Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Folkehelserapporten

Barn og unges fysiske helse

Helsetilstanden til barn og unge er generelt god i Norge sammenlignet med resten av verden. På mange områder har det også vært en klar bedring over tid her i landet. Sykdomspanoramaet hos norske barn er typisk for høyinntektsland. Dødeligheten er svært lav, og det er sannsynligvis ikke mulig å redusere den så mye mer.

toppfigur barn og unge
Folkehelseinstituttet/Fete Typer

Hopp til innhold

Hovedpunkter

  • De vanligste kroniske tilstandene er astma, allergi og atopisk eksem, som forekommer hos om lag en fjerdedel av alle barn i løpet av oppveksten. 
  • Type 1-diabetes, som er en livslang tilstand, rammer om lag 0,6 prosent av barn og unge før voksen alder. Forekomsten i Norge er blant de høyeste i verden, og er økende. Årsakene til diabetes er ikke kjent, og det er ukjent hvorfor forekomsten øker i Norge.
  • Om lag 140 barn under 15 år får kreft hvert år. Over 80 prosent av disse overlever. De vanligste kreftformene hos barn er blodkreft (leukemi) og lymfekreft.
  • Epilepsi er den vanligste nevrologiske sykdommen hos barn, og rammer 0,7 prosent før ti års alder. Noen vokser det av seg, og andelen med aktiv epilepsi er 0,5 prosent etter syv års alder.
  • Cerebral parese er den viktigste årsaken til fysisk handikap hos barn, og forekommer hos 0,2 prosent. Tilstanden skyldes tidlig oppstått hjerneskade som går ut over motorisk funksjon.
  • Oppslutningen om Barnevaksinasjonsprogrammet er svært høy i Norge. For de fleste av sykdommene det vaksineres mot, skjer det ikke spredning her i landet. Vaksinene mot rotavirus og pneumokokker ble innført relativt nylig, og det forekommer fortsatt sykdom forårsaket av disse mikrobene. Antall smittede av kikhoste har gått ned etter at booster-doser ble innført i vaksinasjonsprogrammet.
  • Vaksine mot humant papillomavirus (HPV), et virus som forårsaker kreft i livmorhals, penis, analåpning og svelg, ble innført for jenter i 2009 og skal innføres for gutter i 2018.
  • Dødeligheten av skader og ulykker har gått jevnt nedover hvert år siden 1970, og det er nå færre en fem barn per 100 000 som dør hvert år av skader og ulykker i Norge. Reduksjonen skyldes systematisk forebyggende arbeid, spesielt tiltak for økt trafikksikkerhet og tiltak mot drukning.

Ikke-smittsomme sykdommer

Astma

Forekomsten av astma blant barn og unge i Norge er kartlagt i to befolkningsbaserte undersøkelser:

  • I en studie i Nordland i 2008, som omfattet barn i alderen 7-14 år, rapporterte foreldrene til 18 prosent at barna hadde eller hadde hatt astma (Hansen, 2013).
  • I en kohortstudie av barn fra Oslo, hvor deltagerne har blitt fulgt opp gjennom hele barndommen, fant man at 20 prosent hadde eller hadde hatt astma ved 10 års alder. Tilsvarende andel var steget til 26 prosent ved 16 års alder (Hovland, 2014; Lødrup Carlsen, 2006).

Det mangler landsdekkende undersøkelser av forekomst av astma og allergi. Ulike diagnosekriterier og forskjell i metoder for innsamling av data gjør det også vanskelig å sammenligne studier. Basert på undersøkelsene ovenfor og data fra Reseptregisteret ser forekomsten av astma ut til å ha økt de siste 20-30 årene (FHI, 2018a; Hansen, 2013; Hovland, 2014; Lødrup Carlsen, 2006). Data fra Reseptregisteret fra årene 2004-2015 viser at de gjennomsnittlige andelene som brukte astmamedisiner var 10 prosent i aldersgruppen 0-4 år og 7 prosent i aldersgruppen 5-9 år (Mikalsen, 2018).

Astma i ulike aldersgrupper

Omtrent tre av fire barn med astma har utviklet sykdommen før skolealder. De øvrige utvikler astma i løpet av barne- og ungdomsårene. Astma kan også utvikles i voksen alder.

En stor andel av de yngste barna som har astma, blir imidlertid fri for symptomer i løpet av skolealderen. Dette samsvarer med at bruken av astmamedisin går ned hos barn etter førskolealder (FHI, 2018a).

Høysnue og atopisk eksem

Mange barn og unge har allergi og atopisk eksem, og disse tilstandene forekommer ofte sammen med astma. Den vanligste formen for allergi er høysnue, som gir symptomer fra nese og oftest utløses av pollen. Tall fra flere norske studier viser at:

  • Livstidsforekomsten av høysnue ligger på omtrent 25 prosent hos barn i skolealderen og 30 prosent hos unge i puberteten (Hansen, 2013; Hovland, 2014; Selnes, 2005).
  • Livstidsforekomsten av atopisk eksem er 17 prosent hos to år gamle barn og mellom 21 og 35 prosent hos barn i alderen 9-16 år (Hovland, 2014; Selnes, 2005; Smidesang, 2010).

Før puberteten har gutter høyere forekomst av astma og allergi enn jenter. Etter puberteten er forekomsten høyere blant jentene enn hos guttene. Årsaken til kjønnsforskjellen er usikker, men hormonelle endringer i puberteten og forskjeller i miljøeksponeringer kan ha betydning (Almqvist, 2008; Chen, 2008).

Årsakene til astma og allergiske sykdommer er for det meste ukjente. Det finnes derfor ikke forebyggende tiltak mot disse sykdommene.

Diabetes

Type 1- diabetes

Type 1-diabetes er den vanligste formen for diabetes blant barn og unge, og utgjør mer enn 95 prosent av diabetes-tilfellene i disse aldersgruppene. De andre formene for diabetes er type 2-diabetes og sjeldne arvelige former for diabetes.

Les mer om type 1-diabetes på helsenorge.no og kapittel om diabetes i folkehelserapporten.

Sammen med Finland og Sverige er Norge blant de land i verden som har høyest forekomst av type 1-diabetes blant barn:

  • Hvert år er det om lag 350 nye barn under 15 års alder som får type 1-diabetes. Dette tallet har økt betydelig siden 1970-årene, men har vært stabilt siden 2004, se figur 1 (Skrivarhaug, 2014).
  • Om lag 2000 barn under 15 år brukte medisiner mot type 1-diabetes i 2016. Dette tilsvarte 0,2 prosent av alle barn (FHI, 2018a).
  • I aldersgruppen 15-19 år var antallet med type 1-diabetes om lag 4000, noe som tilsvarte 0,6 prosent av befolkningen (FHI, 2018a).

Hos barn med opprinnelse i India, Pakistan og en del andre land i Asia og Sør-Amerika er risikoen for type-1-diabetes lavere enn i befolkningen for øvrig (Dzidzonu, 2016). 

Barnogunge_fyshelse_fig1_FHR.jpg

Figur 1. Forekomst av type 1-diabetes hos barn over tid (kurve som viser insidens av type 1-diabetes som funksjon av år fra 70-tallet til nyere tid). Kilde: Barnediabetesregisteret/Skrivarhaug 2014.

Registerdata viser at antallet nye tilfeller (insidens) av type 1-diabetes har økt så mye i de fleste deler av verden i løpet av de siste 20-40 årene at dette ikke kan forklares av endret sammensetning av gener i befolkningen. Det må forklares av ikke-genetiske faktorer, men foreløpig vet vi lite om hva dette kan være (Stene, 2017). Virusinfeksjoner, ernæringsfaktorer og sammensetningen av tarmfloraen er diskutert som mulige risikofaktorer.

Type 1-diabetes utgjør en relativt stor sykdomsbyrde for den enkelte, deres familier og for helsetjenesten.

Type 2-diabetes

Type 2-diabetes ses omtrent aldri hos barn under ti år. Forekomsten øker med alderen, men utgjør fortsatt mindre enn 2-3 prosent av alle med diabetes i barnebefolkningen. Vi ser imidlertid at forekomsten hos barn og unge er økende i mange land.

Hos voksne ser man høyere risiko for type 2-diabetes hos folk med opprinnelse i Afrika, India, Pakistan, Sri Lanka og Bangladesh sammenlignet med folk av europeisk opprinnelse. Økt risiko for type 2-diabetes gjelder trolig også hos ungdom som har opprinnelse i disse delene av verden.

