Psykiske plager og lidelser hos voksne

Hovedpunkter

• Psykiske plager er vanlig i den voksne befolkningen, og særlig utbredt blant unge voksne. For unge voksne, spesielt unge kvinner, har det vært en økning i andelen som rapporterer om psykiske plager de siste femten årene. Det er særlig symptomer på angst som har økt.
• Omtrent 2 av 10 vil oppfylle kriteriene for en psykisk lidelse i løpet av et år, ifølge forekomststudier
• Omtrent 2 av 10 var i kontakt med enten fastlege, legevakt eller spesialisthelsetjenesten for psykiske symptomer eller lidelser i løpet av året 2023. Rundt 1 av 20 var i kontakt med spesialisthelsetjenesten.
• Utvikling over tid for vanlige psykiske lidelser, som angst og depresjon, varierer mellom aldersgrupper. Det har vært en økning i kontakt med helsetjenesten knyttet til vanlige psykiske lidelser blant unge voksne, mens det har vært stabilitet blant eldre aldersgrupper. Andelen med alvorlige psykiske lidelser, som schizofreni og bipolar lidelse, er stabil i alle aldersgrupper.
• Mennesker med psykiske lidelser utgjør en stor og sammensatt gruppe, og det er stor variasjon mellom lidelser.
• Vi kjenner ikke fullt ut årsakene og mekanismene bak psykiske lidelser. Det er imidlertid stor enighet om at både genetiske og miljømessige faktorer virker inn, og at mange risikofaktorer virker sammen.
• Psykiske lidelser virker inn på funksjon i ulike livsområder, som for eksempel fungering i relasjoner og arbeid. Videre er psykiske lidelser forbundet med kortere forventet levealder, og dette gjelder særlig alvorlige psykiske lidelser som schizofreni og bipolar lidelse.

Om psykiske plager og lidelser

Når vi snakker om psykisk helse, skiller vi mellom psykiske plager og psykiske lidelser.

Psykiske plager omfatter tilstander som engstelse, nedstemthet og uro. Psykiske plager kan ses på som vanlige variasjoner i atferd og følelsesliv, ofte knyttet til hendelser og erfaringer. Plagene kan gi ulik grad av symptombelastning, fra lette til sterkere plager, uten at det nødvendigvis karakteriseres som en psykisk lidelse.

Begrepet psykiske lidelser blir først brukt når symptombelastningen er stor, varer over tid og er av en slik karakter at kriteriene for en klinisk diagnose er oppfylt. Psykiske lidelser omfatter ulike diagnoser, som angst, depresjon, ADHD, schizofreni og bipolar lidelse. Ved psykiske lidelser foreligger det som oftest et uttalt tap av funksjon, for eksempel i forhold til jobb, skole og familie.

Mange vil oppleve å ha betydelige psykiske plager i kortere eller lengre perioder, uten at dette nødvendigvis vil kreve oppfølging i helsetjenesten. Men for noen kan psykiske plager være symptomer på psykisk lidelse, eller utvikle seg til en psykisk lidelse. Ved å følge utviklingen i andelen av befolkningen som opplever psykiske plager får man innsikt i subjektive opplevelse av psykisk uhelse. Dette gir også en pekepinn på om det er økt risiko for utvikling av psykiske lidelser og behovet for helsehjelp.

Av de som rapporterer om psykiske plager vet vi at rundt 20 prosent vil få en angst- eller depresjonsdiagnose dersom man gjennomfører strukturerte diagnostiske intervjuer (Kirkøen, Ørstavik, et al., 2025), og at rundt 12 prosent av dem kan gjenfinnes med en depresjonsdiagnose i primær- eller spesialisthelsetjenesten (Bramness et al., 2024).

Plagene kan måles ved bruk av spørreskjema der personen selv rapporterer i hvilken grad de opplever ulike plager, ofte knyttet til engstelse, uro eller nedstemthet. Kartlegging av psykiske lidelser krever mer omfattende vurderinger, for eksempel gjennom diagnostiske intervjuer hos lege eller psykolog, eller som ledd i helseundersøkelser.

I dette kapittelet omtales forekomst av psykiske plager, psykiske lidelser, legemiddelbehandling av psykiske lidelser, risikofaktorer og konsekvenser hos voksne. Psykiske lidelser som beskrives nærmere er angst, depresjon, psykoselidelser, og bipolar lidelse. Rusmiddellidelser omtales i et eget kapittel i Folkehelserapporten. Det er også et eget kapittel for psykiske plager og lidelser hos barn og unge. 

Forekomst av psykiske plager

Flere norske undersøkelser har kartlagt andel voksne med selvrapporterte psykiske plager. De fleste av disse har benyttet spørreskjema som kartlegger symptomer på angst og depresjon.

Nyere tilgjengelige tall for psykiske plager hos voksne i Norge kommer fra Fylkeshelseundersøkelsene i Agder (2023) og Oslo (2024) og livskvalitetsundersøkelsen til SSB (2024). En studie basert på data fra disse undersøkelsene viser at i 2023 og 2024 er det rundt 40 prosent av kvinner og rundt 25 prosent av menn (alder 18-79 år) som rapporterer om psykiske plager (Kirkøen, Eriksen, et al., 2025). Psykiske plager varierer etter alder og kjønn:

• Andelen psykiske plager er høyest hos kvinner og menn i 20- og 30-årene.
• Rundt 60 prosent av kvinner og 40 prosent av menn i alderen 20-29 år rapporterer om psykiske plager.
• Om lag 20 prosent av kvinner og 10 prosent av menn i alderen 70-79 år rapporterer om psykiske plager.

Utvikling over tid

Flere norske undersøkelser har målt psykiske plager over tid (figur 1 og 2). Samlet viser de en økning i andelen unge voksne og studenter som rapporterer om psykiske plager over de siste tiårene (Kirkøen, Eriksen, et al., 2025; Sivertsen et al., 2025). Økningen er størst blant unge kvinner. For kvinner og menn midt i livet ser vi få endringer, mens vi ser en nedgang i symptomer hos de eldste. Dette mønsteret, med ulik utvikling for unge og eldre, ser vi også internasjonalt (Botha, Morris, Butterworth, & Glozier, 2023; Nguyen & O'Neill, 2025; Udupa, Twenge, McAllister, & Joiner, 2023).

Figur 1 viser utviklingen i psykiske plager i ulike undersøkelser hos kvinner i ulike aldersgrupper.

Figur 1. Psykiske plager hos kvinner

Den største økningen i psykiske plager over tid ser vi hos kvinner i 20-årene (Kirkøen, Eriksen, et al., 2025). På slutten av 90-tallet var det under 20 prosent av kvinner i 20-årene som rapporterte psykiske plager, mens andelen etter 2020 ligger på 30-60 prosent (se Figur 1). Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT) viser at økningen i andelen med angstsymptomer (fra 16 prosent til 32 prosent) er større enn økningen i andelen med depressive symptomer (fra 4 prosent til 11 prosent) (Krokstad et al., 2022). For kvinner i 30- og 40-årene observerer vi også økning i psykiske plager, særlig siden 2019. For kvinner i 50-årene er funnene mer blandet: flere studier viser stabilitet, mens andre viser økning eller nedgang. For de eldste kvinnene (60 år og eldre) ser vi stabilitet eller nedgang i psykiske plager. Det er særlig depresjonssymptomer som har gått ned (Krokstad et al., 2022). På 90-tallet hadde 18 prosent av 70- åringer symptomer på depresjon, mens tallet var 8 prosent de siste årene av 2010-tallet.

