Covid-19 - håndbok for helsepersonell
Sist endret
Covid-19 er en luftveisinfeksjon som forårsakes av SARS-CoV-2, et koronavirus i familien coronaviridae. SARS-CoV-2 forårsaket en stor pandemi i perioden mellom 2019 og 2022. Viruset har fortsatt stor utbredelse globalt.
Om sykdommen
Covid-19 er en smittsom luftveisinfeksjon forårsaket av viruset SARS-CoV-2 som tilhører koronavirusfamilien (coronaviridae). Koronavirusfamilien omfatter mange ulike virus som kan føre til infeksjon hos mennesker og dyr. Syv koronavirus er kjent for forårsake infeksjon hos mennesker. De fleste koronavirusinfeksjoner fører til lette forkjølelser, men noen kan gi mer alvorlig sykdom og i noen tilfeller død.
SARS-CoV-2 har visse genetiske likheter med SARS-viruset, som forårsaket en større global epidemi i 2002-2003, og som også tilhører koronavirusfamilien (SARS står for Severe Acute Respiratory Syndrome). Viruset som forårsaker MERS (Middle East Respiratory Syndrome) er et annet koronavirus.
Som med andre virus, skjer det små endringer i arvematerialet (RNA) til SARS-CoV-2 når det formerer seg. Hvis en eller flere mutasjoner av betydning oppstår, kan resultatet bli en ny virusvariant med endret spredningsevne og eventuelt sykdomsbilde.
Historisk bakgrunn
Sykdommen covid-19 ble første gang oppdaget i Wuhan i Kina i desember 2019, mens selve viruset, SARS-CoV-2, ble identifisert i januar 2020. Viruset ble trolig overført fra flaggermus til mennesker, via et annet dyr, i slutten av 2019.
30. januar 2020 definerte Verdens Helseorganisasjon (WHO) utbruddet av SARS-CoV-2 som en global folkehelsekrise (Public Health Emergency of International Concern). 11. mars samme år ble utbruddet karakterisert som en pandemi. Det første kjente tilfellet i Norge ble påvist i februar 2020.
I mars 2020 returnerte mange nordmenn som var smittet av SARS-CoV 2 fra vinterferieopphold i Sør-Europa. Siden omfanget av smitte, virusets smittsomhet og sykdommens alvorlighet til dels var ukjent, innførte myndighetene 12. mars 2020 strenge smitteverntiltak i Norge av frykt for å overbelaste helsetjenesten. Smitteverntiltakene ble senere endret ut ifra epidemiens utvikling, belastningen på helsetjenesten og, etter hvert, grad av befolkningsimmunitet etter vaksinasjon og gjennomgått infeksjon. I februar 2022 ble de aller fleste smitteverntiltakene avviklet. I mai 2023 erklærte WHO at covid-19 ikke lenger utgjorde en global folkehelsekrise.
Epidemiologisk situasjon
SARS-CoV-2 er blitt værende i samfunnet etter pandemien, men konsekvensene begrenses av en utbredt befolkningsimmunitet etter vaksinasjon og gjennomgått infeksjon. Fordi beskyttelsen mot smitte svekkes med tiden, og viruset stadig endrer seg, kan nye, mindre bølger av epidemien oppstå. Vaksinasjon og gjennomgått sykdom gir god beskyttelse mot alvorlig forløp av covid-19 hos de aller fleste.
Forekomst
Folkehelseinstituttet overvåker utbredelsen av covid-19 gjennom ulike overvåkningssystemer nasjonalt og globalt. Den nasjonale overvåkingen baserer seg på konsultasjoner i primærhelsetjenesten, innleggelser i sykehus og intensivenheter, virusprøver fra pasienter i sykehus og primærhelsetjeneste og overvåking av dødelighet. Data fra overvåkningen publiseres fortløpende på våre nettsider og i rapporter gjennom luftveissesongen:
Smittemåte og smitteførende periode
Covid-19 smitter først og fremst ved dråpe- eller luftsmitte og kan smitte ved lav smittedose. Man er vanligvis mest smitteførende 1-2 dager før symptomdebut og i de første dagene etter. Det er mulig å være smittet og smitteførende uten å selv ha symptomer (asymptomatisk), men asymptomatiske personer er trolig mindre smittsomme enn personer som har symptomer.
