Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Smittevernveilederen

22. Bittskader og infeksjoner - veileder for helsepersonell

Bittskader forårsaket av mennesker, katter eller hunder representerer en betydelig risiko for infeksjon, og ethvert bitt bør vurderes med henblikk på eventuelt behov for antibiotikabehandling.

Hopp til innhold

Innledning

Infeksjoner ved bitt skyldes vanligvis agens fra munnfloraen til dyret (eller mennesket) som biter eller agens fra pasientens egen hudflora. 25-50% av kattebitt og kattekloring, 10-20% av hundebitt og anslagsvis 25% av menneskebitt fører til infeksjon. De fleste menneskebitt inntreffer i forbindelse med nevekamp og ved seksuelle aktiviteter.

Hunde- og kattebitt

Det finnes anslagsvis rundt 500 000 hunder og rundt 700 000 katter i norske hjem. En rekke bakterier kan forårsake infeksjoner etter hunde- og kattebitt. Bakteriene finnes som regel i den rike munnfloraen hos dyret. De fleste infeksjonene skyldes streptokokker, stafylokokker, anaerobe bakterier og bakterien  Pasteurella multocida. Ofte foreligger blandingsinfeksjoner.

Bakterien Capnocytophaga canimorsus (tidligere kalt ”Dysgonic fermenter (DF-2) er vanligvis assosiert med hundebitt (av og til kattebitt) og kan gi meningitt med høy letalitet. Mest utsatt er personer som har fått fjernet milten eller andre med nedsatt allmenntilstand, for eksempel rusbrukere.

Katteklorfeber (”cat-scratch disease” eller felinosis) ble første gang beskrevet på 1950-tallet. Bakterien Bartonella (tidl. Rochalimeae) henselae antas å være hovedårsak til katteklorfeber som kan overføres gjennom bitt eller kloring, spesielt av kattunger.

Tetanusbakterien kan overføres gjennom dype bitt. Rabies kan overføres ved bitt av bl.a. hund eller katt i endemiske områder. Ulceroglandulær tularemi er beskrevet etter kattebitt, også i Norge. Slikking i ansiktet av hund i Norge representerer hos friske personer ingen helserisiko.

Menneskebitt

Infeksjon etter menneskebitt skyldes vanligvis Staphyloococcus aureus (gule stafylokokker) eller bakterien Eikenella corrodens som første gang ble identifisert i 1948 og finnes i normalfloraen i munnhulen. Andre bakterier som kan gi infeksjon etter menneskebitt er streptokokker og anaerobe bakterier. Hepatitt B-virus kan i sjeldne tilfeller overføres gjennom blødende bitt som har penetrert hud. Tetanus kan ikke overføres med menneskebitt.

Inkubasjonstid

Pasteurella multocida: 12-16 timer, streptokokk/stafylokokk: 24- 72 timer, katteklorfeber: 3-14 dager, Capnocytophaga canimorsus: 2-9 dager, tetanus: 3 – 21 dager

Symptomer og forløp

Følgende pasientgruppe har økt risiko for infeksjon etter bitt:

  • personer > 50 år med bitt på hender og føtter
  • immunsupprimerte pasienter
  • personer uten milt
  • rusmisbrukere
  • personer med svekket allmenntilstand

Symptomer er vanligvis smerter og ømhet over bittstedet, evt. hovne lymfekjertler og feber.

Ved katteklorfeber opptrer vanligvis feber og ensidig nekrotiserende lymfadenopati som kan vedvare i måneder og i sjeldne tilfeller gi encefalitt. Hos immunsvekkede kan infeksjonen spre seg til mange organer og gi et alvorlig sykdomsbilde.

Pasteurellose kan gi meget smertefull cellulitt, evt. abscess i såret. Lokale komplikasjoner som osteomyelitt, tenosynovitt og artritt angis å opptre i inntil 40% av tilfellene.

Capnocytophaga canimorsus kan i sjeldne tilfeller gi feber og raskt utviklende meningittlignende tilstand.

Eikenella corrodens kan forårsake komplikasjoner som osteomyelitt og septisk artritt.

For tetanus se eget kapittel  Tetanus - veilder for helsepersonell.

Diagnostikk

Ved bakterielle infeksjoner: Dyrkning fra infiserte sår, evt. blodkultur ved mistanke om systemisk infeksjon. Bittanamnese bør komme klart fram i rekvisisjonen til laboratoriet.

Katteklorfeber: Vanligvis klinisk og anamnestisk diagnose, men dyrkning med spesielle teknikker og lang inkubasjonstid er mulig. Serologisk diagnostikk kan utføres ved Smittskyddsinstitutet i Sverige.

For tetanus, rabies og tularemi, se egne sykdomskapitler.

Forekomst i Norge

Det er anslått at årlig fører ca. 5 000 hundebitt til legebesøk. Det er ukjent hvor mange av disse som fører til infeksjoner. Sikker katteklorfeber har ikke vært påvist i Norge.

Behandling / forebyggende tiltak

Grundig rensing og fjerning av nekrose. Ved overfladiske skader trenges vanligvis ingen antibiotikaprofylakse.

Profylaktisk antibiotikabehandling i 3-4 dager anbefales ved alle typer bitt (inkludert menneskebitt)  dersom:

  • såret ikke kan rengjøres
  • såret er eldre enn 24 timer og ikke er behandlet
  • såret er lokalisert til hender, føtter eller ansikt
  • såret har ført til skade på dypereliggende vev

Profylaktisk antibiotikabehandling anbefales etter alle typer bitt – uavhengig av sårtype – til rusbrukere, splenektomerte, immunsvekkede og eldre personer.

Ved infiserte sår etter bitt av hund eller katt gis fenoksymetylpenicillin (ciprofloksacin ved penicillinallergi) i 10 dager. Ved infiserte sår etter menneskebitt gies p.g.a. særlig sammensetning av munnhulefloraen i tillegg til fenoksymetylpenicillin også dikloksacillin. Behandling ved katteklorfeber er vanligvis ikke nødvendig. 

Ved menneskebitt med blødning og penetrering av hud kan det være aktuelt å gi posteksponeringsprofylakse i form av hepatitt B-vaksine og evt. spesifikt immunglobulin. Se kapitel Stikkuhell på sprøyter og andre blodeksponeringer - posteksponeringsprofylakse

For tetanus antitoksinbehandling og tetanusprofylakse, se kapittel Tetanus. For behandling eller profylakse rabies, se kapittel Rabies.

Meldings- og varslingsplikt

Meldingspliktig til MSIS, gruppe A ved mistenkt eller påvist tetanus, rabies, hepatitt B eller encefalitt. Ellers ikke meldingspliktig til MSIS.

I tillegg skal lege, sykepleier, jordmor eller helsesøster som mistenker eller påviser et tilfelle av rabies, umiddelbart varsle kommuneoverlegen, som skal varsle videre til fylkesmannen og Folkehelseinstituttet. Dersom kommuneoverlegen ikke nås, varsles Folkehelseinstituttets døgnåpne Smittevernvakt direkte på tlf. 21076348.

Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved mistanke om smitte fra dyr (se kapittel ”Varsling av smittsomme sykdommer og smittevernsituasjoner”).

Relaterte saker