Figur 2 viser utviklingen i psykiske plager i ulike undersøkelser hos menn i ulike aldersgrupper.

Figur 2. Psykiske plager hos menn

Blant menn ser vi den største økningen i psykiske plager hos de som er i 20-årene. På slutten av 90-tallet var det rundt 10 prosent av menn i 20-årene som rapporterte psykiske plager, mens andelen etter 2020 ligger på 30-40 prosent. HUNT-studien viser at økningen i andelen med angstsymptomer (fra 12 prosent til 19 prosent) er ganske lik økningen i andelen med depressive symptomer (fra 4 prosent til 10 prosent) for unge menn. For menn i 30- og 40-årene observerer vi også økning i psykiske plager, særlig de seneste årene. For menn i 50-årene er funnene mer blandet: flere studier viser stabilitet, mens andre viser økning eller nedgang. For eldre menn ser vi stabilitet eller nedgang i psykiske plager. Det er særlig depresjonssymptomer som har gått ned (Krokstad et al., 2022).

Forekomst av psykiske lidelser 

For å kartlegge forekomst av psykiske lidelser må man gjennomføre befolkningsbaserte undersøkelser med strukturerte diagnostiske intervjuer. Det er ikke publisert noen nye slike forekomst-studier i Norge siden begynnelsen av 2010-tallet. Basert på eldre norske og internasjonale studier er det anslått at rundt 16–22 prosent av den voksne befolkningen oppfyller kriteriene for en psykisk lidelse i løpet av 12 måneder (FHI, 2018). Dette stemmer overens med de to nyeste internasjonale forekomststudiene fra Australia og Nederland, som fastslår at henholdsvis 20 eller 26 prosent oppfyller kriteriene for en psykisk lidelse i løpet av 12 måneder (Slade et al., 2025; Ten Have et al., 2023). De vanligste psykiske lidelsene blant voksne er angstlidelser, depresjon og rusmiddellidelser. Folkehelserapporten har et eget kapittel om rusmiddellidelser.

• Om lag 15 prosent vil få en angstlidelse i løpet av et år (FHI, 2018; Slade et al., 2025; Ten Have et al., 2023). Angst er en psykologisk og fysisk tilstand som kan innebære følelser av frykt, bekymring, uro og panikk og som enten kan utløses av ytre faktorer eller uten noen åpenbar grunn. Det er normalt å kjenne på frykt i hverdagen, men hvis angsten blir kraftig eller vedvarende, kan den klassifiseres som en lidelse.
• Mellom 7 og 10 prosent vil få en depressiv lidelse i løpet av et år (FHI, 2018; Slade et al., 2025; Ten Have et al., 2023). Depressive lidelser er kjennetegnet av nedstemthet og mindre energi enn vanlig, svekket konsentrasjon og interesse for omgivelsene. Søvnen og appetitten er ofte forstyrret, selvtilliten svekket, og forestillinger om skyld og verdiløshet kan være til stede.
• Om lag 1–3,5 prosent vil få en psykoselidelse i løpet av livet (Kringlen, Torgersen, & Cramer, 2001; Perälä et al., 2007). Psykoselidelser kjennetegnes av ulike former for «virkelighetsbrist» som hallusinasjoner (for eksempel stemmehøring eller synsbedrag), vrangforestillinger eller tankeforstyrrelser. Psykoselidelser kan variere fra å være helt kortvarige (ofte relatert til rusbruk eller kraftig stress) til å ha et mer kronisk og langvarig forløp (som for eksempel schizofreni).

To nyere internasjonale studier viser at 40 eller 48 prosent vil oppleve en psykisk lidelse i løpet av livet (Slade et al., 2025; Ten Have et al., 2023). Mål på livstidsforekomst har vist seg å være forholdsvis usikre fordi folk har begrenset hukommelse for psykiske symptomer, noe som fører til underrapportering av lidelser tilbake i tid.

Alder og kjønn

Vi har begrenset kunnskap om forekomsten av psykiske lidelser i ulike aldersgrupper i Norge i dag, men som for psykiske plager viser flere internasjonale studier at forekomsten er høyere blant unge voksne enn blant eldre. Tre europeiske og en australsk studie har vist at 12-månedersforekomsten av psykiske lidelser var om lag dobbelt så høy blant voksne under 34 år som blant personer som var 65 år og eldre (Alonso et al., 2004; Jacobi et al., 2015; Slade et al., 2025; Ten Have et al., 2023).

Personer i de eldste aldersgruppene er ofte dårlig representert i befolkningsundersøkelser, så funnene fra studiene beskrevet over, gjelder ikke de aller eldste. Flere studier har vist forholdsvis høye forekomster av psykiske lidelser blant de aller eldste (Börjesson-Hanson, Waern, Östling, Gustafson, & Skoog, 2011; FHI, 2018).

Forekomsten av angstlidelser (12-måneders prevalens) er fra og med ungdomsalderen nesten dobbelt så høy blant kvinner som blant menn (Alonso et al., 2004; APA, 2013; Baxter, Scott, Vos, & Whiteford, 2013; Slade et al., 2025; Ten Have et al., 2023). Forekomst av depresjon er også vanligere hos kvinner enn hos menn. For alkohollidelser (misbruk og avhengighet), er mønsteret det motsatte, med mer enn dobbelt så høy forekomst hos menn som hos kvinner (Alonso et al., 2004; Slade et al., 2025; Ten Have et al., 2023).

Når det gjelder de mest alvorlige sinnslidelsene finner man gjennomgående mindre kjønnsforskjeller i forekomsten (McGrath, Saha, Chant, & Welham, 2008; Perälä et al., 2007; Saha, Chant, Welham, & McGrath, 2005; Van Der Werf et al., 2014) (Diflorio & Jones, 2010; Perälä et al., 2007). Registrert kontakt med spesialisthelsetjenesten for diagnosene schizofreni og bipolar lidelse i Norge de siste ti år understøtter dette bildet (figur 5 og 6).

Forekomst av psykiske lidelser hos studenter i Norge er funnet å være 57 prosent hos kvinnelige studenter og 43 prosent hos mannlige studenter i løpet av ett år (Sivertsen et al., 2023).

Utvikling over tid

Studier gjennomført før 2010 finner ingen tegn til økning i psykiske lidelser. Vi mangler nyere forekomsts studier i Norge, men internasjonale studier har vist at forekomst av vanlige psykiske lidelser som angst og depresjon (siste 12 måneder) økte fra år 2007 til 2019-2022 (Slade et al., 2025; Ten Have et al., 2023). I begge studier er det unge som driver økningen.

Halvparten med psykiske lidelser har minst to psykiske lidelser

I Osloundersøkelsen fra 1994 til 1997 ble det beregnet at 11,9 prosent av befolkningen ville tilfredsstille kriteriene for to psykiske lidelser i løpet av livet, mens 14,9 prosent ville tilfredsstille kriteriene for tre eller flere (Kringlen et al., 2001). En studie fra Nederland gjennomført fra 2019 til 2022 bekrefter disse tallene og viser samtidig at i løpet av en tolvmånedersperiode vil nesten halvparten av de som har en psykisk lidelse, også ha en eller flere andre psykiske lidelser (Ten Have et al., 2023). Samsykeligheten mellom angst og depresjon er spesielt sterk (Jacobi et al., 2015; Kessler et al., 2005). Det er også høy grad av samsykelighet mellom psykiske lidelser og rusmiddellidelser (Hasin & Grant, 2015). Noe av samsykeligheten skyldes trolig at de samme risikofaktorene i stor grad gir seg utslag i ulike lidelser (Caspi et al., 2025; Krueger & Markon, 2006).

