2026 05 08 Smittsomme sykdommer.png

Smittsomme sykdommer og smittevern

Sist endret

Smittsomme sykdommer utgjør en betydelig trussel mot folkehelsa, og flere faktorer gjør at de kan bli en økende utfordring. Et godt smittevern i og utenfor helsetjenesten, høy vaksinasjonsdekning, riktig bruk av antibiotika, effektive overvåkingssystemer og styrket beredskap er forutsetninger for at vi kan holde smittsomme sykdommer under kontroll i Norge.

Hovedpunkter

  • Infeksjonssykdommer var tidligere en ledende årsak til sykdom og død i Norge, men forekomsten er redusert gjennom forbedrede levekår, vaksinasjon og antimikrobiell behandling.
  • Til tross for relativt lav sykdomsbyrde i Norge, krever smittsomme sykdommer betydelig innsats i form av beredskap mot fremtidige pandemier, vaksinasjon og andre forebyggende tiltak.
  • Demografiske endringer, klimaendringer og globalisering påvirker i økende grad forekomst og spredning av infeksjoner globalt.
  • Vaksinasjon har hatt stor betydning for å redusere forekomsten av flere alvorlige sykdommer, men høy oppslutning og tillit må opprettholdes.
  • Antimikrobiell resistens, desinformasjon og risiko for nye pandemier er sentrale utfordringer for smittevernet fremover.
  • Et effektivt smittevern forutsetter kontinuerlig innsats innen forebygging, overvåking, beredskap og tverrsektorielt samarbeid.

Bakgrunn

Frem til for cirka 100 år siden var epidemier og ulike typer infeksjonssykdommer de dominerende folkesykdommene i Norge. Mange døde av meslinger, difteri, tuberkulose, influensa og andre infeksjoner (Pedersen, 2007). Etter hvert ble folkehelsen bedre, og vi fikk betydelig lavere forekomst av flere infeksjonssykdommer. Økt kjennskap til hvordan disse sykdommene smittet, bedre boforhold, hygiene og ernæring, vaksiner og antimikrobielle midler bidro til at infeksjoner ble et mindre folkehelseproblem i løpet av 1900-tallet. I dag ser vi imidlertid at befolkningsvekst, urbanisering, klimaendringer, intensivert husdyrproduksjon og globalisert handel med dyr og mat fører til at smittsomme sykdommer igjen er en økende utfordring. Det at folk forflytter seg oftere og raskere enn før bidrar til økt spredning av sykdom på tvers av landegrenser. Krig og konflikt ødelegger essensiell infrastruktur i og utenfor helsetjenesten. Utvikling av antibiomikrobiell resistens, svekket oppslutning om vaksinasjonsanbefalinger, samt syntetisk biologi og økt risiko for overlagt spredning av smittestoffer (bioterror), viser at kampen mot infeksjonssykdommer på ingen måte er vunnet. Målrettet innsats er fortsatt nødvendig for å holde infeksjonssykdommene under kontroll.

Smittsomme sykdommer i Norge i dag

Infeksjonssykdommer rammer et stort antall mennesker i Norge hvert år. De fleste gir akutt sykdom, men kroniske infeksjonssykdommer som hiv, hepatitt B og tuberkulose har også stor betydning.  Alvorlighetsgraden, inkludert risikoen for alvorlig helsetap eller død, varierer avhengig av smittestoff, hvem som rammes og muligheten for effektiv behandling.

Nedenfor omtaler vi hovedgruppene av infeksjonssykdommer som har størst innvirkning på folkehelsen og folkehelsearbeidet i Norge:

  • Influensa og andre luftveisinfeksjoner
  • Vaksineforebyggbare infeksjoner
  • Tuberkulose
  • Blodbårne og seksuelt overførbare infeksjoner
  • Sykdommer som smitter fra mat, vann og dyr
  • Helsetjenesteassosierte infeksjoner

Vektorbårne sykdommer, det vil si sykdommer som spres til mennesker via en bærer som mygg eller flått, er beskrevet i kapittelet om klimaendringer og helse.

