Barn og unges oppvekst, levekår og helse

Hovedpunkter

• Familie og omsorgspersoner utgjør den viktigste rammen for barn og unges oppvekst og utvikling, og er særlig viktig fra fødsel og gjennom tidlige barneår. Konflikter og belastninger i familien henger sammen med dårligere psykisk helse hos barn, både når foreldre bor sammen og hver for seg.
• Sosiale og økonomiske levekår har betydning for barns utvikling. Om lag 10 prosent av barn lever i lavinntektsfamilier, og vedvarende lavinntekt er forbundet med økt risiko for psykiske vansker og svakere skoleprestasjoner.
• De fleste barn trives på skolen, men mange opplever skolestress. Det er høyere sannsynlighet for å fullføre videregående skole dersom elevens foreldre har høy utdanning.
• Vennskap og deltakelse i fritidsaktiviteter er viktig for utviklingen av barns selvfølelse og sosiale ferdigheter. Selv om de aller fleste oppgir at de har venner, er det en liten gruppe som faller utenfor. Barn i familier med færre ressurser deltar mindre i organiserte fritidsaktiviteter.
• Totalt 73 prosent av ungdom på ungdomsskolen og videregående skole bruker mer enn tre timer daglig foran en skjerm utenom skoletiden. Skjermbruk har ulik betydning for oppveksten avhengig av alder, kontekst, type skjermbruk og individuelle faktorer, og sammenhengene mellom skjermbruk og læring og helse er komplekse og ikke entydige.
• Ugunstig kosthold, lav fysisk aktivitet og overvekt og fedme er årsaker til at mange barn og unge går inn i voksenlivet med økt risiko for dårlig helse. Slike faktorer virker ofte sammen med andre risikofaktorer, som det å vokse opp i fattigdom, og det å oppleve vold og overgrep.
• Tidlig forebyggende og helsefremmende innsats i oppveksten skjer blant annet gjennom trygge relasjoner i familien, godt lærings- og oppvekstmiljø i skolen og gjennom universelle tjenester som helsestasjon og skolehelsetjenesten. Slik innsats er viktig for barns helse og for å redusere sosial ulikhet.

Om barns oppvekst, levekår og helse

I dette kapittelet ser vi på hvordan barns oppvekst og levekår former helse og utvikling, både i barndommen og senere i livet. God helse starter tidlig, og barns tidlige erfaringer legger grunnlaget for fungering og levevaner gjennom hele livsløpet. Derfor er barns oppvekst og levekår helt sentralt for helsen i befolkningen.

I Norge bor det om lag 1,1 millioner barn under 18 år, noe som utgjør rundt 19-20 prosent av den totale norske befolkningen (Sørlien, 2017; les også mer i kapittel om befolkningen i Folkehelserapporten). De fleste barn vokser opp med trygge omsorgsbetingelser, og under normale og gode levekår vil de fleste barn utvikle seg og lære i takt med sine evner og ressurser. Samtidig påvirkes barns utvikling av kvaliteten på omsorg og relasjoner i familien, samt forhold i barnehage, skole og nærmiljø. Disse arenaene gir trygghet og muligheter for læring og sosial utvikling, men de kan også være kilder til belastning. Dette behandles i dette kapittelet. Barn som vokser opp med foreldre som ikke klarer å gi tilstrekkelig omsorg eller følge opp barnets behov, har økt risiko for å utvikle psykiske plager og sosial mistilpasning. Det samme gjelder barn som vokser opp i husholdninger med vedvarende lav inntekt, eller som utsettes for belastninger som mobbing, vold og overgrep. Også barn som ikke møter et godt nok miljø for læring og sosialt samspill i barnehage og skole vil være utsatt, og kan få utfordringer med å utnytte og utvikle sine evner til beste for seg selv og de rundt seg. Slike belastninger opptrer ofte samtidig, og opphopning av risikofaktorer kan forsterke negative konsekvenser for barns utvikling, trivsel og fungering.

Kunnskap om risikofaktorer, deres omfang, hvem som rammes og hvordan, gjør oss som samfunn bedre rustet til å legge til rette for at flest mulig barn skal vokse opp under best mulige forhold og få best mulige levekår og betingelser. I arbeidet med å fremme barns helse er det viktig å fokusere både på hvordan vi kan redusere omfanget av risikofaktorer (og de negative virkningene av disse) og hvordan vi kan fremme betydningsfulle beskyttelsesfaktorer i barns liv.

I dette kapittelet ligger hovedfokuset på betingelser rundt barn og unge som har betydning for deres utvikling og psykiske helse. Temaene er ikke uttømmende dekket, men vi omtaler vesentlige samfunnsmessige faktorer som har betydning for folkehelsen.

Folkehelserapporten har også ett annet kapittel som kun tar for seg barn og unge Psykiske plager og lidelser hos barn og unge. I tillegg er barn og unges helse, levekår og risikofaktorer dekket i nesten alle andre kapitler i Folkehelserapporten i ulik grad, både under de overordnede temaene samfunn og levekår, ikke-smittsomme sykdommer, miljø og helse, og smittsomme sykdommer og smittevern. Relevante kapitler er lenket til videre i teksten. I tilknytning til dette kapittelet er også disse temaene relevante:

• Skader og ulykker (Folkehelserapporten)
• Smittsomme sykdommer og smittevern (Folkehelserapporten) 

Oppvekstprofilene (helsedirektoratet.no) presenterer relevant statistikk om barn og deres familier på kommune- og bydelsnivå.

Familie og omsorg

Familien utgjør en av de viktigste arenaene for barns sosialisering og utvikling. Alle barn har noen grunnleggende behov som må ivaretas for at de skal kunne utvikle seg og nå sitt fulle potensial. Disse behovene omfatter både fysiske, sosiale, kognitive og emosjonelle forhold (UNICEF, 2024). Barn trenger for eksempel tilstrekkelig og næringsrik mat, beskyttelse mot farer og mulighet for tidlig næring. De har også behov for sensitiv omsorg, det vil si å bli sett, tolket og møtt følelsesmessig gjennom varme, tilgjengelige og forutsigbare omsorgspersoner. I de første leveårene er foreldrene den viktigste kilden til å dekke disse behovene.

Trygge og stabile relasjoner til omsorgspersoner er blant de viktigste byggeklossene for god psykisk helse både i barndom, men også senere i livet (Leung Ling, Chen, & Chiu, 2020; Santana-Ferrándiz, Ibáñez-Pérez, Moret-Tatay, 2025; Raby, 2026; Waldinger & Schulz, 2023). Samspillet med omsorgspersoner er avgjørende for emosjonell, sosial og kognitiv utvikling, og relasjonene vil danne grunnlaget for at barn skal etablere stabile og gode relasjoner senere i livet.

