Hovedpunkter

• Muskel- og skjelettskader, sykdommer og plager er blant de viktigste årsakene til redusert helse og nedsatt livskvalitet, og er en dominerende årsak til sykefravær og nedsatt arbeidsevne/uførhet.
• Den vanligste typen muskel- og skjelettskader, sykdommer og plager er knyttet til ryggen. Ryggsmerter rammer et bredt spekter av mennesker i ulike aldersgrupper, og er den typen som koster samfunnet mest.
• Leddsykdommen artrose er den revmatiske sykdommen som øker mest. Den rammer både middelaldrende og eldre.
• Et stort antall hofte-, ryggvirvel- og håndleddsbrudd skyldes osteoporose (beinskjørhet), og antall brudd er forventet å øke i årene fremover ettersom det blir flere eldre i befolkningen.
• Risikofaktorene for muskel- og skjelettskader, sykdommer og plager er delvis ukjente, men inaktivitet, overvekt, røyking og arbeidsrelaterte faktorer er blant de som har innvirkning på alvorlighetsgraden.

Om muskel- og skjeletthelse

Skader, plager og sykdommer i muskel- og skjelettsystemet omfatter en rekke ulike tilstander som har det til felles at de i stor grad er forbundet med smerte, nedsatt funksjon og redusert livskvalitet. Vi har her valgt å omtale følgende fire hovedgrupper nærmere:

• Rygg og nakke
• Osteoporose (beinskjørhet) og osteoporotiske brudd
• Artrose (tidligere kalt slitasjegikt)
• Andre revmatiske sykdommer

Muskel- og skjeletthelse i Norge

Omtrent 1 av 4 har til enhver tid langvarige plager knyttet til muskel- og skjelettsystemet; det vil si om lag 30 prosent av kvinner og 20 prosent av menn (Kinge, Knudsen, Skirbekk, & Vollset, 2015). Forekomsten er høyest blant de eldre, og blant kvinner over 70 år hadde mer enn halvparten slike plager (Kinge et al., 2015).

Det globale sykdomsbyrdeprosjektet Global Burden of Disease (GBD) gir oversikt over dødelighet og helsetap fra 369 skade- og sykdomstyper  etter alder, kjønn og geografi, og over tid. Ifølge GBD er muskel- og skjelettlidelser den største årsaken til ikke-dødelige helsetap i Norge (figur 1a), og muskel- og skjelettlidelser er den tredje største årsaken til samlet sykdomsbyrde, etter kreft og hjerte- og karsykdommer (figur 1b) (GBD 2019 Diseases and Injuries Collaborators, 2020). Ifølge GBD hadde 27 prosent av nordmenn muskel- og skjelettsykdommer i 2019, noe som tilsvarte 1,43 millioner innbyggere. Det er viktig å presisere at under GBD sitt klassifikasjonssystem er alle skader (inkludert osteoporotiske brudd) rapportert separat fra muskel- og skjelettlidelser. De er derfor ikke inkludert i dette tallet.

Pasienter med skader, sykdommer og plager knyttet til muskel- og skjelettsystemet utgjør en stor del av pasientene i helsetjenesten (Kinge et al., 2015).

• I løpet av 2019 hadde 32 prosent av alle nordmenn i alder 0-74 år kontakt med allmennlegetjenesten på grunn av tilstander knyttet til muskel- og skjelettsystemet.
• I samme år hadde 16 prosent av alle nordmenn kontakt med spesialisthelsetjenesten, og 12 prosent med fysioterapeut eller kiropraktor (Statistisk sentralbyrå, 2019). Disse tallene inkluderer ikke kontakter med private helseforetak uten offentlig driftsavtale.

Muskel- og skjelettskader, sykdommer og plager koster det norske samfunnet mer enn 255 milliarder hvert år (Skogli, Theie, Stokke, & Lind, 2019). Det er beregnet å være den diagnosegruppen som «plager flest og koster mest», selv om de fleste tilstandene ikke medfører betydelig overdødelighet (Lærum et al., 2013; Skogli et al., 2019). Det er ikke alvorligheten ved muskel- og skjelettlidelser som skaper det store helsetapet, men utbredelsen og kostnadene for samfunnet (Skogli et al., 2019).  

