Hopp til innhold

Fordelingsnett til dusjer og andre aerosoldannende tappepunkter

Publisert

Interne vannfordelingsnett omfatter kaldt- og varmtvannssystemer som forsyner de ulike tappepunktene i bygninger, deriblant dusjer og eventuelle andre aerosoldannende innretninger. I det følgende gis grunnlag for planlegging og gjennomføring av forebyggende tiltak i slike anlegg.

Interne vannfordelingsnett omfatter kaldt- og varmtvannssystemer som forsyner de ulike tappepunktene i bygninger, deriblant dusjer og eventuelle andre aerosoldannende innretninger. I det følgende gis grunnlag for planlegging og gjennomføring av forebyggende tiltak i slike anlegg.


Risikovurdering

I en risikovurdering må alle potensielle oppvekstområder for legionellabakterier identifiseres og fare for spredning til omgivelsene vurderes. Dette gjelder også kaldtvannsledninger der vannet i perioder kan ha unormalt høy temperatur, samt tappepunkter. Risikovurderingen skal danne grunnlag for prioritering av legionellaforebyggende tiltak.

Grunnlaget for tiltak

Det er to forhold som avgjør om et anlegg kan utgjøre fare for spredning av legionellasmitte:

  1. Betingelsene for at legionellabakterier skal kunne vokse må være til stede
  2. Vannet som kan inneholde legionellabakterier, må bli tilført omgivelsene i form av aerosoler

Sengeliggende pasienter kan også bli smittet ved at de aspirerer vann som inneholder legionellabakterier(får legionellainfisert vann ned i luftveiene).

Forebyggende tiltak fastsettes på grunnlag av risikovurderinger (se Risikokartlegging og forebyggende tiltak). Risikovurderingen skal være dokumentert og oppdatert, og må omfatte vurderinger av tekniske, prosess- og driftsmessige forhold av betydning for mulig oppvekst og spredning av legionellabakterier. Anleggets risikokategori må også bestemmes. Anlegg som tilhører risikokategori 1 er for eksempel helseinstitusjoner eller dusjanlegg på steder der mange mennesker eksponeres for aerosoler, også mennesker som lettere blir smittet pga. alder eller svekket immunforsvar. Disse anleggene vil kreve mer grundig oppfølging enn anlegg i en lavere risikokategori.

Nedenfor er det nevnt noen sentrale forhold som har betydning når behovet for tiltak skal vurderes.

Eksempler på kritiske punkter for legionellavekst:

  • Ledninger med vanntemperaturer mellom 20 og 55 °C
  • Stillestående vann eller liten gjennomstrømning
  • Korroderte ledninger

Eksempler på faktorer som vil forebygge legionellavekst:

  • Varmtvannstemperatur over 60 °C
  • Kaldtvannstemperatur under 20 °C
  • God vannsirkulasjon
  • Mulighet for rengjøring og desinfeksjon

Bruk av analyser i risikovurderingen

Bakteriologiske analyser (legionella og kimtallsanalyser) kan være nyttige som grunnlag for fastsettelse av nye, og oppfølging av eksisterende drifts- og vedlikeholdsrutiner. Spesielt gjelder dette når tiltak skal iverksettes i anlegg i høyere risikokategori. Bakteriologiske analyser er omtalt under Mikrobiologiske analyser nedenfor.

Vurderinger ved funn av Legionella

Det er ikke mulig å anslå smittefare på grunnlag av resultater fra en enkeltprøve analysert for Legionella. Antallet bakterier funnet i prøven kan være tilfeldig. Det er heller ikke funnet dokumentasjon som fastslår at smittefaren øker ved økende konsentrasjon av legionellabakterier i vannet i enkeltprøver. Det er derfor ikke meningsfullt å gi tiltaksgrenser ved bestemte legionellakonsentrasjoner. Analyseresultatene må ses i lys av hvilken smitterisiko anlegget representerer. I bygg i risikokategori 1 vil grensen for når tiltak må gjennomføres nås mye raskere enn i bygg i lavere risikokategori, for eksempel kontorbygg.

Kun ved å gjøre en fullstendig risikovurdering kan man si noe om smittefaren. Det er ikke nok med en eller noen få legionellaprøve(r). Et enkeltfunn med høyt antall legionellabakterier må medføre at det straks tas nye prøver for å avgjøre om det må gjennomføres strakstiltak, som rengjøring og desinfeksjon.

Oppvekstområder for legionellabakterier

Et meget lite antall legionellabakterier finnes som regel i vannet fra vannverket. De vil kunne vokse til et stort antall dersom de finner en god vokseplass og får gode vekstbetingelser. Biofilm i blindledninger, lite brukte tappepunkter, ledningsstrekk etter blandebatterier og andre vannfylte komponenter med temperaturer mellom 20 og 50 °C, er typiske oppvekstområder.

Legionellabakterier finnes tidvis i råvann brukt til drikkevannsproduksjon, selv om antallet er svært lavt og under nivået for hva som kan påvises i en liters prøve. Noen vil passere vannbehandlingsanlegget og føres videre med vannet til forbrukerne, og de kan etablere seg  i biofilm i ledningsnettet. Vekst finner sted når vanntemperaturen er egnet. Bakteriene vokser aller best ved temperaturer rundt 36 °C og har gode vekstbetingelser opp til 45 – 50 °C, som vil kunne forekomme i varmtvannsberedere, dersom ikke termostaten stilles tilstrekkelig høyt.  Hvis ikke temperaturen er høy nok i varmtvannsledningen til å drepe legionellabakterier i de periodene man bruker varmtvann, så kan varmtvannsledningen være et godt voksested for legionellabakterier, og bedre enn i kaldtvannsledninger, hvor temperaturen varierer mellom kaldt og romtemperatur.

I varmtvannsanlegg vil det være soner med gode vekstbetingelser for Legionella. Slike soner vil kunne være oppvekstområder for bakterien, som tidvis vil kunne rives løs og spres med vannet til tappestedene (dusjer og andre kraner). Eksempler på potensielle oppvekstområder er:

  • I ledninger etter blandeventiler og tappesteder der temperaturen hovedsakelig ligger under 50 °C
  • I bunnen av varmtvannsberederen der det kalde vannet kommer inn og blandes med det allerede oppvarmede vannet. Varmeelementene er vanligvis ca 10 cm over bunnen, og vannlaget under elementene vil kunne ha vesentlig lavere temperatur enn i resten av tanken. Slamdannelse i bunnen av varmtvannsberedere kan dessuten gi beskyttelse for legionellabakterier
  • I foroppvarmingstanker/-beredere som brukes for å utnytte overskuddsvarme, og ”back-up”-beredere
  • I vann som blir stående i rørene mellom sirkulasjonsledningen og tappestedene. Dette gjelder særlig rør til tappesteder som sjelden eller aldri brukes, for eksempel til nød-dusjer, og omfatter både varmtvanns- og kaldtvannsledninger
  • I blindledninger oppstått etter ombygginger
  • I rørledninger tilknyttet back-up pumper som ikke er i bruk
  • I andre ledninger med liten gjennomstrømning

Legionellavekst i kaldtvannsanlegg er lite sannsynlig så lenge vannets temperatur er lav. Legionella vil imidlertid kunne vokse i kaldtvannsanlegg når temperaturen i perioder overstiger 20 °C, for eksempel som følge av lengre tids høye utetemperaturer, dårlig isolerte varmt- og kaldtvannsledninger og/eller at vannet er stillestående i oppvarmete rom eller i vegger mellom oppvarmete rom.

Kartlegging av tekniske anlegg som grunnlag for tiltak

Risikovurderinger forutsetter god kunnskap om tekniske anlegg. Det må foretas en kartlegging, slik at man har fullstendig oversikt over vannforsyningssystemet. Dette innebærer blant annet å ha oversikt over:

  • Tappepunkter som kan spre aerosol
  • Andre tappepunkter
  • Blindledninger eller andre soner hvor vann kan bli stående
  • Vanntemperaturer i varmt- og kaldtvannssystemene
  • Brukerhyppighet av tappepunkter
  • Eksisterende drifts- og vedlikeholdsrutiner

Det skal foreligge/utarbeides tegninger som bla. beskriver:

  • Distribusjonssystem
    • Hoved- og sekundærsystem inkludert vanninntak, sirkulasjonsledninger, stammer og endeledninger
    • Ventiler, pumper og andre komponenter av betydning for transport av vannet, for eksempel lager- og trykktanker
    • Hvilke rør som transporterer varmt/kaldt vann, blandet vann og strømningsretning
    • Blindledninger, og tappepunkter som er sjelden eller aldri i bruk
    • Type tappepunkter
  • Varmtvannsberedere, sisterner, forvarmeberedere/akkumulatortanker, vekslere mv.
  • Installasjoner som skal hindre eller bekjempe legionellavekst i anlegget
  • Installasjoner for bløtgjøring av vannet (avherdingsfiltre) og annet vannbehandlingsutstyr

Det skal også finnes oversikt over hvor høy temperatur varmtvannet kan nå ved de ulike tappepunktene. Det er viktig å få med tappesteder som ligger lengst unna.

