Tips til legens oppfølging av pasienter med resistente mikrober

Fastlegen er sentral i oppfølging av pasienter med resistente mikrober. I dette avsnittet har vi samlet noen nyttige tips og lenker til mer informasjon. 

Om mikrobene 

Se Om mikrobene i første kapittel. Mer informasjon finnes også i Smittevernhåndboka om MRSA, VRE/LRE, CPO og ESBL og C. auris. 

Personlig smittevernveiledning 

Undersøkende eller behandlende lege bør  gi informasjon og personlig smittevernveiledning til pasienter som får påvist infeksjon eller bærerskap med resistente mikrober snarest mulig etter påvisning. For sykdommer som er definert som allmennfarlige smittsomme sykdommer, herunder MRSA og VRE, er dette et krav hjemlet i smittevernloven §2-1. Pasienter som har behov for det, bør få tolk ved samtalen. 

Det er utarbeidet utkast til skriftlig pasientinformasjon oversatt til ulike språk, som kan brukes som et utgangspunkt for personlig smittevernveiledning og deles ut ved konsultasjonen: 

• Pasientskriv om antimikrobiell resistens

Om mikroben

Pasienten bør få informasjon om mikroben, risiko for infeksjon, smittsomhet og smittemåter og hva pasienten selv kan gjøre for å redusere risiko for å smitte andre. Videre bør pasienten få anledning til å stille spørsmål og få veiledning om hvordan dette kan påvirke hverdagslivet. 

Barnehage og skole

Barn som har fått påvist bærerskap med resistente mikrober kan gå i barnehage eller skole og delta i fritidsaktiviteter som vanlig. Det er ikke nødvendig å informere barnehage eller skole om bærerskap. 

Arbeidsliv

Det er behov for egne tiltak ved arbeidsplassen hvis man har fått påvist bærerskap av MRSA og

• arbeider som helsearbeider i sykehus eller sykehjem  
  • Pasienten bør gi beskjed til sin arbeidsgiver dersom de får påvist MRSA, for videre tiltak og oppfølging. 
  • Se MRSA-screening og tiltak for helsearbeidere i sykehus og sykehjem for mer informasjon.
• arbeider med produksjonsdyr som svin, storfe eller småfe
  • Pasienten bør gi beskjed til sin arbeidsgiver dersom de får påvist MRSA, for videre tiltak og oppfølging. Dette er på grunn av mulighet for smitte fra mennesker til dyr.
  • Se avsnitt om MRSA i Om mikrobene for mer informasjon om tiltak for å hindre smitte av MRSA fra mennesker til dyrebesetninger.

For andre yrkesgrupper og for de øvrige resistente mikrobene foreligger det ingen arbeidsrestriksjoner ved påvist bærerskap, og man kan gå på jobb som vanlig.

Smitteverntiltak i helsetjenester 

Pasienten bør oppfordres til å opplyse om bærerskap ved kontakt med helsetjenester, slik at smitteverntiltak kan iverksettes ved behov.

Merking av journal, melding og varsling

MRSA, VRE, LRE, CPO og C. auris er meldingspliktig til MSIS. MRSA og VRE er nevnt spesifikt i MSIS-forskriften, mens LRE, C. auris og CPO omfattes av sekkebetegnelsen «smittebærertilstand og infeksjoner med mikrober med spesielle resistensmønstre», og er derfor også meldingspliktige. ESBL er ikke meldingspliktig til MSIS.

Meldeplikt betyr at diagnostiserende lege skal fylle ut meldeskjema med kliniske opplysninger inkludert yrke (hvis relevant, f.eks. hvis pasienten har påvist MRSA og er helsearbeider eller arbeider med produksjonsdyr), antatt smittemåte/-sted, indikasjon for prøvetaking etc. MSIS meldeskjema fylles fortrinnsvis ut elektronisk (lenke), med kopi til kommuneoverlege i pasientens bostedskommune. Taushetsplikt er ikke til hinder for innsending. Se veiledning til utfylling her. 

Dersom fastlegen mistenker utbrudd av resistent mikrobe, skal dette varsles til kommuneoverlegen, i tråd med MSIS-forskriften §3-3.

