Kjøletårn
Publisert
|Kjøletårn brukes for å fjerne overskuddsvarme fra prosesser, rom eller bygninger.
Kjøleanlegg med kjøletårn
Et kjøleanlegg kan ha mange forskjellige oppbygninger og komponenter. Prinsippet for et kjøleanlegg er vist i figur 1. Selve kjøletårnet er den delen av kjøleanlegget som overfører overskuddsvarmen til luft. I figur 1 er dette et åpent kjøletårn. Nedkjølingen kan imidlertid gjøres på forskjellige måter, som beskrevet nedenfor, med eller uten bruk av vann, eller med en kombinasjon. Faren for oppvekst og spredning av legionellabakterier er knyttet til kjøletårn hvor nedkjølingen skjer ved at vann tilføres direkte i luftstrømmen på en måte som gjør at det kan dannes aerosoler. Først og fremst gjelder dette de vi har kalt konvensjonelle kjøletårn. Omtalen av tiltak er her rettet mot denne type anlegg.
Ulike prinsipper for kjøling
"Konvensjonelle" kjøletårn
I konvensjonelle kjøletårn tilføres vann direkte i luftstrømmen. Det finnes to hovedtyper; åpne kjøletårn, og lukkede som også kalles evaporative kondensatorer eller fordampningskondensatorer.
I et åpent kjøletårn, se figur 2, kjøles vannet direkte med uteluft. Det varme vannet kommer inn på toppen av tårnet hvor det fordeles over et fyllmateriale. Luften blåses gjennom nedenfra og kjøler ned vannet. Vannet samles deretter i et basseng i bunnen av tårnet, hvorfra det pumpes tilbake til kondensatoren. Dråpefangerne skal redusere tapet av vann til omgivelsene.
I et lukket kjøletårn, se figur 3, sirkuleres vannet, som ofte er blandet med glykol, fra kondensatoren i en lukket krets i kjøletårnet. Denne blandingen kjøles ned ved at luft blåses over den lukkede kretsen. I tillegg bruker man vann (kjølevann) som risler over kjølesløyfen for å øke kjøleeffekten. Kjølevannet er i åpen kontakt med luften som blåses gjennom og ut til omgivelsene. Man vil i kjølevannet i slike lukkede kjøletårn kunne få vekst av legionellabakterier, og avrivning av dråper.
Temperaturen på vannet i kjøletårnet vil som regel være i et gunstig område for legionellavekst. Det blåses en kraftig luftstrøm igjennom tårnet, og når den kraftige luftstrømmen treffer vannpartiklene vil det bli dannet aerosoler, som så kan bli spredt over store områder. Det er derfor nødvendig og viktig å gjennomføre forebyggende tiltak for å hindre at legionellabakterier får anledning til å etablere seg.
Lukkede kjøletårn har en åpen vannkrets som må rengjøres og desinfiseres på samme måte som det åpne vannkretsløpet i åpne kjøletårn. Den åpne kretsen i lukkede kjøletårn er imidlertid avgrenset i motsetning til åpne kjøletårn, der alle komponenter i kjølevannskretsen må rengjøres og desinfiseres.
Tørrkjølere
I tørrkjølere skal nedkjølingen skje kun ved bruk av luft, uten tilsats av vann. Man unngår da faren for legionellavekst og -smitte. Ren luftkjøling er imidlertid betraktelig mindre effektivt enn ”våt” kjøling, hvilket innebærer at tørrkjølere er mer energi- og plasskrevende enn konvensjonelle kjøletårn. Tørrkjølere vil også lage mer støy på grunn av behovet for større viftekapasitet.
I en del tilfeller oversprøytes tørrkjølere med vann for å øke effekten. Noen tørrkjølere leveres også med faste dyser som spyler vann inn i bunnen av viftene. Anlegget er da ikke lenger en tørrkjøler men vil være ganske lik lukkete kjøletårn som vil spre aerosoler via kjøleluften. Dersom vann benyttes er det nødvendig med forebyggende tiltak for å hindre at legionellabakterier kan etablere seg.
Adiabatisk kjøling
I et adiabatisk kjøletårn kjøles luften ved at den passerer et medium som blir vætet med vann. Prinsippet er vist i figur 4.
Et adiabatisk kjøletårn fungerer som tørrkjøler i perioder når kjølebehovet er mindre enn anleggets kjølekapasitet ved bare bruk av vanlig uteluft. Når kapasiteten i denne driftsformen er nådd, tilføres vann til den adiabatiske delen. Kjøleeffekten økes derved ved at tilførselsluften kjøles ned.
For å redusere faren for mikrobiologisk vekst, er denne type kjølere konstruert slik at alt vann dreneres ut av kjøleren når den fungerer som tørrkjøler. Den adiabatiske delen skal være utformet på en måte, og lufthastigheten begrenset til et nivå som hindrer at vanndråper rives løs fra fuktningsmediet. Det er gjort tester som viser at denne type kjølere vil kunne fungere uten aerosoldannelse.
