Hopp til innhold

Få varsel ved oppdateringer av «Covid-19»

Hvor ofte ønsker du å motta varsler fra fhi.no? (Gjelder alle dine varsler)

E-postadressen du registrerer her vil kun bli brukt til å sende ut nyhetsvarsler du har bedt om. Du kan når som helst avslutte dine varsler og slette din e-post adresse ved å følge lenken i varslene du mottar.
Les mer om personvern på fhi.no

Du har meldt deg på nyhetsvarsel for:

  • Covid-19

Covid-19

Covid-19 er en luftveisinfeksjon som forårsakes av SARS-CoV-2, et coronavirus i familien coronaviridae. SARS-CoV-2 forårsaket en stor pandemi i perioden mellom 2019 og 2022. Per april 2022 har viruset fortsatt stor utbredelse i store deler av verden.

Covid-19 er en luftveisinfeksjon som forårsakes av SARS-CoV-2, et coronavirus i familien coronaviridae. SARS-CoV-2 forårsaket en stor pandemi i perioden mellom 2019 og 2022. Per april 2022 har viruset fortsatt stor utbredelse i store deler av verden.


Innhold på denne siden

Om sykdommen

Koronavirusfamilien omfatter mange ulike virus som kan forårsake infeksjoner i mennesker og/eller dyr. Det finnes syv kjente koronavirus som kan forårsake infeksjon i mennesker, de fleste forårsaker lette forkjølelser, mens noen kan gi mer alvorlig sykdom og i noen tilfeller død.

SARS-CoV-2 ble identifisert i januar 2020. Det har visse genetiske likheter med SARS-viruset (Severe Acute Respiratory Syndrome) som også tilhører koronavirusfamilien. Viruset som forårsaker MERS (Middle East Respiratory Syndrome) er et annet koronavirus.

Koronavirus finnes også hos dyr. I sjeldne tilfeller kan koronavirus utvikle seg og smitte fra dyr til menneske, og mellom mennesker, slik man så under SARS-epidemien i 2002. Da kom smitten trolig fra flaggermus via sivettkatter og andre dyr. Dromedarer og kameler er smittekilder for sykdommen MERS som ble oppdaget i 2012.

SARS-CoV-2 kommer trolig fra flaggermus og smittet til mennesker i slutten av 2019, sannsynligvis via et annet dyr.

Som med andre virus, skjer det små endringer i arvematerialet (RNA) til SARS-CoV-2 når det formerer seg. De fleste slike mutasjoner har liten eller ingen effekt på egenskapene til viruset, men av og til oppstår det mutasjoner som fører til endringer som kan ha betydning for virusets smittsomhet, evne til å gi alvorlig sykdom hos verten og evne til å unnslippe immunforsvaret etter vaksine eller etter gjennomgått infeksjon (immune escape). Når en eller flere slike endringer av betydning oppstår, er resultatet en ny variant.

Nye varianter overvåkes nøye da de kan få betydning for pandemiens utvikling. Så langt er det identifisert flere varianter av SARS-CoV-2 som overvåkes internasjonalt. Disse kalles VOC (Variants of Concern) og VOI (Variants of Interest). Se oversikt over disse på sidene til det europeiske smittevernsenteret, ECDC. FHI følger nøye med på utviklingen av disse variantene og oppdatert informasjon kan finnes i risikovurderinger og råd om påvisning og overvåkning av disse variantene.

Global situasjon

Sykdommen ble første gang oppdaget i Wuhan i Kina, desember 2019, men viruset i seg selv ble identifisert i januar 2020. 30. januar 2020 ble utbruddet av SARS-CoV-2 definert som en global folkehelsekrise (Public Health Emergency of International Concern) av WHO. Siden det har covid-19 vært ansett som en pågående pandemi. Første tilfelle i Norge ble påvist i februar 2020.

Grunnet eksponentiell økning av smittetilfeller i Norge, ukjent sykdomsbyrde og frykt for belastning på helsetjenesten, ble det 12. mars 2020 innført strenge kontaktreduserende tiltak i Norge. Disse har siden, i varierende grad, blitt endret ut ifra smittetall og belastning på helsetjenesten. Det har vært en kombinasjon av nasjonale, regionale og lokale anbefalinger og forskrifter. Hovedmålet har vært å hindre overbelastning på helsetjenesten.