For mer detaljert informasjon om ulike smittsomme sykdommer, inkludert epidemiologisk situasjon nasjonalt og globalt, se oppdaterte sykdomskapitler i Smittevernhåndboka og årsrapporter.

Les også i Folkehelserapporten:

Luftveisinfeksjoner

Luftveisinfeksjoner er blant de vanligste infeksjonssykdommene i befolkningen og kan skyldes virus eller bakterier. De omfatter blant annet forkjølelse, influensa, covid-19, RS-virusinfeksjon og pneumokokkinfeksjon. De fleste luftveisinfeksjoner er milde, og går over av seg selv. Likevel fører luftveisinfeksjoner til et høyt antall sykehusinnleggelser, de siste årene i snitt rundt 70 000 per år.

Noen grupper har økt risiko for komplikasjoner og alvorlig forløp ved luftveisinfeksjoner. Hos personer med enkelte kroniske sykdommer, nedsatt immunforsvar, gravide, spedbarn og eldre kan selv vanlige luftveisinfeksjoner føre til alvorlig sykdom. Med alderen svekkes immunforsvaret, noe som gjør eldre personer mer utsatt for alvorlig forløp av infeksjoner. Personer over 65 år står for en høy andel av sykehusinnleggelsene og de fleste dødsfallene knyttet til luftveisinfeksjoner. Influensa alene anslås i snitt å føre til rundt 900 dødsfall per år, enten direkte eller gjennom komplikasjoner i etterkant (Gran, Iversen, Hungnes, & Aalen, 2010). Små barn får oftere luftveisinfeksjoner enn befolkningen ellers fordi de ikke har bygget opp tilstrekkelig immunitet. RS-virusinfeksjon er en relativt vanlig årsak til alvorlig sykdom med pustevansker hos små barn, hvor de fleste sykehusinnleggelsene skjer i første leveår (Bøås et al., 2025; Folkehelseinstituttet, 2026 ; Havdal et al., 2022). 

Vaksinasjon og generelle smitteverntiltak som god hånd- og hostehygiene er viktige tiltak for å redusere smitte, særlig til personer som har økt risiko for å bli alvorlig syke av luftveisinfeksjoner.

Les mer:

Vaksineforebyggbare infeksjoner

Tidligere førte sykdommer som meslinger, difteri og polio til en betydelig sykdomsbyrde. Disse tre sykdommene er nå helt eller delvis utryddet i Norge fordi de fleste blir vaksinert. Vaksinasjonsdekningen i det norske barnevaksinasjonsprogrammet er høy. Når de fleste norske barn er vaksinert, er det lett å glemme at meslinger fremdeles er en av de vanligste infeksjonene som forårsaker dødsfall blant små barn i verden. Vaksiner regnes som et av de mest betydningsfulle og kostnadseffektive folkehelsetiltakene i moderne tid. De beskytter både det enkelte individ mot alvorlig sykdom og samfunnet som helhet gjennom flokkimmunitet. Vaksinasjon bidrar til færre sykehusinnleggelser og komplikasjoner og mindre antibiotikabruk, og dermed også til forebygging av resistensutvikling.

Vaksiner til voksne får stadig mer oppmerksomhet, og i 2025 ble voksenvaksinasjonsprogrammet lansert. Med en aldrende befolkning blir det viktig å forebygge sykdom og sørge for at eldre lever med god helse. Selv om oppslutningen om vaksiner er god i Norge i dag, er vaksinenøling en internasjonal utfordring, og man ser at vaksinasjonsdekningen globalt har flatet ut i løpet av det siste tiåret (de Figueiredo, Simas, Karafillakis, Paterson, & Larson, 2020; Larson, Gakidou, & Murray, 2022; MacDonald, 2015). Koronapandemien, krig og konflikt, samt mangel på tilgang til helsetjenester generelt er blant faktorene som har bidratt til denne utviklingen.   