Påvist bærerskap med MRSA, VRE, LRE, ESBL, CPO eller C. auris skal dokumenteres i pasientens journal under kritiske opplysninger og som hovedregel også under kritisk informasjon i kjernejournal.  

Informasjon til andre deler av helsetjenesten

Når pasienten henvises til andre deler av helsetjenesten bør informasjon om påvist bærerskap komme frem av henvisningen. Informer også ambulansetjeneste ved bestilling av ambulansetransport. Dersom pasienten allerede mottar helsetjenester i regi av spesialisthelsetjenesten eller kommunale helsetjenester, informeres samarbeidende helsepersonell om påvist bærerskap så snart som mulig.

Dette er nødvendig for at de skal kunne iverksette nødvendige smitteverntiltak, og for å tilpasse behandling til pasienten best mulig ved en eventuell infeksjon.  

Smittesporing

Ved påvisning av resistente mikrober bør fastlegen vurdere om det kan være behov for smittesporing. Smittesporing kan være aktuelt ved påvisning av resistent mikrobe hos pasienter som nylig har vært innlagt i sykehus, eller har/har hatt opphold i sykehjem eller ØHD. Formålet er å avklare mulig smittekilde og vurdere om smitte kan være overført til andre.

I mange tilfeller vil eventuell smittesporing organiseres og gjennomføres av smittevernpersonell i sykehus eller kommune, men fastlegen kan ha en viktig rolle ved å videreformidle opplysninger og bidra med oppfølging og prøvetaking:

• Hvis pasienten nylig har vært innlagt sykehus når bærerskap av resistent mikrobe påvises, og bærerskap ikke var kjent under oppholdet, bør fastlegen informere smittevernlege ved det aktuelle sykehuset. Smittevernlegen vurderer og iverksetter eventuell smittesporing i sykehuset.
• Hvis pasienten nylig har vært innlagt sykehjem eller kommunal helseinstitusjon når bærerskap av resistent mikrobe påvises, og bærerskap ikke var kjent under oppholdet, bør fastlegen informere kommuneoverlege eller smittevernoverlege i aktuell kommune. Kommuneoverlegen vurderer og iverksetter eventuell smittesporing.
• Fastlegen kan få forespørsel om å bistå i smittesporing i forbindelse med utbrudd i sykehus, sykehjem eller kommunale helseinstitusjoner, f.eks. med prøvetaking av pasienter som er utskrevet til hjemmet. Nærmere informasjon gis av de som er ansvarlig for smittesporingen.
• Ved påvisning av MRSA: 
  Egne råd gjelder dersom pasienten er helsearbeider i sykehus eller sykehjem, se MRSA screening og tiltak for helsearbeidere i sykehus og sykehjem

Spesielt for MRSA – sanering 

For MRSA finnes det behandling som kan sanere bærerskap av MRSA. Sanering av bærerskap vurderes for alle helsearbeidere som blir funnet MRSA-positive, samt for personer som arbeider med produksjonsdyr (svin, storfe og småfe). Pasienter som ønsker dette, bør også tilbys sanering dersom det ikke foreligger grunner til å fraråde dette. For mer informasjon om vurdering av indikasjon og praktisk gjennomføring av sanering, se kapittel Sanering av MRSA bærerskap. Det finnes ikke behandling for å sanere bærerskap av andre resistente mikrober. 

Vurdering av om pasienten kan erklæres koloniseringsfri 

Mange pasienter blir langvarig bærere av resistente mikrober, men kolonisering kan også opphøre spontant. For MRSA og ESBL finnes kriterier for når man kan vurdere å erklære en pasient fri for kolonisering. Hos noen pasienter kan dette være hensiktsmessig, f.eks. pasienter som trenger hyppige/lange innleggelser i sykehus og/eller opplever smitteverntiltak som belastende. Les mer om kriterier for å erklæres koloniseringsfri i kapittel Erklæring koloniseringsfri.

For VRE, LRE, CPO og C. auris er det per i dag ikke tilstrekkelig kunnskap om varighet av bærerskap til at man kan anbefale kriterier for å erklære pasienter for koloniseringsfri. Negative prøver utelukker ikke at pasienten fremdeles er bærer av den resistente mikroben.