Dagens situasjon

Det er fortsatt stor smittespredning i Norge, men grunnet høy grad av immunitet i landet holder sykdomsbyrden seg lav. På verdensbasis er derimot situasjonen noe annerledes, grunnet lavere immunitetsgrad. Grunnet usikkerhet rundt smitteutvikling, nye varianter og når eventuelle varianter oppstår, er det i Norge utarbeidet en strategi- og beredskapsplan for videre håndtering av covid-19. Denne inneholder verktøy til bruk på befolkningsnivå, innen helsetjenesten og på innreisefeltet.

Risikofaktorer

Vaksinasjon har vist seg å være den mest effektive måten å beskytte mot alvorlig sykdom for de fleste risikogruppene. Flere av gruppene nevnt i kollapsboks under vil ikke ha økt risiko dersom de er vaksinert etter gjeldende anbefalinger.

Vurdering av risiko gjelder på gruppenivå, og ikke for den enkelte person. Det vil være store individuelle forskjeller innad i gruppene. Ved behov bør det gjøres en individuell vurdering i samråd med egen lege om risiko for alvorlig forløp.

Yngre personer har lav risiko for alvorlig forløp av covid-19, men enkelte personer med dårlig regulerte sykdommer/tilstander eller kombinasjoner av flere grunnsykdommer kan ha høyere risiko. Inndeling i risikogrupper ble gjort før vaksinen ble tilgjengelig og er blitt brukt i prioritering av rekkefølge for vaksinasjon.

Følgende grupper bør vurdere behovet for å skjerme seg i perioder med høyt smittepress (i luftveisvirussesongen eller ved lokale utbrudd), for eksempel ved å begrense antall nærkontakter:

  • Uvaksinerte personer i risikogruppen (lett-moderat/moderat-høy risiko), inkludert uvaksinerte gravide.
  • Grunnvaksinerte over 65 år hvor det er gått mer enn 6 måneder siden siste dose, inntil 1 uke etter oppfriskningsdosen
  • Grunnvaksinerte 18-64 år med sykdommer/tilstander som medfører en moderat risiko* for alvorlig forløp av covid-19, hvor det er gått mer enn 6 måneder siden siste dose, inntil 1 uke etter oppfriskningsdosen:
    • kronisk leversykdom eller betydelig nedsatt leverfunksjon
    • immundempende behandling som ved autoimmune sykdommer
    • diabetes
    • kronisk lungesykdom inkludert cystisk fibrose og alvorlig astma som har medført bruk av høydose-inhalasjonssteroider eller steroidtabletter siste året
    • fedme med kroppsmasseindeks (KMI) på 35 kg/m2 eller høyere
    • demens
    • kroniske hjerte- og karsykdommer (med unntak av høyt blodtrykk) og hjerneslag
    • Downs syndrom
    • nevrologiske sykdommer eller muskelsykdommer som medfører nedsatt hostekraft eller lungefunksjon (f.eks. ALS og cerebral parese)
    • kronisk nyresykdom og nyresvikt (se under om alvorlig nyresvikt)
  • Pasienter (uavhengig av vaksinasjonsstatus) med:
    • organtransplanterte
    • diagnostisert alvorlig og moderat immunsvikt
    • hematologisk kreftsykdom siste fem år
    • annen aktiv kreftsykdom, pågående eller nylig avsluttet behandling mot kreft (spesielt immundempende behandling, strålebehandling mot lungene eller cellegift
    • alvorlig nyresvikt (stadium 5) eller i aktiv dialyse
    • pasienter som av behandlende lege anses å ha svært nedsatt immunforsvar og som ikke inngår i en av gruppene ovenfor.

*Utdyping av risikogrupper: FHIs vurderinger vil oppdateres etter hvert som ny kunnskap tilkommer. Under følger en oversikt over de viktigste risikofaktorene når en person er uvaksinert. Denne vurderingen gjelder for personer ≥ 18 år.

Smittemåte og smitteførende periode  

Personer med covid-19 er mest smittsomme i 1-2 dager før symptomstart (presymptomatisk periode) og i de første dagene etter symptomstart. Man kan være smittet med SARS-CoV-2 uten å utvikle sykdom (asymptomatisk), og likevel smitte videre. Personer som ikke utvikler symptomer, smitter trolig i mindre grad andre enn de som får symptomer.

