Psykiske plager og lidelser hos barn og unge

Hovedpunkter

• Psykiske plager er vanlige blant ungdom og unge voksne. Blant jenter i alderen 13-24 år har det vært en økning i andelen med høyt nivå av psykiske plager de siste tiårene, men siden 2022 har andelen vært synkende.
• Internasjonale oppsummeringsstudier anslår at om lag 13 prosent av barn og unge under 18 år har en psykisk lidelse, mens norske forekomststudier blant barn i alderen 4–14 år har funnet forekomst på rundt 7 prosent.
• I 2025 ble 6 prosent av barn og unge registrert med en psykisk lidelse i spesialisthelsetjenesten. Andelen varierer betydelig med kjønn og alder.
• Andelen unge registrert med en psykisk lidelse i spesialisthelsetjenesten økte i perioden 2010-2022, særlig blant tenåringsjenter og unge kvinner.
• Etter 2022 har utviklingen i psykiske lidelser flatet ut eller gått noe ned, men økningen har fortsatt for enkelte diagnoser, blant annet ADHD- og autismediagnoser.
• Totalbruken av legemidler for psykiske lidelser blant barn og unge har også økt de siste 15 årene.

Om psykiske plager og lidelser

Når vi snakker om psykisk helse, skiller vi mellom psykiske plager og psykiske lidelser.

Psykiske plager beskriver plager som for eksempel engstelse, nedstemthet og uro. Psykiske plager kan ses på som vanlige variasjoner i atferd og følelsesliv, ofte knyttet til hendelser og erfaringer. Plagene kan gi ulik grad av symptombelastning, fra lette til sterkere plager, uten at det nødvendigvis karakteriseres som en lidelse.

Begrepet psykiske lidelser blir brukt når symptombelastningen er stor, varer over tid og er av en slik karakter at kriteriene for en klinisk diagnose er oppfylt. Psykiske lidelser omfatter ulike diagnoser, som angstlidelser, depresjon, ADHD, schizofreni og bipolar lidelse, med ulike symptomer. Ved psykiske lidelser foreligger det som oftest et uttalt tap av funksjon, for eksempel i forhold til jobb, skole og familie.

Mange vil oppleve å ha betydelige psykiske plager i kortere eller lengre perioder, uten at dette nødvendigvis vil kreve oppfølging i helsetjenestene. Men for noen kan psykiske plager være symptomer på psykisk lidelse, eller utvikle seg til en psykisk lidelse. Det er relevant å følge utviklingen i andelen unge som opplever høy grad av psykiske plager, både fordi dette gir innsikt i unges subjektive opplevelse av psykisk uhelse, og fordi slike plager kan være en indikator på økt risiko for utvikling av psykiske lidelser og et behov for helsehjelp.

Plagene kan måles ved bruk av spørreskjema der personen selv rapporterer i hvilken grad de opplever ulike plager, ofte knyttet til engstelse, uro eller nedstemthet. Utredning av psykiske lidelser krever mer omfattende vurderinger, for eksempel gjennom kliniske undersøkelser hos lege eller psykolog, eller gjennom diagnostiske intervju som ledd i helseundersøkelser.

I denne teksten presenterer vi generell forekomst av psykiske plager og lidelser hos barn (0-11 år), yngre ungdommer (12-15 år), eldre ungdommer (16-19 år) og unge voksne (20-24 år). Selv om det er vanlig å anse de som er fylt 18 år som voksne, er det hensiktsmessig å gruppere alle i alderen 12-19 år som ungdommer siden disse går på ungdomsskolen og videregående skole, og mange studier forholder seg til skoletrinn.

Vi omtaler også i detalj et utvalg psykiske lidelser som er vanlige hos barn og unge. Dette omfatter depresjon, angstlidelser, tilpasningsforstyrrelser og reaksjon på alvorlige belastninger, og spiseforstyrrelser. Vi omtaler også nevroutviklingstilstander overordnet og utvalgte nevroutviklingstilstander: ADHD, autismediagnoser, ticstilstander og intellektuell funksjonsnedsettelse.

Tilsvarende tall for voksne presenteres i kapittelet psykiske lidelser hos voksne. Omtale av selvskading og selvmord finnes i kapittelet selvmord. Rusmiddellidelser dekkes mer detaljert i kapittelet om rusmiddellidelser. Psykisk uhelse hos barn og unge kan ses i sammenheng med livskvalitet, oppvekstsvilkår, søvn, fysisk helse, vold og overgrep – disse temaene er dekket i andre kapitler i Folkehelserapporten.

Les også:

• Livskvalitet i Norge
• Barn og unges oppvekst, levekår og helse
• Vold og seksuelle overgrep
• Søvnvansker

Forekomst av psykiske plager hos barn og unge

Det er hovedsakelig blant ungdom og eldre aldersgrupper det er hensiktsmessig å bruke begrepet psykiske plager.

Flere norske undersøkelser har kartlagt andel ungdommer og unge voksne med selvrapporterte psykiske plager over tid. De fleste av disse har benyttet spørsmål fra spørreskjemaet Hopkins Symptom Checklist (HSCL) (Derogatis, Lipman, Rickels, Uhlenhuth, & Covi, 1974) som kartlegger symptomer på angst og depresjon. Spørsmålene omfatter i hvilken grad man har «følt at alt er et slit», «bekymret seg for mye om ting», «følt seg ulykkelig, trist eller deprimert», og «følt håpløshet med tanke på framtida». Svaralternativene er «ikke plaget i det hele tatt», «litt plaget», «ganske mye plaget» og «veldig mye plaget». Undersøkelsene har dog brukt ulikt antall spørsmål (fra 5 til 25) og ulike definisjoner på hva som skal anses som et høyt nivå av psykiske plager. Andre psykiske plager, slik som vansker knyttet til konsentrasjon, impulsivitet, eller vanskelig atferd, er det i liten grad spurt om. I disse undersøkelsene gjenspeiler derfor «psykiske plager» symptomer på angst og depresjon.

De nasjonale Ungdata-undersøkelsene (Bakken, 2025) er de mest hyppig gjennomførte og oppdaterte undersøkelsene som dokumenterer forekomst av psykiske plager hos ungdommer. I undersøkelsen blir ungdommene spurt om opplevde psykiske plager i løpet av de siste sju dagene. Ungdata-undersøkelsene viser at et høyt nivå av psykiske plager er vanlig for både gutter og jenter, og at forekomsten varierer med kjønn og alder:

• Generelt opplever jenter i større grad psykiske plager, og andelen som har høyt nivå av slike plager øker gjennom ungdomsårene.
• Blant jenter har 21 prosent av de på ungdomsskolen og 25 prosent av de på videregående et høyt nivå av psykiske plager.
• Blant gutter har 8 prosent av de på ungdomsskolen og 11 prosent av de på videregående et høyt nivå av psykiske plager.
• Andelen jenter med psykiske plager økte i perioden 2010-2019, mens utviklingen blant gutter var mer stabil og preget av en beskjeden økning.
• Covid-19-pandemien (2020-2022) sammenfalt med en svak økning i psykiske plager, særlig for jenter, yngre ungdommer, og ungdommer fra familier med lav inntekt og utdanning (Kozák, Bakken, & von Soest, 2023).
• I de seneste undersøkelsene etter covid-19-pandemien (2023-2025) har økningen flatet ut for både gutter og jenter, og andelen jenter med høyt nivå av psykiske plager har gått ned (Bakken, 2025; Kozák et al., 2023).

Psykiske plager er også utbredt blant unge voksne, og tilsvarende mønstre som i Ungdata-undersøkelsene er dokumentert i denne gruppen. Dette kommer blant annet frem i Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (Sivertsen & Johansen, 2022; Sivertsen et al., 2025), som kartlegger selvrapporterte psykiske plager blant studenter i høyere utdanning.

Les mer i kapittel om psykiske plager og lidelser hos voksne.

Andre norske undersøkelser av ungdommer og unge voksne har dokumentert tilsvarende økninger i andelen med høyt nivå av psykiske plager over tid, også før 2010. Dette gjelder blant annet undersøkelsene Ung i Norge (von Soest & Wichstrøm, 2014), Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (Ung-HUNT) (Krokstad et al., 2022), Helsevaner blant skoleelever (HEVAS) (Potrebny et al., 2019; Samdal et al., 2024), og Levekårsundersøkelsen (SSB, 2019, 2020).

Figur 1 og 2 viser en sammenstilling av andelen ungdommer og unge voksne (mellom 13 og 24 år) som rapporterer et høyt nivå av psykiske plager fra ulike norske undersøkelser i perioden 1992-2025.

Figur 1. Psykiske plager hos jenter i ulike undersøkelser

Figur 2. Psykiske plager hos gutter i ulike undersøkelser

Slik det kommer frem av figuren, viser alle undersøkelsene at høyt nivå av selvrapporterte psykiske plager er vanligere hos jenter enn hos gutter, og at økningen har vært særlig markant for jenter (Bakken, 2025; Krokstad et al., 2022; Potrebny et al., 2019; Samdal et al., 2024; Sivertsen & Johansen, 2022; SSB, 2019; von Soest & Wichstrøm, 2014). En tilsvarende utvikling er også rapportert i en rekke andre høyinntektsland, inkludert de nordiske (Bor, Dean, Najman, & Hayatbakhsh, 2014; Collishaw, 2015; Dalman et al., 2022; Mishina et al., 2018). Mulige årsaker til denne økningen diskuteres senere i kapittelet.

