Bittskader og infeksjoner - veileder for helsepersonell
Oppdatert
Bittskader forårsaket av mennesker, katter eller hunder representerer en betydelig risiko for infeksjon, og ethvert bitt bør vurderes med henblikk på eventuelt behov for antibiotikabehandling.
Om bittskader
Infeksjoner ved bitt skyldes vanligvis agens fra munnfloraen til dyret (eller mennesket) som biter, eller agens fra pasientens egen hudflora. Det anslås at 25-50% av kattebitt og kattekloring, 10-20% av hundebitt og menneskebitt fører til infeksjon. Data fra Oslo legevakt viser at hundebitt er klart vanligste årsak til bittskade (ca. 75 %), mens kattebitt er mindre vanlig (ca. 15 %). Menneskebitt utgjør en mindre andel.
Hunde- og kattebitt
En rekke bakterier kan forårsake infeksjoner etter hunde- og kattebitt. Bakteriene finnes som regel i den rike munnfloraen hos dyret. De fleste infeksjonene skyldes streptokokker, stafylokokker, anaerobe bakterier og bakterien Pasteurella multocida. Ofte foreligger blandingsinfeksjoner.
Pasteurella multocida
Pasteurellaspesies er det vanligste mikrobefunn ved infiserte kattebitt. I tillegg til cellulitt kan P. multocida gi infeksjoner som meningitt, septisk artritt, osteomyelitt og endokarditt. Dødsfall på grunn av infeksjon med P. multocida etter kattebitt er beskrevet i Norge. Særlig utsatt er personer som får immunsuppresjonsbehandling. Bakterien er en del av den normale munnfloraen hos katter. Også hos hund kan Pasteurella spp. påvises i munnhulen hos opptil 50 %, men oftest mindre patogene varianter som P. canis.
Capnocytophaga canimorsus
Infeksjon med bakterien Capnocytophaga canimorsus er vanligvis assosiert med hundebitt (av og til kattebitt) og kan gi meningitt med høy letalitet (25-30%). Det er særlig personer med nedsatt immunitet, alkoholikere og splenektomerte som er utsatt for alvorlig sykdom, men immunkompetente individer kan også utvikle septikemi. Bakterien kan finnes i spytt hos friske hunder og katter. Tilfeller hos mennesker i Norge er sjeldent, men forkommer. Bakterien ble første gang beskrevet i 1976.
Katteklorfeber
Katteklorfeber (cat-scratch disease eller felinosis) ble første gang beskrevet på 1950-tallet. Bakterien Bartonella henselae antas å være hovedårsak til katteklorfeber som kan overføres gjennom bitt eller kloring, spesielt av kattunger. Hunder kan i sjeldne tilfeller også overføre sykdommen. Dette er en relativ benign, selvbegrensende sykdom med lokal lymfadenopati og ofte langvarig feber. Katteklorsykdom er hovedsakelig en klinisk diagnose, da bakterien er vanskelig å dyrke. PCR diagnostikk er tilgjengelig ved enkelte laboratorier.
Andre viktige infeksjoner
Tetanusbakterien kan overføres gjennom dype bitt. Rabies kan overføres ved bitt av bl.a. hund eller katt i endemiske områder. Ulceroglandulær tularemi er beskrevet etter kattebitt, også i Norge.
Slikking på hel hud av hund i Norge representerer hos friske personer ingen helserisiko.
Menneskebitt
De fleste menneskebitt inntreffer i forbindelse med nevekamp og ved seksuelle aktiviteter. Infeksjon etter menneskebitt skyldes vanligvis Staphyloococcus aureus (gule stafylokokker) eller bakterien Eikenella corrodens som første gang ble identifisert i 1958 og finnes i normalfloraen i munnhulen. Andre bakterier som kan gi infeksjon etter menneskebitt er streptokokker og anaerobe bakterier. Hepatitt B-virus kan i sjeldne tilfeller overføres gjennom blødende bitt som har penetrert hud. Tetanus overføres ikke med menneskebitt.
Inkubasjonstid
Pasteurella multocida: 12-16 timer, streptokokk/stafylokokk: 24- 72 timer, katteklorfeber: 3-14 dager, Capnocytophaga canimorsus: 2-9 dager, tetanus: 3 – 21 dager
Symptomer og forløp
Følgende pasientgruppe har økt risiko for infeksjon etter bitt:
- personer > 50 år med bitt på hender og føtter
- immunsupprimerte pasienter
- personer uten milt
- rusmisbrukere
- personer med svekket allmenntilstand
Symptomer er vanligvis smerter og ømhet over bittstedet, evt. hovne lymfekjertler og feber.
