Psykiske plager og lidelser hos barn og unge
Oppdatert
|Psykiske plager og lidelser er vanlige blant barn og unge. Forekomsten av forskjellige lidelser og plager er ulik hos gutter og jenter, og varierer betydelig mellom aldersgrupper.
Hovedpunkter
- Psykiske plager er vanlige blant ungdom. For jenter i alderen 13-24 år har andelen som rapporterer psykiske plager som bekymring og stress økt de siste tiårene.
- Norske studier viser at rundt 7 prosent av barn og unge i alderen 4-14 år har en psykisk lidelse.
- Internasjonale tall viser at omkring 13 prosent av barn og unge under 18 år oppfyller kriteriene for en psykisk lidelse. Forekomsten varierer imidlertid mye på tvers av kjønn og alder.
- I 2022 ble 6 prosent av barn og unge diagnostisert med en psykisk lidelse i spesialisthelsetjenesten.
- Andelen barn og unge som blir diagnostisert med en psykisk lidelse i spesialisthelsetjenesten har økt de siste ti årene, spesielt for jenter og kvinner i alderen 12-24 år.
- Det har også vært en økning i totalbruken av legemidler for psykiske lidelser blant barn og unge de siste ti årene.
- Under covid-19-pandemien (2020-2022) har det vært en klar økning i andelen 12-24-åringer som har blitt diagnostisert med en psykisk lidelse i både primær- og spesialisthelsetjenesten.
Om psykiske plager og lidelser
Når vi snakker om psykisk helse, skiller vi mellom psykiske plager og psykiske lidelser.
Psykiske plager beskriver plager som for eksempel engstelse, nedstemthet og uro. Psykiske plager kan ses på som vanlige variasjoner i atferd og følelsesliv, ofte knyttet til hendelser og erfaringer. Plagene kan gi ulik grad av symptombelastning, fra lette til sterkere plager, uten at det nødvendigvis karakteriseres som en lidelse.
Begrepet psykiske lidelser blir først brukt når symptombelastningen er stor, varer over tid og er av en slik karakter at kriteriene for en klinisk diagnose er oppfylt. Psykiske lidelser omfatter ulike diagnoser, som angst, depresjon, ADHD, schizofreni og bipolar lidelse, med ulike symptomer. Ved psykiske lidelser foreligger det som oftest et uttalt tap av funksjon, for eksempel i forhold til jobb, skole og familie.
Mange vil oppleve å ha betydelige psykiske plager i kortere eller lengre perioder, uten at dette nødvendigvis vil kreve oppfølging i helsetjenestene. Men for noen kan psykiske plager være symptomer på psykisk lidelse, eller utvikle seg til en psykisk lidelse. Plagene kan måles ved bruk av spørreskjema der personen selv rapporterer i hvilken grad de opplever ulike plager, ofte knyttet til engstelse, uro eller nedstemthet. Kartlegging av psykiske lidelser krever mer omfattende vurderinger, for eksempel gjennom kliniske undersøkelser hos lege eller psykolog, eller gjennom diagnostiske intervju som ledd i helseundersøkelser.
I denne teksten presenterer vi forekomst av psykiske plager og lidelser hos barn (0-11 år), ungdom (12-19 år) og unge voksne (20-24 år). Selv om det er vanlig å anse de som er fylt 18 år som voksne, er det hensiktsmessig å gruppere alle i alderen 12-19 år som ungdommer siden disse går på ungdomsskolen og videregående skole, og mange studier forholder seg til skoletrinn.
Vi omtaler de psykiske lidelsene som er vanligst hos barn og unge eller som typisk debuterer i barne- og ungdomsårene. Dette omfatter depresjon, angstlidelser, hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD), atferdsforstyrrelser, tilpasningsforstyrrelser, spiseforstyrrelser, tic-lidelser samt utviklingsforstyrrelser som autismespekterforstyrrelser og psykisk utviklingshemming.
Tilsvarende tall for voksne presenteres i kapittelet psykiske lidelser hos voksne. Omtale av selvskading og selvmord finnes i kapittelet selvmord. Psykisk uhelse hos barn og unge kan ses i sammenheng med livskvalitet, oppvekstsvilkår, søvn, fysisk helse, vold og overgrep – disse temaene er dekket i andre kapitler i Folkehelserapporten.
Les også:
- Livskvalitet i Norge
- Barn og unge: Oppvekst og levekår
- Barn og unge: Fysisk helse
- Vold og seksuelle overgrep
Forekomst av psykiske plager hos barn og unge
Flere norske undersøkelser har kartlagt andel ungdommer og unge voksne med selvrapporterte psykiske plager over tid. De fleste av disse har benyttet spørsmål fra spørreskjemaet Hopkins Symptom Checklist (HSCL) (Derogatis et al., 1974) for å kartlegge symptomer på angst og depresjon. Spørsmålene omfatter i hvilken grad man har «følt at alt er et slit», «bekymret deg for mye om ting», «følt deg ulykkelig, trist eller deprimert», og «følt håpløshet med tanke på framtida». Svaralternativene er «ikke plaget i det hele tatt», «litt plaget», «ganske mye plaget» og «veldig mye plaget». Undersøkelsene har dog brukt ulikt antall spørsmål (fra 5 til 25) og ulike definisjoner på hva som utgjør et høyt nivå av psykiske plager. Noen undersøkelser regner de som i gjennomsnitt svarer «ganske mye plaget» som å ha et høyt nivå av psykiske plager, mens andre krever at man i gjennomsnitt svarer «litt plaget». Andre psykiske vansker, slik som atferdsvansker og symptomer på andre psykiske lidelser er i liten grad undersøkt i disse undersøkelsene. Derfor er tilsvarer «psykiske plager» i disse undersøkelsene symptomer på angst og depresjon.
Figur 1-2 viser en sammenstilling av andelen ungdommer og unge voksne (mellom 13 og 24 år; opptil 35 år for én undersøkelse) som rapporterer et høyt nivå av psykiske plager fra ulike norske undersøkelser i perioden 1992-2022. Slik det fremkommer av figuren viser alle undersøkelsene at høyt nivå av selvrapporterte psykiske plager er vanligere hos jenter enn hos gutter (A. Bakken, 2022; Krokstad et al., 2022; Potrebny et al., 2019; Sivertsen et al., 2022; Statistisk Sentralbyrå, 2019; von Soest & Wichstrøm, 2014). Figuren illustrerer også økningen over tid i andelen som rapporterer slike plager, spesielt for jenter og unge kvinner.
De nasjonale Ungdata-undersøkelsene er de undersøkelsene som er gjennomført mest hyppig og nylig. Ungdata-undersøkelsene viser at et høyt nivå av psykiske plager er vanlig for både gutter og jenter, og at flere videregåendeelever (16-19 år) sammenlignet med ungdomsskoleelever (13-16 år) opplever slike plager (A. Bakken, 2022):
- Blant gutter i 2022 hadde 8 prosent av de på ungdomsskolen og 11 prosent av de på videregående et høyt nivå av psykiske helseplager. Det har vært en liten økning i disse andelene i perioden 2010-2022.
- Blant jenter i 2022 hadde 23 prosent av de på ungdomsskolen og 29 prosent av de på videregående et høyt nivå av psykiske plager. Disse andelene har økt jevnt i perioden 2010-2022, fra 16 prosent til 23 prosent på ungdomsskolen og fra 26 til 29 prosent på videregående.
- Vi kan se en svak nedgang i psykiske plager fra 2021 til 2022 som kan være en normalisering etter pandeminivået.
- De siste årene viser Ungdata-undersøkelsene tegn til en utflating av andelen gutter og jenter med høyt nivå av psykiske plager.
Andre norske undersøkelser har vist lignende utviklinger over tid. I Ung-HUNT-undersøkelsene fra Trøndelag økte andelen med høyt nivå av psykiske plager blant jenter på ungdomsskolen og videregående fra 21 prosent i perioden 1995-97 til 45 prosent i perioden 2017-19 (Krokstad et al., 2022). Tilsvarende tall for gutter viser at andelen økte fra 10 prosent i perioden 1995-97 til 17 prosent i perioden 2017-19. Også i Ung-HUNT ser man at psykiske plager er mer vanlig hos ungdommer på videregående sammenlignet med de på ungdomsskolen. Den relativt større andelen jenter og gutter med psykiske plager i Ung-HUNT sammenlignet med Ungdata skyldes mest sannsynlig variasjoner i definisjonen av psykiske plager. Mens Ungdata undersøkelsene anser de som i gjennomsnitt svarer «ganske mye plaget» som å ha høyt nivå av psykiske plager, setter Ung-HUNT og andre undersøkelser en lavere terskel på «litt plaget».
Økning i selvrapporterte psykiske plager blant både jenter og gutter er også påvist i eldre ungdomsundersøkelser. I Helsevaner blant skoleelever (HEVAS) undersøkelsen økte andelen gutter og jenter i alderen 11-16 år som rapporterte høyt nivå av psykiske plager i perioden 1994-2014 (Potrebny et al., 2019). Økningen var størst for eldre tenåringsjenter. I Ung i Norge undersøkelsen økte andelen gutter og jenter i alderen 16-17 år med høyt nivå av psykiske plager mellom 1992 og 2002, mens andelene var stabile mellom 2002 og 2010 (von Soest & Wichstrøm, 2014).
Økningen over tid i høyt nivå av psykiske plager gjelder også unge voksne. Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) av studenter i alderen 18-35 år (med majoriteten mellom 18 og 25 år) viser en økning i selvrapportert høyt nivå av psykiske plager i perioden 2010-2018, både blant gutter og jenter (Sivertsen et al., 2022). I Levekårsundersøkelsen ser man også tegn til en tilsvarende økning blant unge voksne i alderen 16-24 år i perioden 1998-2019, spesielt blant kvinner (Statistisk Sentralbyrå, 2019).
Det ser derfor ut til at økningen i høyt nivå av psykiske plager har økt fra 90-tallet og fremover, spesielt blant jenter. Som tidligere nevnt gjelder dette symptomer på angst og depresjon, mens symptomer på andre psykiske vansker i liten grad er undersøkt. Tilsvarende trender er også rapportert i en rekke andre vestlige land (Bor et al., 2014; Collishaw, 2015; Dalman et al., 2022; Mishina et al., 2018). Mulige årsaker til denne økningen diskuteres senere i kapitlet.