Utforming og plassering
Kjøletårn plasseres ofte på tak. Temperaturen i kjølevannet er vanligvis mellom 30 og 35 °C, og kjølevannet fanger opp mye organisk materiale fra luften. Dette medfører begroing i vannet og på alle overflater i kontakt med vannet. I tillegg til fare for oppblomstring av legionellabakterier fører begroingen på overflatene til:
- Redusert varmeoverføring
- Økt energiforbruk
- Økt vannforbruk
- Korrosjon
Store luftmengder og stor hastighet fører til at aerosoler slynges ut av kjøletårn. Legionellabakterier kan under spesielle klimatiske forhold fraktes langt fra selve kjøletårnet, opptil flere kilometer. Kjøletårn utstyres med dråpefangere for å redusere dette problemet. I dråpefangere som ikke blir rengjort, kan det også oppstå vekst, som kan føre til løsrivelse av legionellaholdige vannpartikler fra dråpefangeren. I noen tilfeller er det funnet legionellavekst i dråpefangeren selv om det ikke ble påvist legionellabakterier i vannet i anlegget.
Kjøleanlegg må utformes slik at sikker drift, rengjøring, desinfeksjon og inspeksjon/kontroll muliggjøres. Mange kjøleanlegg er konstruert på en lite servicevennlig måte. Alle nye anlegg må konstrueres slik at drift og vedlikehold kan gjøres enkelt og effektivt. Blant annet bør kjøletårn kunne tappes/dreneres raskt og fullstendig.
Kjøletårnets luftutslipp bør plasseres slik at faren for at mennesker blir eksponert for mulig legionellainfiserte aerosoler blir minst mulig. Utslippsstedet må bl.a. plasseres slik at aerosoler ikke blir tilført byggets ventilasjonssystem. Det må også tas hensyn til mennesker som ferdes utendørs. Her vil dominerende vindretning og lokalisering i forhold til fortau og andre områder der mennesker ferdes, ha betydning. Siden man må ta i betraktning at smitte kan skje opptil flere kilometer fra kjøletårnet, kan man ikke fjerne risikoen helt på denne måten.
Risikovurdering
Kjøletårn er karakterisert som høyrisikoanlegg med hensyn til. mulig legionellasmitte (de er derfor klassifisert i risikokategori 1,se Risikokartlegging og forebyggende tiltak). Legionellabakteriene kan komme inn i kjøletårnet enten via vannet eller via luften. Det er ikke så viktig å vite hvordan de kommer inn, det viktige er å forhindre at de etablerer seg i anlegget. Det er spesielt viktig at drifts-, vedlikeholds- og kontrollrutiner er fastsatt på grunnlag av en grundig risikovurdering. Trinnene i en risikovurdering er nærmere beskrevet i Risikokartlegging og forebyggende tiltak.
Noen kjøletårn kan være basert på bruk av sjøvann. Bruk av sjøvann reduserer faren for legionellavekst.
I tillegg til de rent anleggstekniske forholdene, vil driftsforholdene være avgjørende for hvordan forebyggende tiltak og kontrollrutiner legges opp. For eksempel vil det forebyggende vedlikeholdet være forskjellig for kjøleanlegg med sesongdrift til komfortkjøling (mai til august/september), kjøleanlegg med helårsdrift, for eksempel i prosessindustri, og kjøleanlegg med uregelmessig drift, for eksempel i en produksjonsbedrift med varierende kjølebehov.
Drift og vedlikehold
Rengjørings- og desinfeksjonsrutiner
Kjøletårn er karakterisert som høyrisikoanlegg for mulig legionellasmitte. Det er derfor spesielt viktig at drifts-, vedlikeholds- og kontrollrutiner er fastsatt på grunnlag av grundige risikovurderinger.
Hyppigheten av rengjøring, manuell slamfjerning og desinfeksjon (biocidbehandling) må fastsettes på grunnlag av risikovurderinger, blant annet kan lokale miljøfaktorer, som for eksempel forurenset luft, ha betydning.
Kjøletårn bør holdes i kontinuerlig drift såfremt det er mulig. Kjøletårn som ikke er i kontinuerlig drift krever særlig oppmerksomhet med hensyn til biocidbehandlingen for å sikre at effektiv konsentrasjon opprettholdes. Eksempler på slik drift er anlegg som går i automatiske av- og på-sykluser, anlegg som står til rådighet for beredskapsbruk, eller anlegg som bare går i sommersesongen.
Kjøletårn med sesongdrift må rengjøres og desinfiseres før driftsstart. Behandlingen må skje nær opptil, og aldri tidligere enn én måned før oppstart. Kort driftssesong kan tilsi at enkelte kjøleanlegg bare trenger rengjøring og desinfeksjon ved oppstart, midtveis og ved slutten av driftssesongen, eventuelt bare før oppstart, og at de holdes under kontroll ved automatisk vannbehandling ut sesongen.
