Om sykdommen 

Koronavirusfamilien omfatter mange ulike virus som kan forårsake infeksjoner i mennesker og/eller dyr. Det finnes syv kjente koronavirus som kan forårsake infeksjon i mennesker, de fleste forårsaker lette forkjølelser, mens noen kan gi mer alvorlig sykdom og i noen tilfeller død. 

SARS-CoV-2 ble identifisert i januar 2020. Det har visse genetiske likheter med SARS-viruset (Severe Acute Respiratory Syndrome) som forårsaket en større global epidemi i 2002-2003, og som også tilhører koronavirusfamilien. Viruset som forårsaker MERS (Middle East Respiratory Syndrome) er et annet koronavirus. 

Koronavirus finnes også hos dyr. I sjeldne tilfeller kan koronavirus utvikle seg og smitte fra dyr til menneske, og mellom mennesker, slik man så under SARS-epidemien i 2002. Da kom smitten trolig fra flaggermus via sivettkatter og andre dyr. Dromedarer og kameler er smittekilder for sykdommen MERS som ble oppdaget i 2012. 

SARS-CoV-2 kommer trolig fra flaggermus og smittet til mennesker i slutten av 2019, sannsynligvis via et annet dyr. 

Som med andre virus, skjer det små endringer i arvematerialet (RNA) til SARS-CoV-2 når det formerer seg. De fleste slike mutasjoner har liten eller ingen effekt på egenskapene til viruset, men av og til oppstår det mutasjoner som fører til endringer som kan ha betydning for virusets smittsomhet, evne til å gi alvorlig sykdom hos verten og evne til å unnslippe immunforsvaret etter vaksine eller etter gjennomgått infeksjon (immune escape).

Når en eller flere slike endringer av betydning oppstår, er resultatet en ny variant. Nye varianter overvåkes nøye da de kan få betydning for pandemiens utvikling. Så langt er det identifisert flere varianter av SARS-CoV-2 som overvåkes internasjonalt. Disse kalles VOC (Variants of Concern) og VOI (Variants of Interest). Se oversikt over disse på sidene til det europeiske smittevernsenteret, ECDC. FHI følger nøye med på utviklingen av disse variantene og oppdatert informasjon kan finnes i risikovurderinger og råd om påvisning og overvåkning av varianter. 

• Variants of Concern (ecdc.europa.eu) 
• Risikovurderinger covid-19 
• Påvisning og overvåkning av SARS-CoV-2-virusvarianter 

Sykdommen ble første gang oppdaget i Wuhan i Kina i desember 2019, men selve viruset ble identifisert i januar 2020. 30. januar 2020 ble utbruddet av SARS-CoV-2 definert som en global folkehelsekrise (Public Health Emergency of International Concern) av WHO. Siden det har covid-19 vært ansett som en pågående pandemi. Første tilfelle i Norge ble påvist i februar 2020. 

Grunnet eksponentiell økning av smittetilfeller i Norge, ukjent sykdomsbyrde og frykt for belastning på helsetjenesten, ble det 12. mars 2020 innført strenge kontaktreduserende tiltak i Norge. Disse ble siden, i varierende grad, endret ut ifra smittetall og belastning på helsetjenesten. Hovedmålet var å hindre overbelastning på helsetjenesten. I februar 2022 ble de aller fleste tiltakene avviklet. 

Dagens situasjon 

SARS-CoV-2 sirkulerer fremdeles i Norge. Befolkningsimmuniteten er høy, men beskyttelsen mot smitte blir lavere med tiden. Vaksinasjon og gjennomgått sykdom gir imidlertid god beskyttelse mot alvorlig forløp av covid-19 hos de aller fleste. På verdensbasis er det ulik grad av befolkningsimmunitet i ulike land. Norge har utarbeidet en strategi- og beredskapsplan for videre håndtering av covid-19, ettersom det fremdeles er usikkerhet rundt smitteutvikling og nye varianter.  

Risikogrupper for alvorlig forløp av covid-19 

Vurdering av risiko gjelder på gruppenivå, og ikke for den enkelte person. Det vil være store individuelle forskjeller innad i gruppene, og ved usikkerhet må det gjøres en individuell vurdering om risiko for alvorlig forløp.   

Yngre personer har generelt lav risiko for alvorlig forløp av covid-19, men enkelte personer med dårlig regulerte sykdommer/tilstander eller kombinasjoner av flere grunnsykdommer kan likevel ha høyere risiko.  

Vaksinasjon og gjennomgått sykdom reduserer risiko for alvorlig forløp av covid-19.  