Kontakt med helsetjenesten for psykiske lidelser

I Norge har vi nasjonale registre som registrerer aktivitet i helsetjenestene. Disse registrene kan brukes til å undersøke andelen av voksne som blir registrert med en psykisk plage eller lidelse (Bakken, Ariansen, Knudsen, Johansen, & Vollset, 2020) .

En betydelig andel av den voksne befolkningen er årlig i kontakt med helsetjenesten på grunn av psykiske symptomer og lidelser, se figur 3 og 4. Tall fra 2023 viser at:

• Om lag 18 prosent av alle menn og 26 prosent av alle kvinner var i kontakt med primærhelsetjenesten (fastlege/legevakt) og/eller spesialisthelsetjenesten for psykiske symptomer og lidelser i løpet av ett år.
• Om lag 17 prosent av alle menn og 24 prosent av alle kvinner var i kontakt med primærhelsetjenesten (fastlege/legevakt) for psykiske symptomer og lidelser.
• Om lag 5 prosent av alle menn og 7 prosent av alle kvinner var i kontakt med spesialisthelsetjenesten (sykehus/poliklinikk) for psykiske lidelser.

Figur 3. Kvinner (18-79 år) registrert med en diagnose

Figur 4. Menn (18-79 år) registrert med en diagnose

I perioden 2008-2023 var det en økning i andel av befolkningen som var i kontakt med helsetjenesten for psykiske symptomer og lidelser. Økningen var størst hos kvinner. Kontakt med primær- eller spesialistheltjenesten økte blant kvinner fra 19 prosent i 2008 til 26 prosent i 2023. For menn økte kontakt fra 13 prosent i 2008 til 18 prosent i 2023. Figur 3 og 4 viser at det er kontakt med primærhelsetjenesten som har økt mest.

Kvinner i kontakt med spesialisthelsetjenesten

Figur 5 viser den årlige utviklingen i andelen kvinner (18-79 år) i kontakt med spesialisthelsetjenesten for ulike diagnoser for perioden 2008-2023. Angst er den vanligste diagnosen blant kvinner, etterfulgt av depresjon. Andelen kvinner i kontakt med spesialisthelsetjenesten for en angstdiagnose har økt fra 1.7 prosent til 3 prosent. For depressive lidelser ser vi stabilitet, mens andelen med kontakt knyttet til hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD) har økt. For øvrige diagnoser er utviklingen stabil.

Trendene for vanlige psykiske lidelser varierer mellom aldersgrupper, mens andelen med alvorlige psykiske lidelser er stabil i alle aldersgrupper. Trendene er særlig ulike for den yngste og eldste delen av den voksne befolkningen, illustrert av figur 6 og 7. Når vi bryter tallene ned på aldersgrupper, er økningen i andel med kontakt med spesialisthelsetjenesten for psykiske lidelser størst hos kvinner i alderen 20-29 år. I tillegg til angst og hyperkinetiske forstyrrelser, ser vi i denne gruppen også en økning i kontakt knyttet til depressive lidelser (Figur 6). Vi ser en økning i de samme diagnosene blant kvinner i 30- og 40 årene, men denne er noe svakere. Blant kvinner i 50- og 60-årene er trendene preget av stabilitet. Blant eldre kvinner observerer vi stabile nivåer, med en nedgang i andelen med kontakt knyttet til depressive lidelser (Figur 7).

Figur 5. Kvinner (18-79 år) registrert med ulike diagnoser i spesialisthelsetjenesten

Figur 6. Kvinner (20-29 år) registrert med ulike diagnoser i spesialisthelsetjenesten

Figur 7. Kvinner (70-79 år) registrert med ulike diagnoser i spesialisthelsetjenesten

Menn i kontakt med spesialisthelsetjenesten

Figur 8 viser utviklingen i andelen menn (18-79 år) i kontakt med spesialisthelsetjenesten for ulike diagnoser for perioden 2008-2023. Angst, depresjon og rusmiddellidelser er de vanligste diagnosene som settes hos menn. Vi ser en økning i angstdiagnoser i begynnelsen av perioden, etterfulgt av stabilitet. Blant menn har det også vært en økning i kontakt med spesialisthelsetjenesten for hyperkinetiske forstyrrelser (ADHD). For øvrige diagnoser er utviklingen stabil.

Trendene for vanlige lidelser varierer mellom aldersgrupper, mens andelen med alvorlige psykiske lidelser er stabil i alle aldersgrupper. Når vi ser på ulike aldersgrupper, er økningen i kontakt med spesialisthelsetjenesten på grunn av angst og hyperkinetiske lidelser tydeligst i hos unge menn i 20-årene (Figur 9). Vi ser en økning i de samme diagnosene blant menn i 30- og 40 årene, men denne er noe svakere. Blant menn i 50-, 60- og og 70-årene (Figur 10) er utviklingen stabil. Samlet har økningen i kontakt med spesialisthelsetjenesten vært større hos kvinner enn hos menn.

Figur 8. Menn (18-79 år) registrert med ulike diagnoser i spesialisthelsetjenesten

Figur 9. Menn (20-29 år) registrert med ulike diagnoser i spesialisthelsetjenesten

Figur 10. Menn (70-79 år) registrert med ulike diagnoser i spesialisthelsetjenesten

Bruk av helsetjenestene i forbindelse med covid-19-pandemien er beskrevet i detalj under kapitlet Psykisk helse under pandemien.

Det er viktig å påpeke at data fra kontakt med primær- og spesialisthelsetjenesten ikke gir et komplett bilde over forekomst eller utvikling over tid. For å få en oversikt over den reelle forekomsten av psykiske plager og lidelser i befolkningen, må man å sammenholde funn fra forskjellige kilder, som store befolkningsundersøkelser av selvrapporterte psykiske plager, befolkningsundersøkelser med strukturerte diagnostiske intervjuer og registreringer i nasjonalt dekkende helseregistre.

Mange med psykiske lidelser er ikke i kontakt med helsetjenesten

Norske og utenlandske studier viser at mange av de som har psykiske lidelser ikke har vært i kontakt med helsetjenesten (Alonso et al., 2004; Bramness et al., 2024; Layard, 2006; Moussavi et al., 2007; Thornicroft et al., 2017; Torvik et al., 2018).

En studie fra Folkehelseinstituttet har sammenstilt registerdata på psykiske lidelser fra primær- og spesialisthelsetjenesten med informasjon fra diagnostisk intervju (Torvik et al., 2018). Resultatene viser at de fleste som hadde en psykisk lidelse ikke var i kontakt med helsetjenesten:

Blant de som hadde angstdiagnose basert på strukturert intervju hadde

• 21 prosent fått en angstdiagnose av fastlege eller legevakt.
• 18 prosent fått en angstdiagnose i spesialisthelsetjenesten

Blant de som hadde depresjonsdiagnose basert på strukturert intervju, hadde

• 36 prosent fått en depresjonsdiagnose av fastlege eller legevakt.
• 15 prosent fått en depresjonsdiagnose i spesialisthelsetjenesten.

En del hadde fått behandling for andre psykiske lidelser enn det de oppga i intervjuet.