I tillegg til psykiske plager er det relevant å se på utviklingen i indikatorer for positiv psykisk helse, og hvordan disse utvikler seg i sammenheng. Slike undersøkelser benytter ulike mål på livstilfredshet og livskvalitet, og er derfor ikke alltid direkte sammenlignbare:

• Blant jenter og gutter på ungdoms- og videregående skole i Ungdata-undersøkelsene rapporterer omkring 80 prosent høy livstilfredshet, hvorav 48 prosent rapporterer svært høy livstilfredshet.
• Det er generelt små kjønnsforskjeller, men jenter og unge kvinner rapporterer noe lavere livstilfredshet og livskvalitet enn gutter og unge menn.
• Selv om de fleste er tilfredse, finnes det indikasjoner på en forverring i indikatorer for positiv psykisk helse blant unge over tid, men utviklingstrekkene er ikke entydige (Due et al., 2019; Hellevik & Hellevik, 2021; Sivertsen & Johansen, 2022).

Les mer om livskvalitet i kapittelet Livskvalitet i Norge.

Kontakt med primærhelsetjenester om psykiske problemstillinger

«Kontroll og utbetaling av helserefusjoner» og «Kommunalt pasient- og brukerregister – KPR» er registre over aktivitet i primærhelsetjenesten, for eksempel fastleger og legevakt. Ved konsultasjoner i disse tjenestene registrerer helsepersonalet koder (P-koder fra ICPC-2) for psykiske problemstillinger dersom dette er relevant for konsultasjonen. Dette er ikke nødvendigvis et resultat av en grundig klinisk utredning, og kodene som registreres er ikke i direkte samsvar med diagnosene som brukes i spesialisthelsetjenesten. De gir likevel en pekepinn på andelen barn og unge som har hatt kontakt med primærhelsetjenesten grunnet psykiske plager og lidelser.

Figur 3 og 4 viser årlig andel barn og unge i perioden 2010-2024 (i prosent) som var registrert med minst én konsultasjon i primærhelsetjenesten der psykiske problemstillinger ble registrert, fordelt etter alder:

Figur 3. Jenter registrert med psykiske problemer i primærhelsetjenesten

Figur 4. Gutter registrert med psykiske problemer i primærhelsetjenesten

• I 2024 ble omkring 13 prosent av barn og unge registrert med minst én konsultasjon i primærhelsetjenesten der psykiske problemstillinger ble registrert.
• I aldersgruppen 0-11 år er andelen høyere for gutter enn for jenter, mens det i aldersgruppen 12-24 år er høyere andel jenter enn gutter. Totalt sett er andelen likevel omtrent like stor for gutter og jenter.
• Andelen har økt betydelig i perioden 2010-2024; fra 7,6 til 12,0 prosent for gutter og fra 7,3 til 13,8 prosent for jenter.

Forekomst av psykiske lidelser hos barn og unge

Symptomer på psykiske lidelser hos barn og unge

Psykiske lidelser kan komme til uttrykk på andre måter hos barn og unge enn hos voksne. Barn vokser og utvikler seg raskt, og psykiske lidelser kan derfor ha ulike uttrykk på ulike alderstrinn (Thapar et al., 2015).

• Hos små barn kommer psykiske lidelser ofte til uttrykk gjennom endret atferd, som søvnproblemer, manglende matlyst, motorisk uro, irritabilitet og unormalt mye gråt. Barna kan også være passive, trekke seg tilbake og i mindre grad vise glede over det som vanligvis er gledesfylte opplevelser.
• I skolealderen kan barn i større grad uttrykke seg med egne ord, men har fortsatt begrensede forutsetninger for å beskrive problemene. Også i denne alderen er endret atferd et sentralt kjennetegn, enten i form av internaliserende symptomer, som tilbaketrekning, tristhet, frykt eller redusert glede, eller eksternaliserende symptomer, som sinne, aggressivitet eller normbrytende atferd.
• I ungdomsårene blir det vanligere at psykiske lidelser uttrykkes gjennom internaliserende symptomer som nedstemthet, angst, og bekymring. I denne perioden øker også forekomsten av rusbruk og rusmiddelrelaterte problemer. Fra ungdomstiden og inn i voksenårene styrkes forutsetningene for å gjenkjenne og beskrive egne symptomer. 

Undersøkelser av forekomst i befolkningen

Forekomsten av psykiske lidelser i befolkningen undersøkes fortrinnsvis ved å trekke et representativt utvalg personer og utrede disse for psykiske lidelser gjennom strukturerte kliniske intervjuer. Slike undersøkelser viser hvor mange i befolkningen som har en psykisk lidelse, uavhengig av om de har søkt eller mottatt behandling. Resultatene fra forekomstundersøkelser kan variere en del, og den viktigste årsaken til variasjonen er at det er brukt ulike typer forekomstestimater: punktforekomst (forekomst på intervju-tidspunktet), periodeforekomst (forekomst over en gitt periode, for eksempel siste 12 måneder) eller livstidsforekomst (forekomst en eller annen gang i løpet av livet). I dette kapitlet forholder vi oss hovedsakelig til punkt- og periodeforekomst, med mindre annet er angitt. Andre bidrag til variasjon i forekomst er ulik alderssammensetning i undersøkelsene samt bruk av ulike diagnostiske instrumenter. I tillegg kan det være reelle forskjeller i forekomst mellom ulike land. Forekomsttall for psykiske lidelser blant norske barn og ungdommer bygger på et begrenset antall undersøkelser, hvorav flere er eldre eller avgrenset til bestemte aldersgrupper.

Forekomstundersøkelser viser at psykiske lidelser er vanlige hos barn og unge:

• Den internasjonale forekomsten av psykiske lidelser blant barn og unge under 18 år er beregnet til å være 13 prosent (Barican et al., 2022; Polanczyk, Salum, Sugaya, Caye, & Rohde, 2015).
• Angstlidelser, ADHD, atferdsforstyrrelser, rusrelaterte lidelser og depressive lidelser er blant de vanligste lidelsene (Barican et al., 2022; Polanczyk et al., 2015).
• De norske undersøkelsene viser at omkring 7 prosent av barn og ungdom i alderen 4-14 år (Bøe, Heiervang, Stormark, Lundervold, & Hysing, 2021; Heiervang et al., 2007; Wichstrøm et al., 2012) har en psykisk lidelse. Dette er noe lavere sammenlignet med studier fra andre land (Vasileva, Graf, Reinelt, Petermann, & Petermann, 2021).
• De fleste tilfeller av psykiske lidelser debuterer i barne- og ungdomsårene (Kessler et al., 2005; Solmi et al., 2022), men debutalderen varierer betydelig mellom ulike diagnosegrupper.
• På grunn av mangel på repeterte forekomstundersøkelser er det uklart hvorvidt det har vært en økning i befolkningsforekomsten av psykiske lidelser blant barn og unge. Den eneste forekomstundersøkelsen som er repetert over tid (mellom 1994 og 2017) pekte på en viss økning blant 5 til 15 åringer; særlig for angstlidelser og depresjon (Sadler et al., 2018).

Kontakt med spesialisthelsetjenesten om psykiske lidelser

I Norge har vi nasjonale registre som registrerer aktivitet i helsetjenestene. Disse registrene kan brukes til å undersøke andelen barn og unge som blir registrert med en psykisk lidelsestilstand (Bakken, Ariansen, Knudsen, Johansen, & Vollset, 2020). 

«Norsk pasientregister» er et register over aktivitet i spesialisthelsetjenesten, det vil si sykehus. Ved konsultasjoner i disse tjenestene (f.eks. barne- og ungdomspsykiatriske avdelinger) utreder og registrerer helsepersonalet diagnosekoder (F-koder fra ICD-10) for de psykiske lidelsene de behandler. Det er viktig å påpeke at disse registrene alene ikke kan brukes til å si noe om forekomsten av psykiske lidelser i befolkningen. Det er fordi ikke alle med psykiske lidelser oppsøker og mottar hjelp i helsetjenesten. En norsk undersøkelse fant at andelen barn i alderen 4-12 år med psykiske lidelser som mottok hjelp i helsetjenesten varierte sterkt med alder (Brattfjell, Jozefiak, & Wichstrøm, 2021). For eksempel mottok 27 prosent av 4-åringer med en psykisk lidelse behandling i spesialisthelsetjenesten, mens det tilsvarende tallet for 10-åringer var 72 prosent. Det er derfor viktig å se på undersøkelser av forekomsten av psykiske lidelser i befolkningen i sammenheng med undersøkelser av registrert aktivitet i helsetjenestene.

Figur 5 og 6 viser andelen barn og unge i perioden 2010-2025 (i prosent) som var registrert med en psykisk lidelse i den norske spesialisthelsetjenesten, fordelt etter alder og kjønn:

Figur 5. Jenter diagnostisert med en psykisk lidelse i spesialisthelsetjenesten

Figur 6. Gutter diagnostisert med en psykisk lidelse i spesialisthelsetjenesten

• I 2025 ble omkring 6 prosent av barn og unge registrert med en psykisk lidelse spesialisthelsetjenesten.
• Kjønnsforskjellene følger samme mønster som i primærhelsetjenesten: I alderen 0–11 år er andelen høyere blant gutter, mens den i alderen 12–24 år er høyere blant jenter. Dette gjenspeiler at gutter oftere utvikler lidelser med tidlig debut, mens jenter oftere utvikler lidelser med senere debut.
• Blant tenåringsjenter og unge kvinner har andelen som er registrert med en psykisk lidelse økt betydelig over tid, men utviklingen har de siste årene stabilisert seg noe. Vi ser allikevel en svak økning i noen aldersgrupper i 2025.
• Hos gutter har andelen vært mer stabil over tid, med en samlet sett beskjeden økning i perioden 2010-2025.

