Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Smittevernveilederen

Tuberkulose

Tuberkulose er den infeksjonssykdommen som tar flest liv i verden. Sykdommen kan ramme alle organer men den vanligste, og i praksis den eneste smittsomme formen, er lungetuberkulose. Bare ca. 5-10 % av de som får latent tuberkulose blir syke av tuberkulose i løpet av livet.

Hopp til innhold

Om tuberkulose

Tuberkulose forårsakes av mykobakteriearter som tilhører Mycobacterium tuberculosis-komplekset (M. tuberculosis, M. bovis, M. africanum og M.microti). Nesten alle infeksjoner i Norge er forårsaket av M. tuberculosis. Reservoar for M. tuberculosis er mennesker..

Historisk bakgrunn 

Tuberkulose har eksistert i flere tusen år med oppblussing på 1800-tallet. Første moderne kliniske beskrivelse av sykdommen ble publisert i 1810. Tuberkelbasillen ble første gang påvist i 1882. Tuberkulin som diagnostisk hjelpemiddel ble utviklet i 1890, først som Pirquetprøve deretter som Mantouxprøve. BCG-vaksine ble utviklet i 1920-årene, men ble ikke allment akseptert før 1940-tallet. Behandling av lungetuberkulose sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet besto av hvile, god ernæring og styrking av kroppens egne forsvarsmekanismer. Behandlingen foregikk vanligvis på egne sanatorier og tuberkulosehjem som samtidig virket som isolasjonsinstitusjoner for smitteførende personer. Verdens første sanatorium for tuberkuløse ble åpnet i Silesia i 1859. Kirurgiske inngrep for å få affisert lungevev til å falle sammen (blåsing og brenning) ble introdusert i begynnelsen av 1900-tallet. På samme tid ble lysterapi tatt i bruk som behandling for hudtuberkulose. Gjennombrudd i behandling kom ved introduksjon av streptomycin 1944, paraaminosalicyl (PAS) 1947, isoniazid 1952, pyrazinamid 1954, etambutol 1962 og rifampicin 1969. Antibiotikaresistens ble allerede observert på 1940-tallet, og kombinasjonsbehandling med ulike antibiotika ble introdusert fra begynnelsen av 1950-tallet.

Historisk bakgrunn Norge

Tuberkulose var en folkesykdom i Norge fram til slutten av 1940-årene. Rundt 1900 hadde Norge en av Europas høyeste forekomster av tuberkulose med ca. 7000 dødsfall årlig pga. tuberkulose i en befolkning på ca. 2 millioner innbyggere. De første private sanatorier ble åpnet på 1870-tallet i Gausdal, Oppdal og Valdres, men disse var ikke primært ment for lungesyke og det første rene tuberkulosesanatorium i Norge ble åpnet i Kongsvinger i 1894. De første av i alt seks statssanatorier ble åpnet på Reknes i Molde 1897 og Harastølen Luster i Sogn 1902. Det ble opprettet egne sykehus (kysthospitaler) for skrofuløse barn, dvs. barn med kjerteltuberkulose, i Stavern 1889 og Hagavik utenfor Bergen 1893. Senere tilkom det flere kommunale og private folkesanatorier ofte drevet av frivillige organisasjoner som Norske kvinners sanitetsforening og Røde Kors. Mindre tuberkulosehjem i kommunene kom på 1920-tallet primært ment for pleie av kronisk syke. Tuberkuloseloven av 1900 (§6) åpnet for at tuberkuløse kunne anbringes på sykehus eller tuberkulosehjem. Betalingen for oppholdet skulle deles mellom stat, fylke og kommune. Loven la grunnlag for en omfattende utbygging av sykehus og pleiehjem. Antall sengeplasser for tuberkuløse var på sitt høyeste i begynnelsen av 1940-tallet med  ca. 6000 sengeplasser. I 1950 var det 13 tuberkulosesanatorier, 96 tuberkulosehjem og 3 kysthospitaler rundt om i landet. I tillegg var det 444 plasser for tuberkuløse pasienter ved de vanlige sykehusene. Institusjonen ble deretter gradvis nedlagt eller fikk nye funksjoner, og de ble erstattet av lungeavdelinger som tok seg av alle typer lungesykdommer.

