Tiltak ved kjent bærerskap av resistente mikrober
Publisert
Organisering og drift
Ved undersøkelse og behandling av pasienter med kjent bærerskap av en resistent mikrobe anbefales fokus på håndhygiene og andre basale smitteverntiltak. Som hovedregel er det ikke nødvendig å tilpasse tjenestens organisering eller drift ved pasient med kjent bærerskap av en resistent mikrobe. Det er ikke nødvendig å utsette pasient med resistent mikrobe til slutten av dagen, og pasienten kan oppholde seg i venterom og bruke toalett.
Det anbefales daglig rengjøring av hyppige kontaktpunkter i fellesarealer som venterom o.l. uavhengig av om det har vært en kjent situasjon med risiko for smitte. Hånddesinfeksjonsdispensere bør være plassert godt synlig og lett tilgjengelig for alle pasienter og ansatte ved inngang og utgang.
Basale smittevernrutiner
Basale smittevernrutiner omfatter råd om hvilke rutiner og tiltak som bør følges av alle helsearbeidere i kontakt med alle pasienter, i alle deler av helsetjenesten. God etterlevelse av basale smittevernrutiner reduserer risiko for overføring av smitte både ved kjent og ukjent smittestatus, og beskytter både helsearbeidere og pasienter. Det er derfor svært viktig at alle helsearbeidere får god opplæring i basale smittevernrutiner og etterlever disse i arbeidet. Basale smittevernrutiner bør alltid ligge til grunn, også i situasjoner hvor det anbefales ekstra smitteverntiltak som f.eks. isolering. I Håndbok for basale smittevernrutiner beskrives alle elementer som inngår i detalj.
Smitteverntiltak ved kjent bærerskap av resistent mikrobe
Ved pasient med kjent bærerskap av resistent mikrobe bør ikke-kritisk pasientnært flergangsutstyr (f.eks. blodtrykksapparat, EKG-ledninger, stetoskop) rengjøres og desinfiseres etter konsultasjonen. Se også kapittel om pasientnært utstyr håndbok for basale smittevernrutiner.
Ved undersøkelse eller behandling som medfører tett fysisk kontakt (f.eks. hjelp til av- og påkledning, avdekking av bandasje og behandling av sår, småkirurgi, gynekologisk undersøkelse o.l.) anbefales helsearbeidere å benytte personlig verneutstyr:
- Ved CPO eller VRE/LRE:
- smittefrakk
- Ved MRSA eller C. auris:
- smittefrakk og munnbind
- Ved ESBL
- Uten økt smitterisiko: beskyttelsesfrakk/forkle iht basale smittevernrutiner
- Med økt smitterisiko: smittefrakk
Faktorer hos pasient som kan gi økt smitterisiko er:- Inkontinens for urin eller avføring som ikke lar seg kontrollere på adekvat måte
- Diaré/oppkast
- Pasient som ikke ivaretar vanlige hygieniske prinsipper
- Sår med ukontrollerbar sekresjon eller sår som ikke lar seg tildekke
- Kolonisering i luftveiene og luftveissymptomer
- Ikke-kritisk pasientnært flergangsutstyr (f.eks. blodtrykksapparat, stetoskop) rengjøres og desinfiseres etter bruk. Se også Pasientnært utstyr.
Brukt personlig verneutstyr kastes som restavfall.
Utover dette er basale smittevernrutiner i de fleste situasjoner tilstrekkelig for å redusere risiko for videre smitte i helsetjenester utenfor institusjon.
Råd om når det er indikasjon for bruk av hansker ved smitte er oppdatert i 2026 og kan leses her.
Oppsummert er det ikke lengre anbefalt bruk av hansker rutinemessig ved smitte av mikrobene som omfattes av denne håndboka. Som angitt i håndbok for basale smittevernrutiner er bruk av hansker anbefalt i følgende situasjoner:
- Når det er forventet direkte kontakt med kroppsvæsker (sekreter, ekskreter og blod), slimhinner, ikke-intakt hud eller annet mulig infeksiøst materiale.
- Ved håndtering av synlig eller mulig forurenset utstyr, gjenstander eller flater i omgivelsene.
- Ved kjent eller mistenkt smittestoff der håndhygiene ikke har tilstrekkelig effekt (f.eks. skabb og Clostridioides difficile)
- Når helsepersonell har eksem eller sår på hendene*.
- Ved risiko for kontakt med skadelige medikamenter eller kjemikalier.
*Når helsepersonell har eksem eller sår på hendene, bør det gjøres individuell vurdering i samråd med leder/lege om deltagelse i pasientnært arbeid, og i hvilke situasjoner hansker eventuelt bør benyttes.
Det planlegges også revisjon av Isoleringsveilederen, inkludert anbefalinger for bruk av personlig verneutstyr ved kjent eller mistenkt smitte. Rådene i denne håndboken vil bli oppdatert i tråd med reviderte anbefalinger når disse foreligger.
Tiltak ved klinisk infeksjon med resistent mikrobe
Påvisning av resistente mikrober i screeningprøver er i seg selv ikke indikasjon for antibiotikabehandling. Ved kliniske infeksjoner (sårinfeksjoner, urinveisinfeksjoner etc.) med resistente mikrober, se Nasjonal faglig retningslinje for antibiotikabehandling i primærhelsetjenesten for mer informasjon om indikasjon og valg av medikament.
Særlig om tiltak i tannhelsetjenesten
Det finnes egne faglige anbefalinger for smittevern i klinisk odontologisk praksis, som er utarbeidet av de odontologiske lærestedene, Kompetansesenter for dekontaminering ved OUS, Den Norske Tannlegeforeningen, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet i fellesskap. Disse kan leses her: Faglige anbefalinger for smittevern i klinisk odontologisk praksis. Disse anbefalingene inkluderer også råd om håndtering av resistente mikrober i tannhelsetjenesten.
Grunnlag og vurdering– helsetjenester utenfor institusjon
I helsetjenester utenfor institusjon er oppholdstiden kort, behandlingene er mindre invasive og pasientgruppen generelt mindre sårbar enn ved en sykehusavdeling. Samtidig er det ofte begrenset informasjon tilgjengelig, også om pasienters smittestatus. Fokus på etterlevelse av basale smittevernrutiner er avgjørende for å redusere risiko for videre smitte ved både kjent og ukjent smitte. Ved kjent bærerskap og økt risiko for smitte anbefales ytterligere smitteverntiltak. Dette er i tråd med tidligere praksis i Norge, retningslinjer i Danmark og råd gitt av Nederlands allmennlegeselskap.