Videre vil vi omtale et utvalg psykiske lidelser blant barn og unge i detalj.Disse er valgt fordi de er vanlige i barne- og ungdomsårene, og fordi andelen registrert med disse diagnosene i spesialisthelsetjenesten har endret seg over tid. Fokuset i disse delene vil være på forekomst i befolkningen og andelen registrert med disse diagnosene i den norske spesialisthelsetjenesten, med vekt på variasjoner på tvers av kjønn og aldersgrupper. Det finnes få norske studier på forekomst av psykiske lidelser hos barn og unge, og ikke alle har undersøkt de spesifikke lidelsene vi omtaler nedenfor. Det er derfor behov for å støtte seg på utenlandske forekomstundersøkelser og oppsummeringer av disse.  

Angstlidelser

Angstlidelser omfatter en gruppe psykiske lidelser kjennetegnet av overdreven og vedvarende frykt, engstelse og unngåelsesatferd. Dette er den mest utbredte diagnosegruppen blant barn og unge.

• Den internasjonale forekomsten av angstlidelser blant barn og unge under 18 år i høy-inntektsland er beregnet til å være 5,2 prosent (Barican et al., 2022).
• Norske undersøkelser har vist at forekomsten av angstlidelser blant barn og unge i alderen 4-14 år er mellom 1,5 og 5,3 prosent (Bøe et al., 2021; Heiervang et al., 2007; Steinsbekk, Ranum, & Wichstrøm, 2022; Wichstrøm et al., 2012).
• I barnealder er det få kjønnsforskjeller i forekomst av angstlidelser, men i ungdomsårene er forekomsten høyere hos jenter enn gutter (Beesdo, Knappe, & Pine, 2009; Steinsbekk et al., 2022).

Figur 7 og 8 viser andelen barn og unge i Norge (i prosent) som var registrert med en angstlidelse i spesialisthelsetjenesten i perioden 2010-2025, fordelt etter alder og kjønn:

Figur 7. Jenter diagnostisert med angstlidelser i spesialisthelsetjenesten

Figur 8. Gutter diagnostisert med angstlidelser i spesialisthelsetjenesten

• Blant tenåringsjenter og unge kvinner har andelen som er registrert med en angstlidelse økt betydelig over tid, men andelen har gått ned de siste årene.
• Hos gutter har andelen vært mer stabil over tid, med en beskjeden økning i aldersgruppen 16–24 år, etterfulgt av en reduksjon de siste årene.
• Andelen med angstlidelser hos de under 12 år har ligget stabilt i hele perioden.

Depresjon

Depresjon er en psykisk lidelse kjennetegnet av vedvarende nedstemthet, tap av interesse eller glede, og redusert funksjon.

• Den internasjonale forekomsten av depresjon blant barn og unge under 18 år i høy-inntektsland er beregnet til å være 1,3 prosent (Barican et al., 2022).
• Norske undersøkelser har vist at forekomsten blant barn og unge i alderen 4-17 år er mellom 0,1 og 9,3 prosent (Bøe et al., 2021; Heiervang et al., 2007; Morken, Viddal, Ranum, & Wichstrøm, 2021; Sund, Larsson, & Wichstrøm, 2011; Wichstrøm et al., 2012), og at den er høyere blant tenåringer enn blant yngre barn (Morken et al., 2021; Sund et al., 2011).
• Forekomsten av depresjon er høyere hos jenter sammenlignet med gutter fra 12-årsalderen, og kjønnsforskjellen øker i ungdomstiden før den minsker noe igjen (Salk, Hyde, & Abramson, 2017).

Figur 9 og 10 viser andelen barn og unge i perioden 2010-2025 (i prosent) som var registrert med en depresjonslidelse i den norske spesialisthelsetjenesten, fordelt etter alder og kjønn:

Figur 10. Gutter diagnostisert med depresjon i spesialisthelsetjenesten

• Hos jenter i alderen 12–24 år har andelen med depresjonsdiagnoser variert over tid, men gått betydelig ned de siste årene.
• Hos gutter har andelen vært mer stabil over tid, med en beskjeden økning i aldersgruppen 16–24 år, før den også har gått ned de siste årene.

Tilpasningsforstyrrelser og reaksjoner på alvorlig belastning

Tilpasningsforstyrrelser og andre reaksjoner på alvorlig belastning omfatter psykiske lidelser som utvikles i tilknytning til en belastning eller livshendelse, og som kjennetegnes av emosjonelle eller atferdsmessige symptomer.

• Innen denne diagnosegruppen er det hovedsakelig forekomsten av posttraumatisk stresslidelse (PTSD) som er kartlagt i befolkningsstudier, mens de øvrige lidelsene i liten grad er undersøkt blant barn og unge (Gradus, 2017).
• Den internasjonale forekomsten av PTSD blant barn og unge under 18 år i høy-inntektsland er beregnet til å være 0,1 prosent (Barican et al., 2022).
• Norske undersøkelser av barn og unge i alderen 4-10 år beregnet forekomsten av PTSD til å være mellom 0 og 0,1 prosent (Heiervang et al., 2007; Wichstrøm et al., 2012).

Figur 11 og 12 viser andelen barn og unge i Norge som var registrert med tilpasningsforstyrrelser og reaksjoner på alvorlig belastning (ekskludert PTSD) i spesialisthelsetjenesten i perioden 2010-2025:

Figur 11. Jenter diagnostisert med tilpasningsforstyrrelser i spesialisthelsetjenesten

Figur 12. Gutter diagnostisert med tilpasningsforstyrrelser i spesialisthelsetjenesten

• Blant tenåringsjenter og unge kvinner har andelen som er registrert med disse lidelsene vist en svak økning over tid, men har de siste årene stabilisert seg eller gått noe ned, med unntak av 2025 hvor man ser en svak økning. Hos gutter har andelen vært stabil over tid.
• I tillegg har andelen jenter og unge kvinner i alderen 16–24 år som er registrert med PTSD i spesialisthelsetjenesten økt jevnt i perioden 2010–2022, før den gikk ned i 2023 og 2024. Hos gutter har derimot andelen vært mer stabil over tid.

Spiseforstyrrelser

Spiseforstyrrelser er psykiske lidelser kjennetegnet av forstyrret spisemønster og overopptatthet av kropp, vekt eller mat.

• Den internasjonale forekomsten av spiseforstyrrelser blant barn og unge er beregnet til 5,2 prosent (Faria et al., 2026).
• En norsk befolkningsundersøkelse av 8-10-åringer viste en forekomst av anoreksi på 0,1 prosent (Heiervang et al., 2007).
• En nyere undersøkelse (Dahlgren, Reneflot, Brunborg, Wennersberg, & Wisting, 2023) fant en forekomst på 9 prosent blant 16-19-åringer. Den høyere forekomsten sammenlignet med tidligere studier kan muligens forklares av at undersøkelsen inkluderte utelukkende ungdommer og ble gjennomført under covid-19-pandemien, samt av mulige utvalgsskjevheter.

Figur 13 og 14 viser andelen barn og unge i Norge (i prosent) som var registrert med en spiseforstyrrelse i spesialisthelsetjenesten i perioden 2010-2025, fordelt etter alder og kjønn.

Figur 13. Jenter diagnostisert med spiseforstyrrelser i spesialisthelsetjenesten

Figur 14. Gutter diagnostisert med spiseforstyrrelser i spesialisthelsetjenesten

• Blant tenåringsjenter og unge kvinner har andelen som er registrert med en spiseforstyrrelse økt over tid, men utviklingen har de siste årene stabilisert seg.
• Veldig få gutter er registrert med spiseforstyrrelser i spesialisthelsetjenesten, og andelene har ligget under 0,1 prosent i alle aldersgrupper.

Mulige forklaringer på utviklingstrekk over tid

Tallgrunnlaget som er presentert så langt i dette kapitlet viser flere utviklingstrekk over tid, med betydelig variasjon mellom kjønn, aldersgrupper, diagnoser og tidsperioder. Det er metodisk krevende å fastslå årsakene til slike utviklingstrekk, og det finnes ikke et samlet kunnskapsgrunnlag som gir sikre svar på hvorfor de har oppstått.

Overordnet viser tallene:

• en historisk økning i andelen unge med selvrapporterte psykiske plager, samt en økning i andelen barn og unge (hovedsakelig unge i alderen 12-24 år) som har vært i kontakt med helsetjenestene for psykiske plager og lidelser.
• Covid-19-pandemien (2020-2022) sammenfalt med en ytterligere økning i psykiske plager og helsetjenestekontakt for enkelte grupper.
• De siste årene (2023–2025) har andelen unge med selvrapporterte psykiske plager, samt andelen barn og unge som har vært i kontakt med helsetjenestene for psykiske plager og lidelser stabilisert seg.

Slike utviklingstrekk er ikke særnorske, og tilsvarende trender er påvist i en rekke høyinntektsland, inkludert de nordiske landene (Bor et al., 2014; Collishaw, 2015; Dalman et al., 2022; Daly & Macchia, 2023; Keyes & Platt, 2024; Mishina et al., 2018; O’Hare et al., 2025; Schrijvers et al., 2024; Ten Have et al., 2023).

De siste årene viser flere datakilder en utflating eller nedgang, både i andelen unge som rapporterer psykiske plager og i andelen som er registrert med en psykisk lidelse i spesialisthelsetjenesten. Hvorvidt denne utviklingen representerer en normalisering etter covid-19-pandemien, eller inngår i en mer varig positiv utvikling, er for tidlig å si. Samtidig er det viktig å bemerke at for enkelte diagnosegrupper har økningen fortsatt også etter 2021. Dette gjelder særlig ADHD- og autismediagnoser, som er nærmere utdypet i neste avsnitt.

For å forstå denne overordnede utviklingen er det nødvendig å se den i lys av den historiske økningen i psykisk uhelse blant barn og unge i perioden før og under pandemien.