Livskvalitet er et annet mål som kan indikere hvordan de unge har det. På spørsmål relatert til livskvalitet ser man motstridene resultater i ulike undersøkelser. Tidsseriene i Norsk Monitor dokumenterer en nedgang i tilfredshet og lykkefølelse blant ungdom og unge voksne. Økende bekymring for hva som vil skje i framtiden, spesielt med tanke på yrkesmuligheter og økonomi, er det som bidrar mest til nedgangen. Misnøye med sosiale relasjoner, kropp og helse bidrar også til redusert livskvalitet (Hellevik & Hellevik, 2021). Andre studier viser at de fleste unge rapporterer om god livskvalitet (A. Bakken, 2022). Fra HEVAS undersøkelsene ser man at livskvaliteten blant unge øker over tid - også blant tenåringsjenter (Due et al., 2019). På en skala fra 0 (verst mulige livet) til 10 (beste mulige livet) som definerer hvor tilfreds en er med livet sitt, svarte 51 prosent av 15-årige jenter 9 eller 10 i 2018 (Haug et al., 2020). Dette er noe høyere enn andre land i Norden. I Ungdata undersøkelsen i 2022, plasserte 8 av 10 ungdommer seg over midtpunktet på den samme skalaen og halvparten på åtte poeng eller mer (A. Bakken, 2022).
Les mer:
Forekomst av psykiske lidelser hos barn og unge
Symptomer på psykiske lidelser hos barn og unge
Psykiske lidelser viser seg ikke nødvendigvis på samme måte hos barn og unge som hos voksne. Barn vokser og utvikler seg raskt, og psykiske lidelser kan derfor ha ulike uttrykk på ulike alderstrinn (Thapar et al., 2015). Hos små barn viser symptomer seg hovedsakelig gjennom endret atferd. Ungdommer og unge voksne vil vanligvis selv kunne snakke om eller beskrive sine symptomer.
- Utviklingsforstyrrelser debuterer i tidlig barnealder og viser seg med mangelfull eller forsinket utvikling av kognitive og motoriske ferdigheter. Dette gjelder psykisk utviklingshemming, autismespekterforstyrrelser, språkforstyrrelser, motoriske forsinkelser og lærevansker.
- Små barn med andre psykiske lidelser får ofte symptomer som søvnproblemer, manglende matlyst og motorisk uro, og de er ofte irritable og gråter og skriker unormalt mye. De kan også være passive, trekke seg tilbake og ikke vise glede over det som vanligvis er gledesfylte opplevelser.
- I skolealderen kan barna i større grad uttrykke seg med egne ord, men har likevel begrensede forutsetninger for å beskrive vanskene sine. De viktigste symptomene er også i denne alderen endret atferd, enten ved at de trekker seg tilbake, er triste, viser frykt eller redsel, spiser lite eller ikke viser glede (internaliserende symptomer); eller ved at de er hyperaktive, impulsive, blir lett sinte eller aggressive, eller bryter normer i sin atferd (eksternaliserende symptomer).
Barn har ofte sammensatte vansker, og symptomene kan derfor tilfredsstille flere diagnoser i diagnosesystemene (Thapar et al., 2015). For eksempel har barn med depresjon ofte også problemer med angst, og omvendt. Barn med utviklingsforstyrrelser kan også ha flere forstyrrelser samtidig og disse kan opptre sammen med nevrologiske lidelser.
Generell forekomst i befolkningen
Forekomsten av psykiske lidelser undersøkes fortrinnsvis ved å velge ut et representativt utvalg av befolkningen og utrede disse for psykiske lidelser gjennom strukturerte kliniske intervju. Slike undersøkelser viser hvor mange i befolkningen som har en psykisk lidelse, uavhengig av hvorvidt disse har søkt behandling. Resultatene fra forekomstundersøkelser kan variere en del, og den viktigste årsaken til variasjonen er at det er brukt ulike typer forekomstestimater: punktforekomst (forekomst på intervju-tidspunktet), periodeforekomst (forekomst over en gitt periode, for eksempel siste 12 måneder) eller livstidsforekomst (forekomst en eller annen gang i løpet av livet). I dette kapitlet forholder vi oss hovedsakelig til punkt- og periodeforekomst, med mindre annet er angitt. Andre bidrag til variasjon i forekomst er ulik alderssammensetning i undersøkelsene samt bruk av ulike diagnostiske instrumenter. I tillegg kan det være reelle forskjeller i forekomst mellom ulike land.
Forekomsttall for en rekke psykiske lidelser blant norske barn under 12 år har vi fra to undersøkelser som har kartlagt diagnoser hos barn ved hjelp av kliniske intervjuer: Barn i Bergen (Heiervang et al., 2007) og Tidlig trygg i Trondheim (Wichstrøm et al., 2012). Deltakerne fra begge disse undersøkelsene har også blitt utredet for psykiske lidelser på et senere tidspunkt, da de var 10-14 år (Bøe et al., 2021; Morken et al., 2021; Steinsbekk et al., 2022). I tillegg har vi norske forekomsttall for depresjon hos ungdom i alderen 14-17 år fra Ungdom og psykisk helse undersøkelsen (Sund et al., 2011). Det er også nylig gjennomført en mindre forekomstundersøkelse av spiseforstyrrelser hos ungdom i alderen 16-19 år (Dahlgren et al., 2023). Det finnes ingen andre norske befolkningsundersøkelser som har kartlagt forekomst av psykiske lidelser hos ungdom ved hjelp av kliniske intervjuer.
Det er også verdt å bemerke at de ovennevnte norske undersøkelsene er gjennomført i perioden 2000-2008, og det er mulig forekomsttallene blant norske barn og unge har endret seg siden da. Det er derfor behov for å støtte seg på utenlandske forekomstundersøkelser og oppsummeringer av disse.
Forekomstundersøkelser viser at psykiske lidelser er vanlige hos barn og unge:
- De norske undersøkelsene viser at omkring 7 prosent av barn og ungdom i alderen 4 år (Wichstrøm et al., 2012) og 8-10 år (Heiervang et al., 2007) har en psykisk lidelse. Dette er noe lavere sammenlignet med studier fra andre land (Vasileva et al., 2021).
- En oppfølging av deltakerne i Barn i Bergen undersøkelsen viste at rundt 7 prosent av 10-14 åringer har en psykisk lidelse, og 11 prosent av disse tilfredsstilte kriteriene for mer enn én samtidig psykisk lidelse (Bøe et al., 2021).
- To oppsummeringsstudier av internasjonale forekomstundersøkelser fant begge at 13 prosent av barn og unge under 18 år har en psykisk lidelse (Barican et al., 2022; Polanczyk et al., 2015). Det er imidlertid store variasjoner i forekomst på tvers av land, og generelt høyere hos ungdommer i alderen 12-18 år enn hos barn under 12 år (Polanczyk et al., 2015). En oppsummeringsstudie av europeiske forekomstundersøkelser (Sacco et al., 2022) fant at 16 prosent av barn og unge i alderen 5-18 år har en psykisk lidelse, hvilket korresponderer godt med internasjonale tall.
- Økning i selvrapporterte psykiske plager har bidratt til bekymring om hvorvidt psykiske lidelser har økt blant barn og unge over tid. En oppsummeringsstudie fant ingen tegn til en økning i psykiske lidelser mellom 1985 og 2012 etter å ha justert for metodiske ulikheter mellom studier (Polanczyk et al., 2015). Storbritannia gjennomførte store populasjonsbaserte forekomstundersøkelser i 1999, 2004 og 2017 som viste at en av åtte (12,8 prosent) 5 til 19 åringer hadde en psykisk lidelse i 2017 (Sadler et al., 2018). Det var en økning av visse psykiske lidelser over tid blant 5 til 15 åringer; særlig for emosjonelle forstyrrelser (angstlidelser og depresjon).
Kontakt med helsetjenester grunnet psykiske lidelser
I Norge har vi nasjonale registre som registrerer aktivitet i helsetjenestene. Disse registrene kan brukes til å undersøke andelen barn og unge som blir registrert med en psykisk lidelsestilstand (I. J. Bakken et al., 2020). «Kontroll og utbetaling av helserefusjoner» er et register som registrerer aktivitet i primærhelsetjenesten, det vil si fastleger og legevakt. Ved konsultasjoner i disse tjenestene registrerer helsepersonalet diagnosekoder (P-koder fra ICPC-2) for psykiske lidelser dersom dette er aktuelt. Dette er ikke nødvendigvis et resultat av en grundig klinisk utredning, og tilstandene som registreres er ikke i direkte samsvar med diagnosene som brukes i spesialisthelsetjenesten. De gir likevel en pekepinn på andelen barn og unge som har hatt kontakt med primærhelsetjenesten grunnet psykiske plager og lidelser. «Norsk pasientregister» er et register som registrerer aktivitet i spesialisthelsetjenesten, det vil si sykehus. Ved konsultasjoner i disse tjenestene (f.eks. barne- og ungdomspsykiatriske avdelinger) utreder og registrerer helsepersonalet diagnosekoder (F-koder fra ICD-10) for de psykiske lidelsene de behandler. Det er viktig å påpeke at disse registrene alene ikke kan brukes til å si noe om forekomsten av psykiske lidelser i befolkningen. Det er fordi ikke alle med psykiske lidelser oppsøker og mottar hjelp i helsetjenesten. En norsk undersøkelse fant at andelen barn i alderen 4-12 år med psykiske lidelser som har mottatt hjelp i helsetjenesten varierer sterkt med alder (Brattfjell et al., 2021). For eksempel mottar 27 prosent av 4-åringer med en psykisk lidelse behandling i spesialisthelsetjenesten, mens det tilsvarende tallet for 10-åringer er 72 prosent (Brattfjell et al., 2021).
Figur 3 viser andelen barn og unge i perioden 2008-2022 (i prosent) som var registrert med en diagnosekode for psykiske lidelser i den norske primærhelsetjenesten, fordelt etter alder og kjønn:
- I 2022 ble omkring 12 prosent av barn og unge registrert med en diagnosekode for psykiske lidelser i primærhelsetjenesten.
- I aldersgruppen 0-11 år er andelen høyere for gutter enn for jenter, mens det i aldersgruppen 12-24 år er høyere andel jenter enn gutter. Totalt sett er det likevel omtrent like mange gutter og jenter som er registrert med diagnosekode for psykiske lidelser i primærhelsetjenesten.
- Andelen barn og unge som er registrert med diagnosekoder for psykiske lidelser i primærhelsetjenesten har økt i perioden 2010-2022; fra 7,6 til 10,9 prosent for gutter og fra 7,3 til 12,5 prosent for jenter.