Tall fra Ungdata-undersøkelsen viser at 86 prosent av ungdommer er fornøyd med foreldrene sine, og 92 prosent liker å være sammen med dem (Bakken, 2025). Dette har vært nærmest uforandret siste ti år. Samtidig viser resultatene at 18 prosent av ungdom i Norge svarer at de kjenner seg «ganske godt» eller «svært godt» igjen i at det ofte er krangling mellom de voksne i familien (Bakken, 2025). Konflikter mellom foreldre kan ha negative effekter på barns trivsel og helse, hvor barn som opplever hyppige foreldrekonflikter har økt risiko for psykisk uhelse, søvnvansker, svakere skoleprestasjoner og økte sosiale vansker (Harold & Sellers, 2018). Konfliktene kan være særlig skadelige dersom de er langvarige, intense, personorienterte, fiendtlige, eller dersom barnet er tema eller involveres i konflikten mellom foreldrene (Harold & Sellers, 2018; Zemp, Bodenmann, & Cummings, 2016). Det er vist at barn reagerer like sterkt på foreldrenes konflikter, uansett om foreldrene bor sammen eller hver for seg (Bårdstu & Holt, 2025).

Familier i Norge er organisert på mange ulike måter, og det er stor variasjon i hvem barn betegner som sin nærmeste familie. I det første leveåret bor nesten 9 av 10 barn sammen med begge foreldrene sine. Denne andelen synker jo eldre barna blir, og blant hjemmeboende 17-åringer bor om lag 6 av 10 med begge foreldrene (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, [s.a.]).  I 2024 opplevde rundt 7 500 barn at foreldrene ble skilt. I tillegg var det om lag 7 500 barn under 16 år som opplevde at foreldrenes samboerskap ble brutt (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, [s.a.]). Dette betyr at mange barn hvert år blir berørt av samlivsbrudd mellom foreldre. Brudd mellom foreldre innebærer ofte at barna må tilpasse seg nye familiestrukturer, og mange barn får nye familiemedlemmer som steforeldre og stesøsken.

• Les mer om samliv og samlivsbrudd i kapittel om befolkningen i Folkehelserapporten.

Flere studier viser at det er en sammenheng mellom foreldres samlivsbrudd og psykiske helseplager hos barna, og at barn kan få økte vansker under og etter et samlivsbrudd (Amato & Anthony, 2014; Auersperg, Vlasak, Ponocny, & Barth, 2019; Kravdal & Wörn, 2023; Nielsen, Fallesen, & Gähler, 2025; Tullius, DeKroon, Almansa, & Reijneveld, 2022). Sammenhengene er imidlertid ofte svake, og det er viktig å være oppmerksom på at et samlivsbrudd sjelden skjer i et vakuum.  Bruddet er ofte foranlediget av konflikter, belastninger eller vansker i familier, som alene kan påvirke barns trivsel og helse.

Barn i utsatte livssituasjoner

Barn i familier med vedvarende lav inntekt

En rapport av Eika og Langørgen (2025) beskriver status og utvikling i barnefattigdom i senere år. Andelen barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt økte fra 7,2 prosent i 2011 til 11,4 prosent i 2019, før den sank til 10,3 prosent i perioden 2020–2022. Nyere tall fra SSB viser at andelen i 2022-2024 var 10,2 prosent (Normann, 2026). Andelen barn som bor trangt er høyere, og utgjorde 17,5 prosent nasjonalt i perioden 2020-2022.

Forekomsten av både lavinntekt og trangboddhet er særlig høy i Oslo og enkelte andre byområder. I Oslo øst, Gamle Oslo og Søndre Nordstrand vokser 23,7 prosent av barna opp i en lavinntektsfamilie, mens 46,8 prosent bor trangt. Samtidig har andelen barn i lavinntektsfamilier gått ned i Oslo de siste årene, i motsetning til i andre fylker (se figur 1). Mulige forklaringer kan være en uforholdsmessig lav bosetting av nyankomne flyktninger i Oslo sammenlignet med andre fylker, utflytting av lavinntektsfamilier til omkringliggende områder som følge av høye boligkostnader i Oslo, økt arbeidsmarkedstilknytning blant innvandrergrupper med lengre botid, og kommunale velferdsordninger som lar de fattigste familiene beholde økninger i den nasjonale barnetrygden uten å få avkortning i lokale sosialhjelpsutbetalinger. Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant barn i lavinntektsfamilier, og utgjør nær seks av ti i denne gruppen (Eika & Langørgen, 2025).

Figur 1. Barn i lavinntektsfamilier i ulike fylker

En nylig publisert rapport fra FHI av Biele, Bårdstu og Syse (2026) beskriver kjennetegn ved barn som vokser opp i fattigdom. Rapporten viser at barnefattigdom ikke kan forstås utelukkende gjennom familiens inntektsnivå, men må ses som et sammensatt mønster av ulike belastninger. Barn som vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt møter oftere opphopede utfordringer både i familien og i nærmiljøet. Dette inkluderer blant annet at foreldre har erfaring med flukt eller migrasjon, lavere utdanning, svakere tilknytning til arbeidslivet, dårligere helse, samt at flere er enslige forsørgere og bor i områder med færre ressurser og mer trangboddhet. Rapporten peker derfor på at barnefattigdom bør forstås som et nettverk av sammenhengende sosiale, strukturelle og helserelaterte belastninger som former barns utvikling over tid, ikke som en avgrenset økonomisk tilstand.

Rapporten viser videre at de tydeligste forskjellene mellom barn som vokser opp i fattigdom og barn som ikke gjør det, gjelder psykisk helse og skoleutfall. Barn i familier med vedvarende lav inntekt har høyere forekomst av registrerte psykiske lidelser og svakere skoleresultater, og disse forskjellene øker gjennom barndom og ungdomstid. Når det gjelder fysisk helse er forskjellene i registrerte diagnoser derimot gjennomgående små, med fedme som et unntak.

Et sentralt funn i rapporten er at varighet av lavinntekt har stor betydning. Jo lenger barn lever i familier med lav inntekt, desto sterkere er sammenhengene med dårligere psykisk helse, svakere skoleprestasjoner og mer belastede nærmiljøforhold (Biele, Bårdstu, & Syse, 2026).

Ifølge familiestress-modeller (Yoshikawa, Aber, & Beardslee, 2012) kan sammenhengen mellom barnefattigdom og uønskede livsutfall skyldes at lav inntekt fører til stress i hjemmemiljøet, som igjen øker nivåer av konflikt, kaos og uforutsigbarhet (Dearing, McCartney, & Taylor, 2006; Evans, Gonnella, Marcynyszyn, Gentile, & Salpekar, 2005). Stressnivået kan også påvirke foreldres egen psykiske helse, foreldreferdigheter og oppdragerstil i negativ retning (Conger & Donnellan, 2007). I tillegg kan vedvarende lav inntekt føre til at barna får mindre tilgang til materiell som kan støtte læring og utvikling, slik som bøker, og samtidig legge begrensninger på tid og energi som foreldre kan bruke på støttende aktiviteter med barna (Foster, 2002).

