Hørsel i Norge

Hovedpunkter

• Om lag seks prosent av voksne i Norge har et moderat eller større hørselstap.
•  Aldersrelatert hørselstap er den vanligste årsaken til permanent hørselstap, og den totale forekomsten forventes derfor å øke betydelig i takt med at befolkningen blir eldre.
• Forekomsten av medfødt permanent hørselstap er 1–2 per 1000 nyfødte, men øker i løpet av barneårene. I tillegg er midlertidige hørselstap vanlig i barnealderen.
• Tidlig identifikasjon og oppfølging av hørselstap hos barn er avgjørende for prognosen, og er grunnlaget for dagens praksis med universell hørselsscreening.
• Støy er den viktigste forebyggbare risikofaktoren for hørselstap. Arbeidsstøy utgjør en spesielt viktig risikofaktor hos menn.
• Hørselstap påvirker kommunikasjon og sosial deltakelse, og kan ha betydelige konsekvenser for utdanning, arbeidsevne og psykososial helse.
• Hørselstap er forbundet med økt risiko for kognitiv svikt og demens, men sammenhengen er kompleks og trolig svakere enn tidligere antatt.
• Behovet for hørselsrehabilitering vil øke betydelig i en aldrende befolkning. Tiltak som høreapparater, cochleaimplantat og annen tilrettelegging kan bedre kommunikasjon og funksjonsevne.

Hva er hørselstap?

Hørselstap innebærer en redusert evne til å oppfatte lyder og tale. Hørselstap varierer i type, grad, varighet, og årsaker, og kan derfor arte seg ulikt fra person til person.

Typer hørselstap

Hørselstap deles vanligvis inn i:

• Konduktivt hørselstap skyldes nedsatt lydoverføring i ytre- eller mellomøre. Konduktive tap kan ofte behandles medisinsk eller kirurgisk, og er ofte forbigående. 
• Den vanligste årsaken til hørselstap hos barn er midlertidige konduktive tap som følge av væske i mellomøret.
• Sensorinevralt hørselstap skyldes sykdom eller skade i det indre øret eller hørselsnerven, og er ofte permanente. Hos eldre skyldes hørselstap i hovedsak en gradvis skade og tap av hårcellene i sneglehuset.
• Et hørselstap kan også være blandet, med både konduktiv og sensorinevral komponent.

I tillegg kan hørselstap:

• være varig eller forbigående
• ramme ett øre (ensidig) eller begge ører (tosidig)
•  ramme bestemte frekvensområder (lyse eller mørke lyder)
•  opptre som medfødt eller ervervet

Det finnes også andre hørselsrelaterte vansker, som utfordringer med å bearbeide og tolke lyd (auditive prosesseringsvansker), samt tilstander som tinnitus og lydfølsomhet (hyperakusis). 

Grader av hørselstap

Hørselstap klassifiseres fra mildt til svært alvorlig ut fra høreterskel i beste øre (figur 1). Hørselstap som er moderat eller større (≥ 35 dB) gir vanligvis vansker med å oppfatte tale, særlig i omgivelser med støy. Hvis det ikke settes inn tiltak, påvirkes taleoppfattelse og kommunikasjon, med følger for funksjon og livskvalitet.

Figur 1. Grader av hørselstap. Kilde: World Health Organization, 2021

Forekomst av hørselstap i Norge

Voksne

Tall fra audiometriske målinger fra hørselsundersøkelsen i HUNT4 (2017-2019) (Engdahl et al., 2020), anslår at om lag 19 prosent av voksne i Norge har hørselstap, inkludert milde og ensidige tap. Estimatene er vektet slik at de er representative for den norske voksenbefolkningen i 2026, etter alder, kjønn og utdanningsnivå. Dette tilsvarer rundt 800 000 personer. Omtrent 6 prosent av befolkningen har et moderat eller større hørselstap, som vanligvis gir tydelige vansker med taleforståelse og behov for behandling. Forekomsten av alvorlig hørselstap er anslått til om lag 3 per 1000. Personer med alvorlige hørselstap er trolig underrepresentert i befolkningsundersøkelser, og estimatet bør derfor tolkes som et nedre anslag. Registerbaserte data fra Sverige indikerer at den faktiske forekomsten kan være opp til rundt dobbelt så høy (Löfvenberg et al., 2022).

Hørselen svekkes gradvis med alderen (figur 2), mest for lyse frekvenser. Hørselen svekkes noe tidligere blant menn enn blant kvinner. Unge menn og kvinner hører omtrent like godt.