Smitte med SARS-CoV-2 skjer først og fremst ved nær kontakt med en smittet person ved at man blir eksponert for små og store dråper som inneholder virus fra luftveiene. To viktige faktorer som har betydning for smitte, er dråpestørrelse og avstand til smittekilden. I stedet for å definere noe som dråpesmitte eller luftsmitte har de europeiske og amerikanske smittevernbyråene (ECDC og US CDC) beskrevet smittemåtene for luftveissykdommer i tre kategorier:

  1. Innånding av små og mellomstore dråper som inneholder smittsomt virus. Risiko for smitte er størst nær en smittebærer, hvor konsentrasjonen av dråpene er størst.
  2. Avsetning av store og mellomstore dråper med virus på eksponerte slimhinner, eksempelvis dråper fra hosting og nysing som treffer øyne eller munn. Risiko for smitte er størst nær en smittet person.
  3. Kontaktsmitte: Berøring av slimhinner (øyne, munn, nese) med viruspartikler fra urene hender, for eksempel etter berøring av overflater som er forurenset med virus, direkte kontakt med smittebærer, eller deponering av dråper med virus på hender.

Nåværende kunnskap tyder på at SARS-CoV-2 fortrinnsvis smitter ved innånding og avsetning av dråper ved nærkontakt. Små dråper kan holde seg i luften lenge (minutter til timer) og bevege seg over lengre avstand enn større dråper. Risiko for smitte med små dråper over lengre avstander øker med økende oppholdstid i rom med lavt luftvolum eller utilstrekkelig ventilasjon, og i forbindelse med aktiviteter som gir økt dråpedannelse. Massesmittehendelser har særlig forekommet etter innendørs sammenkomster med høy persontetthet og aktiviteter som gir økt dråpedannelse, som synging. Risiko for smitte generelt og for massesmittehendelser ser ut til å være mye mindre utendørs.

Laboratorieundersøkelser tyder på at SARS-CoV-2 kan overleve på overflater fra få timer til flere dager, avhengig av virusmengde, type overflate, temperatur, sollys og luftfuktighet. Påvisning av levende virus på ulike overflater er imidlertid ikke det samme som evne til å forårsake infeksjon hos mennesker.

Det er ukjent hvor stor andel av de covid-19-syke som er smittet via de ulike smitteveiene, og i mange av studiene som er gjort er det også vanskelig å skille sikkert mellom de ulike smittemåtene. Nyere kunnskap tilsier at innåndingssmitte på kort avstand er den viktigste smittemåten. Det er også vist at innåndingssmitte over avstander på mer enn to meter kan forekomme under enkelte forhold.

Erfaringene fra Norge viser at smittevernrådene har fungert godt for å begrense spredning av SARS-CoV-2 når rutinene er fulgt (inkludert bruk av personlig beskyttelsesutstyr) i sykehus, sykehjem og andre helseinstitusjoner.

Inkubasjonstid

Inkubasjonstiden er vanligvis 4-5 dager. Rundt 50 % har et asymptomatisk sykdomsforløp[1]. Hos personer som utvikler symptomer oppstår symptomene innen 10 dager hos 98-99,9 %, men noen få kan få symptomer senere.

Symptomer og forløp

Covid-19 kan gi alt fra ingen symptomer til alvorlig sykdom. I sjeldne tilfeller kan det føre til dødsfall. Vanlige symptomer ved covid-19 er luftveissymptomer og mer generelle symptomer som sykdomsfølelse, feber og muskelsmerter.

De vanligste rapporterte symptomene rennende nese, hodepine, slapphet/energiløshet, nysing og sår hals. Andre vanlige symptomer er hoste, heshet og feber.  Andre symptomer kan også forekomme, alene eller i kombinasjon med andre, som for eksempel tap av smak- og luktesans, magesmerter, oppkast, diaré, og forvirring. Særlig barn og eldre kan ha atypiske symptomer.

Symptomene som forekommer ved covid-19 er de samme som ved en rekke andre luftveisinfeksjoner. Det er derfor ikke mulig å skille covid-19 fra andre luftveisinfeksjoner basert på symptombildet alene.

Mange som blir smittet med SARS-Cov-2 utvikler ikke symptomer. Studier som har undersøkt tidligere virusvarianter, har vist at omkring 20-40 prosent av de smittede var uten symptomer. Tilsvarende tall for omikronvarianten er foreløpig usikre, men antas å være høyere.

