Dødelighet i Norge
Sist endret
|Dødeligheten i Norge har gått ned over tid. Norge er blant landene i verden med høyest forventet levealder og lavest dødelighet.
Hovedpunkter
- Dødeligheten i Norge og i resten av verden har gått ned over tid.
- Norge er blant landene i verden med lavest dødelighet, når man tar hensyn til forskjeller i alderssammensetning mellom land.
- Under covid-19 pandemien var det en økning i dødeligheten, med en topp i 2022, som skilte seg fra trenden i årene før.
- Etter pandemien har dødeligheten falt, og var i 2025 lavere enn observert tidligere.
- Det er kjønns- og aldersforskjeller i dødeligheten. Dødeligheten er høyere for menn enn for kvinner, men forskjellen har blitt redusert de siste 30 årene.
- Dødeligheten varierer mellom fylker. Variasjonen kan stort sett forklares med ulik alderssammensetning i fylkene.
Hva er dødelighet?
Dødelighet angir hyppigheten av dødsfall i befolkningen. I dette kapittelet omtales totaldødelighet. Det vil si dødeligheten av alle dødsårsaker samlet.
Når dødeligheten går ned, vil forventet levealder gå opp. Dødeligheten kan dermed også beskrives ved å måle forventet levealder ved fødselen, som omtales i kapittel om forventet levealder i Folkehelserapporten.
Dødeligheten i befolkningen gir informasjon om folkehelsen, og utgjør et viktig kunnskapsgrunnlag for folkehelsearbeidet, beredskap og forskning. FHI overvåker både totaldødeligheten fra uke til uke og undersøker mer langsiktige trender i dødeligheten. Våre analyser supplerer Statistisk sentralbyrå (SSB) sin offisielle befolkningsstatistikk over antall døde og forventet levealder.
For å beskrive dødelighet, brukes gjerne antall dødsfall i befolkningen per 100 000 bosatte i en gitt tidsperiode, kalt dødelighetsrate. Ved å bruke rater i stedet for antall dødsfall kan man sammenligne dødeligheten mellom befolkninger eller over tid selv om befolkningsstørrelsen varierer. Norges befolkning har ikke bare blitt større over tid, den har også blitt eldre, noe som også påvirker dødeligheten. For å kunne sammenligne dødelighet over tid eller mellom ulike geografiske områder, er det derfor viktig å ta hensyn til at både befolkningens størrelse og aldersfordeling kan være forskjellig på tvers av tid og sted. Ved å aldersstandardisere dødelighetsratene, fjernes de forskjellene i dødeligheten som skyldes at alderssammensetningen endrer seg over tid eller er forskjellig mellom ulike land. Aldersstandardiseringen er basert på alderssammensetningen i en standardbefolkning i et gitt år. De aldersstandardiserte ratene er altså omregnede tall som gir et mål på hvordan dødeligheten ville vært dersom befolkningens størrelse og alderssammensetningen hadde vært lik over tid eller sted. I dette kapittelet brukes middelbefolkningen i siste tilgjengelig år som standardbefolkning. Aldersstandardiserte rater for tidligere år vil derfor endre seg noe ved hver oppdatering av standardbefolkning.
I dette kapittelet omtaler vi først status for totaldødeligheten. Deretter beskriver vi mer langsiktige trender i totaldødeligheten over tid, og fordelt på kjønn, aldersgrupper og fylker.
Kapittelet omtaler ikke utvikling i dødsårsaker. Informasjon om ulike dødsårsaker er tilgjengelig på Dødsårsaksregisteret sine hjemmesider, og i andre kapitler i Folkehelserapporten. Forskjeller i dødelighet mellom grupper i befolkningen med ulik sosioøkonomisk status er omtalt i Folkehelserapportens kapittel om sosial ulikhet.
Les også:
Status for dødeligheten i dag
Ifølge SSB sin offisielle befolkningsstatistikk døde det 45 040 personer i 2025 (Haug, 2026). Dette er 798 flere dødsfall enn i 2024.