Figur 2. Forekomst av hørselstap

Forekomsten av hørselstap (inkludert milde og ensidige hørselstap) i ulike aldersgrupper, basert på Hørselsundersøkelsen i Nord-Trøndelag, er:

• Gruppen 20–44 år: 2 prosent
• Gruppen 45–64 år: 12 prosent
• Gruppen 65 år og eldre: 59 prosent

Forekomsten av moderat eller større hørselstap, som innebærer et behov for behandling utgjør om lag 6 prosent av befolkningen og er for ulike aldersgrupper:

• Gruppen 20–44 år: 2-3 promille
• Gruppen 45–64 år: 1-2 prosent
• Gruppen 65 år og eldre: 23 prosent

Registerdata fra Norsk pasientregister viser at i 2025 har omtrent 6 prosent av befolkningen fått tilpasset høreapparat minst én gang i perioden 2008–2025. Andelen øker kraftig med alderen, og er høyest blant eldre aldersgrupper.

Selv om aldersinndelingen ikke er direkte sammenlignbar med HUNT‑data, tyder resultatene på at andelen som har fått høreapparat nå ligger på nivå med forekomsten av moderat eller større hørselstap. Dette kan indikere at dekningen av behandling har økt betydelig over tid, fra et tidligere nivå som trolig representerte underbehandling.

Barn

Permanent hørselstap hos barn har stor betydning, selv om forekomsten er lavere enn hos voksne, fordi tap av hørsel i tidlig barnealder kan ha omfattende konsekvenser for språkutvikling, læring og sosial deltakelse. Internasjonale studier viser at permanent hørselstap er blant de vanligste langtidskomplikasjonene etter sykdom og komplikasjoner i svangerskap og fødsel, og rangert som den nest vanligste utviklingsforstyrrelsen hos barn under fem år (Global Research on Developmental Disabilities Collaborators, 2018; Mwaniki et al., 2012).

Forekomsten av medfødte hørselstap blant nyfødte anslås internasjonalt til om lag 1-2 per 1000 nyfødte (Butcher et al., 2019; Uhlén et al., 2020). Når ensidige tilfeller inkluderes, ligger samlet forekomst rundt 2 per 1000 i høyinntektsland. En norsk studie fra Østfold med høy screeningdekning fant en samlet forekomst på 1,4 per 1000 (Nelson et al., 2015). Dette omfatter både bilaterale og ensidige tap, og tallene ligger godt innenfor internasjonale anslag. Norske registerdata fra Hørselsregisteret for barn viser tilsvarende nivåer, med 66 barn identifisert i 2023 og 71 barn i 2024. (Nilsen, 2024; Wennberg, 2025). Tallene må tolkes med forsiktighet fordi registeret fortsatt mangler fullstendig dekningsgrad, men støtter en forekomst i samme størrelsesorden som internasjonale estimater.

Forekomsten av permanent hørselstap stiger i løpet av barne- og ungdomsårene, blant annet fordi noen former debuterer senere. En svensk studie fant en to- til tredobling i forekomst fra nyfødtperioden til skolealder (Uhlén et al., 2020), mens en britisk studie fant en økning på 80 prosent fra 3–9 årsalder (Fortnum & Davis, 1997). En internasjonal metaanalyse av undersøkelser blant barn 0–8 år rapporterer at 1 av 7 har forhøyede høreterskler ved testtidspunktet (Wang et al., 2019). Disse tallene inkluderer både varige og midlertidige milde hørselstap. En betydelig andel skyldes væske i mellomøret, som er vanlig i barnealderen og gir forbigående nedsatt hørsel. Tallene kan derfor ikke tolkes som forekomst av permanent hørselstap.

Utvikling over tid

Blant voksne har forekomsten av hørselstap innen samme aldersgruppe gått noe ned de siste to tiårene (figur 2). Dette tilskrives blant annet redusert eksponering for yrkesstøy, færre med gjentatte ørebetennelser og lavere andel røykere i befolkningen (Engdahl et al., 2021). I tillegg kan forbedringer i generell helse og levekår i befolkningen ha bidratt til denne utviklingen.

Til tross for denne gunstige utviklingen forventes det totale antallet personer med hørselstap å øke betydelig i årene fremover, ettersom forekomsten er høyest blant eldre og andelen eldre i befolkningen øker (figur 3).

Figur 3. Framskrivinger av hørselstap 

Sosioøkonomiske forskjeller

Sosioøkonomiske forskjeller i forekomst av hørselstap er dokumentert, særlig hos menn. Norske data viser en tydelig utdanningsgradient i forekomst av hørselstap blant menn, der lavere utdanning er assosiert med høyere forekomst (Helvik et al., 2009). Tilsvarende er hørselstap hyppigere blant menn i manuelle yrker, noe som i stor grad kan knyttes til yrkesmessig støyeksponering (Engdahl & Tambs, 2010; Lie et al., 2016). I tillegg kan ulik tilgang til forebygging, tidlig oppdagelse og oppfølging bidra til forskjeller i registrert forekomst. Sosial ulikhet i hørselstap må derfor forstås som resultat av både arbeidsrelaterte eksponeringer og bredere sosiale og helsemessige forhold, og gjenspeiles også i ulikheter i konsekvenser og behandling (se senere kapittel).