Dersom det ved inspeksjon viser seg at et anlegg bærer tydelig preg av slamoppbygning eller slimdannelse, skal rengjøring og desinfeksjon gjennomføres. Bruk av klor eller andre oksiderende biocider til desinfeksjon av kjøletårn er effektivt, forutsatt at stoffene brukes riktig. Husk at også alle tak- og veggflater hvor det kan være biologisk vekst, må utsettes for tilstrekkelige mengder av biocidet, ikke bare flater som er neddykket i vannfasen.
Dråpefangere krever særlig oppmerksomhet. De skal undersøkes, rengjøres og vedlikeholdes for å sikre at de er frie for organisk stoff, korrosjon, avleiringer og andre avfallsstoffer. De skal være hele og sitte godt fast.
I tillegg til den regelmessige behandlingen skal kjøletårn alltid rengjøres og desinfiseres:
- Umiddelbart før anlegget settes i drift for første gang
- Etter at anlegget har vært ute av drift i en måned eller mer. Om sommeren kan det være behov for rengjøring og desinfeksjon ved driftsstans kortere enn én måned, kanskje allerede etter en ukes stans. Behovet må vurderes på grunnlag av den mikrobiologiske overvåkingen. Regelmessige kimtallsanalyser kan benyttes som indikator på den mikrobiologiske aktiviteten
- Dersom tårnet eller andre deler av kjøleanlegget er blitt mekanisk endret/reparert på en måte som kan påvirke vannkvaliteten eller vannbehandlingen
- Dersom det er tvil om kjøleanlegget er rent
- Dersom den mikrobiologiske overvåkingen viser økt aktivitet
- Dersom det er mistanke om utbrudd av Legionellose i området, men etter at det er tatt prøver for mikrobiologisk analyse
Oppstart
Det skal foreligge prosedyrer, basert på leverandørens anbefalinger, for igangsetting av kjøletårn. Det er vesentlig at oppstartsprosessen er beskrevet på en lett forståelig og entydig måte. Ansvaret til personalet som forestår oppstartsprosessen skal være klart, og det må være avsatt tilstrekkelig tid og ressurser som muliggjør igangsetting av de integrerte delene av anlegget på korrekt vis. Forholdsregler for å forhindre eksponeringsfare for legionellabakterier, som er beskrevet i Forebyggende behandling nedenfor, gjelder også for oppstartsprosessen.
Drifts- og vedlikeholdsdokumentasjon
Driftshåndbøker skal være på norsk, svensk el. dansk. Slike håndbøker skal på en lettfattelig måte gjøre rede for drifts- og vedlikeholdsprosedyrer for alle relevante arbeidsoppgaver, slik at operatøren kan gjennomføre sine oppgaver trygt og effektivt.
Driftshåndboken skal omfatte et detaljert vedlikeholdsprogram med angivelse av hvor ofte de ulike komponentene i kjølesystemet skal sjekkes, overhales eller rengjøres, og prøvetaking utføres. Det skal foreligge prosedyrer som sikrer at alle utførte vedlikeholdsoppgaver blir dokumentert.
Forebyggende behandling
Det må foreligge et dokumentert vannbehandlingsprogram. Vannbehandlingsprogrammet må være miljømessig akseptabelt, og tilfredsstille lokale utslippskrav. Se også Behandlingsmetoder.
Man må velge et vannbehandlingsprogram som kan tilpasses og være effektivt for akkurat det anlegget man har. Man må ta hensyn til at den legionellabekjempende effekten må være like god i alle de områder hvor legionellabakteriene kan etablere seg og vokse.
En rekke faktorer, for eksempel korrosjon, avleiringer, slimbelegg og mikrobiologisk aktivitet, kan innvirke på effekten av ethvert behandlingsprogram. Vannbehandlingsprogrammet må være miljømessig akseptabelt, og tilfredsstille lokale utslippskrav.
Alle kjemikalier som inngår i behandlingsprogrammet skal fortrinnsvis doseres ved hjelp av en pumpe- eller doseringsinstallasjon tilpasset formålet. Dersom det brukes automatisk doseringsutstyr, bør det finnes en mekanisme som viser at behandlingen faktisk pågår.
Når det kjemiske vannbehandlingsprogrammet eller avtappingsmekanismen styres automatisk, må automatikken kontrolleres. Når ledningsevne måles, må måleinstrumentet jevnlig kontrolleres og kalibreres.
Vannbehandlingsprogrammet må være utførlig dokumentert. Dokumentasjonen bør beskrive:
- Doseringshyppighet og mengde av kjemiske virkestoffer som skal brukes
- Hvilke kontrollparametere anlegget skal styres etter, og grenseverdier for disse
- Korrigerende tiltak og andre nødvendige tiltak for å sikre forsvarlig drift av anlegget
- Verifikasjon av virkningen av behandlingsprogrammet
Desinfeksjon før rengjøring
Før manuell rengjøring av kjøletårnet, må vannet i tårnet skiftes for deretter å tilsettes desinfeksjonsmiddel, for eksempel klor, brom eller klordioksid. Hensikten er å begrense rengjøringspersonalets eksponering for eventuelle legionellabakterier til et minimum.