Blant de med depressive symptomer i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag eller i Tromsøundersøkelsen, var det kun 12 prosent som var registrert med en diagnose på depresjon satt av fastlege, legevakt, spesialisthelsetjenesten eller som hadde fått utskrevet legemiddelbehandling (Bramness et al., 2024).

Vi har begrenset kunnskap om behandlingsdekningen for personer med psykiske lidelser i Norge. Årsaken til dette er først og fremst at vi ikke har hatt noen landsdekkende, representative forekomstundersøkelser av psykiske lidelser i befolkningen. Selv om vi har god oversikt over behandling av psykiske lidelser hos fastlege/legevakt, mangler vi oversikt over hvor mange som får andre tilbud i primærhelsetjenesten (for eksempel kommunepsykologer og psykiatriske sykepleiere), samt fra helprivate aktører uten offentlig refusjonsordning.

Utvikling over tid for psykiske plager og lidelser samlet

Tallene vi har vist til over, viser at:

• Blant unge voksne og studenter er det en økning i andelen som rapporterer om psykiske plager over de siste tiårene. Økningen er særlig stor blant unge kvinner, mens utviklingen for eldre aldersgrupper er mer stabil.
• Det har vært en økning i andelen av befolkningen som har vært i kontakt med primærhelsetjenesten for psykiske lidelser de siste ti årene, særlig blant unge voksne.
• Vi har observert noe økning i andelen av befolkningen i kontakt med spesialisthelsetjenesten for vanlige psykiske lidelser, særlig blant unge voksne.
• Andelen som er i kontakt med helsetjenesten knyttet til alvorlige psykiske lidelser (som schizofreni og bipolar lidelse) er stabil i alle aldersgrupper.

Samlet sett ser vi en økning i selvrapporterte psykiske plager og økt kontakt med helsetjenesten for vanlige psykiske plager og lidelser blant unge voksne. I tillegg observeres en økning i antall sykmeldte med psykisk lidelse som diagnose fra 2018-2023 i Norge (Delalic & Lunde, 2025). Dette peker i retning av en reell økning i psykisk uhelse i befolkningen. Samtidig trenger ikke disse utviklingstrekkene nødvendigvis å gjenspeile endringer i forekomst alene. De kan også reflektere endringer i hvordan vi forstår og rapporterer egen psykisk helse, organiseringen av helsevesenet og/eller endringer i hjelpesøkende atferd. Økningen i kontakt med primærhelsetjenesten sammenfaller med innføringen av Samhandlingsreformen i 2012, som flyttet mer ansvar for psykisk syke til fastleger og kommuner. Det kan også tenkes at det har vært en underbehandling av enkelte psykiske lidelser, men at disse i løpet av de siste ti årene har blitt bedre fanget opp av primærhelsetjenesten.

Internasjonalt viser de nyeste befolkningsstudiene en økning i forekomsten av de vanligste psykiske lidelsene. (Slade et al., 2025; Ten Have et al., 2023).

Legemiddelbehandling av psykiske lidelser

Psykososiale tiltak, samtaleterapi og legemidler utgjør en viktig del av behandlingen av psykiske lidelser. Som en del av helhetlig tilnærming har legemidler en spesielt viktig plass i behandlingen av mer alvorlige tilstander. Å studere utvikling av legemiddelbruk for psykiske lidelser i befolkningen over tid kan gi oss nyttig informasjon om utvikling av forekomst og behandlingsbehovet. Vi har derfor valgt å beskrive utviklingen i bruken av legemidler som benyttes i behandling av et utvalg av vanlige og alvorlige psykiske lidelser hos voksne mellom 18 og 79 år.

Angst og depresjon

For både angst og depresjon er behandling med antidepressiver førstevalg når det er behov for medikamentell behandling. I 2025 fikk 8,6 prosent av kvinnene og 4,7 prosent av mennene antidepressiver for behandling av depresjon eller angst. Det er flere som behandles for depresjon enn angst, og noen blir behandlet både for depresjon og angst samme år. Andelen av befolkningen som behandles med antidepressiver for angst og depresjon har vært relativt stabil i perioden 2010-2025, med en svak økning de siste 5 årene spesielt for kvinner (figur 11).

Figur 11. Antidepressiver for angst og depresjon

Bruk av antidepressiver øker med alderen, både for kvinner og menn (figur 12 og 13). Figuren viser at for de to yngste aldersgruppene av kvinner har det vært en økning i andelen som behandles med antidepressiver for angst og depresjon. For de to eldste aldergruppene har det derimot vært en nedgang i perioden, mest uttalt for de eldste kvinnene.

Figur 12. Antidepressiver for angst og depresjon - kvinner

Figur 13. Antidepressiver for angst og depresjon - menn

Tidligere har angstdempende benzodiazepiner blitt brukt en del i behandling av angst. Disse legemidlene er avhengighetsskapende og skal ikke brukes over lengre tid. I henhold til de nyeste retningslinjene for behandling av angstlidelser har benzodiazepiner nå en begrenset plass som symptomatisk behandling, men kan unntaksvis brukes ved forbigående angstepisoder eller i påvente av at annen medikamentell behandling skal virke. Flere kvinner enn menn får forskrevet angstdempende benzodiazepiner. I 2025 fikk 5,2 prosent av alle kvinner og 3,1 prosent av alle menn i voksen alder angstdempende benzodiazepiner. Siden 2010 har det vært en jevn nedgang i bruken av angstdempende benzodiazepiner, både blant kvinner og menn (figur 14) i tråd med retningslinjene.

Figur 14. Angstdempende benzodiazepiner

Schizofreni-lignende psykoser

Antipsykotika kombinert med psykososiale behandlingstiltak er sentralt i behandling av de fleste psykotiske tilstander. I Norge har andelen voksne personer i befolkningen som behandles med antipsykotika for schizofreni-lignende psykoser vært stabil og ligget i underkant av 1 prosent av befolkningen i perioden 2010-2025. Det er ikke uttalte kjønnsforskjeller i legemiddelbehandlingen (figur 15). En studie fra Norge viste at blant 8052 personer i alderen 16-45 år som ble diagnostisert med schizofreni-lignende psykose for første gang i perioden 2011-2019, startet i overkant av halvparten (55 prosent) med antipsykotikabehandling i løpet av ett år (Odsbu et al., 2025).

Figur 15. Antipsykotika ved schizofreni-lignende psykose

Bipolar lidelse

Mål for medikamentell behandling ved bipolar lidelse er å forebygge og behandle stemningsepisoder. Gruppen av medikamenter som brukes ved bipolar lidelse kalles stemningsstabiliserende og består av litium, noen typer antiepileptika og antipsykotika.

I 2025 fikk rundt 4000 kvinner (0,19 prosent) og 3000 menn (0,14 prosent) i alderen 18-79 år utlevert litium på resept. Andelen av befolkningen som bruker litium er større blant eldre sammenlignet med yngre aldersgrupper. Det har vært en svak nedgang i bruk av litium både blant kvinner og menn (figur 16).

Figur 16. Litium - stemningsstabiliserende

I 2025 fikk 0,64 prosent av kvinnene og 0,42 prosent av mennene i alderen 18-79 år utlevert antiepileptika på resept for behandling av bipolar lidelse. For både kvinner og menn øker bruken med alderen frem til aldersgruppen 50-59 år som har høyest andel brukere (0,78 prosent kvinner og 0,53 prosent menn). I eldre aldersgrupper er andelene noe lavere. Bruken av antiepileptika ved bipolar lidelse har holdt seg relativt stabil i perioden 2010-2025 (figur 17).