Figur 1 viser utviklingen i ujustert (i blått) og aldersstandardisert dødelighetsrate (i rødt) siden 2010. Den ujusterte raten viser dødeligheten slik den faktisk er i befolkningen, uten at det er tatt hensyn til endringer i alderssammensetningen. Ved å bruke aldersstandardiserte rater justerer vi for at befolkningen har blitt eldre over tid. Fordi aldersstandardiseringen er basert på middelbefolkningen i Norge i 2025, er ujustert og aldersstandardisert rate lik dette året.
De store etterkrigskullene har nå nådd en høy alder, noe som medfører en økning i antall dødsfall. Selv om det var flere dødsfall i 2025 enn i 2024, er den aldersstandardiserte raten lavere enn observert tidligere. Det betyr at økningen i antall dødsfall i hovedsak skyldes en større og eldre befolkning, ikke økt dødelighet i befolkningen.
Figur 1. Årlig ujustert dødelighetsrate (i blått) og aldersstandardisert dødelighetsrate (per 100 000, i rødt). Merk at y-aksen er trunkert og starter på 700. Middelbefolkningen i 2025 er brukt som standardbefolkning for å beregne aldersstandardiserte rater. Kilde: SSBs statistikkbank tabell 10325 og tabell 07459.
I perioden 2010 til 2019 var det en jevnt synkende nedgang i den aldersstandardiserte raten, men denne trenden ble brutt under covid-19 pandemien (Figur 1). De strenge smitteverntiltakene i 2020 bidro til vesentlig mindre smittespredning i befolkningen, hvor blant annet det sedvanlige influensautbruddet uteble vinteren 2020/2021 (Bragstad et al., 2022). Dette medførte svært lave tall for influensadødsfall, men også lavere dødelighet av andre lungesykdommer som lungebetennelse og kols (Strøm & Raknes, 2021). Det var også et fall i dødeligheten av andre ikke-smittsomme sykdommer i denne perioden. Totalt førte dette til et betydelig fall i den aldersstandardiserte dødelighetsraten fra 2019 til 2020.
Fra siste halvdel av 2021 og gjennom 2022 var det derimot perioder med forhøyet dødelighet, noe som førte til en økning i dødelighetsraten i disse årene, særlig i 2022. I denne perioden ble så å si hele befolkningen smittet med koronaviruset under de såkalte delta- og omikronbølgene. Dette medførte mange dødsfall (Knudsen et al., 2023).
Fra 2022 falt den aldersstandardiserte dødelighetsraten betydelig, og i 2024 var den litt lavere enn før pandemien. Det var også en ytterligere nedgang i dødelighetsraten fra 2024 til 2025, men denne var noe svakere enn hva som var trenden de siste ti årene før pandemien. Samlet sett tyder utviklingen på at den sterke nedgangen i dødelighet observert før pandemien har avtatt noe, men det er for tidlig å si om dette er et uttrykk for midlertidige svingninger eller et tegn på en mer varig utflating i dødeligheten. Begge deler kan reflektere en kombinasjon av fortsatte direkte og indirekte effekter av pandemien, endringer i befolkningssammensetning, helsetilstand og samfunnsforhold. Framskrivninger fra det globale sykdomsbyrdeprosjektet (Global Burden of Disease (GBD)) basert på data samlet inn før pandemien, indikerer at nedgangen i dødeligheten som ble observert på 1990- og 2000-tallet, var forventet å fortsette også etter pandemien, men med lavere årlig reduksjon enn i tiårene før pandemien (Vollset et al. 2024).
Ettersom det kan oppstå akutte endringer i dødeligheten gjennom et år, publiserer FHI jevnlig status for dødeligheten som en del av Statusrapporter for luftveisinfeksjoner. Dødelighetsovervåkningen er viktig for å kunne oppdage og vurdere akutte hendelser av betydning for folkehelsen, som for eksempel influensapandemier eller andre akutte hendelser. Data fra overvåkningen brukes i beredskapssammenheng som et supplement til overvåkingen av smittsomme sykdommer, blant annet influensa.