Basert på oversikten over de tekniske anleggene og driftserfaringer, skal det foretas en vurdering av hvilke elementer som innebærer størst risiko for oppvekst og spredning av legionellabakterier. Vurderingen må si noe om risiko i de ulike delene av anlegget. En slik vurdering vil danne grunnlag for prioritering av tiltak.

Tegningene må oppdateres når det gjøres endringer på utformingen av vannforsyningsnettet, installeres nytt sanitærutstyr, benyttes nye rørmaterialer og ved blinding av ledninger.  Tegningene må gjennomgås rutinemessig en gang i året. Når endringer er gjennomført, bør dokumentasjon foreligge umiddelbart.

Konstruksjons- og dimensjoneringsmessige forhold av betydning for prosjektering og ombygging

Vannfordelingssystemer

Det finnes flere ulike typer fordelingsnett.

Trykksystemer er vanligst benyttet i Norge. Hovedtilførselsledningen er direkte tilknyttet varmtvannsberederen eller varmeveksler for fjernvarme. Distribusjon av varmtvann kan skje med sirkulasjonsledning (vanlig i større bygninger) og uten sirkulasjonsledning (vanlig i eneboliger og i mindre bygninger). I anlegg med sirkulasjonsledning går det en kontinuerlig strøm av varmtvann fra berederen gjennom distribusjonsnettet og tilbake til berederen. Hensikten er å sikre at varmtvann er raskt tilgjengelig ved tappestedene uavhengig av avstanden fra varmtvannstanken.

Gravitasjonssystemer er sjelden benyttet i Norge, men kan forekomme i såkalte miljø-hus. Hovedtilførselsledningen eller annen vannkilde (for eksempel regnvann) forsyner bygningen med kaldt vann, som lagres i en tank. Lagertanken er vanligvis plassert på taket og sikrer jevnt trykk i hele anlegget. Kaldt vann fra lagertanken ledes til varmtvannsberederen, der det varmes opp. Varmtvannsanlegget kan være med eller uten sirkulasjonsledning. I noen tilfeller varmes vannet kun opp til en så lav temperatur at legionellabakterier kan etablere seg og vokse i anlegget.

Eksponeringsfaren for Legionella er generelt sett større i et gravitasjonsbasert vannsystem, spesielt dersom lagertanken mottar regnvann som ikke er renset. Den organiske belastningen forårsaket av avsetninger på oppsamlingsflatene vil kunne gi god næring til mikrobiell vekst. Ofte benytter man åpne tanker med forholdsvis store vannvolum. På varme og solrike dager kan de varmes opp så mye at det gir grunnlag for vekst av Legionella i lagertanken.

Materialbruk

Materialer som kommer i kontakt med vannet, skal gi minst mulig grobunn for mikrobiologisk vekst, og de skal være tilpasset vannkvaliteten, slik at korrosjon unngås i størst mulig grad.

Dette innebærer blant annet at fiberpakninger, naturgummi, hamp og linfrøoljebaserte tetteprodukter bør unngås i både kaldt- og varmtvannsanlegg.

Sirkulasjon

Tilrettelegg for best mulig sirkulasjon i ledningene.

Ledninger med stillestående vann gir økt risiko for oppvekst og spredning av legionellabakterier. Både i varmt- og kaldtvannsledninger vil vanntemperaturen i slike tilfeller kunne ligge i et gunstig område for legionellavekst i lengre perioder. Belegget (biofilmen) som dannes på rørveggen, vil også ha en løsere konsistens som gjør at det lettere rives løs, enn belegg som dannes i ledninger med god gjennomstrømning.

Bruk av sirkulasjonsledninger bør derfor tilstrebes i størst mulig grad. I dusjanlegg med felles blandebatteri vil en sirkulasjonssløyfe for det tempererte vannet med korte uttak til hver dusj, kunne gi mindre henstandsvann og dermed redusere området hvor det er størst fare for mikrobiologisk vekst.

Stillestående vann i avgreninger til sjelden brukte tappesteder vil kunne forhindres ved en innsnevring på hovedrøret, slik at en delstrøm presses igjennom siderøret og tilbake til hovedrøret, se figur 1.

Innsnevring på hovedrør gir sirkulasjon i siderør
Figur 1 Innsnevring på hovedrør gir sirkulasjon i siderør. Folkehelseinstituttet. Til fritt bruk med kildehenvisning

Blandebatterier må plasseres så nær tappestedet som mulig. Ideelt sett skal ikke termostatstyrte blandebatterier betjene flere tappesteder. Dersom dette likevel er tilfelle, må rørene som det blandede vannet renner gjennom, være så korte som overhode mulig.

Overdimensjonerte ledninger vil føre til mindre sirkulasjon og mer langsom vannbevegelse, ledningene bør derfor dimensjoneres slik at vannbevegelsen opprettholdes best mulig.

Dimensjonerende temperaturer

Hold varmtvannet varmt og kaldtvannet kaldt.

Et varmtvannssystem med sirkulasjonsledning må utformes slik at temperaturen på returvannet til varmtvannsberederen i sirkulasjonsledningen ligger på minimum 60 °C. Rørene ut til de individuelle tappestedene for varmtvann må dimensjoneres slik at vanntemperaturen på hvert tappested kommer opp i 60 °C innen ett minutt etter at kranen er åpnet. Vannet i varmtvannsberederen bør holde minst 70 °C. Etter varmtvannsberederen bør det blandes inn kaldt vann slik at vannet som sendes ut på varmtvannsledningene har en temperatur på litt over 60 °C. De retningsgivende verdiene for skolding vist i tabell 1 viser at faren for skolding ved kortvarig eksponering ved 60 °C er liten for de fleste mennesker, men den øker hurtig med høyere temperaturer.

For å ivareta hensynet til skoldingsfare for barn og mennesker med nedsatt bevegelsesevne, anbefaler veiledningen til TEK 17 (se Regelverk) følgende maksimumstemperaturer ved tappestedet (2):

  • 38 °C for varmtvann til personlig hygiene i barnehager, omsorgsboliger etc.
  • 55 °C for øvrige installasjoner

Blandeventiler og blandebatterier må av hensyn til ovenstående plasseres så nær tappestedene som mulig.

Tabell 1. Retningsgivende verdier for skoldingsfare ved eksponering av bar hud for varmt vann (3)

 

Varmtvannstemperatur (ºC)

 

 

70

 

60

 

50

Eksponeringstid (sekunder)

·         Barn

·         Voksne

 

 1

<1

 

3

7

 

120

510

Avvik fra anbefalt minimumstemperatur kan være aktuelt ved permanent kontinuerlig biocidbehandling dersom lavere vanntemperatur vil gi vesentlig bedre desinfeksjonsbetingelser, men minimumstemperaturen må alltid være over 50 °C på hele systemet innen ett minutt etter at kranen er åpnet.

Varmekabler som festes utenpå varmtvannsledninger som isoleres, er også benyttet for å opprettholde varmtvannstemperaturen i ledninger hvor vannet ikke sirkulerer. Der dette benyttes er det viktig å påse at kablene har tilstrekkelig kapasitet og at arbeidet blir riktig utført, slik at man når minst 60 °C i vannet langs hele ledningsstrekket. Det bør foreligge garanti fra leverandør at foreskreven temperatur sikres.

Kaldtvannstemperaturen bør ligge lavest mulig, og under 20 °C.

For å holde legionellavekst under kontroll må anlegget dimensjoneres slik at varmtvannstemperaturen på hvert tappested når minst 60 °C innen ett minutt etter at kranen er åpnet. Returtemperaturen i sirkulasjonssystem skal ikke synke under 60 °C.