Skjermbildefotografering ble i Norge tatt i bruk i 1940. Ny lovgiving innført i 1947 gjorde frammøte til skjermbildeundersøkelsen pliktig, og tuberkulinprøving og BCG-vaksinasjon ble påbudt.  Fra 1952 omfattet skjermbildefotograferingen hele befolkningen over 14 år bl.a. ved bruk av skjermbildebusser og - båter. Årlig ble det på 1950- og 60-tallet utført mellom 300 000 og 400 000 skjermbildefotograferinger. BCG-vaksinasjon var påbudt fram til 1995, et frivillig tilbud til alle fram til 2009 og deretter kun for grupper med økt risiko for smitte. Fra 1969 ble totalundersøkelsene gradvis avløst av selektiv skjermbildeundersøkelse av et selektert utvalg med høyere risiko enn andre, og fra 1976 ble slik selektiv skjermbildefotografering innført i hele landet. Lokale tuberkuloseregistre ble lovpålagt i 1900 og Det sentrale tuberkulose­register ble opprettet i 1962. Fra 2015 ble det sentrale tuberkulose­register en del av MSIS-registeret. Pirquetmetoden for tuberkulintesting  og røntgendiagnostikk ble tatt i bruk i Norge sent på 1920-tallet. Fra 1951 til 2009 ble alle skoleelever tuberkulintestet. I 2004 ble pirquet-test erstattet av Mantoux-metoden. Blodprøver for diagnostikk av tuberkulose (IGRA-tester) kom i bruk i Norge fra 2007. Pasteurisering  av melk kom i gang i Norge på 1930-tallet, og siden 1953 har Norge hatt krav om varmebehandling (pasteurisering) av all melk og fløte som omsettes til konsum.  

Den internasjonale tuberkulosesituasjon

Tuberkulose er en av de vanligste dødsårsakene på verdensbasis. Globalt forårsaker sykdommen fleste dødsfall forårsaket av resistente mikrober og er vanligste dødsårsak hos hivsmittede. Det antas at en tredel av verdens befolkning er smittet med tuberkulose, dvs. at de har latent tuberkulose.  Se Tuberkuloseveilederen 

Tuberkulosesituasjonen i Norge

Norge har i dag en av verdens laveste forekomster av tuberkulose med 200-300 tilfeller per år, dvs. 5- 6 tilfeller per 100 000 innbyggere. Omtrent  90% av tuberkulosepasienter i Norge er født i land med høy tuberkuloseforekomst. Målrettet arbeid med å nå høyrisikogrupper, og det at tuberkulose er en relativt lite smittsom sykdom, er med på å forklare at det er så lite nysmitte i Norge.

For mer informasjon om tuberkulosesituasjonen globalt og i Norge se:

Tuberkulose hos dyr

Tuberkulose hos storfe, forårsaket av M. bovis, ble erklært utryddet i Norge i 1963, men ble påvist i ett geografisk område på 1980-tallet, noe som antakeligvis skyldtes smitte fra menneske. Tuberkulose hos dyr forårsaket av M. tuberculosis påvises sjelden i Norge, sist hos en hund i 1989. En eventuell risiko for introduksjon av M. bovis til norske dyr er knyttet til import av levende dyr, spesielt kamelider som lama og alpakka. Utenlandsk arbeidskraft i husdyrbesetninger vil også kunne utgjøre en liten risiko for introduksjon av M. bovis og M. tuberculosis til norske dyr. 

