Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Faktaark

Fakta om influensa

Influensa gir vanligvis feber og smerter i kroppen, og i tillegg luftveissymptomer. Vanligvis blir mellom fem og ti prosent av befolkningen syke i løpet av en vintersesong.

Colourbox.com
Colourbox.com

Influensautbruddene kan enkelte år gi epidemier med mange alvorlig syke eller døde, og er derfor under nøye overvåking. I tillegg forekommer ekstraordinært store epidemier, influensapandemier, med noen tiårs mellomrom.

Hva er sesonginfluensa?

Hvert år i perioden desember til april rammes befolkningen på den nordlige halvkule av influensaepidemier. Dette kalles sesonginfluensa. To typer av influensavirus, type A og B, er årsak til disse epidemiene. Fra år til år utvikler hvert av influensavirusene nye varianter som gjør vår immunitet mot de gamle variantene utdatert.

Influensapandemier i historien

Epidemier som ser ut til å ha vært influensa, er kjent langt tilbake i tid. Det er særlig de ekstraordinært store epidemiene som har blitt nedtegnet. Til sammen 19 slike svære influensaepidemier er kjent fra historien. Vi kaller dem influensapandemier. Bare influensa A kan gi en pandemi.

Den første pandemien ble beskrevet i 1580. Den største var Spanskesyken i 1918-19, som førte til 25-40 millioner dødsfall i verden. I Norge døde cirka 15 000 personer.

De tre siste større pandemiene var:

  • Asiasyken i 1957
  • Hong Kong-syken i 1968
  • H1N1-pandemien i 2009/2010 (svineinfluensa)

Varianten av A(H1N1)-virus som førte til pandemien i 2009/2010, kalles ofte svineinfluensa siden de nærmeste slektningene vi kjenner er svineinfluensavirus. Varianten utgjør i dag ett av de vanlige sesonginfluensavirusene og har siden pandemien blitt kalt A(H1N1)pdm09. 

Se også: Influensapandemier - temaside om pandemier  

Immunitet og influensavaksine

Influensavirus av type A ble første gang påvist i 1933 og type B i 1940. På 1940-tallet ble den første influensavaksinen utviklet, men det tok ikke lang tid før det ble klart at man hadde å gjøre med et virus i forandring, og at vaksinen løpende måtte tilpasses de sirkulerende virusvariantene.

Influensavirus har siden blitt nøye kartlagt, både deres egenskaper, evolusjon og økologi. Mens influensavirus type B nesten utelukkende er funnet hos mennesker, finnes influensavirus type A hos andre dyr, og særlig hos fugler som lever i tilknytning til vann. Influensavirus A deles videre inn i subtyper som har forskjellige overflatemolekyler. Immunitet mot en subtype beskytter lite mot virus av en annen subtype.

Det sirkulerer to ulike hovedtyper («linjer») influensa B-virus, kalt B-Victoria og B-Yamagata.

Dråpe-, luft- og kontaktsmitte

Influensa smitter ved dråpe-, luft- eller kontaktsmitte. Ved dråpesmitte og luftsmitte puster man inn henholdsvis dråper eller aerosoler som inneholder influensavirus. Disse er spredt i luften når smitteførende personer hoster eller nyser. Når dråpene "lander", forurenses overflater i rommet, hvorpå man kan smittes ved kontaktsmitte. En liten smittedose er nok til å gi sykdom. 

Inkubasjonstiden fra smitte til symptomer er vanligvis to dager, men varierer fra en til fire dager. Man er smitteførende fra dagen før symptomene viser seg og i tre-fem dager etterpå. Det er også mulig å være asymptomatisk, men smitteførende. Barn og personer med svekket immunforsvar kan være smitteførende lenger. Den høye "smittetakten" gjør at epidemier kan utvikle seg meget raskt.

Når man har gjennomgått influensasykdom med én virusstamme, er man vanligvis immun i mange år etterpå mot denne stammen. Man kan også være immun mot lignende stammer, såkalt kryssimmunitet. Evnen til å utvikle immunitet varierer med alder. 

Symptomer på influensa

Ved typisk influensa kommer symptomene brått med feber, muskelsmerter, hodepine og påvirket allmenntilstand. I tillegg luftveissymptomer som rennende nese, sår hals og tørrhoste. Mageplager som oppkast og diaré er sjeldne hos voksne, men kan opptre hos barn. Influensa varer oftest i sju til ti dager. 

I tillegg til virussykdommen kan det oppstå komplikasjoner i form av bakterielle infeksjoner som for eksempel lungebetennelse, bihulebetennelse eller ørebetennelse. 

Mange av dem som smittes har få eller ingen symptomer, men kan likevel smitte andre.

