Risikokartlegging og forebyggende tiltak
Publisert
|Eier er ansvarlig for at det utøves internkontroll ved innretninger som kan spre Legionella.
Internkontroll
Internkontrollen for forebygging av legionellasmitte bør være en del av det totale systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet i virksomheten, og innebærer at man:
- Kartlegger farer for vekst av legionellabakterier
- Kartlegger farer for spredning av aerosoler som kan inneholde legionellabakterier
- Vurderer risiko for slik vekst og spredning, og på dette grunnlag:
- Gjennomfører tiltak og utarbeider planer, herunder rutiner for drift og vedlikehold for å redusere faren for spredning av legionellasmitte
- Sørger for tilstrekkelig dokumentasjon av planlagte og utførte tiltak, herunder verifisering i form av analyseresultater
Internkontroll innebærer også at alle avvik fra lovpålagte krav og egne rutiner skal håndteres slik at gjentakelse av samme type avvik unngås, at driftsansvarlige og andre som er involvert i arbeidet med forebygging av legionellasmitte, har tilstrekkelig og dokumentert kompetanse, og at det skjer en systematisk overvåking og gjennomgang av internkontrollen slik at den oppdateres ved endrede risikoforhold og/eller ved ny kunnskap om risikoforhold.
I det følgende utdypes grunnlaget for vurdering av risiko for spredning av legionellabakterier fra et anlegg, og for gjennomføring av forebyggende tiltak.
Risikokategorier
Et anlegg kan medføre smittefare dersom det sprer aerosoler som inneholder legionellabakterier. Smitterisikoens størrelse har betydning for hvor grundig en innretning må følges opp.
I en risikovurdering som skal danne grunnlag for å forstå hvilke risikoer legionellabakterier innebærer, og for å styre aktivitetene for å minimalisere slike risikoer, er Petroleumstilsynets definisjon et godt utgangspunkt: "Med risiko forbundet med en aktivitet menes kombinasjonen av mulige fremtidige hendelser og konsekvenser av disse, og tilhørende usikkerhet."
Det er to forhold som avgjør om et anlegg kan utgjøre fare for spredning av legionellasmitte:
- Betingelsene for at legionellabakterier skal kunne vokse er til stede, og
- Vannet eller væsken som kan inneholde legionellabakterier, kan bli tilført omgivelsene i form av aerosoler
Hvor stor risiko en innretning representerer, avhenger av vekstvilkårene den skaper for legionellabakteriene , og hvilke konsekvenser et utslipp av aerosoler inneholdende disse bakteriene kan få. Risikoens størrelse har betydning for hvor grundig innretningen må følges opp.
Nedenfor er tre risikokategorier definert. Hensikten med inndelingen er å gi eiere av ulike innretninger et grunnlag for å kategorisere sitt anlegg med hensyn til hvor omfattende tiltakene bør være. Veiledningen gir ikke detaljerte beskrivelser av tiltaksomfang knyttet til de ulike risikokategoriene. Det vil være opp til den enkelte eier å vurdere omfanget av de forebyggende tiltakene, med grunnlag i rådene som gis i veiledningen, men generelt gjelder at anlegg i risikokategori 1 bør følges opp med de mest omfattende rådene som gis, mens anlegg i risikokategori 3 i de fleste tilfeller vil oppnå tilfredsstillende forebygging med relativt enkle tiltak.
Risiko angis ut ifra tre forhold; antall mennesker som kan eksponeres, hvem som eksponeres og spredningspotensial. En god risikovurdering og forebyggende tiltak vil ikke endre risikokategori på et system. Eksempler på anlegg som kan ha et stort smittepotensial og som bør rangeres i risikokategori 1 er omtalt lenger ned.
Risikokategori 1:
Stort smittepotensial: Innretninger som kan spre legionellainfiserte aerosoler over et stort område, eller over begrensede områder der mange mennesker kan bli eksponert. Innretninger som kan smitte mennesker i risikogruppene (nedsatt immunforsvar/høy alder).
Risikokategori 2:
Begrenset smittepotensial: Innretninger som fører til at et begrenset antall mennesker kan bli eksponert for legionellainfiserte aerosoler, eller der faren for vekst og spredning er liten.
Risikokategori 3:
Lite smittepotensial: Aerosoldannende innretninger som benyttes av enkeltindivider eller små grupper av mennesker utenfor risikogruppene, eller anlegg hvor legionellavekst er usannsynlig.