Varmtvannsanlegg med beredere

Varmtvannsberederens lager- og oppvarmingskapasitet bør tilpasses de normale daglige svingninger i varmtvannsforbruket, uten vesentlig temperaturfall i distribusjonsvannet fra berederen.

termometer som viser mer enn sytti grader
"Minst 70 °C". Foto: Jens Erik Pettersen

For å forebygge risiko for legionellasmitte, bør vannet i beredere holde minst 70 °C. Alle varmtvannsberedere skal ha en dreneringsventil plassert lett tilgjengelig nær bunnen av berederen, slik at slamansamlinger kan dreneres bort og tanken tømmes. Løsninger som gjør det mulig å tømme tanken fullstendig, bør etterspørres ved anskaffelse. Det skal være et eget sluk i tilknytning til varmtvannsberederens sikkerhetsventil.

I større varmtvannsberedere bør det vurderes å montere tidsstyrte sirkulasjonspumper for å forhindre at vannet i berederen legger seg i ulike temperatursjikt (dvs. at varmere vannlag legger seg over kaldere).

Temperaturen i foroppvarmingstanker/-beredere som brukes for å utnytte overskuddsvarme, bør heves til minst 70 °C én gang i uken når det er lite forbruk. Dette kan gjøres for eksempel ved tidsstyrt sirkulering mellom varmtvanns- og foroppvarmingsbereder på tider av døgnet når vannforbruket er lavt.

Varmtvannsanlegg med fjernvarme

Mulighetene for å kunne sjokkbehandle tappepunkter i anlegg med fjernvarme forutsetter at varmeveksleren må kunne reguleres, slik at temperaturen kan bli over 70 °C hos sluttbruker.

Et fjernvarmeanlegg (primærnett) leverer energi (varmt vann) distribuert i rør til både oppvarming, ventilasjon og tappevann (VVS-system) til næringsbygg, boligblokker, skoler etc. Noen fjernvarmeselskap leverer rør og varmevekslere, andre installerer kun rør innenfor grunnmur, og kunden har da selv ansvar for installasjon av vekslere. Normalt har byggeier ansvar for byggets VVS-system.

Det finns imidlertid flere unntak. For eksempel kan fjernvarmeselskapet også eie et nærvarmenett (sekundærnett) fram til vegg på bolig/blokk/leilighet i større borettslag/andelslag/sameier. Et nærvarmenett kan bestå av to eller fire rør. På et 2-rørs system vil ansvarsgrensen (leveransegrensen) være en såkalt villaveksler eller bereder som besørger veksling både til oppvarming og tappevann, eller kun til tappevann. På et 4-rørs system (til oppvarming tur og retur samt tappevann og sirkulasjonsledning) går alle rør direkte inn i rekkehus/blokk uten varmeveksler.

Temperaturene i primærnettet varierer fra maksimalt 120 °C ned til 60 °C avhengig av årstid og type produksjonsanlegg. For eksempel vil det ved bruk av varmepumpe være ønskelig med lavest mulig temperatur i et fjernvarmenett. 

Temperaturen på vannet på sekundærsiden, eller til byggets VVS-anlegg, vil på anlegg for oppvarming normalt være utekompensert. Ved utetemperatur på -20 °C vil temperaturen ligge mellom 60 og 80 °C, og ved utetemperatur på +10 °C, ned til 30 °C. Dette er lukkede systemer, som ikke vil kunne spre legionellabakterier. Temperaturen i tappevannet vil være forholdsvis stabil uavhengig av årstid. Fjernvarmeselskapet vil normalt levere vann med temperaturer mellom 55 og 65 °C til tappevann fra varmeveksler eller bereder.

Som ved bruk av varmtvannsberedere, skal også fjernvarmeanlegg dimensjoneres slik at varmtvannstemperaturen på hvert tappested kommer opp i 60 °C innen ett minutt etter at kranen er åpnet. For større bygg er det da en forutsetning at bygget har sirkulasjonsledning. For å kunne foreta sjokkbehandling med varmt vann, må temperaturen kunne justeres til over 70 °C. Fjernvarmeleverandøren må etter avtale med boligeier/kunde kunne justere opp temperaturen til minimum 70 °C på tappevann levert fra veksler for varmebehandling. Alternativt kan fjernvarmeselskapet instruere boligeier/kunde i hvordan en slik justering gjøres.

Tiltak for å sikre anbefalte temperaturer på vannet

Eksempler på tiltak for å sikre at varmtvannet holdes varmt og kaldtvannet kaldt:

  • Unngå kaldtvannsledninger i oppvarmede gulv eller nær andre varmekilder
  • Plassere kaldt og varmtvannsledninger som føres i vegger, gulv, falske tak eller felles rørgater tilstrekkelig avskjermet fra hverandre. Teknisk rapport «Recommendations for prevention of legionella growth in installations inside buildings conveying water for human consumption» (3), gir råd om minsteavstander og plassering
  • Isolere varmt- evt. også kaldtvannsledninger som ligger nær hverandre. I tillegg til å hindre oppvarming av kaldtvannet, reduseres varmetapet fra varmtvannsledningene
  • Lede sirkulasjonsledninger for varmtvann tilbake til varmtvannsberederen. I systemer hvor vannet sirkulerer utenom varmekilden, vil det kunne være vanskelig å oppnå tilstrekkelig høy temperatur. Anlegget bør da bygges om slik at sirkulasjonen går via varmekilden (den første berederen ved flere), eller at det monteres en alternativ varmekilde som tilfører vannet i sirkulasjonsledningen tilstrekkelig energi
  • Installere vannvarmere med minimal eller ingen berederkapasitet på fjerntliggende tappesteder
  • Seriekople beredere. Seriekopling vil bidra til bedre sirkulasjon i alle berederne, slik at faren for stagnerende vann og temperatursjikting reduseres. Ved seriekopling er det viktig å påse at alt vannet har tilstrekkelig høy temperatur
  • Installere temperaturfølere på strategiske steder. Dette kan avdekke feil/mangler ved utstyr i varmtvannsanlegg
  • Anskaffe varmekamera/termograf. Slikt utstyr kan bidra til å avdekke feil ved blandeventiler, dusjbatterier, tilbakeslagsventiler, shunt-ventiler og pumper

Temperaturmålere plassert på strategiske steder vil være nyttig for en hensiktsmessig drift av varmtvannssystemet.

Fjerning av blindsoner

Dersom tappesteder (dusjer og kraner) ikke lenger er i bruk skal de fjernes, og rørene kuttes og plugges så nær sirkulasjonsledningen (den ledningen som fortsatt er i bruk) som mulig. Eventuelt kan de gjenfylles eller på annen måte avblendes slik at vann ikke kan bli stående i ledningen.

to blindledninger
Blindledninger. Foto: Jens Erik Pettersen

Blindrør og ubrukte tappesteder skal fjernes. Rørene skal kuttes eller avblendes inntil sirkulasjonsledning, slik at stillestående vann unngås, eventuelt skal tappekran monteres og rutiner for regelmessig gjennomspyling etableres.

Tiltak som tilrettelegger for forebyggende vedlikehold

For å kunne effektivisere forebyggende behandling kan det være aktuelt med følgende tilrettelegging:

  • Montere ”by-pass” forbi blandeventiler i tekniske rom, og eventuelt på sentrale termostatstyrte blandebatteri, slik at sjokkoppvarming er mulig
  • Installere løsninger for automatisk gjennomspyling i dusjanlegg
  • Installere tappemuligheter i varmtvannsberedere og akkumulatortanker for tømming av slam
  • Installere tappemulighet på blindledninger som ikke lar seg fjerne eller avblende
  • Tilrettelegge for annen behandling, for eksempel rengjøring, desinfeksjon, installasjon av filtere og lignende
  • Merking av rør i tekniske rom
rørkobling
"By-pass". Foto: Jens Erik Pettersen

Andre tiltak

Dusjhoder med store dyseåpninger, og eventuelt redusert trykk i tilførselsledningen, vil gi mindre aerosoldannelse. Bruk av store dyseåpninger kan være en aktuell løsning for nød-dusjer, der det kan være mer effektivt at brukeren blir vasket i tilstrekkelig mengde vann i form av stordråpet ”regn”, og ikke i form av aerosoler.