- Mer informasjon om overvåkningen og en oppsummering av resultatene for 2025 finnes på denne nettsiden.
Utvikling i dødelighet over tid
Figur 2 gir en historisk beskrivelse av dødelighetsraten i Norge fra 1735 og frem til i dag. Merk at dødelighetsraten vist her ikke er aldersstandardisert, det vil si at det kun er tatt hensyn til endringer i befolkningsstørrelse og ikke endringer i befolkningens alderssammensetning over tid.
Historisk utvikling i totaldødelighet
Datagrunnlaget på 1700-tallet er svært usikkert, ettersom det var først i 1769 at den første folketellingen i Norge ble holdt. Fra og med 1815 ble det gjort folketellinger omtrent hvert tiende år, noe som gir oss et sikrere datagrunnlag (Søbye, 2014). Til tross for jevnlige tellinger av befolkningen og antall døde utover 1800-tallet, var det likevel fortsatt mange dødsfall som ikke ble registrert.
I 1925 fikk SSB ansvar for å føre statistikk over dødsårsaker, og i 1951 ble det moderne Dødsårsaksregisteret etablert. Dette økte datakvaliteten betydelig, og statistikken for de siste 70 årene kan derfor regnes som nøyaktig og tilnærmet komplett. Tykkelsen på linjen i figur 2 gir et grovt mål på datakvalitet der tykkere strek indikerer høyere datakvalitet. Siden 2014 har FHI hatt ansvar for driften av Dødsårsaksregisteret.
Tallmaterialet vi har viser at dødelighetsraten frem til 1800-tallet lå i gjennomsnitt på 2 500 til 3 000 per 100 000 befolkning hvert år, men med flere enkeltår med mye høyere dødelighet (figur 2). Den høye dødeligheten i enkeltår kan knyttes til år med dårlige avlinger, noe som gjorde befolkningen mer utsatt for infeksjoner og stadig tilbakevendende epidemier (Sandmo, 2024). Under Napoleonskrigene ble kornimporten til Norge blokkert, og landet opplevde alvorlig hungersnød i 1808-9 og 1813. Utover 1800-tallet falt dødeligheten og lå ved inngangen til nytt århundre på rundt 1 500 per 100 000.
På 1900-tallet fulgte flere tiår med fall i dødeligheten, og det med raskere fart enn sett tidligere. Viktige årsaker til dette var en reduksjon i spedbarnsdødeligheten, bedre levekår generelt i samfunnet, og en reduksjon av alvorlige infeksjonssykdommer som tuberkulose (Stene-Larsen, 2006; Vollset, 2012). Fallet i dødeligheten i mellomkrigstiden ble avbrutt av økt dødelighet, i hovedsak for menn, under andre verdenskrig, etterfulgt av en markant nedgang etter krigen og fram til midten av 1950-tallet. På midten av 1950-tallet stagnerte dødeligheten og begynte etter hvert også å øke. Denne økningen sammenfaller med en sterk økning i dødeligheten av hjerte- og karsykdom i samme periode. Denne økningen har blitt forklart med høy forekomst av røyking og kosthold med høyt innhold av helsefarlig fett (transfett og/eller animalsk mettet fett) (Vollset, 2012). Røykeslutt, forbedringer i kosthold, blodtrykk og kolesterol, samt bedre behandling av hjertesykdom bidro senere til et kraftig fall i dødeligheten utover 1990-tallet.
Dødelighet under covid-19-pandemien
Covid-19-pandemien var en global helsekrise, som også rammet Norge. Inngripende tiltak for å hindre spredning av koronaviruset ble innført 12. mars 2020, og samme dag ble det første kjente covid-19-assosierte dødsfallet i Norge registrert. De strenge smitteverntiltakene ble gradvis redusert fra høsten 2021 og fjernet helt fra 12. februar 2022. Utover høsten 2021 og 2022 var det en sterk økning i smitte, sykehusinnleggelser og dødsfall knyttet til koronaviruset.
