Grunnlaget
Oppdatert
Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.
Epidemien skal hindres i å føre til en betydelig sykdomsbyrde og belastning på helsetjenesten. Derfor må kommunene ha beredskap for å iverksette tiltak som kan stoppe en truende utvikling av epidemien.
Strategi
Regjeringen ønsker å hindre at pandemien fører til betydelig sykdomsbyrde og belastning på kapasiteten i kommunene og sykehusene. Samtidig skal folk ha en mest mulig normal hverdag. Offentlige tjenester skal gis på et forsvarlig nivå, og økonomien skal beskyttes
Dersom den lokale utviklingen av epidemien truer med å gi en betydelig sykdomsbyrde eller overbelaste behandlingskapasiteten i helsetjenesten, må kommunene være beredt på å iverksette tiltak for å begrense epidemien. Denne håndboka gir kommunelegene veiledning om dette arbeidet.
Utfordringer
Viruset SARS-CoV-2, som gir sykdommen covid-19, spres mellom mennesker ved at spyttdråper med virus spres fra den smittede og innåndes av andre eller avsettes på slimhinnene til andre fra lufta eller fra urene hender. Eldre og skrøpelige er mye mer utsatt for alvorlig forløp.
Den første utfordringen er at inkubasjonstida hos de fleste er rundt fem dager mens latenstida er bare rundt tre dager. Det betyr at de smittede kan være smittsomme et par dager før symptomene opptrer. I tillegg får en del av pasientene milde eller ingen symptomer. Dermed kan smitten spres nokså skjult. Mange kan bli smittet i et lokalsamfunn før noen av dem får et alvorlig sykdomsbilde som oppdages.
Den andre utfordringen er at noen hendelser kan gi betydelig spredning av smitten på kort tid. Det kan dreie seg om smitte under møter, fester eller forsamlinger, på utesteder, i sykehjem eller på arbeidsplasser. Det er meldt om mange slike hendelser fra starten av epidemien, og noen artikler peker på at rundt 10 % av de smittede kanskje står for 80 % av den videre smitten. Det er en stor utfordring å oppdage disse massesmittehendelsene (se tekstboks nedenfor) og deretter bringe smitten under kontroll.
Organisering
Vi regner med at covid-19-epidemien skal vare i flere år. Håndteringen må derfor være bærekraftig over tid. Det er kommunen som har ansvaret for smittevernet i kommunen, jf. smittevernloven § 7-1. Kommunelegen leder smittevernarbeidet i kommunen og er rådgiver for kommunens ledelse og personell og for befolkningen, jf. smittevernloven § 7-2 og folkehelseloven § 27.
Det anbefales at kommunelegen er med i kommunens kriseledelse.
I mange kommuner kan det være nødvendig med styrking av kommunelege- og smittevernfunksjonene slik at kommunelegen og medarbeidere faktisk har mulighet til å utføre blant annet oppgavene nevnt i denne håndboka. Slik styrking kan dreie seg om stillingsstørrelse, støttepersonell og it-systemer. Kommuner kan ha felles kommunelege.
Håndteringen må bygge på beredskapsprinsippene og ta utgangspunkt i den etablerte ansvarsfordelingen, de vanlige prosessene, det ordinære lovverket og planverket og eksisterende infrastruktur for håndtering av utbrudd.
Ansvarsprinsippet, likhetsprinsippet og nærhetsprinsippet tilsier at covid-19-epidemien framover i stor grad skal håndteres av kommunen. Samtidig tilsier samvirkeprinsippet at det må være nært samarbeid med nabokommunene, sykehuset, Folkehelseinstituttet og eventuelt Helsedirektoratet ettersom utbruddet kan omfatte andre kommuner og andre deler av landet og derfor kan bli et nasjonalt anliggende.
Se også:
- Organisering av beredskapsarbeidet - Helsedirektoratets veileder
Planlegging og beredskap
Arbeidet med å oppdage, vurdere og håndtere utbrudd med covid-19 i kommunen skal være planlagt, gjerne som en del av kommunens smittevernplan og helseberedskapsplan. Kommunelegen skal lage forslag til en slik plan, og kommunen skal vedta den, jf. smittevernloven §§ 7-1 og 7-2 og forskrift om krav til beredskapsplanlegging.
Planen kan vise til denne håndboka. Planen må redegjøre for hvem som bistår eller har fått tildelt oppgaver av kommunelegen, mulighet for å skaffe ekstra ressurser og personell ved behov og hvem som er kommunelegens samarbeidspartnere.
Kommunene må vurdere å inngå avtaler om samarbeid med sykehuset med tanke på faglig støtte og samordning under et utbrudd, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1b og helse- og omsorgstjenesteloven §§ 6-1 og 6-2 nr. 11. Avtalene med sykehusene må avklare samhandlingsrutiner, kriterier for innleggelse og utskrivning og rutiner for utveksling av informasjon.
Kommunene i samme bo- og arbeidsmarkedsregion bør også avtale samarbeidsrutiner.
Videre må det planlegges for dialog med relevante bransjer og sektorer i kommunen.
Kommunelegen kan benytte håndboka til å vise forventningene til kommunen og kommunelegen og dermed ressursbehovet, herunder eventuelle vaktordninger. I en gitt situasjon kan det bli nødvendig med betydelig mobilisering på grunn av:
- Økt behov for hjemmesykepleie og sykehjemsplass som følge av helsetilstanden eller som følge av omsorgspersoners sykdom
- Økt behov for testing og smitteoppsporing
Planen bør også redegjøre for hvordan kommunestyret skal vedta eventuelle inngripende tiltak hjemlet i smittevernloven § 4-1, og om denne kompetansen er delegert fra kommunestyret, se trinn 6. Mer bakgrunnsstoff:
- Koronaveilederen - Folkehelseinstituttet
- Folkehelseinstituttets risikovurderinger
- Pandemiplanlegging generelt - Helsedirektoratets råd
Denne planleggingen kommer i tillegg til planene for testing, isolering, smitteoppsporing og karantene og for oppfølging av pasienter og nærkontakter, samt for vaksinasjon. Dette er også aktiviteter som kommunen har ansvar for og som kan kreve betydelig styrking.