Antibiotikaresistent tuberkulose

Internasjonalt er antibiotikaresistent tuberkulose et enormt, og økende problem. I Norge har det de senere årene vært meldt under 15 tilfeller av multiresistent tuberkulose per år, og oftest under 10. Multiresistent tuberkulose (MDR-TB) er motstandsdyktig mot både rifampicin og isoniazid som er de to viktigste medikamentene i behandling av tuberkulose. Utvidet multiresistent TB (XDR-TB) er definert som MDR-TB som i tillegg har resistens mot aminoglykosider og ett eller flere kinoloner.

Smittemåte

Den dominerende smittemåten er dråpekjernesmitte fra en person med smittsom lungetuberkulose. Pasienter med positiv direkte mikroskopi i ekspektorat er mest smittsomme. Tuberkulose utenom lungene er i praksis ikke smittsom. Mest utsatt er personer som lever sammen med personer som har lungetuberkulose. Barn er svært sjelden smittsomme.

M. bovis kan smitte fra storfe gjennom upasteuriserte melkeprodukter. Tuberkelbasiller kan holde seg levende utenfor verten i flere måneder, for eksempel i ost, inntørket oppspytt og støv. Det er derfor en teoretisk mulighet for indirekte kontaktsmitte men slik form for smitte finnes det lite dokumentasjon om.

Smitterisikoen ved lungetuberkulose antas normalt å være over etter 2 ukers behandling med virksomme antibiotika.

Forløp og symptomer

Når tuberkulosebakterier kommer inn i kroppen via luftveiene, oppstår en betennelseaktig reaksjon som etter hvert utvikler et granulom eller tuberkel (primærfokus). Hos de fleste bekjemper kroppens immunforsvar også spredning av bakteriene i blodbanen, men bakteriene kan likevel overleve i flere tiår. Tilstanden kalles da latent tuberkulose (LTBI). Bakteriene har ikke metabolisme og deler seg ikke i denne fasen.

Anslagsvis én av ti personer som smittes med tuberkulose utvikler senere i livet tuberkulosesykdom. Risikoen for å bli syk avtar med årene, men er tilstede resten av livet. Tuberkulose kan reaktiveres etter mange år, vanligvis pga. nedsatt allmenntilstand bl.a. ved høy alder eller immunsvekkende sykdom. Ubehandlet tuberkulose har en 5- års dødelighet på ca 50%.

Tidlige sykdomsformer kan opptre det første året etter smitte ved spredning til hele kroppen (disseminert eller miliær tuberkulose) og gir symptomer som dårlig allmenntilstand, feber og tungpusthet. Hilusadenitt, pleuritt, erytema nodosum (knute­rosen) og meningitt kan også være en symptomer i denne fasen. Alvorlig primær tuberkulose kan forekomme hos små barn. Det er grunnen til at vi tilbyr BCG- vaksinasjon til nyfødte barn med forelder fra land med høy tuberkuloseforekomst. Senere sykdomsformer kan opptre flere år etter smitte i form av lungetuberkulose og ekstrapulmonal tuberkulose (f.eks. i lymfekjertler, skjelett, nyrer og ledd). De vanligste symptomene på lungetuberkulose er økende produktiv hoste, noen ganger blodtilblandet, feber, nattesvette, allmennsymptomer og avmagring. Ekstrapulmonal tuberkulose kan ramme en rekke organer utenfor lungene, vanligvis lymfeknuter, ben, ledd, nyrer og binyrer, og gir symptomer fra det organet som er rammet. 

Tuberkulose og graviditet

Det er ingen særskilt anbefaling om tuberkuloseundersøkelse av gravide utover de krav til undersøkelse som følger av  tuberkuloseforskriften. Gravide skal, som alle andre, i følge denne forskriften undersøkes for tuberkulose hvis hun:

  • Er nyankommet fra et land med høy forekomst av tuberkulose og skal oppholde seg mer enn tre måneder i riket.
  • Er nyankommet flyktning eller asylsøker.
  • Har vært i risiko for å bli smittet med tuberkulose.
  • Skal jobbe med barn, pleietrengende eller syke.