• Les også kapittelet om sosiale helseforskjeller i Folkehelserapporten

Barn med foreldre som har psykiske lidelser og skadelig alkoholbruk

Det å ha foreldre med psykiske lidelser eller alkoholrelaterte problemer kan oppleves som svært belastende for et barn. I mange tilfeller vil foreldrene ikke kunne gi tilstrekkelig omsorg til barna sine. Barn som har foreldre med slike vansker, har forhøyet risiko for å utvikle psykiske problemer og andre vansker (Ruud et al., 2015). Videre viser en studie at ungdom med fedre som drikker seg full minst en gang i uka, har økt risiko for å droppe ut av videregående skole (Burdzovic Andreas, Torvik, & Lund, 2022).

Vi har ikke oppdaterte tall på hvor mange barn og unge som lever med foreldre med alkoholmisbruk og psykiske lidelser i Norge i dag, men beregninger fra 2011 anslo at 23 prosent av barn under 18 år (om lag 260 000 barn) da hadde foreldre med en psykisk lidelse som påvirket daglig fungering (Torvik & Rognmo, 2011). I tillegg hadde omtrent 70 000 barn (6,5 prosent) foreldre med et så alvorlig alkoholmisbruk at det trolig gikk utover daglig fungering. Samlet innebærer dette at rundt 290 000 barn (26,5 prosent) vokste opp med forelder som hadde betydelige psykiske vansker eller rusproblemer. Ser vi kun på de mest alvorlige lidelsene, ble det anslått at 115 000 barn (10,4 prosent) var berørt av foreldres alvorlige psykiske lidelser, mens 30 000 barn (2,7 prosent) levde med foreldre som hadde et alkoholmisbruk. Totalt dreier dette seg om 135 000 barn, eller 12,2 prosent av alle barn i Norge (Torvik & Rognmo, 2011). En norsk studie fra 2021 viser at det å ha vokst opp med foreldre med alkoholproblemer var forbundet med lavere sosioøkonomisk status i voksen alder (Haugland & Elgán, 2021). Vi trenger mer kunnskap om både omfang og konsekvenser av å vokse opp med foreldre som har psykiske vansker og rusproblemer.

Vold, overgrep og omsorgssvikt

Mange barn opplever eller er utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt, og det fører til store konsekvenser, både for de barna som er rammet, for andre berørte og for samfunnet. Det er viktig at de som møter barn og unge, som ansatte i barnehage, skole og helsestasjon / skolehelsetjenesten, følger med og melder fra dersom de er bekymret for om et barn er utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt. Helsedirektoratet har utarbeidet en nasjonal faglig retningslinje (helsedirektoratet.no) for tidlig oppdagelse av utsatte barn og unge.

Folkehelserapporten har et eget kapittel om vold og overgrep som også tar for seg vold og overgrep mot barn.

Barnehage

En trygg barnehage med god kvalitet styrker forutsetningene for god livskvalitet og utvikling hos barn fra tidlig alder (van Huizen & Plantenga, 2018). Å gå i barnehager av høy kvalitet kan være positivt for hvordan barna senere fungerer i skolen (Haag et al., 2025; Drange & Havnes, 2015; Havnes & Mogstad, 2011) og for utvikling av sosial og atferdsmessig tilpasning og fungering (Zachrisson & Dearing, 2015). Barnehagen kan ha en forebyggende effekt for senere psykiske helseplager (Haag et al., 2025). Særlig hos barn i familier med lav sosioøkonomisk status kan barnehagen ha gunstig effekt på psykisk helse og språkutvikling (Votruba‐Drzal, Coley, & Chase‐Lansdale, 2004) og bidra til utjevning av sosiale forskjeller (Zachrisson, Dearing, Borgen, Sandsør, & Karoly, 2024; Havnes & Mogstad, 2015).

Ni av ti barn under skolepliktig alder går i barnehage

De fleste norske barn har barnehageplass. I 2025 var andelen med barnehageplass:

• 90 prosent i aldersgruppen 1-2 år
• 98 prosent i aldersgruppen 3–5 år
• 95 prosent i aldersgruppen 1-5 år totalt

Antallet og andelen av minoritetsspråklige barn som har barnehageplass fortsetter å øke. I 2024 var andelen 89,5 prosent i aldersgruppen 1–5 år, opp fra 79 prosent i 2016 (Statistisk sentralbyrå, 2026).

Kvaliteten på barnehagene

Barnehager med høy kvalitet kjennetegnes blant annet av at de har tilstrekkelig antall voksne pr barn; stabilt, godt utdannet personale, god ledelse og profesjonsfaglig kultur og et tilpasset tilbud til ulike barns behov (Kunnskapsdepartementet, 2013). Barnehager som oppfyller normene for grunnbemanning og pedagogtetthet (én pedagogisk leder per sju barn under tre år, og per fjorten barn over tre år) gir gode rammer for trygge relasjoner mellom barn og voksne. I 2024 oppfylte 99 prosent av barnehagene bemanningsnormen, men kun 63,9 prosent av de kommunale og 66,1 prosent av de private barnehagene oppfylte pedagognormen uten dispensasjon. Dette innebærer at andelen barnehager som oppfyller pedagognormen har sunket de siste 5 årene. Det er store geografiske forskjeller i fylker som oppfyller normen (Figur 2).

Figur 2. Barnehager som oppfyller norm om pedagogtetthet

Personalets kompetanse og kapasitet til å inngå i gode relasjoner og støtte barns lek er vesentlig for at barn skal trives og være sosialt inkludert i barnehagen (Alexandersen et al., 2024; Haag et al., 2025). Gode relasjoner mellom barn og voksne og sosial lek i barnehagen kan virke helsefremmende for alle barn (Haag et al., 2025). Barn som viser tidlige symptomer på vansker, kan ha spesielt godt utbytte av god kvalitet i barnehagen. For eksempel ser det ut til at barn med atferdsvansker utvikler bedre sosiale ferdigheter og gjør det bedre på skolen dersom de har en trygg relasjon til de voksne i barnehagen (Bårdstu, Wang, & Brandlistuen, 2021).

Barnehagen er en viktig arena for å danne vennskap og for å forebygge krenkelser og mobbing (Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver, 2017). Enkelte barn er mer utsatt for mobbing enn andre (Øksendal, Brandlistuen, Holte, & Wang, 2019; Barker et al., 2008). For eksempel ser det ut til at barn med autisme, atferdsvansker, hyperaktivitet og emosjonelle vansker kan være utsatt for mobbing fra tidlig alder, og at forhold i hjemmet, som lav sosioøkonomisk status, øker risikoen for å bli utsatt for mobbing over tid (Hanish et al., 2004; Perren, von Wyl, Stadelmann, Bürgin, & Von Klitzing, 2006; Singham et al., 2017; Verlinden et al., 2015). Barn med sammensatte vansker mobbes mer enn barn med enkeltvansker (Øksendal et al.,. 2019).