Fedme, overvekt og mangel på fysisk aktivitet er risikofaktorer for utvikling av type 2-diabetes. Forebygging av fedme, økt fysisk aktivitet og et sunt kosthold kan bidra til å holde forekomsten lav blant unge.

Både type 1- og type 2-diabetes skyldes til en viss grad genetisk sårbarhet, men de fleste som blir syke har ingen andre med diabetes i familien. I de fleste tilfeller er det snakk om relativt vanlige genetiske varianter som ikke alene er tilstrekkelige for at man skal utvikle diabetes, men som sammen med miljøfaktorer kan bidra til økt risiko for sykdommen.

Kreft

Tall fra Kreftregisteret viser at (Kreftregisteret, 2017a):

  • Årlig er det om lag 140 barn under 15 år som får kreft i Norge. Dette utgjør godt under 1 prosent av alle nye krefttilfeller.
  • For ungdommer i alderen 15-17 år diagnostiseres om lag 50 nye tilfeller hvert år.
  • Forekomsten av kreft hos barn og unge har vært stabil over tid, og er noe høyere hos gutter enn hos jenter.

Som vist i Figur 2, er blodkreft (leukemi) og svulster i sentralnervesystemet (hjerne og ryggmarg) de vanligste kreftformene, og de utgjør en knapp tredjedel hver. Kreft i lymfecellene (lymfekreft) utgjør 10 prosent. Den siste tredjedelen består av en lang rekke sjeldne krefttyper hvor antall tilfeller er lite for hver enkelt type.

  • De ulike krefttypene har relativt stor variasjon i prognose og overlevelse, men samlet sett er overlevelsen over 80 prosent.
  • Overlevelsen er like god uansett hvor i landet man blir diagnostisert og behandlet.
  • Det har vært en positiv utvikling i barnekreftoverlevelse over tid, og antall barn som overlever kreft er økende.
Barnogunge_fyshelse_fig2_FHR.jpg

Figur 2. Fordeling av kreftformer hos barn under 15 år. Kilde: Kreftregisteret.

Mer informasjon om kreft hos barn finnes her: Kreftregisterets årsrapport 2016.

Mage- og tarmsykdommer

Mage- og tarmsykdommer spenner fra vanlige tilstander av forbigående karakter til mer alvorlige og kroniske sykdommer med risiko for komplikasjoner. Her omtales noen av de vanligste tilstandene. 

Forstoppelse og magesmerter

Forstoppelse er det mest vanlige mageproblemet hos barn. Vi regner med at om lag 10 prosent av barn har forstoppelse til enhver tid, og forstoppelse er da definert som færre enn tre avføringer per uke (van den Berg, 2006). Forekomsten er imidlertid ikke kartlagt i Norge.

Hos 95 prosent av barn med forstoppelse finnes det ingen sikker forklaring på problemet, og det kalles da gjerne funksjonell forstoppelse (van den Berg, 2006). Behandling med kostholdsråd og bløtgjørende medisiner gir vanligvis god effekt. I sjeldne tilfeller er medfødte tilstander eller nevrologisk sykdommer årsaken, og mer krevende behandling, inkludert kirurgi, kan være nødvendig.

Magesmerter er et annet vanlig symptom hos barn:

  • Om lag 10 prosent av skolebarn oppgir at de har hatt minst tre episoder med magesmerter i løpet av de siste tre månedene (Størdal, 2005). De færreste oppsøker lege for dette. Av de som søker lege, blir noen få henvist til utredning hos spesialist. Hos et mindretall av disse finnes en sykdom som forklarer magesmertene. De fleste har såkalt funksjonelle magesmerter, dvs. magesmerter uten kjent årsak (Helgeland, 2009).
  • Den vanligste funksjonelle magesmertetilstanden er irritabel tarm-syndrom, som er funnet hos 8 prosent av alle tenåringer i Tromsø-undersøkelsen (Stabell, 2014).

Både smertesensitivitet, unormal håndtering av tarmgass, endringer i tarmfunksjon etter infeksjoner, tarmflora og kostfaktorer kan spille inn ved irritabel tarm-syndrom, enten som risikofaktorer eller som underliggende årsak (Stabell, 2014).

Cøliaki

Barn og unge med cøliaki tåler ikke gluten i hvete og andre glutenholdige kornslag. Sykdommen skyldes en immunreaksjon på gluten hos genetisk disponerte personer. Den unormale reaksjonen varer livet ut, men med glutenfritt kosthold blir tarmslimhinnen raskt normal igjen og symptomene går tilbake.

Les mer om cøliaki på helsenorge.no.

Cøliaki blir påvist hos i underkant av 1 prosent av barn i Norge, og antallet barn med cøliaki har tredoblet seg over en tiårsperiode, se figur 3 (Beitnes, 2017). Noe av denne økningen skyldes sannsynligvis økt oppmerksomhet om sykdommen, slik at en større andel av de som har den blir oppdaget nå. Ulike miljøfaktorer kan også ha endret risikoen for cøliaki hos genetisk disponerte barn. For eksempel kan et høyere inntak av gluten de siste tiårene ha medvirket til økningen i forekomst (Abadie, 2011).En annen hypotese er at økningen skyldes endringer i tarmens mikrober, enten ved at infeksjonsmønsteret er endret eller ved at tarmens normale flora blir påvirket av antibiotika. Den eneste behandlingen for cøliaki er glutenfri kost, men flere andre behandlingsformer er under utvikling.

Barnogunge_fyshelse_fig3_FHR.jpg

Figur 3. Antall nye barn med diagnose cøliaki per 100 000 personår ved Akershus universitetssykehus, Ullevål og Sykehuset Østfold. Kilde: Akershus universitetssykehus, Oslo universitetssykehus og Sykehuset Østfold (Beitnes 2017).

Inflammatoriske tarmsykdommer

Inflammatoriske tarmsykdommer (IBD) -  betennelsessykdommer i tarmslimhinnen - er en fellesbetegnelse på ulcerøs kolitt og Crohns sykdom, samt mellomformen av disse (IBD-U). IBD starter sjelden i førskolealder, men debuterer ofte i tenårene og ung voksen alder slik at 20 prosent av pasientene får diagnosen før 18 års alder.

  • I overkant av 100 barn og ungdom under 18 år i Norge får IBD hvert år, og 1500-2000 lever med slik kronisk sykdom (Perminow, 2009).
  • Tall fra Norge tyder på at forekomsten av Crohns sykdom er nærmest doblet siden 1980-tallet. Antall nye tilfeller har steget fra rundt 5 per 100 000 barn per år til over 10 per 100 000 barn per år. Tilsvarende endringer er også funnet i andre vestlige land (Perminow, 2009).

Antibiotika tidlig i barneårene er i flere undersøkelser vist å henge sammen med økt risiko for IBD, men det er usikkert om det ligger noen reell årsakssammenheng bak. Det kan tenkes at personer med IBD har en økt sårbarhet for infeksjoner også før debuten av IBD, og at dette forklarer at de har hatt økt forbruk av antibiotika (Kronman, 2012; Virta, 2012).       

Inflammatoriske tarmsykdommer er kroniske tilstander, som ofte må behandles med medisiner hele livet for å unngå forverring og komplikasjoner. Kirurgiske inngrep er fortsatt en viktig del av behandlingen ved komplisert sykdom. Mange barn og unge som får IBD kan leve et godt liv på tross av sykdommen. Medisinene påvirker imidlertid immunforsvaret, og barna kan være mer utsatt for infeksjoner enn andre barn. Sykdommen og behandlingen kan også påvirke vekst og forsinke pubertetsutvikling (Kolho, 2016).

Epilepsi

Epilepsi er den vanligste kroniske nevrologiske sykdommen hos barn. Sykdommen karakteriseres av en vedvarende tendens til uprovoserte epileptiske anfall.

Folkehelseinstituttet har et eget faktaark om epilepsi

Tall fra Den norske mor og barn-undersøkelsen viser at (se også figur 4) (Aaberg, 2017a):

  • Risikoen for epilepsi er høyest i det første leveåret, hvor 144 av 100 000 barn får epilepsi.
  • Senere i barnealderen ligger gjennomsnittlig forekomst av nyoppstått epilepsi på 58 per 100 000 per år.
  • Ved ti års alder er det 0,7 prosent som har eller har hatt epilepsi. Andelen barn med aktiv epilepsi er om lag 0,5 prosent i aldersgruppen sju år og eldre. 
Barnogunge_fyshelse_fig4_FHR.jpg

Figur 4. Forekomst (insidensrate) av epilepsi i barnealderen, basert på Den norske mor og barn-undersøkelsen. Kilde: Aaberg 2017a. 

