Hopp til innhold
Lukk

Få varsel ved oppdateringer av «Historikk»

Hvor ofte ønsker du å motta varsler fra fhi.no? (Gjelder alle dine varsler)

E-postadressen du registrerer her vil kun bli brukt til å sende ut nyhetsvarsler du har bedt om. Du kan når som helst avslutte og slette din e-postadresse ved å følge lenke i varslene du mottar.
Les mer om personvern på fhi.no

Du har meldt deg på nyhetsvarsel for:

  • Historikk

Oops, noe gikk galt...

... ta kontakt med nettredaksjon@fhi.no.

... last inn siden på nytt og prøv igjen.

Historikk

Publisert

Legionellose er fellesbetegnelsen på legionærsykdom og Pontiacfeber.

Legionellose er fellesbetegnelsen på legionærsykdom og Pontiacfeber.


De første påviste tilfellene

En konferanse for amerikanske krigsveteraner (legionærer) i Philadelphia i juli 1976 tok en plutselig og uventete dramatisk vending. Vendingen kom som en følge av et stort antall tilfeller av akutt lungebetennelse blant delegatene. Sykdommen angrep først og fremst eldre mennesker, og den hadde en inkubasjonstid på to til ti dager. Dødeligheten var svært høy, 34 av totalt antall 182 delegater som fikk sykdommen, døde av den. I tillegg ble 39 personer som passerte utenfor hotellet, syke.

Man fant først ikke noen årsak til sykdommen, men den fikk raskt navnet “legionærsykdom”. En stor andel av delegatene på konferansen bodde på samme hotell, og en utredning konkluderte forholdsvis fort med at smitten sannsynligvis kom fra hotellets system for luftkjøling. Man klarte senere å identifisere smittestoffet, etter et intensivt og omfattende laboratoriearbeid. Smittestoffet var en inntil da ukjent bakterie, og den fikk navnet Legionella pneumophila. Flere andre arter av legionellabakterier er senere påvist og undersøkt. Disse er ofte gitt navn etter stedet de ble funnet, for eksempel L. longbeachae og L. parisiensis. Legionellabakterier er antakelig blitt mer vanlig i menneskeskapte omgivelser etter at klimaanlegg og andre anlegg som inneholder temperert vann, ble mer utbredt fra 1950-tallet.

Noen få år etter utbruddet i Philadelphia ble det klart at legionellabakterier er vanlige i våte miljøer i naturen. Videre er det blitt klart at infeksjon med legionellabakterien ikke alltid gir alvorlig lungebetennelse. En akutt, kortvarig, selvbegrensende sykdom med feber og lette influensasymptomer, som kalles Pontiacfeber, skyldes også legionellabakterien. Navnet “Pontiacfeber” kommer fra et eksplosivt utbrudd av influensaliknende sykdom som skjedde i fylkeshelsetjenestens bygning i byen Pontiac i den amerikanske delstaten Michigan i 1968. Det ble ikke kjent før i 1978 at dette utbruddet skyldtes legionellabakterien.

Senere er det konstatert at en legionellabakterieart første gang ble isolert og dyrket allerede i 1943, og det første utbruddet av legionærsykdom skjedde antakelig i 1948 uten at man den gang visste noe om sykdommens årsak.

Forekomst av legionellose i Norge og Europa

Etter 1976 ble det også i Norge oppdaget spredte tilfeller av legionærsykdom, men alle disse var blitt smittet i utlandet. Det første kjente tilfellet hvor smitte måtte ha skjedd i Norge, ble diagnostisert i 1992. Man har ansett legionærsykdom for å være en sjelden sykdom her i landet.

Første registrerte utbrudd i Norge var i Stavanger i 2001 med 28 syke, hvorav 7 døde. Et nytt utbrudd av legionærsykdom i Sarpsborg/Fredrikstad i mai 2005, hvor 10 av 103 syke døde, satte på ny søkelyset på hva slags innretninger som forårsaker overføring av smitte, og hvordan man på best mulig måte kan begrense/forhindre spredningen av legionellabakterien. Den mest sannsynlige årsaken til dette utbruddet var en skrubber som renset avgasser fra treforedlingsindustri. Disse utbruddene var begge forårsaket av Legionella pneumophila.

I 1999 ble minst 188 personer smittet med legionærsykdom i forbindelse med et blomstershow i Bovenkarspel, nordøst i Nederland. 28 av disse døde. Smittekilden var et boblebad som sto til utstilling på området.

