Om mikrobene
Publisert
Mikrobene som blir omtalt i denne håndboka og som samlet betegnes resistente mikrober, presenteres i denne artikkelen. For informasjon om forekomst av de ulike resistente mikrobene, se Forekomst av antibiotikaresistente bakterier og sopp med spesiell betydning for smittevern i helsetjenesten eller den årlige NORM/NORM-VET-rapporten.
Meticillinresistente gule stafylokokker (MRSA)
Meticillinresistente gule stafylokokker (MRSA) er stafylokokker som har utviklet resistens mot de fleste betalaktamantibiotika (penicilliner, cefalosporiner og karbapenemer). De er derfor resistente mot bl.a. kloksacillin og dikloksacillin, som vanligvis er førstelinjebehandling for infeksjoner forårsaket av gule stafylokokker. MRSA kan kolonisere hud og slimhinner, spesielt fremre del av nesen, hals/svelg og perineum. Hos noen kan MRSA også forekomme i tarm. De vanligste infeksjonene som forårsakes av MRSA er hud- og bløtdelsvevsinfeksjoner, men infeksjoner i andre organer og invasive infeksjoner kan også oppstå. Den viktigste smittemåten er direkte eller indirekte kontaktsmitte.
MRSA kan smitte mellom dyr og mennesker. Enkelte stammer av MRSA kan spres lett i besetninger av produksjonsdyr (spesielt svin). Disse stammene omtales som livestock-associated MRSA (LA-MRSA), dvs. husdyrassosiert MRSA. MRSA og LA-MRSA sidestilles i denne håndboka, og MRSA benyttes som samlebegrep. I Norge jobbes det aktivt med å forhindre at LA-MRSA etableres i svinebestanden og hos andre produksjonsdyr (storfe og småfe). Siden smitte initialt kan introduseres fra et menneske til dyreflokker gjennomføres testing for MRSA av personer som skal arbeide i svine-, storfe- og småfebesetninger i Norge om de har vært i visse risikosituasjoner for smitte.
For mer informasjon, se Mattilsynet, Forskrift om smitteforebyggende tiltak mot visse antibiotikaresistente bakterier hos svin - Lovdata og Rundskriv I-1/2016 om endring av fribeløp og egenandeler for kommunale helse- og omsorgstjenester
MRSA er klassifisert som en allmennfarlig smittsom sykdom og er meldingspliktig til MSIS.
For mer informasjon om MRSA, se Stafylokokkinfeksjoner (inkl. MRSA-infeksjoner) – håndbok for helsepersonell
Enterokokker resistente mot vankomycin (VRE), eller/og linezolid (LRE/LVRE)
Enterokokker er bakterier som forekommer naturlig i tarmen. VRE, LRE og LVRE er enterokokker med ervervet resistens mot henholdsvis vankomycin, linezolid eller begge disse. Dette er antibiotika som kan være aktuelle behandlingsalternativer ved alvorlige enterokokkinfeksjoner. Bærerskap av VRE og LRE forekommer i hovedsak i tarmen. Enterokokker gir oftest infeksjoner i urinveiene, men infeksjoner i andre organer og invasive infeksjoner kan også oppstå. Smitteoverføringen skjer fekalt-oralt ved direkte eller indirekte kontaktsmitte.
VRE er klassifisert som en allmennfarlig smittsom sykdom. VRE og LRE er meldingspliktige til MSIS.
For mer informasjon om VRE og LRE, se Enterokokkinfeksjon (inkl. vankomycinresistente enterokokker, VRE) – håndbok for helsepersonell.