Kartlegging av risikoforhold
Innholdet i en risikovurdering
Som et ledd i en helhetlig risikovurdering er det nødvendig at alle vannholdige installasjoner kartlegges, og at muligheten for spredning av legionellabakterier via aerosol identifiseres. Rutiner skal justeres i tråd med en løpende risikovurdering. Risikovurderingen bør minimum oppdateres/gjennomgås én gang i året.
En risikovurdering innebærer å:
- Identifisere installasjoner som kan innebære risiko for vekst av legionellabakterier
- Identifisere fra hvilke deler av disse installasjonene det kan bli spredning av aerosoler som kan inneholde legionellabakterier
- Kartlegge mulige risikoområder for legionellavekst i aktuelle installasjoner
- Vurdere sannsynlighet for legionellaforekomst i disse risikoområdene
- Vurdere eksponeringspotensialet (alvorlighet) - hvor mange kan bli eksponert for legionellaforurenset aerosol, og er det utsatte grupper (gamle, syke mv.)
- Beskrive hva som er gjort for å forhindre overføring av legionellabakterier via aerosol (eksisterende drifts- og vedlikeholdsrutiner, behandlingsmetoder) og resultatene av tiltakene, samt rutiner som skal følges ved utbrudd eller mistanke om utbrudd
På grunnlag av en slik gjennomgang vurderes behovet for tekniske endringer, og endringer i drifts- og vedlikeholdsrutiner. Drifts- og vedlikeholdsrutinene bør være gjenstand for en løpende risikovurdering der punkt 4 i ovennevnte gjennomgang er sentral. Rutiner ved utbrudd eller mistanke om utbrudd bør blant annet beskrive ansvarsfordeling med hensyn til prøvetaking, rengjøring/desinfeksjon, stansing og varsling av myndigheter.
Det er viktig at prosessen fram til fastsetting av drifts- og vedlikeholdsrutiner gjør at de ansvarlige i ulike funksjoner blir kjent med eget anlegg. Det anbefales derfor sterkt at risikovurderingen utføres og driftsopplegget fastsettes av et tverrfaglig team.
I det følgende utdypes en del problemstillinger som har betydning for risikovurderingen og for fastleggelse av drifts- og vedlikeholdsrutiner.
Eksempler på innretninger som danner aerosoler
Faren for å bli smittet er vanligvis bare til stede dersom legionellabakteriene blir spredt igjennom aerosoler. Unntaket er der hvor smitten kan trenge ned i lungene ved aspirasjon, men dette rammer som regel bare sengeliggende pasienter. Aerosoler kan bli dannet i innretninger som lager en finfordelt dusj, ved gjennombobling av vann eller ved at vanndråper over en viss hastighet treffer en hard overflate.
I innretninger som benytter vann til spraying av store luftmengder, for eksempel kjøletårn, vil spredningspotensialet være stort. Store luftmengder og stor hastighet fører til at dråper kan slynges ut til omgivelsene. Legionellabakterier kan bli fraktet opptil flere kilometer fra selve utslippspunktet, avhengig av vind og andre klimatiske forhold, før de inaktiveres.
Andre eksempler på innretninger som vil danne aerosoler, er dusjer, boblebad, høytrykkspylere, vannspredere, befuktningsanlegg og fontener. Skal slike innretninger representere noen smittefare, må selvsagt forholdene for legionellavekst også være til stede. Heldigvis er temperaturen i vannet her i nord normalt så lav at vann som kommer fra offentlig eller privat vannforsyning, vil ligge godt under 20 °C. Ved temperaturer under 20 °C vil veksten av legioneller være begrenset, som regel vil de tape i konkurransen med andre mikroorganismer. Dette medfører for eksempel at aerosoler fra utendørs fontener normalt ikke utgjør noen smittefare, såfremt systemet ikke er slik at det benyttes resirkulert vann over 20 °C.
For innendørs fontener, der vannet kan ha temperaturer over 20 °C, er det grunn til å gjennomføre forebyggende tiltak. Man skal også være oppmerksom på at ulike innretninger inneholdende vann eller fuktige flater, og som har stått ubrukt en stund, for eksempel høytrykkspylere, kan ha vært utsatt for temperaturer som er gunstige for begroing. Det første vannet som sprayes ut fra slike, kan i verste fall være smittefarlig.