Se også: Spørsmål og svar om influensasykdom

Påvisning av influensavirus

Influensadiagnosen stilles som regel på bakgrunn av symptomer. For å være sikker på at det er influensa, kan man ta en prøve. Prøven tas fra nese eller hals, og bør tas tidlig i sykdomsforløpet for å påvise og identifisere virus nærmere. 

Forekomst av sesonginfluensa

Andelen som blir syke med influensa varierer fra sesong til sesong, avhengig av immuniteten i befolkningen mot sirkulerende virus, vaksinasjonsdekning og de sykdomsfremkallende egenskaper til selve viruset. I år med større epidemier kan 10-30 prosent av den norske befolkningen bli smittet. I en gjennomsnittlig sesong vil 5-10% av alle voksne og 20-30% av alle barn bli smittet. 

Tidspunktet for influensautbruddene er illustrert ved kurven under. Den viser at influensautbruddene vanligvis starter rundt jul/nyttår, og varer i omtrent 12 uker. Influensatoppen har de siste sesongene falt enten rundt nyttår eller omkring vinterferien. Dette kan imidlertid variere mellom sesonger.

Legebesøk for influensalignende sykdom.png

Andel legebesøk grunnet influensalignende sykdom i Norge i noen av de siste årene. Kurvene viser prosentandelen legekontakter der pasientene har fått diagnosen influensalignende sykdom fra uke 40 om høsten til uke 20 om våren. Det grå arealet viser pandemien i 2009/2010.

Estimater basert på data fra perioden 1975-2004 tyder på at omtrent 900 dødsfall i året kan knyttes til influensa i Norge. Dette er imidlertid et gjennomsnitt og kan variere mye fra år til år. Det er alt overveiende eldre og personer med alvorlig bakenforliggende sykdom som dør som følge influensa.

Behandling av influensa

Ved influensa er det i de fleste tilfeller symptomlindrende behandling som er aktuelt. Symptomer kan reduseres med febernedsettende og smertestillende medikamenter som for eksempel paracetamol. Barn under 12 år med influensainfeksjon skal ikke behandles med acetylsalisylsyre (Dispril, Aspirin). Ørebetennelse og lungebetennelse er eksempler på tilstander som kan opptre i forløpet av en influensatilstand. Legen kan da vurdere om det er nødvendig med antibiotika. 

Legen må vurdere om pasienter med influensa, uavhengig av om de er testet eller vaksinert, skal tilbys antiviral behandling med oseltamivir (Tamiflu). Vurderingen må baseres på graden av symptomer, om pasienten tilhører risikogruppe, hvor lenge pasienten har vært syk, om det foreligger spesielle smittevernhensyn og pasientens ønsker. Det er ingen rasjonering av legemidler. Behandlingen bør starte innen 48 timer etter symptomdebut, men alvorlig syke pasienter kan ha nytte av behandlingen også ved senere oppstart. 

I noen tilfeller kan det være aktuelt å benytte oseltamivir (Tamiflu) som forebyggende behandling etter at man har vært utsatt for influensasmitte. Dette kan være aktuelt for eksempel i sykehjem, eller i husstander hvor et husstandsmedlem har nedsatt immunforsvar. 

Se også: Influensa - veileder for helsepersonell  - kapittel i Smittevernboka, skrevet for helsepersonell

Forebyggende tiltak

Smittebegrensende tiltak

Om mulig bør en unngå nærkontakt med syke personer. Den vanligste måten influensa smitter på er via nysing eller hosting. For å unngå kontaktsmitte bør du vaske hendene dine grundig og ofte med såpe og vann. Hvis du ikke har såpe og vann tilgjengelig, kan du bruke alkoholbasert desinfeksjonsmiddel.

Hvis du har symptomer på influensa bør du gjøre følgende for å unngå smitte til andre:

  • hoste eller nyse i albuekroken hvis du ikke har papirhåndkle tilgjengelig.
  • vaske hendene grundig og ofte.
  • bruke engangs papirhåndklær foran munnen for å beskytte andre når du hoster eller nyser. Kast papirhåndkleet etter bruk.
  • hånddesinfeksjon med sprit er et godt alternativ når man ikke får vasket hendene på annen måte.
  • når allmenntilstanden tilsier det, kan du gå tilbake til skole, barnehage eller arbeid.

Helsepersonell som jobber med pasienter må utvise ekstra forsiktighet hvis de har symptomer på influensasykdom, slik at pasienter ikke smittes. Forebyggende behandling med antivirale legemidler kan tilbys uvaksinerte nærkontakter som tilhører risikogrupper for komplikasjoner. 