Den generelle økningen i selvrapporterte psykiske plager og helsetjenestekontakt før covid-19-pandemien er trolig et resultat av komplekse og sammensatte forhold (Folkehelseinstituttet, 2025). Det er mulig økt åpenhet om psykisk uhelse, lavere terskel for å rapportere psykiske problemer og for å søke hjelp, samt endringer i språk og forståelse av psykiske plager har bidratt. Samtidig foreligger det ikke noe kunnskapsgrunnlag som verken støtter eller avkrefter dette. Økningen i helsetjenestekontakt kan også knyttes til samfunnsmessige og strukturelle forhold, herunder endringer i diagnostiske kriterier, klinisk praksis, økt tilgjengelighet til tjenester, bedre oppdagelse av psykiske lidelser og økt kunnskap blant helsepersonell. Normer og forventninger knyttet til psykisk helse og behandling, samt strukturelle forhold som forutsetter utredning og diagnostisering (for eksempel i forbindelse med støtteordninger i skole og arbeidsliv) kan også ha spilt en rolle. I tillegg er det gjennomført flere reformer og opptrappingsplaner innen psykisk helse i den aktuelle perioden, som kan ha bidratt til økt helsetjenestebruk og diagnostisering.

Det er uklart i hvilken grad utviklingen i perioden før covid-19-pandemien gjenspeiler en reell forverring av den psykiske helsen blant barn og unge i den aktuelle perioden. Selv om økt åpenhet, endret rapportering og strukturelle forhold kan ha bidratt til utviklingen, er det lite som tyder på at slike faktorer alene kan forklare hele den observerte økningen. Samlet sett er det derfor grunn til å anta at det også har vært en reell økning i den aktuelle perioden. En eventuell forverring må i så fall forstås i lys av endringer i risikofaktorer for psykisk uhelse. Dette kan innebære at flere unge over tid har blitt eksponert for kjente risikofaktorer, at nye risikofaktorer har oppstått, eller at sammenhengen mellom risikofaktorer og psykisk uhelse har blitt sterkere. Slike mekanismer er metodisk krevende å undersøke. En litteraturgjennomgang i en tidligere temautgave av Folkehelserapporten pekte på økt ensomhet, skolerelatert stress og søvnvansker som sannsynlige bidragsytere til økningen i psykiske plager. I tillegg ble seksuell trakassering og seksuell vold fremhevet som faktorer som kan ha hatt betydning, og som det er viktig å rette økt oppmerksomhet mot fremover. En nylig studie av Ung-HUNT viste at sammenhengen mellom kjente risikofaktorer (f.eks. mobbing) og psykisk uhelse er blitt sterkere over tid (Krokstad et al., 2024). Samlet sett mangler det imidlertid studier som kan dokumentere kausale sammenhenger mellom endringer i risikofaktorer og utviklingen i psykiske plager og lidelser over tid.

Covid-19-pandemien representerte et tidsavgrenset brudd i den historiske utviklingen og sammenfalt med en økning i psykiske plager og helsetjenestekontakt for enkelte grupper av barn og unge, særlig blant jenter og i sårbare grupper. Norske og internasjonale studier har dokumentert økte symptomer på angst og depresjon under pandemien (Hafstad, Sætren, Wentzel-Larsen, & Augusti, 2022; Kauhanen et al., 2023; Kozák et al., 2023; Lehmann, Skogen, Sandal, Haug, & Bjørknes, 2022; Orban et al., 2024; Samji et al., 2022), men også betydelig variasjon i hvordan barn og unge ble påvirket.

Den nylige utviklingen, som viser en overordnet stabilisering eller nedgang i psykiske plager og lidelser blant unge, er positiv sett i lys av den historiske økningen i psykisk uhelse før og under covid-19-pandemien. Dette mønsteret gjelder imidlertid ikke for nevroutviklingstilstander som ADHD og autisme, hvor forekomsten fortsatt har vært økende; se neste avsnitt (Nevroutviklingstilstander). Det er derfor viktig å følge utviklingen videre for å forstå disse nyere utviklingstrekkene.

Nevroutviklingstilstander

Nevroutviklingstilstander er en gruppe tilstander som er knyttet til forskjeller i hvordan hjernen utvikler seg og fungerer, og som kan gi funksjonsutfordringer innen områder som oppmerksomhet, kommunikasjon, motorikk, læring og intellektuell fungering. Tilstandene viser seg vanligvis i barneårene, men symptomene blir ikke alltid oppdaget eller knyttet til funksjonsnedsettelse før senere i oppveksten eller i voksen alder. Eksempler på nevroutviklingstilstander er intellektuell funksjonsnedsettelse (tidligere kalt utviklingshemming), ADHD, autismespektertilstander, ulike spesifikke lærevansker (for eksempel lese- og skrivevansker), språk- og kommunikasjonsvansker, motoriske utviklingsvansker og Tourettes syndrom.

En systematisk litteraturgjennomgang fra 2022 har oppsummert internasjonale forekomsttall for barn og unge under 18 år (Francés et al., 2022). Den fant anslått forekomst på mellom 5-11 prosent for ADHD, 0,7-3 prosent for autismespektertilstander, 3-10 prosent for spesifikke lærevansker, 1-3 prosent for språk- og kommunikasjonsvansker, 0,8 -17 prosent for motoriske utviklingsvansker inkludert ticstilstander og Tourettes syndrom, og omtrent 0,6 prosent for intellektuell funksjonsnedsettelse.

Nevroutviklingstilstander forstås i dag i et utviklings- og livsløpsperspektiv. Selv om tilstandene ofte er livslange, kan hvordan trekkene kommer til uttrykk i atferd og fungering endre seg med alder, modning, erfaringer og grad av støtte og tilrettelegging. For eksempel kan oppmerksomhetsvansker hos barn gi seg utslag i uro og vansker med å konsentrere seg i klasserommet, mens de hos voksne kan vise seg som utfordringer med å planlegge, prioritere og gjennomføre daglige aktiviteter. Kunnskapsgrunnlaget er betydelig sterkere for barn og unge enn for voksne, og det behøves mer kunnskap om aspekter ved voksenliv og aldring knyttet til disse tilstandene.

Mange av trekkene som inngår i nevroutviklingstilstander er også kontinuerlig fordelt i befolkningen, og det er betydelig overlapp både mellom ulike nevroutviklingstilstander og mellom disse tilstandene og andre psykiske plager og lidelser. Nyere diagnosemanualer, slik som det internasjonale klassifikasjonssystemet for helsetilstander (ICD-11), har samlet nevroutviklingstilstander i en egen diagnostisk kategori for bedre å reflektere fellestrekk og overlapp i symptomer, utviklingsforløp, genetiske risikofaktorer og nevrobiologiske forhold.

I klinisk praksis vurderes symptomer i økende grad dimensjonalt, det vil si som grader av trekk snarere enn som helt avgrensede kategorier. Grensene mellom typisk utvikling og diagnostiske kategorier er ikke skarpe. Ved utredning vurderes symptomer ofte opp mot hva som er forventet for personens alder, utviklingsnivå og intellektuelle fungering. For de fleste nevroutviklingstilstandene innebærer diagnosen at en særskilt kombinasjon av symptomer er til stede, og at disse er knyttet til tydelige utfordringer i hverdagsfungering. I dette kapittelet bruker vi begrepet "nevroutviklingstilstand" om tilstander der omfang, varighet og utviklingsforløp av trekkene er av en slik karakter at kriteriene for en klinisk diagnose er oppfylt.

Videre i dette delkapitlet vil vi særlig beskrive nevroutviklingstilstander som vanligvis diagnostiseres i spesialisthelsetjenesten i Norge, og hvor vi har datagrunnlag fra Norsk Pasientregister. Det gjelder ADHD, autismespektertilstander, Tourettes syndrom og intellektuell funksjonsnedsettelse.

ADHD

ADHD står for «Attention-Deficit Hyperactivity Disorder» og kjennetegnes av konsentrasjons- og oppmerksomhetsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet. Disse utfordringene vil arte seg forskjellig hos ulike personer, og vanskene kan påvirke fungering i ulik grad og variere med alder. Kartlegging av funksjonsutfordringer knyttet til symptomene er viktig for å kunne fastsette en ADHD-diagnose. Det er typisk at gutter får diagnosen før pubertet, mens jenter gjerne får den under eller etter pubertet. ADHD er den vanligste av utviklingstilstandene. Beregnet forekomst hos barn og unge varierer imidlertid stort mellom undersøkelser.

• Den internasjonale forekomsten av ADHD blant barn og unge under 18 år i høy-inntektsland er beregnet til å være omtrent 3,7 prosent (95% konfidensintervall på 2.3% til 5.7%) (Barican et al., 2021). Den europeiske forekomsten er beregnet til å være omtrent 2,9 prosent (95% konfidensintervall på 1.2%-6.9%) (Sacco et al., 2022). Forekomsten er lavere i Europa sammenlignet med Nord-Amerika (Thomas et al., 2015). Nyere oversikter viser imidlertid et avgjørende skille mellom metoder: Spørreundersøkelser basert på foreldre- og lærerrapportering gir konsekvent betydelig høyere estimater (ofte 6–11 prosent eller høyere), mens registerstudier og formaliserte kliniske diagnoser viser den laveste forekomsten (ofte under 5 prosent, og i flere tilfeller helt nede i 1–4 prosent).
• Den internasjonale forekomsten av ADHD har tilsynelatende økt over tid, men en oppsummeringsstudie finner at ved å kontrollere for metoderelaterte ulikheter mellom undersøkelser er det ingen tegn til en reell økning i forekomst (Polanczyk et al., 2014). Nyere data fra USA bekrefter at den diagnostiserte forekomsten i befolkningen har ligget stabilt rundt 10 prosent fra 2017 til 2022 (Li et al., 2023). Derimot ser man i Skandinavia en kontinuerlig økning i andelen barn og unge som får utlevert ADHD-medisin (Sørensen et al., 2022).
• Tidligere undersøkelser har vist at forekomsten av ADHD blant norske barn og unge i alderen 4-14 år er mellom 1,4 og 1,9 prosent (Bøe et al., 2021; Heiervang et al., 2007; Wichstrøm et al., 2012). Disse tallene stemmer godt overens med de lavere og mer konservative estimatene man forventer å se fra register- og kliniske studier. Men som data og figurer nedenfor viser, har ADHD prevalensen i Norge økt betraktelig siden rundt 2020.
• ADHD i barndom og ungdomstid er vanligere hos gutter enn hos jenter (Georgiades et al., 2019; Lawrence et al., 2016), mens kjønnsforskjellene er mindre etter fylte 18 år (Song et al., 2021).