Les mer:

Tuberkulose

Tuberkulose er fremdeles den infeksjonssykdommen som tar flest liv på verdensbasis. Forekomsten er tett knyttet opp til sosioøkonomiske forhold og tilgang til helsetjenester. Derfor ser vi store geografiske forskjeller i utbredelse globalt, men også betydelig skjevfordeling mellom ulike befolkningsgrupper. De siste årene er det meldt mellom 150 og 200 tilfeller av tuberkulose hvert år. De fleste (over 85 %) som blir syke av tuberkulose i Norge er født i utlandet, med bakgrunn fra land med høy forekomst av sykdommen, og smittet før de kom til Norge. Utviklingen globalt og innvandringsmønsteret til Norge har derfor stor betydning for forekomsten her i landet. Forekomsten blant norskfødte, inkludert norskfødte med innvandrerforeldre, er blant verdens laveste.

Multiresistent tuberkulose, det vil si tuberkulose som ikke lar seg behandle med de mest brukte medikamentene, har vært et økende problem globalt. I Norge har antallet pasienter med multiresistent tuberkulose tradisjonelt vært lavt, men økte noe i 2023 og 2024 i forbindelse med de høye ankomstene av ukrainske flyktninger.

Ved å screene risikogrupper, inkludert personer som har vært smitteutsatt og visse grupper innvandrere, kan sykdom oppdages tidlig og nye tilfeller forhindres. Disse tiltakene bidrar til at veldig få blir syke med tuberkulose som følge av innenlands smitte i Norge i dag. 

Les mer:

Blod- og seksuelt overførbare infeksjoner

Blod- og seksuelt overførbare infeksjoner omfatter blant annet hiv, hepatitt B og C, m-kopper, syfilis, klamydia og gonoré. Samlet sett representerer disse infeksjonene en betydelig sykdomsbyrde globalt. Utviklingen internasjonalt har også betydning for forekomsten i Norge, blant annet gjennom økt reiseaktivitet, migrasjon og økende antibiotikaresistens. I Norge er smitten i hovedsak konsentrert til enkelte definerte risikogrupper som unge, personer som kommer fra land med høy risiko for smitte, menn som har sex med menn (msm) og personer som injiserer rusmidler. 

Forekomsten av hiv, hepatitt B og hepatitt C i Norge er lav, og de fleste smittede er personer som er født utenfor Norge og smittet før ankomst til landet. For hiv er de fleste kjent med infeksjonen sin allerede før de ankommer Norge. Det er lite innenlands smitte og alvorlig sykdom grunnet hiv, hepatitt B eller hepatitt C i Norge i dag. Dette henger sammen med målrettet testing i grupper med økt risiko for smitte, effektiv behandling og forebyggende tiltak, som utdeling av rent brukerutstyr til personer som injiserer rusmidler, vaksinasjon mot hepatitt B og forebyggende behandling for hiv (hiv-PrEP). Blant personer som har blitt smittet med hiv mens de er bosatt i Norge, er majoriteten menn som har sex med menn eller menn smittet på reise, særlig i Sør-Øst-Asia. Risiko for hepatitt C-smitte er fortsatt høyest blant personer som injiserer rusmidler. Siden den nasjonale strategien ble lansert i 2016, har imidlertid prevalensen i denne risikogruppen blitt redusert med 80-90 prosent, fra rundt 50 prosent til sannsynligvis nært 5 prosent i 2025, og infeksjonen er dermed nær eliminert i Norge (Bruun et al., 2026).

Gonoré og syfilis diagnostiseres oftere blant menn som har sex med menn, mens klamydia særlig rammer unge kvinner og menn. Etter noen år med økning har det vært en nedgang i meldte tilfeller av både gonoré og klamydia, men antall tilfeller av gonoré er fortsatt på et høyere nivå enn før 2020.

M-kopper bidro våren 2022 til et internasjonalt utbrudd med smitte i hovedsak blant menn som har sex med menn. Forekomsten i Norge har siden vært lav og begrenset til sporadiske tilfeller. Vaksinasjon reduserer risikoen for smitte og alvorlig sykdom i risikoutsatte grupper.

