommende ha ti eller flere slike legemidler i samtidig bruk.

Denne definisjonen skiller mellom kortvarig, akutt behandling og den vedvarende legemiddelbruken som ofte ses ved kronisk sykdom. Enkelte legemiddelgrupper som brukes sporadisk eller lokalt for eksempel munn/tannmidler, lokale midler for hud, noen øye-/øremidler, samt antibiotika er ekskludert fra analysen.