Vaksine

Vaksine er det beste forebyggende tiltaket vi har mot influensa. Sesonginfluensavaksinen inneholder influensavirusvariantene som WHO anbefaler. Vaksine for sesonginfluensa bør gis i oktober-november. Full beskyttelse oppnås etter én til to uker. 

Se også: Influensavaksine - Temaside for informasjon, nyheter og oppdaterte råd om den årlige influensavaksinen.

Risikogrupper som årlig bør vaksineres mot sesonginfluensa:

  • Gravide etter 12. svangerskapsuke (2. og 3. trimester). Gravide i 1. trimester med annen tilleggsrisiko skal også få tilbud om influensavaksine.
  • Beboere i omsorgsbolig og sykehjem
  • Alle fra og med fylte 65 år
  • Barn og voksne med:
    • diabetes, type 1 og 2
    • kronisk lungesykdom (inkludert astma)
    • kronisk hjerte- og karsykdom, spesielt personer med alvorlig hjertesvikt, lavt minuttvolum eller pulmonal hypertensjon
    • kronisk leversvikt
    • kronisk nyresvikt
    • kronisk nevrologisk sykdom eller skade, spesielt personer med nedsatt lungekapasitet
    • nedsatt immunforsvar
    • svært alvorlig fedme (kroppsmasseindeks (KMI) over 40)
    • annen alvorlig og/eller kronisk sykdom der influensa utgjør en alvorlig helserisiko, etter individuell vurdering av lege 

I tillegg anbefales influensavaksine til følgende grupper:

  • Helsepersonell som har pasientkontakt. Disse er i stor grad utsatt for smitte, og dersom de selv blir smittet kan de være en betydelig smittekilde for sine pasienter.
  • Husstandskontakter til svært immunsupprimerte pasienter bør vurdere å vaksinere seg mot influensa for å beskytte den immunsupprimerte.
  • Svinerøktere og andre som har regelmessig kontakt med levende griser. Hovedhensikten med vaksinasjon av svinerøktere er å beskytte grisene mot influensasmitte, og dermed hindre utvikling av virus med nye egenskaper i svinebesetningene.

Risikoutsatte grupper og andre grupper som anbefales influensavaksinasjon, kan få vaksine til redusert pris ved å henvende seg til sin fastlege eller det kommunale vaksinasjonstilbudet.

Se også: Influensavaksinasjon - veileder for helsepersonell

Til de felles målgruppene kan vaksine mot sesonginfluensa med fordel kombineres med vaksine mot lungebetennelse, såkalt pneumokokkvaksine. Pneumokokkvaksine skal i motsetning til sesong­influensa­­vaksinen ikke gis årlig. Eldre personer anbefales revaksinasjon etter cirka 10 år. Noen risikogrupper anbefales hyppigere revaksinasjon.

Se også: Pneumokokkvaksinasjon - veileder for helsepersonell - kapittel i vaksinasjonsboka, skrevet for helsepersonell

Registrering

Alle vaksiner som settes, inkludert influensavaksine, skal registreres i SYSVAK så sant pasienten har samtykket til det.

Utbrudd i helseinstitusjoner

Ved utbrudd i helseinstitusjoner skal helsepersonell følge spesielle retningslinjer for smitteverntiltak.

Se også: Generelle smitteverntiltak i helseinstitusjoner og Isoleringsveilederen

Influensautbrudd i sykehus og helseinstitusjoner skal varsles til Folkehelseinstituttet etter bestemte regler. 

Se også: Slik varsler du om utbrudd

Folkehelseinstituttet overvåker influensa i Norge

Folkehelseinstituttet har ansvar for å overvåke influensa i Norge, noe som er viktig for å kunne vurdere utbruddenes alvorlighetsgrad. Det holdes fortløpende oversikt over hvilke influensavirus som sirkulerer i ulike deler av landet, og om viruset endrer seg. 

Det holdes også oversikt over hvor mange som søker lege grunnet influensalignende sykdom, hvor mange som ligger på sykehus og intensivavdelinger med influensa, samt om det forekommer overdødelighet i befolkningen. 

Se også: Temaside influensaovervåking

Internasjonal overvåking av influensa

Verdens helseorganisasjon (WHO) har opprettet et nettverk av nasjonale influensasentre i 110 land som overvåker influensaaktivitet og anbefaler sammensetningen av neste sesongs vaksine. 

Folkehelseinstituttet bidrar med data til ulike internasjonale overvåkingssystem, også til WHO. Data fra Norge har betydning for WHO sitt arbeid med utarbeidelse av nye influensavaksiner og bidrar til at nye virus kan oppdages og varsles hurtig.

Kontakt Send e-post