Mange barn med epilepsi har en epilepsitype som kun forekommer i barnealderen, og som barna vokser av seg. Data fra Den norske mor og barn-undersøkelsen viser at 59 prosent blir kvitt anfallene, men at 30 prosent er behandlingsresistente (Aaberg, 2018). De resterende 11 prosentene har et mer vekslende forløp. Dette samsvarer med funn fra studier i andre land (Berg, 2014; Camfield, 2016; Geerts, 2010; Sillanpaa, 2015; Sillanpaa, 2009; Wirrell, 2012).

Hos en tredjedel av barn med epilepsi klarer man å finne en årsak (Aaberg, 2017b). De vanligste årsakene er hjernemisdannelser, hjerneskader og genfeil (Aaberg, 2017b). Det er også antatt at genetisk disposisjon er risikofaktor for mange av epilepsitypene hvor den eksakte årsaken fortsatt er ukjent (Scheffer, 2017).

Ved epilepsi er medisiner hovedbehandlingen. Hvis pasienten har forsøkt to eller flere medisiner uten å få anfallskontroll, bør andre behandlingsformer vurderes. Kirurgi kan brukes for å fjerne misdannelser eller arr som forårsaker epileptiske anfall. Andre alternativer er spesialdiett (ketogen diett) eller behandling med vagusnervestimulator (en elektrisk stimulator som sender impulser til hjernen).

Barn med epilepsi har betydelig økt risiko for alle typer tilleggslidelser, både medisinske sykdommer, nevrologiske sykdommer, utviklingsforstyrrelser og psykiske lidelser (Aaberg, 2016). I tillegg kan sykdommen gå ut over livskvalitet, sosial fungering, skole og arbeidsmuligheter. Oppfølgingen av disse barna krever derfor en bred tilnærming, med tiltak langt utover den antiepileptiske behandlingen.  

Cerebral parese

Cerebral parese (CP) er en motorisk forstyrrelse som skyldes en permanent skade på den umodne hjernen (Rosenbaum, 2007). CP er den viktigste årsaken til fysisk handikap hos barn (Behrman, 2004).

Les mer om CP i  faktaark om CP

  • Forekomsten av CP hos barn i Europa har vært fallende. Dette kan skyldes bedre svangerskaps- og fødselsomsorg, spesielt for prematurfødte barn (Sellier, 2016).
  • I 2003 ble forekomsten av CP beregnet til 1,77 per 1000 barn basert på registerdata fra 14 europeiske land (Sellier, 2016).
  • I norske data er det vist at CP-forekomsten er noe høyere hos gutter enn hos jenter, med en gutt-jente-ratio på 1,3 (Suren, 2012).

 Skaden som fører til CP, inntreffer i fosterlivet, under fødselen eller i spedbarnsalderen, men diagnosen kan ikke stilles sikkert før fem års alder (Rosenbaum, 2007). De direkte årsakene til CP er oftest ukjente, men det antas at skaden oppstår i fosterlivet hos 70-80 prosent av de rammede (Nelson, 2015). Tidligere mente man at fødselsskader var den viktigste årsaken, men færre enn 10 prosent av tilfellene kan forklares av dette (Nelson, 2015).

Kjente risikofaktorer for CP er for tidlig fødsel, preeklampsi (svangerskapsforgiftning) hos mor, medfødte misdannelser, infeksjon hos mor under fødselen, og fødselsasfyksi (oksygenmangel under fødselen) (McIntyre, 2013). En studie som kombinerte data fra de norske og danske fødselskohortene fant at fedme og overvekt hos mor også er en risikofaktor (Forthun, 2016). Genetisk disposisjon er sannsynligvis også en viktig risikofaktor, og risikoen er økt hvis det er andre CP-tilfeller i nær familie (Tollanes, 2014).

Det finnes ingen behandling mot CP i seg selv, men barn med CP trenger ofte betydelig medisinsk oppfølging for å forebygge og behandle negative konsekvenser av CP (Colver, 2014). Barn med CP har ofte også andre problemer som følge av hjerneskaden, som psykisk utviklingshemming eller lærevansker, språkvansker, syns- og hørselsproblemer og epilepsi (Behrman, 2004).

Forløpet av CP avhenger sterkt av alvorlighetsgraden (Colver, 2014). Personer med lett CP kan leve tilnærmet normale liv, med forventet levealder på linje med andre. For personer med alvorlig CP er forventet levealder vesentlig kortere enn gjennomsnittet, som følge av de ulike komplikasjonene som følger med. 

Kosthold og fysisk aktivitet

Fysisk aktivitet

Variert fysisk aktivitet er avgjørende for å utvikle motorikk, muskelstyrke og kondisjon (Meen, 2000) og har også positiv betydning for trivsel og sosial kontakt (Ommundsen, 2000). 

Helsedirektoratet anbefaler at barn og unge bør være i fysisk aktivitet med moderat eller høy intensitet i minimum 60 minutter daglig, og i fysisk aktivitet med høy intensitet minst tre ganger i uken (Helsedirektoratet, 2016a). 

Målinger fra 2011 viser at om lag 90 prosent av seksåringene, 80 prosent av niåringene og halvparten av 15-åringene oppfyller anbefalingene. I alle tre aldersgruppene er det flere gutter enn jenter som ligger over anbefalt nivå (Helsedirektoratet, 2012). 

Bruk av PC og andre digitale verktøy har økt kraftig de siste 20-30 årene. En gjennomsnittlig 15-årig gutt bruker om lag 30 timer i uka foran en skjerm (Helsedirektoratet, 2012). Dette er langt høyere enn det som er vist i lignende undersøkelser tidligere. Vi vet ikke om denne økte skjermtiden er gått på bekostning av annen fysisk aktivitet eller andre stillesittende aktiviteter (bøker, lekser o.l.). Det er også færre barn nå enn tidligere som går og sykler til skolen (Helsedirektoratet, 2012).  

Folkehelserapporten har et eget kapittel om fysisk aktivitet.

Kosthold 

De fleste barn får morsmelk i kortere eller lengre tid. En landsomfattende undersøkelse om amming og kosthold blant spedbarn utført av Helsedirektoratet i 2013 viste at (Helsedirektoratet, 2014):

  • 98 prosent av spedbarn ble ammet i kortere eller lengre tid. Bare 2 prosent hadde aldri fått morsmelk i løpet av det første leveåret.
  • 17 prosent ble fullammet ved 5,5 måneders alder.
  • 35 prosent av barna fikk morsmelk i tillegg til fast føde ved 12 måneders alder.

En utfordring for spedbarn i Norge er å få tilstrekkelig med D-vitamin. Sollys er en viktig kilde til dette vitaminet. I kosten er det først og fremst fisk som inneholder D-vitamin, men noe er tilsatt i smør og margarin og en type melk.  Helsedirektoratet anbefaler D-vitamintilskudd i form av vitamindråper eller tran til alle barn fra fire ukers alder (Helsedirektoratet, 2017).

I 2016 ble det utført en landsomfattende kostholdsundersøkelse blant fireåringer (Universitetet i Oslo, 2017) som viste at deres kosthold i hovedsak samsvarer med anbefalingene fra Helsedirektoratet (Helsedirektoratet, 2016b):

Daglig inntak av vitamin D og jern var imidlertid for lavt selv når kosttilskudd som vitaminpiller og tran ble inkludert. Kostholdet inneholdt også for mye mettede fettsyrer og salt, og for lite frukt og grønnsaker. 

Deltakerandelen i undersøkelsen var lav, og trolig var det liten deltakelse av foreldre/barn i lavere sosiale lag. At inntaket av sukker var på 9 prosent av barnas totale energiinntak, tyder på det. Andre studier har vist at sukkerinntaket hos barn er høyere enn dette.

Hos barn er jernbehovet høyt gjennom den intense vekstperioden i de første leveårene. Jernmangel i de to første leveårene er forbundet med forsinket mental og motorisk utvikling (Henriksen, 2010).

Norge har ingen screening av barn når det gjelder jernmangelanemi, men studier av ellers friske barn har vist at mild jernmangelanemi forekommer hos 1-2 prosent ved seks måneders alder og hos 2-5 prosent ved ett og to års alder (Hay, 2004).   

