Informasjon om smittsom sykdom til nærkontakter og nærmiljø
Publisert
Informasjon om et sykdomstilfelle eller et utbrudd av smittsom sykdom kan være et nødvendig smitteverntiltak, men må alltid avveies mot taushetsplikt, personvern og risikoen for å spre unødig frykt. Dette kapittelet gir støtte til å gjøre forholdsmessighetsvurdering knyttet til om og eventuelt hvordan nærkontakter og nærmiljø bør informeres.
Bakgrunn
Smittsomme sykdommer forekommer i alle befolkningsgrupper og gjennom hele året. Å tilstrebe nullrisiko for smitte er sjelden hensiktsmessig, verken medisinskfaglig eller ressursmessig. Formålet med smittevernarbeid er å begrense negative konsekvenser for individ og samfunn på en forholdsmessig måte: Man skal ivareta både folkehelsehensyn og den enkeltes integritet, basert på faglige og etiske vurderinger. Informasjon om smitte kan bidra til å forebygge spredning i nærmiljø, på skoler, i barnehager og på arbeidsplasser, men kan også komme i konflikt med personvernet og individets rettigheter og skape unødvendig, og i verste fall skadelig, frykt. Dette krever avveininger. Når er det riktig å informere, og når bør man la være?
Informasjon om risiko for smitte til nærkontakter og nærmiljø er et smitteverntiltak. Smitteverntiltak etter smittevernloven skal være basert på en klar medisinskfaglig begrunnelse, være nødvendig av hensyn til smittevernet og fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering. Det at en sykdom kan smitte videre gir altså ikke automatisk grunnlag til å informere andre. Informasjon om smittsom sykdom til nærkontakter og nærmiljø må være basert på en forholdsmessighetsvurdering, og det må foreligge et klart behov for at mottaker får informasjon for å kunne beskytte seg selv eller andre.
Smittevernloven legger samtidig vekt på frivillig medvirkning fra den eller de tiltaket gjelder for. Ansvarlig lege skal så langt råd er søke å oppnå samtykke fra en smittet person når det av hensyn til smittevernet er behov for å gi videre opplysninger underlagt taushetsplikt og det er overveiende sannsynlig at det er eller har vært fare for overføring av en allmennfarlig smittsom sykdom. For sykdommer som ikke er allmennfarlig smittsomme, har man i utgangspunktet ikke mulighet til å informere nærkontakter uten samtykke fra den smittede. I mange situasjoner kan imidlertid generell informasjon gis nærkontakter og nærmiljøet uten at den smittedes identitet blir kjent.
Kommuneoverlegen/bydelsoverlegen har et særskilt ansvar for smittevernet i sin kommune og bør som oftest involveres i forbindelse med vurdering av informasjonstiltak til nærmiljøet.
Spørsmål som bør vurderes før informasjonsdeling
Hva vil man oppnå med å informere?
- Er det sannsynlig at informasjonen vil bidra til å redusere risikoen for smittespredning eller alvorlig sykdom?
- Er informasjon nødvendig for å iverksette effektive forebyggende tiltak?
Hva er den konkrete risikoen ved situasjonen?
- Hvor smittsom er den aktuelle sykdommen?
- Hva er sannsynligheten for smitte i den aktuelle situasjonen? (Ute/inne, type kontakt/samvær, varighet av eksponering, smittemåte, andel mottakelige blant de eksponerte)
- Hva er sannsynligheten for at smitte fører til alvorlig sykdom, inkludert for eventuelle risikogrupper?
Hvem har behov for informasjonen?
- Holder det å informere enkeltpersoner eller en liten gruppe?
Er det snakk om en allmennfarlig smittsom sykdom?
- Hvis det ikke er en allmennfarlig smittsom sykdom, er det likevel nødvendig å informere andre?
Er innhenting av samtykke forsøkt?
- Er det innhentet samtykke fra den smittede eller dennes foresatte til å informere andre?
- Er den smittede kjent med innholdet i informasjonen som skal gis?
Hvor mye informasjon er nødvendig?
- Er taushetsplikten ivaretatt?
- Er identifiserende detaljer utelatt?
- Er det fare for at informasjonen kan bidra til identifisering, selv om dette ikke er tilsiktet?
- Er informasjonen begrenset til det som er strengt nødvendig for å beskytte andre?
Er mulige skadevirkninger ved å informere vurdert og eventuelt akseptable?
- Er det fare for at informasjonen fører til stigmatisering av enkeltpersoner eller grupper?
- Er det fare for at informasjon skaper unødig frykt blant de som mottar den?