Ved første svangerskapskontroll av gravide som tilhører en av gruppene over bør man forsikre seg om at den pliktige tuberkulosekontrollen er utført. Er den ikke det, skal kvinnen henvises til slik undersøkelse. Lungerøntgen av gravide kvinner anses som trygt så lenge undersøkelsen i seg selv er berettiget. Tolkningen av IGRA og tuberkulinreaksjonen er den samme hos gravide og ikke-gravide, men resultatet av Mantoux-test er hyppigere falsk negativt hos gravide.

Ved mistanke om nysmitte skal den gravide henvises med tanke på forebyggende behandling. Gravide med symptomer på tuberkulose bør utredes og behandles dersom de er syke.

Bakgrunn

En gravid kvinne blir ikke lettere smittet med tuberkulose enn andre. I hvilken grad kvinner med latent tuberkulose har økt risiko for å utvikle tuberkulosesykdom under svangerskap og barseltid er fortsatt ikke avklart. Intrauterin smitte eller smitte direkte fra cervix ved fødselen kan forekomme, men er sjeldent i Norge. Det er ikke rapportert noen tilfeller av tuberkulosesykdom hos norskfødte spedbarn under 6 måneder i perioden 2007-2016.

Skjerpet årvåkenhet for tuberkulose i risikogruppene for smitte er viktig. Symptomer på tuberkulose kan likne plager i svangerskapet og derfor være vanskelig å bedømme. Avmagring kan maskeres av vektøkning som følge av svangerskapet. Det nyfødte barnet er immunologisk umodent og kan utvikle alvorlige former av tuberkulose kort tid etter smittetidspunktet. Symptomene er da ofte allmenne og ukarakteristiske. 

Diagnostikk 

For å ta rede på om en person er smittet av tuberkulose, kan enten ta en Mantoux hudprøve og deretter en IGRA (Interferon-gamma Release Assay) hvis Mantoux er positiv, eller man kan gå rett på IGRA.

For å ta rede på om en person er syk av tuberkulose, er IGRA lite egnet fordi den kan være falsk negativ. Lungerøntgen kan gi mistanke om lungetuberkulose og da skal det tas sputumprøver. Rask avklaring av om personen har smittsom lungetuberkulose kan fås ved direkte mikroskopi eller PCR / GeneXpert av sputum. Diagnosen tuberkuløs sykdom bekreftes ved dyrkning. Dyrkning tar 2-6 uker og  utføres ved en rekke laboratorier i Norge. Alle M. tuberculosis-stammer sendes til  referanselaboratoriet for mykobakterier ved Folkehelseinstituttet for identifikasjon, resistensbestemmelse og molekylærepidemiologiske undersøkelser.

08. Diagnostikk av klinisk tuberkulose - Tuberkuloseveilederen for helsepersonell ll 

Forekomst i Norge

Det sentrale tuberkuloseregisteret ble opprettet i 1962. Siden 1975 har tuberkulose vært meldingspliktig i MSIS.

Figur 1. Tilfeller av tuberkulose i Norge 1920-2017. (Kilder: Statistisk sentralbyrå, Det sentrale tuberkuloseregister og MSIS) 

Tub1920_2017.jpg

Figur 2. Tilfeller av tuberkulose i Norge 1977-2017 etter rapporteringsår og fødested

Tub1977_2017.jpg

 

For mer data om forekomst i Norge se: Tuberkulose i Norge 2017 med behandlingsresultater for 2016- Årsrapport 

Behandling 

Behandling av tuberkulosesykdom

Spesialist i lungemedisin eller infeksjonsmedisin eller pediater har ansvar for igangsetting av behandling, valg av behandlingsregime, oppfølging og kontroll. All behandlingen skal skje i samsvar med anbefalte internasjonale regler for tuberkulosekontroll, herunder direkte observert behandling (DOT). Tuberkulosekoordinator skal bidra til at det etableres en individuell behandlingsplan, og at planen følges i hele forløpet.