Omikronvarianten er mer smittsom enn tidligere virusvarianter, men ser ut til å gi mindre alvorlig sykdom enn deltavarianten i alle aldersgrupper. Risikoen for å bli lagt inn på sykehus er betydelig redusert, risikoen for å trenge intensivbehandling er redusert og oppholdstiden i sykehus er redusert. Sykehusinnleggelse har vært vanligst blant eldre og personer med underliggende sykdommer.

Gravide og ammende

De fleste gravide kvinner får mild sykdom. Gravide med covid-19 som får symptomer, har likevel noe større risiko for å trenge behandling på sykehus, intensivavdeling og med respirator sammenlignet med ikke-gravide kvinner med covid-19 i samme alder. Risikoen for alvorlig forløp øker dersom den gravide har underliggende sykdommer som diabetes, hjerte- og karsykdom og/eller fedme. Risikoen for den gravide øker jo senere i svangerskapet kvinnen blir smittet.

FHI anbefaler derfor gravide kvinner å vaksinere seg.

Diagnostikk

Diagnosen kan bekreftes ved nukleinsyreamplifisering, f.eks. PCR og ved antistoffpåvisning. Egnete prøvematerialer er luftveisprøver, eventuelt blodprøve for antistoffpåvisning. Det er også mulig å påvise SARS-Cov-2 med antigen hurtigtest, men denne metoden har lavere sensitivitet og det er ikke mulig å bestemme virusvariant eller å detaljkarakterisere viruset med helgenomsekvensering.

Laboratorieundersøkelser kan særlig være aktuelt ved covid-19-symptomer for:  

  • Personer som har økt risiko for komplikasjoner, også dem som er vaksinerte.
  • Personer med alvorlig immunsvikt*
  • Gravide**
  • Personer med langvarige eller alvorlige symptomer, inkludert alle med pneumoni eller behov for sykehusinnleggelse. 
  • Personer i situasjoner der det er viktig av smittevernhensyn å bekrefte diagnosen, for eksempel ved større utbrudd eller ved enkelttilfeller i institusjoner (inkludert sykehus).

* Personer med alvorlig immunsvikt (primær eller ervervet) som ikke har hatt, eller man ikke kan forvente har hatt vaksineeffekt kan man vurdere å teste med hurtigtest i tillegg til PCR for raskest mulig diagnose. Ved positiv hurtigtest, evt negativ hurtigtest og sterk mistanke om covid-19, kontakte spesialisthelsetjenesten og drøfte om det er indikasjon for profylaktisk behandling med monoklonale antistoffer. Hurtigtest hos lege for rask diagnose vil også kunne bli aktuelt for personer med lett til moderat økt risiko når peroral antiviral behandling blir tilgjengelig i primærhelsetjenesten. 

**For gravide vises det til fagmiljøets egne retningslinjer/veileder om oppfølging etter covid-19 i svangerskapet. 

Rådene om hvem man særlig kan vurdere å teste er ikke utfyllende, og den endelige beslutningen ligger alltid hos legen som undersøker og behandler pasienten etter en helhetsvurdering. 

Reinfeksjon

Antall reinfeksjoner har økt etter at omikronvariantene tok over sykdomsbildet. Omikronvariantens økte spredningsevne skyldes i stor grad at den delvis unngår immunitet fra vaksinasjon eller infeksjon med tidligere virusvarianter. Dette medfører at de som tidligere har gjennomgått infeksjon med annen virusvariant er mindre beskyttet mot smitte enn tidligere.

Beskyttelsen mot alvorlig sykdom ser imidlertid ut til å fortsatt være svært god etter tidligere gjennomgått infeksjon, særlig dersom man også er vaksinert. Det er lite data som tyder på at risikoen for reinfeksjon med omikronvariant (BA.1 eller BA.2) er økt dersom man hatt en tidligere omikronvariantinfeksjon. Ved reinfeksjon vil det som regel være et mye mildere forløp, og smitteførende fase være kortere.

PCR-resultater etter retesting kan være vanskelig å vurdere fordi langvarig PCR-positivitet, opptil 3 måneder, er et kjent fenomen hos enkelte etter SARS-CoV-2 infeksjon.

I enkelte spesielle tilfeller med høy klinisk mistanke er det likevel indisert å teste personer også før det har gått tre måneder siden forrige påviste SARS-CoV-2 infeksjon, spesielt hos eldre eller immunsupprimerte personer. For å unngå falskt positivt svar på PCR etter nylig gjennomgått infeksjon kan man vurdere å benytte hurtigtest i de tilfellene. Hurtigtester vil som regel bli negative ca 5 dager etter symptomstart, men kan i enkelte tilfeller forbli positive i 2-3 uker.