Polett-dusjer er eksempler på dusjer som har lav brukerhyppighet og som derfor må tilrettelegges for desinfeksjon, for eksempel ved varmebehandling. Tanker/sisterner for lagring av kaldt vann, for eksempel regnvann, bør utformes slik at de ikke oppvarmes av solen. De må kunne inspiseres visuelt, de må kunne tømmes helt og de må være tilrettelagt for rengjøring og desinfeksjon.

Forebyggende driftsrutiner

I alle varmtvannssystemer vil man i perioder og/eller i enkelte soner ha vanntemperaturer som ligger i et gunstig område for legionellavekst.

Temperaturen på drikkevannet som leveres fra vannverket til forbruker vil vanligvis ligge under
20 °C (0-8 °C vinterstid og 4-20 °C om sommeren). Under ugunstige forhold, for eksempel på grunn av nærhet til varmtvannsledninger og varmekabler kombinert med for dårlig isolasjon og/eller liten vanngjennomstrømning, vil også kaldtvannet kunne oppnå temperaturer godt over 20 °C.

Faren for oppvekst av legionellabakterier i slike ugunstige soner kan reduseres ved å sørge for gode driftsrutiner.

Varmtvannsanlegg

Alt vann i varmtvannsberedere skal regelmessig være oppvarmet til minst 70 °C, også vannet under varmeelementer.

I varmtvannsanlegg tilføres kaldt vann i bunnen av berederen samtidig som varmt vann distribueres fra toppen av berederen til brukerstedene i bygningen. En kontrolltermostat som regulerer oppvarming av varmtvannsberederen, må være montert og justert slik at temperaturen på tappevannet blir høy nok. Vanntemperaturen i bunnen av berederen ( under varmekolben) vil vanligvis være mye lavere enn vanntemperaturen i toppen. Det må tilstrebes at alt vannet i berederen, inkludert vannet i bunnen, regelmessig varmes opp til minst 70 °C. I store anlegg er en sirkulasjonspumpe som forflytter varmt vann fra toppen til bunnen av varmtvannsberederen en måte å oppnå dette på. Driften av pumpen bør styres av et tidsur slik at sirkulasjonspumpen går når vannforbruket er lavest, for eksempel om natten. Som et alternativ har noen varmtvannsberedere spiralkolber som går helt ned til bunnen for å fremme temperaturutjevning og blanding av vannet under oppvarming.

Temperaturen på utgående vann fra varmtvannstanken bør ikke synke til under 55 °C i mer enn
20 minutter i løpet av en dag. Dersom berederen er underdimensjonert slik at tilstrekkelig temperatur ikke kan holdes, vil tiltak for å sikre høy nok temperatur være påkrevd.

Dersom en varmtvannsbereder/sirkulasjonskrets eller annen viktig del av et varmtvannsanlegg bare står i beredskap eller har vært tatt ut av drift i mer enn en uke, må vannet i varmtvannsberederen varmes opp til over 70 °C i én time før vannet brukes. Temperaturen skal måles når sirkulasjonspumpene går som normalt, ikke når vannet i systemet står stille. Sirkulasjonspumper tilknyttet varmtvannskretsen som står i beredskap, må benyttes minst én gang per uke. Dersom anlegget behandles med biocider for å kontrollere Legionella, må tilstrekkelige konsentrasjoner av biocider oppnås i hele anlegget før vannet tas i bruk.

Det må være temperaturmålere på vannet i bereder, ut fra bereder og på returvannet i sirkulasjonskretsen for å lette rutinemessig ettersyn. Det bør legges til rette for bruk av håndholdte temperaturmålere som er egnet til å avlese varme utenpå rør, til bruk i det løpende kontrollprogrammet av vvs-systemet.

Ekstra varmtvannsberedere skal være tømt for vann, og de må varmebehandles før de settes i drift.

Rengjøring og desinfeksjon av distribusjonssystemet

Et riktig dimensjonert anlegg og etablerte driftsrutiner som sikrer god sirkulasjon, tilstrekkelig høye varmtvannstemperaturer og lave kaldtvannstemperaturer, er den beste forsikringen mot oppvekst av legionellabakterier.

I tillegg må varmtvannssystemer, og unntaksvis kaldtvannssystemer, rengjøres og desinfiseres under følgende omstendigheter:

  • I henhold til plan utarbeidet med bakgrunn i risikovurderinger, og dersom rutinemessig tilsyn og analyser viser at det er nødvendig
  • Dersom anlegget har vært ute av bruk i mer enn én måned, for eksempel et hotellanlegg i lavsesongen og skoler etter sommerferien
  • Dersom anlegget eller deler av det har vært gjenstand for vesentlige endringer eller blitt åpnet for vedlikeholdsformål på en slik måte at faren for legionellavekst har økt
  • Under eller etter utbrudd eller mistanke om utbrudd av Legionellose, men først etter at prøvetaking for analyser av legionellabakterier er utført

Desinfeksjon kan foretas ved bruk av kjemiske desinfeksjonsmidler, som kontinuerlig eller intermittent (periodisk) behandling, eller ved sjokkoppvarming. Det er av grunnleggende betydning at alle deler av anlegget behandles, ikke bare de partiene som er lett tilgjengelige.

I bygninger i risikokategori 1, for eksempel sykehus, trygdeboliger og andre institusjoner for mennesker med svekket immunforsvar, vil det være nødvendig med hyppigere rengjøring og desinfeksjon enn i andre bygg, eventuelt bør man i slike bygg ha kontinuerlig virkende bekjempningstiltak mot legionellavekst.

Ved intermittent behandling bør sjokkoppvarming prøves som første tiltak. Dersom det viser seg at sjokkoppvarming ikke lar seg gjennomføre for eksempel på grunn av begrenset varmtvannskapasitet, komplekse ledningssystem eller at prøver viser at behandlingen ikke er god nok, bør kjemikalier vurderes.

Ofte vil risikovurderingen avdekke kritiske soner, for eksempel akkumulatortanker med temperatur rundt 40 °C eller ledningsstrekk med for lav temperatur. Basert på risikovurderingen bør man overveie om det er nødvendig å tømme og skylle varmtvannsberedere og -magasiner med jevne mellomrom.

Fjerning av slamansamlinger og belegg vil bidra til å begrense gjenvekst av bakterier etter periodisk desinfeksjon. Tiden mellom hver behandling bestemmes på grunnlag av risikovurderinger. Dusjhoder bør rengjøres og desinfiseres minst kvartalsvis.

Det bør tilstrebes at anlegget er så rent som mulig før det desinfiseres. Fysisk rengjøring kan være spyling, eventuelt med høytrykk (husk beskyttelse på grunn av aerosolfare), kosting, staking, slamsuging, tapping av beredere, etc. Ved kjemisk rengjøring benyttes kjemikalier/vaskemidler som løser biofilm, og fjerner korrodert materiale, humus og kalk. Varmt tappevann skal regnes som drikkevann, og tilsetningsstoffer skal derfor tilfredsstille kravene i drikkevannsforskriften. Dette innebærer at kjemiske tilsetningsstoffer skal være godkjent av Mattilsynet. Periodevis vask og desinfeksjon av vannledningsnett kan gjøres med andre midler så lenge det gjennomføres en effektiv utspyling i etterkant, slik at man ikke risikerer at vann tappet til drikke eller matlaging kan bli eksponert for rester av de anvendte midlene.

Rengjøring og desinfeksjon av dusjhoder og -slanger

Dusjhoder og dusjslanger kan desinfiseres ved å la dem ligge 30 minutter i en ti liters bøtte med vann tilsatt to korker husholdningsklor, etter først å ha fjernet slam. Blandingen må fylle hele ledningen/dusjhodet. Unngå luftlommer.

Dusjhoder i anlegg hvor man ikke bruker kontinuerlig virkende bekjempningstiltak mot legionellavekst, bør demonteres, rengjøres og deretter desinfiseres, for eksempel med klor, minst kvartalsvis. Der det er mulig, bør også dusjslangene behandles på samme måte. Bruk av flaskekost for å fjerne belegg inne i dusjhodet anbefales. Det kan være hensiktsmessig med dobbelt sett slanger/dusjhoder slik at ferdig rengjort utstyr kan monteres. Ved lagring av rengjorte slanger/dusjhoder er det viktig at delene oppbevares slik at de får tørke helt ut.

Dersom ikke dusjhodene og/eller slangene/rørene fra blandebatteriet til dusjhodene lar seg demontere, bør sjokkoppvarming av disse utføres minimum kvartalsvis.