Jod er helt sentralt for utviklingen av nervesystemet og hjernen hos fosteret og små barn, og for energiomsetningen gjennom hele livet. Små barn og kvinner i fertil alder er derfor sårbare grupper når det gjelder jodmangel (Velasco, 2018). Nye studier bekrefter utilstrekkelig jodinntak hos unge kvinner og veganere, fordi de drikker lite melk eller ikke bruker melkeprodukter i det hele tatt (Brantsæter, 2018). Inntaket av jod er tilstrekkelig hos småbarn og unge fordi de drikker melk (Brantsæter, 2018). 

Ungkost-undersøkelsen ble gjennomført blant 4.- og 8.-klassinger i 2015 (Universitetet i Oslo, 2016) og viste at kostholdet på noen områder ikke samsvarte med anbefalingene fra Helsedirektoratet (Helsedirektoratet, 2016b):

  • Også i denne aldergruppen var inntaket av vitamin D og jern for lavt selv når kosttilskudd som vitaminpiller og tran ble inkludert. 
  • Inntaket av frukt, grønnsaker og fisk var lavere enn anbefalt. 
  • Kostholdet inneholdt for mye mettede fettsyrer og for mye tilsatt sukker. Sukkerinntaket har imidlertid gått ned siden år 2000, fordi det nå er lavere forbruk av saft og brus med sukker. 

Tenåringsjenter er spesielt utsatt for jernmangel fordi menstruasjonen fører til økt jerntap fra kroppen samtidig som veksten fortsatt krever god tilgang på jern (Henriksen, 2010). 

Ungdom med ikke-vestlige opprinnelse er utsatt for D-vitaminmangel fordi personer med mørk hud ikke danner D-vitamin fra sollyseksponering i samme grad som lyshudede (Holvik, 2005). Kosttilskudd kan være nødvendig for å dekke behovet for D-vitamin.

Folkehelserapporten har et eget kapittel om kosthold

Overvekt og fedme

Andelen barn med fedme og overvekt økte over tid fram til begynnelsen av 2000-tallet (Juliusson, 2007). Deretter ser den ut til å ha vært stabil. Barnevekststudien, hvor Folkehelseinstituttet har gjort målinger av 3. klassinger (8-9-åringer) jevnlig siden 2008, viser at 16-20 prosent av jentene og 13-16 prosent av guttene har overvekt eller fedme, se figur 5 (FHI, 2017a).

Barnogunge_fyshelse_fig6_FHR.jpg

Figur 5. Prosentandel (%) gutter og jenter med overvekt og fedme i Barnevekststudien (8-9- åringer) fra 2008-2015. Kilde: Barnevekststudien 2008, 2010, 2012 og 2015, Folkehelseinstituttet. 

Den tredje runden av ungdomsdelen i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (Ung-HUNT 3) i 2006-2008 viste at 1 av 4 ungdommer har overvekt eller fedme (HUNT forskningssenter, 2011). I motsetning til resultatene fra Barnevekststudien, hvor andelen var høyest hos jenter, var den høyest hos gutter i Ung-HUNT 3 (HUNT forskningssenter, 2011). Hos begge kjønn hadde andelene økt betydelig siden Ung-HUNT 1 i 1984-1986 (HUNT forskningssenter, 2011). 

Andelen barn med overvekt og fedme er 50 prosent høyere på landsbygda enn i byer (Biehl, 2013). Den er høyest i helseregion Nord og lavest i helseregion Sør-Øst (Biehl, 2013). Andelen varierer også med foreldrenes utdanningsnivå, og er 30 prosent høyere blant barn av mødre med lav utdanning enn blant barn av mødre med høy utdanning (Biehl, 2013).

Skilsmisse hos foreldrene er også en risikofaktor for fedme og overvekt. Andelen barn med fedme og overvekt er 50 prosent høyere blant barn med skilte foreldre sammenlignet med barn av gifte foreldre (Biehl, 2014).

Folkehelserapporten har eget kapittel om overvekt og fedme 

Røyking og snus

Røyking

Andelen som røyker har gått markant ned siden årtusenskiftet, og særlig tydelig har nedgangen vært blant barn og unge. Flere datakilder viser at nye generasjoner av unge i svært liten grad begynner å røyke (NOVA, 2016).

  • Én prosent av ungdomsskoleelever opplyser at de røyker daglig.
  • Tre prosent av elevene i videregående skole opplyser at de røyker daglig.
  • Andelene som røyker av og til er noe høyere, henholdsvis 4 prosent blant ungdomsskoleelever og 17 prosent blant elever fra videregående skole.

Blant unge voksne i aldersgruppen 16-24 år har det også vært en markant nedgang i andelen dagligrøykere. Siste måling for 2016 viser at 3 prosent røyker daglig. Andelen av-og-til-røykere i samme aldersgruppe har imidlertid holdt seg stabil på om lag 13 prosent de siste ti årene (FHI, 2016b).

Tall fra en europeiske skoleundersøkelsen The European School Survey Project on Alcohol and Other Drugs (ESPAD) viser at Norge, sammen med Island, har den laveste andelen dagligrøykere blant 15-16 åringer i Europa (FHI, 2017) .

Bruk av snus

Mens andelen som røyker har gått ned, øker andelen som unge som snuser (NOVA, 2016):

  • Fem prosent av guttene og tre prosent av jentene i ungdomsskolen snuser daglig eller ukentlig.
  • 27 prosent av guttene og 20 prosent av jentene i videregående skole snuser daglig eller av og til.

Røyking og snusing: Folkehelserapporten har et eget kapittel om Røyking og bruk av snus 

Mer detaljert informasjon om røyking og snusbruk finnes i publikasjonen Rusmidler i Norge.

Alkoholbruk blant unge

Bruken av alkohol og andre rusmidler er kartlagt blant europeisk ungdom med jevne mellomrom fra 1995 til 2015. Kartleggingen er gjennomført av The European School Survey Project on Alcohol and Other Drugs (ESPAD) (FHI, 2017) 

  • Fra 1995 til 1999/2003 var det en liten økning i andelene som oppga at de hadde drukket alkohol noen gang hittil i livet, i løpet av de siste tolv månedene og i løpet av de siste 30 dagene. Etter 2003 har det vært en nedgang, se figur 3.
  • Det har også vært en betydelig nedgang i andelene som oppgir å ha drukket fem eller flere alkoholenheter i løpet av de siste 30 dagene, se tabell 1. Resultatene er i tråd med det som er funnet i andre undersøkelser av norsk ungdom (NOVA, 2016; HEMIL-senteret, 2016).

Sammenlignet med andre land i Europa i 2015 var andelene norske 15-16 åringer som hadde drukket alkohol, lavt. Det gjaldt både andelen hadde drukket noen gang, andelen hadde drukket i løpet av de siste 30 dagene og andelen som hadde drukket fem alkoholenheter eller mer ved siste drikkesituasjon i løpet av de siste 30 dagene.

Egne undersøkelser blant ungdommer i Oslo viser at alkoholbruken blant unge med innvandrerbakgrunn er lavere enn hos andre elever (NOVA, 2012, 2015). Også alkoholbruken blant innvandrerforeldre er betydelig lavere enn blant foreldre uten innvandrerbakgrunn (NOVA, 2012). Se resultater fra alle de europeiske deltakerlandene i ESPAD. 

 (FIGUR)

Andelen 15-16-åringer som oppga at de hadde drukket alkohol «noen gang», de siste 12 måneder og de siste 30 dager, 1995-2015. Kilde: Ungdata/HEMIL. 

Tabell 1. Andelen 15-16- åringer som oppga at de hadde drukket henholdsvis 5 eller flere enheter, og 5+ enheter tre ganger eller mer i løpet av siste 30 dager, 1995 – 2015.

År

1995

1999

2003

2007

2011

2015

Drukket 5+ siste 30 dager

37

50

47

39

31

21

Drukket 5+ tre ganger eller mer siste 30 dager

17

24

24

20

14

8

 Alkohol og rusmidler: Folkehelserapporten har et eget kapittel om Alkohol og rusmidler

Infeksjoner og vaksiner

I Norge vaksinerer vi mot 12 sykdommer i barnevaksinasjonsprogrammet: stivkrampe, difteri, kikhoste, polio, luftveisinfeksjoner som skyldes Haemophilus influenzae type b og pneumokokker, leverbetennelse som skyldes hepatitt B-virus, tarminfeksjon med rotavirus, meslinger, kusma, røde hunder (rubella), og humant papillomavirus (HPV) som forårsaker kreft i livmorhals, penis, analåpning og svelg. I tillegg blir barn i risikogrupper tilbudt vaksine mot tuberkulose (BCG) (FHI, 2018b).