Figur 15 og 16 viser andelen barn og unge i Norge (i prosent) som var registrert med en ADHD-diagnose i spesialisthelsetjenesten i perioden 2010-2025, fordelt etter alder og kjønn.

Figur 15. Jenter diagnostisert med ADHD i spesialisthelsetjenesten

Figur 16. Gutter diagnostisert med ADHD i spesialisthelsetjenesten

• Figur 15 og 16 viser at i perioden 2010–2019 var andelen med registrert ADHD-diagnose relativt stabil. Etter 2020 har det derimot vært en markant og kontinuerlig økning hos både gutter og jenter i alle aldersgrupper fra 6 til 24 år. De aller yngste barna (0–5 år) ligger imidlertid stabilt svært lavt – under 0,1 prosent – gjennom hele perioden.
• I aldersgruppen 6–15 år var nivåene stabile før 2020. For gutter lå andelen mellom 1,9 og 2,4 prosent for 6–11-åringer og mellom 2,4 og 2,8 prosent for 12–15-åringer. Jentene lå stabilt lavere: under 1 prosent for 6–11-åringer og mellom 1,0 og 1,3 prosent for 12–15-åringer. Etter 2020 har det vært kraftig økning i ADHD-diagnoser hos begge kjønn. Hos gutter steg andelen til henholdsvis 3,4 og 4,4 prosent i 2025, mens andelen blant jenter i aldersgruppen 12–15 år omtrent doblet seg – fra 1,5 prosent i 2020 til 3,1 prosent i 2025.
• I aldersgruppen 16–24 år var andelene for gutter og jenter lenge svært like. I 2019 lå for eksempel begge på rundt 1,0 prosent for 20–24-åringer. Etter 2020 har økningen vært betydelig for begge kjønn, men særlig markant blant jenter og unge kvinner. Fra 2020 til 2025 mer enn doblet andelen seg for jenter i begge aldersgrupper: fra 1,7 til 3,8 prosent for 16–19-åringer og fra 1,2 til 2,4 prosent for 20–24-åringer. Blant gutter og unge menn var økningen i samme periode mer moderat, med en oppgang til 2,8 prosent for 16–19-åringer og 1,5 prosent for 20–24-åringer.
• Kjønnsbalansen har utviklet seg ulikt avhengig av aldersgruppe. Blant barn og unge under 16 år har det gjennom hele perioden vært en klar overvekt av gutter med diagnosen. I aldersgruppen 16–24 år var kjønnsfordelingen derimot jevn frem til rundt 2020. Deretter passerte jentene guttene med god margin, og i 2025 er det en tydelig overvekt av unge kvinner med ADHD-diagnose blant de over 16 år.
• Mange barn med ADHD følges opp i primærhelsetjenesten etter at diagnosen er stilt, og de reelle andelene med diagnosen er høyere enn andelene som er registrert i spesialisthelsetjenesten hvert år.

ADHD-diagnoser i Norge har økt kraftig siden 2020, noe som også gjelder andre høyinntektsland. Det finnes foreløpig ikke gode studier som kan forklare denne utviklingen, og sannsynligvis er det flere mulige årsaker. Forskere peker på endring i diagnosekriterier, bedre kunnskap om ADHD hos jenter/kvinner og hos voksne, men også stress og sosiale medier, som i ulik grad kan ha bidratt (Pearson, 2025). En canadisk undersøkelse av forekomst av ADHD-diagnoser fant at innføring av nye diagnosekriterier (2013) og covid-19-pandemien (2020) begge ble etterfulgt av økning i forekomst av ADHD-diagnoser (Cui et al., 2026). Endringen av diagnosekriteriene kan ha bidratt til at flere med ADHD blir oppdaget, men kan også ha bidratt til økt variasjon i klinisk skjønn (Cortese, 2026). I Norge ble endringene i diagnosekriteriene for ADHD offisielt anbefalt fra 2021 (Helsedirektoratet, 2016) og sammenfaller dermed med covid-19-pandemien.

Et særtrekk ved forekomsten av ADHD-diagnoser i Norge er den omvendte sosioøkonomiske gradienten: Blant barn uten innvandringsbakgrunn er prevalensen relativt høy og øker med lavinntekt. Blant barn med innvandringsbakgrunn er forekomsten generelt lavere, og den synker ytterligere for barn fra lavinntektsfamilier (Biele et al., 2026, Sheikh et al., 2025).

I en situasjon hvor samfunnet påvirkes samtidig av forskjellige langvarige og generelle samfunnsendringer, er det ikke mulig å identifisere spesifikke årsaker til endringer i prevalens. Nettopp fordi det er vanskelig å isolere de eksakte driverne bak økningen, er det viktig med tydelige og godt implementerte diagnostiske standarder som minimerer risikoen for både under- og overdiagnostisering, slik at helsevesenets ressurser treffer de som har størst behov for støtte og behandling. I tillegg antyder resultatene for barn med innvandringsbakgrunn at det finnes grupper som vil ha nytte av bedre informasjon om ADHD og økt tilgjengelighet til helsetjenestene.

• Les mer: Temautgave av Folkehelserapporten for 2025: Del 4: Tidstrender i forekomst av ADHD-diagnoser

Autismediagnoser

Autisme kjennetegnes ved en annerledes utvikling av kommunikasjon, sosial funksjon, sensorisk funksjon, fokuserte interesser, preferanse for rutiner og repeterende mønstre i tale eller atferd. Alder, kjønn, språklig og intellektuell funksjon kan påvirke hvordan disse trekkene kommer til uttrykk. Trekkene knyttet til autisme varierer betydelig i befolkningen, og noen personer kan ha mange av kjennetegnene uten å oppleve vansker. Derfor stilles en klinisk autismediagnose bare dersom trekkene er knyttet til funksjonsutfordringer eller behov for støtte. Diagnosen krever også at i alle fall noen av autismetrekkene har vært til stede fra barndommen, selv om de kanskje ikke ble lagt merke til eller knyttet til utfordringer før senere i livet.

Ulike internasjonale studier viser at:

• I mange høyinntektsland har autisme gått fra å være en svært sjelden diagnose på 1980-tallet til å bli en vanlig diagnose med forekomst rundt 2-3 prosent (Dalsgaard et al., 2020; Maenner et al., 2020; O’Nions et al, 2023).
• Internasjonalt har autismediagnoser økt særlig i grupper som historisk har vært underrepresentert. Dette inkluderer personer uten samtidige vansker med språk og intellektuell funksjon, jenter, samt personer fra familier med lav inntekt og personer med minoritetsbakgrunn (Zeidan et al., 2022).
• Økningen i diagnostisering av autisme i Norge har de siste tiårene fulgt et lignende mønster som i andre høyinntektsland, men på et lavere nivå enn i Sverige, Danmark, England og USA. Prosentandelen av unge voksne i Norge som har fått en autismediagnose innen ung voksen alder er lavere enn i Danmark og Sverige for både menn og kvinner (Dalsgaard et al., 2020; Socialstyrelsen, 2024; Sanchez et al., 2025).

I analyser i Folkehelserapportens temautgave 2025, som så på tall mellom 2010-2022, ble det pekt på viktige trekk rundt utviklingen i autismediagnoser (Sanchez et al., 2025):

• De største økningene i årlige nye autismediagnoser finner vi blant jenter, eldre barn og unge uten språklige eller intellektuelle funksjonsnedsettelser, og små barn under skolealder.
• Økningen i autismediagnoser blant små barn er knyttet til sosiale ulikheter, spesifikt foreldrenes inntektsnivå og innvandringsbakgrunn.  
• Det er betydelige forskjeller i autismediagnoser mellom fylkene. Det kan henge sammen med at ulike regioner og fagpersoner har varierende praksis rundt henvisning, diagnostisering og oppfølging av autisme. 