- Andelen som er registrert med diagnosekoder for psykiske lidelser i primærhelsetjenesten er svært lav for barn i alderen 0–5 år, noe som reflekterer at diagnosekoder i liten grad brukes for denne aldersgruppen.
- I perioden 2020 til 2022 var det en klar økning i andelen 12-24-åringer som ble registrert med en diagnosekode for psykisk lidelse.
Figur 4 viser andelen barn og unge i perioden 2010-2022 (i prosent) som var diagnostisert med en psykisk lidelse i den norske spesialisthelsetjenesten, fordelt etter alder og kjønn:
- I 2022 ble omkring 6 prosent av barn og unge behandlet for psykiske lidelser spesialisthelsetjenesten.
- Blant jenter har andelen som blir behandlet for psykiske lidelser steget over tid, fra 3,9 prosent i 2010 il 6,7 prosent i 2022. Økningen gjelder hovedsakelig jenter i aldergruppen 12-24 år. I de eldste aldersgruppene (16-24 år) er andelen som blir behandlet for psykiske lidelser høyere hos jenter enn gutter. Dette kan skyldes at jenter i større grad utvikler lidelser som debuterer etter puberteten, som for eksempel angstlidelser og depresjon.
- Blant gutter har andelen som blir behandlet for psykiske lidelser vært mer stabil. Blant de yngste aldersgruppene (0-11 år) er andelen som blir behandlet for psykiske lidelser høyere hos gutter enn jenter. Dette skyldes at gutter i større grad utvikler lidelser som debuterer tidlig i livet, som for eksempel ADHD, autismespekterforstyrrelser og atferdsforstyrrelser.
- Andelen som blir behandlet for psykiske lidelser er svært lav for barn i alderen 0-5 år, noe som reflekterer at diagnosekoder i liten grad brukes for denne aldersgruppen.
- I perioden 2020 til 2022 var det en klar økning i andelen 12-24-åringer som ble registrert med en diagnosekode for psykisk lidelse.
Ulike psykiske lidelser hos barn og unge
Her vil vi omtale noen av de psykiske lidelsene som er vanligst blant barn og unge i detalj: depresjon, angstlidelser, tilpasningsforstyrrelser, spiseforstyrrelser, ADHD, autismespekterforstyrrelser, andre utviklingsforstyrrelser, atferdsforstyrrelser, tic-lidelser og psykisk utviklingshemming. Fokuset i disse delene vil være på forekomst og kontakt med helsetjenesten, med vekt på variasjoner på tvers av kjønn og aldersgrupper. Det finnes få norske studier på forekomst av psykiske lidelser hos barn og unge, og ikke alle har undersøkt de spesifikke lidelsene vi omtaler nedenfor. Det er derfor behov for å støtte seg på utenlandske forekomstundersøkelser og oppsummeringer av disse.
Depresjon
Depresjon forekommer i alle aldre, men tilstanden kan være vanskelig å diagnostisere hos yngre barn.
- Den internasjonale forekomsten av depresjon blant barn og unge under 18 år i høy-inntektsland er beregnet til å være 1,3 prosent (Barican et al., 2022).
- Tidligere undersøkelser har vist at forekomsten av depresjon blant norske barn og unge i alderen 4-17 år er mellom 0,1 og 2,7 prosent (Bøe et al., 2021; Heiervang et al., 2007; Morken et al., 2021; Sund et al., 2011; Wichstrøm et al., 2012). Forekomsten øker fra 4- til 14-årsalderen (Morken et al., 2021).
- Forekomsten av depresjon er høyere hos jenter sammenlignet med gutter fra 12-årsalderen, og kjønnsforskjellen øker i ungdomstiden før den minsker noe igjen (Salk et al., 2017).
Figur 5 viser andelen barn og unge i perioden 2010-2022 (i prosent) som var diagnostisert med en depresjonslidelse i den norske spesialisthelsetjenesten, fordelt etter alder og kjønn:
- Hos jenter i aldersgruppen 16–19 år økte andelen i befolkningen med depresjonsdiagnoser fra ca. 2 prosent i 2010 til rundt 3 prosent i 2015. Fra 2015 har andelen vært synkende helt frem til 2021 da andelen igjen økte til rett over 3 prosent. Tilsvarende andel for unge kvinner i aldersgruppen 20-24 år i befolkningen har steget noe i perioden fra 2010, men vært stabil de siste årene. Fra 2020 til 2022 ser vi også en økning i denne aldersgruppen.
- Hos gutter i aldersgruppen 16-19 år har andelen i befolkningen ligget stabilt på rundt 1 prosent over mange år. Som med unge kvinner ser man en svak økning over tid i andelen 20-24 åringer i befolkningen som har fått depresjonsdiagnoser.
- For de under 16 år er det relativt få som er diagnostisert med depresjonslidelser. Dette er lavt i forhold til funn fra forekomststudier på befolkningen, og tyder på at mange tilfeller av depresjon hos barn, og særlig yngre ungdommer, ikke blir diagnostisert eller behandlet i spesialisthelsetjenesten.
Angstlidelser
Angstlidelser er den mest utbredte diagnosegruppen blant barn og unge. Disse lidelsene er vanlige på alle alderstrinn, men er mest utbredt hos ungdommer.
- Den internasjonale forekomsten av angstlidelser blant barn og unge under 18 år i høy-inntektsland er beregnet til å være 5,2 prosent (Barican et al., 2022).
- Tidligere undersøkelser har vist at forekomsten av angstlidelser blant norske barn og unge i alderen 4-14 år er mellom 1,5 og 5,3 prosent (Bøe et al., 2021; Heiervang et al., 2007; Steinsbekk et al., 2022; Wichstrøm et al., 2012). Spesifikk fobi er den vanligste lidelsen i barnealder mens generalisert angstlidelse er den mest vanlige lidelsen ved 14-årsalderen (Steinsbekk et al., 2022).
- I barnealder er det få kjønnsforskjeller i forekomst av angstlidelser, men i ungdomsårene er forekomsten høyere hos jenter enn gutter (Beesdo et al., 2009; Steinsbekk et al., 2022).
- Hvilke typer angstlidelser som er mest utbredt, varierer med alder. Noen angstlidelser som for eksempel separasjonsangst og spesifikk fobi debuterer i barneårene, mens andre som generalisert angstlidelse og panikklidelse debuterer i ungdomsårene (Beesdo et al., 2009).
Figur 6 viser andelen barn og unge i Norge (i prosent) som var diagnostisert med en angstlidelse i spesialisthelsetjenesten i perioden 2010-2022, fordelt etter alder og kjønn:
- Det har vært en betydelig økning mellom 2011 og 2022 i andelen jenter mellom 16 og 24 år med angstlidelser. Hos jenter i aldersgruppen 16–19 år har andelen steget fra 1,4 prosent i 2011 til 3,8 prosent i 2022. Blant jenter i aldersgruppen 20-24 år, har andelen steget fra 1,6 prosent i 2011 til 3,1 prosent i 2022. Fra 2020 til 2022 kan vi se en betydelig økning i disse lidelsene blant 12-24-åringer, da spesielt for aldersgruppen 16-19 år.
- Hos gutter har det vært en beskjeden økning hos de mellom 16 og 24 år i perioden 2010-2022, men denne er betydelig mindre enn økningen man ser hos jenter. Andelen med angstlidelser hos de under 16 år har ligget nokså stabilt i perioden 2010-2022.
- Tilsvarende økninger i andelen diagnostisert med tvangslidelse (OCD) i spesialisthelsetjenesten ser man for begge kjønn og i flere aldersgrupper (ikke vist i figur 4), men mest uttalt hos jenter og kvinner i alderen 16-24 år.
- Andelene barn og unge i befolkningen som blir diagnostisert med angstlidelser i spesialisthelsetjenesten er lavere enn i forekomstundersøkelser, og sannsynligvis blir mange med angstlidelser ikke diagnostisert og behandlet i spesialisthelsetjenesten. Undersøkelsen Tidlig trygg i Trondheim viste for eksempel at angstlidelser hos 4-åringer ikke økte sjansen for å bli henvist til hjelp, hverken i kommune- og eller spesialisthelsetjenesten (Wichstrøm et al., 2014).
Tilpasningsforstyrrelser og reaksjoner på alvorlig belastning
Av tilpasningsforstyrrelsene og reaksjoner på alvorlig belastning er det bare forekomsten av posttraumatisk stresslidelse (PTSD) som er kartlagt i befolkningsstudier. Forekomsten av PTSD påvirkes i stor grad av utbredelsen av konflikt, vold, overgrep og andre traumatiske hendelser. Forekomsten vil derfor variere mye mellom land.
- Den internasjonale forekomsten av PTSD blant barn og unge under 18 år i høy-inntektsland er beregnet til å være 0,1 prosent (Barican et al., 2022).
- Norske undersøkelser av barn og unge i alderen 4-10 år beregnet forekomsten av PTSD til å være mellom 0 og 0,1 prosent (Heiervang et al., 2007; Wichstrøm et al., 2012).
- Det er anslått at 21 prosent av jenter og 11 prosent av gutter utvikler PTSD som en reaksjon på traumatiske hendelser (Alisic et al., 2014).
Figur 7 viser andelen barn og unge i Norge som var diagnostisert med lidelsene akutt belastningslidelse (F43.0), tilpasningsforstyrrelser (F43.2) samt andre spesifiserte og uspesifiserte reaksjoner på alvorlig belastning (F43.8-F43.9) i spesialisthelsetjenesten i perioden 2010-2022:
- Andelen barn og unge som er diagnostisert med disse diagnosene har vært nokså stabile i perioden 2010-2020, både for jenter og gutter.
- I 2021 og 2022 (under pandemien) ser vi en økning hos jenter diagnostisert med tilpasningsforstyrrelser i de eldste aldersgruppene. Økningen er størst for jenter mellom 12-19 år.
Derimot har andelen unge som er diagnostisert med PTSD i spesialisthelsetjenesten økt jevnt og betydelig blant jenter og unge kvinner i aldersgruppene 16-19 og 20-24 år, fra 0,4 – 0,5 prosent i 2010 til 1,4 – 1,6 prosent i 2022. Andelen registrert med PTSD har derimot vært stabilt lav hos jenter i de yngre aldersgruppene (0-15 år), samt hos gutter i alle aldersgrupper. En viktig årsak til økningene er antageligvis innføringen av traumefokusert behandling i barne- og ungdomspsykiatriske avdelinger som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har jobbet for de siste ti årene. Dette innebærer blant annet rutinemessig screening for traumer og PTSD. Majoriteten av avdelingene i Norge har deltatt i dette arbeidet, og en hovedoppgave fra 2020 viste at antall registreringer av potensielt traumatiserende erfaringer på avdelingene har økt over tid (Bruun, 2020). Dette kan ha medført at helsepersonell i spesialisthelsetjenesten oftere nå enn før utreder for og registrerer PTSD diagnoser.