Situasjoner der vekstbetingelsene for legionellabakterier er dårlige
For å vokse må legionellabakteriene ha tilgang på organisk materiale, vann og luft. De vokser best ved temperaturer mellom 20 og 50 °C. De vokser ikke ved pH-verdi under 3 eller over 10. De trives ikke i saltvann, og utdøingshastigheten øker betydelig ved temperaturer over 65 -70 °C.
Legionellabakteriens vekstbetingelser er omtalt i Om legionellabakterien og legionellose.
De viktigste risikofaktorene for oppvekst er væskens temperatur og bakterienes tilgang til næringsstoffer. I et anlegg vil omfanget av begroing (biofilm), bunnfall, slamansamlinger, kalkavleiringer og korrosjonsprodukter som kan bidra til bakterie- og amøbevekst, være av stor betydning ved vurdering av risiko for legionellavekst.
Det er viktig å være klar over at forholdene for legionellavekst kun trenger å være til stede i en del av et prosess-/ledningssystem. Legionellabakterier vil kunne spres fra slike ”oppvekstområder” selv om forholdene for øvrig er slik at bakteriene ikke vil kunne vokse eller leve. Skal et anlegg anses å kunne spre legionellasmitte eller ikke, må det legges vekt på å vurdere om det kan finnes ”lommer” i systemet hvor mulighetene for vekst er til stede.
Risiko for vekst må vurderes på nytt ved endrede driftsbetingelser, og det er viktig å undersøke effekten av prosessvariasjoner, for eksempel ved produktskifter. Det må også tas hensyn til at årstidsvariasjoner kan ha betydning for vekstbetingelsene. I samme typer anlegg kan det være individuelle forskjeller som gjør at vekstbetingelsene er forskjellige. Erfaringer fra andre anlegg kan derfor ikke brukes direkte. Det må dokumenteres hvilke vurderinger som er gjort.
Med utgangspunkt i ovennevnte forbehold, kan vi regne med at vekstbetingelsene for legionellabakterier er dårlige og at faren for smitte ikke anses som vesentlig:
- Når temperaturen i alt prosessvann alltid er under 20 °C eller over 60°C, og det ikke finnes lommer (for eksempel blindledninger) hvor vannet kan ha temperatur mellom disse ytterpunktene
- Når temperaturen daglig eller minimum ukentlig overstiger 65 °C i hele sirkulasjonssystemet for prosessvannet, og man er sikker på at det ikke finnes blindledninger eller andre lommer hvor temperaturen ikke blir så høy
- Når pH-verdien i alt prosessvann er under 3 eller over 10
- Når det benyttes sjøvann uten at det blandes inn ferskvann
Et anlegg representerer ikke fare for legionellasmitte dersom det ikke har utslipp som kan danne aerosoler.
For å vokse må legionellabakteriene ha tilgang på organisk materiale, vann og luft. De vokser best ved temperaturer mellom 20 og 50 °C. De vokser ikke ved pH-verdi under 3 eller over 10. De trives ikke i saltvann, og utdøingshastigheten øker betydelig ved temperaturer over 65 -70 °C.
Eksempler på anlegg som kan ha et stort smittepotensial
Dette er anlegg som erfaringsmessig er knyttet til legionellavekst og smitte, og som representerer stor sprednings- og smittefare uten et systematisk forebyggende vedlikehold.
Kjøletårn er en velkjent smittekilde for utbrudd av legionærsykdom. Det er hittil bare ett kjent legionelloseutbrudd knyttet til luftskrubbere. Utbruddet, det hittil mest omfattende i Norge, fant sted i Sarpsborg/Fredrikstad sommeren 2005.
Boblebad er en kjent smittekilde for både Pontiacfeber og for enkelttilfeller og utbrudd av legionærsykdom. Boblebad som er tilgjengelige for allmennheten, kan smitte mange mennesker, mens færre personer er eksponert for aerosoler fra private boblebad. På den annen side er det oftere mangelfullt vedlikehold ved private anlegg, så risikoen kan være stor for dem som benytter disse.
Dusjer er også velkjente smittekilder for både Pontiacfeber og legionærsykdom. Antall mennesker som smittes ved dusjing i Norge, er sannsynligvis langt høyere enn hva som registreres. En årsak til manglende registrering er at smitten som regel er forårsaket av private dusjer, og derfor forekommer som mange enkelttilfeller. I offentlig tilgjengelige dusjanlegg vil flere mennesker være eksponert samtidig, og smittepotensialet vil dermed øke i forhold til hvor mange som benytter dusjanlegget.