Figur 17 og 18 viser andelen barn og unge i Norge (i prosent) som var registrert med en autismediagnose (ICD-10 diagnose F84) i spesialisthelsetjenesten i perioden 2010-2025, fordelt etter alder og kjønn:

Figur 17. Jenter diagnostisert med autisme i spesialisthelsetjenesten

Figur 18. Gutter diagnostisert med autisme i spesialisthelsetjenesten

• Andelen som er i kontakt med spesialisthelsetjenesten med autismediagnose har økt i alle aldersgrupper og for begge kjønn fra 2010 til 2025.
• Gutter har klart høyere andeler enn jenter, men det er størst økning over tid blant jentene
• Blant jenter 16-19 år har økningen vært særlig sterk, fra 0,2 prosent i 2010 til 1,2 prosent i 2025. Det har også vært en markant økning blant jenter i alderen 12–15 år og 20–24 år, særlig etter 2020.
• Blant jenter i alderen 6–11 år har økningen vært mer gradvis, men tydelig forsterket etter 2020, fra omtrent 0,2 prosent i 2020 til 0,5 prosent i 2025.
• Jenter 0-5 år har gjennom hele perioden den laveste andelen, men har samtidig hatt en sterk relativ økning over tid, fra 0,05 prosent i 2010 til 0,28 prosent i 2025, tilsvarende mer enn en seksdobling.
• I 2025 var andelen blant gutter høyest i aldersgruppene 6–11 år (rundt 1,7 prosent) og 12–15 år (rundt 1,5 prosent).
• Økningen har vært særlig sterk blant gutter i skolealder siden 2020, spesielt i aldersgruppen 6–11 år, der andelen øker fra 0,8 prosent i 2020 til 1,7 prosent i 2025.
• Blant gutter i alderen 16–19 år har andelen med autismediagnose økt jevnt gjennom hele perioden, fra om lag 0,5 prosent i 2010 til 1,3 prosent i 2025.
• Også blant de yngste guttene (0–5 år) har andelen økt tydelig, fra 0,16 prosent i 2010 til 0,75 prosent i 2025, men veksten de siste årene er mindre bratt enn for skolealdergruppen.
• Blant unge voksne (20–24 år) har andelen økt jevnt for både menn og kvinner, men nivået i 2025 er fortsatt lavere enn blant barn og unge i skolealder (6-19 år)

Samlet sett har det de siste tiårene vært en klar økning i forekomsten av autismediagnoser i Norge og andre høyinntektsland. Årsakene til denne økningen er sammensatte og ikke fullt ut forstått. Sannsynligvis har endringer i diagnostiske definisjoner, økt kunnskap om autisme, identifisering og økt kapasitet i helse- og støttesystemer bidratt vesentlig til utviklingen (Zeidan et al., 2022). Samtidig finnes det en rekke andre faktorer som kan bidra, men den relative betydningen av disse er foreløpig usikker. Som nevnt tidligere, har forståelsen av og kriteriene for nevroutviklingstilstander endret seg over tid. I de nyere diagnosemanualene er det fremhevet at autisme forekommer på tvers av kjønn og i ulike sosioøkonomiske og etniske grupper, inkludert de som tidligere har vært underrepresentert, slik som jenter, personer fra familier med lav inntekt og fra familier med etnisk minoritetsbakgrunn (American Psychiatric Association, 2013; WHO, 2019).

• Les mer om utviklingen i forståelsen av autisme i temautgave av Folkehelserapporten om barn og unges psykiske helse: Tidstrender i forekomst av autisme.

Ticstilstander

Ticstilstander debuterer i barndommen og påvirker hjernens regulering av bevegelser, impulser og vanedannende handlinger. Tilstandene kjennetegnes av motoriske og/eller vokale tics. Tics er ofte plutselige, raske, tilbakevendende og ikke-rytmiske bevegelser eller lyder. Motoriske tics kan for eksempel være blunking, grimaser eller skuldertrekninger, mens vokale tics kan være hosting, snufsing eller andre lyder.

Tourettes syndrom kjennetegnes av både motoriske og vokale tics som har vært til stede i mer enn ett år. Andre kroniske ticstilstander innebærer enten motoriske eller vokale tics over tilsvarende tid. Tics følger ofte et svingende forløp, og både type og alvorlighetsgrad kan variere over tid. Symptomene trenger ikke å være til stede hele tiden for at en kronisk ticstilstand skal diagnostiseres. Mange barn opplever også forbigående tics som går over av seg selv og ikke utvikler seg til en kronisk tilstand.

For de fleste med Tourettes syndrom er tics bare én del av det samlede symptombildet. Omtrent 9 av 10 har også andre vansker, særlig ADHD og tvangssymptomer (Robertson et al. 2017).

Forekomsten av ticstilstander blant barn og unge varierer med hvilke spesifikke ticstilstander som er undersøkt. En systematisk litteraturgjennomgang fra 2015 estimerte forekomsten av Tourettes syndrom blant barn og unge til rundt 0,5 prosent (Scharf et al., 2015). Andre ticstilstander er vanligere. En systematisk litteraturgjennomgang fant at forbigående ticstilstander forekommer hos omtrent 3 prosent av barn (Knight et al., 2012). Ticstilstander forekommer hyppigere blant gutter enn jenter (Knight et al., 2012), og forekomsten er lavere blant voksne enn barn (Levine et al., 2019).

Figur 19 og 20 viser andelen barn og unge i Norge (i prosent) som var registrert med Tourettes syndrom (ICD-10-kode F95.2) i spesialisthelsetjenesten i perioden 2010-2025, fordelt etter alder og kjønn:

Figur 19. Jenter diagnostisert med Tourettes syndrom i spesialisthelsetjenesten

Figur 20. Gutter diagnostisert med Tourettes syndrom i spesialisthelsetjenesten

• Tourettes syndrom diagnostiseres sjeldent før skolealder. Vi ser svært lave andeler blant de yngste barna (0–5 år).
• I alle år og aldersgrupper ligger guttene klart høyere enn jentene. I aldersgruppen 12-15 år, der forekomsten er høyest, økte andelen blant jenter fra 0,07 prosent i 2010 til 0,24 prosent i 2025, mens andelen blant gutter økte fra 0,34 prosent til 0,59 prosent i samme periode.
• Andelen barn og unge registrert med Tourettes syndrom øker fra 2010 til 2025 i alle aldersgrupper over 5 år, og for både gutter og jenter, med sterkere økning etter rundt 2015–2016 og særlig etter 2020.

Intellektuell funksjonsnedsettelse

Intellektuell funksjonsnedsettelse (tidligere kalt psykisk utviklingshemming) er en gruppe tilstander med ulike og sammensatte årsaker som oppstår i barne- og ungdomsårene, og som kjennetegnes av betydelig nedsatt intellektuell fungering og betydelig nedsatt fungering i dagliglivet (ICD-11).

Om lag 2 prosent av befolkningen forventes å ha skårer på kognitive tester innenfor området for intellektuell funksjonsnedsettelse. Ikke alle disse vil imidlertid oppfylle diagnosen, fordi det også kreves betydelige begrensinger innen adaptiv fungering og at vanskene var til stede i utviklingsperioden (Nair et al., 2022).

Den internasjonale forekomsten av diagnosen intellektuell funksjonsnedsettelse er beregnet til rundt 1 prosent, men forekomsten varierer mellom land, aldersgrupper og undersøkelsesmetoder (Maulik et al., 2011; McKenzie et al., 2016). Det globale sykdomsbyrdeprosjektet fant nylig en noe høyere forekomst på 1,7 prosent (Nair et al., 2022) Forekomsten er høyere blant gutter enn jenter (Maulik et al., 2011; McKenzie et al., 2016).

Figur 21. Jenter diagnostisert med intellektuell funksjonsnedsettelse i spesialisthelsetjenesten

Figur 22. Gutter diagnostisert med intellektuell funksjonsnedsettelse i spesialisthelsetjenesten

• Andelen barn og unge i kontakt med spesialisthelsetjenesten for diagnosen intellektuell funksjonsnedsettelse har økt i perioden 2010 til 2025 i alle aldersgrupper over 5 år, for både gutter og jenter.
• Det er lave forekomster blant barn i alderen 0–5 år, under 0,1 prosent for både gutter og jenter. Dette er i tråd med at intellektuell funksjonsnedsettelse ofte ikke diagnostiseres før i skolealder. I de diagnostiske retningslinjene legges det vekt på å følge barnets utvikling over tid, vurdere om tiltak har effekt, og undersøke om lave skårer på kartlegging av kognitiv og adaptiv fungering vedvarer før diagnosen stilles (Oslo Universitetssykehus, 2023).
• Gutter har gjennom hele perioden høyere andeler enn jenter i alle aldersgrupper.
• I 2025 var omtrent 0,7 prosent av gutter og 0,5 prosent av jenter i alderen 12-19 år i kontakt med spesialisthelsetjenesten for intellektuell funksjonsnedsettelse. 
• Tallene kan være underestimert ettersom noen personer registreres med underliggende genetiske eller medisinske tilstander, slik som for eksempel Down Syndrom, uten at det samtidig registreres en egen diagnose for intellektuell funksjonsnedsettelse.

Legemiddelbehandling av psykiske lidelser hos barn og unge

Psykofarmaka består av ulike grupper legemidler som blir brukt for å behandle psykiske lidelser. Psykofarmaka deles inn i antipsykotika, antidepressiver, angstdempende midler, hypnotika og sentralstimulerende midler.

Barn og unge behandles med psykofarmaka ofte uten at hverken effekt eller sikkerhet er kjent (såkalt «off-label» bruk). Vi har ikke nok kunnskap om hvorvidt bruk av psykofarmaka kan ha uheldige konsekvenser på kort eller lengre sikt. Dette gjør at det er viktig å følge med på, og skaffe mer kunnskap om, bruken av psykofarmaka blant barn og unge og konsekvenser av slik bruk.

Flere norske studier har pekt på en økning i totalbruken av psykofarmaka i aldersgruppen 0-17 år over den siste ti-årsperioden i Norge, både blant gutter og jenter (Furu et al., 2018; Hartz, Furu, Bratlid, Handal, & Skurtveit, 2012; Hartz, Handal, Tverdal, & Skurtveit, 2015; Hartz, Skurtveit, Steffenak, Karlstad, & Handal, 2016; Nesvåg et al., 2016; Steffenak, Wilde-Larsson, Nordström, Skurtveit, & Hartz, 2012). Utviklingen i legemiddelbruken er imidlertid ulik i de forskjellige aldersgruppene og for de ulike psykofarmakagruppene (Hartz et al., 2016).

• Les også: Kapittel om legemiddelbruk i Norge

Antidepressiver

Blant antidepressiver er det hovedsakelig selektive serotoninreopptakshemmere (SSRIer) som benyttes i behandling av barn og unge. Det er kun et fåtall av disse legemidlene som er godkjent for behandling av barn og unge.