Spiseforstyrrelser
Spiseforstyrrelser (anoreksi, bulimi og andre/uspesifiserte spiseforstyrrelser inkludert overspisingslidelse) forekommer sjelden hos barn, men er vanligere hos ungdommer. Det finnes også en rekke tilstander som benyttes for forstyrrelser knyttet til matinntak hos små barn. Disse lidelsene er ikke nærmere diskutert i denne teksten.
- En oppsummering viser at den europeiske forekomsten av spiseforstyrrelser blant barn og voksne kombinert ligger mellom 0-4 prosent blant kvinner og 0,3-0,7 prosent blant menn (Keski-Rahkonen & Mustelin, 2016). En annen oppsummering beregnet den internasjonale forekomsten blant ungdommer til 5,7 prosent (Galmiche et al., 2019).
- Den mest forekommende spiseforstyrrelsen blant barn og voksne kombinert er overspisingslidelse, etterfulgt av bulimi og anoreksi (Qian et al., 2021).
- En norsk befolkningsundersøkelse av 8-10-åringer viste en forekomst av anoreksi på 0,1 prosent (Heiervang et al., 2007). En nyere undersøkelse (Dahlgren et al., 2023) fant en samlet forekomst på 9 prosent blant 16-19-åringer. Forekomsten blant jenter var 16 prosent. Den høye forekomsten jamført med tidligere studier skyldes delvis at den kun har fokusert på ungdommer. I tillegg kan den høye forekomsten skyldes at undersøkelsen ble gjennomført under pandemien, inklusjonen av uspesifiserte spiseforstyrrelser, og mulige skjevheter i utvalget (usikkerhet rundt representativiteten).
- Spiseforstyrrelser - spesielt anoreksi og bulimi – rammer langt flere jenter enn gutter, mens kjønnsforskjellene er mindre for overspisingslidelse (Qian et al., 2021).
Figur 8 viser andelen barn og unge i Norge (i prosent) som var diagnostisert med en spiseforstyrrelse i spesialisthelsetjenesten i perioden 2010-2022, fordelt etter alder og kjønn:
- Andelen jenter i aldersgruppen 12-15 år med spiseforstyrrelser har økt jevnt over tid, fra 0,2 prosent i 2010 til 0,8 prosent i 2022. Det har også vært en mindre økning for jenter i aldersgruppen 16-19 år, men her har andelen variert mer over tid frem til 2020.
- Under pandemien ser vi en kraftig økning i spiseforstyrrelser blant jenter i aldersgruppen 12-24 år.
- Veldig få gutter er registrert med diagnosen i spesialisthelsetjenesten, og andelene har ligget under 0,1 prosent i alle aldersgrupper.
Økningen i andelen tenåringsjenter som er diagnostisert med spiseforstyrrelser i spesialisthelsetjenesten skyldes hovedsakelig diagnosene anoreksi (F50.0/F50.1) og andre/uspesifiserte spiseforstyrrelser (F50.8/F50.9) som også rommer overspisingslidelse. Andelen med bulimi (F50.2/F50.3) viser derimot en synkende eller flat trend blant tenåringsjenter og unge kvinner i alderen 12-24 år.
Under pandemien økte spiseforstyrrelser markant blant kvinner i alderen 12-24 år. Dette skyldes hovedsakelig en økning i uspesifiserte spiseforstyrrelser.
Hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD)
Hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD) er den vanligste av utviklingsforstyrrelsene. Beregnet forekomst hos barn og unge varierer imidlertid stort mellom undersøkelser.
- Den internasjonale forekomsten av ADHD blant barn og unge under 18 år i høy-inntektsland er beregnet til å være 3,7 prosent (Barican et al., 2022). Den europeiske forekomsten er beregnet til å være 2.9 prosent (Sacco et al., 2022). Forekomsten er lavere i Europa sammenlignet med Nord-Amerika (Thomas et al., 2015).
- Den internasjonale forekomsten av ADHD har tilsynelatende økt over tid, men en oppsummeringsstudie finner at ved etter å ha kontrollert for metoderelaterte ulikheter mellom undersøkelser er det ingen tegn til en reell økning i forekomst (Polanczyk et al., 2014).
- Tidligere undersøkelser har vist at forekomsten av ADHD blant norske barn og unge i alderen 4-14 år er mellom 1,4 og 1,9 prosent (Bøe et al., 2021; Heiervang et al., 2007; Wichstrøm et al., 2012).
- ADHD i barndom og ungdomstid er vanligere hos gutter enn hos jenter (Georgiades et al., 2019; Lawrence et al., 2016), mens kjønnsforskjellene er mindre etter fylte 18 år (Song et al., 2021).
Figur 9 viser andelen barn og unge i Norge (i prosent) som var diagnostisert med en ADHD-diagnose i spesialisthelsetjenesten i perioden 2010-2022, fordelt etter alder og kjønn:
- I perioden 2010–2020 var andelene med diagnosen relativt stabil hos begge kjønn og i alle aldersgrupper. Fra 2020 til 2022 har ADHD-diagnoser økt hos begge kjønn i aldersgruppene 6-24 år.
- Blant jenter i alderen 12-24 år kan vi se en betydelig økning de siste årene. I de to eldste aldersgruppene ser vi en dobling i tilfeller fra 2019 til 2022 (1,5 – 3,1 prosent hos 16-19 åringer og 1,0 – 2,2 blant 20-24 åringer).
- Det er også en jevn økning blant unge menn. Andelen unge menn og kvinner diagnostisert med ADHD i spesialisthelsetjenesten, har omtrent vært like store frem til 2020. Nå er det flere kvinner enn menn som får diagnosen i den eldste aldersgruppene, mens for yngre aldersgrupper (0-15 år) er det klar overvekt av gutter.
- Mange barn med ADHD følges opp i primærhelsetjenesten etter at diagnosen er stilt, og de reelle andelene med diagnosen er høyere enn andelene som er registrert i spesialisthelsetjenesten hvert år.
- Hos barn og unge over 11 år har andelene som blir diagnostisert med ADHD i spesialisthelsetjenesten vært mellom 1-3 prosent hos gutter og omkring 1 prosent hos jenter i alderen 6-24 år. De siste årene ser man imidlertid en økning, spesielt hos jenter, hvor andelen steget til 1-3 prosent også blant jenter mellom 6-24 år.
Autismediagnoser
For autisme (inkludert barneautisme og Aspergers syndrom) er det tegn til at forekomsten av diagnosen har økt sterkt i alle vestlige land de siste par tiårene (Baxter et al., 2015).
- Den internasjonale forekomsten av autismediagnoser blant barn og unge under 18 år er beregnet til å være 0,4 prosent i høy-inntektsland (Barican et al., 2022). Europeiske studier viser en samlet forekomst på 0,8 prosent (Sacco et al., 2022).
- I en befolkningsundersøkelse av norske barn i alderen 8-10 år var forekomsten 0,2 prosent for diagnosen barneautisme og 0,1 prosent for diagnosen Aspergers syndrom (Heiervang et al., 2007). Beregninger har vist at 0,9 prosent av alle norske barn har blitt diagnostisert med en autismespekterdiagnose i spesialisthelsetjenesten ved tolv års alder (Surén et al., 2012, 2013).
- Flere studier har antydet en økning i forekomst av autismediagnoser de siste tiårene. En studie viste at etter å justere for variasjoner i metodisk tilnærming var det ingen tydelige tegn til endring i forekomst (Baxter et al., 2015). Andre studier har tilsvarende vist at den økte forekomsten kan forklares ved at flere mottar hjelp i helsetjenesten og at det har forekommet endringer i hvordan autismediagnoser utredes og registreres i helseregistre (Hansen et al., 2015; Lundström et al., 2015).
- Autisme er estimert å forekomme hos omkring 3 ganger flere gutter enn jenter, men 4 ganger flere gutter enn jenter får diagnosen (Loomes et al., 2017). Dette tyder på en underidentifisering av autisme hos jenter i forhold til hos gutter.
Figur 10 viser andelen barn og unge i Norge (i prosent) som var diagnostisert med autisme (ICD-10 diagnose F84) i spesialisthelsetjenesten i perioden 2010-2022, fordelt etter alder og kjønn:
- Andelen barn og unge med diagnosen har økt i alle aldersgrupper og hos begge kjønn i perioden 2010-2022, spesielt de siste årene. For jentene har økningen vært størst i de eldste aldersgruppene, spesielt 16-19 år, mens for guttene mest fra 0-11 år.
- Hos gutter ligger andelene i 2022 på 0,6 til 1,1 prosent, mens det for jenter ligger på 0,2 til 0,8 prosent.
Andelen tenåringsjenter som diagnostiseres med autismediagnoser i spesialisthelsetjenesten er økende. Dette kan tyde på at autismediagnose hos jenter fanges opp i større grad nå enn før, men at det ofte skjer relativt høyt opp i alder.
Andre utviklingsforstyrrelser
For språkforstyrrelser, lærevansker og motoriske forsinkelser varierer estimatene betydelig mellom studier avhengig av hvilke kriterier som brukes for å definere tilstandene. Vi har heller ikke gode registerdata for disse utviklingsforstyrrelsene.
- Spørreskjemadata fra Den norske mor og barn-undersøkelsen viser at 8 prosent av barn ligger etter forventet normal språkutvikling ved tre års alder og 9,5 prosent er forsinket ved fem års alder (Zambrana et al., 2014). Siden tallene er basert på spørreskjemaer og ikke på utredning av barna gir de et usikkert anslag på den reelle forekomsten av slike problemer.
- En større studie fra USA som inkluderte både spørreskjemaer og kliniske intervjuer av 5-åringer, fant at 7,4 prosent oppfylte kriteriene for en språkforstyrrelse (Tomblin et al., 1997).