Figur 17. Antiepileptika - stemningsstabiliserende

I 2025 fikk 1,7 prosent av kvinnene og 1,3 prosent av mennene i alderen 18-79 år utlevert antipsykotika på resept for behandling av bipolar lidelse. Det har vært en økning i bruk av antipsykotika for denne indikasjonen (figur 18). Vi vet ikke om denne økningen skyldes økt kortvarig bruk av lavdose antipsykotikum(Debernard, Frost, & Roland, 2019).

Figur 18. Antipsykotika - stemningsstabiliserende

Overdødelighet ved psykiske lidelser

Forventet levealder for personer med psykiske lidelser er kortere sammenlignet med den generelle befolkningen (Chan et al., 2023; Plana-Ripoll et al., 2019). Overdødeligheten er mest uttalt for de alvorlige lidelsene som schizofreni og bipolar lidelse (Biazus et al., 2023; M. Solmi et al., 2025). Norske tall viser at forventet levealder er redusert med omtrent 13 år for menn og omtrent 10 år for kvinner med alvorlige psykiske lidelser (Hjell, Reneflot, & Tesli, 2026). Samsykelighet mellom psykiske lidelser og rusmiddellidelser kan redusere antall leveår ytterligere (Heiberg et al., 2018; Plana‐Ripoll et al., 2020). Danske tall viser at mens dødelighetsgapet for mennesker med depresjon og angst har blitt noe mindre over tid, forblir antall tapte leveår hos mennesker med alvorlige psykiske lidelser betydelig og uendret (Plana-Ripoll et al., 2020; Plana‐Ripoll, Nordentoft, Lousdal, Tarp, & Momen, 2026).

Til dels skyldes overdødeligheten hos mennesker med psykiske lidelser ulykker og selvmord, men mesteparten av tapte leveår kan tilskrives fysiske sykdommer som for eksempel hjerte- og karsykdommer, diabetes og kroniske lungesykdommer (Chesney, Goodwin, & Fazel, 2014; Plana-Ripoll et al., 2019). Til tross for tapte leveår knyttet til samsykelighet mellom psykiske og fysiske sykdommer, har flere studier funnet at mennesker med alvorlige psykiske lidelser i mindre grad diagnostiseres og behandles for disse fysiske sykdommene (Heiberg et al., 2025; M. Solmi et al., 2021; Wagner et al., 2026). Flere initiativer fremhever derfor behov for målrettede livsstilintervensjoner og integrerte helsetjenester (Helse- og omsorgsdepartementet, 2025; Legeforeningensarbeidsgruppe, 2023; Liu et al., 2017; Teasdale et al., 2025; Ukom, 2023).

Risikofaktorer

Hva som forårsaker psykiske plager og lidelser er ikke fullt ut forstått, derfor omtales risikofaktorer heller enn årsaksfaktorer. Det er imidlertid stor enighet om at psykiske lidelser blir til gjennom et komplisert samspill mellom genetiske og miljømessige faktorer. De samme risikofaktorene kan føre til ulike utfall hos ulike personer, samtidig som forskjellige utgangspunkt og risikofaktorer også kan føre til den samme lidelsen. I den biopsykososiale forklaringsmodellen deles risikofaktorer inn i det som omhandler individet selv (som biologi, psykologi og levevaner), og det som tilskrives miljøet. Forskningen på risikofaktorer er omfattende og til dels sprikende. Oversikten vil derfor ikke være fullstendig, men er basert på store paraplyoversiktsstudier og meta-analyser. Mange av de samme risikofaktorene vil gjelde for psykiske plager som for psykiske lidelser, og ofte vil styrken og varigheten av risikofaktorene ha betydning for om plagene utvikler seg til en psykisk lidelse.

Individbaserte risikofaktorer

Genetikk

Genetiske faktorer bidrar til risikoen for psykisk uhelse. Dersom man har en slektning med psykisk lidelse har man noe høyere risiko for selv å ha en psykisk lidelse. Den absolutte risikoen er likevel lav, selv med nært slektskap til en person med alvorlig psykisk lidelse (Lichtenstein et al., 2009). Et stort antall genvarianter, hver med liten effekt, bidrar til risiko for psykiske lidelser, både i samspill med hverandre og med miljøfaktorer. Det er stort overlapp i de genetiske risikofaktorene for ulike psykiske lidelser (Grotzinger et al., 2025). Den estimerte arvbarheten varierer for ulike psykiske lidelser:

• ≈ 35-60 prosent for vanlige psykiske lidelser som angst og depresjon (Hettema, Neale, & Kendler, 2001; Sullivan, Neale, & Kendler, 2000)
• ≈ 30-70 prosent for personlighetsforstyrrelsene (Gjerde et al., 2015; Kendler et al., 2015; Reichborn-Kjennerud et al., 2015)
• ≈ 80 prosent for schizofreni og bipolar lidelse (Hilker et al., 2018; O'Connell & Coombes, 2021)

 Samlet sett har altså alvorlige psykiske lidelser høyere grad av arvbarhet enn de milde og moderate lidelsene.

Biologiske faktorer

Flere forhold rundt svangerskap og fødsel er funnet å være robuste risikofaktorer for senere psykiske lidelser. Å bli født for tidlig (Hazzard et al., 2023), vitamin D-mangel (Hazzard et al., 2023) (Kirkbride et al., 2024), mors overvekt før eller underveis i svangerskapet og mors røyking i svangerskapet (Arango et al., 2021) er assosiert med økt risiko for psykiske lidelser som depresjon og nevroutviklingsforstyrrelser. Videre er komplikasjoner i forbindelse med svangerskap og fødsel, stress og enkelte infeksjoner i svangerskapet forbundet med økt risiko for senere psykisk lidelse (Davies et al., 2020; Kirkbride et al., 2024). Det er funnet at enkelte fysiske avvik i hjernen (som det å ha mindre grå hjernemasse) kan være tegn på at man er ekstra utsatt for å utvikle psykiske lidelser (Lynch, Sunderland, Newton, & Chapman, 2021). Faktorer som handler om kroppens forbrenning og energiomsetning, fedme, seksuell dysfunksjon og tidlig pubertet er også assosiert med psykiske lidelser (Arango et al., 2021; Hazzard et al., 2023; Lynch et al., 2021).

Psykologiske faktorer

Personlighetstrekk og reguleringsvansker er særlig trukket fram som sentrale psykologiske risikofaktorer for psykiske lidelser. Personlighetstrekket nevrotisisme er assosiert med økt risiko for ulike psykiske lidelser (Fullana et al., 2020; Hazzard et al., 2023; Lynch et al., 2021). Negativ affektivitet, tilbakeholdenhet, lav viljestyrt kontroll og det å ha vansker med hjernens «styringssystem» (eksekutive funksjoner som det å planlegge, organisere og styre tanker og handlinger) peker mot selvregulering og emosjonsregulering som risikofaktorer (Fullana et al., 2020; Lynch et al., 2021). For internaliserende lidelser som angst, depresjon og spiseforstyrrelser er ulike aspekter ved perfeksjonisme, lav selvfølelse og utrygg tilknytning også funnet å være mulige risikofaktorer (Fullana et al., 2020; Hazzard et al., 2023). Det å ha opplevd tidlige tegn og symptomer på mulig kommende psykose er særlig sterkt assosiert med senere psykoselidelse, inkludert schizofreni (Arango et al., 2021; Fullana et al., 2020; Hazzard et al., 2023).