ESBL-produserende gramnegative bakterier (ESBL)
ESBL er en forkortelse for «extended-spectrum beta-lactamase» (betalaktamaser med utvidet spektrum, tidligere kalt ESBL-A). Dette er enzymer som bryter ned ulike penicilliner og cefalosporiner, men ikke karbapenemer. ESBL-produksjon finnes spesielt hos gramnegative tarmbakterier som tilhører ordenen Enterobacterales, og påvises hyppigst hos Escherichia coli og Klebsiella pneumoniae. Bærerskap av ESBL-produserende bakterier forekommer i hovedsak i tarmen. ESBL-produserende bakterier gir oftest infeksjoner i urinveiene, men infeksjoner i andre organer og invasive infeksjoner kan også oppstå. ESBL-produserende bakterier smitter via fekal-oral kontakt ved direkte eller indirekte kontaktsmitte.
ESBL er ikke meldingspliktig til MSIS.
For mer informasjon om ESBL-produserende gramnegative bakterier, se ESBL-produserende gramnegative bakterier og karbapenemase-produserende organismer (CPO) – håndbok for helsepersonell.
Karbapenemase-produserende organismer (CPO)
Den internasjonale betegnelsen carbapenemase-producing organisms (CPO) ble innført i Norge fra 2026. CPO ble tidligere omtalt som ESBLKARBA. CPO er bakterier som produserer karbapenemaser, det vil si betalaktamaser som også inaktiverer karbapenemer. CPO kan derfor være resistente mot mange betalaktamantibiotika, inkl. penicilliner, cefalosporiner og karbapenemer. Disse bakteriene har ofte også andre resistensgener som gir resistens mot flere andre antibiotikaklasser.
CPO kan deles inn i to hovedgrupper:
- Tarmbakterier:
- Karbapenemase-produserende Enterobacterales (CPE)
Hovedreservoaret for bærerskap er i tarm. De vanligste CPE er Escherichia coli og Klebsiella pneumoniae. Infeksjoner oppstår ofte i urinveier, men infeksjoner i andre organer og invasive infeksjoner kan også oppstå. CPE smitter fekalt-oralt ved direkte eller indirekte kontaktsmitte.
- Miljøbakterier:
- Karbapenemase-produserende Acinetobacter baumannii complex (CPAB)
- Karbapenemase-produserende Pseudomonas aeruginosa (CPPA)
Acinetobacter spp. og Pseudomonas spp. forekommer naturlig i miljøet, blant annet i jord og vann. Bakteriene gir hovedsaklig sykdom hos personer med redusert immunforsvar eller alvorlig underliggende sykdom. De kan kolonisere hud, luftveier, gastrointestinaltraktus og fremmedlegemer som f.eks. urinveiskatetre. Bakteriene kan gi opphav til urinveisinfeksjoner og ventilatorassosierte pneumonier, men infeksjoner i andre organer og invasive infeksjoner kan også forekomme. CPAB og CPPA smitter ved direkte eller indirekte kontaktsmitte.
CPO er meldingspliktig til MSIS.
For mer informasjon om CPO, se ESBL-produserende gramnegative bakterier og karbapenemase-produserende organismer (CPO) – håndbok for helsepersonell.
Candida auris
C. auris er en gjærsopp som kan kolonisere hud og forårsake invasive infeksjoner, spesielt hos kritisk syke pasienter innlagt i sykehus. De fleste C. auris-isolater er resistente mot azoler, f.eks. flukonazol, mens resistens mot øvrige soppmidler varierer og kan oppstå under behandling. C. auris smitter via direkte eller indirekte kontaktsmitte. Mikroben har forårsaket en rekke utbrudd i helseinstitusjoner i utlandet, som har vist seg vanskelige å kontrollere. I 2024 ble det foreslått en taksonomisk reklassifisering av flere gjærsopper, bl.a. omplassering av Candida auris til slekten Candidozyma. Imidlertid er det ingen internasjonal konsensus rundt denne endringen. Inntil dette foreligger brukes foreløpig Candida auris i denne håndboken for å sikre tydelig kommunikasjon samt forståelse av funnet i kliniske miljøer.
C. auris er meldingspliktig til MSIS.
For mer informasjon om C. auris, se Candidiasis – håndbok for helsepersonell.