- En amerikansk undersøkelse basert på telefonintervjuer fant at 7 prosent av barn og unge i alderen 3–17 år hadde lærevansker (Boyle et al., 2011). I studier som har testet barns leseferdigheter direkte, fant man at kriteriene for dysleksi var oppfylt hos 18–22 prosent av gutter og 8–13 prosent av jenter i skolealder (Rutter et al., 2004). Vi har ikke gode norske data på forekomst av lærevansker.
- For motoriske forsinkelser er det lite kunnskap om forekomst og forløp for barnebefolkningen som helhet, da motoriske vansker vanligvis er blitt studert bare i relasjon til andre spesifikke tilstander.
Atferdsforstyrrelser
Forekomsten av atferdsforstyrrelser er beregnet i flere befolkningsstudier av barn og unge.
- Den internasjonale forekomsten av atferdsforstyrrelser blant barn og unge under 18 år i høy-inntektsland er beregnet til å være mellom 1,3 og 3,3 prosent, avhengig av hvilken atferdsforstyrrelse som er undersøkt (Barican et al., 2022). Den mest vanlige atferdsforstyrrelsen er opposisjonell atferdsforstyrrelse, som også er den mildeste formen.
- Tidligere norske undersøkelser viste at forekomsten av atferdsforstyrrelser blant barn og unge i alderen 4-14 år er mellom 0,7 og 3,1 prosent (Bøe et al., 2021; Heiervang et al., 2007; Wichstrøm et al., 2012), og den høyeste forekomsten er for opposisjonell atferdsforstyrrelse.
- Atferdsforstyrrelser er mer vanlig hos gutter enn hos jenter (Georgiades et al., 2019; Lawrence et al., 2016; Wichstrøm et al., 2012).
Andelen norske barn og unge som blir diagnostisert med atferdsforstyrrelser i spesialisthelsetjenesten har gått ned for begge kjønn og i de fleste aldersgrupper i årene 2010-2022. Mange tilfeller av atferdsforstyrrelser blir nok aldri diagnostisert, eller de blir fanget opp av andre diagnoser.
Tic-lidelser
Forekomsten av tic-lidelser blant barn og unge varierer med hvilke spesifikke tic-lidelser som er undersøkt.
- En oppsummering av internasjonale undersøkelser har beregnet at forekomsten av Tourettes syndrom blant barn og unge i alderen 0-18 år er omkring 0,5 prosent (Scharf et al., 2015). Forekomsten av andre tic-lidelser er høyere, hvor forbigående tics har høyest forekomst på omkring 3 prosent (Knight et al., 2012).
- I en norsk befolkningsundersøkelse ble forekomsten av Tourettes syndrom anslått til 0,2 prosent hos barn mellom 8 og 10 år (Heiervang et al., 2007). En annen studie viste at 0,4 prosent av alle barn i Norge blir diagnostisert med Tourettes syndrom i helsetjenesten før fylte 12 år, med en stor overhyppighet av gutter (Surén et al., 2019).
- I 2021 og 2022 (under pandemien) ser vi en økning i andelen diagnostisert med Tourettes syndrom i aldersgruppen 6-19 år hos begge kjønn.
- Det er flere gutter enn jenter som rammes av tic-lidelser (Knight et al., 2012).
Andelen barn og unge i Norge som er diagnostisert med tics og Tourettes syndrom i spesialisthelsetjenesten har vært stabil i perioden 2010-2020 for begge kjønn og alle aldersgrupper. Under pandemien var det en økning både hos jenter og gutter i ungdomsalder som ble diagnostisert med tic-lidelser.
Psykisk utviklingshemming
Forekomsten av psykisk utviklingshemming i befolkningen er ikke godt kartlagt, og vi har ikke gode registerdata for tilstanden.
- Den internasjonale forekomsten er beregnet til rundt 1 prosent (Maulik et al., 2011; McKenzie et al., 2016), men forekomsten varierer mellom land og undersøkelser. Forekomsten er også høyere blant gutter enn jenter (Maulik et al., 2011; McKenzie et al., 2016).
- I to befolkningsundersøkelser fra USA er forekomsten hos barn beregnet til henholdsvis 0,7 og 1,3 prosent (Boyle et al., 2011; Braun et al., 2015).
- Den reelle forekomst ligger trolig noe høyere. I utgangspunktet forventer man at mellom 2,5 til 3 prosent av befolkningen har IQ under 70, som er en del av definisjonen av tilstanden. Mange av disse vil imidlertid ikke ha funksjonsnedsettelse, og dermed ikke kvalifisere for diagnosen. I andre tilfeller vil psykisk utviklingshemming ikke settes som diagnose fordi utviklingsavviket forklares ved hjelp av andre og mer spesifikke diagnoser.
- I Norge fødes det hvert år 60–80 barn med Downs syndrom, som er en av de viktigste enkeltårsakene til psykisk utviklingshemming (Folkehelseinstituttet, 2020). Antall svangerskap med Downs syndrom øker som følge av økende alder hos mødrene, men antallet fødte holder seg stabilt. Dette skyldes at omkring 90 prosent av svangerskapene med Downs syndrom avbrytes.
Mulige årsaker til økning av psykiske plager og kontakt med helsetjenestene blant unge over tid
Tallmaterialet det henvises til i dette kapitlet peker på en rekke trender over tid:
- Økning i selvrapporterte psykiske plager blant ungdom og unge voksne. Dette gjelder spesielt tenåringsjenter.
- Økning i andelen barn og unge som har vært i kontakt med primær- og spesialisthelsetjenesten grunnet psykiske problemer.
- Tilsvarende økninger er påvist i en rekke vestlige land (Bor et al., 2014; Collishaw, 2015), inkludert nordiske (Dalman et al., 2022; Mishina et al., 2018).
Hva som forårsaker økningene i selvrapporterte psykiske plager er ikke kjent. Noen forklaringsmodeller legger til grunn at økningen ikke nødvendigvis innebærer en reell forverring av den psykiske helsen til de unge. I slike modeller forstås økningen som et resultat av at:
- Unges terskel for å anse noe som plagsomt eller et problem er redusert over tid (Sletten & Bakken, 2016).
- Unges åpenhet om psykiske problemer har økt, og de er mer villige til å rapportere om slike plager i undersøkelser (Sletten & Bakken, 2016).
- Unges forhold til egne mentale tilstander og språket som brukes for å formidle disse er endret, slik at spørsmål om psykiske plager forstås ulikt av dagens unge enn tidligere generasjoner (Madsen, 2018).
Andre forklaringsmodeller legger til grunn at økning i selvrapporterte psykiske plager blant unge faktisk reflekterer en forverring av den psykiske helsen. En rekke mulige bidragende årsaker er foreslått; dette omfatter endringer i ungdoms forhold til kropp og utseende, endringer i relasjon til skole og utdanning, og endringer i rusmiddelbruk (Sletten & Bakken, 2016). Dette støttes av en norsk longitudinell undersøkelse som viste at økningen i psykiske plager var relatert til cannabis-bruk, symptomer på spiseforstyrrelser, og kroppsmisnøye (von Soest & Wichstrøm, 2014). Betydningen av en stadig mer digitalisert verden er også blitt fremhevet. Det er uklart hvorvidt og i hvilken grad bruk av sosiale medier har en sammenheng med psykiske plager. Oppsummeringsstudier peker på at det kan være en sammenheng, men at denne er svak (Appel et al., 2020; Orben, 2020; Orben & Przybylski, 2019). Foreløpig er det mangel på gode undersøkelser som kan understøtte at sammenhengen er kausal (Keles et al., 2020).
Tidstrendene for selvrapporterte psykiske plager sammenfaller også med en rekke andre tidsmessige utviklinger blant unge, deriblant redusert skoletrivsel (A. Bakken, 2022) og motivasjon (Wendelborg & Hygen, 2022), ensomhet (A. Bakken, 2022; Hysing et al., 2020) og fysiske helseplager (A. Bakken, 2022; Haug et al., 2020).
Det er også kjent at ungdommer får for lite søvn, og at ulike søvnvansker har økt blant unge (se kapitlet «Søvnvansker»). I en studie av norske ungdommer fant de at hele 84 prosent av ungdommene fikk mindre søvn enn anbefalt (Saxvig et al., 2021). En annen norsk undersøkelse viste at lite søvn i barnealder har sammenheng med høyere grad av psykiske vansker to år senere (Ranum et al., 2019). I hvilken grad disse utviklingstrendene henger sammen er uklart, og det er behov for flere studier som undersøker dette.
Det er verdt å bemerke at i de norske Ungdata undersøkelsene ser man at økningen i selvrapporterte psykiske plager er drevet av at flere rapporterer om «bekymring», «slit», «søvnproblemer» og «håpløshet» (A. Bakken, 2022; Sletten & Bakken, 2016). På spørsmålet om de har «følt deg ulykkelig, trist eller deprimert» er responsene mer stabile over tid (Sletten & Bakken, 2016). Funnene kan tyde på at det er en økning i bekymringer, stress og søvnvansker, men at det ikke er noen økning i symptomer på å faktisk være deprimert eller lei seg. Ungdommer selv knytter symptomer på psykiske plager til stress og press rundt skolesituasjonen og eget utseende (Eriksen et al., 2017).
Når det gjelder økningen i kontakt med primærhelsetjenesten for psykiske problemer kan dette til dels skyldes at ungdommer opplever mer psykiske plager som de ønsker hjelp for. I tillegg kan ungdommers terskel for å oppsøke hjelp hos fastlegen ha gått ned over tid. Det kan også være foreldrene eller lærerne som i større grad enn tidligere bekymrer seg for ungdommers psykiske helse og som tar kontakt med helsetjenesten eller oppfordrer ungdommen til å ta kontakt. Undersøkelser peker på at jenter og unge kvinner oftere søker hjelp og behandling for sine psykiske plager i dag enn tidligere (Potrebny et al., 2021). Samtidig er det viktig å bemerke at samhandlingsreformen i 2012 flyttet mer ansvar for psykisk syke til primærhelsetjenestene, og det er sannsynlig at igangsettingen av denne reformen ledet til økt kontakt med primærhelsetjenesten. Det har også eksistert en rekke opptrappingsplaner for psykisk helsevern i den aktuelle perioden som muligens kan spille en overordnet rolle.