Behandling av resistent tuberkulose er vanskelig, langvarig (oftest ca.2 år) og kostbar gir til dels alvorlige bivirkninger. Behandling av pasienter med multiresistent tuberkulose er sentralisert til det sykehus som det regionale helseforetaket har utpekt.

Les mer om behandling:  Behandling av tuberkulose (Tuberkuloseveilederen)

Utledninger har oftest rett til å bli i Norge under behandling

Personer som ikke har oppholdstillatelse i Norge, og som utredes eller behandles for tuberkulosesykdom, skal ikke pålegges å forlate landet før utredningen eller behandlingen er fullført. Unntak kan gjøres i enkelttilfeller dersom det ut fra muligheten for videre behandling er helsefaglig forsvarlig, eller dersom særlige grunner taler for det, jfr. utlendingsforskriften § 17-14. Behandlende lege og kommuneoverlege må sikre at Politiets Utlendingsenhet og Utlendingsdirektoratet får nødvendig informasjon for å unngå at utsendelse iverksettes. Det er nødvendig med samtykke fra pasienten. Disse rutinene gjelder ikke for behandling av personer med latent tuberkulose.

Forebyggende behandling mot latent tuberkulose

Med forebyggende behandling menes behandling av friske, smittede personer og der aktiv sykdom er utelukket. Behandlingsregime er vanligvis isoniazid i 6 måneder eller kombinasjonen isoniazid og rifampicin i 3 måneder. Forebyggende behandling antas å redusere senere risiko for å utvikle tuberkuløs sykdom, og den viktigste grunnen for å behandle latent tuberkulose er å forebygge sykdom og død hos den enkelte. Forebyggende behandling har tradisjonelt vært lite brukt i Norge og har i hovedsak vært tilbudt nysmittede eller eksponerte barn i forbindelse med smitteoppsporing

Folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer, dvs. at behandlingen er gratis for pasienten. Dette gjelder også ved undersøkelse som ledd i smitteoppsporing. Folketrygden dekker utgifter til tuberkulosemedisiner både ved behandling og forebygging.(blåreseptforskriften § 4 punkt 2). Ved isoniazidbehandling til personer som er utsatt for truende polynevritt ytes det også stønad til vitamin B6 (pyridoxin).

Forebyggende tiltak

Vaksinasjon

Vaksinen er en suspensjon av Bacille Calmette Guérin (BCG), en levende, svekket stamme av bovine tuberkelbasiller. BCG-vaksinen er verdens mest brukte vaksine. I land med høy forekomst av tuberkulose anbefaler Verdens helseorganisasjon at vaksinen gis til nyfødte.

I Norge skal BCG tilbys som programvaksine for barn og unge som kommer fra- eller har minst en av foreldrene fra land med høy forekomst av tuberkulose. Vaksinen gis ved 6-ukersalder. BCG-vaksinasjon er kontraindisert ved immunsvikt. Mors hiv-status bør derfor være kjent før BCG-vaksine settes. For ytterligere bruk av BCG-vaksinen se:

Plikt til tuberkuloseundersøkelse

Følgende personer har i dag plikt til å gjennomgå tuberkuloseundersøkelse:

  • personer fra land med høy forekomst av tuberkulose som skal oppholde seg mer enn tre måneder i riket og som ikke er unntatt fra krav om arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse, samt alle flyktninger og asylsøkere.
  • personer som i løpet av de tre siste år har oppholdt seg i minst tre måneder i land med høy forekomst av tuberkulose, og som skal tiltre eller gjeninntre i stilling i helse- og omsorgstjeneste, i lærerstillinger eller i andre stillinger knyttet til barneomsorg. Plikten gjelder også personer under opplæring eller hospitering i slike stillinger.
  • andre personer som det er medisinsk mistanke om er eller har vært i risiko for å bli smittet med tuberkulose.