Klor kan tilsettes som natriumhypokloritt eller kalsiumhypokloritt til en målbar rest av fritt klor på minst 5 mg/l. Det klorbehandlede vannet skal sirkulere gjennom anlegget i minst fem timer uten at viftene går, og slik at det opprettholdes en konsentrasjon på minst 5 mg/l fritt klor hele tiden. pH-verdien i det sirkulerende vannet må ikke overstige 8 for å sikre tilfredsstillende desinfeksjonseffekt. Ved høyere pH-verdier kreves høyere konsentrasjoner av fritt klor. Klordioksid vil i mange tilfeller være å foretrekke fremfor fritt klor fordi den, i tillegg til desinfiserende effekt, har bedre evne til å løse biofilm. Opprettholdelse av en konsentrasjon på 2 mg/l bør være tilstrekkelig. Vannet skal deretter avkloreres før det tappes.
For å beskytte rengjøringspersonalet mot mulig smitte, må kjøletårnet desinfiseres før det rengjøres. Maske i beskyttelseskategori P3 bør benyttes.
Det bør også anvendes et overflateaktivt stoff som forsterker ”angrepet” på biofilmen, for eksempel det overflateaktive stoffet natriumlaurylsulfat.
Ikke oksiderende biocider som bronopol, THPS og isothiazolon er også benyttet.
Rengjøring
Alle deler av tårnet som har kontakt med vann, må rengjøres. Om det lar seg gjøre, tas fyllmaterialet ut for rengjøring minst én gang i året, helst hver sjette måned. Er det ikke mulig å fjerne fyllmaterialet, kan det være nødvendig å bruke kjemikalier for å rengjøre dette.
Alle tilgjengelige områder i tårnet og fyllmaterialet skal spyles godt, men rengjøringsmetoder som medfører kraftig vannsprut, for eksempel høytrykksspyling, bør unngås. Man må passe på også å behandle dråpefangerne og andre fuktige flater som ikke kommer i kontakt med det sirkulerende vannet. Der det er nødvendig å benytte høytrykksspyling, for eksempel ved fjerning av belegg, må rengjøringen gjennomføres slik at mennesker som oppholder seg i omgivelsene, ikke blir eksponert for aerosoler. Fortrinnsvis bør høytrykksspyling skje når bygninger i nærområdet er tomme for mennesker, eller dersom dette ikke er mulig, med lukkede vinduer og avstengte luftinntak. Rengjøringspersonalet må bruke briller og åndedrettsvern. De må ha trening i bruken av utstyret, og utstyret må være godt vedlikeholdt, se Personbeskyttelse lenger ned.
Avleiringer og andre avfallsstoffer i tårnet og distribusjonssystemet, som ikke lar seg fjerne ved vanlig rengjøring, kan løses opp ved bruk av kjemiske stoffer. Dersom dette ikke er mulig, må det rutinemessige tilsynet og vannkvalitetskontrollene gjøres spesielt grundig.
Anlegget gjennomskylles inntil vannet som føres til sluk, blir klart (så klart som mulig). Om det er benyttet sterkt sure eller alkaliske kjemikalier, kan man avslutte når pH-verdien i gjennomspylingsvannet er lik nettvannet.
Desinfeksjon etter rengjøring
Når rengjøringsarbeidet er ferdig, må anlegget igjen fylles med vann som er tilsatt klor i slik konsentrasjon at det opprettholdes et minimumsnivå på minst 5 mg/l fritt klor i minst fem timer med avslått vifte. Eventuelt kan det brukes andre egnete biocider med tilsvarende eller bedre virkning. Vannet skal sirkulere gjennom anlegget i hele denne perioden. Klornivået må kontrolleres hver time for å påse at det opprettholdes en konsentrasjon på 5 mg/l i hele dette tidsrommet. Hvis klornivået synker, må det etterdoseres mer klor. Bruk av surfaktanter (overflateaktive stoffer) forsterker virkningen av klortilsetningen.
Er anleggets volum større enn 5 m3, og det er brukt klor, må vannet alltid avkloreres før det tappes ut. Ved mindre anlegg må man vurdere om det er nødvendig å avklorere av hensyn til resipienten. Anlegget skylles deretter og fylles med friskt vann som tilsettes vannbehandlingskjemikalier, inkludert biocider. Dersom det er brukt andre egnete biocider enn klor, må man følge leverandørens anvisning for hvordan man skal håndtere utslipp i forbindelse med overgang fra rengjøringsfase til driftsfase.