Erfaringer fra Norge og ellers i verden viser at covid-19-pandemien påvirket dødeligheten i befolkningen også ut over de dødsfallene der covid-19 var registrert som underliggende eller medvirkende dødsårsak. For å få et riktig bilde av byrden av pandemien på folkehelsen har det derfor også vært viktig å følge utviklingen i totaldødeligheten og dødeligheten av andre dødsårsaker.
FHI har publisert to rapporter om totaldødelighet og overdødelighet under covid-19-pandemien; den første inkluderte årene 2020 til 2022 (Knudsen et al., 2023) og den andre inkluderte årene 2020 til 2023 (Knudsen et al., 2024). I begge rapportene ble de siste 10 årene før pandemien brukt som referanseperiode. Det vil si at observert dødelighet i årene 2020 til 2023 ble sammenlignet med forventet dødelighet dersom det ikke hadde vært en pandemi. Merk at modellene som ble brukt for å beregne forventet dødelighet i disse rapportene er noe ulik modellen som benyttes til overvåkning av totaldødelighet etter pandemien. Endringene er nærmere beskrevet på siden Overvåkning av totaldødelighet.
Figur 3 viser observert og forventet ukentlig dødelighetsrate fra uke 1 2020 til og med uke 52 2023.
Totaldødelighet under covid-19-pandemien
Forventet dødelighet ble beregnet ved å bruke dødelighetstrenden observert i 2010 til 2019. For årene 2020 og 2021 som helhet var det totale antallet dødsfall innenfor det som var forventet gitt observerte trender i dødeligheten de siste 10 årene før pandemien (Knudsen et al., 2023). Hvis man ser nærmere på ulike deler av denne perioden, var imidlertid dødeligheten lavere enn forventet de første månedene av 2021, mens det var overdødelighet i andre halvdel av 2021 (figur 2). I 2022 var det langt høyere dødelighet enn forventet basert på utviklingen i dødeligheten før pandemien. Totalt ble det beregnet en overdødelighet på 11,8 prosent dette året, noe som tilsvarer 4 827 flere dødsfall enn forventet (Knudsen et al., 2024). Covid-19 sto for en stor andel av disse ekstra dødsfallene.
Den 5. mai 2023 annonserte WHO at covid-19-pandemien ikke lenger utgjorde en global folkehelsekrise. I Norge ble det like fullt også i 2023 observert høyere dødelighet enn forventet, beregnet til 2 313 ekstra dødsfall dette året sammenlignet med trenden i perioden 2010 til 2019 (Knudsen et al., 2024). Dette var utenfor forventet intervall for dødeligheten og tilsvarte en overdødelighet på 5,6 prosent. Covid-19 sto fremdeles for en betydelig del av overdødeligheten i 2023 (Strøm, Sveen, Raknes, Slungård, & Reistad, 2024).
Under pandemien var det overdødelighet først og fremst i aldersgruppene over 40 år sammenlignet med dødelighetstrenden sett de siste ti årene før pandemien (2010 til 2019). I 2023 var det i tillegg forhøyet dødelighet i befolkningen under 40 år sammenlignet med trenden sett før pandemien (Knudsen et al., 2024). Dette var først og fremst knyttet til et høyt antall ulykker, selvmord og rusdødsfall, men også til en økning i sykdomsdødsfall fordelt på et bredt spekter av sykdommer, men ikke til en økning av dødsfall som følge av kreft- eller hjerte-karsykdom (Strøm, Sveen, Raknes, Slungård, & Reistad, 2024).
Dødelighet for kvinner og menn
Menn har historisk hatt høyere dødelighet enn kvinner. Figur 4 viser utviklingen i dødelighet for kvinner og menn i perioden 1900 til 2025 når vi justerer for forskjeller i aldersfordeling mellom kvinner og menn. I 2025 var den aldersstandardiserte dødelighetsraten 695 per 100 000 for kvinner og 931 per 100 000 for menn (basert på tall fra SSBs statistikkbank tabell 10325 og tabell 07459).