Hørselstap globalt og internasjonale forskjeller

Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår, basert på beregninger fra Global Burden of Disease-studien, at om lag 430 millioner mennesker (5,5 prosent) har et moderat eller større hørselstap. Majoriteten av disse bor i lav- og middelinntektsland (World Health Organization, 2021). På grunn av høy forekomst og lang varighet er hørselstap en av de viktigste årsakene til funksjonsnedsettelse globalt.

Forekomsten av hørselstap varierer mellom land med ulikt inntektsnivå. I høyinntektsland er hørselstap svært vanlig, hovedsakelig fordi forekomsten øker kraftig med alder og befolkningene er eldre. I lavinntektsland er den totale andelen noe lavere når hele befolkningen ses under ett, ettersom befolkningene er yngre. Likevel er den globale sykdomsbyrden størst i lav‑ og mellominntektsland, der hørselstap oftere oppstår i ung alder og gir mange leveår med funksjonsnedsettelse, ofte som følge av forhold som kunne vært forebygget. I barnepopulasjonen ser man høyere forekomst i lav og mellominntektsland, hvor kronisk mellomørebetennelse står for mye av sykdomsbyrden (Guo et al., 2024).

Beregningene av sykdomsbyrde i Global Burden of Disease‑studien er basert på forekomst, alvorlighetsgrad og varighet av hørselstap, og tar i utgangspunktet ikke hensyn til forskjeller i tilgang til screening, diagnostikk eller tiltak mellom land. Manglende tidlig identifikasjon og begrenset tilgang til høreapparater og annen hørselsrehabilitering i mange lav‑ og mellominntektsland kan imidlertid bidra til at de faktiske funksjonelle konsekvensene av hørselstap blir større enn det som reflekteres i beregningene av sykdomsbyrde.

Global Burden of Disease‑studien estimerer hørselstap som en av de vanligste årsakene til ikke‑dødelig sykdomsbyrde globalt, og den tredje viktigste årsaken til tapte leveår med funksjonsnedsettelse (YLD) (GBD 2019 Hearing Loss Collaborators, 2021).

I lav- og middelinntektsland er forebyggbare årsaker en langt større del av sykdomsbyrden. WHO og nyere globale analyser peker særlig på:

• Kroniske ørebetennelser, som fortsatt er en av de vanligste årsakene til hørselstap der tilgangen til helsetjenester er begrenset (Huang et al., 2025).
• Ototoksiske legemidler, blant annet enkelte antibiotika og antimalariamidler, som brukes når tryggere alternativer ikke er tilgjengelige (Prasad et al., 2024).
• Medfødte infeksjoner, særlig rubella og cytomegalovirus (CMV), i områder uten utbredt vaksinasjon og prenatal oppfølging (World Health Organization, 2021).
• Komplikasjoner knyttet til svangerskap og fødsel, som fødselsasfyksi og prematuritet, der behandlingstilbud er begrenset (World Health Organization, 2021).

Konsekvenser av hørselstap

Hørselstap kan ha en rekke konsekvenser for dem som rammes. Redusert hørsel gir ofte kommunikasjonsvansker, redusert deltagelse i sosiale situasjoner og redusert livskvalitet. Norske befolkningsdata viser at hørselstap har en forholdsvis moderat sammenheng med angst og depresjon, selvfølelse og livstilfredshet (Tambs, 2004). Det er også knyttet til sosial isolasjon, og studier viser at dette særlig gjelder når hørselstapet ikke kompenseres med hjelpemidler.

Tinnitus forekommer hyppig ved hørselstap, og kan hos noen være like belastende som selve hørselstapet (Jarach et al., 2022). Basert på norske befolkningsdata rapporterer om lag 6 prosent av voksne vedvarende plagsom tinnitus, definert som øresus som oppleves daglig eller nesten alltid, med episoder som varer mer enn 5–10 minutter, og som oppleves som plagsom. Forekomsten øker med alder, fra rundt 1 prosent i ung voksen alder til omkring 10 prosent ved 65 års alder, og er høyere blant menn enn kvinner.