Økningen i andelen unge jenter som blir behandlet for psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten kan skyldes lignende faktorer. Dette inkluderer en reell økning i forekomst, men det er ikke empirisk støtte for at dette er tilfelle grunnet manglende befolkningsundersøkelser av forekomst. Det er også mulig at endringer i klinisk og diagnostisk praksis påvirker tallene for spesialisthelsetjenesten. Tallgrunnlaget for spesialisthelsetjenesten slik vi har presentert det inkluderer både hoveddiagnoser (hovedtilstanden som behandles) og tilleggsdiagnoser (andre relevante tilstander som opptrer samtidig). Dersom helsepersonell over tid har inkludert flere tilleggsdiagnoser vil dette påvirke tallene. I tillegg kan det være visse lidelser som over tid blir mer kjent og dermed mer sannsynlig å bli utredet og registrert. Dette gjelder for eksempel PTSD, som antageligvis er blitt bedre utredet og registrert i senere år. I så måte kan noen av økningene vi rapporterer reflektere en positiv utvikling.
En tidligere undersøkelse fant at henvisninger til spesialisthelsetjenesten endret seg over tid; hvor henvisninger basert på mistanke om depresjon og ADHD-relaterte problemer økte i perioden 1992 til 2001, mens bruk av andre henvisningsårsaker ble redusert (Reigstad et al., 2004). Denne økningen sammenfalt med økt mediaoppmerksomhet rundt disse temaene. Denne undersøkelsen illustrerer at diagnosepraksis kan endre seg over tid, muligens som et resultat av økt oppmerksomhet rundt visse tilstander. Samtidig tror vi ikke at endret henvisnings- og diagnosepraksis er hele forklaringen, siden man da ville forventet å se en økning i flere aldersgrupper og hos begge kjønn. Økningen over tid gjelder også hovedsakelig visse diagnoser, mens andre har vært relativt stabile over tid. Til slutt må det nevnes at endringer i tilgjengeligheten av helsetjenester også kan være en medvirkende faktor for økning i andel barn og unge som får hjelp i primær- og spesialisthelsetjenesten.
Årsakene til utviklingstrendene i selvrapporterte psykiske plager og kontakt med helsetjenestene må ses i sammenheng med hverandre. Opplevde psykiske plager påvirker hjelpesøkende atferd, som igjen utløser helsetjenestebruk. Det er stort behov for mer kunnskap om forekomsten av psykiske lidelser hos ungdom, fortrinnsvis gjennom en befolkningsundersøkelse med kliniske intervjuer. Slike undersøkelser vil gi et mer tydelig bilde på hvorvidt det har vært en reell økning i psykiske lidelser blant ungdom over tid.
Barn og unges psykiske helse under covid-19-pandemien
Det har vært bekymring for hvordan covid-19-pandemien har påvirket barn og unges psykiske helse, blant annet på grunn av endringer i sosial kontakt og skolerutiner. Folkehelseinstituttet har tidligere utarbeidet hurtigoversikter (Nøkleby et al., 2023), samt en egen temautgave i Folkehelserapporten fra 2021 som omhandler dette. Kunnskap om konsekvenser av pandemien på barn og unges psykiske helse er fremdeles begrenset, og det vil ta tid å gjennomføre gode studier som kan belyse hvordan pandemien har påvirket barn og unge på kort og lang sikt.
En rekke oppsummeringer av internasjonale studier tyder på at pandemien har hatt en negativ effekt på barn og unges psykiske helse (Kauhanen et al., 2023; Ludwig-Walz et al., 2022; Panchal et al., 2021; Racine et al., 2021; Samji et al., 2022). Disse oppsummeringene er basert på studier av varierende vitenskapelig kvalitet, hvor mange er uegnet til å fastslå hvorvidt det faktisk har vært en forverring av den psykiske helsen under pandemien. I tillegg er mange av studiene foretatt tidlig i pandemien. Én av oppsummeringene peker på at mange barn og unge har opplevd frykt, bekymring og stress knyttet til pandemien (Samji et al., 2022). Dette gjelder for eksempel bekymringer knyttet til hvordan pandemien ville påvirke deres skolegang og fremtidsplaner samt bekymring for å bli sosialt isolert. Alle oppsummeringene konkluderer med at symptomer på angst og depresjon tilsynelatende har økt under pandemien (Kauhanen et al., 2023; Ludwig-Walz et al., 2022; Panchal et al., 2021; Racine et al., 2021; Samji et al., 2022). Forverring av den psykiske helsen var mer uttalt hos sårbare grupper av barn og unge, blant annet de med kroniske sykdommer og eksisterende psykiske problemer som autismespekterforstyrrelser og ADHD (Panchal et al., 2021; Samji et al., 2022). Én oppsummering fant at de negative effektene var større under perioder med strenge tiltak og skolestenginger (Ludwig-Walz et al., 2022). I tillegg ser det ut til at grad av symptomer på angst og depresjon var høyere i studier som ble gjennomført senere i pandemien (Racine et al., 2021).
I Norge har vi flere gode undersøkelser som kan belyse hvordan den psykiske helsen til barn og unge er påvirket av pandemien. Disse har samlet inn selvrapporterte symptomer på psykisk uhelse og omfatter følgende undersøkelser: Ungdata, Ungdomsundersøkelsen om erfaringer med vold og overgrep (UEVO), Bergen i endring, og SHoT. En styrke med disse er at de er repetert over tid, slik at man kan sammenligne den psykiske helsen under pandemien med tilsvarende utvalg før/tidligere i pandemien.
Disse norske undersøkelsene viser at symptomer på angst og depresjon har økt noe under pandemien blant unge i alderen 11-19 år (Hafstad et al., 2022; Lehmann et al., 2022; von Soest et al., 2022). Denne økningen er større blant jenter enn gutter (Hafstad et al., 2022; von Soest et al., 2022). I tillegg peker undersøkelsene på ulike sårbare grupper som var mer negativt påvirket av pandemien, inkludert ungdommer som rapporterte høy grad av ensomhet, utfordrende familiesituasjoner og dårlige sosioøkonomiske forhold (Hafstad et al., 2021, 2022; Lehmann et al., 2022; von Soest et al., 2022). Selv om pandemiens effekt på den psykiske helsen til barn og unge ifølge noen undersøkelser er små (von Soest et al., 2022), er det derfor viktig å ta i betraktning at effekten kan være større for visse sårbare grupper. Undersøkelsene peker også på at pandemien ikke ser ut til å ha forårsaket en forverring av symptomer på atferdsproblemer (Lehmann et al., 2022; von Soest et al., 2022). I UEVO-studien fant man ingen generell forverring av den psykiske helsen fra 2019 til juni 2020, men derimot en forverring fra juni 2020 til juni 2021 (Hafstad et al., 2022). I tråd med internasjonale studier (Racine et al., 2021) peker dette på at de negative effektene av pandemien muligens er mer gjeldende lenger ut i pandemien.
Ungdatarapporten fra 2022 viser at til tross for at pandemien var en krevende tid for mange ungdommer, så taklet de aller fleste pandemien og dens utfordringer på en ganske god måte (A. Bakken, 2022). I tillegg viser Ungdata undersøkelsen at ungdommene rapporterte mindre bruk av alkohol og cannabis, mindre optimistiske fremtidsutsikter, samt mer skjermtid (A. Bakken, 2021; von Soest et al., 2022). Det er også interessant å bemerke at flere undersøkelser viser at en del ungdommer mente pandemien hadde påvirket livet deres i positiv retning (A. Bakken, 2021; Lehmann et al., 2021), selv om flere mente den hadde påvirket livet i negativ retning. Dette kan henge sammen med at pandemien førte til mer tid hjemme sammen med foreldrene og et roligere tempo i hverdagslivet. Dette understreker at pandemien er opplevd ulikt av barn og unge.
SHoT-undersøkelsen er også foretatt under pandemien, men da på eldre aldersgrupper hvor de fleste er i begynnelsen av 20-årene (studenter). I denne fant man en betydelig økning i andelen studenter som rapporterte høye nivåer av symptomer på angst og depresjon samt suicidale tanker i 2020/2021 sammenlignet med tidligere år (Sivertsen, 2021; Sivertsen et al., 2022). Økningen var større for kvinner, slik øvrige undersøkelser også har pekt på. Det var store geografiske forskjeller, hvor studenter i regioner med høyere antall covid-19-tilfeller og grad av restriksjoner opplevde en større forverring i den psykiske helsen. I tillegg fant man at studenter som tilbrakte færre dager fysisk på universitetet/høyskolen hadde høyere grad av symptomer på psykisk uhelse.
Les mer:
Vi har foreløpig for lite kunnskap om hvilke spesifikke forhold ved pandemien som bidrar til å påvirke den psykiske helsen blant barn og unge. Sannsynligvis har tiltak som innfører begrensninger på deres liv stor betydning, slik som skolestengning eller restriksjoner på sosiale aktiviteter. Dette støttes av SHoT-undersøkelsen, som fant at studenter i områder som var hardere rammet av pandemien opplevde en større forverring av den psykiske helsen. Det kan også henge sammen med frykt og bekymringer knyttet til pandemien og dens konsekvenser. For eksempel viste en norsk undersøkelse at 19 prosent av ungdommer bekymret seg for at pandemien ville føre til en vanskeligere fremtid, mens 53 prosent bekymret seg for infeksjon blant familiemedlemmer (Lehmann et al., 2021). Endringer i familiesituasjonen og sosial isolasjon er også mulige bidragsytere. I en undersøkelse fant man at ensomhet tidlig i pandemien var forbundet med symptomer på angst og depresjon et år senere (Hafstad et al., 2022). Det er fremdeles et stort behov for å forstå hvordan pandemien har påvirket barn og unges selvopplevde psykiske helse.
Når det gjelder aktivitet i helsetjenesten knyttet til psykisk helsevern har vi foreløpig begrenset tallmateriale. En studie undersøkte antall konsultasjoner og innleggelser i primær- og spesialisthelsetjenesten basert på tall fra helseregistre som dekket aldersgruppen 6-18 år (Evensen et al., 2022). Resultatene viste at det ble en nedgang i konsultasjoner våren 2020. Antall konsultasjoner økte så utover i pandemien, og var i 2021 høyere enn før pandemien. Denne økningen gjaldt konsultasjoner i primærhelsetjenesten, ikke konsultasjoner i spesialisthelsetjenesten for senere på året. Derimot var det en tilsvarende økning i antall innleggelser i spesialisthelsetjenesten.