Utvikling i totaldødelighet for kvinner og menn
Frem mot midten av 1950-tallet falt dødeligheten betydelig for både menn og kvinner, kun avbrutt av enkeltår med høyere dødelighet, da særlig under første og andre verdenskrig. Deretter begynte dødeligheten å øke igjen for menn, for så å flate ut. Også kvinner opplevde noe utflating i dødeligheten, men på et senere tidspunkt enn menn. Denne forskjellen har blitt knyttet til at menn begynte å røyke og nådde røyketoppen tidligere enn kvinner (Borgan, 2016). Som en følge av dette økte dødeligheten av hjerteinfarkt og lungekreft tidligere for menn enn for kvinner. Kvinner nådde røyketoppen senere, og følgelig kom også toppen i dødeligheten senere. De siste to tiårene har man sett en nedgang i dødeligheten både for menn og kvinner, og siden 1990 har kjønnsforskjellen i dødeligheten blitt mindre. Den er nå på et lavere nivå enn den var på tidlig 1950-tallet. Høy dødelighet i 2022 som en følge av covid-19-pandemien ga imidlertid økt dødelighet både for menn og kvinner dette året, hvis man sammenligner med utviklingen i dødeligheten før pandemien (Knudsen et al., 2024). For menn var det også overdødelighet i 2023, men ikke blant kvinner sammenlignet med dødelighetstrenden sett i perioden 2010 til 2019 (Knudsen et al. 2024).
Menn dør i gjennomsnitt tidligere enn kvinner, og har lavere forventet levealder. Dette ser man ikke bare i Norge, men over hele verden (Patwardhan et al., 2024). Mens svangerskap og fødsel fremdeles utgjorde en betydelig risiko for tidlig død for norske kvinner på tidlig 1900-tallet (Børdahl & Hem, 2004), er det i dag svært få kvinner som dør i forbindelse med graviditet og fødsel i Norge (Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse, 2021). Kjønnsforskjellen i dødelighet i dag skyldes at menn i større grad rammes av dødelige sykdommer tidligere i livet, samt flere dødsfall som følge av ulykker, skader, vold, rus og selvmord (Knudsen et al., 2019). Dette har igjen blitt forklart med høyere forekomst av risikofaktorer blant menn, mer risikoatferd, biologiske forskjeller og at menn bruker helsetjenester mindre enn kvinner (NOU 2023:5).
Dødelighet i ulike aldersgrupper
Figur 5 viser den ujusterte dødelighetsraten i ulike aldersgrupper fra 1960 og frem til 2025. Dødeligheten er høyest hos de eldste aldersgruppene og har falt for alle aldersgrupper i denne perioden, men med større svingninger for noen av aldersgruppene. Disse svingningene er mer markert for yngre aldersgrupper der det i utgangspunktet er få dødsfall. Merk at utvikling over tid for hver aldersgruppe vil se noe ulik ut for menn og kvinner. Dette er ikke vist her.
Utvikling i totaldødelighet etter alder
Viktige utviklingstrekk:
- På midten av 1950-tallet stagnerte dødeligheten og begynte etter hvert også å øke som en følge av en sterk økning i dødelighet av hjerte- og karsykdom. Denne utviklingen er tydeligst for aldersgruppen 40-64 år i figuren. Trenden snudde utover 1990-tallet med sterk fallende dødelighet, særlig tydelig i figuren for aldersgruppene 40-64 år og 65-79 år.
- Nedgangen i dødelighet siden 1960 har særlig vært markant blant barn under 1 år. Dødsfall i denne aldersgruppen har de siste tiårene primært skyldtes medfødte misdannelser og tilstander, sykdommer som oppstår rundt fødselen og infeksjoner (Pedersen, 2003). Bedret diagnostikk av alvorlige medfødte misdannelser under svangerskapet kan påvirke dødelighet som følge av bedre planlagt behandling, men også svangerskapsavbrudd. En forbedring i svangerskap- og fødselsomsorgen i denne perioden har bidratt til redusert dødelighet rundt fødsel. Forekomsten av plutselig spedbarnsdød (krybbedød eller SIDS) økte på 1980-tallet i en rekke land (Müller-Nordhorn et al., 2020). Imidlertid sank forekomsten fra starten av 90-tallet, etter at det ble anbefalt at spedbarn sover på ryggen, og det ble økt oppmerksomhet rundt andre risikofaktorer som røyking, alkoholbruk og manglende vaksiner (Øyen, 2007).