Hørselstap er forbundet med økt risiko for kognitiv svikt og demensutvikling, men styrken på denne risikoen varierer mellom studier og er trolig svakere enn tidligere antatt. En oppdatert metaanalyse fra Lancet-kommisjonen rapporterer et redusert effektanslag sammenlignet med tidligere, samtidig som anslaget for sykdomsbyrde (PAF) er opprettholdt på et høyt nivå. Dette har blitt kritisert, blant annet fordi prevalensanslag basert på lavere terskelverdier for hørselstap kan bidra til å overvurdere befolkningsandelen som tilskrives risiko (Engdahl, 2025). Norske studier har også vist en svakere sammenheng mellom hørsel og demens enn tidligere internasjonale estimater, særlig blant personer over 65 år, der hørselstap er mest utbredt (Myrstad et al., 2023). Den randomiserte ACHIEVE‑studien fant ingen samlet effekt av høreintervensjon på kognitiv utvikling, men indikerte mulig effekt i en undergruppe med høyere risiko for kognitiv svikt, noe som understreker at sammenhengen mellom hørselstap, tiltak og kognisjon er sammensatt (Lin et al., 2023).

• Les mer om demens i Folkehelserapportens kapittel om demens.

Studier fra HUNT viser også at hørselstap påvirker deltagelse i arbeidslivet. Personer med nedsatt hørsel har økt risiko for sykefravær, uføretrygd, tidligpensjonering og lavere årlig inntekt over tid (Helvik et al., 2013a, 2013b; Jørgensen, Aarhus, et al., 2022; Jørgensen et al., 2024; Jørgensen, Engdahl, et al., 2022). Det er imidlertid vist en svekkelse i sammenhengen mellom hørselstap og ikke-sysselsetting i yngre generasjoner (Jørgensen, Engdahl, et al., 2022). Dette kan indikere endringer i arbeidslivets krav og organisering, samt forbedret tilrettelegging for personer med nedsatt hørsel. Samtidig finnes det fortsatt et betydelig potensial for videre forbedring, blant annet når det gjelder kunnskap om og bruk av lydmessig og organisatorisk tilrettelegging på arbeidsplassen.

Hørselstap kan også påvirke fysisk funksjon hos eldre, der dårligere hørsel er assosiert med redusert balanse og lavere fysisk yteevne (Kolasa et al., 2023). Behandling med høreapparat er vist å forebygge forekomsten av fall (Goman et al., 2025).

Barn er en spesielt sårbar gruppe og nedsatt hørsel kan påvirke språkutvikling, læring, sosial deltakelse og utdanningsløp samtidig som tilstanden kan være vanskelig å oppdage uten målrettet oppfølging i helsetjenesten (de Jong et al., 2024; Hjulstad, 2016; Idstad & Engdahl, 2019; Kermit, 2018).

• Barn og ungdom med hørselstap har økt risiko for emosjonelle og atferdsmessige vansker, samt redusert livskvalitet, sammenlignet med jevnaldrende (Overgaard Kristin et al., 2021).
• Hørselstap i barndommen kan være forbundet med økt risiko for psykiske helseplager i voksen alder, inkludert symptomer på angst og depresjon, lavere selvfølelse, lavere subjektiv livskvalitet og (Idstad et al., 2019).
• Ungdom med hørselstap har økt forekomst av psykiatriske diagnoser og er oftere henvist til BUP enn ungdom i samme alder uten hørselstap (Oerbeck et al., 2022).

Hørselstap kan påvirke sosiale relasjoner og familieliv. Studier fra HUNT viser at pårørende, inkludert foreldre, ektefeller og barn, kan oppleve økt psykisk belastning når ett familiemedlem har nedsatt hørsel (Ask et al., 2010; Borren et al., 2015). Dette understreker betydningen av god kommunikasjon og tidlig støtte i familier med hørselstap. Norske studier viser også en økt risiko for senere utfordringer i parforhold blant personer som vokser opp med hørselstap, blant annet målt som lavere samlivsrater og høyere skilsmisserisiko (Idstad et al., 2020; Idstad et al., 2021).

I takt med en økende andel eldre i befolkningen vil antallet personer med hørselstap øke. Dette vil føre til en større samlet sykdomsbyrde og økt behov for forebygging, tidlig diagnostikk og rehabilitering.

Et forskningskart over norske studier viser samtidig at viktige områder som kognisjon, levekår, deltakelse, helsetjenesteerfaringer og pårørenderoller fortsatt er relativt lite utforsket i Norge, og at det er behov for mer forskning som belyser hørselstap i et bredt folkehelseperspektiv.

• Les mer om Funksjonsnedsettelser relatert til syn og hørsel – Forskningskart over studier med norske data.

Årsaker og risikofaktorer for hørselstap

I den voksne befolkningen

Alder

Økende alder er den klart vanligste årsaken til hørselstap. Om lag 80 prosent av alle hørselstap finnes blant personer over 65 år.

Arv

Det er stor variasjon i når og hvor raskt aldersrelatert hørselstap utvikler seg. En betydelig del av denne variasjonen er genetisk betinget (Kvestad et al., 2012).