De kliniske miljøene har dog antydet at pandemien har ført til en oppgang i antall barn og unge med visse diagnoser; for eksempel spiseforstyrrelser. I en artikkel fra Folkehelseinstituttet ser man en betydelig økning i antall pasienter med spiseforstyrrelser i både primær- og spesialisthelsetjenesten (Surén et al., 2022). Økningen er gjeldende fra høsten 2020 og utover i 2021. Studier fra USA og Canada har funnet tilsvarende trender (Agostino et al., 2021; Asch et al., 2021; Otto et al., 2021; Toulany et al., 2022). Oppsummeringsartikler av pasienter med spiseforstyrrelser påpeker at mange har opplevd en forverring av symptomer under pandemien (J Devoe et al., 2023; Sideli et al., 2021). I kvalitative studier ble forverringen i symptomer knyttet til redusert tilgang på behandling, endring i rutiner og struktur i hverdagen, negativ påvirkning fra media og sosial isolasjon (J Devoe et al., 2023).
Vi vet ikke hvorvidt disse økningene i aktivitet i helsetjenestene reflekterer en reell økning i forekomst av psykiske lidelser, da forekomstundersøkelser ikke er foretatt under pandemien. Foreløpige tall dokumenterer en generell økt aktivitet i primærhelsetjenesten, og en økt aktivitet i spesialisthelsetjenesten for alvorlige tilstander (innleggelser og spiseforstyrrelser). Det er mulig at visse sårbarhetstrekk og diagnoser har vært særlig utsatt for forverring under pandemien. Det er derfor viktig å fortsette å identifisere de sårbare gruppene. Hvorvidt det har vært en økning av pasienter med andre alvorlige tilstander (for eksempel psykose) som tilsvarer økningen vi ser for spiseforstyrrelser er foreløpig ukjent. Etter hvert som data fra registre blir tilgjengelige vil man kunne undersøke dette i større detalj og i et lengre tidsperspektiv.
Det er fremdeles et behov for mer kunnskap om hvordan pandemien har påvirket og fortsetter å påvirke barn og unges liv og psykiske helse. Spesielt viktig vil det være å avdekke årsakene til og konsekvensene av økninger i psykisk uhelse under pandemien.
Legemiddelbehandling av psykiske lidelser hos barn og unge
Psykofarmaka består av ulike grupper legemidler som blir brukt for å behandle psykiske lidelser. Psykofarmaka deles inn i antipsykotika, antidepressiva, angstdempende midler, hypnotika og sentralstimulerende midler.
Generell bakgrunn
Barn og unge behandles med psykofarmaka ofte uten at hverken effekt eller sikkerhet er kjent (såkalt «off-label» bruk). Vi har ikke nok kunnskap om hvorvidt bruk av psykofarmaka kan ha uheldige konsekvenser på kort eller lengre sikt. Dette gjør at det er viktig å følge med på, og skaffe mer kunnskap om, bruken av psykofarmaka blant barn og unge og konsekvenser av slik bruk.
Flere norske studier har pekt på en økning i totalbruken av psykofarmaka i aldersgruppen 0-17 år over den siste ti-årsperioden i Norge, både blant gutter og jenter (Furu et al., 2018; Hartz et al., 2012, 2015, 2016; Nesvåg et al., 2016; Steffenak et al., 2012). Utviklingen i legemiddelbruken er imidlertid ulik i de forskjellige aldersgruppene og for de ulike psykofarmakagruppene (Hartz et al., 2016).
Les også:
Antidepressiva
Blant antidepressiva er det hovedsakelig selektive serotoninreopptakshemmere (SSRIer) som benyttes i behandling av barn og unge. Det er kun et fåtall av disse legemidlene som er godkjent for behandling av barn og unge. I Norge har fluoxetin indikasjon alvorlig depresjon over 8 år, sertralin har indikasjon tvangslidelser (OCD) fra 6 år og fluvoksamin har indikasjon OCD fra 8 år (Myhr, 2018).
I perioden 2010-2022 har det vært jevnt økende bruk av antidepressiva i de to eldste aldersgruppene både blant jenter og gutter (figur 11). Økningen har vært størst blant jentene og om lag dobbelt så mange jenter som gutter bruker antidepressiva. Blant jenter i alderen 12-15 år har det vært en svak økning i bruken siden 2018. Antidepressiva brukes svært sjeldent hos barn under 12 år. De fleste som får antidepressiva, får det som ledd i behandling av depresjon.
En norsk studie viste at bare én av fire 13–17-åringer som fikk en depresjonsdiagnose for første gang, ble behandlet med antidepressiva (Skurtveit et al., 2018). Denne andelen var stabil i perioden 2010-2015. Økningen i antidepressivabruken i den samme perioden kunne ikke uten videre forklares med at det var blitt vanligere å gi ungdom med depresjonsdiagnose legemiddelbehandling. Økningen i bruk av antidepressiva, særlig blant unge jenter, så dermed ut til å skyldes at flere jenter gikk til lege og ble diagnostisert med depresjon. Den norske studien viste videre at de som ble behandlet med antidepressiva var de eldste i ungdomsgruppen, de med alvorligst depresjon og de som hadde annen psykisk lidelse i tillegg til depresjon.
Bruk av SSRIer blant barn og unge i Norge har ligget lavt i perioden 2007-2017 sammenlignet med Sverige og Danmark (Wesselhoeft et al., 2020). Sverige skiller seg ut med høy og økende bruk gjennom hele perioden, mens bruken gikk ned i Danmark fra 2010 og lå i 2017 på samme nivå som i Norge.
ADHD-legemidler
Legemidler brukt til behandling av ADHD omfatter sentralstimulerende legemidler der metylfenidat brukes av flest. De andre sentralstimulerende er amfetamin, dexamfetamin og lisdexamfetamin samt to ikke-sentralstimulerende substanser som også kan brukes i behandling av ADHD (atomoksetin og guanfacin). Disse legemidlene er indisert som del av et behandlingsopplegg hos barn fra og med 6 år med ADHD når det er vist at hjelpetiltak alene ikke er tilstrekkelig. Legemidler for å behandle hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD) har vist seg effektive for å redusere ADHD-symptomer i en rekke kliniske studier (Cortese et al., 2018), men retningslinjer for ADHD anbefaler atferdsintervensjoner som førstelinjebehandling og farmakologisk behandling begrenset til de mest berørte (Helsedirektoratet, 2016).
En norsk studie har vist at det er 77 prosent av barn med ADHD diagnose som får medikamentell behandling (Ørbeck et al., 2020). Det er meget få barn under 6 år i Norge som får medikamentell behandling for ADHD.
I perioden 2010-2022 har det vært en økning i bruk av ADHD legemidler hos begge kjønn (figur 12). Sterkest økning har det vært blant 20-24 åringer: fra 0,9 prosent brukere i 2010 til 3,0 prosent i 2022 blant jenter og fra 1,0 til 2,5 prosent i 2022 blant gutter. I denne aldersgruppen er det liten kjønnsforskjell i andelen brukere av disse legemidlene. I de yngre aldersgruppene (under 16 år) er det tydelig størst andel gutter som blir behandlet med ADHD-legemidler. Dette samsvarer med at en høyere andel gutter enn jenter i de yngste aldersgruppene blir diagnostisert med ADHD. I 2022 er det høyest andel brukere blant gutter 12-15 år: 5,4 prosent av gutter i denne aldersgruppen ble behandlet med ADHD-legemidler. Blant jenter er det aldersgruppen 16-19 år som har høyest andel brukere: 3,3 prosent. Andelen unge kvinner og menn (20-24 år) som blir behandlet med ADHD-legemidler er omtrent like store.
Det har vært en økning i bruken av ADHD-legemidler også i våre naboland Sverige og Danmark i samme periode (Sørensen et al., 2023). Sverige skiller seg ut med en mye høyere andel brukere enn Norge, mens Danmark ligger på samme nivå som Norge.
Sovemidler
Søvnproblemer er relativt hyppig hos barn. Studier basert på selvrapporterte søvnproblemer viser at opptil 1 av 4 ungdommer oppfyller DSM-kriterier for insomni (Hysing et al., 2013), mens studier basert på klinisk diagnostisk intervju og objektive målinger viser lavere forekomst (henholdsvis 2,5–12,3 prosent og 1,1-13,6 prosent) (Falch-Madsen et al., 2020; Ranum et al., 2020). Ved mange typer sykdommer, som for eksempel nevrologiske utviklingsforstyrrelser og psykiske lidelser, øker forekomsten av søvnproblemer. Søvnhygieniske og atferdsendrende tiltak er alltid nødvendig uansett hva som ligger til grunn for søvnproblemene, og sovemidler er sjeldent aktuell behandling for barn og unge (Norsk barnelegeforening, 2019). Legemidler som brukes i behandling av søvnproblemer til barn og unge i Norge er melatonin, alimemazin (allergimedisin som også har indikasjon søvnforstyrrelser hos barn over 2 år), z-hypnotika og benzodiazepiner. Vi ser en kraftig økning i bruk av sovemidler blant barn og unge i perioden mellom 2010 – 2022 (figur 13). Det er særlig blant jenter og gutter fra 12 år og oppover at bruken øker.
Hos barn under 6 år har imidlertid bruken gått ned, noe som skyldes redusert bruk av alimemazin i denne aldersgruppen uten at bruken av dette legemiddelet har blitt erstattet av andre sovemidler. Dette er en ønsket utvikling da alimemazin ikke er anbefalt brukt hos små barn.
Den kraftige økningen i bruk av sovemidler i de øvrige aldersgruppene skyldes hovedsakelig en økning i bruken av melatonin. I tillegg økte også bruken av alimemazin frem til 2020, spesielt blant jenter i alderen 16-24 år. I januar 2021 ble alimemazin 10 mg tabletter og 5 mg/ml mikstur avregistrert. Dette har medført en sterk nedgang i bruken av alimemazin, særlig i de to eldste aldersgruppene hos begge kjønn. Dette forklarer nedgangen i bruk av sovemidler fra 2020 for den eldste aldersgruppen. I den nest eldste aldersgruppen har det vært en kraftig økning i bruken av melatonin i samme periode slik at totalbruken ikke påvirkes på samme måte som for den eldste aldersgruppen. Tilsvarende kraftig økning i bruk av melatonin ses ikke hos de eldste. Før 2018 hadde ikke melatonin godkjent indikasjon for bruk hos barn og unge så bruken var frem til da hovedsakelig «off-label», dvs. at sikkerhet og effekt ikke var tilstrekkelig undersøkt. Etter 2018 har melatonin blitt godkjent for enkelte pasientgrupper under 18 år og fra 2020 selges også melatonin reseptfritt på apotek. Bruk av reseptfrie legemidler registreres ikke i Legemiddelregisteret.