Levevaner

Flere ulike levevaner er knyttet til økt risiko for psykiske lidelser.

• Vansker med søvn er forbundet med økt risiko for de fleste typer psykiske lidelser (Arango et al., 2021; Hertenstein et al., 2019).
• Fysisk inaktivitet er knyttet til økt risiko for psykiske lidelser som angst, depresjon og spiseforstyrrelse (Hazzard et al., 2023).
• Cannabisbruk er en robust risikofaktor for psykoselidelser (Arango et al., 2021). Det er estimert at dersom cannabisbruk ikke forekom i befolkningen kunne 10 prosent av psykosetilfeller være unngått (Dragioti et al., 2022).

Miljømessige risikofaktorer

Miljømessige forhold har betydning for utvikling av psykiske lidelser. Miljøet rundt oss kan deles inn i flere lag, fra det mest nære som hjem og familie, til det som omhandler samfunnstrukturelle forhold (Bronfenbrenner, 1979).  

Traumer og belastende livshendelser

En av de mest robuste risikofaktorene for psykiske lidelser er belastende livshendelser i barndommen (Arango et al., 2021). Eksempler på slike belastende livshendelser er emosjonell omsorgssvikt, neglekt, samt fysisk og seksuelt misbruk i barndom (Fullana et al., 2020; Hazzard et al., 2023; Kirkbride et al., 2024; Lynch et al., 2021). Dersom belastende hendelser i barndom ikke forekom i populasjonen, er det estimert at man ville unngått 38 prosent av alle schizofrenitilfeller samt 13 prosent av alle depresjonstilfeller (Dragioti et al., 2022). Belastende og traumatiske opplevelser kan imidlertid hende når som helst i livet, og er funnet å øke risikoen betydelig ikke bare for posttraumatisk stressyndrom men også for de fleste typer psykiske lidelser (Hogg et al., 2023). Eksempler på slike belastende eller traumatiske hendelser kan være å bli utsatt for eller være vitne til en ulykke, fysisk eller seksuell vold, krigshandlinger, naturkatastrofer, eller å oppleve at noen som står deg nær blir skadet eller dør. 

Helsekonsekvenser av vold og overgrep er beskrevet i kapittelet om vold og seksuelle overgrep.

Relasjonelle faktorer

Å oppleve ensomhet og lav grad av sosial støtte er forbundet med økt risiko for psykiske lidelser (Mann et al., 2022; Wang, Mann, Lloyd-Evans, Ma, & Johnson, 2018). Mobbing i barne- og ungdomsår kan være svært ødeleggende for psykisk helse og er robust assosiert med senere psykiske vansker, blant annet depresjon, angst og selvmordsforsøk (Moore et al., 2017). Også i voksenlivet kan mobbing være ødeleggende. Mobbing på arbeidsplassen er blant annet sterkt knyttet til senere depresjon (Hazzard et al., 2023). Brutte relasjoner kan også være skadelig for psykisk helse. For eksempel er enkestatus forbundet med økt risiko for depresjon (Arango et al., 2021). En oppvekst preget av hard eller overbeskyttende foreldrestil, samt høy grad av psykisk kontroll er også assosiert med senere psykisk lidelse (Fullana et al., 2020; Hazzard et al., 2023).

Sosioøkonomiske og sosiodemografiske forskjeller i psykiske lidelser

På gruppenivå ser vi at forekomsten av psykiske lidelser er høyere blant dem med lavere inntekt, lavere utdanning og mindre tilknytning til arbeidslivet (Alegría, Alvarez, Cheng, & Falgas-Bague, 2023; Ebeltoft, Ystrøm, Ayorech, & Eilertsen, 2026; Kinge et al., 2021; Kirkbride et al., 2024; Thomson et al., 2022). Den nasjonale folkehelseundersøkelsen (NHUS, 2025) viser at psykiske plager er mer utbredt blant personer med lavere utdanning og blant dem som opplever sin økonomiske situasjon som vanskelig (Vedaa et al., 2026). Samtidig viser internasjonale studier at forholdet mellom sosioøkonomisk status og psykiske lidelser er komplekst og avhengig av type lidelse. For eksempel har angst og depresjon i voksen alder en sterk sammenheng med foreldres inntekt i oppveksten (Evensen et al., 2021; Fryers, Melzer, & Jenkins, 2003; Lorant et al., 2003) mens foreldrene til personer med schizofreni (Byrne, Agerbo, Eaton, & Mortensen, 2004; Tesli et al., 2022) og spiseforstyrrelser (Kinge et al., 2021) har like høy sosioøkonomisk status som resten av befolkningen. Det er sannsynlig at problemer med økonomi og arbeidsliv kan disponere for psykiske plager eller lidelser, men psykiske plager eller lidelser kan også vanskeliggjøre utdannelse og arbeidslivsdeltakelse som over tid gir lavere sosioøkonomisk status. Det er funnet støtte for begge typer mekanismer (Andreu-Bernabeu, González-Peñas, Arango, & Díaz-Caneja, 2023).

Det å være kvinne, innvandrer, ungdom eller ung voksen, etnisk eller seksuell minoritet, eller å ha lav sosioøkonomisk status er kjente sosiodemografiske variabler assosiert med økt risiko for enkelte psykiske lidelser (Arango et al., 2021; Barr, Bigdeli, & Meyers, 2022; Fullana et al., 2020; Kirkbride et al., 2024). Det er også funnet at det å vokse opp i urbane strøk er forbundet med økt risiko for psykose, men ikke for andre psykiske lidelser (F. Solmi, Dykxhoorn, & Kirkbride, 2017). Dårlige boforhold og usikker migrasjonsstatus er også knyttet til økt risiko for flere typer psykiske lidelser (Côté-Olijnyk, Perry, Paré, & Kronick, 2024; Singh, Daniel, Baker, & Bentley, 2019).

Arbeidslivsfaktorer

Forhold på arbeidsplassen kan også påvirke psykisk helse. Det er sterk evidens for at høy belastning på jobb, kombinert med lite innflytelse over egen arbeidssituasjon, er knyttet til risiko for å utvikle depresjon (Arango et al., 2021). Dersom slike typer belastninger på arbeidsplasser ikke hadde forekommet i populasjonen er det estimert at 13% prosent av depresjonstilfeller kunne vært unngått (Dragioti et al., 2022). Videre er lav stabilitet og usikkerhet i jobbsituasjon knyttet til psykiske lidelser som angst og depresjon (Hazzard et al., 2023). Det å ha gjeld er også assosiert med økt risiko for både psykisk lidelse og selvmord (Richardson, Elliott, & Roberts, 2013). 

Konsekvenser av psykiske lidelser

Psykiske lidelser virker inn på funksjon i ulike livsområder og har konsekvenser for både personer som rammes av lidelsen, familien deres og samfunnet.

• Psykiske lidelser stod sammen med kreft, hjerte- og karsykdom, muskel- og skjelettsykdommer og nevrologiske lidelser for over halvparten av sykdomsbyrden i Norge i 2023 (se kapittel om sykdomsbyrde i Norge).

• Psykiske lidelser er viktige årsaker til sykdomsbyrde fordi de gir mange år med helsetap. Det har vært en betydelig økning i sykdomsbyrde for psykiske lidelser siden 2010, og det er særlig helsetap fra angstlidelser og depressive lidelser som har økt (Forthun, Madsen, Knudsen, & Schwinger, 2025).