Barnehagene skal ha nulltoleranse mot krenkelser som utestenging, mobbing, vold, diskriminering og trakassering (Barnehageloven (2005) § 1).) Det ble fra 2020 innført en aktivitetsplikt (lovdata.no) som skal sikre at barnehagene følger med på hvordan barna har det, og undersøker og setter inn tiltak ved mistanke om at barna ikke har det bra.

Skole

Skolen er en av de viktigste oppvekstarenaene i barns og unges liv, både som læringsmiljø og som en sentral del av deres utvikling. I Norge har barn og unge rett til grunnskoleopplæring med et godt fysisk og psykososialt miljø (Opplæringslova (2023) § 12-22).

Psykiske helseproblemer blant barn og unge har økt over de siste tiårene, og skolen er en nøkkelarena for å fange opp tidlige tegn og støtte god utvikling (Aldridge & McChesney, 2018). Økt forekomst av psykiske plager, økende ADHD  og autismediagnoser, samt sosial ulikhet gjør skolens rolle enda viktigere enn tidligere. Mange psykiske plager utvikler seg over tid, og skolen er ofte stedet hvor disse først blir synlige gjennom fravær, læringsvansker, sosial tilbaketrekning eller uro. Skolen spiller derfor en avgjørende rolle i å oppdage og følge opp tidlige tegn på vansker.

• Les også: Psykiske plager og lidelser hos barn og unge - kapittel i Folkehelserapporten

Det helsefremmende arbeidet i skolen handler ikke bare om å reagere på problemer, men om å styrke faktorene som fremmer god psykisk helse, som tilhørighet, trygghet, mestring og sosial støtte (Moore, 2026). Gode relasjoner, tilpasset undervisning og systematisk arbeid med læringsmiljøet er sentrale forutsetninger for elevenes psykiske helse og trivsel.

Skolen som kilde til både trivsel og stress

Elevundersøkelsen viser at de fleste elever trives godt på skolen (over 80 prosent i 2025). Samtidig peker nyere tall fra Ungdata på at mange elever opplever press og stress knyttet til både faglige krav og sosiale forventninger (Bakken, 2025). Dermed blir skolen et sted der mange elever både finner trygghet og fellesskap, men også opplever belastninger som kan påvirke deres helse og livskvalitet. Elever, særlig på 10.trinn og siste året på videregående skole, rapporterer at de ofte eller svært ofte blir stresset av skolearbeidet (Utdanningsdirektoratet, 2025). Jenter rapporterer høyere grad av skolestress enn gutter. Nyere forskning har vist at økende mistrivsel på skolen er blant de sterkeste mulige forklaringene på økningen i psykiske helseplager blant unge i Norge (Brunborg, Nilsen, Skogen, & Bang, 2025). En stor internasjonal studie har også funnet en sammenheng mellom skolestress og psykiske helseproblemer, spesielt i land med økende bruttonasjonalprodukt (BNP) og utdanningsnivå i befolkningen (Högberg, 2021).

Klassemiljø og tilpasset opplæring

Selv om klassemiljø gjerne defineres noe ulikt på tvers av studier, er det likevel fellestrekk ved godt klassemiljø som går igjen, som gode relasjoner til medelever, god klasseromsledelse og kvalitet på undervisningen. Et godt klassemiljø kjennetegnes av positive lærer-elev relasjoner. Positive lærer-elev relasjoner er assosiert med bedre skolefungering, psykisk helse og livskvalitet hos barn (Emslander, Holzberger, Ofstad, Fischbach, & Scherer, 2025; Wang, Eliassen, & Bårdstu, 2022). Elever med kroniske helsetilstander, og spesielt nevroutviklingsvansker, får oftere lavere karakterer enn barn uten kroniske helsetilstander (Brekke, Alecu, Ugreninov, Surén, & Evensen, 2023). Psykiske lidelser er sterkt assosiert med skolekarakterer (Nordmo et al., 2022). Forskning viser at gode skoler kan bidra til at helseutfordringer som ADHD får mindre negativ betydning for elevenes læringsutbytte (Cheesman et al, 2022a; Cheesman et al, 2022b). Elever som får opplæring tilpasset sine behov lærer mer, trives bedre og har større sannsynlighet for å fullføre skolegang og komme ut i arbeidslivet.

Skolegården og uteområder

Gode skolegårder er viktige for barns trivsel og utvikling. Nye kartlegginger viser at nesten 40 prosent av norske grunnskoler ikke oppfyller minimumsnormen for uteareal på 50 m² per elev (Nordbø et al., 2025). Andelen er betydelig lavere i byer, der kun 13 prosent av skolene tilfredsstiller normen. Dette innebærer at mange elever har relativt begrenset plass til aktivitet og opphold i friminuttene. Undersøkelsene viser også at små utearealer ofte sammenfaller med en høyere andel harde flater og mindre innslag av naturpregede elementer. Slike variasjoner i fysisk utforming kan ha betydning for hvordan uteområdene brukes, og hvilke muligheter de gir for ulike typer aktiviteter. Grønne omgivelser kan bidra til økt fysisk aktivitet og gi beskyttelse mot UV-stråling, støy og luftforurensning. De kan også støtte kognitiv restitusjon og gjenoppretting av oppmerksomhet (Markevych et al., 2017). Grøntarealer rundt skoler ser særlig ut til å ha en positiv betydning i lav-SES områder og tettbygde urbane strøk, der mer vegetasjon var knyttet til høyere matematikkprestasjoner, mindre mobbing og økt trivsel (Ulset, Tronsen, Nordbø, & Venter, 2026).

Gjennomføring og frafall i videregående opplæring

Gjennomføring av videregående opplæring kvalifiserer for jobber og videre utdanning, og gir dermed bedre muligheter for at unge skal lykkes på arbeidsmarkedet og for aktiv deltakelse i samfunnet. Hvorvidt elever gjennomfører videregående skole henger sammen med både gener og oppvekstmiljø (Branigan, McCallum, & Freese, 2013; McGue, Rustichini, & Iacono, 2017). Det er en høyere andel elever som gjennomfører videregående opplæring dersom foreldrene har høyere utdanning (Statistikkbanken, [s.a.]).