Sjokk-klorering bør gjøres ved at de demonterte delene børstes rene for belegg for deretter å legges i en bøtte med 10 liter vann tilsatt 10-20 milliliter (1-2 korker) husholdningsklor av type som kjøpes i butikk (ca. 4 % klorløsning). Sørg for at klorløsningen fyller hele slangen/dusjhodet. Delene bør ligge i blandingen i ca. 30 minutter. Kontakttiden kan reduseres ved å tilsette mer klor. Større klordoser kan imidlertid skade overflatefinishen på dusjutstyret.

Gjennomspyling for å hindre stillestående vann

Minst ukentlig gjennomspyling av ubrukte eller sjelden brukte tappepunkter kan begrense legionellavekst og spredning.

For å begrense beleggdannelsen i områder med stillestående vann, anbefales minst ukentlig gjennomspyling av både varmt- og kaldtvann i sjeldent brukte tappepunkter, for eksempel lite brukte servanter, toaletter og annet.

Blindledninger som ikke kan fjernes bør påmonteres kran, og på samme måte gjennomspyles minst ukentlig. Hensikten med gjennomspylingen er å sørge for jevnlig bevegelse av vannet, vanntemperaturen er ikke avgjørende. Gjennomspylingen bør vare i anslagsvis 1-3 minutter. I motsetning til ved sjokkoppvarming, der det er tilstrekkelig at vann ved 70 °C ”sipler” fra kranen, bør gjennomspylingen være slik at det er god hastighet på vannet i røret.

Gjennomspyling er viktig også om man har vannbehandling. Hensikten er å sikre at kjemikaliene som tilsettes når ut til alle tappepunktene. Gjennomspylingsfrekvensen ved kontinuerlig behandling vil avhenge av hvor stabile de tilsatte stoffene er. Et stoff som brytes raskt ned krever hyppigere gjennomspyling enn et stoff som er mer stabilt.

På steder der vann ikke har vært tappet på lenge, må det stillestående og potensielt smittefarlige vannet fra innsiden av dusjen/kranen tappes med så liten aerosoldannelse som mulig. For hånddusjer kan for eksempel det første vannet spyles ut i en bøtte med vann.

Beredskapspumper skal brukes vekselvis og minst en gang i uken for å unngå stillestående vann.

Vannbehandling

Oppvekst av legionellabakterier skal primært hindres gjennom riktig anleggsutforming, dimensjonering og drift. De viktigste legionellaforebyggende tiltakene er å opprettholde varmtvannstemperaturer over 60 °C og å sørge for best mulig sirkulasjon i alle ledninger. I anlegg der slike tiltak ikke gir tilstrekkelig beskyttelse, er det i tillegg aktuelt å behandle vannet.

Sjokkoppvarming

Ved rutinemessig sjokkbehandling med varme må anlegget gjennomspyles med 70 graders vann i minst fem minutter. Uten gjennomstrømning vil varmebehandling ha liten effekt, vær derfor spesielt oppmerksom på blindledninger og andre forgreninger.

Sjokkbehandling ved høye temperaturer i forholdsvis korte tidsrom er blitt brukt både som desinfeksjonsmetode i akuttsituasjoner, og i forbindelse med jevnlig desinfeksjon av vannanlegg som ledd i langsiktige kontrollprogrammer. Erfaringer tilsier at vann som sirkulerer slik at temperaturen til enhver tid er minst 55-60 °C og hvor blindledninger eller andre blindsoner med lavere temperaturer er fjernet, vil holde legionellabakterier under kontroll. Å kombinere vedvarende temperaturer i dette område med sjokkoppvarming to eller flere ganger i året, bør normalt gi god beskyttelse. Varmebehandling er også omtalt i Behandlingsmetoder.

Når legionellabakteriene først har etablert seg, viser erfaring at det kan være vanskelig å bli kvitt disse ved sjokkoppvarming. Årsaker til dette kan være at systemet ikke er tilstrekkelig rengjort på forhånd slik at belegg og slam hindrer at bakteriene blir utsatt for tilstrekkelig høy temperatur, og/eller at det ikke er mulig å oppnå tilstrekkelig temperatur i deler av anlegget, for eksempel i blindledninger.

Under behandlingens forløp er det vesentlig å sjekke at vanntemperaturen når eller overskrider
70 °C på alle punkter i anlegget, også blindledninger. Etter at temperaturen på vannet i en tappekran har nådd 70 oC, kan vannstrømmen gjennom kranen strupes ned, men ikke mer enn at vannet fortsatt har tilstrekkelig høy temperatur når det kommer ut.

Ved bruk av sjokkoppvarming i akuttsituasjoner, for eksempel etter utbrudd, anbefales at tappepunkter der smitten er påvist, gjennomspyles med 80 graders vann i 30 minutter.

For at sjokkbehandling med varme skal være virkningsfullt, må temperaturen i varmtvannsberederen være høy nok og varmekapasiteten tilstrekkelig til å sikre at temperaturen ved tappesteder og andre bruksenheter ikke faller under 70 °C.

Det anbefales å heve temperaturen i varmtvannsberederen slik at hele innholdet holder 75-80 °C så lenge gjennomspylingen av tappestedene pågår. I borettslag, større sameier og lignende vil slik behandling av praktiske grunner kunne ta flere dager. Hvert tappested og annen bruksenhet skal gjennomspyles i tur og orden i minst fem minutter ved full temperatur.

For å oppnå virkningsfull varmedesinfeksjon, må vannanlegget være godt isolert. På tappesteder med skoldesperre som ikke lar seg regulere tilstrekkelig, må enten ventilen med skoldesperren byttes med en annen type blandeventil, eller det må bygges et omløp (by-pass) rundt skoldesperren. Ved bruk av omløp må det vurderes om dette kan bli et oppvekstområde for legionellabakterier i perioder mellom varmebehandling, på grunn av stillestående vann ved romtemperatur.

Sjokkbehandling av hvert enkelt tappepunkt kan være arbeidskrevende ved institusjoner, større bygg og lignende. For dusjanlegg kan det også være vanskelig å finne gode praktiske løsninger. Det finnes løsninger der varmebehandling av dusjanlegg er automatisk styrt, slik at man kan velge tidsintervall mellom hver behandling og tidspunkt på døgnet for gjennomspyling med varmt vann. Ved installasjon av automatisk styrt desinfisering med varme, må det foreligge dokumentasjon på at temperaturen på vannet har vært tilstrekkelig høy. Det bør kreves av leverandører av slikt utstyr at det installeres temperaturlogg.

Andre behandlingsmetoder

  • Se også Behandlingsmetoder for mer utførlig omtale av metoder som er benyttet i husinstallasjoner.

Fritt klor

Fritt klor kan benyttes som vedvarende behandling eller som engangsbehandling for å slå ned bakterieveksten i et infisert system. Det mest vanlige bruksområdet er til periodevis behandling av dusjhoder og slanger.

Klordioksid

Klordioksid kan anvendes både som vedvarende behandling og som engangsbehandling for å slå ned bakterievekst. Metoden bidrar til å fjerne belegg. Metoden er installert i bygg i Norge, og er godt dokumentert i internasjonal litteratur.

Monokloramin

Monokloramin virker langsommere enn klor, men fjerner belegg. Undersøkelser i USA indikerer at metoden kan være interessant, men foreløpig er det liten erfaring med bruk i interne ledningsnett.

Anodisk oksidasjon

Anleggstypen er installert i flere bygg i Norge, men det foreligger relativt lite systematisert dokumentasjon. Virkemåten kan sammenlignes med vedvarende behandling med fritt klor.

Kobber-/sølvionisering

Anlegg er installert i bygg i Norge og er godt dokumentert i internasjonal litteratur. Av miljøhensyn bør metoden begrenses brukt til husinstallasjoner i risikokategori 1. Endringer i biocidforskriften kan begrense fremtidig bruk av metoden, se Behandlingsmetoder.

UV-bestråling

Metoden er vanlig benyttet i vannverk til desinfeksjon av drikkevann, men lite brukt i husinstallasjoner. Mest aktuelle bruk vil være nær tappepunkt fordi desinfeksjonseffekten er momentan, det er ingen resteffekt nedstrøms.

Ultrafiltrering

Ultrafiltrering kan benyttes som sentral og lokal behandling. Til dels dårlig erfaring brukt som sentral behandling. Mest aktuelle bruksområde er lokal behandling ved tappepunktet.