I tilfeller der anlegget ikke kan tas ut av drift over tilstrekkelig lang tid til å opprettholde fri klorrest på 5 mg/l i fem timer, kan det være nødvendig med kompromissløsninger. Et alternativ kan da være å bruke kortere tid men til gjengjeld høyere konsentrasjon av fritt klor, for eksempel 50 mg/l i én time eller 25 mg/l i to timer. Dette bør bare gjøres av personer som har erfaring med denne fremgangsmåten, fordi det er større risiko for å skade anlegget med slike konsentrasjoner. Anlegget skal deretter avkloreres, nedtappes, skylles og på nytt fylles med friskt vann som tilsettes vannbehandlingskjemikalier, inkludert biocider.
Før vann med betydelige rester av fritt klor føres til sluk, kan det være behov for avklorering for å oppfylle lokale miljøkrav, og unngå skader på det offentlige ledningsnettet.
Bruk av biocider må alltid kombineres med rengjøring for å fjerne biofilm, annet belegg og eventuell rust.
Biocider
Biocider kan effektivt redusere biofilmdannelsen og dermed forhindre oppblomstring av legionellabakterier når de benyttes under kontrollerte forhold. Bruk av biocider må inngå i et vannbehandlingsprogram, som også omfatter manuell og kjemisk rengjøring. Rengjøring utføres først for å fjerne kalk, rust, biofilm, salter, humus og andre avleiringer som kan gi grobunn for eller skjule bakterievekst. Desinfiseringen dreper gjenværende bakterier.
Bruk av biocider er beskrevet i Boblebad. Mange faktorer vil være med på å bestemme valget av hvilke kjemikalier som skal brukes i behandlingsprogrammet. Et vellykket behandlingsprogram er blant annet avhengig av:
- At de ulike kjemiske komponentene lar seg kombinere
- At de anbefalte prosedyrene for anvendelse, oppfølging og kontroll til enhver tid etterleves
Spesielle, overflateaktive stoffer (surfaktanter) har oppløsende virkning på biofilm, og fører til at biocidene lettere kan trenge inn i restene av slik film. Dette kan være viktig når man bruker oksiderende biocider. De fleste ikke-oksiderende biocidsammensetninger inneholder allerede overflateaktive stoffer som fremmer virkestoffenes yteevne.
Biocider skal rutinemessig tilsettes i kjøletårnbassenget, enten ved innsuget til sirkulasjonspumpen eller på annen måte som sikrer at virkestoffene sirkulerer gjennom hele kjøleanlegget.
Når et biocid er valgt spesielt med tanke på å kontrollere legionellabakterier, skal leverandøren kunne fremlegge dokumentasjon som godtgjør virkningen.
Oksiderende biocider
Oksiderende biocider bør primært brukes på kontinuerlig basis. På grunn av korrosjonsfaren må det alltid vurderes om anlegget vil tåle vedvarende bruk av oksiderende biocider. Ved kontinuerlig dosering foretrekker mange å bruke klordioksid, fordi det er mer effektivt innenfor pH-området som vanligvis forekommer i kjølevannet enn fritt klor. Klordioksid løser biofilm og er ikke tilsvarende korrosivt som fritt klor. Konsentrasjonsnivåer på 1-2 mg/m3 bør være tilstrekkelig.
Om oksiderende biocider benyttes til sjokkbehandling skal det effektive konsentrasjonsnivået opprettholdes i minst fire timer per døgn. For mindre systemer vil kjemikalietilsetningen vanligvis være basert på anleggets volum. Eksempel på doseringsmengder ved periodevis forebyggende vannbehandling er 300-350 ml/m3 systemvolum av organiske biocider med virkestoff som bromapol (organisk brom) og QAC benyttet 2 til 4 ganger i uken, Ved høye kimtall eller legionellaverdier er sjokkdosering med 500 - 1000 ml/m3 benyttet.
Når kjemikalietilsetningen stanses, tapes mengden av frigjort stoff, og anlegget vil på nytt kunne infiseres og gi gode forhold for ny oppblomstring av mikroorganismer, spesielt hvis biofilm fortsatt er til stede.
Oksiderende biocider har den fordelen at konsentrasjonene lett kan overvåkes ved hjelp av enkle kjemiske tester, som kan utføres på stedet. De er forholdsvis billige, lette å nøytralisere når det tas ut prøve til bakterieanalyse, og det er vanligvis enkelt å håndtere kjemikalierester.
Ikke-oksiderende biocider
Ikke-oksiderende biocider er i sin alminnelighet mer stabile og har mer langvarig virkning enn oksiderende biocider. Konsentrasjonen vil imidlertid også her reduseres over tid pga. av vann som tappes fra anlegget, og som må erstattes, og pga. nedbrytning av de aktive stoffene.
For å oppnå en konsentrasjon av ikke-oksiderende biocider som er nødvendig for å drepe mikroorganismer, skal stoffet som hovedregel gis som sjokkbehandling, men det kan også være aktuelt med tilsetning på kontinuerlig basis.
I et program med bruk av ikke-oksiderende biocider bør det inngå minst to biocider som brukes vekselvis.