Ved katteklorfeber opptrer vanligvis feber og ensidig nekrotiserende lymfadenopati som kan vedvare i måneder og i sjeldne tilfeller gi encefalitt. Hos immunsvekkede kan infeksjonen spre seg til mange organer og gi et alvorlig sykdomsbilde.
Pasteurellose kan gi meget smertefull cellulitt, ev. abscess i såret. Lokale komplikasjoner som osteomyelitt, tenosynovitt og artritt angis å opptre i inntil 40% av tilfellene.
Capnocytophaga canimorsus kan i sjeldne tilfeller gi feber og raskt utviklende meningittlignende tilstand.
Eikenella corrodens kan forårsake komplikasjoner som osteomyelitt og septisk artritt.
Diagnostikk
Ved bakterielle infeksjoner: Dyrkning fra infiserte sår, ev. blodkultur ved mistanke om systemisk infeksjon. Bittanamnese bør komme klart fram i rekvisisjonen til laboratoriet.
Katteklorfeber: Vanligvis klinisk og anamnestisk diagnose, men dyrkning med spesielle teknikker og lang inkubasjonstid er mulig. Serologisk diagnostikk kan utføres ved Statens seruminstitutt i København.
- Tetanus (stivkrampe) - veileder for helsepersonell
- Rabies - veileder for helsepersonell
- Tularemi (harepest) - veileder for helsepersonell
Forekomst i Norge
Det er anslått at årlig fører ca. 5 000 hundebitt til legebesøk. Det er ukjent hvor mange av disse som fører til infeksjoner. Sikker katteklorfeber har ikke vært påvist i Norge.
Behandling / forebyggende tiltak
Grundig rensing og fjerning av nekrose. Profylaktisk antibiotikabehandling anbefales vanligvis ikke ved overflatiske skader, men kan være aktuelt ved økt risiko for infeksjon og ved dypere skader.
Høy/økt risiko for infeksjon:
- Sår på hånd/fot hos pasienter > 50 år
- Immunsupprimerte pasienter
- Fjernet milt
- Rusmisbruk
- Svekket allmenntilstand
- Menneskebitt
Infeksjon etter bitt behandles med antibiotika.
Les mer om behandling og antibiotikaprofylakse:
- Nasjonal retningslinjer for antibiotikabruk i primærhelsetjenesten (Helsedirektoratet)
- Nasjonal faglig retningslinje for bruk av antibiotika i sykehus (Helsedirektoratet)
Ved menneskebitt med blødning og penetrering av hud kan det være aktuelt å gi posteksponeringsprofylakse i form av hepatitt B-vaksine og ev. spesifikt immunglobulin. Se Stikkuhell på sprøyter og andre blodeksponeringer
Vaksine og antitoksin mot tetanus kan være aktuelt etter dyrebitt. Les mer i Tetanusvaksine (stivkrampe) og tetanusimmunglobulin - veileder for helsepersonell.
Vaksine og antitoksin mot rabies kan være aktuelt etter bitt av potensielt rabiessmittet dyr. Les mer i Rabiesvaksine og rabiesimmunglobulin - veileder for helsepersonell.
Meldings- og varslingsplikt
Meldingspliktig til MSIS gruppe A-sykdom ved mistenkt eller påvist tetanus, rabies, hepatitt B eller encefalitt. Ellers ikke meldingspliktig til MSIS.
I tillegg skal lege, sykepleier, jordmor eller helsesykepleier som mistenker eller påviser et tilfelle av rabies, umiddelbart varsle kommuneoverlegen, som skal varsle videre til fylkesmannen og Folkehelseinstituttet. Dersom kommuneoverlegen ikke nås, varsles Folkehelseinstituttets døgnåpne Smittevernvakt direkte på tlf. 21076348.
- Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved mistanke om smitte fra dyr: Varsling av smittsomme sykdommer
Louis Pasteur (1822-1895, Frankrike), Alberto L. Barton (1870-1950, Peru), Diane M. Hensel (USA), M. Eiken (Danmark). Gresk: kapnos (røyk), Latin: canimorsus (hundebitt).