Det er få barn og unge som blir syke av de sykdommene vi vaksinerer mot i barnevaksinasjonsprogrammet (FHI, 2017b). For de fleste av sykdommene det vaksineres mot skjer det ikke spredning her i landet. Vaksinene mot rotavirus og pneumokokker ble innført relativt nylig, og det forekommer fortsatt sykdom forårsaket av disse mikrobene. Spredning av kikhoste forekommer også.

Kikhoste

  • I de siste ti årene har det vært opptil 2500 tilfeller av kikhoste årlig hos barn og unge, men i 2016 var tallet redusert til om lag 1100.
  • Hos barn under ett år, hvor risikoen for alvorlige komplikasjoner er størst, har tallet vært oppe i over 100 per år, men i 2016 var det redusert til 45.

De mange tilfellene hos skolebarn og ungdom har blant annet sammenheng med at kikhostevaksinen, som har vært i bruk i barnevaksinasjonsprogrammet fra 1998, ikke gir langvarig beskyttelse (FHI, 2018b). Det er derfor innført oppfriskningsdoser ved 7-årsalder (fra skoleåret 2005/2006) og ved 15-årsalder (fra skoleåret 2013/2014) (FHI, 2018b). Dette har bidratt til reduksjonen i forekomst av kikhoste.

Meslinger

Meslinger er svært smittsomt, og Verdens helseorganisasjon anbefaler at vaksinasjonsdekningen bør ligge over 95 prosent for å stanse smitte (WHO, 2017).

  • I Norge ligger vaksinasjonsdekningen over 95 prosent i alle aldersgrupper hos barn.

Det må fremdeles arbeides for å sikre at alle barn får de to nødvendige vaksinedosene gjennom barnevaksinasjonsprogrammet (FHI, 2017c). I 2017 var det fremdeles utbrudd i Europa, og over 40 dødsfall er rapportert de siste to årene. Dette skyldes for lav vaksinasjonsdekning i enkelte europeiske land (ECDC, 2017).

Rotavirussykdom

Rotavirus gir omgangssyke med diaré og oppkast. Særlig små barn kan bli alvorlig syke på grunn av væskemangel, og de trenger da intravenøs væsketilførsel i sykehus. Rotavirusvaksine ble innført i barnevaksinasjonsprogrammet høsten 2014. Før dette ble rundt 2000 barn under fem år henvist til norske sykehus hvert år pga. rotavirussykdom (Bruun, 2016).

Etter innføring av rotavirusvaksine har det vært en betydelig nedgang i antall barn under fem år som blir henvist til sykehus med mage-tarminfeksjoner. Oppfølgingsstudien viser at antall barn med rotavirusinfeksjon ble redusert med 84 prosent fra 2014 til 2016. I tillegg viser overvåkingssystemet Sykdomspulsen en nedgang på 31 prosent i antall fastlege- og legevaktbesøk for omgangssyke med diaré og oppkast hos barn under fem år i rotavirussesongen (desember til april) 2016/2017 sammenlignet med gjennomsnittet for perioden 2006–2015 (FHI, 2017d).

Hepatitt B

I 2017 ble vaksine mot hepatitt B innført i barnevaksinasjonsprogrammet som et tilbud til alle barn i Norge. På verdensbasis er hepatitt B-infeksjon mest utbredt i Sørøst-Asia, Sør-Amerika, Midtøsten, Øst-Europa og tropisk Afrika. Tidligere var det bare barn med opprinnelse i disse områdene som fikk hepatitt B-vaksine i Norge. Kronisk infeksjon forekommer oftere etter smitte tidlig i livet, og spesielt hos spedbarn. På lang sikt kan kronisk infeksjon med hepatitt B føre til utvikling av leversvikt, skrumplever eller leverkreft hos 25 prosent av de som har slik infeksjon. I tillegg er personer med kronisk hepatitt B-infeksjon den viktigste kilden for videre smitte i samfunnet (FHI, 2016a).

Folkehelserapporten har et eget kapittel om vaksiner

Seksuelt overførbare infeksjonssykdommer

Den vanligste seksuelt overførbare sykdommen er klamydiainfeksjon.

  • Det diagnostiseres 450–500 klamydiatilfeller per 100 000 per år i Norge. Særlig personer i alderen 15-25 år smittes.

 Antall diagnostiserte klamydiatilfeller økte gjennom en 10-årsperiode fram til 2008, og har siden vært stabilt (FHI, 2016b). Klamydiainfeksjoner gir sjelden plager, og mange infeksjoner blir aldri oppdaget. Ubehandlet klamydiainfeksjon kan føre til redusert fruktbarhet.

I Norge overvåkes også hivinfeksjon, gonoré og syfilis. Forekomsten av disse infeksjonene er generelt svært lav blant unge under 18 år. Antallet tilfeller av gonoré hos ungdom er imidlertid økende, som følge av den økende forekomsten i befolkningen generelt.

  • I aldersgruppen under 18 år var det i 2016 28 meldte gonoré-tilfeller mot kun 2 tilfeller i 2012.

Kondom forebygger smitte med seksuelt overførbare infeksjoner. Resultater fra Ungdata 2017 viser at rundt halvparten av elevene på videregående skole har hatt samleie (NOVA, 2017). Når det gjelder prevensjonsbruk, oppgir 6 av 10 gutter og 7 av 10 jenter at de brukte prevensjon første gang de hadde samleie. Om lag halvparten brukte kondom som prevensjonsmetode.

Mer informasjon om seksuelt overførbare infeksjonssykdommer finnes i Folkehelserapportens kapittel om infeksjonssykdommer.

Humant papillomavirus (HPV)

Hos kvinner kan infeksjon med humant papillomavirus (HPV) føre til kreft i livmorhalsen og også i skjede, ytre kjønnsorganer, endetarm og svelg. Menn kan få kreft på grunn av HPV-infeksjon i penis, endetarm og svelg (Chaturvedi, 2010).

  • HPV er årsak til 100 prosent av tilfellene av livmorhalskreft.
  • I 2016 fikk 342 kvinner livmorhalskreft i Norge, og 79 kvinner døde av dette.
  • Årlig blir om lag 3000 kvinner operert for forstadier til kreft i livmorhalsen (Kreftregisteret, 2016).
  • I tillegg var det 271 kvinner og menn som fikk HPV-relatert kreft i andre organer i 2016 (Kreftregisteret, 2017b).

HPV-infeksjon er vanlig hos uvaksinerte. I en norsk studie av uvaksinerte jenter ble HPV funnet i 15-20 prosent av urinprøvene fra 17-åringer og i 45 prosent av urinprøvene fra 21-åringer (Molden, 2016). Tall fra Nasjonalt vaksinasjonsregister viser en sterk reduksjon i forekomsten av HPV blant vaksinerte 17-åringer sammenlignet med uvaksinerte i samme årskull. Dataene viser også kryssbeskyttende effekt mot HPV-typer som ikke inngår i vaksinen. Forekomsten av HPV er redusert også hos uvaksinerte jenter, som uttrykk for flokkbeskyttelse (Folkehelseinstituttet, upubliserte data).

  • Vaksine mot HPV-infeksjon (Garland, 2016) ble inkludert i det norske barnevaksinasjonsprogrammet høsten 2009 og tilbys alle jenter i 7. klasse (12–13 år). Fra november 2016 tilbys også HPV-vaksine til kvinner født 1991 og senere, gjennom et toårig innhentingsprogram.
  • Tilbud om HPV-vaksine til gutter blir innført i barnevaksinasjonsprogrammet fra høsten 2018.

Mer informasjon om HPV-vaksine finnes i Folkehelserapportens kapittel om vaksinasjon.

Skader og ulykker

Siden 1950-tallet har det vært en betydelig nedgang i barnedødelighet som følge av ulykker. Det er særlig en reduksjon i antall dødsfall i trafikk- og drukningsulykker som har bidratt til den positive utviklingen i barnedødelighet. Til tross for den positive utviklingen er skader og ulykker fremdeles en folkehelseutfordring blant barn og unge i Norge.

Dødsfall

Ulykker er totalt sett den viktigste dødsårsaken i den yngre del av befolkningen.