Benzodiazepiner, som er vanedannende legemidler, brukes i svært liten grad i alle aldersgrupper. Bruken av z-hypnotika, som også kan være vanedannende, har gått ned i perioden for alle aldersgrupper og ligger nå på et lavt nivå. På grunn av faren for utvikling av avhengighet er nedgangen i bruk av vanedannende sovemidler en positiv utvikling.
Norske studier har vist at forskrivning av melatonin skiller seg fra øvrig bruk av sovemidler ved at en større andel av brukerne ser ut til å bli behandlet over flere år i doser som tilsvarer daglig bruk (Hartz et al., 2012, 2015). 9 av 10 av langtidsbrukerne av melatonin hadde enten en psykiatrisk eller nevrologisk diagnose fra spesialisthelsetjenesten, som tyder på forskrivning ved sekundære søvnproblemer (Hartz et al., 2015). En annen norsk studie har vist at de fleste i alderen 13-17 år som bruker sovemidler, har en underliggende psykisk lidelse eller annen somatisk sykdom, og at få har en primær søvnlidelse. Dette viser at bruk av sovemidler i denne aldersgruppen i hovedsak skyldes behandling av søvnforstyrrelser sekundært til andre lidelser (Nouri Sharikabad et al., 2024)
Økende bruk av sovemidler blant barn og unge, som i hovedsak skyldes melatonin, er observert i alle skandinaviske land (Wesselhoeft et al., 2021). Det er imidlertid variasjon mellom landene, og økningen har vært dobbelt så høy i Sverige sammenlignet med Norge og Danmark.
Antipsykotika
Antipsykotika er indisert ved behandling av psykose, bipolar lidelse og alvorlig Tourette syndrom hos barn og unge. I tillegg brukes antipsykotika i behandling av irritabilitet og aggresjon, oftest ved autismespekterlidelser og psykisk utviklingshemming (Myhr, 2018).
I perioden 2010-2022 har det vært økende bruk av antipsykotika i de to eldste aldersgruppene, spesielt blant jenter (figur 14). Økningen skyldes hovedsakelig en økning i bruken av kvetiapin som blir brukt ved schizofreni-lignende psykose og bipolar lidelse, men som også brukes «off-label» for behandling av søvnproblemer (Debernard et al., 2019). I aldersgruppen 6-15 år er det en høyere andel gutter enn jenter som får antipsykotika, mens det i aldersgruppen 16-24 år er høyest andel jenter. En norsk studie viste at bare rundt 10-20 prosent av barn og unge (0-18 år) som fikk utlevert antipsykotika for første gang hadde blitt diagnostisert med en psykoselidelse (Nesvåg et al., 2016). Studien viste videre at barn og unge som brukte antipsykotika, overveiende var diagnostisert med ikke-psykotiske psykiske lidelser som ADHD blant gutter og angst eller depresjon blant jenter.
En internasjonal sammenligningsstudie for bruk av antipsykotika i perioden 2005-2014 viste en økning i bruk av antipsykotika blant barn og unge (0-19 år) i 14 av 16 land, men med store variasjoner i andelen brukere i de ulike landene (Hálfdánarson et al., 2017). Denne studien viser at i 2014 var bruken av antipsykotika blant barn og unge i Sverige på omtrent samme nivå (2,5/1000) som i Norge (2,7/1000), mens i Danmark var andelen brukere noe høyere (4,0/1000) og i Finland mye høyere (8,0/1000).
Vi vet lite om varigheten av antipsykotikabruk hos barn og unge i Norge, men en studie fra Finland (Varimo et al., 2021) viste at median behandlingstid for andre generasjons antipsykotika blant barn og unge var nesten et år.
Legemiddelbehandling under covid-19 pandemien
Skandinaviske studier har vist at bruken av psykofarmaka blant barn og unge økte mer under og etter pandemien enn det man forventet basert på trender i psykofarmakabruk før pandemien (Tiger et al., 2023; Bliddal et al., 2023). Man vet ikke årsaken til denne økningen, men mulige forklaringer kan være flere nydiagnostiserte eller forverring av eksisterende psykisk sykdom. Det er behov for å følge med på om dette er en vedvarende trend i årene som kommer.
Oppsummering og mulige forklaringer på økende bruk av psykofarmaka blant unge over tid
I perioden 2010-2022 har det vært økende bruk av psykofarmaka særlig blant unge jenter. En større andel av jenter over 16 år bruker antidepressiva, sovemidler og antipsykotika enn gutter i samme alder. Unntaket er ADHD-legemidler der andelen er høyest blant yngre gutter.
Det er vanskelig å finne forklaringer på den økende bruken av psykofarmaka basert på data om legemiddelbruk alene. Siden legemidler må forskrives av lege, så krever legemiddelbruk kontakt med helsetjenesten. Økning i andelen barn og unge som har vært i kontakt med primær- og spesialisthelsetjenesten grunnet psykiske problemer kan være en mulig forklaring på tilsvarende økning i bruk av psykofarmaka. En stor andel av legemidlene forskrives av leger i primærhelsetjenesten og det er derfor vanskelig å sammenligne tallene for psykofarmakabruk direkte med forekomst basert på tall fra spesialisthelsetjenesten i dette kapitlet. For å få mer kunnskap om årsaker til og omfanget av psykofarmakabruk blant barn og unge er det nødvendig at bruken studeres hos dem med relevante diagnostiserte lidelser. Denne typen studier krever komplekse datakoblinger og slike studier mangler for de fleste psykofarmakagruppene. Vi mangler også kunnskap om ulike konsekvenser av psykofarmakabruk blant barn og unge. Det vil også være viktig å studere hvilke konsekvenser covid-19 pandemien har hatt for psykofarmakabruk i denne populasjonen.
Vedlegg tallgrunnlag for grafer
Se Vedlegg utvalgte psykiske lidelser for tallgrunnlaget bak grafene i denne artikkelen.
Datagrunnlag
Datagrunnlaget for denne teksten er ikke basert på systematiske litteratursøk, men vi har i stedet trukket frem vitenskapelige artikler, registerdata og rapporter som er relevante for det tematiske innholdet.
Kunnskap om andelen barn og unge med psykiske plager baserer seg hovedsakelig på følgende norske undersøkelser: Ungdata (Bakken, 2021), Ung i Norge (von Soest & Wichstrøm, 2014), HEVAS (HEMIL-senteret, 2020), Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT; Knapstad et al., 2018), Ung-HUNT (Rangul & Kvaløy, 2020) og Levekårsundersøkelsen (Statistisk Sentralbyrå, 2020).
Kunnskap om pandemiens effekt på barn og unges psykiske helse baserer seg på følgende norske undersøkelser: Ungdata (Bakken, 2021; von Soest et al., 2022), Ungdomsundersøkelsen om erfaringer med vold og overgrep (UEVO; Hafstad et al., 2021, 2022), Bergen i endring (Lehmann et al., 2021, 2022), og SHoT (Sivertsen, 2021; Sivertsen et al., 2022).
Beskrivelsene av symptomer på psykiske lidelser hos barn og unge baserer seg på diagnoseklassifikasjonene ICD-10 (WHO, 1990) og DSM-5 (APA, 2013), samt læreboken Rutter’s Child and Adolescent Psychiatry (Thapar et al., 2015).
Norske forekomsttall for psykiske lidelser blant barn og unge kommer fra to norske befolkningsbaserte studier som har kartlagt diagnoser hos barn ved hjelp av kliniske intervjuer, Barn i Bergen (Heiervang et al., 2007) og Tidlig trygg i Trondheim (Wichstrøm et al., 2012). Tidlig trygg i Trondheim inkluderte barn som var fire år ved oppstart og ble utført i 2007–2009. Barna i Tidlig trygg i Trondheim har også blitt utredet for psykiske lidelser etter hvert som de er blitt eldre, opp til 14 år (Morken et al., 2021; Steinsbekk et al., 2022). «Barn i Bergen» inkluderte 8-10-åringer og ble utført i 2002–2003. Deltakerne i «Barn i Bergen» studien har også blitt utredet for psykiske lidelser på et senere tidspunkt, da de var 10-14 år (Bøe et al., 2021). I tillegg har vi referert til «Ungdom og psykisk helse» undersøkelsen, som utredet ungdom i alderen 13-16 år for depresjon ved hjelp av kliniske intervjuer (Sund et al., 2011).
Internasjonale forekomsttall for psykiske lidelser blant barn og unge har vi hovedsakelig hentet fra tre systematiske oppsummeringsstudier og meta-analyser (Barican et al., 2022; Polanczyk et al., 2015; Vasileva et al., 2021). I tillegg har vi supplert med forekomsttall fra diagnose-spesifikke oppsummeringsstudier og meta-analyser hvor dette har vært tilgjengelig (Knight et al., 2012; Polanczyk et al., 2014; Qian et al., 2021; Scharf et al., 2015; Song et al., 2021; Thomas et al., 2015). Disse oppsummeringene omfatter de store befolkningsstudiene som er gjennomført på barn og unge de siste 20 årene i USA (Angold et al., 2002; Costello et al., 2003; Kessler et al., 2012; Merikangas, He, Brody, et al., 2010; Merikangas, He, Burstein, et al., 2010; Roberts et al., 2007), Storbritannia (Ford et al., 2003) og Nederland (Kroes et al., 2001), Australia (Lawrence et al., 2016) og Canada (Georgiades et al., 2019).
Informasjon om helsetjenestene kommer fra Norsk pasientregister (NPR), Kontroll og utbetaling av helserefusjon (KUHR) og Legemiddelregisteret. For alle registrene inkluderte vi alle individer som var registrert minst én gang med gitt diagnosekode (legemiddelkode for Legemiddelregisteret) per år f.o.m. 2010 t.o.m. 2022. Legemiddelregisteret inneholder informasjon om legemidler som er hentet ut på resept på apotek. En begrensning ved dataene er at man ikke vet med sikkerhet om legemidlene faktisk har blitt brukt. Andel individer registrert med minst én kontakt for gitte diagnoser/legemidler i befolkningen ble beregnet som antall brukere per 100 innbyggere (prosent) fordelt på kjønn og alder. Befolkningsgrunnlaget er hentet fra offisielle tall fra Statistisk Sentralbyrå.
I tillegg er følgende rapporter fra Folkehelseinstituttet benyttet som generelle referanser: «Psykisk helse i Norge» (Reneflot et al., 2018) og «Legemiddelbruk hos barn og unge i Norge 2008-2017» (Furu et al., 2018).