Følgende grupper er anbefalt å vurdere behovet for å skjerme seg i perioder med høyt smittepress (i luftveisvirussesongen eller ved lokale utbrudd), for eksempel ved å begrense antall nærkontakter. Risikoen er flytende innenfor de ulike gruppene, og som hovedregel så øker risikoen med alder og antall underliggende risikotilstander.  

• Personer risikogrupper som ikke har fulgt aktuelle vaksineanbefalinger.   
• Personer (uavhengig av vaksinasjonsstatus) med:  
  • diagnostisert alvorlig og moderat immunsvikt 
  • organtransplantasjon  
  • hematologisk kreftsykdom siste fem år  
  • annen aktiv kreftsykdom, pågående eller nylig avsluttet behandling mot kreft (spesielt immundempende behandling, strålebehandling mot lungene eller cellegift  
  • alvorlig nyresvikt (stadium 5) eller i aktiv dialyse og pasienter som av behandlende lege anses å ha svært nedsatt immunforsvar og som ikke inngår i en av gruppene ovenfor.  
  • FHIs vurderinger vil oppdateres etter hvert som ny kunnskap tilkommer. Her er det angitt en utdypning av deviktigste risikofaktorene når en person er uvaksinert. Denne vurderingen gjelder for personer ≥ 18 år. 

Smittemåte og smitteførende periode   

Personer med covid-19 er mest smittsomme i 1-2 dager før symptomstart og i de første dagene etter symptomstart. Man kan være smittet med SARS-CoV-2 uten å utvikle sykdom, og likevel smitte videre. Personer som ikke utvikler symptomer, smitter trolig i mindre grad andre enn de som får symptomer. 

Smitte med SARS-CoV-2 skjer først og fremst ved nær kontakt med en smittet person ved at man blir eksponert for små og store dråper som inneholder virus fra luftveiene. To viktige faktorer som har betydning for smitte, er dråpestørrelse og avstand til smittekilden. I stedet for å definere noe som dråpesmitte eller luftsmitte har de europeiske og amerikanske smittevernbyråene (ECDC og US CDC) begynt å beskrive smittemåtene for luftveissykdommer i tre kategorier: 

1. Innånding av små og mellomstore dråper/partikler som inneholder smittsomt virus. Risiko for smitte er størst nær en smittebærer, hvor konsentrasjonen av dråpene er størst. 
2. Avsetning av store og mellomstore dråper med virus på eksponerte slimhinner, eksempelvis dråper fra hosting og nysing som treffer øyne eller munn. Risiko for smitte er størst nær en smittebærer. 
3. Kontaktsmitte: Berøring av slimhinner (øyne, munn, nese) med viruspartikler fra urene hender, for eksempel etter berøring av overflater som er forurenset med virus, direkte kontakt med smittebærer, eller deponering av dråper med virus på hender. 

Små dråper kan holde seg i luften lenge (minutter til timer) og bevege seg over lengre avstand enn større dråper. Risiko for smitte med små dråper over lengre avstander øker med økende oppholdstid i rom med lavt luftvolum eller utilstrekkelig ventilasjon, og i forbindelse med aktiviteter som gir økt dråpedannelse. Massesmittehendelser har særlig forekommet etter innendørs sammenkomster med høy persontetthet og aktiviteter som gir økt dråpedannelse, som synging. Risiko for smitte generelt og for massesmittehendelser ser ut til å være mye mindre utendørs. 

Laboratorieundersøkelser tyder på at SARS-CoV-2 kan overleve på overflater fra få timer til flere dager, avhengig av virusmengde, type overflate, temperatur, sollys og luftfuktighet. Påvisning av levende virus på ulike overflater er imidlertid ikke det samme som evne til å forårsake infeksjon hos mennesker. 

Det er ukjent hvor stor andel av de covid-19-syke som er smittet via de ulike smitteveiene, og i mange av studiene som er gjort er det også vanskelig å skille sikkert mellom de ulike smittemåtene. Nyere kunnskap tilsier at innåndingssmitte på kort avstand er den viktigste smittemåten for SARS-CoV-2. Det er også vist at innåndingssmitte over avstander på mer enn to meter kan forekomme under enkelte forhold. 

Inkubasjonstid 

Inkubasjonstiden er vanligvis 4-5 dager. Hos personer som utvikler symptomer oppstår symptomene innen 10 dager hos de aller fleste, men noen få kan få symptomer senere. Rundt 50 % har et asymptomatisk sykdomsforløp[1].

Symptomer og forløp 

Covid-19 kan gi alt fra ingen symptomer til alvorlig sykdom, og i sjeldne tilfeller føre til dødsfall. Vanlige symptomer ved covid-19 er luftveissymptomer og mer generelle symptomer som sykdomsfølelse, feber og muskelsmerter. 