Undersøkelsene skal gjennomføres så snart som mulig, men for flyktninger og asylsøkere skal undersøkelsen foretas innen fjorten dager etter innreise til landet.

Folkehelseinstituttet angir hva som til enhver tid er faglige anbefalinger for innholdet i tuberkuloseundersøkelsen for ulike grupper.

Oppdages det ved tuberkuloseundersøkelse symptomer eller tegn som kan bety tuberkuløs sykdom, skal vedkommende henvises til diagnosestasjon, barneavdeling, lungemedisinsk- eller infeksjonsmedisinsk poliklinikk, for nærmere vurdering og supplerende undersøkelser. Ved mistanke om smittsom lungetuberkulose skal utredning igangsettes umiddelbart.

Den obligatoriske tuberkuloseundersøkelsen skal være uten utgifter for den enkelte. Det er kommunen eller det regionale helseforetaket som må dekke alle utgifter, også reiseutgifter.

Etter utlendingsforskriften § 51.4 skal politiet, når søknad om oppholdstillatelse foreligger, opplyse søkeren om plikten til å fremstille seg til tuberkuloseundersøkelse. Ved ankomsten til landet skal politiet informere vedkommende kommuneoverlege om utlendingens navn og adresse. Det forutsettes at kommuneoverlegen tar kontakt med personer som ikke innen rimelig tid møter frem av eget initiativ. Smittevernloven gir adgang til å vedta nødvendig tvungen legeundersøkelse hvis det er mistanke om smittefarlig tilstand.

Overvåking av dyr 

Norge har fristatus for storfetuberkulose etter EØS-avtalen. Vaksinasjon av dyr mot tuberkulose er forbudt. Alle dyr unntatt fjørfe inspiseres for tuberkulose ved slakting og mistenkelige prosesser undersøkes nærmere. Tuberkulintesting gjøres av alle avlsokser og avlsråner på avlsstasjonene, ved eksport og import av levende dyr og ved mistanke om tuberkulose. Dyr med positiv tuberkulintest avlives og undersøkes nærmere. Mattilsynet har et overvåkningsprogram for M. tuberculosis hos storfe og hjort.

Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd

Smitteoppsporing

Smitteoppsporing skal utføres ved alle tilfeller av lungetuberkulose. Smitteoppsporing er en plikt både etter smittevernloven og forskrift om tuberkulosekontroll. Diagnostiserende lege er ansvarlig for smitteoppsporingen. I de fleste tilfeller er det hensiktsmessig at smitteoppsporingen delegeres til kvalifisert personell i kommunehelsetjenesten. Smitteoppsporing gjøres for å finne nysmittede i den sykes nærmiljø og med tanke på å finne en smittekilde. I snitt finner man i Norge ett sekundært tilfelle ved hver tiende indekspasient. Som en tommelfingerregel bør personer som har hatt nærkontakt med pasienten i mer enn 8 timer sammenlagt undersøkes. 

Hvem som skal inngå i en smitteoppsporing bør bestemmes av kommuneoverlegen. Normalt vil slik smitteoppsporing omfatte pasientens nærmeste omgangskrets, dvs. medlemmer av samme husstand, nærmeste arbeidskamerater og venner. Det skal alltid letes etter en smittekilde ved tuberkulose hos barn.

Folkehelseinstituttet har utarbeidet veiledning med flytskjema vedr. rutiner for tuberkulose­undersøkelse av personer som er inkludert i smitteoppsporing.Følg  Flytskjema for tuberkuloseundersøkelse ved smitteoppsporing.