Støy

Eksponering for høy lyd er en av de viktigste påvirkbare risikofaktorene for hørselstap. Støy skader hårcellene i sneglehuset, først for lyse frekvenser.

Risikoen øker ved:

• Kontinuerlig støy over 80–85 dB over tid
• Impulslyd som skyting, eksplosjoner eller spikerpistol, med svært høye toppnivåer, ofte i størrelsesorden 150–170 dB, og innebærer høy risiko for akutt og varig hørselsskade, særlig ved eksponering uten hørselsvern.

Arbeidsmiljøstøy 

• En viktig årsak til hørselstap blant middelaldrende og eldre menn, særlig i mannsdominerte yrker som bygg, anlegg og mekaniske fag (Lie et al., 2016).
• Impulsstøy kan være særlig skadelig, og studier viser at slik støy kan gi større hørselsskade enn kontinuerlig støy ved samme totale energibelastning (Lie et al., 2016).

Støy i fritiden 

Impulsstøy (særlig skyting/jakt) gir høyere risiko enn musikk og øretelefonbruk (Engdahl & Aarhus, 2021, 2022; Lie et al., 2016).

Ørebetennelser

Gjentatte eller kroniske ørebetennelser i barndommen kan gi nedsatt hørsel senere i livet (Aarhus et al., 2015; Tambs et al., 2004).

Andre faktorer

• En svak økning i risiko sees ved diabetes, hjerte‑karsykdom, røyking, lite fysisk aktivitet og andre kardiovaskulære risikofaktorer (Engdahl et al., 2015).
• Enkelte legemidler og kjemikalier kan være ototoksiske, det vil si skade sansecellene i sneglehuset.

Hos barn

Permanente hørselstap hos barn kan ha mange ulike årsaker og kan skyldes både genetiske faktorer og ytre faktorer som komplikasjoner i svangerskap/fødsel, sykdom i nyfødtperioden eller senere barnealder. Kunnskap om årsaksforhold og risiko er viktig for å sikre tidlig diagnostikk. Enkelte risikogrupper er anbefalt oppfølging med hørselstest (Helsedirektoratet, 2017; Norsk barnelegeforening, 2024).

Medfødte hørselstap

Viktige årsaker og risikofaktorer er:

• Genetiske hørselstap: Opp mot 70 prosent av medfødte hørselstap anslås å ha en genetisk årsak. Dette arter seg hyppigst som isolert hørselstap, men genetiske hørselstap kan også være del av et syndrom. Moderne genetisk diagnostikk gir nå mulighet til å påvise årsak hos langt flere med medfødt hørselstap basert på en oversikt i Genreviews (Shearer et al., 2025).
• Medfødte misdannelser i ytre, mellom- eller indre øre
• Medfødte infeksjoner
  • Cytomegalovirus (CMV) er den hyppigste årsaken til ikke-genetisk medfødt hørselstap i Norge. Tidlig medisinsk behandling kan begrense omfang av hørselstapet, og test for dette inngår derfor i screeningprogrammet for hørsel (Norsk barnelegeforening, 2024)
  • Infeksjoner som toksoplasmose, syfilis, og rubella kan alle forårsake hørselstap, men er i dag svært uvanlige i Norge.
• Prematuritet/ lav fødselsvekt og fødselsasfyksi øker risikoen for hørselstap. Denne assosiasjonen er også godt dokumentert i den norske barnepopulasjonen (Hemmingsen et al., 2024a; Hemmingsen et al., 2024b).
• Føtalt alkoholsyndrom

Tidlig ervervede hørselstap

Ervervede hørselstap i tidlig barnealder kan skyldes:

• Bakteriell hjernehinnebetennelse
• Hodeskade
• Omfattende intensivbehandling
• Ototoksiske legemidler (f.eks. kjemoterapi)
• Alvorlig hyperbilirubinemi

Ervervede hørselstap hos eldre barn og ungdom

Hos større barn og ungdom øker betydningen av faktorer som:

• Støy knyttet til høye lydnivåer på konserter og musikk på øretelefoner, anses som en mulig risikofaktor (World Health Organization, 2015), men epidemiologisk evidens for varig hørselstap er svak (Elmazoska et al., 2024; Engdahl & Aarhus, 2021; Su & Chan, 2017; Tambs et al., 2003).
• Kroniske ørebetennelser

Midlertidige hørselstap

Mellomøresykdom i form av sekretorisk otitt, en ansamling av væske i mellomøret uten akutt infeksjon, er den klart vanligste årsaken til midlertidige milde hørselstap hos barn. Tilstanden er svært vanlig i førskolealder og kan gi periodiske hørselsreduksjoner, ofte i perioder med øvre luftveisinfeksjoner. De fleste tilfeller går spontant tilbake. Ved langvarige plager kan det være behov for videre vurdering og oppfølging i helsetjenesten, og eventuelt behandling med øredren.