I 2003 ble en kvinne alvorlig syk med lungebetennelse og 7 andre fikk Pontiacfeber etter å ha badet i samme boblebad. Dette er det første sannsynlige utbruddet av legionellose fra boblebad som er rapportert i Norge. I 2005 fikk 7 kvinner sannsynligvis Pontiacfeber etter bading i boblebad, og ca 30 ansatte i en vindusfabrikk fikk Pontiacfeber på grunn av Legionella anisa fra et trebefuktningsanlegg. I august 2006 fikk 21 fotballspillere på Sunnmøre Pontiacfeber etter å ha dusjet i et idrettsanlegg.

graf som viser forekomst av legionellose
Figuren viser generelt høyere forekomst av legionellose etter utbruddene i 2001 og 2005. Folkehelseinstituttet. Til fritt bruk med kildehenvisning

Stavangerutbruddet i 2001 og det mindre utbruddet i 2002

6. august 2001 ble det innlagt en pasient med lungebetennelse på sykehuset i Stavanger, hvor det etter hvert viste seg at Legionella pneumophila var årsaken til sykdommen. I løpet av den nærmeste uken ble det registrert flere andre innlagte pasienter med lungebetennelse ved forskjellige sykehus, hvor alle de syke var fra eller hadde vært innom Stavanger. 22. august meldte Rogaland sykehus at de hadde ytterligere tre nye pasienter fra Stavangerområdet som var blitt syke av legionellabakterien. Det ble derved konstatert at det dreide seg om et utbrudd, og jakten på smittekilden startet. Det viste seg senere at halvparten av de 28 som totalt ble registrert syke under utbruddet, allerede var syke 22. august, og at minst ni av de øvrige allerede var i inkubasjonsfasen på dette tidspunktet.

Stavanger kommune hadde ikke oversikt over kjøletårnene i området, og brukte omtrent fem dager på å samle informasjon om kjøletårn og om pasientenes bevegelser de ti dagene før de ble syke.  På bakgrunn av de funnene man innhentet i denne perioden, ble det 27. august klart at alle de som var syke, hadde beveget seg rundt Breiavannet i sentrum av Stavanger i det aktuelle tidsrommet. I oversikten over kjøletårn i kommunen var det derfor særlig kjøletårnet på Hotel Atlantic ved Breiavannet som pekte seg ut som en mulig smittekilde. Prøver ble tatt, og kjøletårnet desinfisert i løpet av ett til to døgn. Fontenen i Breiavannet ble i tillegg stengt fordi den lager mye aerosol.

Etter hvert kontrollerte Stavanger kommune flere kjøletårn også utenfor Breiavannets umiddelbare nærhet. Prøver fra Hotel Atlantic ble, sammen med prøver fra pasientene, sendt videre til Folkehelseinstituttet og til laboratorier i Trondheim og København for nærmere analyser og genotyping. Stavanger kommune valgte å ikke offentliggjøre virksomheten prøvene var tatt fra, før resultatet av genotypingen forelå 3 uker senere. Det viste seg å være samsvar mellom bakteriene i prøvene fra kjøletårnet på Hotel Atlantic og pasientprøvene. Dette i tillegg til at alle pasientene hadde vært i området i det aktuelle tidsrommet, samt at ingen ble smittet etter at det aktuelle kjøletårnet var desinfisert, tok man som bevis på at legionellasmitten kom fra nettopp dette kjøletårnet.

Stavanger opplevde også et mindre utbrudd i 2002 da tre personer ble syke med få dagers mellomrom. Det var imidlertid ikke mulig å si med sikkerhet hvilken innretning som hadde spredt smitten.

Østfoldutbruddet i 2005

21. mai 2005 varslet Sykehuset Østfold HF i Fredrikstad om flere tilfeller av legionellapneumoni. I tiden fram til dette hadde sykehuset registrert mange innleggelser av pasienter med lungebetennelse. Noen uker senere var sykdommen påvist hos 56 personer, hvorav 10 døde. I etterkant av dette legionelloseutbruddet har Sykehuset Østfold, som ledd i en studie, foretatt serologiske undersøkelser av andre pasienter som ble innlagt med lungebetennelse i samme tidsrom som utbruddet skjedde. Som et resultat av denne undersøkelsen ble det i oktober 2008 rapportert om ytterligere 47 tilfeller av legionærsykdom. Basert på kliniske opplysninger, innsykningstidspunkt og epidemiologisk sammenheng, er det sannsynlig at disse pasientene er en del av utbruddet. Det totale antallet pasienter sannsynlig tilhørende utbruddet er derfor 103.