Kondombruk er det viktigste forebyggende tiltaket mot smitte av seksuelt overførbare infeksjoner. Utviklingen i forekomsten av flere seksuelt overførbare infeksjoner de siste årene, kan indikere at målrettede tiltak, slik som test -og kondomkampanjer og lavterskel testtilbud, har hatt effekt, særlig blant unge. Samtidig er det nødvendig å opprettholde, og ved behov styrke, den forebyggende innsatsen for å hindre økt smitte, særlig for infeksjoner med lav forekomst. Samarbeid mellom forvaltning, helsetjenester og sivilsamfunn er viktig for å nå risikogrupper som i mindre grad benytter offentlige helsetjenester, og for å sikre god tilgang til informasjon, testing og behandling.

Ulike grupper har ulik smitterisiko, med for eksempel høyere risiko for seksuell smitte blant unge og menn som har sex med menn, og for blodsmitte blant personer som injiserer rusmidler. Dette peker på behovet for tilgjengelige og inkluderende helsetjenester som når relevante risikogrupper som en del av en langsiktig folkehelseinnsats.

Les mer:

Sykdommer som smitter fra mat, vann og dyr

Sykdommer som smitter fra mat, vann og dyr er fremdeles et stort helseproblem internasjonalt.

De fleste bakterier, virus og parasitter som kan smitte fra mat, vann og dyr gir forbigående mage-tarmsykdom som går over av seg selv uten sykehusinnleggelse eller antibiotikabehandling. Noen infeksjoner kan imidlertid gi alvorlig sykdom inkludert langvarige og eventuelt kroniske følgetilstander, som post-infeksiøse plager som irritabel tarm-syndrom, reaktiv artritt, hemolytisk uremisk syndrom (HUS) med risiko for kronisk nyresvikt, særlig hos barn, og nevrologiske komplikasjoner. Dette er beskrevet for flere vanlige agens, inkludert Campylobacter, Salmonella og shiga-toksinproduserende E. coli (Havelaar et al., 2015; World Health Organisation, 2015). Infeksjonene er sjelden dødelige i høyinntektsland, i motsetning til i lavinntektsland.

Sammenliknet med mange andre land har Norge lav forekomst av slike sykdommer, og importsmitte står for hoveddelen av de mat- og vannbårne infeksjonene som rapporteres til Folkehelseinstituttet (Lyngstad et al., 2026). Globalt har forekomsten tilsynelatende steget kraftig de siste femti årene. Dette har blant annet sammenheng med forandringer i husdyrhold, matproduksjon, import av matvarer og økt reisevirksomhet, i tillegg til endret og bedret diagnostikk for påvisning av disse sykdommene.

Norovirus, ofte omtalt som omgangssyke, er trolig den vanligste årsaken til innenlands smitte med mage-tarmsykdom i Norge, men antall syke er ukjent. Folkehelseinstituttet har kartlagt sykdomsbyrden av mage-tarminfeksjoner knyttet til konsum av drikkevann. I studien ble det estimert at rundt to til fire prosent av alle mage-tarminfeksjoner i Norge i dag kan tilskrives konsum av drikkevann, noe som vurderes som lavt. Estimatene må imidlertid tolkes med varsomhet, og innsatsen for å sikre trygt drikkevann også i fremtiden er viktig (Hyllestad et al., 2024).  

Forekomsten av smittestoffer i husdyr og næringsmidler produsert i Norge er relativt beskjeden sammenliknet med de fleste andre land, selv om enkelte smittestoffer har et reservoar også blant norske husdyr.

Den lave forekomsten av mage-tarminfeksjoner i Norge sammenliknet med andre land kan blant annet forklares med målrettet og effektiv bekjempelse over tid av smittestoffer blant husdyr og matvarer, et godt utbygd mattilsyn og et sterkt importvern som begrenser importen av kjøtt, levende dyr og dyrefôr (Kapperud, 2015).