Legionærsykdom blant pasienter innlagt for andre sykdommer forekommer regelmessig i helseinstitusjoner i flere land. Selv om vi i Norge har registrert relativt få tilfeller, anses smittefaren uten forebyggende tiltak mot legionellavekst i VVS-systemene å være betydelig, fordi innlagte i slike institusjoner ofte er mer mottagelige for smitte. Smitten kan skje ved dusjing og ved aspirasjon (vann som trenger ned i luftrøret ved svelging). Den sistnevnte smittemåten kan være vanlig for sengeliggende pasienter i sykehus.
På grunnlag av det store spredningspotensialet, anses disse anleggene å representere et stort smittepotensial (risikokategori 1):
- Kjøletårn
- Luftskrubbere der vekstbetingelsene for legionellabakterier er til stede
- Offentlig tilgjengelige boblebad
- VVS-systemer i sykehus, andre institusjoner og steder der mennesker i risikogruppene kan bli eksponert
- Innendørs fontener
- Befuktningsanlegg basert på forstøvning av vann (avhengig av beliggenhet)
Forhold som medfører fare for vekst – grunnlag for identifisering av risikoinstallasjoner og risikoområder
Da legionellabakterier finnes over alt i ferskvann i naturen, kan man være sikker på at gunstige forhold for vekst i et anlegg fører til at slike bakterier før eller senere vil etablere seg i systemet. Her vil vi peke på en del tekniske forhold som har betydning i vurderingen av vekst- og spredningspotensialet.
Oppvekstområder i ledningsnett
I ledningsnett som transporterer væsker, det være seg kaldt eller varmt vann, eller andre typer vannbaserte væsker hvor legionellabakterier kan vokse, kan det være soner som har optimale vekstbetingelser for slike bakterier. Fra slike ”oppvekstområder” vil legionellabakteriene kunne spres med væskestrømmen.
Blindledninger eller ledninger som har liten gjennomstrømning, er typiske eksempler på slike oppvekstområder. Her vil vanntemperaturen kunne ligge i et optimalt område for legionellavekst over lengre tid, og omfanget av begroing vil kunne bli betydelig fordi det alltid vil være tilførsel av litt nytt vann med ny næring til veksten.
I ugunstige situasjoner vil vanntemperaturen i ledninger for kaldt vann også kunne oppnå temperaturer over 20 °C i lengre perioder. Spesielt utsatt er lange ledningsstrekk med liten gjennomstrømning, og som er eksponert for høye temperaturer. Dette kan også gjelde nøddusjer, og det er derfor viktig at dusjene er utformet for minst mulig aerosoldannelse. Nær beliggenhet til dårlig isolerte varmtvannsledninger, ledninger i gulv med varmekabler og ledninger som er eksponert for høy lufttemperatur, for eksempel ledninger som ligger i solen, er typiske eksempler.
Store flater og tanker kan gi gode vekstforhold
I oppbevaringstanker, buffertanker, kar eller kanaler med ulike typer prosessvann, varmtvannsberedere og lignende vil det kunne være gode vekstbetingelser. Avleiring av organiske stoffer i bunnen og på veggene, kombinert med gunstige veksttemperaturer, er ikke uvanlig. Også i varmtvannsberedere der utløpsvannet holder godt over 60 °C, vil det kunne være temperatursjiktinger som gir vekstvilkår i bunnen av tanken. Tiltak for energisparing som innebærer at man opererer med lavere temperaturer enn 65 °C, for eksempel i anlegg basert på varmegjenvinning, vil kunne gi temperaturer i varmtvannstanker og lignende som gir gunstige vekstvilkår for legioneller. Anbefalt minimumstemperatur er 70 °C på vannet i varmtvannsberederen.
Næringsstoffer
Alt norsk vann fra overflatevannkilder inneholder stoffer, om enn i lave konsentrasjoner, som legionellabakterier kan leve av. Også avleiringer og slam inneholder slike næringsstoffer, og de kan gi gode vekstforhold for en rekke mikroorganismer, deriblant legionellabakterier, dersom forholdene ellers er til stede. Slam og avleiringer vil i tillegg beskytte mot virkningen av desinfeksjonsmidler. Eksempler på komponenter i et ledningssystem som vil kunne bidra til å stimulere mikrobiell vekst, er fiberpakninger, hamp, naturgummi og andre oljerelaterte tetteprodukter, foruten de næringsstoffer som finnes oppløst i væsken. Det er også funnet legionellabakterier i visse typer prosessvann og avløpsvann som inneholder organiske stoffer, for eksempel skjærevæsker og fiberholdig avløp fra treforedlingsindustri.