- I aldergruppen 20-39 år økte dødeligheten på slutten av 1990-tallet. I denne perioden så man også en økning i antall overdosedødsfall for denne gruppen (Normann & Vollset, 2012; Ødegård, 2009).
Figur 6 viser utvikling i for de samme aldersgruppene i nyere tid, fra 2010 til 2025. Her er det brukt aldersstandardiserte rater for å ta hensyn til endringer i alderssammensetningen innenfor hver aldersgruppe over tid. For eksempel justerer vi da for at det de siste årene har vært en betydelig aldring innad i aldersgruppen 65-79 år, noe som i seg selv vil bidra til flere dødsfall i denne gruppen. Aldersstandardisering innebærer at ratene for tidligere år beregnes ut fra den samme alderssammensetningen som i 2025.
Totaldødelighet etter alder 2010-2025
I de to yngste aldersgruppene er det få dødsfall, noe som medfører at årlig variasjon kan gi store svingninger. Dødeligheten blant barn under 1 år har ligget på et lavere nivå de siste seks årene sammenlignet med starten av perioden, mens dødeligheten i aldersgruppen 1-19 år har vært forholdsvis stabil i hele perioden vist, med unntak av en topp i 2011 (terrorangrepene) og 2023. For aldersgruppen 20-39 år var dødeligheten noe lavere fra 2015 og frem til pandemien sammenlignet med de første fem årene av perioden. For de tre eldste aldersgruppene var det en tydelig nedgang i den årlige aldersstandardiserte raten frem til pandemien.
Under pandemien nådde dødeligheten sitt høyeste nivå i 2022 for aldersgruppene 40-64 år, 65-79 år og 80 år og eldre, før den falt i 2023. For aldersgruppene 1-19 år og 20-39 år var dødeligheten høyest i 2023, etterfulgt av en nedgang i 2024. I 2025 falt dødeligheten i alle aldersgrupper, med unntak av personer 80 år og eldre. I aldersgruppen 40-64 år fortsatte nedgangen i dødeligheten som ble observert før pandemien etter bruddet i 2022, mens det for aldersgruppene 65-79 år og 80 år og eldre er mulige indikasjoner på en utflating i dødelighet.
Forskjeller i dødelighet mellom fylker
Det er forskjeller i dødelighet mellom norske fylker. Figur 7 viser den ujusterte (venstre panel) og aldersstandardisert (høyre panel) dødelighetsraten for alle norske fylker i 2025. Den ujusterte raten gir høyest dødelighet i Innlandet, Nordland og Telemark og lavest i Oslo, Rogaland og Akershus. Mye av denne forskjellen skyldes ulik alderssammensetning mellom fylkene; forskjellene blir betydelig mindre ved bruk av aldersstandardiserte rate. Dødeligheten er da høyest i Finnmark, Østfold og Nordland, og lavest i Vestland, Oslo og Akershus. Merk at de fylkesvise forskjellene i dødelighet vil se ulik ut for menn og kvinner. For Finnmark fylke er det for eksempel menn som bidrar til høyere dødelighet, mens det for Innlandet er både menn og kvinner.
Fylkesvise forskjeller i totaldødelighet
Alle norske fylker har opplevd en kraftig nedgang i dødeligheten siden 1990. Nedgang i risiko for tidlig død fra hjerte- og karsykdom og lungekreft har hatt størst betydning for denne nedgangen (Clarsen et al., 2022). De absolutte forskjellene i dødelighetsraten mellom fylkene har også blitt mindre over tid ved at fylker med høyere dødelighet i 1990 har hatt en større nedgang enn fylker med lavere dødelighet i 1990.