Les mer:

Helsetjenesteassosierte infeksjoner

Helsetjenesteassosierte infeksjoner oppstår i forbindelse med opphold eller behandling i helsetjenesten, som for eksempel under en sykehusinnleggelse. Endagsundersøkelser (prevalensundersøkelser) viser at rundt tre til seks prosent av pasientene i norske sykehus og sykehjem hadde en helsetjenesteassosiert infeksjon i perioden 2012-2025, og at det har vært en nedgang i forekomsten de senere år (Folkehelseinstituttet, 2025). Undersøkelser med gjennomgang av journaler har vist at helsetjenesteassosierte infeksjoner er en av de vanligste former for pasientskader i norske sykehus (Helsedirektoratet, 2025). Data fra det europeiske smittevernbyrået (ECDC) har vist at over 70 prosent av antibiotikaresistente infeksjoner er helsetjenesteassosierte. Det er omtrent 3,5 millioner pasienter som får en helsetjenesteassosiert infeksjon i Europa hvert år og disse medfører over 90 000 dødsfall. ECDC har videre estimert at omtrent halvparten av helsetjenesteassosierte infeksjoner er forebyggbare (European Centre for Disease & Control, 2026). Det jobbes for å få bedre data om denne type pasientskader i Norge.

Smitte ved reiser

Gjennom MSIS får vi informasjon om hvilke smittsomme sykdommer reisende utsettes for i ulike deler av verden. Nordmenn reiser mye, men i forhold til reiseaktiviteten blir vi relativt sjelden syke på reise. Likevel står reiserelatert smitte for rundt 20 prosent av alle sykdomstilfeller meldt til MSIS, og utgjør dermed en betydelig del av infeksjonssykdommene i Norge.

Etter reise meldes det oftest om mage-tarminfeksjon, deretter seksuelt overførbare infeksjoner og resistente mikrober. Blant pasienter registrert med malaria har en relativt stor andel oppgitt besøk i hjemlandet som årsaken til utenlandsopphold.

Typiske reiserelaterte sykdommer kan ofte forebygges ved vaksinasjon, god mat- og håndhygiene, praktisering av sikker sex og bruk av malariaforebyggende medisiner.

Smittested samsvarer i stor grad med populære reisemål. Det er flest smittetilfeller blant turister i Europa, men en betydelig andel er også fra Thailand.

Les mer:

Smittsomme sykdommer som folkehelseutfordring fremover

Den geopolitiske situasjonen

Økte geopolitiske spenninger og pågående kriger, både i Europa og andre steder i verden, har ført til omprioriteringer og mindre midler til helse i en del land, samt kutt i bistandsbudsjetter blant viktige giverland. Dette har betydning for folkehelsearbeidet i Norge og vårt internasjonale samarbeid, ikke minst på smittevernområdet. Svekket internasjonalt samarbeid om global helse svekker evnen til å forebygge, oppdage og respondere ved internasjonale helsekriser, som nye pandemier, og påvirker global og nasjonal beredskap, tilgang til informasjon, ekspertise, ressurser og infrastruktur.

Underfinansiering av og kutt i globale helseprogram vil føre til store negative helsekonsekvenser for landene som er direkte påvirket, men kan også få konsekvenser for Norge, for eksempel knyttet til økt risiko for spredning av smittsomme sykdommer.

Les mer:

Svekket tillit til kunnskap og feilinformasjon

Tillit i befolkningen til kunnskapen som fremskaffes og deles fra helsemyndighetene, er avgjørende for at folk skal kunne kjenne til egen risiko, følge helserådene og ta gode helsevalg. For eksempel er høy vaksinasjonsdekning både et resultat av høy tillit fra befolkningen til helsemyndighetene, og et godt samarbeid mellom kommunehelsetjenesten og Folkehelseinstituttet. Den geopolitiske situasjonen gjør det nødvendig med økt årvåkenhet for både desinformasjon og konspirasjonsteorier som er spesielt egnet til å svekke tilliten til helsemyndighetene. ECDC har i en periode overvåket og delt informasjon om desinformasjon i sosiale medier i Europa. Foreløpig ser man størst spredning av falske nyheter om vaksiner. Økt usikkerhet rundt vaksineanbefalinger i flere land kan gi en økning i vaksinenøling også i Norge.  