Dråpe- luft- og kontaktsmitte
SARS-CoV-2 kan smitte når dråper og luft fra munn og nese hos en smittet person treffer munn, nese eller øyne hos en mottakelig person. Nåværende kunnskap tyder på at det ikke er et skarpt skille mellom dråpe- og luftsmitte (1).
Graden av dråpedannelse er både individ- og aktivitetsavhengig. Nysing, hosting, roping, synging og trening øker dråpedannelsen. I tillegg finnes det individer som av ukjente grunner produserer mer dråper enn andre (10-100 ganger mer). Mengden av virus i hver dråpe kan også variere gjennom infeksjonsforløpet og mellom personer.
Konsentrasjonen av dråper avtar med økende avstand fra kilden fordi de store dråpene faller raskt til bakken, og konsentrasjonen av de mindre dråpene fortynnes i luften. Nåværende kunnskap tyder på at SARS-CoV-2 fortrinnsvis smitter ved innånding og avsetning av dråper ved nærkontakt. Små dråper kan holde seg i luften lenge (minutter til timer) og bevege seg over lengre avstand enn større dråper. Selv om generell smitterisiko avtar med økende avstand, kan smittespredning over lengre avstander forekomme. Risiko for smitte med små dråper over lengre avstander øker med økende oppholdstid i rom med lavt luftvolum eller utilstrekkelig ventilasjon, tørr luft, og i forbindelse med aktiviteter som gir økt dråpedannelse. Massesmittehendelser har særlig forekommet etter innendørs sammenkomster med høy persontetthet og aktiviteter som gir økt dråpedannelse, som synging. Risiko for smitte ser ut til å være mye mindre utendørs.
Laboratorieundersøkelser tyder på at SARS-CoV-2 kan overleve på overflater fra få timer til flere dager avhengig av virusmengde, type overflate, temperatur, sollys og luftfuktighet. Påvisning av levende virus på ulike overflater er imidlertid ikke det samme som at viruset evner å forårsake infeksjon hos mennesker. Smitte via overflater er sannsynligvis sjeldent for SARS-CoV-2.
Det er ukjent hvor stor andel av covid-19-syke som smittes via de ulike smitteveiene. I mange av studiene som er gjort er det vanskelig å skille sikkert mellom ulike smittemåter.
SARS-CoV-2 er påvist i både avføring, blod og urin, men det er så langt ikke kjent at noen er smittet ved kontakt med slike kroppsvæsker.
Inkubasjonstid
Vanligvis 1-3 dager, kan vare i over to uker, men sjelden mer enn syv dager (2).
Symptomer og forløp
Covid-19 kan gi alt fra ingen symptomer til alvorlig sykdom, og i sjeldne tilfeller føre til dødsfall. Vanlige symptomer er luftveissymptomer som rennende nese, nysing, hoste, sår hals og heshet, samt mer generelle symptomer som hodepine, slapphet, feber, muskelsmerter og sykdomsfølelse.
Andre symptomer kan også forekomme, som tap av smak- og luktesans, magesmerter, oppkast og diaré. Særlig barn og eldre kan ha atypiske symptomer. Rundt halvparten av de smittede har ingen symptomer (3).
Risiko for alvorlig forløp av SARS-CoV-2-infeksjon er betydelig lavere nå enn i 2020-21. Det skyldes i hovedsak immunitet etter vaksinasjon og gjennomgått infeksjon, samt egenskaper ved de dominerende virusvariantene. Sykehusinnleggelse er vanligst blant eldre og personer med underliggende sykdommer
Personer som er vaksinert har betydelig lavere risiko for å bli innlagt på sykehus med covid-19, for å trenge intensivbehandling og for å dø.