I Norge er muskel- og skjelettskader, sykdommer og plager den vanligste årsaken til legemeldt sykefravær, og utgjør omkring 30 prosent av sykefraværstilfellene (NAV, 2017a). Nest etter psykiske lidelser er sykdomsgruppen den vanligste årsaken til uførhet (NAV, 2017b).

Globalt er de vanligste muskel- og skjelettlidelsene  ryggsmerter, brudd (inkludert osteoporose), artrose, andre skader, nakkesmerter og revmatoid artritt (leddgikt) (Cieza et al., 2020; World Health Organization, 2021)

Utvikling over tid

Det er gjort forskjellige undersøkelser av forekomsten av muskel- og skjelettskader, sykdommer og plager i befolkningen, som ikke er helt entydige. Undersøkelsene viser en gradvis økende eller relativt stabil forekomst.

Resultater fra helseundersøkelsene i Trøndelag (HUNT) viser at andelen med smerte eller stivhet i muskler eller ledd i løpet av et år har økt gradvis over tid; i perioden 1995-97 var det 45 prosent, i 2006-2008 var det 48 prosent, og i 2019 var det 54 prosent (Hagen, Linde, Heuch, Stovner, & Zwart, 2011; Sund et al., 2020). Økningen var størst i aldersgruppen 20-29 år. Økningen i befolkningen er i tråd med internasjonale studier (United States Bone and Joint Initiative, 2022), og samsvarer med økning av  livsstilsrelaterte risikofaktorer knyttet til blant annet overvekt og inaktivitet, og den generelle økningen i levealder (Murray et al., 2020). 

Tall fra SSBs helseundersøkelser i 2015 og 2019 tyder på at forekomsten av muskel- og skjelettskader, sykdommer og plager endret seg lite fra 2002 til 2019 (Statistisk sentralbyrå, 2019).

Andelen som var i kontakt med fastlege eller legevakt for muskel- og skjelettplager (unntatt brudd og skader) var stabil i perioden 2010 til 2015 for aldersgruppen 0-44 år. I aldersgruppen 45-74 år var andelen stigende (Helsedirektoratet, 2015).

Fra 2006 har det samlede helsetapet i Norge for muskel- og skjelettlidelser, målt i helsetapsjusterte leveår, steget med 14 prosent. Dette er høyere enn befolkningsveksten i samme periode (Institute for Health Metrics and Evaluation (IHME). Videre har det vært en formidabel økning i de samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til muskel- og skjelettlidelser, fra 70 milliarder i 2009 og estimert til 255 milliarder i 2016 (Lærum et al., 2013; Skogli et al., 2019). Andre undersøkelser viser at:

• Forekomsten av ryggsmerter har vært relativt stabil over tid (Lærum et al., 2013).
• Forekomsten av hoftebrudd har gått noe ned de siste årene (Søgaard et al., 2016, Kjeldgaard et al., 2022). Det årlige antallet hoftebrudd forventes imidlertid å øke fordi andelen eldre i befolkningen vil øke (Omsland & Magnus, 2014).
• Forekomsten av artrose ser ut til å være økende (Slatkowsky-Christensen & Grotle, 2008; Wallace et al., 2017). Internasjonale data har vist en dobling av forekomst av artrose fra 1999-2014 (Park, Mendy, & Vieira, 2018). Denne økningen har en sammenheng med økt fysisk inaktivitet, høyere andel overvektige, at man i dag diagnostiseres med artrose tidligere, og en økt andel eldre i befolkningen (Bijlsma, Berenbaum, & Lafeber, 2011).

Forskjeller i befolkningen

Forskjeller mellom alder og kjønn

Sykdommer og plager knyttet til muskel- og skjelettsystemet er vanligere hos eldre enn hos yngre, og er vanligere blant kvinner enn blant menn (figur 2) (Kinge et al., 2015; Lærum et al., 2013). Kvinner søker også oftere helsehjelp for slike tilstander enn det menn gjør (Kinge et al., 2015).

