Massesmittehendelser (super spreading events)
Når en smittekilde smitter mange personer på kort tid på et sted eller under et arrangement, kaller vi det en massesmittehendelse.
En massesmittehendelse kan oppstå når en smittet person med stor virusmengde i luftveiene og kanskje hoste, har nær kontakt med mange andre over kort tid, helst innendørs. Atferden, for eksempel skriking eller synging, bidrar kanskje. Kombinasjonen av personens høye smittsomhet (som kan skyldes immunologiske forhold) og personens møte med mange andre kan altså føre til en massesmittehendelse.
Det kan se ut til at massesmittehendelser er en viktig drivkraft for covid-19-pandemien. Det basale reproduksjonstallet R0 beskriver hvor mange nye tilfeller en gjennomsnittspasient gir opphav til i en populasjon uten immunitet eller smitteverntiltak. For covid-19 er tallet rundt 2-3 i de fleste populasjoner. Dette gjennomsnittstallet skjuler imidlertid den store variasjonen fra de få pasientene som smitter mange, til de fleste pasientene som ikke smitter noen. Denne variasjonen beskrives med dispersjonsfaktoren k.
En lav k betyr stor variasjon i antallet sekundærtilfeller, altså at noen få smitter mange mens de fleste smitter få eller ingen. Sykdommer med lav k er lettere å få under kontroll enn sykdommer med høy k, gitt samme R0. Både sars og mers hadde lav k, henholdsvis 0,16 og 0,25, og dette betyr at epidemien består av klynger av tilfeller og ellers mange pasienter uten tilknyttede sekundærtilfeller. Ved lav k har massesmittehendelser stor betydning for epidemiens spredning.
En nyere studie antyder at k for covid-19 kan være så lav som 0,1. Med en R0 på 2-3 får man da at rundt 10 % av smittekildene står for 80 % av de nye smittetilfellene. Andre studier har antydet høyere k.
Dersom massesmittehendelser virkelig er så viktig for videre opprettholdelse av epidemien, vil forebygging av disse hendelsene kunne ha en svært viktig effekt på epidemibekjempelsen. For eksempel med ti indekspasienter: hvis én pasient smitter 16 andre, to smitter to hver og sju smitter ingen, blir det til sammen 20 sekundærtilfeller, altså RE = 2. Hvis man hadde forebygget den ene massesmittehendelsen, ville det blitt bare fire sekundærtilfeller, altså RE = 0,4.
Hypotesen om massesmittehendelser som en viktig drivkraft for epidemien kan forklare hvorfor epidemien ikke skyter fart alle steder. De fleste smittekjeder stopper opp av seg selv. Det trengs kanskje en massesmittehendelse for å starte en lokal epidemi. Hypotesen kan også forklare raskt voksende epidemier noen steder, som en serie av massesmittehendelser.
Utbredt immunitet i befolkningen etter vaksinasjon har i betydelig grad minsket risikoen for massesmittehendelser.
Massesmittehendelser er altså utbrudd, men må skilles fra ordinære utbrudd, for eksempel i sykehjem, der smitten har gått i flere ledd.
Kilder:
Frieden TR et al. 2020. https://wwwnc.cdc.gov/eid/article/26/6/20-0495_articley.
Lloyd-Smith JO et al. 2005.https://www.nature.com/articles/nature04153.
Riou J et al. 2020. https://www.eurosurveillance.org/content/10.2807/1560-7917.ES.2020.25.4.2000058.
Endo A et al. 2020.https://wellcomeopenresearch.org/articles/5-67
Miller D et al. 2020. https://www.medrxiv.org/content/10.1101/2020.05.21.20104521v1.full.pdf
Dighe A et al. 2020. https://www.imperial.ac.uk/mrc-global-infectious-disease-analysis/covid-19/report-25-south-korea/