Behandlingsmåte og doseringsmengde vil være avhengig av vannvolumet, biocidets halveringstid og nødvendig eksponeringstid. Alt dette må tas i betraktning for å oppnå den biocidkonsentrasjonen som er nødvendig for å drepe mikroorganismene. I anlegg som har forholdsvis små vannvolumer og høy fordampning, er det av særlig betydning at ovennevnte parametere bestemmes nøyaktig. I anlegg der konsentrasjonen skal opprettholdes over lang tid, vil halveringstiden for biocidet være mest avgjørende.
Følgende punkter er viktige ved utarbeiding av et behandlingsprogram for bruk av ikke-oksiderende biocider:
- Oppholdstid og halveringstid for virkestoffene i anlegget
- Hvor mye begroing det er i anlegget
- Vannets pH-verdi
- Steder hvor bakterier kan ”gjemme seg” internt i anlegget
- Forsiktighetsregler ved håndtering av kjemikalier
- Restriksjoner i forbindelse med utslipp av behandlet vann
Det kan være vanskelig å overvåke restnivået av aktivt biocid når man bruker ikke-oksiderende biocider. Når biocidkonsentrasjonen er blitt redusert til et ikke-effektivt nivå, vil man kunne få ny bakterievekst.
Fjerning av slam
Det kan samle seg mye partikler og slam i et kjøletårn. Dette skyldes:
- Støv og annen forurensning som følger med de store mengdene luft som passerer igjennom kjøletårnet, og som blir samlet opp i det sirkulerende vannet
- Humus og oppløste mineraler som finnes i kjølevannet, og som oppkonsentreres og akkumuleres som følge av fordamping
- Gunstig temperatur og mye næring som fremmer mikrobiologisk vekst i kjølevannet
- I kjøletårn hvor kjølevannet tilføres mye slam, vil kontinuerlig partikkelfjerning kunne redusere kjemikalieforbruket og nødvendig omfang av manuell rengjøring. Kjøleeffekten vil også kunne øke
Det finnes flere typer partikkelfjerningsutstyr på markedet, her nevnes sandfiltre, sentrifugalseparatorer og posefiltre. Det finnes også utstyr som sørger for at slam som er sedimentert på bunnen av kjøletårnet, drives mot avløp eller mot renseinnretningen.
Kontroll og overvåking
Det må utarbeides overvåkingsprogram som inngår i internkontrollen. Rutiner og kontrolltiltak må kvalitetssikres og dokumenteres, slik at det er mulig å kontrollere at oppfølgingen har vært tilfredsstillende.
Driftsovervåking
Det skal føres rutinemessig kontroll av både etterfyllingsvann og kjølevann for å sikre vedvarende effekt av behandlingsprogrammet. Hyppigheten og omfanget av slikt tilsyn vil være avhengig av hvordan anlegget drives. Ved automatisk dosering bør det være ukentlig tilsyn av kjemikalienivå og eventuelt kimtallsmålinger, mens kontroll av vannkvalitet, dosering, funksjon av pumper og avtapping bør skje minst månedlig (bør vurderes på grunnlag av erfaring med anlegget).
Mange oppgaver knyttet til det rutinemessige tilsynet må utføres på stedet og forutsetter at personalet har erfaring og kompetanse. Enhver laboratorieundersøkelse, som for eksempel påvisning av legionellabakterier, bør utføres av laboratorier som har erfaring med de aktuelle undersøkelsene.
Når det gjøres funn som viser endringer i vannkjemien, for eksempel relatert til pH-verdi og/eller ledningsevne, kan det være nødvendig å korrigere vannkvaliteten eller andre deler av anleggets driftsbetingelser. Korrigering av vannkvalitet gjøres ved dosering av vannbehandlingskjemikalier og dreneringsvolum og -hyppighet. Doseringsmengde og drenering må justeres på grunnlag av vannanalyser.
Det må vurderes om vann bør tappes av og erstattes med friskt vann for å opprettholde en god nok vannkvalitet. Spesielt er dette viktig dersom vannet har så høyt kalkinnhold at det er risiko for avleiringer på anleggets overflate. Slike kalkavleiringer vil nemlig ha en porøs struktur som vil kunne inneholde nok bakterier til å gi en umiddelbar reinfeksjon etter rengjøring og desinfisering.
I industrielle anlegg har det tradisjonelt blitt brukt temperert vann fra kompressor for etterfylling av pumpesumper i kjøletårn. Det har blitt påvist legionellabakterier i slikt vann. Det bør derfor brukes friskt nettvann for etterfylling av pumpesumper.
Konsentrasjonene av de kjemiske virkestoffene bør fortrinnsvis måles. Det er ikke praktisk gjennomførbart å måle konsentrasjonen av ikke-oksiderende biocider på stedet. Hvor stor mengde ikke-oksiderende biocider som behøves må derfor beregnes ut fra anleggets volum og virkestoffenes halveringstid i anlegget. Andre sider ved behandlingsprogrammet, for eksempel korrosjonsrisiko og mikrobiologisk aktivitet, må også overvåkes.