Finnmark er det fylket som har hatt størst svingninger i den aldersstandardiserte dødelighetsraten fra år 2000 og frem til i dag. Samtidig er Finnmark det fylket med klart færrest innbyggere, noe som betyr at også mindre endringer i antall dødsfall vil kunne gi større utslag. I Norge er det klare forskjeller i helsetilstand og risiko for tidlig død etter sosioøkonomisk status. Forskjeller i andelen med høy inntekt og utdannelse mellom fylkene kan være viktige drivere til den observerte forskjellen i dødelighet mellom fylkene.
Internasjonale forskjeller i dødelighet
På 1950-tallet hadde Norge verdens høyeste forventede levealder, men de neste tiårene falt Norge på rangeringen som følge av en sterk økning i hjerte- og kardødeligheten. Siden 1990 og frem til pandemien opplevde Norge en betydelig økning i forventet levealder. Det samme ble også observert i andre land i Vest-Europa, men økningen etter 2011 var sterkere i Norge enn i de andre vesteuropeiske landene (Steel et al. 2025). Norge er blant landene i verden med lavest dødelighet når man tar hensyn til forskjeller i aldersfordeling mellom land. Globalt er Afrika den regionen som har opplevd den mest positive utviklingen siden 1990, relativt til sitt utgangspunkt, og det er forventet at denne positive utviklingen vil fortsette (Atance, Claramunt, Varea, & Aburto, 2024).
Figur 8 viser at det likevel er store forskjeller i den aldersstandardiserte dødelighetsraten (per 100 000) globalt. I figuren indikerer mørk blå farge lav dødelighet, mens rosa og rød farge indikerer høyere dødelighet. Norge er blant landene med lavest dødelighet.
Totaldødelighet etter land
Blant de nordiske landene Norge, Danmark, Sverige, Finland og Island er det små forskjeller i det totale dødelighetsnivået. Dødeligheten er høyest blant danske menn og kvinner og finske menn, men forskjellen mellom de nordiske landene har blitt mindre over tid. Forskjeller i røyking og alkoholbruk bidrar mye til de observerte forskjellene mellom de nordiske landene (Knudsen et al., 2019).
Under covid-19-pandemien opplevde Sverige økt dødelighet i 2020, mens de andre nordiske landene opplevde høyere dødelighet senere i pandemien, fra siste halvdel av 2021 og gjennom store deler av 2022 (Forthun et al., 2024). Internasjonale sammenligninger viser at alle de nordiske landene klarte seg godt gjennom pandemien. Det er brukt ulike modeller for disse beregningene, noe som gjør at antall beregnede ekstra dødsfall vil variere mellom ulike kilder (Kepp et al., 2022).
Datakilder
Det er flere ulike kilder som publiserer data på dødelighet i Norge. I dette kapittelet er det benyttet data fra Folkeregisteret, SSB, Human Mortality Database (HMD) og det globale sykdomsbyrdeprosjektet; Global Burden of Disease (GBD) study. Datagrunnlaget som er brukt her fra SSB, HMD og GBD er offentlig tilgjengelig for alle på deres hjemmesider. Data som benyttes av HMD for Norge er bestilt fra SSB. Som nevnt over er datagrunnlaget usikkert tilbake i tid, særlig på 1700-tallet og tidlig 1800-tallet. Datakilder og -kvalitet for den norske dødsårsaksstatistikken er nærmere beskrevet i Søbye (2014).
SSB publiserer den offisielle statistikken om antall døde, etter alder, kjønn og geografi for alle bosatte i Norge. De mottar opplysninger om dette fra Folkeregisteret. Videre har Dødsårsaksregisteret en egen statistikkbank og utgir hvert år en rapport om dødsårsaker i Norge det foregående året.
Det globale sykdomsbyrdeprosjektet (GBD) er et internasjonalt ledende initiativ for å systematisk og vitenskapelig tallfeste helsetap og død for mer enn 350 sykdommer, skader og risikofaktorer etter alder, kjønn, geografisk område og over tid. Senter for sykdomsbyrde ved FHI har et tett samarbeid med GBD-prosjektet og lager fremstillinger og analyser basert på data fra dette prosjektet.