  • Ulykker var årsaken til 22 prosent av alle dødsfall i aldersgruppen 1-19 år i perioden 2012-2016. Det viser tall fra Dødsårsaksregisteret (FHI, 2017e).
  • Veitrafikkulykker og andre transportulykker står for over halvparten av ulykkesdødsfallene blant barn og unge, etterfulgt av forgiftningsulykker, drukningsulykker og fallulykker.
  • De siste fem årene har over 100 personer i aldersgruppen 0-20 år omkommet på norske veier (SSB, 2018).
  • Færre jenter enn gutter dør i ulykker, men forskjellen mellom gutter og jenter er nå mye mindre enn den var ved starten av 1970-tallet, se figur 6. 
Barnogunge_fyshelse_fig5_FHR.jpg

Figur 6. Dødelighet etter ulykker blant barn (0-17 år), antall døde per 100 000 personer per år, utvikling fra 1970-2016 fordelt på kjønn. Aldersjusterte rater, 5-årig glidende gjennomsnitt (heltrukken linje) og årlige rater (stiplet linje). Kilde: Dødsårsaksregisteret.

Mange år med målrettet forebyggende arbeid har bidratt til markant nedgang i dødsfall i trafikken blant barn og ungdom. Viktige tiltak er (TØI, 2012):

  • Påbud om bruk av bilbelte
  • Bedre sikring av barn i bil
  • Lavere fartsgrenser (særlig i boligstrøk)
  • Bedre veier og sikrere biler
  • Mer utbredt bruk av sykkelhjelm

Til tross for redusert dødelighet har unge voksne fremdeles høy risiko for å omkomme i trafikken. Særlig unge menn er overrepresentert i ulykkesstatistikken. Manglende bruk av hjelm, bilbelte og høy fart er viktige årsaker til disse dødsfallene. I mange tilfeller er også bruk av forskjellige rusmidler en medvirkende årsak (Christophersen, 2014).

Ikke-dødelige skader

Ulykker forårsaker også et stort antall ikke-dødelige skader av varierende alvorlighetsgrad. I befolkningen er ungdom blant de som skader seg oftest (FHI, 2014).

  • De siste fem årene har 650 personer i aldersgruppen 0-20 år blitt alvorlig skadet på norske veier (SSB, 2018).
  • I 2012 hadde 13 prosent av barna i alderen 6-15 år hatt en skade eller forgiftning som førte til besøk hos lege eller tannlege i løpet av de siste 12 månedene. Det viser analyser av tall fra SSBs levekårsundersøkelse (SSB, 2012).

Små barn er spesielt utsatt for hjemmeulykker, men mange skader inntreffer også i barnehage/skole og på lekeplass (Engeland, 1999; Myklestad, 2000). Ungdom skader seg ofte i forbindelse med idrett og trening.

Fall er den dominerende skademekanismen blant barn og unge (FHI, 1989). Analyser av skadediagnoser registrert i helsetjenesten viser ellers at små barn (0-4 år) er utsatt for brann- og etseskader (FHI, 2014; Onarheim, 2009). Også hodeskader rammer ofte de yngste barna. Hyppige skader blant ungdom er overflate- og forstuingsskader, særlig i ankel/fot, hånd/håndledd og albue/underarm, samt bruddskader.

Konsekvenser av skader

Selv om de fleste skader er mindre alvorlige og leges fort, kan ulykker tidlig i livet få langvarige konsekvenser, blant annet i form av nedsatt funksjonsevne, redusert fysisk og psykisk helse, tapt arbeidsfortjeneste o.l. Foruten kostnader til medisinsk behandling og rehabilitering kan alvorlige skader også påføre samfunnet store utgifter i form av sosialhjelp, uførepensjon og andre trygdeytelser (Lund, 2001). Systematisk og målrettet forebyggende innsats er derfor nødvendig for å redusere omfanget og konsekvensene av skader ytterligere. Samtidig er det viktig at barn og unge fortsatt får lov til å utfolde seg i lek, og gjennom dette lære seg å mestre utfordringer og farer.

Tilfredshet med egen helse

I spørreundersøkelser rapporterer de fleste ungdommer at de har god helse. I Ungdata-undersøkelsene svarer 76 prosent av guttene og 66 prosent av jentene at de er fornøyde med sin egen helse (NOVA, 2017). Ungdommer som trener regelmessig er mer fornøyde enn de som ikke gjør det (NOVA, 2017).

Av fysiske plager er hodepine vanligst. Blant ungdomsskoleelever oppgir 26 prosent at de har hodepine daglig eller mange ganger i måneden, mens tilsvarende tall er 31 prosent hos elever på videregående (NOVA, 2017). Andre vanlige helseplager er nakke- og skuldersmerter, magesmerter og ledd- og muskelsmerter (NOVA, 2017). Alle typer smerter rapporteres oftere hos jenter enn hos gutter (NOVA, 2017). Jenter har også et høyere forbruk av reseptfrie medikamenter, blant annet reseptfrie smertestillende preparater (NOVA, 2017). 

Referanser

Aaberg, K.M., Bakken, I.J., Lossius, M.I., Søraas, C.L., Tallur, K.K., Stoltenberg, C., Chin, R., Surén P (2018). Short-term seizure outcomes in childhood epilepsy. Pediatrics, in press. 

Aaberg, K. M., Bakken, I. J., Lossius, M. I., Lund Soraas, C., Haberg, S. E., Stoltenberg, C., et al. (2016). Comorbidity and Childhood Epilepsy: A Nationwide Registry Study. Pediatrics, 138(3).

Aaberg, K. M., Gunnes, N., Bakken, I. J., Lund Soraas, C., Berntsen, A., Magnus, P., et al. (2017a). Incidence and Prevalence of Childhood Epilepsy: A Nationwide Cohort Study. Pediatrics, 139(5).

Aaberg, K. M., Suren, P., Soraas, C. L., Bakken, I. J., Lossius, M. I., Stoltenberg, C., et al. (2017b). Seizures, syndromes, and etiologies in childhood epilepsy: The International League Against Epilepsy 1981, 1989, and 2017 classifications used in a population-based cohort. Epilepsia.

Abadie, V., Sollid, L. M., Barreiro, L. B., & Jabri, B. (2011). Integration of genetic and immunological insights into a model of celiac disease pathogenesis. Annual Review of Immunology, 29, 493-525.

Almqvist, C., Worm, M., Leynaert, B., & working group of GA2LEN WP 2.5 'Gender'. (2008). Impact of gender on asthma in childhood and adolescence: a GA2LEN review. Allergy, 63(1), 47-57.

Behrman, R. E., Kliegman, R. M., & Jenson, H. B. (2004). Nelson Textbook of Pediatrics 17th Edition. Philadelphia, PA: Elsevier.

Beitnes, A. R., Vikskjold, F. B., Johannesdottir, G. B., Perminow, G., Olbjorn, C., Andersen, S. N., et al. (2017). Symptoms and Mucosal Changes Stable During Rapid Increase of Pediatric Celiac Disease in Norway. Journal of Pediatric Gastroenterology and Nutrition, 64(4), 586-591.

Berg, A. T., Rychlik, K., Levy, S. R., & Testa, F. M. (2014). Complete remission of childhood-onset epilepsy: stability and prediction over two decades. Brain, 137(Pt 12), 3213-3222.

Biehl, A., Hovengen, R., Groholt, E. K., Hjelmesaeth, J., Strand, B. H., & Meyer, H. E. (2013). Adiposity among children in Norway by urbanity and maternal education: a nationally representative study. BMC Public Health, 13, 842.

Biehl, A., Hovengen, R., Groholt, E. K., Hjelmesaeth, J., Strand, B. H., & Meyer, H. E. (2014). Parental marital status and childhood overweight and obesity in Norway: a nationally representative cross-sectional study. BMJ Open, 4(6), e004502.

Brantsæter, A. L., Knutsen, H. K., Johansen, N. C., Nyheim, K. A., Erlund, I., Meltzer, H. M., et al. (2018). Inadequate Iodine Intake in Population Groups Defined by Age, Life Stage and Vegetarian Dietary Practice in a Norwegian Convenience Sample. Nutrients, 10(2).

Bruun, T., Salamanca, B. V., Bekkevold, T., Vainio, K., Gibory, M., Haugstad, K. E., et al. (2016). Burden of Rotavirus Disease in Norway: Using National Registries for Public Health Research. Pediatric Infectious Disease Journal, 35(4), 396-400.

Camfield, C., Camfield, P., & Smith, B. (2016). Poor versus rich children with epilepsy have the same clinical course and remission rates but a less favorable social outcome: A population-based study with 25 years of follow-up. Epilepsia, 57(11), 1826-1833.