Les mer:

Klimaendringer og naturkrisen

Verdens helseorganisasjon (WHO) omtaler klimaendringer som den største helsetrusselen globalt (World Health Organization, 2018). Klimaendringer truer både natur og økosystemer. Konsekvenser i andre deler av verden kan påvirke Norge, for eksempel gjennom redusert matsikkerhet eller økt migrasjon. Det er vist at naturtap, som avskoging, øker risikoen for pandemier (Fanelli et al., 2025). Økt nedbør, flom og ekstremvær kan føre til forurensning av drikkevannskilder og distribusjonsnett, med økt risiko for spredning av smittsomme sykdommer. Mattryggheten kan bli påvirket av endringer i klima og geopolitikk som påvirker forsyningslinjer i matsystemene. Klimaendringer kan også påvirke spredningen av smittsomme dyresykdommer som fugleinfluensa, og kan svekke kontrollen med antibiotikabruk globalt, med konsekvenser for resistensutvikling.

Les mer:

Ny teknologi  

Ny teknologi (syntetisk biologi) brukes for å lage nye vaksiner eller medisiner, men kan også misbrukes eller føre til utilsiktede uhell. Teknologien blir stadig lettere tilgjengelig, og kombinert med kunstig intelligens øker risikoen. Manglende sikring av laboratorier som håndterer skadelige smittestoffer, kan også føre til risiko for utilsiktede uhell og utslipp til miljøet. Smittestoffer kan spres med vilje for å skade mennesker, dyr, planter og miljø.  

Les mer:

Forhold som svekker drikkevannsforsyningen  

Vannforsyningssystemene i Norge står overfor utfordringer som øker risiko for sykdom fra drikkevann.

Les mer:

Antimikrobiell resistens  

Det er et økende og alvorlig problem at mikrober utvikler resistens mot antibiotika. Både antallet personer som er bærere av resistente bakterier, og antallet pasienter som har infeksjoner med slike bakterier, har økt de senere årene også i Norge.  Fortsatt er imidlertid forekomsten i de nordiske landene og Nederland lavere enn i de fleste andre land.

Les mer:

Pandemier

Covid-19-pandemien viste hvordan smittsomme sykdommer kan ramme hele samfunnet i løpet av kort tid, med store konsekvenser for folkehelsen, helsetjenesten og samfunnet ellers. Flere ekspertmiljøer og internasjonale organisasjoner vurderer at det er sannsynlig at vi vil kunne få en ny pandemi i løpet av det neste tiåret (Global Preparedness Monitoring, 2024). Globalt samarbeid og investering for å sikre effektiv respons på fremtidige helsekriser er derfor helt nødvendig. Ved å ta hensyn til de komplekse samspillene mellom mennesker, dyr og miljø kan vi stå bedre rustet til å forebygge og begrense konsekvensene av framtidige pandemier.

Les mer:

Forebygging og beredskap

Erfaringer fra blant annet SARS-epidemien i 2003, pandemisk influensa i 2009, ebolaepidemien i Vest-Afrika i 2013-2016 og ikke minst covid-19-pandemien i 2019-2023, har vist oss hvor omfattende konsekvenser utbrudd av smittsomme sykdommer kan få i alle deler av verden og i store deler av samfunnet. Verken Norge eller verdenssamfunnet har vært godt nok forberedt på å håndtere slike trusler. Risikobildet er sammensatt. Vi må lære av tidligere erfaringer, samtidig som vi planlegger for nye og ukjente trusler. Samarbeid på alle nivåer, både internasjonalt og nasjonalt, må til. Det er nødvendig med koordinert global respons, samtidig som hvert enkelt land må ha beredskap, kompetanse og kapasitet til å reagere raskt nok. Et godt smittevern i og utenfor helsetjenesten, høy vaksinasjonsdekning, riktig bruk av antibiotika, effektive overvåkingssystemer og styrket beredskap for fremtidige pandemier og andre alvorlige smittehendelser er forutsetninger for at vi kan holde smittsomme sykdommer under kontroll i Norge.