Noen tilstander er imidlertid vanlige også hos yngre, og enkelte tilstander fordeler seg annerledes mellom kjønn og aldersgrupper. For eksempel er Bechterevs sykdom (ankyloserende spondylitt) og urinsyregikt vanligere hos menn enn hos kvinner (Chen-Xu, Yokose, Rai, Pillinger, & Choi, 2019; Lærum et al., 2013).

Sosioøkonomiske og geografiske forskjeller

Muskel- og skjelettplager er vanligere hos personer med lavere sosioøkonomisk status enn i befolkningen som helhet. En oppfølgingsstudie over 11 år viste at personer med lav utdanning hadde omkring tre ganger så høy risiko for å bli uføre på grunn av en rygglidelse sammenlignet med personer med høy utdanning (Hagen, Holte, Tambs, & Bjerkedal, 2000).

Tall fra levekårsundersøkelser i Norge tyder på at sammenhengen har blitt sterkere over tid (Dahl, Bergli, & van der Wel, 2014).

Det er også store fylkesvise forskjeller i bruk av helsetjenesten for tilstander knyttet til muskel- og skjeletthelse (figur 3a og b), men det er uvisst hva som er årsakene til dette.

Risikofaktorer

Mange sykdommer og plager knyttet til muskel- og skjelettsystemet har sammenheng med stillesittende livsstil og overvekt, røyking og arbeidsrelaterte faktorer (Hulshof et al., 2021; Knezevic, Candido, Vlaeyen, Van Zundert, & Cohen, 2021; Shiri & Falah-Hassani, 2016; Shiri, Karppinen, Leino-Arjas, Solovieva, & Viikari-Juntura, 2010).

Skader er også en risikofaktor for sykdommer og plager i muskel- og skjelettsystemet.

• Les mer: Skader og ulykker i Folkehelserapporten

Les også mer om risikofaktorer og muligheter for forebygging knyttet til de enkelte tilstandene nedenfor.

Ulike muskel- og skjelett-tilstander

Videre i teksten omtales fire viktige hovedgrupper av muskel- og skjelettskader, sykdommer og plager nærmere:  smerter i rygg og nakke,  osteoporose (beinskjørhet) og osteoporotiske brudd, artrose og andre revmatiske sykdommer. 

Sykdommer og plager knyttet til rygg og nakke

Forekomst

Smerte i rygg og nakke er svært vanlig. Faktisk vil de fleste av oss, anslått mellom 60 og 80 prosent, være plaget av rygg- eller nakkesmerter i løpet av livet (Knapstad et al., 2021; Lærum et al., 2013). I større befolkningsundersøkelser rapporterer mellom 30 og 50 prosent å ha vært plaget av ryggsmerter i løpet av den siste måneden, mens til enhver tid vil omkring én av fem være plaget (Ihlebæk, Brage, Natvig, & Bruusgaard, 2010; Knapstad et al., 2021; Lærum et al., 2013).

Konsekvenser

Rygg- og nakkesmerter kan føre til store helseplager og redusert livskvalitet (Ihlebæk et al., 2010).

Tall fra sykdomsbyrdestudien i Norge i 2019 viser at korsrygg- og nakkesmerter er den største enkeltstående årsaken til ikke-dødelig helsetap i Norge (Institute for Health Metrics and Evaluation, 2021).

Rygg og nakkesmerter fører til store samfunnskostnader i form av behandlinger i primær- og spesialisthelsetjenesten og indirekte kostnader som sykefravær og nedsatt arbeidsproduktivitet. Skjulte kostnader kan inkludere smertens påvirkning på fysisk aktivitet, familie- og sosialrelasjoner og mental helse.

Risikofaktorer og forebygging

Risikofaktorer for smerter i rygg og nakke er sammensatte. Systematiske kunnskapsoppsummeringer har funnet at overvekt og fedme er assosiert med korsryggsmerter (Shiri et al., 2010), og røyking er assosiert med korsryggsrelaterte beinsmerter (Shiri & Falah-Hassani, 2016).