Chaturvedi, A. K. (2010). Beyond cervical cancer: burden of other HPV-related cancers among men and women. Journal of Adolescent Health, 46(4 Suppl), S20-26.

Chen, W., Mempel, M., Schober, W., Behrendt, H., & Ring, J. (2008). Gender difference, sex hormones, and immediate type hypersensitivity reactions. Allergy, 63(11), 1418-1427.

Christophersen, A. S., & Gjerde, H. (2014). Prevalence of alcohol and drugs among car and van drivers killed in road accidents in Norway: an overview from 2001 to 2010. Traffic Inj Prev, 15(6), 523-531.

Colver, A., Fairhurst, C., & Pharoah, P. O. (2014). Cerebral palsy. Lancet, 383(9924), 1240-1249.

Dzidzonu, D. K., Skrivarhaug, T., Joner, G., & Moger, T. A. (2016). Ethnic differences in the incidence of type 1 diabetes in Norway: a register-based study using data from the period 2002-2009. Pediatr Diabetes, 17(5), 337-341.

ECDC. (2017) Biannual measles and rubella monitoring reports. [nettside]. European Centre for Disease Prevention and Control. 

Engeland, A., & Kopjar, B. (1999). Injuries among children treated at emergency medical centers and in hospitals 1990-97. Tidsskr Nor Laegeforen, 119(6), 784-787.

FHI. (1989) Nasjonal ulykkes- og skadestatistikk: Oversikt over ulykkes- og skademønsteret i Norge basert på ett års skadedata innsamlet ved sykehusene/legevaktene i Harstad, Trondheim og Stavanger 1/7 1985 – 30/6 1986. [Rapport]. (Rapport fra Skaderegisteret    nr. 4 - 1989). Oslo: Statens institutt for folkehelse (nå Folkehelseinstituttet).

FHI. (2014) Skadebildet i Norge: Hovedvekt på personskader i sentrale registre [Rapport]. (2014:2). Oslo: Folkehelseinstituttet.

FHI. Blystad H (redaktør). (2016a) Smittevernveileder for helsepersonell [Nettpublikasjon]. Oslo: Folkehelseinstituttet. 

FHI. (2016b) Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS). [database]. Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet 20. september 2016.

FHI. (2017a) Overvekt og fedme, 8-åringer. [database]. Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet 31. august 2017.

FHI. (2017b) Barnevaksinasjonsprogrammet i Norge [rapport]. Oslo: Folkehelseinstituttet.  

FHI. (2017c) Statistikk for barnevaksinasjon - 2016. [nettside]. Oslo: Folkehelseinstituttet. 

FHI. (2017d) Rotavirusvaksine for spedbarn viser god effekt. [nettside]. Oslo: Folkehelseinstituttet. 

FHI. (2017e) Dødsårsaksregisterets statistikkbank. [database]. Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet 15. desember 2017.

FHI. (2018a) Statistikk fra Reseptregisteret. [database]. Oslo: Folkehelseinstituttet. 

FHI. (2018b) Vaksinasjonsveilederen (Vaksinasjonsboka) [Nettpublikasjon]. Oslo: Folkehelseinstituttet. 

Forthun, I., Wilcox, A. J., Strandberg-Larsen, K., Moster, D., Nohr, E. A., Lie, R. T., et al. (2016). Maternal Prepregnancy BMI and Risk of Cerebral Palsy in Offspring. Pediatrics, 138(4).

Garland, S. M., Kjaer, S. K., Munoz, N., Block, S. L., Brown, D. R., DiNubile, M. J., et al. (2016). Impact and Effectiveness of the Quadrivalent Human Papillomavirus Vaccine: A Systematic Review of 10 Years of Real-world Experience. Clin Infect Dis, 63(4), 519-527.

Geerts, A., Arts, W. F., Stroink, H., Peeters, E., Brouwer, O., Peters, B., et al. (2010). Course and outcome of childhood epilepsy: a 15-year follow-up of the Dutch Study of Epilepsy in Childhood. Epilepsia, 51(7), 1189-1197.

Hansen, T. E., Evjenth, B., & Holt, J. (2013). Increasing prevalence of asthma, allergic rhinoconjunctivitis and eczema among schoolchildren: three surveys during the period 1985-2008. Acta Paediatrica, 102(1), 47-52.

Hay, G., Sandstad, B., Whitelaw, A., & Borch-Iohnsen, B. (2004). Iron status in a group of Norwegian children aged 6-24 months. Acta Paediatrica, 93(5), 592-598.

Helgeland, H., Flagstad, G., Grotta, J., Vandvik, P. O., Kristensen, H., & Markestad, T. (2009). Diagnosing pediatric functional abdominal pain in children (4-15 years old) according to the Rome III Criteria: results from a Norwegian prospective study. Journal of Pediatric Gastroenterology and Nutrition, 49(3), 309-315.

Helsedirektoratet. E. Kolle. (2012) Fysisk aktivitet blant 6-, 9- og 15-åringer i Norge: resultater fra en kartlegging i 2011 [rapport]. Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra 

Helsedirektoratet. B. Lande & A. Helleve. (2014) Amming og spedbarns kosthold: Landsomfattende undersøkelse 2013. Oslo, Norway: Helsedirektoratet.

Helsedirektoratet. (2016a). Anbefalinger fysisk aktivitet. [nettside]. Oslo: Helsedirektoratet. Hentet 21. juni 2017.

Helsedirektoratet. (2016b) Kostråd fra Helsedirektoratet. [nettside]. Oslo: Helsedirektoratet. Hentet 15. november 2017.

Helsedirektoratet. (2017) Nasjonal faglig retningslinje for spedbarnsernæring. [nettside]. Oslo: Helsedirektoratet. Hentet 20. juni 2017.

Henriksen, C., Kvammen, J. A., & Thomassen, R. A. (2010). Bare Barnemat! Riktig kosthold for gravide, ammende, barn og ungdom (2. opplag utg.): J.M Stenersens Forlag.

Holvik, K., Meyer, H. E., Haug, E., & Brunvand, L. (2005). Prevalence and predictors of vitamin D deficiency in five immigrant groups living in Oslo, Norway: the Oslo Immigrant Health Study. Eur J Clin Nutr, 59(1), 57-63.

Hovland, V., Riiser, A., Mowinckel, P., Carlsen, K.-H., & Lødrup Carlsen, K. C. (2014). Asthma with allergic comorbidities in adolescence is associated with bronchial responsiveness and airways inflammation. Pediatric Allergy and Immunology, 25(4), 351-359.

HUNT forskningssenter. Krokstad S & Knudtsen M.S. (2011) Folkehelse i endring. Helseundersøkelsen Nord-Trøndelag. HUNT 1 (1984-86) – HUNT 2 (1995-97) – HUNT 3 (2006-08) [rapport]. Levanger: Institutt for samfunnsmedisin, Det medisinske fakultet, NTNU.  

Juliusson, P. B., Roelants, M., Eide, G. E., Hauspie, R., Waaler, P. E., & Bjerknes, R. (2007). Overweight and obesity in Norwegian children: secular trends in weight-for-height and skinfolds. Acta Paediatrica, 96(9), 1333-1337.

Kolho, K. L., & Ainamo, A. (2016). Progress in the treatment and outcome of pediatric inflammatory bowel disease patients. Expert Review of Clinical Immunology, 12(12), 1337-1345.

Kreftregisteret. (2016) Livmorhalsprogrammet Årsrapport 2015 [rapport]. Oslo: Kreftregisteret.  

Kreftregisteret. (2017a) Årsrapport 2016 [rapport]. Oslo: Kreftregisteret. 

Kreftregisteret. (2017b) Cancer in Norway 2016 - Cancer incidence, mortality, survival and prevalence in Norway [rapport]. Oslo: Kreftregisteret/Cancer Registry of Norway.  

Kronman, M. P., Zaoutis, T. E., Haynes, K., Feng, R., & Coffin, S. E. (2012). Antibiotic exposure and IBD development among children: a population-based cohort study. Pediatrics, 130(4), e794-803.

Lund, J., & Bjerkedal, T. (2001). Permanent impairments, disabilities and disability pensions related to accidents in Norway. Accid Anal Prev, 33(1), 19-30.

Lødrup Carlsen, K. C., Håland, G., Devulapalli, C. S., Munthe-Kaas, M., Pettersen, M., Granum, B., et al. (2006). Asthma in every fifth child in Oslo, Norway: a 10-year follow up of a birth cohort study. Allergy, 61(4), 454-460.