Vannbehandling i kaldtvannsanlegg

Oksiderende desinfeksjonsmidler som klor, monokloramin og klordioksid benyttes også i kaldtvannsanlegg. Likeledes kobber- og sølvionetilsetning, med de begrensninger som må iakttas av hensyn til miljøforhold.

Planer og kontrollrutiner

Drifts-, vedlikeholdsinstrukser og kontrollplaner må foreligge skriftlig.

Drift, vedlikehold og kontroll skal følges opp gjennom byggets øvrige internkontroll. Dette gjør det mulig å oppdage og korrigere avvik på et tidlig stadium.

Der det benyttes vannbehandlingsutstyr må det foreligge nedskrevne driftsrutiner og journal for driftsoppfølging som viser at driftsrutinene følges.

Hvor ofte tilsyn og vedlikehold må foretas, avhenger av anleggets karakter og hvor stor smitterisiko som er forbundet med det. Det må finnes rutiner som sikrer at risikovurderingen oppdateres når det skjer tekniske eller driftsmessige endringer som kan ha betydning for legionellabakterienes vekstvilkår i anlegget, eller som påvirker eksponeringen for aerosoler.

Gode driftsrutiner går på å styre et anlegg slik at oppvekstbetingelsene for bakterier, og spesielt legionellabakterier, gjøres mest mulig ugunstige. Det må foreligge skriftlige drifts- og vedlikeholdsinstrukser, og kontrollplaner. Det må gå fram hvem som skal utføre oppgavene, hvem som har ansvar for oppfølging, og det må utarbeides aksjonsplaner dersom det oppdages uakseptable verdier.

Det anbefales å ha tenkt nøye igjennom, og beskrevet, hvordan en skal forholde seg til situasjoner der unormale forhold knyttet til mulig legionellasmitte oppstår. Det kan for eksempel være analyser som påviser legionellabakterier eller i verste fall at personer har blitt smittet av bakterien.

Det er viktig å hindre begroing. Alle vannfordelingsnett må rutinemessig sjekkes med hensyn til temperatur, vannforbruk og biofilm-/slamdannelse. Virkningen av forebyggende tiltak som temperatur- eller biocidbehandling, kan reduseres vesentlig i anlegg som er forurenset med organisk (slimaktig belegg) eller uorganisk materiale (for eksempel avleiringer).

Der det finnes enheter som normalt står i beredskap, skal det foreligge prosedyrer for å kunne sette disse inn i rutinemessig drift. Det må foreligge spesifikke prosedyrer som skal følges før de tas i bruk på nytt.

Kontroll og overvåking av temperaturer

Tilstrekkelig høye temperaturer i varmtvannssystemet og tilsvarende lave temperaturer i kaldtvannet er blant de viktigste faktorene for forebygging av legionellavekst. Det bør legges opp til månedlig loggføring av temperaturer. Se eksempel på sjekkliste i tabell 3 lenger ned på siden. Fastmonterte temperaturmålere må kontrolleres regelmessig med kalibrerte håndholdte temperaturmålere.

Driftsoppfølging av vannbehandling

I de fleste anlegg er rutinemessig tilsyn og vedlikehold vanligvis tilstrekkelig.

Der vannet tilsettes aktive stoffer som skal hindre legionellavekst, er det viktig å kontrollere regelmessig at konsentrasjonene av stoffene i vannet er riktige og stabile. Hyppighet av kontroll må vurderes avhengig av tekniske løsninger og på grunnlag av driftserfaringer, men bør normalt foretas minst hver måned.
Kontrollprogrammet må beskrives, og oppfølgingen av programmet må dokumenteres.

Sentrale elementer som alltid bør inngå i kontrollprogrammet, der det er aktuelt, er:

  • Gjenværende biocidmengde i lagertanker/beredere
  • Kontroll av at kobber-/sølvelektroder er i god stand og frie for urenheter
  • Doseringen av kobber-/sølvioner eller biocider til vannfordelingsnettet
  • Måling av konsentrasjon av kobber-/sølvioner eller biocidkonsentrasjonen ved utvalgte referansetappesteder
  • Vannets pH-verdi og andre nødvendige analyser

Nærmere detaljer om kontrollen, kontrollhyppighet med videre bør inngå som en del av avtalen med leverandører av det aktuelle utstyret.

Andre kontrolltiltak

I eksempel på sjekkliste i tabell 4 er en rekke kontrolltiltak listet. Kontrolltiltakene omfatter både oppdateringer av drifts- og vedlikeholdsrutiner, flytskjema, tegninger med mer, oppfølging av påpekte mangler og gjennomføring av forebyggende tiltak.

Mikrobiologiske analyser

Mikrobiologiske analyser brukes:

  1. I risikovurderinger som grunnlag for planlegging av forebyggende tiltak
  2. Til verifisering av effekt av forebyggende tiltak (driftsovervåking)

Bruk av analyser i risikovurderinger

Det mest sentrale i en risikovurdering er å vurdere anleggets utforming og prosessrelaterte faktorer i forhold til legionellabakterienes vekstbetingelser.

Analyser benyttes som supplement til den tekniske gjennomgangen av anlegget for å vurdere om legionellabakterier har etablert seg, og i så fall hvor omfattende anlegget er infisert, se Risikovurdering ovenfor. Dette er et nyttig grunnlag ved prioritering av forebyggende tiltak, spesielt i anlegg som tilhører risikokategori 1. For anlegg i risikokategori 3, vil det i de fleste tilfeller være tilstrekkelig med en grundig teknisk gjennomgang.

God kunnskap om naturlige mikrobielle variasjoner i et anlegg, både med hensyn til kimtall og Legionella, vil bidra til en sikrere tolkning av eventuelle avvikende resultater.

Analyseparametere

Resultater fra analyser av vann fra mange forskjellige husinstallasjoner har vist at det ikke er noen entydig sammenheng mellom kimtall og forekomst av legionellabakterier i interne ledningsnett. I forbindelse med risikovurderinger anbefales det derfor å analysere for legionellabakterier.

Prøvene bør analyseres for Legionella spp. fordi det er grunn til å regne med at om det finnes én type legionellabakterie, vil også andre typer kunne gro der. Dette betyr at om det påvises typer som ikke er ansett for å være smittefarlige, vil det også kunne være vekstforhold for smittefarlige varianter. Dersom man finner Legionella spp., kan det i tillegg være fornuftig å analysere for Legionella pneumophila serogruppe 1, fordi denne er ansett for å være blant de mest sykdomsfremkallende variantene. Om denne påvises er det derfor mer presserende å gjennomføre tiltak.

Kimtall er et uttrykk for den generelle bakterieveksten i systemet. For å få et inntrykk av den mikrobielle aktiviteten, det vil si om ledningssystemet er betydelig begrodd (mengden biofilm), kan det være hensiktsmessig å analysere for kimtall (36 °C) på de første prøvene. Kunnskap om den generelle mikrobielle aktiviteten kan være nyttig som grunnlag for planlegging av forebyggende tiltak og for å vurdere effekten av gjennomførte tiltak.

Valg av prøvepunkter

Prøvepunktene bør plasseres slik at de fanger opp de deler av anlegget som den tekniske gjennomgangen har avdekket er mulige oppvekstområder. Eksempler er områder med liten vanngjennomstrømning, sjelden brukte tappepunkter, blindledninger og områder der vanntemperaturen ligger mellom 20 og 55 °C.

Antallet prøvepunkter i et bygg vil avhenge av byggets størrelse og ledningsnettets utforming. Eksempler på prøvepunkter er ytterste tappepunkt i hver etasje, dusjer der varmtvannstemperaturen begrenses i termostatregulerte blandeventiler og returvann i sirkulasjonsledninger. Er det flere sløyfer bør det tas prøver fra hver sløyfe. Tanker som inngår i varmegjenvinning og vann/slam fra bunnen av varmtvannsberedere bør også vurderes undersøkt.

Prøvetakingsfrekvens

Hvor mange prøver som bør tas fra hvert prøvepunkt avhenger av ledningsnettets kompleksitet, hvilken risikokategori anlegget tilhører, hvor mange prøvepunkter som er med, og analyseresultater fra de første prøveomgangene.

Det anbefales at det tas kvartalsvise eller hyppigere prøveomganger i begynnelsen. Ved gjentagende negative prøver, kan frekvensen reduseres. For risikokategori 1 bør frekvensen ikke reduseres til mindre enn kvartalsvise prøveomganger.