Kommunehelsetjenestene i Sarpsborg og Fredrikstad startet en målrettet etterforskning straks det var påvist et utbrudd forårsaket av spredning av Legionella. Formålet med etterforskningen var å finne og nøytralisere smittekilden så raskt som mulig. Det ble benyttet to innfallsvinkler i arbeidet for å finne smittekilden til utbruddet. For det første ble alle potensielle smittekilder kartlagt med hensyn til rutiner knyttet til vedlikehold, kontroll av anlegg, uforutsette hendelser og værforhold.

Dette arbeidet ble foretatt av kommunenes team innenfor miljørettet helsevern med bistand fra miljørettet helsevern i Stavanger, som hadde erfaringer fra utbruddet i 2001. Arbeidet med smitteoppsporingen ble raskt konsentrert om kjøletårn og lignende anlegg i Sarpsborg og Fredrikstad. Dette fordi det tidlig ble klart at det etter all sannsynlighet måtte være en utendørs kilde som hadde kapasitet til å spre store mengder aerosoler til luft, i tillegg til at tidligere erfaring har vist at særlig kjøletårn har spredt denne typen bakterier. Prøver fra alle potensielle smittekilder ble sendt til Telelab AS (nå: Unilabs) for analyse.

Den andre innfallsvinkelen som ble benyttet, var kartlegging av pasientenes bevegelser før de ble syke, slik som bosted, arbeidssted, daglige rutiner, uvanlige gjøremål og reiser. Dette arbeidet utførte helsesøstre fra de to kommunene ved hjelp av skjemaer utarbeidet av Folkehelseinstituttet. Deretter ble alle opplysningene som var blitt innhentet, systematisert ved hjelp av et avansert geodatasystem. Opplysninger fra pasientene ble lagt inn i et elektronisk kart sammen med kunnskap om de ulike smittekildene og lokale meteorologiske data.

På bakgrunn av dette ble det laget modeller som kunne simulere utslipp av aerosoler fra alle aktuelle smittekilder, og et kart som viste hvilke områder som ville være særlig utsatt i forhold til hver av de potensielle smittekildene. De utsatte områdene ble deretter vurdert opp mot pasientenes bevegelser i det aktuelle tidsrommet. Det var da mulig å se hvilken smittekilde som var mest sannsynlig.  Hypotesen man tok utgangspunkt i, var at en utendørs smittekilde som spredte store mengder legionellabakterier ut i luften i perioden fra 7. mai og i noen dager fremover, var årsaken til utbruddet. Nærmere undersøkelser viste at personer som bodde innenfor 1 km fra en potensiell smittekilde ved Borregaards anlegg i Sarpsborg, hadde 7,2 ganger større risiko for å bli smittet enn personer boende utenfor denne radiusen. Denne risikoøkningen sank med økende avstand til anlegget, og man fant ikke et slikt mønster ved noen av de andre potensielle kildene.

Dette var likevel ikke tilstrekkelig informasjon for å finne den konkrete innretningen som hadde spredt smitten. Sykehuset Østfold i Fredrikstad dyrket samtidig fram legionellabakterier fra pasientene, slik at disse og bakterier funnet i prøver fra mulige smittekilder kunne sammenlignes. Bakterienes DNA-mønster ble undersøkt ved Folkehelseinstituttet. Det ble funnet legionellabakterier i prøvene fra en luftskrubber ved Borregaards anlegg som hadde samme DNA-mønster som bakterier fra pasientene. Det er også funnet store mengder legionellabakterier i de luftede biodammene som renser prosessavløpet fra Borregaard Industrier, og det er sannsynlig at bakteriene opprinnelig stammer fra disse dammene.

Luftskrubberen benytter en finfordelt vanndusj til å rense avgasser fra produksjonen, hvilket medfører at det rensede avgassutslippet inneholder finfordelte vanndråper (aerosoler). Det brukte vannet resirkuleres, og det oppnår en gunstig temperatur for legionellavekst. Avdriften av vann gjennom utslippet er betydelig, og det skjer via en forholdsvis høy skorstein, noe som medfører en potensiell spredning av aerosoler over et større område i tider med høy luftfuktighet, lite sol og ”gunstige” vindforhold. At spredning av legionellabakterier kunne skje via en luftskrubber, var fram til juni 2005 ukjent både i nasjonale og internasjonale fagmiljøer. Undersøkelsene indikerer at aerosolene kan ha vært smittefarlige i en avstand av minst 11 kilometer, betydelig lengre enn det som har vært beskrevet i litteraturen tidligere.

Historikk

Legionellaveilederen bygger på Vannrapport 123: Forebygging av legionellasmitte – en veiledning (4. utgave 2015) skrevet av Jens Erik Pettersen.