Figur 23. Antidepressiver, jenter

Figur 24. Antidepressiver, gutter

I perioden 2010-2025 har det vært jevnt økende bruk av antidepressiver i de to eldste aldersgruppene både blant jenter og gutter (figur 23 og 24). Økningen har vært størst blant jentene og om lag dobbelt så mange jenter som gutter bruker antidepressiver. Blant jenter i alderen 12-15 år har det vært en svak økning i bruken siden 2018. Antidepressiver brukes svært sjeldent hos barn under 12 år. De fleste som får antidepressiver, får det som ledd i behandling av depresjon.

En norsk studie viste at bare én av fire 13–17-åringer som fikk en depresjonsdiagnose for første gang, ble behandlet med antidepressiver (Skurtveit et al., 2018). Denne andelen var stabil i perioden 2010-2015. Økningen i antidepressivbruken i den samme perioden kunne ikke uten videre forklares med at det var blitt vanligere å gi ungdom med depresjonsdiagnose legemiddelbehandling. Økningen i bruk av antidepressiver, særlig blant unge jenter, så dermed ut til å skyldes at flere jenter gikk til lege og ble diagnostisert med depresjon. Den norske studien viste videre at de som ble behandlet med antidepressiver var de eldste i ungdomsgruppen, de med alvorligst depresjon og de som hadde annen psykisk lidelse i tillegg til depresjon.

Bruk av SSRIer blant barn og unge i Norge har ligget lavt i perioden 2007-2017 sammenlignet med Sverige og Danmark (R. Wesselhoeft et al., 2020). Sverige skiller seg ut med høy og økende bruk gjennom hele perioden, mens bruken gikk ned i Danmark fra 2010 og lå i 2017 på samme nivå som i Norge. En annen skandinavisk studie fant at andelen nye brukere av antidepressiver blant jenter i alderen 14-17 år har økt kraftig i Sverige i perioden 2007-2018, mens andelen nye brukere blant jenter i denne aldersgruppen har gått ned i Norge siden 2015 og i Danmark siden 2010 (Rasmussen et al., 2025). Utviklingen i andelen nye brukere av antidepressiver blant barn og unge etter 2018 er ikke kjent.

ADHD-legemidler

Legemidler brukt til behandling av ADHD omfatter sentralstimulerende legemidler der metylfenidat brukes av flest. De andre sentralstimulerende legemidlene er amfetamin, deksamfetamin og lisdeksamfetamin samt to ikke-sentralstimulerende substanser som også kan brukes i behandling av ADHD (atomoksetin og guanfacin). Disse legemidlene er indisert som del av et behandlingsopplegg hos barn med ADHD fra og med 6 år når det er vist at hjelpetiltak alene ikke er tilstrekkelig. Legemidler for å behandle ADHD har vist seg effektive for å redusere ADHD-symptomer i en rekke kliniske studier (Cortese et al., 2018), men retningslinjer for ADHD anbefaler atferdsrettede tiltak som førstelinjebehandling og farmakologisk behandling begrenset til de mest berørte (Helsedirektoratet, 2016).

Figur 25. ADHD-legemidler, jenter

Figur 26. ADHD-legemidler, gutter

I perioden 2010-2025 har det vært en økning i bruk av ADHD-legemidler blant barn og unge i alderen 6-24 år hos begge kjønn (figur 25 og 26). Sterkest økning har det vært blant 20-24 åringer: fra 0,9 prosent brukere i 2010 til 4,9 prosent i 2025 blant unge kvinner og fra 1,0 til 3,3 prosent i 2025 blant unge menn. I denne aldersgruppen var det liten kjønnsforskjell i andelen brukere frem til 2021, mens det fra 2022 har vært en større økning blant unge kvinner sammenlignet med unge menn. I aldersgruppen 16-19 år har det også vært en større økning blant jenter de seneste årene. I 2025 var andelen jenter i alderen 16-19 år som ble behandlet med ADHD-legemidler høyere enn andelen gutter i samme aldersgruppe (henholdsvis 4,8 og 4,5 prosent).  I de yngre aldersgruppene (under 16 år) er det tydelig størst andel gutter som blir behandlet med ADHD-legemidler. Dette samsvarer med at en høyere andel gutter enn jenter i de yngste aldersgruppene blir diagnostisert med ADHD. I 2025 er det høyest andel brukere blant gutter 12-15 år: 6,7 prosent av gutter i denne aldersgruppen ble behandlet med ADHD-legemidler. Det er svært få barn under 6 år i Norge som får medikamentell behandling for ADHD.

Økningen i bruk av ADHD-legemidler kan skyldes at flere bruker ADHD-legemidler over lengre perioder og/eller at det er flere nye personer som starter behandling med legemidler. En norsk studie har vist at det også har vært en økning i andelen nye brukere av ADHD-legemidler, spesielt blant jenter i ungdomsårene og unge kvinner fra 2020 (Hartz et al., 2024).

Ved diagnostisert ADHD hos barn vil en stor andel forsøke behandling med ADHD-legemidler. En norsk studie har vist at 77 prosent av barn med ADHD diagnose hentet ut ADHD-legemiddel på resept minst én gang (Ørbeck et al., 2020).

Det har vært en økning i bruken av ADHD-legemidler blant barn og unge også i våre naboland Sverige og Danmark i samme periode (Sørensen et al., 2023).  Sverige skiller seg ut med en mye høyere andel brukere enn Norge, mens Danmark ligger på samme nivå som Norge.

Sovemidler

Søvnproblemer er relativt hyppig hos barn. Ved mange typer sykdommer, som for eksempel nevrologiske utviklingsforstyrrelser og psykiske lidelser, øker forekomsten av søvnproblemer. Søvnhygieniske og atferdsendrende tiltak er alltid nødvendig uansett hva som ligger til grunn for søvnproblemene, og sovemidler er sjeldent aktuell behandling for barn og unge (Norsk Barnelegeforening, 2019). Legemidler som brukes i behandling av søvnproblemer til barn og unge i Norge er melatonin, alimemazin (allergimedisin som også har indikasjon søvnforstyrrelser hos barn over 2 år), z-hypnotika og benzodiazepiner. Vi ser en kraftig økning i bruk av sovemidler blant barn og unge i perioden mellom 2010 – 2025 (figur 27 og 28). Det er særlig blant jenter fra 12 år og oppover og gutter fra 6 år og oppover at bruken øker.

Figur 27. Sovemidler, jenter

Hos barn under 6 år har imidlertid bruken gått ned, noe som skyldes redusert bruk av alimemazin i denne aldersgruppen uten at bruken av dette legemiddelet har blitt erstattet av andre sovemidler. Dette er en ønsket utvikling da alimemazin ikke er anbefalt brukt hos små barn.

Den kraftige økningen i bruk av sovemidler i de øvrige aldersgruppene skyldes hovedsakelig en økning i bruken av melatonin. I tillegg økte også bruken av alimemazin frem til 2020, spesielt blant jenter i alderen 16-24 år. I januar 2021 ble alimemazin 10 mg tabletter og 5 mg/ml mikstur avregistrert. Dette har medført en sterk nedgang i bruken av alimemazin, særlig i de to eldste aldersgruppene hos begge kjønn. Dette forklarer nedgangen i bruk av sovemidler fra 2020 for den eldste aldersgruppen. I den nest eldste aldersgruppen har det vært en kraftig økning i bruken av melatonin i samme periode slik at totalbruken ikke påvirkes på samme måte som for den eldste aldersgruppen. Tilsvarende kraftig økning i bruk av melatonin ses ikke hos de eldste. Før 2018 hadde ikke melatonin godkjent indikasjon for bruk hos barn og unge, så bruken var frem til da hovedsakelig «off-label», dvs. at sikkerhet og effekt ikke var tilstrekkelig undersøkt. Etter 2018 har melatonin blitt godkjent for enkelte pasientgrupper under 18 år, og fra 2020 selges også melatonin reseptfritt på apotek. Bruk av reseptfrie legemidler registreres ikke i Legemiddelregisteret og er ikke med i figuren.

Benzodiazepiner, som er avhengighetsskapende legemidler, brukes i svært liten grad i alle aldersgrupper. Bruken av z-hypnotika, som også kan være avhengighetsskapende, har gått ned i perioden for alle aldersgrupper og ligger nå på et lavt nivå. På grunn av faren for utvikling av avhengighet er nedgangen i bruk av slike sovemidler en positiv utvikling.

Norske studier har vist at forskrivning av melatonin skiller seg fra øvrig bruk av sovemidler ved at en større andel av brukerne ser ut til å bli behandlet over flere år i doser som tilsvarer daglig bruk (Hartz et al., 2012; Hartz et al., 2015). 9 av 10 av langtidsbrukerne av melatonin hadde enten en psykiatrisk eller nevrologisk diagnose fra spesialisthelsetjenesten, som tyder på forskrivning ved sekundære søvnproblemer (Hartz et al., 2015). En annen norsk studie har vist at de fleste i alderen 13-17 år som bruker sovemidler, har en underliggende psykisk lidelse eller annen somatisk sykdom, og at få har en primær søvnlidelse. Dette viser at bruk av sovemidler i denne aldersgruppen i hovedsak skyldes behandling av søvnforstyrrelser sekundært til andre lidelser (Sharikabad et al., 2024).

Økende bruk av sovemidler blant barn og unge, som i hovedsak skyldes melatonin, er observert i alle skandinaviske land (Rikke Wesselhoeft et al., 2021). Det er imidlertid variasjon mellom landene, og økningen har vært dobbelt så høy i Sverige sammenlignet med Norge og Danmark.