Bruk av mikrobiologiske analyser ved vurdering av risiko
Det mest sentrale i en risikovurdering er å vurdere anleggets utforming og prosessrelaterte faktorer i forhold til legionellabakterienes vekstbetingelser, slik at tiltak kan rettes mot de mest kritiske faktorene. De mikrobiologiske analysene er et supplement til den tekniske gjennomgangen. Bruk av mikrobiologiske analyser er omtalt i Mikrobiologiske analyser.
Forebyggende tiltak
Forebyggende arbeid innebærer å gjennomføre risikovurderinger, bruke disse som grunnlag for nødvendige tekniske endringer, etablering av drifts- og vedlikeholdsrutiner, og å verifisere at tiltakene fungerer tilfredsstillende.
Dersom man har en innretning der forholdene for legionellavekst og spredning anses å være til stede, skal forebyggende tiltak skje ved:
- Tekniske tiltak som fjerner årsakene til den mikrobielle veksten.
- Gode drifts- og vedlikeholdsrutiner og eventuell behandling som sørger for å holde veksten under kontroll.
Smitterisiko bør primært reduseres ved tekniske og driftsmessige tiltak som hindrer legionellavekst, dernest ved behandling som sørger for å holde legionellaveksten under kontroll.
Tekniske tiltak
Å foreta tekniske endringer slik at oppvekstbetingelsene fjernes, vil være det beste. Dette kan for eksempel være å fjerne soner som kan være vanskelige å rengjøre og desinfisere (eller varmebehandle), slik som blindledninger og buffertanker, eller fjerne pakninger og andre materialer som kan bidra til å stimulere veksten.
I industrien kan aktuelle tiltak være å endre prosessforhold, for eksempel å sørge for ugunstige temperaturforhold, eller å endre væskens egenskaper (pH, kjemisk sammensetning, rense vannet for næringsstoffer, med mer).
Det bør også legges teknisk til rette for at det mest hensiktsmessig kan gjennomføres forebyggende tiltak, for eksempel skifte blandeventiler som ikke kan reguleres til tilstrekkelig høy temperatur, eller på annen måte bygge om slik at rengjøring og desinfeksjon av innretningene muliggjøres.
Forebyggende behandling
Hvilken metode som er best egnet for å forebygge vekst av legionellabakterier, må vurderes for det enkelte anlegg. I de enkleste tilfellene vil rengjøring og varmebehandling kunne være tilstrekkelig, mens for andre anlegg vil rutinemessig desinfeksjon med biocider eller installasjon av anlegg for kontinuerlig behandling være nødvendig. Fjerning av organiske stoffer fra vannet før det går inn i tempererte soner vil kunne minske den generelle bakterieveksten, slik at også grunnlag for vekst av legionellabakterier blir redusert. Behandlingsmetoder for forebygging av legionellavekst er omtalt i Behandlingsmetoder og under omtalen av de enkelte anleggstypene (over).
Alle anlegg som er funnet å kunne spre legionellasmitte må rengjøres og desinfiseres under følgende omstendigheter:
- Umiddelbart før anlegget settes i drift første gang
- Dersom anlegget har vært ute av bruk i mer enn én måned
- Dersom rutinemessig tilsyn og analyser viser at det er nødvendig
- Dersom anlegget eller deler av det har vært gjenstand for vesentlige endringer, eller har blitt åpnet for vedlikeholdsformål på en slik måte at legionellabakterier har kunnet blitt tilført anlegget.
- Under eller etter utbrudd eller mistanke om utbrudd av legionellose (NB! Men først etter grundig prøvetaking)
Drifts-, vedlikeholds- og kontrollrutiner
Gode driftsrutiner innebærer å styre et anlegg slik at oppvekst- og spredningsbetingelsene gjøres mest mulig ugunstige. Viktige faktorer er å unngå gunstige veksttemperaturer og å sørge for god sirkulasjon. Det må foreligge skriftlige drifts- og vedlikeholdsinstrukser, og kontrollplaner. Det må gå fram hvem som skal utføre oppgavene, hvem som har ansvar for oppfølging, og det må utarbeides aksjonsplaner dersom det oppdages uakseptable resultater eller avvik fra rutinene.