Vurdering av analyseresultater

Ulike arter og serogrupper av Legionella kan være til stede samtidig på forskjellige steder i samme vannfordelingsnett. Funn av én legionellaart utelukker derfor ikke andre arter, og man kan ikke beroliges av å finne legionellabakterier som vanligvis ikke regnes å kunne gi sykdom.

Det er meget vanskelig å ta representative prøver for kvantitativ analyse av legionellabakterier i et anlegg. Dette skyldes at Legionella stort sett vokser i biofilm, og antallet som finnes i en vannprøve avhenger av om prøven fanger opp løsnet biofilm eller ikke. Antallet legionellabakterier i prøver fra samme anlegg vil derfor kunne variere fra null til et høyt antall. Vi har heller ikke grunnlag for å si noe om smittefaren ved en bestemt konsentrasjon av legionellabakterier i vannet. Vi har derfor valgt ikke å angi grenseverdier for når tiltak må gjennomføres, men heller bedømme behovet for tiltak ut fra hvor ofte legionellabakterier påvises.

I en serie analyser vil frekvensen av antall positive legionellaprøver være en viktig parameter. En undersøkelse ved 20 sykehus i USA konkluderte med at omfanget av legionellakolonisering i et anlegg (det prosentvise antall positive prøvesteder) var en bedre indikator for å bedømme risiko for å bli smittet enn konsentrasjonen av legionellabakterier i prøvene. Når antallet positive prøvesteder var over 30 %, forekom Legionellose hos pasienter (4) (5).

Dersom det i 30 % eller flere av prøvene i en prøveomgang eller etter en prøveserie ved dyrkningsanalyser påvises Legionella, er anlegget helt klart legionellainfisert.

Ved lavere prosentandeler må forholdet mellom prosentandelen og tallverdiene fra enkeltprøvene vurderes sammen med tekniske og prosessmessige forhold. Funn av legionellabakterier i kun én prøve bør ikke gi grunnlag for tiltak, selv om det er en indikasjon på at legionellabakterier kan vokse i systemet.

Resultatene må også vurderes i forhold til hvilken analysemetode som er benyttet, dyrkning eller PCR, se beskrivelse i Mikrobiologiske analyser. Ovennevnte vurderingsgrunnlag er knyttet til dyrkningsanalyser.

PCR-analyser egner seg ikke til å stadfeste effekten av desinfeksjon, fordi denne analysemetoden også registrerer døde bakterier.

Analyser av vannprøver med henblikk på Legionella bør gjennomføres av et laboratorium med erfaring med slike analyser. Tolkningen av resultatene er en spesialistoppgave, og bør foretas av personer som kan vurdere resultatene i forhold til anleggets tekniske utforming, prosess- og driftsmessige forhold.

Bruk av analyser til driftsovervåking

Dersom kommunehelsetjenesten varsler om utbrudd av Legionellose eller at det foreligger mistanke om slikt utbrudd, skal det alltid tas prøver for analyse av legionellabakterier før rengjøring/desinfeksjon av installasjoner som kan være smittekilder.

Prøvetaking og bruk av analyser som grunnlag for fastsetting av drifts- og vedlikeholdsrutiner er generelt beskrevet i Mikrobiologiske analyser.

Mikrobiologisk driftsovervåking er et supplement til den tekniske driftsovervåkingen, som er beskrevet ovenfor. Hensikten er å verifisere at de fastsatte drifts- og vedlikeholdsrutinene er tilfredsstillende.

Rutinene for bruk av analyser i driftsovervåkingen bør i hovedsak være som beskrevet i Behandlingsmetoder om bruk av analyser i risikovurderinger, men analysefrekvens og antall prøvepunkter må tilpasses erfaringene fra risikovurderingen og driften av det enkelte anlegg. Ved bruk av biocider som har til hensikt å drepe alle bakterier, vil kimtall kunne gi en indikasjon på behandlingseffekten.

Ved kontinuerlig behandling

I anlegg der det kontinuerlig tilsettes kjemikalier, vil hyppigere analyser den første tiden etter igangkjøring kunne gi en indikasjon på om behandlingen er effektiv. Det anbefales legionellaanalyser med en frekvens som tilpasses forventet utvikling av behandlingseffekten, og der analysefrekvensen kan reduseres når legionellaanalysene viser at behandlingen har tilsiktet virkning.

Ved periodisk behandling

Som ved kontinuerlig behandling, vil hyppigere analysefrekvens etter oppstart av nye rutiner være aktuelt. Frekvensen kan reduseres når behandlingen er effektiv.  Ved rutinemessig oppfølging, kan det være fornuftig å ta legionellaprøvene rett før neste behandling skal gjennomføres. Positive prøveresultater indikerer da enten at behandlingsfrekvensen er for lav eller at selve behandlingen ikke har vært effektiv.

Retningslinjer for prøvetaking

Laboratoriet som skal utføre analysene, må kontaktes før prøver tas. Laboratoriet vil ha nødvendig utstyr, sterile prøveflasker, utstyr for sterilisering av utsiden av tappekran ved prøvepunkt med mer, og vil kunne rettlede i hvordan prøvene skal tas. For å kunne sammenligne analyseresultater over tid, er det viktig at prøvene tas på samme sted og måte hver gang. Prøvene bør om mulig tas av personer som har erfaring med denne type undersøkelser, eventuelt at man får gode retningslinjer for prøvetaking fra laboratoriet.

Vannprøvene kan tas fra stillestående vann før gjennomspyling (henstandsvann), kalt preflush, og/eller etter gjennomspyling, kalt postflush. Det er også aktuelt å ta svaberprøver fra belegg (biofilm).

Ved å tappe temperert (blandet varmt og kaldt) vann, vil eventuell vekst i kaldtvannsledningene også fanges opp. Påvises legionellabakterier i en prøve av temperert vann, bør det tas nye prøver både av varmt- og kaldtvannet for å kartlegge hvor de kommer fra.

Prøvene skal leveres til laboratoriet så snart som mulig, helst innen 24 timer, men ikke senere enn 48 timer.

Preflush-prøver

For prøvepunkter som benyttes sjelden, vil preflush-prøver primært si noe om hvorvidt området ved prøvepunktet, for eksempel dusjhodet og -slangen, er infisert. For prøvepunkter som benyttes regelmessig, vil preflush-prøvene fange opp både lokal og systemisk vekst. Om prøvepunktet er forurenset med selv små mengder biofilm som belegg i dusjhodet, kan dette gi kraftig utslag på kimtallet.

Postflush-prøver

Prøve tatt etter spyling av tappepunktet vil gi informasjon om sentrale deler av vannsystemet, særlig dersom denne prøven sammenlignes med andre prøver tatt samtidig fra andre punkter.

Prøver tatt etter spyling er viktige i forbindelse med kartlegging for å finne ut hvor kraftig hele systemet er kontaminert med Legionella.

I tabell 2 er det gitt en anbefaling om bruk av prøvetakingsmetodene.

Tabell 2. Mulig bruk av preflush og postflush som metode for prøvetaking av dusjer eller servantbatterier

Metode

Kommentar

Preflush

Postflush

Positiv for Legionella

Ikke tatt

Ta nye prøver ved bruk av begge metoder for å sjekke om det er prøvetakingspunktet eller andre deler av ledningssystemet som er forurenset.

Positiv for Legionella

Negativ for Legionella

Det er mulig det bare er vekst ved tappepunktet. Desinfiser tappepunktet og ta en ny prøve ved bruk av begge metoder.

Negativ for Legionella

Positiv for Legionella

Vann fra ledningssystemet er forurenset med Legionella.  Kartlegg systemet for mulige vekstområder.

Positiv for Legionella

Positiv for Legionella

Vann fra ledningssystemet er forurenset med Legionella.  Kartlegg systemet for mulige vekstområder.