Ved ukentlig automatisk dosering av biocider kan kimtall, for eksempel målt ved hjelp av dip-slide-metoden, benyttes til å verifisere hvorvidt doseringen er vellykket. I tabell 1 er det gitt en oversikt over parametere som er aktuelle for å følge opp behandlingsprogrammet. Kontrolltiltakene må imidlertid vurderes og fastsettes på grunnlag av en risikovurdering for det enkelte anlegg.
|
Parameter |
|
Hyppighet |
|
|
Enhet |
Etterfyllingsvann |
Kjølevann |
|
|
Kalsiuminnhold |
mg/l Ca |
Månedlig |
Månedlig |
|
Alkalitet |
mekv/l |
Kvartalsvis |
Månedlig |
|
Ledningsevne, (Total mengde oppløste salter) |
mS/m |
Månedlig |
Ukentlig |
|
Stoffer med veksthemmende virkning, inhibitornivå |
mg/l |
- |
Månedlig |
|
Oksiderende biocider |
mg/l |
- |
Ukentlig |
|
pH-verdi |
|
Kvartalsvis |
Ukentlig |
|
Kimtall |
CFU/ml |
Ved etterfylling |
Månedlig (ukentlig dersom dip-slide brukes) |
|
Legionellaanalyser |
CFU/l |
- |
Kvartalsvis |
|
Totalt jern |
mg/l Fe |
Kvartalsvis |
Månedlig |
|
Konsentrasjonsfaktor, beregnet verdi |
|
- |
Månedlig |
|
Kalsiumbalansen, beregnet verdi |
|
- |
Månedlig |
|
Parameter |
Beskrivelse |
|
Kalsiuminnhold |
Påvirker vannets avleirings- og korroderende egenskaper |
|
Alkalitet |
Påvirker vannets avleirings- og korroderende egenskaper |
|
Ledningsevne |
Indikator på vannets innhold av oppløste mineraler. Blir ofte brukt til å bestemme nivået for utskifting av kjølevann |
|
Inhibitor |
Kjemikaler som tilsettes for å hindre korrosjon og avleiring |
|
Oksiderende biocider, |
Kjemikalier som kontrollerer mikrobiologisk vekst og beleggdannelse (biofilm) |
|
pH-verdi |
Vannets pH-verdi kan påvirke effekten av biocider, avleirings- og korrosjonshindrende midler |
|
Kimtall |
Uttrykk for mikrobiologisk aktivitet, jfr. Mikrobiologisk overvåking (link) |
|
Legionellaanalyser |
Se Mikrobiologisk overvåking(link) |
|
Totalt jern |
Forhøyede verdier kan indikere økt korrosjonshastighet |
|
Konsentrasjonsfaktor |
Et mål for forholdet mellom mineralinnholdet i kjølevannet og i etterfyllingsvannet. Parameteren benyttes som grunnlag for å kontrollere behandlingsprogrammet. Konsentrasjoner under fastsatt kontrollnivå gir dårligere virkningsgrad og økt kjemikalieforbruk, for høy konsentrasjonsfaktor indikerer økt korrosjons- og avleiringsfare. Fastsettes av folk med kunnskap om vannbehandling. |
|
Kalsiumbalansen |
Et mål for forholdet mellom konsentrasjonsfaktoren og den spesifikke kalsiumkonsentrasjonsfaktoren. Indikator på økt avleiringsfare. Fastsettes av folk med kunnskap om vannbehandling |
Mikrobiologisk overvåkning
Det anbefales månedlige analyser både av kimtall (36 oC) og legionellabakterier det første året med nye rutiner. Når effektive rutiner er verifisert, kan man i større grad basere seg på kimtallanalyser.
Mikrobiologiske analyser er omtalt her. Hensikten med mikrobiologiske analyser er å verifisere at de fastsatte drifts- og vedlikeholdsrutinene er tilfredsstillende. Omfanget av analyser og valg av analyseparametere vil variere avhengig av bl.a. kunnskap om effektiviteten av behandlingsmetoden som er valgt, og erfaringer fra eget anlegg.
Usikkerheten omkring tolkning av analyser, det være seg kimtalls- eller legionellaanalyser, tilsier at eieren må ha god kunnskap om de mikrobiologiske forholdene i sitt eget kjøletårn. Et analyseopplegg der både kimtalls- og legionellaanalyser inngår, kan være nyttig., Hensikten er å ha et best mulig referansegrunnlag for å vurdere effekt av fremtidige drifts- og vedlikeholdsrutiner. I forskrift om miljørettet helsevern kapittel 3a, § 11, kreves det at det minst hver måned skal utføres mikrobiologisk prøvetaking av kjøletårn. Månedlige analyser både av kimtall (36 °C) og legionellabakterier anbefales det første året med nye rutiner.