De vanligste rapporterte symptomene er rennende nese, hodepine, slapphet, nysing og sår hals. Andre vanlige symptomer er hoste, heshet og feber.  Andre symptomer kan også forekomme, alene eller i kombinasjon med andre, som for eksempel tap av smak- og luktesans, magesmerter, oppkast, diaré, og forvirring. Særlig barn og eldre kan ha atypiske symptomer. 

Symptomene som forekommer ved covid-19 er de samme som ved en rekke andre luftveisinfeksjoner. Det er derfor ikke mulig å skille covid-19 fra andre luftveisinfeksjoner basert på symptombildet alene. 

Mange som blir smittet med SARS-Cov-2 utvikler ikke symptomer. Studier som har undersøkt tidligere virusvarianter, har vist at omkring 20-40 prosent av de smittede var uten symptomer. Tilsvarende tall for omikronvarianten er foreløpig usikre, men antas å være høyere. 

Omikronvarianten er mer smittsom enn tidligere virusvarianter, men ser ut til å gi mindre alvorlig sykdom enn deltavarianten i alle aldersgrupper. Risikoen for å bli lagt inn på sykehus er betydelig redusert, risikoen for å trenge intensivbehandling er redusert og oppholdstiden i sykehus er redusert. Sykehusinnleggelse er vanligst blant eldre og personer med underliggende sykdommer. 

Gravide og ammende 

De fleste gravide kvinner får mild sykdom. Gravide med covid-19 som får symptomer, har likevel noe større risiko for å trenge behandling på sykehus, intensivavdeling og med respirator sammenlignet med ikke-gravide kvinner med covid-19 i samme alder. Risikoen for alvorlig forløp øker dersom den gravide har underliggende sykdommer som diabetes, hjerte- og karsykdom og/eller fedme. Risikoen for den gravide øker jo senere i svangerskapet kvinnen blir smittet. 

FHI anbefaler derfor gravide kvinner å vaksinere seg. 

Diagnostikk 

Testing for SARS-CoV-2 anbefales av personer med symptomer dersom behandlende lege vurderer svaret som nyttig for videre oppfølging og/eller behandling av pasient. Luftveisprøver kan da undersøkes direkte med antigen hurtigtest eller sendes til mikrobiologisk laboratorium for PCR.  

Personer med høy risiko for å utvikle alvorlig sykdom bør teste seg raskt ved symptomer slik at adekvat antiviral behandling kan igangsettes så raskt som mulig. Disse personene bør derfor ta en antigen selvtest ved symptomer på covid-19 og kontakte lege ved positivt svar. Ved negativt svar og vedvarende symptomer anbefales det daglig selvtest i opptil 4 dager. Ved forverring bør lege kontaktes uavhengig av testresultat og testes for SARS-CoV-2 og andre aktuelle agens med PCR. Se oppdatert liste over hvilke risikogrupper som er aktuelle for behandling på Helsedirektoratets sider: Grupper med høyere risiko for alvorlig sykdom  

Antigentester er mindre sensitive og gir ikke mulighet til å bestemme virusvariant eller å detaljkarakterisere viruset med helgenomsekvensering. Laboratorieundersøkelser (PCR) kan derfor være aktuelt ved covid-19-symptomer for:   

• Personer som har økt risiko for komplikasjoner, også dem som er vaksinerte. 

• Personer med alvorlig immunsvikt 
• Personer med langvarige eller alvorlige symptomer, inkludert alle med pneumoni eller behov for sykehusinnleggelse.  
• Personer i situasjoner der det er viktig av smittevernhensyn å bekrefte diagnosen, for eksempel ved større utbrudd i sykehus og sykehjem.  
• Gravide** 

**For gravide vises det til fagmiljøets egne retningslinjer/veileder om oppfølging etter covid-19 i svangerskapet.  

Rådene om hvem man særlig kan vurdere å teste er ikke utfyllende, og den endelige beslutningen ligger alltid hos legen som undersøker og behandler pasienten etter en helhetsvurdering.  

Reinfeksjon 

Reinfeksjon med SARS-CoV-2 er mulig, særlig ved nye virusvarianter eller etter lang tid fra gjennomgått infeksjon. Men reinfeksjon vil som regel gi et mye mildere forløp, og smitteførende fase være kortere. Den økte spredningsevnen til nye varianter skyldes i stor grad at de delvis unngår immunitet fra vaksinasjon eller infeksjon med tidligere virusvarianter. Dette medfører at de som tidligere har gjennomgått infeksjon med annen virusvariant er mindre beskyttet mot smitte enn tidligere. 