Andelen som har fullført videregående opplæring i løpet av fem/seks år (Statistikkbanken, [s.a.]):

• 78,2 prosent menn (alle utdanningsprogram)
• 86,2 prosent kvinner (alle utdanningsprogram)

Gjennomføring og frafall i skolen henger sammen med psykiske helseproblemer og med enkelte langvarige somatiske tilstander. Ungdom med ADHD, rusmiddelrelaterte problemer, angst og ulike atferdsforstyrrelser, slutter oftere på skolen enn andre (Esch et al., 2014). På den andre siden kan symptomer på angst og depresjon også være en konsekvens av å ha droppet ut av videregående (Esch et al., 2014). Beregninger viser at om lag 30 prosent av frafall i videregående kan knyttes til barns helsetilstander (Mikkonen, Moustgaard, Remes, & Martikainen, 2018). Psykiske lidelser er de vanligste blant disse. Eksternaliserende vansker som ADHD og atferdsvansker er sterkere assosiert med frafall enn depresjon (Askeland et al., 2022).

En norsk undersøkelse gir et eksempel på dette, der man finner at unge med ADHD har betydelig lavere karakterer enn sine medelever (Sunde et al., 2022). En tidligere studie beregnet at dersom man klarer å redusere konsentrasjonsvansker og atferdsproblemer hos unge med 10 prosent, ville dette kunne føre til at 4-5 prosent flere klarer å gjennomføre videregående skole (Sagatun, Heyerdahl, Wentzel-Larsen, & Lien, 2014). Omtrent 75 prosent av denne effekten var indirekte, gjennom bedre karakterer. Barn med ADHD som får medisiner, gjør det litt bedre på nasjonale prøver enn barn med ADHD som ikke får medisiner (Pérez, Øvergaard, Frigessi, & Biele, 2025). Forskjellen er likevel liten, og viser at medisin alene ikke er nok til å utjevne forskjellene i skoleprestasjoner mellom barn med og uten ADHD.

En annen norsk studie (Rasalingam, Brekke, Dahl, & Helseth, 2021) viser at unge med langvarige fysiske helseutfordringer (f.eks. epilepsi, diabetes, spina bifida) har lavere sannsynlighet for å fullføre videregående utdanning ved fylte 21 år sammenlignet med jevnaldrende som ikke har langvarige helseutfordringer. En kunnskapsoppsummering gjennomført i USA viser til lignende funn, der unge med kroniske fysiske lidelser har lavere karakterer og mindre sannsynlighet for å gjennomføre videregående utdanning sammenlignet med sine medelever (McKinley Yoder & Cantrell, 2019).

Vennskap og fritid

Vennskap

Vennskap er viktig for barns utvikling. Gjennom samtale og lek trener barn og unge seg på å forstå og mestre sosiale situasjoner (Bagwell & Bukowski, 2018; von Tetzchner, 2012). Barnets følelse av hvem de er, og deres rolle i samfunnet blir påvirket av hvordan de blir møtt av likesinnede (von Tetzchner, 2012). Opplevelse av tilhørighet og fellesskap formes i møte med barn og unge med felles interesser og verdier. Aksept fra venner er med på å styrke barn og unges selvtillit og følelse av egenverd (Rubin, Bowker, McDonald, & Menzer, 2013). Gode vennskap kan derfor gi barn og unge styrke til å tåle stress, og dermed motvirke psykiske vansker (Rubin, Bukowski, & Bowker, 2015).

I løpet av tenårene er det normalt at venner gradvis får større betydning som rollemodeller og kilde for støtte og omsorg enn familien. Den nasjonale Ungdata-undersøkelsen (Bakken, 2025) viser at ca 9 av 10 barn og ungdommer har minst én fortrolig venn.

Noen barn og unge har problemer med å mestre sosiale ferdigheter, noe som kan føre til utfordringer med å danne og opprettholde vennskap (Rubin et al., 2013). Ungdata og Ungdata Junior finner at to prosent av ungdommene oppgir at de ikke har noen venner, og syv prosent av barn og ungdom oppgir at de mangler noen å være sammen med på fritiden (Bakken, 2025; Enstad & Bakken, 2025). Men det å ha få venner eller det å trives alene trenger ikke nødvendigvis å være grunn til bekymring (Rubin, Coplan, & Bowker, 2009). Det er kvaliteten på relasjonene og de unges ønsker som er viktig.

Ungdata viser at 22 prosent av elevene på ungdomskolen/videregående oppgir at de er ganske eller veldig mye plaget av ensomhet. Jentene er mest ensomme. Opplevd ensomhet i denne aldersgruppen økte gradvis gjennom 2010-tallet. Etter pandemien har andelen som føler seg veldig mye ensomme, særlig blant jenter, gått tydelig ned fra 15 prosent i 2021 til 9 prosent i 2025. Ungdata viser at blant barn på barneskolen oppgir 8 prosent at de ofte føler seg ensomme (Enstad & Bakken, 2025).

Barn med vansker som ADHD, autisme og språkvansker oppgir at de har færre venner og blir oftere avvist av jevnaldrende enn barn som ikke har slike vansker (Mrug et al., 2012). Samtidig kan årsakssammenhengen gå motsatt vei, mangel på gode vennskap kan føre til uro og oppmerksomhetsvansker (Stenseng, Belsky, Skalicka, & Wichstrøm, 2016).

Fritidsaktiviteter

Å delta i felles fritidsaktiviteter er viktig for fellesskap, identitet og mestring og gir barn og unge ferdigheter og erfaringer som kan ha betydning senere i livet (Sletten, Strandbu, & Gilje, 2015). Deltagelse i organiserte fritidsaktiviteter er assosiert med mindre psykiske og fysiske helseplager (Khan et al., 2012; Stenseng, Forest, & Curran, 2015; Vandell, Larson, Mahoney, & Watts, 2015), selv om det er vanskelig å skille effekten av deltagelse fra effekten av at unge med mindre vansker i større grad oppsøker slike aktiviteter. Ungdata 2025 finner at rundt halvparten av ungdommene er med i en organisasjon, klubb, forening eller et lag, men andelen avtar med alderen: fra 71 prosent på åttende trinn til 39 prosent i Vg2. Gutter og jenter deltar i like stor grad i starten av tenårene, men flere jenter slutter etter hvert. 12 prosent har ikke vært med i noen organiserte aktiviteter etter fylte 10 år.

I familier med vedvarende lav inntekt og lav utdanning er det en lavere andel av barna som deltar i fritidsaktiviteter, sammenliknet med familier der foreldrene har høy inntekt og utdanning (Gustavsen, 2011; Sletten, 2010; Sletten, Strandbu, & Gilje, 2015; Thorød, 2012). Undersøkelser fra Ungdata viser at foreldrenes økonomiske ressurser har særlig betydning for barnas deltakelse i idrett, mens foreldrenes kulturelle ressurser har betydning for barnas deltakelse i kulturaktiviteter som musikk, dans og kunstfag (Jacobsen, Andersen, Nordø, Sletten, & Arnesen, 2021). Det er også svært vanlig at ungdommer trener på fritiden. Ungdata 2025 finner at 8 av 10 ungdommer sier de trener jevnlig minst en dag i uken, uavhengig av type aktivitet, mens 12 prosent oppgir at de aldri eller sjelden trener.