Antipsykotika

Antipsykotika er indisert ved behandling av psykose, bipolar lidelse og alvorlig Tourettes syndrom hos barn og unge. I tillegg brukes antipsykotika i behandling av irritabilitet og aggresjon, oftest ved autismediagnoser og psykisk utviklingshemming (Myhr, 2018).

Figur 29. Antipsykotika, jenter

Figur 30. Antipsykotika, gutter

I perioden 2010-2025 har det vært økende bruk av antipsykotika i de to eldste aldersgruppene, spesielt blant jenter (figur 29 og 30). Bruken har flatet noe ut de siste årene. Økningen skyldes hovedsakelig en økning i bruken av kvetiapin som blir brukt ved schizofreni-lignende psykose og bipolar lidelse, men som også brukes «off-label» for behandling av søvnproblemer (Debernard, Frost, & Roland, 2019). I aldersgruppen 6-15 år er det en høyere andel gutter enn jenter som får antipsykotika, mens det i aldersgruppen 16-24 år er høyest andel jenter. En norsk studie viste at bare rundt 10-20 prosent av barn og unge (0-18 år) som fikk utlevert antipsykotika for første gang hadde blitt diagnostisert med en psykoselidelse (Nesvåg et al., 2016). Studien viste videre at barn og unge som brukte antipsykotika, overveiende var diagnostisert med ikke-psykotiske psykiske lidelser som ADHD blant gutter og angst eller depresjon blant jenter.

En internasjonal sammenligningsstudie for bruk av antipsykotika i perioden 2005-2014 viste en økning i bruk av antipsykotika blant barn og unge (0-19 år) i 14 av 16 land, men med store variasjoner i andelen brukere i de ulike landene (Hálfdánarson et al., 2017). Denne studien viser at i 2014 var bruken av antipsykotika blant barn og unge i Sverige på omtrent samme nivå (2,5/1000) som i Norge (2,7/1000), mens i Danmark var andelen brukere noe høyere (4,0/1000) og i Finland mye høyere (8,0/1000).  

Vi vet lite om varigheten av antipsykotikabruk hos barn og unge i Norge, men en studie fra Finland (Varimo, Aronen, Mogk, Rättö, & Saastamoinen, 2021) viste at median behandlingstid for andre generasjons antipsykotika blant barn og unge var nesten et år.

Legemiddelbehandling under covid-19 pandemien

Skandinaviske studier har vist at bruken av psykofarmaka blant barn og unge økte mer under og etter pandemien enn det man forventet basert på trender i psykofarmakabruk før pandemien (Bliddal et al., 2023; Tiger et al., 2023). Man vet ikke årsaken til denne økningen, men mulige forklaringer kan være flere nydiagnostiserte eller forverring av eksisterende psykisk sykdom. Det er behov for å følge med på om dette er en vedvarende trend i årene som kommer.

Oppsummering og mulige forklaringer på økende bruk av psykofarmaka blant unge over tid

I perioden 2010-2025 har det vært økende bruk av psykofarmaka særlig blant unge jenter. En større andel av jenter over 16 år bruker antidepressiva, sovemidler og antipsykotika enn gutter i samme alder.

Det er vanskelig å finne forklaringer på den økende bruken av psykofarmaka basert på data om legemiddelbruk alene. Siden legemidler må forskrives av lege, så krever legemiddelbruk kontakt med helsetjenesten. Økning i andelen barn og unge som har vært i kontakt med primær- og spesialisthelsetjenesten grunnet psykiske problemer kan være en mulig forklaring på tilsvarende økning i bruk av psykofarmaka. En stor andel av legemidlene forskrives av leger i primærhelsetjenesten og det er derfor vanskelig å sammenligne tallene for psykofarmakabruk direkte med forekomst basert på tall fra spesialisthelsetjenesten i dette kapitlet. For å få mer kunnskap om årsaker til og omfanget av psykofarmakabruk blant barn og unge er det nødvendig at bruken studeres hos dem med relevante diagnostiserte lidelser. Denne typen studier krever komplekse datakoblinger og slike studier mangler for de fleste psykofarmakagruppene. Vi mangler også kunnskap om ulike konsekvenser av psykofarmakabruk blant barn og unge. Det vil også være viktig å studere hvilke konsekvenser covid-19 pandemien har hatt for psykofarmakabruk i denne populasjonen.

Datagrunnlag

Datagrunnlaget for denne teksten er ikke basert på systematiske litteratursøk, men vi har i stedet trukket frem vitenskapelige artikler, registerdata og rapporter som er relevante for det tematiske innholdet.

Kunnskap om andelen barn og unge med psykiske plager baserer seg hovedsakelig på følgende norske undersøkelser: Ungdata (Bakken, 2025), Ung i Norge (von Soest & Wichstrøm, 2014), HEVAS (HEMIL-senteret, 2020; Samdal et al., 2024), Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (Sivertsen & Johansen, 2022; Sivertsen et al., 2025), Ung-HUNT (Krokstad et al., 2022; Rangul & Kvaløy, 2020) og Levekårsundersøkelsen (SSB, 2020).

Kunnskap om pandemiens effekt på barn og unges psykiske helse baserer seg hovedsakelig på Ungdata-undersøkelsene (Bakken, 2025; Kozák et al., 2023). Andre norske undersøkelser har også bidratt til kunnskapsgrunnlaget: Ungdomsundersøkelsen om erfaringer med vold og overgrep (Hafstad, Sætren, Wentzel-Larsen, & Augusti, 2021; Hafstad et al., 2022), Bergen i endring (Lehmann et al., 2021; Lehmann et al., 2022), og SHoT (Sivertsen & Johansen, 2022; Sivertsen et al., 2022; Sivertsen et al., 2025).

Beskrivelsene av symptomer på psykiske lidelser hos barn og unge baserer seg på diagnoseklassifikasjonene ICD-10 (WHO, 1990) og DSM-5 (APA, 2000), samt læreboken Rutter’s Child and Adolescent Psychiatry (Thapar et al., 2015).

Forekomsttall for en rekke psykiske lidelser blant norske barn under 12 år har vi fra to undersøkelser som har kartlagt diagnoser hos barn ved hjelp av kliniske intervjuer: Barn i Bergen (Heiervang et al., 2007) og Tidlig trygg i Trondheim (Wichstrøm et al., 2012). Tidlig trygg i Trondheim undersøkelsen inkluderte barn som var fire år ved oppstart i 2007–2008. Barna i denne undersøkelsen har også blitt utredet for psykiske lidelser etter hvert som de er blitt eldre (Morken et al., 2021; Steinsbekk et al., 2022). Barn i Bergen i undersøkelsen inkluderte 8-10-åringer og ble utført i 2002–2003. Disse barna har også blitt utredet for psykiske lidelser på et senere tidspunkt, da de var 10-14 år (Bøe et al., 2021). I tillegg har vi norske forekomsttall for depresjon hos ungdom i alderen 14-17 år fra Ungdom og psykisk helse undersøkelsen (Sund et al., 2011). Disse tre undersøkelsene baserer seg på representative utvalg. I tillegg er det nylig gjennomført en forekomstundersøkelse av spiseforstyrrelser hos ungdom i alderen 16-19 år (Dahlgren et al., 2023). Siden det mangler nyere norske forekomstundersøkelser som har kartlagt et bredt utvalg psykiske lidelser blant barn og unge, er det behov for å støtte seg på utenlandske studier og oppsummeringer av disse.

Internasjonale forekomsttall for psykiske lidelser blant barn og unge har vi hovedsakelig hentet fra systematiske oppsummeringsstudier og meta-analyser (Barican et al., 2022; Kieling et al., 2024; Polanczyk et al., 2015; Vasileva et al., 2021). En nyere oppsummeringsstudie (Castaldelli-Maia, Ventriglio, & Torales, 2025) presenterer forekomsttall for aldersgruppen 10–19 år. Denne er også vurdert, men siden den ikke inkluderer barn under 10 år, i stor grad bygger på det samme kildegrunnlaget, og gir et forekomstestimat som ligger nær tidligere anslag (om lag 15 prosent mot 13 prosent), har vi valgt å legge hovedvekten på de eldre oppsummeringene.

Informasjon om helsetjenestene kommer fra Norsk pasientregister (NPR), Kontroll og utbetaling av helserefusjon (KUHR), Kommunalt pasient- og brukerregister (KPR), og Legemiddelregisteret. For alle registrene inkluderte vi alle individer som var registrert minst én gang med gitt diagnosekode (legemiddelkode for Legemiddelregisteret) per år f.o.m. 2010 t.o.m. 2025. Samme person kan derfor være talt flere år på rad forutsatt at diagnosekoden er registrert igjen påfølgende år. Statistikk basert på dette tallgrunnlaget gjenspeiler derfor andel personer registrert med en diagnosekode per år, og ikke andel nye tilfeller av en diagnose (insidens). Tallgrunnlaget for spesialisthelsetjenesten slik vi har presentert det inkluderer både hoveddiagnoser (hovedtilstanden som behandles) og tilleggsdiagnoser (andre relevante tilstander som opptrer samtidig). Dersom helsepersonell over tid har inkludert flere tilleggsdiagnoser vil dette påvirke tallene. Legemiddelregisteret inneholder informasjon om legemidler som er hentet ut på resept på apotek. En begrensning ved dataene er at man ikke vet med sikkerhet om legemidlene faktisk har blitt brukt. Andel individer registrert med minst én kontakt for gitte diagnoser/legemidler i befolkningen ble beregnet som antall brukere per 100 innbyggere (prosent) fordelt på kjønn og alder. Befolkningsgrunnlaget er hentet fra offisielle tall fra Statistisk Sentralbyrå.

Vedlegg tallgrunnlag for grafer

Se Vedlegg utvalgte psykiske lidelser for tallgrunnlaget bak grafene i denne artikkelen.