Forebygging og håndtering av smittsomme sykdommer krever tett samarbeid mellom helse-, mat-, dyr-, nærings- og miljøsektorene i en én-helse-tilnærming.

Det er mange aktører med ansvar for smittevern i Norge. Smittevernarbeidet er i hovedsak regulert i smittevernloven. Helse- og omsorgsdepartementet har det overordnede ansvar for smittevernet i landet, mens primæransvaret er lagt til kommunene, der kommuneoverlegen er tillagt et særlig ansvar. Folkehelseinstituttet er statens smitteverninstitutt og har et operativt fagansvar, med overvåkings- og rådgivingsfunksjoner i tillegg til ansvar for kunnskapsoppsummeringer og forskning. Helsedirektoratet har myndighetsoppgaver og bidrar med fortolking av regelverket, mens de regionale helseforetakene har rådgivningsfunksjoner innen smittevern i helseinstitusjoner og infeksjonsmedisinsk, sykehushygienisk og medisinsk-mikrobiologisk kompetanse.  Andre viktige aktører innen smittevernet i Norge er Mattilsynet og Veterinærinstituttet. Samtidig har offentlige og private virksomheter et selvstendig ansvar for smittevern og beredskap. De skal ha oppdaterte beredskapsplaner og delta i eller gjennomføre beredskapsøvelser.

I tråd med beredskapsprinsippene skal oppgavene de aktuelle etatene og virksomhetene har i det daglige, også ivaretas i kriser, og systemene vi bruker i det daglige arbeidet er også de viktigste i kriser. Beredskap bør derfor bygges inn i utviklingen av nye løsninger, fremfor å basere seg på særordninger.

Når en ny helsekrise oppstår, trenger vi kunnskap raskt. Da trengs sterke og relevante fagmiljøer som er aktive også mellom kriser, og kan trappe opp ved behov. Det løpende arbeidet med smittevern gir grunnlag for å kunne håndtere alvorlige smittehendelser og pandemier. Gode systemer for å følge med på smittesituasjonen i det daglige gir grunnlag for raskt å kunne oppdage og håndtere alvorlige hendelser. Overvåking av både den nasjonale og den internasjonale situasjonen er et viktig grunnlag for Folkehelseinstituttets risikovurderinger, rådgiving om tiltak og strategi både i hverdag og krise. I møte med nye, alvorlige hendelser er det avgjørende at vi har robuste overvåkingssystemer, effektiv laboratoriediagnostikk, og forskning på medikamentelle mottiltak slik at hendelser kan oppdages tidlig og potensielle skadevirkninger minimeres. Det forventes at kunnskapstilfanget stadig blir større, og innhenting, oppsummering og generering av pålitelig kunnskap må være en del av den løpende overvåkingen og risikovurderingen. Under epidemier og andre helsekriser er kunnskapsbehovet enormt og mangelen på vitenskapelig kunnskap som regel stor. Det krever et effektivt og samstemt kunnskapssystem. I tillegg til egen forskning og analyse, må vi benytte oss av oppsummering av kunnskap fra andre nasjonale og internasjonale miljøer.

Ivaretakelse av biosikring (biosecurity; hindre at farlige smittestoffer spres med vilje eller ved uhell) og biosikkerhet (biosafety; beskyttelse av mennesker og miljø mot farlige smittestoffer) er også sentralt i det forebyggende arbeidet. Internasjonalt samarbeid er avgjørende for å forhindre misbruk av biologiske agens og teknologi (JA Terror Project, 2024a, 2024b).

I tillegg er det viktig at Norge har tilstrekkelige forhåndslagre av smittevernutstyr og kritiske legemidler, samt vaksineavtaler som sikrer vaksine til dem som trenger det i en pandemisituasjon. Hele tiden må vi veie hensynet til smittevern, folkehelse, frihet, samfunn og økonomi mot hverandre.

Se også

Publisert | Sist endret