Forebygging av hørseltap

Det finnes flere tiltak som kan forebygge hørselstap, men effekten varierer mellom ulike typer eksponering. En viktig grunn til at hørselen er bedre i Norge i dag enn for 20–30 år siden, ser ut til å være redusert eksponering for støy og bruk av hørselsvern (Engdahl & Aarhus, 2022; Engdahl et al., 2021).

Hørselsvern og redusert støyeksponering i arbeidslivet

Systematisk støykontroll og krav om bruk av hørselsvern i arbeidslivet siden 1980‑tallet har sannsynligvis bidratt til mindre støyrelatert hørselstap, særlig blant menn (Lie et al., 2016). I HUNT‑materialet forklarte redusert arbeidsstøy en betydelig del av bedringen i hørsel i de høyere frekvensene (Engdahl et al., 2021). Norske forskrifter satte en øvre grense for støyeksponering på 85 dB allerede i 1982, og senere tiltak og hørselsvernprogrammer ser ut til å ha hatt effekt over tid.

Fritidsstøy

Fritidsstøy omfatter både impulsstøy (som skyting) og kontinuerlig musikklytting. Tiltak som obligatoriske sikkerhetskurs for jegere, krav om hørselsvern på sivile skytebaner og innføringen av elektroniske skivesystemer har redusert eksponeringen for impulsstøy. Studier tyder på at senere fødselskohorter har mindre hørselsskade fra skyting enn tidligere generasjoner, selv om aktivitetsnivået er likt (Engdahl & Aarhus, 2022). Dette kan skyldes mer systematisk bruk av hørselsvern. Tiltak rettet mot trygg musikkbruk (f.eks. anbefalinger for øretelefonvolum og pauser) er vanlig, men epidemiologisk evidens for at musikklytting i normal bruk gir varig hørselstap hos barn og unge er svak (Elmazoska et al., 2024; Engdahl & Aarhus, 2021; Tambs et al., 2003). Slike tiltak kan likevel være viktige for høyrisikogrupper som eksponeres for svært høye eller langvarige lydnivåer.

Forebygging av ørebetennelser

Bedre levekår, hygiene, vaksinasjonsprogram og helsetjenester, samt tilgjengelighet av antibiotika, ser ut til å ha redusert forekomsten av gjentatte ørebetennelser. Dette kan ha bidratt til bedring i hørsel i både lave og høye frekvenser i de yngste kohortene.

Livsstilsfaktorer

Nedgang i røyking har hatt en begrenset, men positiv, effekt på hørsel i befolkningen. En mulig forklaring er at røyking kan påvirke blodforsyningen til det indre øret og bidra til skade på hårcellene. Andre faktorer, som kontroll av diabetes og hjerte‑karsykdom, kan bidra noe, men har mindre betydning på befolkningsnivå.

Nyfødte

Hos nyfødte har bedre behandling av infeksjoner, mer bevisst bruk av ototoksiske legemidler og barnevaksinasjonsprogrammet redusert flere kjente årsaker til hørselstap (Joint Committee on Infant Hearing, 2019). Samtidig har den generelle overlevelsen blant nyfødte økt, med lavere dødelighet og bedre behandling av ulike perinatale komplikasjoner som kan øke risikoen for hørselstap, for eksempel svært premature barn. Disse faktorene bidrar samlet sett til at forekomsten av hørselstap i høyinntektsland har vært relativt stabil (Olusanya et al., 2014).

Identifisering og screening av hørselstap

I en folkehelsekontekst er tidlig identifisering av hørselstap avgjørende for å kunne iverksette effektive tiltak og redusere konsekvenser for språk, læring, deltakelse og livskvalitet.

Identifisering av hørselstap hos barn

Hos barn er tidlig identifisering av hørselstap særlig viktig, fordi dette muliggjør tidlig intervensjon som er avgjørende for språk og generell utvikling. Forskning viser at universell nyfødtscreening av hørsel bidrar til tidligere diagnose av hørselstap, raskere tilpasning av høreapparater og bedre språkutvikling og generell utvikling hos barn (Edmond et al., 2022; Yoshinaga-Itano et al., 2021). På denne bakgrunn anbefales nyfødtscreening av hørsel av Verdens helseorganisasjon (WHO), Joint Committee on Infant Hearing og flere nasjonale helsemyndigheter (Wen et al., 2022).

I Norge ble universell nyfødtscreening av hørsel etablert i 2008 (Nelson et al., 2015), og nasjonale retningslinjer for oppfølging ble publisert i 2016 av Helsedirektoratet. Dekningsgrad og sensitivitet er imidlertid ikke systematisk evaluert på nasjonalt nivå. Fra 2023 er Hørselsregisteret for barn etablert, som inkluderer data om nyfødte som ikke passerer hørselsscreening og barn som senere får påvist permanent hørselstap. Registeret har som mål å øke kunnskapen og bidra til bedre diagnostikk og habilitering (Mattsson et al., 2024).