Arbeidsforhold

Personer som jobber med pasienter og barn opp til grunnskolealder har plikt til tuberkuloseundersøkelse hvis de har vært over tre måneder i et land med høy TB-forekomst de siste tre årene. Arbeidsgiveren har en plikt til å tilse at lungerøntgen ikke viser at personen har aktiv lungetuberkulose før oppstart. En person med tuberkulose som arbeider med næringsmidler kan ikke overføre dette til andre mennesker via kontaminering av næringsmidlene. Det er derfor ingen grunn til spesielle forholdsregler i forhold til matsmitte.

Tiltak i helseinstitusjoner

Smittsom lungetuberkulose: Luftsmitteregime i to uker etter start av effektiv medikamentell behandling.

Blodgivning

Personer som har hatt tuberkulose medfører utelukkelse som blodgiver i 2 år etter at vedkommende er erklært frisk og arbeidsdyktig.

Meldings- og varslingsplikt

Meldingspliktig til MSIS, gruppe A-sykdom. Kriterier for melding er:

  • en klinikers vurdering av at kliniske og/eller radiologiske tegn og/eller symptomer er forenlig med aktiv tuberkulose og en klinikers avgjørelse om å behandle pasienten eller
  • en klinikers vurdering av at mikrobiologiske eller patologiske funn påvist post-mortem er forenlig med tuberkulose og ville ha representert indikasjon for medikamentell tuberkulosebehandling om diagnosen hadde blitt stilt mens pasienten var i live eller
  • en klinikers vurdering av at en pasient har latent tuberkulose og en klinikers avgjørelse om å starte forebyggende behandling eller
  • laboratoriepåvisning av M. tuberculosis-komplekset (unntatt M. bovis BCG) ved isolering eller nukleinsyreundersøkelse eller påvisning av granulomatøs betennelse med tuberkulose som sannsynlig årsak.

Fra 1.7.2012 ble dobbeltinfeksjonen tuberkulose og hiv meldingspliktig (gruppe A). Ved funn av hivinfeksjon hos en person med aktiv tuberkulose har personen per definisjon aids, og skal meldes nominativt til MSIS både på skjema for tuberkulose og for aids. Melding på eget skjema for aids vil normalt gjøres av infeksjonsmedisiner som overtar behandlingsansvaret for slike pasienter.

Mikrobiologiske laboratorier som påviser/ dyrker tuberkulose skal sende MSIS meldingsskjema tuberkulose til kliniker sammen med prøveresultatene.

MSIS - Melding tuberkulose skal fylles ut av kliniker og sendes MSIS med kopi til kommuneoverlege, tuberkulosekoordinator og pasientjournal når diagnosen tuberkuløs sykdom stilles og behandling startes. Oppstart av forebyggende behandling for latent tuberkuløs infeksjon (LTBI) skal meldes på det samme skjemaet.

MSIS - Melding behandlingsresultat tuberkulose skal fylles ut ved (evt. avsluttende) kontroll etter 6-9mnd.  I dette skjemaet skal behandlingsresultatet registreres. Dersom behandlingen av ulike grunner ikke avsluttes innenfor dette tidsrommet skal dette skjemaet sendes inn med angivelse av årsak til ikke fullført behandling. Nytt skjema sendes når behandlingen avsluttes. For multiresistent tuberkulose kan dette dreie seg om 2 år eller mer.

Kommuneoverlegen skal sende rapport om omfang og resultat av gjennomført smitteoppsporing til tuberkulosekoordinator og til Folkehelseinstituttet.

         Rapport om smitteoppsporing  

Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved utbrudd, ved mistanke om smitte fra medisinsk utstyr eller blod eller ved smitte fra dyr, se Varsling av smittsomme sykdommer .

 

Latin: tuberculum (liten knute). BCG: Bacillus Calmette-Guérin. Leon Calmette (1863-1933, Frankrike), Camille Guèrin (1872-1961, Frankrike), Charles Mantoux (1877- 1947, Frankrike) Clemens Pirquet von Cesenatico (1871-1929, Østerrike).