• Alvorlige psykiske lidelser som schizofreni og bipolar lidelse er forbundet med uttalt helsetap, ofte langvarig funksjonstap, fysiske sykdommer og redusert forventet levealder (Hay et al., 2025; Hjell et al., 2026).
• Når man beregner det økonomiske tapet på samfunnsnivå knyttet til at folk ikke kan jobbe på grunn av sykdom eller tidlig død, rangerer psykiske lidelser og rusmiddellidelser høyest blant alle lidelser (Kinge et al., 2024).

Sykemelding og uføretrygd

Vansker med å fungere i arbeid er en vanlig konsekvens av psykiske lidelser. En ny norsk studie viser at blant personer som er i behandling for psykiske diagnoser (både i primær- og spesialisthelsetjenesten), er det omtrent 46 prosent som er i jobb kontinuerlig både de 12 månedene før og de 12 månedene etter oppstart av behandling (Lundqvist et al., 2025). Videre ser vi at:

• Psykiske lidelser utgjorde omtrent 27 prosent av legemeldte sykefravær i 2024 (Delalic & Lunde, 2025)
• Angst- og depresjonslidelser og -symptomer, samt andre lettere psykiske plager og lidelser, er de vanligste psykiske diagnosene ved sykefravær.
• Personer sykmeldt med psykiske diagnoser økte med 28 prosent fra 2018 til 2023 (Delalic & Lunde, 2025)
• Lengden på sykefraværet har også økt. Mellom 2018 og 2023 økte den gjennomsnittlige varigheten på sykefravær fra 68 til 74 dager blant personer med en psykisk diagnose (Delalic & Lunde, 2025).

Arbeidsevne kan være midlertidig redusert for noen, mens den kan være langvarig svekket for andre, særlig for personer med komplekse psykiske lidelser. Blant de som har begynt i behandling for sin psykiske lidelse, mottok 18 prosent arbeidsavklaringspenger ett år etter behandlingsstart (Lundqvist et al., 2025)

• Blant mottakere av arbeidsavklaringspenger i 2024 var psykiske lidelser hoveddiagnosen for nesten halvparten. Blant de yngste (18-29 år) mottakerne var det hoveddiagnosen for 72 prosent (NAV, 2026).
• Blant de som mottok uføretrygd i 2017, var psykiske lidelser hoveddiagnosen for om lag en tredjedel (37,7 prosent). Andelen som mottar uføretrygd for en psykisk lidelse har økt med 8,2 prosentpoeng siden 2000 (NAV, 2023a)
• Selv om depresjon er en vanlig grunn til sykemelding, var det kun 4,5 prosent av de som mottok uføretrygd som hadde en depressiv lidelse i 2017 (NAV, 2023b)
• Gjennomsnittsalderen for innvilget uføretrygd på grunn av psykiske lidelser er lavere enn for andre lidelser (Ellingsen, 2025 )

Les også: Arbeid og helse

Forebygging av psykiske plager og lidelser

For å forebygge psykiske lidelser i befolkningen, redusere nivået av psykiske plager og fremme livskvalitet, bør det gjennomføres tiltak som reduserer belastninger og sårbarhet, samt tiltak som fremmer forhold som virker positivt på befolkningens helse. Verdens helseorganisasjon understreker at forebygging av psykiske helseproblemer må foregå på mange samfunnsområder, ikke bare i helsesektoren (Wahlbeck, 2015; WHO, 2021). God psykisk helse skapes der folk lever sine liv - i utdanningsinstitusjoner og på arbeidsplasser, i familier, nære relasjoner, lokalmiljø, helse- og sosialtjenester, frivillig sektor og institusjoner for eldre.

Grunnlaget for den voksne befolkningens psykiske helse og livskvalitet legges allerede i barne- og ungdomsårene. Les mer om tidlig innsats for å forebygge psykisk uhelse og livskvalitet:

• Barn og unges psykiske helse: Forebyggende og helsefremmende folkehelsetiltak 
• Livskvalitet i Norge 

Forebygging kan gjennomføres på flere måter. Tiltak kan rettes mot hele befolkningen (universelle tiltak), mot grupper som har økt risiko (selektive tiltak) eller mot personer som allerede viser tidlige tegn på vansker (indikerte tiltak). Tiltak kan også rettes mot mennesker med allerede utviklede psykiske lidelser for å forebygge ulike konsekvenser, som sosiale konsekvenser, fysisk sykdom og tidlig død.

Tiltakene kan også være rettet mot ulike nivåer – fra enkeltindivider og deres nærmiljø til større samfunnsstrukturer. Innholdet i forebyggende tiltak varierer, men handler ofte om å styrke grunnleggende menneskelige behov, som opplevelse av tilhørighet, trygghet, mening og en god balanse mellom belastning og restitusjon.

Krav til tiltak: Det er ulik grad av evidens knyttet til forskjellige tiltak. Tiltak som skal rulles ut bredt bør være evidensbaserte. God implementering er en forutsetning for at tiltak skal ha effekt. Det er også viktig at man tenker på hvem tiltaket når og hvem det faktisk virker for. Det er vist at det ofte kan være de som trenger tiltak mest, som mottar eller nyttiggjør seg minst av hjelpen (Cookson, Doran, Asaria, Gupta, & Mujica, 2021).  

Universelle forebyggende tiltak retter seg mot hele befolkningen, uavhengig av individuell risiko eller symptomer. Målet er å styrke beskyttelsesfaktorer og redusere risikofaktorer før problemer oppstår. Dette kan være politiske reformer, reguleringer eller folkehelsekampanjer som for eksempel de nylig introduserte kampanjene «Hverdagsglede» og «ABC». Hverdagsglede er den psykiske helsas «fem om dagen» – fem grep for å fremme egen psykisk helse. ABC handler om å styrke psykisk helse for hele befolkningen ved å gjøre befolkningen mer bevisst på tre grep for egen og andres psykiske helse. De to kampanjene bygger på omfattende forskningslitteratur om hva som gir god psykisk helse og viser til grep som å gjøre noe aktivt, og å gjøre noe sammen med andre. Et annet eksempel er «Mamma Mia»; et universalforebyggende internettprogram rettet mot alle gravide og nybakte mødre.

Selektiv forebygging retter seg ikke mot hele befolkningen, men mot grupper med forhøyet risiko for å utvikle psykiske plager eller lidelser, men hvor deltakerne ikke nødvendigvis har symptomer eller diagnose. Det kan være barn som har foreldre med alvorlig psykisk lidelse eller mennesker som er voldsutsatte. Slike tiltak finnes ofte hos kommuner, helsevesen og frivillige organisasjoner. Et eksempel kan være Frisklivsentralene. Dette er en helsefremmende og forebyggende kommunal helsetjeneste for personer med økt risiko for sykdom (og også for personer med sykdom) som trenger støtte til å endre levevaner og mestre helseutfordringer. Tiltak finnes også hos frivillige organisasjoner. Et eksempel er Blå Kors kompasset, et tiltak rettet mot unge og unge voksne som har vokst opp i en familie med rusproblemer.