Mekanisk eksponering, gjentatte bevegelser og bøying av nakke/rygg på jobb øker risikoen for sykefravær (Knardahl, Sterud, Nielsen, & Nordby, 2016).

Resultater fra Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT) tyder på at opplevelse av stressende arbeidsliv øker risikoen for utvikling av nakke- og skuldersmerter, særlig hos menn (Fanavoll, Nilsen, Holtermann, & Mork, 2016).

Tiltak som øker fysisk aktivitet, med og uten spesifikk opplæring om å beskytte korsryggen, har vist seg å være effektive for å forebygge korsryggsmerter (Steffens et al., 2016). I tillegg er det studier som tyder på at ungdom som er moderat fysisk aktive eller driver med utholdenhetsidrett, har mindre nakke- og korsryggsmerter enn andre ungdommer (Guddal et al., 2017).

Det er mye som tyder på at barn som har muskel- og skjelettplager under oppveksten, har økt risiko for å ha slike plager også som voksne (Jones, Power, & Macfarlane, 2009; Kashikar-Zuck et al., 2014). Forebyggingsarbeidet bør derfor begynne i ung alder.

• Les også: Langvarig smerte i Folkehelserapporten

Osteoporose og osteoporotiske brudd

Forekomst

Osteoporose (beinskjørhet) er en tilstand med redusert beinmineraltetthet, og utgjør en betydelig risiko for brudd, særlig i hofte, ryggrad og underarm. Måling av beintetthet har en minst like god evne til å forutsi risiko for fremtidige brudd som blodtrykksmålinger har for slag og som måling av kolesterol har for hjerte- og karsykdom (Marshall, Johnell, & Wedel, 1996). Om lag annenhver kvinne og hver fjerde mann vil oppleve å få et brudd i hofte, underarm eller overarm etter fylte 50 år (Ahmed et al., 2009).

Samlet gir antakelig hoftebruddene de mest alvorlige konsekvensene. Forekomsten av denne typen brudd er høyere i Skandinavia enn ellers i verden, og årsaken til dette er ukjent. De fleste hoftebruddene skjer innendørs og det er beskjeden årstidsvariasjon, noe som viser at klimatiske forhold bare delvis forklarer den høye forekomsten (Solbakken et al., 2014).

Hoftebrudd i Norge:

• I Norge er det omkring 9000 hoftebrudd hvert år (Omsland et al., 2012; Søgaard et al., 2016, Kjeldgaard et al., 2022).
• Om lag 70 prosent av hoftebruddene skjer blant kvinner (Omsland et al., 2012).
• Hoftebrudd er mest vanlig hos de aller eldste, og øker sterkt etter 75 års alder.

Det skjer årlig mer enn 12 000 underarmsbrudd hos voksne i aldersgruppen 40 år og eldre i Norge, og tre fjerdedeler av underarmsbruddene skjer blant kvinner (upubliserte tall fra det nasjonale forskningsprosjektet NOREPOS-KLIMA). Det er særlig etter 50 års alder (rundt overgangsalder) hos kvinner at risikoen for underarmsbrudd øker sterkt. Vi mangler landsdekkende tall for forekomst av ryggradsbrudd. Tall fra Tromsøundersøkelsen tyder på at om lag 1 av 5 personer over 70 år har et sammenfallsbrudd i ryggraden (Waterloo et al., 2012).

Til tross for synkende risiko for hoftebrudd, vil trolig årlig antall slike brudd øke frem til 2040 på grunn av økt antall eldre (65+) i befolkningen (Omsland et al., 2014). Det samme vil sannsynligvis gjelde andre osteoporotiske brudd.

Konsekvenser

Osteoporotiske brudd medfører smerter, funksjonstap og redusert livskvalitet (Osnes et al., 2004). Hoftebrudd alene anslås å koste samfunnet omkring 4,5 millioner kroner årlig (Hektoen, 2014). Det er ventet at kostnadene vil øke betydelig i årene som kommer, ettersom framskrivninger har antydet at sykdomsbyrden (helsetapsjusterte leveår) av hoftebrudd vil fordobles fra 2020 til 2040 (G. Hagen, Magnussen, Tell, & Omsland, 2020).