Beskyttelsen mot alvorlig sykdom ser imidlertid ut til å fortsatt være svært god etter tidligere gjennomgått infeksjon, særlig dersom man også er vaksinert.  

PCR-resultater etter retesting kan være vanskelig å vurdere fordi langvarig PCR-positivitet, opptil 3 måneder, er et kjent fenomen hos enkelte etter SARS-CoV-2 infeksjon. 

I enkelte spesielle tilfeller med høy klinisk mistanke er det likevel indisert å teste personer også før det har gått tre måneder siden forrige påviste SARS-CoV-2 infeksjon, spesielt hos eldre eller immunsupprimerte personer. For å unngå falskt positivt svar på PCR etter nylig gjennomgått infeksjon kan man vurdere å benytte hurtigtest i de tilfellene. Hurtigtester vil som regel bli negative ca 5 dager etter symptomstart, men kan i enkelte tilfeller forbli positive i 2-3 uker. 

Det er samtidig viktig med utredning for annen mulig årsak til symptomene. 

Forekomst i Norge 

FHI overvåker utbredelsen av covid-19 gjennom en rekke ulike overvåkningssystemer. Data fra denne overvåkningen publiseres fortløpende i ukesrapporter:

• Ukentlige rapporter om covid-19

Behandling 

Symptomer kan reduseres med febernedsettende og smertestillende legemidler. Helsedirektoratet har publisert egne råd for legemiddelbehandling av covid-19.

Forebyggende tiltak 

Vaksinasjon 

Koronavaksine og anbefalinger om vaksinasjon er omtalt i Vaksinasjonsveilederen: 

• Koronavaksinasjon – veileder for helsepersonell 

Viser for øvrig til avsnittet om risikofaktorer. 

Reduksjon av smittespredning 

• Unngå (om mulig) nærkontakt med syke personer. Personer som er syke bør holde seg hjemme.Unngå å hoste eller nyse direkte på andre. Bruk papirlommetørkle eller albukroken foran munnen for å beskytte andre når du hoster eller nyser. Kast papirhåndkleet etter bruk, og vask hendene med såpe og vann eller bruk alkoholbasert hånddesinfeksjonsmiddel. 

• Vask hendene grundig og ofte med såpe og vann. Alkoholbasert hånddesinfeksjonsmiddel er et godt alternativ når såpe og vann ikke er tilgjengelig. 
• Personer med nyoppståtte luftveissymptomer bør unngå kontakt med personer som har økt risiko for å bli alvorlig syke av luftveisinfeksjoner. Om de likevel må på besøk (innendørs), bør de bruke munnbind. 

• I familier med nyfødte og spedbarn, bør besøk av voksne og barn med luftveissymptomer begrenses eller unngås. 
• Personer i risikogruppen kan redusere risikoen for å bli smittet i perioder med mye smitte ved å bruke munnbind blant folk innendørs hvis det er vanskelig å holde avstand. 
• Helsepersonell som jobber med pasienter må utvise ekstra forsiktighet hvis de har symptomer på koronainfeksjon, og bør vurdere å bruke munnbind i kontakt med pasienter/beboere. 

Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd 

I dag er det ikke anbefalt spesifikke tiltak ved enkelttilfeller eller utbrudd utover smittevernrådene som er beskrevet over og råd om legemiddelbehandling for enkelte grupper som har høyere risiko for å utvikle alvorlig sykdom. For tilfeller i helsetjenesten, se under. 

Kontroll og oppfølging 

Tiltak i helsetjenesten skal fremkomme i lokale infeksjonskontrollprogram og lokale smittevernrutiner som skal være oppdatert og kjent for alle ansatte. Ansatte bør ha høy etterlevelse av basale smittevernrutiner og fått opplæring i disse, inkludert opplæring i korrekt bruk av personlig beskyttelsesutstyr. Ansatte bør benytte personlig beskyttelsesutstyr i nærkontakt med personer mistenkt med covid-19. 

Kommunen bør ha planer for ytterligere vaksinering (grunnvaksiner og oppfriskningsdoser). 

Basert på lokale forhold må ledelsen i samarbeid med kommunelegen/ smittevernansvarlig i helseforetaket, vurdere om det er behov for spesifikke covid-19 råd eller forsterkede covid-19 smitteverntiltak. 

Tiltak for håndtering av covid-19 og andre luftveisagens i helsetjenesten er beskrevet her. 

Meldings- og varslingsplikt 

Meldingspliktig til MSIS, gruppe A-sykdom. For meldingskriterier og meldeskjema: 

• MSIS meldingskriterier (pdf) 
• MSIS meldeskjema