Retningslinjer for preflush-prøver

  • Prøveflasken fylles opp med den blanding av varmt- og kaldtvann som vanligvis brukes på den aktuelle kranen, uten å la vannet renne før prøvetaking
  • Ved svaberprøver skrus dusjhodet deretter av, og det tas en prøve av belegget ved hjelp av en svaber:
    • Dersom synlig grums/belegg ikke finnes, føres svaberen med roterende bevegelser over de indre flatene av dusjhodet eller dusjslangen. Er dusjen fastmontert, tas prøven fortrinnsvis fra den delen av dusjhodet som vender ned, for der blir det ofte stående noe vann igjen. Svaberen stikkes deretter ned i et rør med transportmedium (for eksempel Stuarts medium) før den sendes laboratoriet. Det finnes standardutstyr for slike prøver

Retningslinjer for postflush-prøver

  • Prøvepunktets ytre deler desinfiseres ved bruk av en klut med 70 % sprit eller annet desinfiseringsmiddel, de indre delene desinfiseres ved å sprøyte desinfeksjonsmiddel inn i tappepunktet for eksempel ved hjelp av en plastflaske påsatt egnet dyse
  • Varmtvannskranen åpnes, og temperatur måles etter ett minutt
  • Prøven tappes på prøveflasken når temperaturen er blitt stabil
  • Prøven kan også tas på blandet varmt/kaldt vann

Varmtvannsberedere og akkumulatortanker

I bunnen av foroppvarmingsberedere og akkumulatortanker, der vanntemperaturen som regel er 20-50 oC, kan det være god grobunn for legionellabakterier. Det samme gjelder varmtvannsberedere dersom temperaturen i bunnvannet er under 60 oC,

Vannprøver fra slike tanker må tas slik at man får med slamholdig vann fra bunnen av beholderne.

Prøveflasken fylles helt uten å la vannet renne på forhånd. Temperaturen måles. Forsiktighet må utvises for å unngå skolding.

Eksempler på sjekklister

Tabellene er eksempler på hvordan sjekklister kan være. Innholdet i sjekklistene må vurderes for det enkelte anlegg. I anlegg hvor det er installert kontinuerlig vannbehandling vil for eksempel temperaturanbefalingene kunne være annerledes.

Tabell 3. Eksempel på sjekkliste for vurdering av risiko og for planlegging av tiltak

Emne

Anbefalinger

Drifts- og vedlikeholdsinstruks

Skal foreligge på norsk (evt. dansk eller svensk)

Tegninger av vannfordelingsnettet

Oppdaterte og korrekte tegninger/skisser skal foreligge

Servicetilgjengelighet rundt beredere/vekslere

Skal være tilrettelagt for fysisk inspeksjon, vedlikehold og renhold (f.eks. dreneringsventiler i bunn av beredere)

Varmtvann oppvarmet med varmekabler

Skal bidra til at varmtvannet holdes over 60 °C i hele nettet

Blindsoner

Alle blindsoner må lokaliseres og fjernes, gjenfylles eller avblendes ved hovedledningen, evt. må det installeres tappepunkter for ukentlig tapping

Er det synlige forurensninger i berederen/ veksleren? Vurder om det er mulig å tappe

Skal være minst mulig forurensning. Tappekran/bunnventil er nødvendig for å muliggjøre rengjøring

Temperatur på beredere

Temperaturen i alt vann i beredere skal være over 70 °C. Sirkulasjonspumpe i bereder kan være nødvendig i store anlegg

Blandeventil ut fra bereder/varmeveksler

Skal være satt slik at temperaturen er over 60 °C når vannet når fram til blandebatterier

Temperatur på batterier ved dusjer med "ferdig blandet vann"/ Termostatstyrte blandebatterier

Temperaturen må være over 60 °C fram til blandebatteriet, som bør være så nære dusjhodene som mulig

Anleggets kapasitet – tappetemperatur

Skal kunne gi over 60 °C innen 1 minutts tapping i alle dusjer

Anleggets kapasitet – returtemperatur v/sirkulasjon

Skal være over 60 °C i sirkulasjonsledning

Synlig belegg i dusjhodene

Skal være minst mulig biofilm og kalkbelegg

Mikrobiologiske prøver

Legionellaprøver som grunnlag for å legge opp forebyggende rutiner, og å vurdere virkning av dem

Internkontroll

Innretningen må inngå i internkontrollsystemet, og skal bl.a. beskrive:

- Virksomhetsansvarlig

- Opplæring/kompetanse

- Rutiner for vedlikehold som inkluderer service- og kontrollhyppighet

- System for avvikshåndtering

- Rutiner for oppdatering av risikovurdering

- Resultat av analyser/registreringer

Rutiner for melding til kommunen

Må foreligge skriftlige rutiner for melding til kommunen om hendelser med risiko for smittespredning.  Inkl. hvem som har ansvar for å melde fra til kommunen

Rutiner for å utføre legionellaprøver ved utbrudd og mistanke om utbrudd

Skal foreligge skriftlige rutiner for mikrobiologisk prøvetaking ved utbrudd eller mistanke om utbrudd av legionellose. Slike prøver skal alltid tas forut for rengjøring og desinfeksjon

 

Tabell 4. Eksempel på sjekkliste for overvåking av temperaturkontrollprogrammet

Målepunkter

Vanntemperaturer

Merknader

Hyppighet

Kaldt vann

Varmt vann

Referanse-tappesteder. Velg tappesteder der sannsynligheten for mikrobiologisk vekst er størst, og der varmtvanns-temperaturen erfaringsmessig er lavest

Vann-temperaturen skal være 20 °C eller lavere etter at vannet har fått renne i to minutter

Vanntemperaturen skal være minst 60 °C etter at vannet har fått renne i ett minutt

Denne kontrollen gir grunnlag for å vurdere om varmtvannet er tilstrekkelig varmt og kaldtvannet tilstrekkelig kaldti  ledningssløyfer

Månedlig

Termostatstyrte blandebatterier (når slike er installert)

 

Varmtvannet som føres inn i termostatstyrte blandebatterier skal holde minst 60 °C etter at vannet har fått renne i ett minutt

Dette kan måles ved å benytte en overflate-sonde for temperaturmåling

Månedlig

Utgående vann og returvann til varmtvanns-berederen/

varmeveksleren

 

Returvann skal holde minst 60 °C.

Varmemagasin har ofte lavere temperatur enn 60 °C. Dersom rutiner for regelmessig varmebehandling er etablert, må logg for utført behandling sjekkes. Temperaturen i beredere skal minimum være 70°C

Det bør legges til rette for nøyaktig temperaturmåling på toppen av berederen, og på returledningen til berederen

Månedlig

 

Tabell 5. Eksempel på sjekkliste for ettersyn og kontrolltiltak

Oppgave

Mål

Hyppighet

Legionellaanalyse fra kritiske prøvepunkter

Avdekke om det er vekst av legionellabakterier i anlegget. Verifisere virkningen av forebyggende tiltak

Behovet vurderes på grunnlag av risikovurdering

Gjennomgang og kontroll av anlegg (inkl. bereder) og rutiner

Tilfredsstillende internkontroll

Bestemmes i risikovurdering

Kontrollere isolasjon på rør og isolasjonens tilstand, kontrollere merking av rør i berederrom

Sikre tilstrekkelig temperatur, og ha oversikt over anlegget

Årlig

Kontroll av rørsystemet generelt, sjekke forbindelser til eksterne anlegg fra varmtvannskrets

Ha oversikt over anlegget/temperaturer

Årlig

Avdekke tappepunkter som ikke benyttes/benyttes sjelden

Fjernes eller rutine for regelmessig tapping

Halvårlig

Kontrollere funksjon av pumper, shunter, reguleringsventiler, tilbakeslagsventiler. Ved behov evt. feilsøking med termografikamera

Sikre funksjonsdyktighet

Minimum årlig

Oppdatere risikovurdering

Tilfredsstillende HMS og kvalitetssikring

Årlig

 

Tabell 6. Eksempel på sjekkliste for forebyggende tiltak

Oppgave

Mål

Hyppighet

Sjokkoppvarming

70-80 °C

Begroing holdes under kontroll

Individuelt fastsatt

Desinfeksjon med klor eller andre midler

Begroing holdes under kontroll

Individuelt fastsatt

Rengjøring og desinfeksjon av dusjhoder og dusjslanger

Rene dusjhoder og dusjslanger

På grunnlag av risikovurdering, minst kvartalsvis

Gjennomskylling av tappesteder (dusjer, kraner og tappepunkter på blindrør) som brukes sjeldnere enn 1 gang i uken

Begroing holdes under kontroll

Ukentlig – 1 til 3 minutter

Inspeksjon, tømming og skylling av varmtvannsbereder

Fjerne slamdannelse

På grunnlag av risikovurdering

Sjokkoppvarming av foroppvarmingssone

Begroing holdes under kontroll

På grunnlag av risikovurdering, minimum årlig

 

Referanser

Om artikkelen / endringshistorikk