McIntyre, S., Taitz, D., Keogh, J., Goldsmith, S., Badawi, N., & Blair, E. (2013). A systematic review of risk factors for cerebral palsy in children born at term in developed countries. Dev Med Child Neurol, 55(6), 499-508.

Meen, H. D. (2000). Physical activity in children and adolescents in relation to growth and development. Tidsskr Nor Laegeforen, 120(24), 2908-2914.

Mikalsen, I. B., Karlstad, Ø., Furu, K., & Øymar, K. (2018). Forskrivning av legemidler mot astma til barn i perioden 2004-15. Tidsskr Nor Laegeforen, 138(4).

Molden, T., Feiring, B., Ambur, O. H., Christiansen, I. K., Hansen, M., Laake, I., et al. (2016). Human papillomavirus prevalence and type distribution in urine samples from Norwegian women aged 17 and 21 years: A nationwide cross-sectional study of three non-vaccinated birth cohorts. Papillomavirus Res, 2, 153-158.

Myklestad, I., & Engeland, A. (2000). [Home accidents among small children and preventive potential]. Tidsskr Nor Laegeforen, 120(28), 3376-3379.

Nelson, K. B., & Blair, E. (2015). Prenatal Factors in Singletons with Cerebral Palsy Born at or near Term. N Engl J Med, 373(10), 946-953.

NOVA. A. Bakken. (2017) Ungdata 2017. Nasjonale resultater [rapport]. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). 

Ommundsen, Y. (2000). Can sports and physical activity promote young peoples' psychosocial health? Tidsskr Nor Laegeforen, 120(29), 3573-3577.

Onarheim, H., Jensen, S. A., Rosenberg, B. E., & Guttormsen, A. B. (2009). The epidemiology of patients with burn injuries admitted to Norwegian hospitals in 2007. Burns, 35(8), 1142-1146.

Perminow, G., Brackmann, S., Lyckander, L. G., Franke, A., Borthne, A., Rydning, A., et al. (2009). A characterization in childhood inflammatory bowel disease, a new population-based inception cohort from South-Eastern Norway, 2005-07, showing increased incidence in Crohn's disease. Scandinavian Journal of Gastroenterology, 44(4), 446-456.

Rosenbaum, P., Paneth, N., Leviton, A., Goldstein, M., & Bax, M. (2007). The Definition and Classification of Cerebral Palsy. Developmental Medicine and Child Neurology, 49(s109), 1-44.

Scheffer, I. E., Berkovic, S., Capovilla, G., Connolly, M. B., French, J., Guilhoto, L., et al. (2017). ILAE classification of the epilepsies: Position paper of the ILAE Commission for Classification and Terminology. Epilepsia, 58(4), 512-521.

Sellier, E., Platt, M. J., Andersen, G. L., Krageloh-Mann, I., De La Cruz, J., & Cans, C. (2016). Decreasing prevalence in cerebral palsy: a multi-site European population-based study, 1980 to 2003. Dev Med Child Neurol, 58(1), 85-92.

Selnes, A., Nystad, W., Bolle, R., & Lund, E. (2005). Diverging prevalence trends of atopic disorders in Norwegian children. Results from three cross-sectional studies. Allergy, 60(7), 894-899.

Sillanpaa, M., Anttinen, A., Rinne, J. O., Joutsa, J., Sonninen, P., Erkinjuntti, M., et al. (2015). Childhood-onset epilepsy five decades later. A prospective population-based cohort study. Epilepsia, 56(11), 1774-1783.

Sillanpaa, M., & Schmidt, D. (2009). Early seizure frequency and aetiology predict long-term medical outcome in childhood-onset epilepsy. Brain, 132(Pt 4), 989-998.

Skrivarhaug, T., Stene, L. C., Drivvoll, A. K., Strom, H., Joner, G., & Norwegian Childhood Diabet Study Group. (2014). Incidence of type 1 diabetes in Norway among children aged 0-14 years between 1989 and 2012: has the incidence stopped rising? Results from the Norwegian Childhood Diabetes Registry. Diabetologia, 57(1), 57-62.

Smidesang, I., Saunes, M., Storro, O., Oien, T., Holmen, T. L., Johnsen, R., et al. (2010). Allergy related disorders among 2-yrs olds in a general population. The PACT Study. Pediatr Allergy Immunol, 21(2 Pt 1), 315-320.

SSB. (2012) Statistikkbanken: helseforhold, levekårsundersøkelsen.Oslo: Statistisk Sentralbyrå. Hentet 22.10.2015. 

SSB. (2018) Veitrafikkulykker med personskade. [nettside]. Oslo - Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå. Hentet 20. mars 2018. 

Stabell, N., Stubhaug, A., Flaegstad, T., Mayer, E., Naliboff, B. D., & Nielsen, C. S. (2014). Widespread hyperalgesia in adolescents with symptoms of irritable bowel syndrome: results from a large population-based study. J Pain, 15(9), 898-906.

Stene, L. C., & Tuomilehto, J. (2017). Epidemiology of type 1 diabetes. I: R. I. Holt, C. S. Cockram, A. Flyvbjerg, & B. J. Goldstein (red.), Textbook of diabetes, 5th Edition. Oxford, United Kingdom: Wiley-Blackwell.

Størdal, K., Nygaard, E. A., & Bentsen, B. S. (2005). Recurrent abdominal pain: a five-year follow-up study. Acta Paediatrica, 94(2), 234-236.

Suren, P., Bakken, I. J., Aase, H., Chin, R., Gunnes, N., Lie, K. K., et al. (2012). Autism spectrum disorder, ADHD, epilepsy, and cerebral palsy in Norwegian children. Pediatrics, 130(1), e152-158.

Tollanes, M. C., Wilcox, A. J., Lie, R. T., & Moster, D. (2014). Familial risk of cerebral palsy: population based cohort study. BMJ, 349, g4294.

TØI. (2012). Trafikksikkerhetshåndboken (4 utg.). Oslo: Transportøkonomisk institutt.

Universitetet i Oslo. Hansen LB, Myhre JB, Johansen AMW, Paulsen MM, & A. LF. (2016) Ungkost 3 Landsomfattende kostholdsundersøkelse blant elever i 4. -og 8. klasse i Norge, 2015. Oslo: Universitetet i Oslo. 

Universitetet i Oslo. Hansen LB, Myhre JB, Johansen AMW, Paulsen MM, & A. LF. (2017) Ungkost 3 Landsomfattende kostholdsundersøkelse blant 4-åringer i Norge, 2016 [rapport]. Oslo: Universitetet i Oslo. 

van den Berg, M. M., Benninga, M. A., & Di Lorenzo, C. (2006). Epidemiology of childhood constipation: a systematic review. American Journal of Gastroenterology, 101(10), 2401-2409.

Velasco, I., Bath, S. C., & Rayman, M. P. (2018). Iodine as Essential Nutrient during the First 1000 Days of Life. Nutrients, 10(3). 

Virta, L., Auvinen, A., Helenius, H., Huovinen, P., & Kolho, K. L. (2012). Association of repeated exposure to antibiotics with the development of pediatric Crohn's disease - a nationwide, register-based Finnish case-control study. Am J Epidemiol, 175(8), 775-784.

WHO. (2017) Immunization, Vaccines and Biologicals: Measles. [nettside]. World Health Organization. 

Wirrell, E., Wong-Kisiel, L., Mandrekar, J., & Nickels, K. (2012). Predictors and course of medically intractable epilepsy in young children presenting before 36 months of age: a retrospective, population-based study. Epilepsia, 53(9), 1563-1569.

 

Om denne siden

Kapittelet er nytt til Folkehelserapporten 2018.

Leder av skrivegruppen: Pål Surén. Forfattere: Pål Surén (epilepsi og cerebral parese), Berit Granum (astma og allergi), Lars Christian Stene (diabetes), Aina Helene Dahlen, Kreftregisteret (kreft), Ketil Størdal (mage- og tarmsykdommer), Kari Modalsli Aaberg (epilepsi), Linn Bøhler (fysisk aktivitet, kosthold og overvekt og fedme), Didrik Vestrheim (infeksjonssykdommer vi vaksinerer mot), Hans Blystad (seksuelt overførbare infeksjonssykdommer) og Eyvind Ohm (skader og ulykker).

Anbefalt referanse til denne artikkelen: Barn og unges fysiske helse. I: Folkehelserapporten - Helsetilstanden i Norge [nettdokument]. Oslo: Folkehelseinstituttet [oppdatert (sett inn dato); lest (sett inn dato)]. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/nettpub/hin/grupper/barn-fysisk-helse/