Risikoen for å dø de første tre månedene etter et hoftebrudd er tidoblet blant menn og seksdoblet blant kvinner sammenlignet med normalbefolkningen. Overdødeligheten vedvarer i minst 10 år etter hoftebruddet (Omsland & Magnus, 2014).

Når det gjelder andre typer brudd mangler vi norske beregninger, men analyser av danske forhold tilsier at osteoporotiske brudd sammenlagt koster det norske samfunnet om lag 10 milliarder kroner i året  (Hansen, Mathiesen, Vestergaard, Petersen, & Ehlers, 2013).

Risikofaktorer og forebygging

Det finnes en rekke kjente risikofaktorer for osteoporose, blant annet høy alder, undervekt, inaktivitet og røyking (Lewiecki, 2021). Tilstrekkelig inntak av kalsium og vitamin D, samt vektbærende fysisk aktivitet, har betydning både for å oppnå ens potensiale for maksimal beintetthet i ung alder (Weaver et al., 2016) og for å vedlikeholde beintetthet og forebygge beintap etter overgangsalderen og i alderdommen (Lewiecki, 2021). Mer utdypende informasjon finnes i faktaarket om beinskjørhet (osteoporose) og brudd.

Tidligere brudd er en viktig risikofaktor for nytt brudd. Blant dem som brekker hoften vil 20–25 prosent få et nytt brudd i løpet av de nærmeste fem årene (Ahmed et al., 2013; Omsland et al., 2013).

Bruk av medikamenter som hemmer nedbryting av beinvev (bisfosfonater) kan redusere risikoen for nye brudd med omkring 50 prosent (Wells et al., 2008). Nasjonale registerdata fra Norge har vist at bare 14 prosent av kvinner og 4 prosent av menn som hadde hatt et hoftebrudd brukte slike medikamenter om lag et år etter hoftebruddet (Devold et al., 2013). En 20 prosent risiko for å få et osteoporotisk brudd de neste ti år, beregnet ved et bruddprediksjonsverktøy, er en allment akseptert indikasjon for å forskrive forebyggende medikamentell behandling. Tall fra Nord-Trøndelag viser imidlertid at blant personer som hadde minst 20 prosent risiko for å få et osteoporotisk brudd de neste ti år var det bare en fjerdedel av kvinnene og mindre enn en femtedel av mennene som fikk slik behandling (Hoff et al., 2018).

Artrose

Forekomst

Artrose kan ramme ledd i hele kroppen, men kne-, hofte- og håndartrose er hyppigst og opptrer hos om lag 13 prosent av befolkningen. Artrose er hyppigst hos de over 50 år, og det er flere kvinner enn menn som rammes (Grotle, Hagen, Natvig, Dahl, & Kvien, 2008).

Artrose er en leddsykdom som påvirker hele leddet, ikke bare brusken, og medfører betydelige smerter, nedsatt funksjon og redusert livskvalitet. I en studie over forekomst av kroniske muskel- og skjelettlidelser i Norge, var artrose den hyppigste lidelsen blant kvinner (11,2 prosent) og nest hyppigst (5,5 prosent, etter smerter i nakke og rygg) hos menn (Kinge et al., 2015).

Konsekvenser

Artrose er en av de vanligste årsakene til smerter, funksjonsnedsettelse og uførhet hos eldre, men en rapport fra Osteoarthritis Research Society International påstår at over 40 prosent av de som rammes er i fulltids- eller deltidsarbeid (Osteoarthritis Research Society International, 2016). Etter ryggplager er artrose den diagnosegruppen av muskel- og skjelettskader, sykdommer og plager som koster samfunnet mest (Skogli et al., 2019).  