Ikke alle hørselstap oppdages ved nyfødtscreening, og noen utvikles etter nyfødtperioden. Hørsel og språkutvikling er derfor et av flere fokusområder ved kontroller på helsestasjon for barn, og det anbefales ny hørselstest hos alle barn i førskolealder ved helsestasjonen (Helsedirektoratet, 2017).

Identifisering av hørselstap hos voksne

Det finnes i dag ingen systematisk befolkningsrettet screening for å oppdage hørselstap hos voksne i Norge. Identifisering av hørselstap er i stor grad avhengig av at den enkelte selv, eller nære pårørende, oppdager problemene. En gjennomgang fra Helsedirektoratet har tidligere konkludert med at Norge har et mangelfullt system for identifisering av hørselshemming (Helsedirektoratet, 2020). Dette kan bidra til sen diagnose, særlig blant sårbare grupper, som personer som bor alene, har andre kroniske sykdommer eller begrenset kontakt med helsetjenesten.

Selv om screening av eldre i enkelte sammenhenger er foreslått, for eksempel i institusjoner utført av tilsynslege eller annet helsepersonell, er det ikke etablert noen konsensus om dette som et generelt tiltak og internasjonalt er kunnskapsgrunnlaget vurdert som utilstrekkelig til å anbefale befolkningsrettet screening av voksne (UK National Screening Committee, 2021; US Preventive Services Task Force, 2021).

Behandling av hørselstap

Hørselstap behandles og kompenseres med ulike former for hørselshabilitering og -rehabilitering, med mål om å bedre kommunikasjon, trygghet og livskvalitet. Valg av tiltak avhenger av grad av hørselstap, alder, funksjon og individuelle behov.

Høreapparat

Den vanligste formen for rehabilitering er høreapparat som gir en forsterkning av lyden i omgivelsene. Tilpasning av høreapparat er effektivt for å forbedre kommunikasjon, deltakelse og livskvalitet (Hori et al., 2025; Zahl, 2023). Det er viktig med god faglig oppfølging for å sikre optimalt utbytte. De første månedene etter høreapparattilpasning er viktige, da mange opplever både tekniske, praktiske og sosiale utfordringer som kan påvirke videre bruk  (Solheim et al., 2018).

Effekten av høreapparat kan påvirkes av flere forhold inkludert kommunikasjonsbehov, livssituasjon, aktivitetsnivå, psykososiale forhold, kognitiv funksjon og støtte fra omgivelsene (Hori et al., 2025; Solheim et al., 2012).

For personer med hørseltap og tinnitus kan høreapparater bidra til å redusere tinnitusplager og bedre livskvaliteten (Kaniewska & Refaie, 2024).

Tall fra Norsk pasientregister viser en gradvis økning i det totale antallet høreapparattilpasninger fra 2010 til 2020 samt en markant økning i etterkontroller i hele perioden fra 2010-2025 (figur 4). Det meste av økningen i tilpasninger skyldes i hovedsak en aktivitetsvekst hos avtalespesialister, mens antallet tilpasninger ved somatiske sykehus har vært relativt stabil. Antall etterkontroller har imidlertid økt også ved sykehus.

Figur 4. Tilpasninger av høreapparat og etterkontroller

Økningen i høreapparattilpasninger reflekterer både befolkningsvekst og endringer i bruk av tjenester. Når det justeres for alderssammensetning, er andelen som får tilpasset høreapparat per år høyest i de eldre aldersgruppene og har økt noe over tid (figur 5). Dette er i tråd med den høyere forekomsten av behandlingskrevende hørselstap i denne delen av befolkningen.

Figur 5. Andel som får tilpasset høreapparat

Andelen som får tilpasset høreapparat i løpet av ett år er imidlertid lav (om lag 1,2 prosent), blant annet fordi høreapparater vanligvis fornyes med flere års mellomrom. Andelen av befolkningen som har fått tilpasset høreapparat minst én gang over en lengre periode gir derfor et bedre bilde av hvor stor del av befolkningen som har mottatt høreapparat. Denne andelen er vist i figur 6 fordelt på fylke.

Figuren viser at det er betydelige geografiske forskjeller i bruk av høreapparat, også etter justering for alderssammensetning (figur 6). Dette tyder på variasjon i tilgang til og bruk av tjenester på tvers av landet.