Legionella spp. bør brukes som indikatorparameter for mulig vekst av legionellabakterier generelt, for funn av en legionellaart/serogruppe utelukker ikke vekst av andre arter/serogrupper i samme systemet. Det vil være fornuftig å analysere for Legionella pneumophila serogruppe 1 i tillegg dersom man finner Legionella spp., fordi den er ansett for å være blant de mest smittefarlige variantene. Om denne påvises er det derfor mer presserende å gjennomføre tiltak. Det bør tas prøver både av væske og biofilm fra områder der det er størst sannsynlighet for at vekstforholdene er gunstige.
Etter det første året, eller etter at forholdene har stabilisert seg ved at tilfredsstillende driftsrutiner er etablert, og det ikke er påvist legionellabakterier i minst fire påfølgende prøver, kan prøvetakingsfrekvensen for Legionella spp. reduseres til 3-4 ganger i året.
Følgende retningslinjer for prøvetaking anbefales:
Vannprøve tas fortrinnsvis fra toppen av kjøletårnet. Dersom tårnet ikke er i drift, tas vannprøve fra bassenget i bunnen. En tilsvarende prøveflaske fylles med slamholdig vann fra bunnen av bassenget etter at vannet/slammet ved bunnen er rørt om. Det tas prøve av belegget innvendig i kjøletårnet.
Det er vanskelig å ta representative prøver for analyse av legionellabakterier i et anlegg. Fordi legionellene stort sett vokser i biofilm, vil antallet som finnes i en prøve avhenge av om prøven fanger opp løsnet biofilm eller ikke. Antallet legionellabakterier i prøver fra samme anlegg vil derfor kunne variere fra null til et høyt antall. Av denne grunn, og fordi vi ikke har grunnlag for å si noe om smittefaren ved en bestemt konsentrasjon av legionellabakterier i væsken, har vi valgt ikke å angi grenser for når tiltak bør gjennomføres.
Ved å gjennomføre en aktiv bekjempningsstrategi mot legionellavekst bør legionellabakterier ikke påvises.
Ved utbrudd eller mistanke om utbrudd skal det som en del av utbruddsoppklaringen tas prøver for analyse av legionellabakterier. Prøvene må tas før rengjøring og desinfeksjon av anlegget.
Ved utbrudd eller mistanke om utbrudd skal det tas prøver for analyse av legionellabakterier, som en del av utbruddsoppklaringen. Det må tas prøver både fra vannfasen og fra fuktige overflater hvor det kan løsrives vanndråper til luften. Prøvene må tas før rengjøring og desinfeksjon.
Krav om inspeksjon av akkreditert inspeksjonsorgan
Eiere av kjøletårn og luftskrubbere skal hvert femte år legge frem for kommunen vurdering av innretningen fra et akkreditert inspeksjonsorgan, i henhold til forskrift om miljørettet helsevern kapittel 3a, Krav om å hindre spredning av Legionella via aerosol, § 11c. Fristen for første gangs vurdering var 01.01.17. Kommunen kan gi dispensasjon fra fristen, og det vil da bli vektlagt at virksomheten har inngått forpliktende avtale om akkreditert inspeksjon med godkjent firma. Firmaet skal være akkreditert for inspeksjon av kjøletårn og/eller luftskrubbere av Norsk akkreditering, eller akkreditert på tilsvarende faglig grunnlag av andre anerkjente akkrediteringsorgan innen EU-/EØS-området. Inspeksjonsorganet skal være akkreditert etter NS-EN ISO/IEC 17020 Samsvarsvurdering – krav til drift av ulike typer inspeksjonsorganer. Inspeksjonsorganet må tilfredsstille standardens krav til uavhengighet type A, B eller C.
Personbeskyttelse
Vedlikehold, rengjøring, testkjøring og driftsprosedyrer må utføres på en sikker måte for personalet og andre som kan bli berørt.
Kjøletårn skal behandles som beskrevet i kapitlene om rengjøring og desinfeksjon. Særlig viktig er det at kravene til desinfeksjon før rengjøring oppfylles for å begrense risikoen for at personalet utsettes for smitte under arbeid i kjøletårnet. Rengjøringsmetoder som medfører vannsprut før desinfisering, for eksempel høytrykksspyling, skal reduseres i størst mulig grad.
Det skal foreligge skriftlig informasjon om trygg og forsvarlig omgang og lagring av ethvert kjemikalium som benyttes til behandling av kjøleanlegg,
Ettersom anlegg som krever rengjøring kan være smittefarlige, må de involverte bruke åndedrettsvern. Arbeidstilsynet anbefaler at man bruker en halv- eller helmaske etter CE-klasse EN143, med filter i beskyttelsesklasse P3 (1), som er oppgitt å hindre passasje av virus og bakterier. Følg bruksanvisningen for masken.
Type åndedrettsvern og filtertype skal være angitt i HMS-databladets pkt. 8.