Skjermbruk, digital teknologi og sosiale medier

Tall fra Ungdataundersøkelsen viser at 73 prosent av ungdom på ungdomsskolen og videregående skole bruker mer enn tre timer daglig foran en skjerm utenom skoletiden. Dette tallet er høyere enn før pandemien, da tilsvarende andel var 65 prosent (Bakken, 2025). Skjermbruk kan ikke forstås isolert. Den digitale teknologiens påvirkning på oppvekst, læring og helse avhenger av hva den brukes til, når og hvordan den brukes og i hvilken sammenheng (NOU 2024:20). Barns alder og utviklingsnivå har også betydning for både bruken og mulige konsekvenser av bruken. Samtidig kan individuelle faktorer som psykisk helse og sosiale erfaringer påvirke hvordan og hvor mye barn og unge bruker skjerm. For de yngste barna (under 2 år) har man ikke forskning som tilsier at skjermbruk har positive utviklingsmessige effekter, og tidlig barndom regnes som en særlig sensitiv periode der hjernens modning gjør barn ekstra sårbare for påvirkning (NOU 2024:20). Når barn blir noe eldre, kan skjermbruk, særlig i samspill med voksne, blant annet stimulere språkutvikling og støtte forståelsesprosesser (NOU 2024:20).

I skolen gir digitale verktøy nye muligheter for tilpasset opplæring og inkludering. Samtidig kan distraksjoner, multitasking og krevende grensesnitt utfordre konsentrasjonen, spesielt hos de yngste elevene. I løpet av barneskolealder får også barn gjerne sine egne digitale enheter. Medietilsynets undersøkelse Barn og medier (2026) finner at 87 prosent (mot 93 prosent i 2024) i alderen 9-11 har sin egen mobil (Medietilsynets spørsmålsformuleringer inkluderer ulike telefontyper og har variert over tid, men det er rimelig å anta at svarene i hovedsak reflekterer tilgang til smarttelefoner), og om lag halvparten i samme alder bruker sosiale medier (Medietilsynet, 2026). Barn trer dermed inn i sosiale digitale fellesskap som er både givende og krevende (Hjetland, Schønning, Hella, Veseth, & Skogen, 2021). Ungdom beskriver digitale plattformer som viktige arenaer for vennskap og sosial støtte, identitet og underholdning (Hjetland, Finserås, & Skogen, 2022; Hjetland et al., 2021; Kysnes, Hjetland, Haug, Holsen, & Skogen, 2022; Ytrearne, Hella, Hjetland, Skogen, & Langeland, 2026). Samtidig opplever mange at de bruker mer tid på sosiale medier enn de ønsker, selv om de har mål om å redusere bruken (Skogen & Hjetland, 2021). Teknologienes design kan gjøre det vanskelig å logge av (NOU 2024:20; Medietilsynet, 2026), og særlig sosiale medieplattformer er utformet for å maksimere bruken gjennom «avhengighetsskapende» mekanismer som uendelig skrolling, autoplay og variabel belønningsstruktur (NOU 2024:20; Medietilsynet, 2026).

Bruk av sosiale medier kan påvirke barns utvikling, læring og helse, både positivt og negativt (Purba, Pearce, Henderson, McKee, & Katikireddi, 2024). I den offentlige debatten har man vært særlig bekymret for hvordan sosiale medier potensielt påvirker psykisk helse negativt. Man finner generelt ikke støtte for at tid brukt på skjerm eller sosiale medier har en entydig og sterk sammenheng med (dårligere) psykisk helse (NOU 2024:20). Det er likevel sannsynlig at spesifikke aspekter ved sosiale medier, som sosial sammenligning, eksponering for negative hendelser som mobbing, sosial utestengelse og seksuell trakassering, skadelig innhold og nevnte «avhengighetsskapende» mekanismer kan påvirke psykisk helse negativt (Danielsen et al., 2024; NOU 2024:20; Orben, Meier, Dalgleish, & Blakemore, 2024; Skogen et al., 2023), og det betyr at man må ta hensyn til disse aspektene i tillegg til tidsbruken alene (Orben, 2022). Det kan også se ut til jenter er ekstra sårbare, særlig i tidlig tenårene (NOU 2024:20; Orben, Przybylski, Blakemore, & Kievit, 2022). Bruk av sosiale medier og skjermbruk kan også fortrenge søvnen, ved at man for eksempel legger seg til å sove senere eller at man opplever forringet søvnkvalitet (NOU 2024:20). Dette kan igjen gå utover læring, utvikling og helse. I møte med en raskt endrende digital teknologi og ny teknologi som kunstig intelligens er kunnskapsgrunnlaget svært begrenset, og man må i stor grad bygge på det man har av kunnskap med overføringsverdi fra annen forskning. Generelt er kunnskapsgrunnlaget for hvordan skjermbruk og sosiale medier henger sammen med læring, utvikling og helse ikke solid nok til å kunne trekke slutninger om årsakssammenhenger. Det er sannsynlig at denne teknologien inngår i et komplekst samspill av andre faktorer som er med på å forme barn og unges oppvekstsvilkår.

• Les mer: Mulige årsaker til økningen i psykiske plager hos barn og unge - FHI (Folkehelserapporten temautgave 2025)

Mobbing

Mobbing er gjentatte negative handlinger fra en eller flere sammen, mot en person som kan ha vanskelig for å forsvare seg. Handlingene kan være fysiske, verbale, sosiale eller digitale.  Forskning viser at mobbing kan få alvorlige konsekvenser for barns psykiske helse. Barn som blir mobbet har økt risiko for å utvikle psykiske plager i barndommen (Han, Ye, & Zhong, 2025; Singham et al., 2017), og økt risiko for å utvikle psykiske lidelser, selvmordsatferd og kriminalitet i voksen alder (Copeland, Wolke, Angold, & Costello, 2013; Klomek, Sourander & Elonheimo, 2015; McKay et al., 2022). Barn og unge som er utsatt for mobbing er også oftere borte fra skolen (Laith & Vaillancourt, 2022). Tall fra Ungdata-undersøkelsen viser at åtte prosent av ungdomsskole- og videregåendeelever har opplevd plaging, trusler eller utfrysing fra jevnaldrende, enten på skolen eller i fritiden hver 14. dag eller oftere (Bakken, 2025). Gutter er noe mer utsatt enn jenter, og nivået i 2023-2025 ligger høyere enn før pandemien (Bakken, 2025).