Det er samtidig viktig med utredning for annen mulig årsak til symptomene.

Forekomst i Norge

I Norge har ulike varianter sirkulert i bølger. Se figur 1. Etter at omikronvarianten gjorde sitt inntog i desember 2021 gikk innleggelsestallene ned, selv om smittetallene økte eksponentielt. Hovedandelen av befolkningen med økt risiko for alvorlig sykdom hadde nylig fått en oppfriskningsdose av koronavaksine og det ble derfor gjennomført en nedskalering av de strenge kontaktreduserende tiltakene som var innført i landet.

Figur som viser antall medlte covid-19-tilfeller etter prøvetakingsdato
Figur 1: Antall meldte covid-19-tilfeller etter prøvetakingsdato. .
Figur som viser prosentandel av de ulike variantene per måned februar 2020 til mars 2022
Figur 2: Prosentandel av de ulike variantene per måned februar 2020 til mars 2022. .
Figur 3: Pasienter innlagt i sykehus med covid-19 som hovedårsak til innleggelsen per dag, etter innleggelsesdato.
Figur 3: Pasienter innlagt i sykehus med covid-19 som hovedårsak til innleggelsen per dag, etter innleggelsesdato. .

Behandling

Symptomer kan reduseres med febernedsettende og smertestillende legemidler.

Helsedirektoratet har publisert egne råd for bruk av det antivirale medikamentet sotrovimab (Xevudy).

Bruk av andre medikamenter ved alvorlig sykdom er under utvikling, utprøving og i ulike godkjenningsprosesser.

Forebyggende tiltak

Vaksinasjon

Koronavaksine og anbefalinger om vaksinasjon er omtalt i Vaksinasjonsveilederen:

Viser for øvrig til avsnittet om risikofaktorer.

Reduksjon av smittespredning

  • Unngå (om mulig) nærkontakt med syke personer. Den vanligste måten covid-19 smitter på er via nysing eller hosting.
  • Bruke engangs papirhåndklær foran munnen for å beskytte andre når du hoster eller nyser. Kast papirhåndkleet etter bruk.
  • Vaske hendene grundig og ofte med såpe og vann. Alkoholbasert hånddesinfeksjonsmiddel er et godt alternativ når såpe og vann ikke er tilgjengelig.

Ved symptomer på covid-19 bør man i tillegg:

  • Holde seg hjemme dersom man føler seg syk
  • Bli hjemme til formen er god
  • Unngå kontakt med personer som har økt risiko for å bli alvorlig syke av luftveisinfeksjoner
  • I familier med nyfødte og spedbarn, bør besøk av voksne og barn med luftveissymptomer begrenses eller unngås.
  • Helsepersonell som jobber med pasienter må utvise ekstra forsiktighet hvis de har symptomer på koronainfeksjon, og bør vurdere å bruke munnbind i kontakt med pasienter/beboere.

Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd

I dag er det ikke anbefalt spesifikke tiltak  ved enkelttilfeller eller utbrudd. For tilfeller i helsetjenesten, se Tiltak i helsetjenesten.

Kontroll og oppfølging

Tiltak i helsetjenesten

Tiltak i helsetjenesten skal fremkomme i lokale infeksjonskontrollprogram og lokale smittevernrutiner som skal være oppdatert og kjent for alle ansatte. Ansatte bør ha høy etterlevelse av basale smittevernrutiner og fått opplæring i disse, inkludert opplæring i korrekt bruk av personlig beskyttelsesutstyr. Ansatte bør benytte personlig beskyttelsesutstyr i nærkontakt med personer mistenkt med covid-19.

Kommunen bør ha planer for ytterligere vaksinering (grunnvaksiner og oppfriskningsdoser).

Basert på lokale forhold må ledelsen i samarbeid med kommunelegen/ smittevernansvarlig i helseforetaket, vurdere om det er behov for spesifikke covid-19 råd eller forsterkede covid-19 smitteverntiltak.

Tiltak for håndtering av covid-19 og andre luftveisagens i helsetjenesten er beskrevet her.

Meldings- og varslingsplikt

Meldingspliktig til MSIS, gruppe A-sykdom. For meldingskriterier og meldeskjema se:

Historikk

12.05.2022: Faglig oppdatert og gjennomgått