Risikogrupper for alvorlig forløp av covid-19
Noen har større risiko for å få alvorlig forløp av covid-19 ved smitte av SARS-Cov2. Denne vurderingen gjøres på gruppenivå. Det vil være store individuelle forskjeller innad i gruppene, og ved usikkerhet må det gjøres en individuell vurdering om risiko for alvorlig forløp. Yngre personer har generelt lav risiko for alvorlig forløp av covid-19, men enkelte unge med dårlig regulerte sykdommer/tilstander eller kombinasjoner av flere grunnsykdommer kan likevel ha høyere risiko. Vaksinasjon og gjennomgått sykdom reduserer risiko for alvorlig forløp av covid-19. For gravide som ikke tilhører en risikogruppe, er risikoen for alvorlig koronasykdom svært lav. Det er ikke en generell anbefaling om koronavaksine i svangerskap, men gravide som tilhører en risikogruppe anbefales å ta en oppfriskningsdose med koronavaksine.
- Viktigste risikogrupper for alvorlig forløp av covid-19 - vaksineanbefaling
- Råd og informasjon til risikogrupper og pårørende
- Vaksinasjon av gravide og ammende
For de fleste er covid-19 en mild sykdom som går over, men noen får plager som varer utover den akutte fasen. Mer informasjon om Senfølger etter covid-19.
Diagnostikk
Viruspåvisning kan gjøres i prøvemateriale fra nese og svelg enten direkte med antigen hurtigtest eller ved sendeprøve til mikrobiologisk laboratorium for PCR. Generelt er PCR-tester mer sensitive enn antigentester og gir PCR-tester gir mulighet for å bestemme virusvariant eller å detaljkarakterisere viruset med helgenomsekvensering.
Behandling
Symptomer kan reduseres med febernedsettende og smertestillende legemidler.
- For mer informasjon Metodebok - Norsk forening for infeksjonsmedisin
Forebyggende tiltak
Vaksinasjon
For omtale av koronavaksine og anbefalinger om vaksinasjon: Koronavaksinasjon – håndbok for helsepersonell
Smittebegrensende tiltak
Personer med symptomer på covid-19 bør unngå unødig nærkontakt med personer som kan bli alvorlig syke, som spedbarn, kronisk syke og eldre.
- Generelle råd til befolkningen ved luftveisinfeksjoner
- Råd til personer med økt risiko for alvorlig forløp av luftveisinfeksjoner
Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd
Folkehelseinstituttet anbefaler ikke spesifikke tiltak ved enkelttilfeller eller utbrudd i befolkningen utover smittevernrådene som er beskrevet over. For tiltak i helsetjenesten, se under.
Tiltak i helsetjenesten
Tiltak i helsetjenesten fremkommer i lokale infeksjonskontrollprogram og lokale smittevernrutiner. Ansatte bør ha fått opplæring i basale smittevernrutiner, inkludert korrekt bruk av personlig beskyttelsesutstyr, - og etterleve dette.
Kommunen bør ha planer for vaksinering (grunnvaksiner og oppfriskningsdoser).
Basert på lokale forhold bør ledelsen av helseinstitusjoner i samarbeid med kommuneoverlegen og smittevernansvarlig i helseforetaket, vurdere om det er behov for forsterkede råd eller tiltak i en gitt situasjon.
Tiltak for håndtering av covid-19 og andre luftveisagens i helsetjenesten er beskrevet i Smitteverntiltak i helsetjenesten ved sesongbaserte luftveisinfeksjoner inkludert covid-19
Meldings- og varslingsplikt for covid-19
Meldingskriterier
Kriterier for melding fra laboratorier er påvisning av SARS-CoV-2 ved isolering, nukleinsyreundersøkelse eller antigenpåvisning i klinisk prøvemateriale. Leger har ikke meldingsplikt.
Varslingsplikt
Ikke varslingspliktig ved påvisning av enkelttilfeller.
Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved utbrudd eller ved mistanke om overføring via næringsmidler eller fra dyr, se Varsling av smittsomme sykdommer.