Mange former for mobbing kan foregå digitalt. Ungdata-undersøkelsen viser at fire prosent av ungdommer har blitt utsatt for digital mobbing hver 14. dag eller oftere, definert som å ha blitt mobbet, truet eller utestengt på nett (Bakken, 2025). En studie viser at digital mobbing i større grad henger sammen med symptomer på angst, mens tradisjonell mobbing oftere er knyttet til depressive symptomer (Sjursø, Fandrem & Roland, 2016). Digital mobbing har noen særtrekk:

• Mange unge opplever et krav om at de alltid skal være tilgjengelige digitalt. Det gjør at det er vanskelig å logge seg av og finne et fristed fra mobbingen. Tekst og bilder kan hentes frem igjen og igjen (Kowalski, Giumetti, Schroeder, & Lattanner, 2014; Slonje & Smith, 2008).
• Avsenderen kan være anonym, og det kan føre til at naturlige grenser for hvordan man oppfører seg mot andre, opphører (Roland, 2007).
• Mottakeren vet ikke hvem avsenderen er, hvor lenge krenkelsene vil vare, om de også rammer andre, og hvordan de kan stoppes (Spears, Taddeo, Daly, Stretton, & Karklins, 2015). Antall tilskuere er uoversiktlig.

Mye av mobbingen blant barn og unge skjer i skolen, der barn og ungdom tilbringer store deler av hverdagen. Tall fra Elevundersøkelsen i 2025/2026 viser at om lag 9,5 prosent av elever i 7. klasse og 6,5 prosent av elever i 10. klasse oppgir at de mobbes av medelever to eller tre ganger i måneden eller oftere (se figur 3). Andelen har økt sammenlignet med både 2016/2017 og 2020/2021.

Andre risikofaktorer gjennom oppveksten

Kosthold, fysisk aktivitet, overvekt og fedme, søvn, røyking og alkoholbruk er alle viktige livsstils- og risikofaktorer som kan legge grunnlaget for barns helse gjennom hele livsløpet. Ugunstig kosthold, lite søvn, lav fysisk aktivitet samt overvekt og fedme er forbundet med at mange barn og unge går inn i voksenlivet med økt risiko for dårlig helse. Slike livsstilsfaktorer virker ofte sammen med andre risikofaktorer, som det å vokse opp i fattigdom eller å oppleve vold og overgrep. Familien og skolen er begge viktige arenaer for å fremme gode leve- og livsstilsvaner i oppveksten. Skolen har en særlig viktig rolle fordi den når alle barn og unge, kan legge til rette for daglig fysisk aktivitet, gode hverdagsrutiner og sunne matvaner, og samtidig bidra til å redusere sosialt betingede helseforskjeller.

Den nyeste nasjonalt representative Barnevekststudien viser at 17 prosent av norske 8-åringer hadde overvekt eller fedme i 2019 (Folkehelseinstituttet, 2024). Forekomsten var høyere blant jenter (19 prosent) enn blant gutter (15 prosent). Andelen med fedme alene var 4 prosent blant jenter og 3 prosent blant gutter. Utviklingen har vært relativt stabil siden 2012. En nordisk studie viser dessuten at 16 prosent av norske barn i alderen 7 til 12 år hadde overvekt eller fedme i 2024, og at 50,5 prosent av barna ikke oppfylte anbefalingene for fysisk aktivitet, med 45,5 prosent blant gutter og 55,6 prosent blant jenter (Fagt et al., 2025).

Søvn er grunnleggende for helse og utvikling hos barn og unge. Forekomsten av søvnvansker blant ungdom har økt betydelig over tid (Aase et al., 2024; Pallesen et al., 2008), og rundt én av fire ungdommer rapporterer om søvnproblemer (Sivertsen & Hysing, 2023). Søvnvansker kan ha konsekvenser for både helse, skolefungering og livskvalitet (Hysing et al., 2025), og studier viser at søvnvansker er en risikofaktor for utvikling av psykiske plager, som depresjon og angst (e.g., Hysing et al., 2025; Li, Wu, Gan, Qu, & Lu, 2016). Søvnproblemer inngår ofte i et samspill med stress, skolepress og andre belastninger.

Internasjonal forskning viser hvordan belastninger og levevaner i barndom kan påvirke helse senere i livet. På 1990 tallet ble det igangsatt en stor amerikansk studie for å undersøke sammenhengen mellom negative barndomserfaringer og helse i voksenalder. Denne studien, kjent som ACE (Adverse Childhood Experiences)-studien, viser hvordan belastninger som vold, omsorgssvikt eller foreldres rusproblemer er knyttet til økt risiko for både psykiske og fysiske helseproblemer senere i livet (Fellitti et al., 1998). Funnene fra over 18 000 voksne amerikanere viste tydelig at jo flere belastninger i barndommen, desto større risiko for helseutfall som hjerte  og karsykdommer, psykiske lidelser, redusert livskvalitet og tidlig død (Anda et al., 2006; Felitti et al., 1998).

En kohortstudie fra New Zealand fulgte deltakere fra tidlig barndom til 45-årsalder, og fant at røyking, fedme og psykiske lidelser i ungdommen var knyttet til raskere biologisk aldring som voksen (Bourassa et al., 2022). Oppvekst med lav sosioøkonomisk status eller traumatiske erfaringer hadde samme effekt. New Zealand har mange fellestrekk med Norge når det gjelder helse og velferd, og funnene vurderes derfor som relevante også i norsk sammenheng.

Norske studier viser at belastende oppveksterfaringer ikke er uvanlige (Borgen, Frønes, & Raaum, 2023; Haugland, Dovran, Albaek, & Sivertsen, 2021). Blant annet viser registerdata at omtrent én av ti barn i Norge har vært i kontakt med barnevernet før fylte 18 år, og at disse har økt risiko for belastninger i oppveksten (Borgen et al., 2023). Det er også vist at personer som har mottatt barnevernstiltak i barndommen, har høyere risiko for dårligere levekår i voksen alder. For eksempel fullfører færre av dem videregående skole, og flere mottar helserelaterte velferdsytelser (Paulsen, Thoresen, & Wendelborg, 2023). Samlet understreker både norsk og internasjonal forskning betydningen av tidlig forebygging og innsats for å redusere opphopning av belastninger i oppveksten og for å jevne ut sosiale ulikheter i helse.

Les også om barn og unge i andre kapitler i Folkehelserapporten om risikofaktorer og tilstander:

• Kosthold
• Fysisk aktivitet 
• Røyking, snus og e-sigaretter
• Alkohol
• Illegale rusmidler 
• Overvekt og fedme 

Forebyggende og helsefremmende tjenester for barn, unge og familier

Helsestasjon og skolehelsetjenesten

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er en lovpålagt kommunal helse- og omsorgstjeneste og utgjør en sentral førstelinje i det helsefremmende og forebyggende arbeidet rettet mot gravide, barn og unge. Tjenesten skal fremme psykisk og fysisk helse, bidra til gode oppvekstforhold, forebygge sykdom og skader, utjevne sosiale helseforskjeller og bidra til å forebygge, avdekke og avverge vold, overgrep og omsorgssvikt. Den er gratis, lett tilgjengelig og universell, samtidig som den skal kunne tilpasses individuelle behov.