Risikofaktorer og forebygging

De største risikofaktorene for artrose er alder, overvekt, inaktivitet (som fører til redusert lårmuskelstyrke som er knyttet til kneartrose), og tidligere store leddskader (Allen, Thoma, & Golightly, 2022; Swain, Sarmanova, Coupland, Doherty, & Zhang, 2020). Personer med tidligere kneskader har en 4 til 6 ganger høyere risiko for å utvikle kneartrose over tid enn andre, og i yngre alder (Øiestad, Juhl, Eitzen, & Thorlund, 2015). Forebygging av skader samt kunnskapsbaserte tiltak for å bedre funksjon etter skader er vesentlige tiltak for å forebygge denne typen artrose.

Førstelinjebehandling for kne- og hofteartrose er fysisk aktivitet og veiledet trening, samt eventuell vektreduksjon.  

Andre revmatiske sykdommer

Forekomst

Gruppen betennelsesaktige revmatiske sykdommer består av flere tilstander, som hver for seg er relativt sjeldne. Forekomsten av revmatoid artritt (leddgikt) er for eksempel under 1 prosent (Aletaha & Smolen, 2018; Kvien et al., 1997; Uhlig, Moe, & Kvien, 2014).

Internasjonale undersøkelser tyder på at rundt 8 prosent rammes av en eller annen form for inflammatorisk revmatisk sykdom i løpet av livet (Crowson et al., 2011). De fleste av disse sykdomstilfellene er kroniske. 

Fibromyalgi er en kronisk smertetilstand som blant annet karakteriseres av utbredte muskelsmerter (Marques, Santo, Berssaneti, Matsutani, & Yuan, 2017). Forekomsten i befolkningen er om lag 5 prosent (Gran, 2003; Jones et al., 2015; Marques et al., 2017). Fibromyalgi har lenge vært ansett som en sykdom som i størst grad rammer kvinner, men nyere diagnosekriterier har ført til at denne kjønnsforskjellen ikke lenger er like tydelig (Jones et al., 2015).

Konsekvenser

Mange med revmatiske sykdommer faller ut av arbeidslivet. I en studie av pasienter med revmatoid artritt, basert på leddgiktsregisteret i Oslo, var 40 prosent av deltakerne uføretrygdet (Ødegård, Finset, Kvien, Mowinckel, & Uhlig, 2005). Tilsvarende funn er gjort for den revmatiske sykdommen Bekhterevs sykdom (Bakland, Gran, Becker-Merok, Nordvåg, & Nossent, 2011). Bedre medikamentell behandling ser ut til å kunne forebygge behovet for uføretrygd i pasientgruppen (Halpern, Cifaldi, & Kvien, 2009).

 Risikofaktorer og forebygging

Årsakene til ulike typer revmatiske sykdommer er delvis ukjente, men genetiske faktorer ser ut til å spille en rolle. Røyking ser ut til å disponere for revmatoid artritt (Deane et al., 2017; Uhlig, Hagen, & Kvien, 1999). Tall fra Sverige tyder på at 20 prosent av nye tilfeller kunne vært unngått dersom man klarte å eliminere røyking helt i befolkningen (Källberg et al., 2011).

Det har skjedd en betydelig utvikling i den medikamentelle behandlingen av inflammatoriske revmatiske sykdommer de siste 10-15 årene, spesielt for revmatoid artritt. Dette har ført til at denne pasientgruppen har fått færre plager og bedre funksjon (Aletaha & Smolen, 2018; Austad, Kvien, Olsen, & Uhlig, 2015; Haugeberg, Hansen, Soldal, & Sokka, 2015).

Datagrunnlag

Følgende hovedkilder er benyttet:

• Statistisk sentralbyrås (SSBs) helse- og levekårsundersøkelse i perioden 2002-2012, 2015 og 2019 (Statistisk sentralbyrå, 2019)
• Kontroll og utbetaling av helserefusjoner (KUHR-databasen), Helsedirektoratet.
• Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag og Tromsø.
• Publiserte forskningsrapporter og analyser.
• Det globale sykdomsbyrdeprosjektet, Global Burden of Disease 2019.(Institute for Health Metrics and Evaluation, 2021) Informasjon om begrepene metodene og datakilder finnes på nettsiden til Senter for sykdomsbyrde.