Eksempelvis kan rutinene omfatte:
- Regelmessig, for eksempel ukentlig/månedlig, ettersyn og egenkontroll:
- Temperaturmåling/-avlesning
- Vannbehandling – oppfølging av driftsparametere, kjemikalietanker, elektroder o.a.
- Kontroll av øvrige kriterier som er fastsatt for å sikre god drift
- Vedlikeholdsoppgaver:
- Rengjøring og desinfeksjon
- Kalibrering av instrumenter
- Utskifting av slitasjedeler
- Kontroll, kvalitetssikring og risikovurdering:
- Vurdere om rutinene virker etter hensikten
- Gjennomføre mikrobiologiske analyser
- Påse at de som utfører de ulike oppgavene har fått tilstrekkelig opplæring
- Gjennomgå og oppdatere internkontrollen (rutiner, ansvarsforhold med mer)
- Oppdatere risikovurderingen
Tiltak ved funn av Legionella
Kun ved å gjøre en fullstendig risikovurdering kan man si noe om smittefaren i et anlegg. Det er ikke nok med én eller flere legionellaprøve(r).
Ved tilfeldige funn av legionellabakterier i et anlegg kan man ikke si noe om smitterisiko. Det finnes ikke tilgjengelig forskningsmateriale som dokumenterer at smittefaren øker ved noen bestemt konsentrasjon av legionellabakterier i væsken. Det er videre vanskelig å ta representative prøver.
Legionellabakterier vokser i biofilm, og antallet Legionella i prøver fra samme anlegg vil kunne variere fra null til et høyt tall avhengig av om prøven fanger opp løsnet biofilm eller ikke. Det er derfor ikke meningsfullt å gi tiltaksgrenser ved bestemte legionellakonsentrasjoner.
Vi har valgt ikke å angi grenser for når tiltak bør gjennomføres, men ESCMID Study Group for Legionella Infections (ESGLI) (tidligere European Working Group for Legionella Infections (EWGLI)) anbefaler en annen tilnærmingsmetode. ESGLI (1), angir tiltaksnivåer for funn av Legionella i dyrkningsprøver i interne ledningsnett og boblebad, og for kimtall og Legionella i dyrkningsprøver fra kjøletårn.
Enkeltanalyser vil normalt ikke gi grunnlag for tiltak. Behovet for tiltak bør vurderes på grunnlag av en prøveserie der antall positive prøver er et viktigere vurderingsgrunnlag enn konsentrasjonen av legionellabakterier i enkeltprøver.
Et positivt funn av Legionella spp. viser imidlertid at vekstgrunnlaget for Legionella er til stede, og at sykdomsfremkallende legionellaarter kan vokse der. Et positivt funn bør derfor alltid følges opp med supplerende analyser, og det bør sjekkes at driftsrutinene blir fulgt. En supplerende negativ legionellaprøve betyr ikke at anlegget er risikofritt, og dette må derfor ikke føre til at forebyggende tiltak blir nedvurdert.
Ved utbrudd vil prøvetaking og analyse av legionellabakterier ved dyrking på selektivt medium etterfulgt av genotyping (ved gensekvensering) av påviste legionellabakterier være en viktig del av utbruddsoppklaringen. Det er viktig at det tas prøver fra alle aktuelle spredningskilder. Rutineprøver analysert ved PCR-metodikk kan ikke brukes for senere identifikasjon av en mulig utbruddsstamme.
Virksomheter som har utslipp av aerosoler, og som er lokalisert i områder der man tidligere har hatt legionellasykdom, bør derfor vurdere å benytte dyrking ved rutineanalyser for Legionella. Skulle det oppstå nye sykdomstilfeller, vil sannsynligheten for å finne smittekilden da være større, blant annet vil virksomheter som har et godt forebyggende vedlikehold ha bedre dokumentasjon, slik at de enklere kan utelukkes som sannsynlig smittekilde. Å finne smittekilden krever en grundig epidemiologisk undersøkelse, som blant annet omfatter sammenlignende undersøkelser av isolater fra pasienter og mistenkte smittekilder.
I henhold til forskrift om miljørettet helsevern § 13, Opplysningsplikt, skal den ansvarlige for en virksomhet eller eiendom gi kommunen opplysninger om forhold som åpenbart kan ha negativ innvirkning på helsen. Det betyr at den ansvarlige må vurdere om funn av legionellabakterier i et anlegg skal varsles til kommunen. Dette er omtalt under Regelverk.