Helsestasjonen gir tilbud til gravide og barn 0–5 år. Målet er å fremme barnets helse og utvikling, forebygge sykdom, styrke foreldrenes mestring og omsorgskompetanse og fange opp vansker tidlig. Tilbudet omfatter blant annet regelmessige konsultasjoner, helseundersøkelser, vaksinasjon, veiledning og hjemmebesøk. Ved helsestasjon arbeider det vanligvis helsesykepleier, lege, jordmor og fysioterapeut, som samarbeider med andre tjenester ved behov.

Skolehelsetjenesten er en tilsvarende lavterskeltjeneste for elever i grunnskolen og videregående opplæring. Den skal fremme helse, trivsel og læring gjennom helseundersøkelser, helsesamtaler, vaksinering, helseopplysning, rådgivning, oppfølging og samarbeid med skole og foresatte. Tjenesten skal være både tilgjengelig for enkeltelever og arbeide system- og befolkningsrettet. Norsk forskning viser imidlertid at en betydelig del av de ansattes arbeidstid går til administrasjon og møter; kun 36 prosent brukes til direkte kontakt med barn, unge eller foresatte (Hustad, De Bortoli, & Hansen, 2025). Dette tyder på begrenset kapasitet til elevnært arbeid og god forebyggende innsats. En SINTEF-rapport peker også på høyt arbeidspress, rekrutteringsutfordringer og et behov for flere årsverk (Lassemo & Melby, 2020).

Familieverntjenesten

Familieverntjenesten er en sentral del av det forebyggende arbeidet for familier og barn. Tjenesten er landsdekkende, gratis og lett tilgjengelig, og har som hovedmål å forebygge og avhjelpe relasjonelle vansker, styrke gode familierelasjoner og bidra til trygge oppvekstsvilkår for barn og unge (NOU 2019:20). Tjenesten møter familier i ulike livssituasjoner og tilbyr mekling ved samlivsbrudd og foreldretvister, samt rådgivning, veiledning og terapi knyttet til parforhold, foreldresamarbeid, foreldre–barn-relasjon og utfordringer i nyfamilier (NOU 2019:20). De senere årene har tjenesten styrket oppmerksomheten på å inkludere barn i samtalene ved familievernkontoret.

En studie fra 2026 viser at mange brukere opplever god nytte av tilbudet i familieverntjenesten, særlig familier der foreldrene bor sammen og som mottar par- eller familieterapi, og at terapeutene vurderte at 72 prosent av foreldrene hadde en positiv utvikling etter kontakt med tjenesten (Bårdstu & Holt, 2026). Til tross for høy brukertilfredshet (Sentio Research Norge, 2017/2018), mangler det gode evalueringer av effekten av familievernets forebyggende tiltak. NOU 2019 En styrket familietjeneste anbefaler blant annet at familievernet bør ha bedre geografisk dekning.

Barnevernstjenesten

Familier med ulike typer utfordringer kan få hjelp fra Barnevernet. I 2024 mottok 34 769 barn og unge, eller 3,2 prosent av befolkningen i alderen 0-22 år, ett eller flere barnevernstiltak (Folkehelsestatistikk, 2025; Barn med barnevernstiltak - FHI Statistikk). De fleste som mottar tiltak i barnevernet mottar hjelpetiltak, for eksempel råd, veiledning eller avlastning.

Barn i barnevernet har gjennomgående større og mer sammensatte helsebehov enn andre barn. De henvises oftere til spesialisthelsetjenesten, har flere konsultasjoner og flere diagnoser enn andre barn (Ådnanes et al., 2024). Barn som bor i fosterhjem og barnevernsinstitusjoner har også høyere forekomst av psykiske lidelser og plager enn andre barn (Kayed et al., 2015; Lehmann, Havik, Havik, & Heiervang, 2013; Moussavi et al., 2021). Det er derfor et stort behov for psykisk helsehjelp til barn i barnevernet. Samtidig viser funn at hjelpen ofte er utilstrekkelig, preget av lav tilgjengelighet, korte og lite fleksible behandlingsløp, begrensede muligheter for medvirkning, samt fragmenterte tjenester (Ådnanes et al., 2024).

For å styrke tilgangen til helsehjelp for barn i barnevernet har Helsedirektoratet og Bufdir iverksatt flere tiltak (Ådnanes et al., 2024). Et sentralt tiltak er Nasjonalt forløp for barnevern, som skal sikre systematisk kartlegging og utredning av barn i barnevernet, slik at nødvendige helsetjenester kan iverksettes (Helsedirektoratet & Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, 2023; Ådnanes et al., 2024). Målgruppen er barn hvor det opprettes undersøkelsessak, barn som mottar hjelpetiltak i hjemmet og barn i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon. Et annet tiltak, Tverrfaglig helsekartlegging, er etablert for barn som flyttes ut av hjemmet, for å identifisere hjelpe- og helsebehov og sikre mer treffsikker og helhetlig hjelp og oppfølging (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, 2023; Ådnanes et al., 2024). I tillegg er det innført funksjoner som helseansvarlig ved barnevernsinstitusjoner og barnevernansvarlig i psykisk helsevern for barn og unge, for å styrke koordinering, ansvarsavklaringer og helhetlig oppfølging (Ådnanes et al., 2024). Det er behov for kunnskap om hvordan disse tiltakene virker i praksis, både på barnas psykiske helse og på tilgangen til bedre, mer treffsikker og helhetlig helsehjelp.

Forebyggende arbeid i kommunene

Veiledere for forebyggende arbeid i kommunene:

• Veileder som beskriver krav, ansvar og anbefalinger for kommunenes helsefremmende og forebyggende innsats overfor barn og unge: Kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid - Helsedirektoratet
• Nasjonal veileder som viser hvordan kommunene skal samhandle om barn og unge på tvers av tjenester (barnevern, helsestasjon, skole, barnehage, NAV osv.): Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier - Helsedirektoratet
• Veileder for helse- og omsorgstjenestens arbeid med vold i nære relasjoner (Helsediretoratet). Inneholder anbefalinger om avdekking, kartlegging, risikovurdering, opplysningsplikt, og prosedyrer for både barn og voksne: Vold og overgrep - Helsedirektoratet
• Samleside med oversikt over alle nasjonale veiledere og faglige råd om vold, overgrep og omsorgssvikt: Retningslinjer og veiledere om voldsproblematikk - Helsebiblioteket

Datagrunnlag

Kort om datagrunnlag for kapittelet: Den deskriptive statistikken i dette kapittelet er basert på tall fra ulike kilder: SSB, Utdanningsdirektoratet, elevundersøkelsen og Ungdataundersøkelsen er de mest sentrale kildene. Noen data er også basert på Internasjonale data på arbeidsdeltaking er basert på OECD- databasen. Kvaliteten i desse registra er generelt rekna for å vere svært god.