Figur 6. Tilpasning av høreapparat etter fylke

HUNT-data viser også økende selvrapportert høreapparatbruk blant voksne — fra 4,2 prosent i 1997 til 5,8 prosent i 2018 — selv om forekomsten av hørselstap har gått noe ned i samme periode (Engdahl & Aarhus, 2024). Bruken øker særlig blant personer med milde og moderate tap. Bruk av høreapparat påvirkes lite av inntekt i Norge, ettersom apparatene dekkes av NAV, men er høyere blant personer med høyere utdanning og de som lever i parforhold eller har barn. Våre data viser at opplevd nytte øker med graden av hørselstap. Likevel rapporterer mange eldre lavere nytte og mindre bruk enn yngre med tilsvarende tap, noe som understreker behovet for tilpasset oppfølging.

Samlet sett tyder utviklingen på at tilgjengeligheten og bruken av høreapparat har økt betydelig over tid. Samtidig har lange ventetider på tilpasning av høreapparat og geografiske forskjeller – som vist over – blitt løftet frem som utfordringer i dagens helsevesen. Sammenholdt med forekomsten av moderat eller større hørselstap, kan dette indikere at dekningen av behandling i større grad samsvarer med behovet i befolkningen enn tidligere. Samtidig vedvarer geografiske forskjeller og variasjon i bruk og opplevd nytte, noe som peker på et fortsatt potensial for mer lik tilgang og bedre oppfølging. Det pågår nasjonalt arbeid for å videreutvikle hørselsomsorgen, med mål om bedre kapasitet, kortere ventetider og mer likeverdig tilgang.

Cochleaimplantat

For de mest alvorlige formene for hørselstap er ikke forsterkning med høreapparat tilstrekkelig for å oppfatte lyd og det kan da benyttes et cochleaimplantat. Dette er et kirurgisk implantat som gir en direkte elektrisk stimulering av hørselsnerven. (Mo et al., 2005; Rembar et al., 2012). Det kreves mer omfattende lyttetrening og tilvenning etter tilpasning av cochleaimplantat, sammenlignet med høreapparat.

Norsk forskning dokumenterer positive utfall både for barn med cochleaimplantat og høreapparater når tiltak settes inn tidlig og kombineres med faglig støtte i hjem og skole (Haukedal Christiane et al., 2022; Wie Ona et al., 2020).

Opplæring i tegn- og visuell kompetanse er et viktig og nødvendig tiltak for noen barn og voksne med store hørselstap. Tegnspråk kan også benyttes i kombinasjon med lyd.

Andre viktige tiltak

• Tekniske hjelpemidler (lydforsterkende systemer som FM-/DM-systemer, teleslynger og taleforsterkere, mikrofonsystemer i klasserom/arbeidsplass samt trådløs lydstrømming til høreapparater og cochleaimplantat. Varslingsteknologi med lys eller vibrasjon kan også være viktig for enkelte)
• Pedagogisk veiledning og kommunikasjonsstrategier (samtaleteknikker, munnavlesning, bruk av visuelle signaler)

Hørselsrehabilitering omfatter ikke bare hjelpemidler, men også tilrettelegging av omgivelser, som god romakustikk, redusert bakgrunnsstøy, gode lytteforhold og bruk av mikrofon- og lydforsterkningssystemer i offentlige rom, skoler og arbeidsplasser. Slike tiltak kan være avgjørende for sosial deltakelse, læring og arbeidsevne.

Etter hvert som befolkningen blir eldre, vil antallet personer med hørselstap øke, og dermed også behovet for diagnostikk, behandling og rehabilitering. Dette inkluderer fagpersonell, tekniske hjelpemidler, og krav til universell utforming av offentlige arenaer. Framskrivninger viser at sykdomsbyrden knyttet til hørselstap vil øke betydelig de neste tiårene, noe som gjør forebyggende tiltak, tidlig oppfølging og effektive rehabiliteringsstrategier stadig viktigere (Norwegian Directorate of Health, 2020).

Datagrunnlag

Den deskriptive statistikken i dette kapittelet er hovedsak basert på hørselsundersøkelsene fra Helseundersøkelsen i Trøndelag HUNT2 og HUNT4, og gir representative og audiometribaserte estimater for den voksne befolkningen. Som i andre helseundersøkelser kan personer med svært alvorlig hørselstap være noe underrepresentert, men dette påvirker ikke anslagene for milde og moderate tap i vesentlig grad.  Aggregerte tall fra Norsk pasientregister brukes for å beskrive aktivitet i helsetjenesten. Registerforvalter av NPR har ikke ansvar for analyser eller tolkninger basert på de utleverte opplysningene. Data fra Hørselsregisteret for barn er lovende, men befinner seg fortsatt i en oppbyggingsfase og bør tolkes med forsiktighet inntil dekningsgrad er beregnet. Global statistikk er hentet fra WHO og Global Burden of Disease, som kombinerer observasjonsdata og modellering.