Indikerte forebyggende tiltak for psykisk helse er tiltak rettet mot personer som allerede viser tidlige tegn eller symptomer på psykiske vansker, men som ikke oppfyller kriteriene for en diagnose. Målet er å hindre utvikling av full lidelse, redusere symptomnivå og forebygge forverring. Tanken er at tidlig intervensjon i indikerte grupper reduserer sannsynlighet for senere behandlingskrevende lidelser. Et eksempel her er Rask psykisk helsehjelp - et kommunalt lavterskeltilbud rettet mot de med tidlige symptomer (selv om tilbudet også omfatter en bredere målgruppe, inkludert personer med milde til moderate lidelser), et tilbud som finnes i mange norske kommuner. Forskning har vist at tiltaket reduserer symptomer (Knapstad, Lervik, Sæther, Aarø, & Smith, 2020), og at bedringen i stor grad opprettholdes over tid (Smith, Sæther, Haug, & Knapstad, 2022). Brukerne har også lavere helsetjenestebruk i etterkant, er i større grad er i arbeid uten trygdeytelser, og tiltaket er trolig kostnadseffektivt (Smith, Clark, Hensing, Layard, & Knapstad, 2025).

Datagrunnlag

I dette kapitlet har vi benyttet litteratursøk og analyser av spørreskjemadata om selv-rapporterte psykiske plager og registerdata. Registerdataene kommer fra henholdsvis Kontroll og utbetaling av helserefusjon (KUHR), Kommunalt pasient- og brukerregister (KPR), Norsk pasientregister (NPR) og Legemiddelregisteret (NorPD). Tallene på sykdomsbyrde er hentet fra den siste runden av det internasjonale sykdomsbyrdeprosjektet – the Global Burden of Disease Study 2023 (GBD 2023). I dette prosjektet beregnes sykdomsbyrde for 375 sykdommer og skader, inkludert psykiske lidelser, etter alder, kjønn og geografi.

En begrensning ved tallgrunnlaget er at vi ikke har nasjonale diagnosebaserte befolkningsundersøkelser. Vi har to regionale undersøkelser av eldre dato (Osloundersøkelsen 1994-1997 og Sogn og Fjordane-undersøkelsen 1997-1999) samt en undersøkelse av et utvalg tvillinger (Folkehelseinstituttets tvillingstudie 1999-2004). I 2019 og 2020 ble det gjennomført en diagnosebasert undersøkelse blant voksne i alderen 20-65 år i Nord-Trøndelag og Trondheim. Dette var et samarbeid mellom Folkehelseinstituttet og Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), og fungerte også som en pilotstudie for en større nasjonal undersøkelse. Resultater fra denne studien forventes å bli publisert i 2026.

Beskrivelse av psykiske plager

For å se på forekomst av psykiske plager, benytter vi oss av arbeidet til det nasjonale nettverket for samordning av kunnskap om psykisk helse hos voksne i Norge. I en artikkel har nettverket samlet data fra alle store befolkningsbaserte undersøkelsen i Norge, som måler psykiske plager i generell befolkning (Kirkøen, Eriksen, et al., 2025). Dette inkluderer data fra Levekårsundersøkelsen til SSB (1998-2012, og 2015-2019), Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT, 1995/97-2017/19), Tromsøundersøkelsen (2001- 2015/16), SAMINOR (2003/04–2012), Livskvalitetsundersøkelsen til SSB (2021-2024), Folkehelseundersøkelsene i Fylkene Agder (2019- 2023) og Oslo (2020-2024), og Studentenes helse- og trivsels­undersøkelse (SHoT, 2010-2022). Vi viser også til nyeste datainnsamling i Studentenes helse- og trivsels­undersøkelse fra artikkelen (Sivertsen et al., 2025).

Alle studiene måler psykiske plager ved Hopkins Symptom Checklist (HSCL-5), med unntak av HUNT studien som bruker Hospital Anxiety and Depression Scale (HADS) (Krokstad et al., 2022). For studiene som bruker HSCL-5 brukes terskelverdi 1.80 for kvinner og 2.00 for menn for å definere hva som utgjør psykiske plager. Valget er basert på en nyere norsk studie som undersøkte optimale terskelverdier i norsk befolkning (Kirkøen, Ørstavik, et al., 2025). For HSCL-10 brukes terskelverdi 1.85. For HADS brukes terskelverdi 8.

Studentenes helse- og trivsels­undersøkelse (SHoT) viser utviklingen i psykiske plager for fulltidsstudenter under 35 år ved de største utdanningsinstitusjonene fra 2010 til 2023, målt med Hopkins Symptom Checklist (HSCL-5). Studier har vist at egne terskelverdier bør brukes for studenter (Sivertsen et al., 2024). Her brukes terskelverdi 2.75 for kvinner, og 2.25 for menn for å definere hva som utgjør psykiske plager. 

Analyser av forekomst av psykiske lidelser i primær- og spesialisthelsetjenesten

Studiepopulasjonen ble definert som alle personer bosatt i Norge med gyldig personnummer i alderen 18-79 år i perioden 2008-2023. Vi inkluderte alle individer som var registrert minst én gang med gitt diagnosekode per år f.o.m. 2008 t.o.m. 2023. Fra Norsk pasientregister (NPR) som inneholder data fra spesialisthelsetjenesten (alle offentlige helseforetak og private aktører med avtale med offentlige spesialisthelsetjenesten) så vi på alle koder fra ICD-10 under F-kapitlet (psykiske lidelser), med særlig fokus på F1 (Ruslidelse), F20 (Schizofreni), F30-F31 (Bipolar lidelse), F32-F33 (Depressiv lidelse), F40-F43 (Angstlidelser), F50 (Spiseforstyrrelser), F51 (Søvnforstyrrelser), F60 (Personlighetsforstyrrelser) og F90 (Hyperkinetiske forstyrrelser).

Fra KUHR (Kontroll og utbetaling av helserefusjoner) (primærhelsetjenesten) så vi på alle koder fra ICPC-2 under P-kapitlet (psykiske lidelser),

Andel individer registrert med minst én kontakt for gitte diagnoser i befolkningen ble beregnet som antall brukere per 100 innbyggere fordelt på kjønn og alder. Befolkningsgrunnlaget var befolkningen mellom 18 og 79 år (gjennomsnittet av befolkningen 1. januar og 31. desember) det aktuelle året, hentet fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Andelene ble beregnet per kalenderår.

Analyser av legemiddelbruk basert på data fra Legemiddelregisteret.

Studiepopulasjonen ble definert som alle voksne personer bosatt i Norge med gyldig personnummer i alderen 18-79 år i perioden 2010-2025. Informasjon om antall personer som fikk utlevert minst ett legemiddel på blå resept for følgende legemiddelgrupper ble benyttet i analysene: antipsykotika (ATC gruppe N05A), antidepressiva (N06A), litium (N05AN01) og antiepileptika (N03A). I tillegg ble informasjon om antall personer som hentet ut minst ett angstdempende benzodiazepin inkludert (N05BA). Indikasjon for bruk av de ulike legemidlene ble definert basert på diagnosekoder/refusjonskoder registrert på blå resept. Kodene som ble benyttet for schizofreni-lignende psykoser var ICD-10: -F2, F20-F29 og ICPC-2: -72, P72, P98, for angst og depresjon ICD-10: -F3, F32-F34, -F4, F40-F42 og ICPC-2: -73, P76, -74, P74, P79 og for bipolar lidelse ICD-10: -F3, F30-F31 og ICPC-2 -73, P73. Andel legemiddelbrukere i befolkningen (%) ble beregnet som antall brukere per 100 innbyggere fordelt på kjønn og alder. Befolkningsgrunnlaget var befolkningen per 1. januar det aktuelle året, hentet fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Andelene ble beregnet per kalenderår.