Den nasjonale folkehelseundersøkelsen 2025: Fremgangsmåte og utvalgte resultater
Rapport
|Publisert
Den nasjonale folkehelseundersøkelsen er en landsdekkende spørreundersøkelse fra FHI om helse, livskvalitet, psykiske plager, søvn, levevaner og levekår i den voksne befolkningen. I 2025 omfattet undersøkelsen både faste spørsmål om helse, livskvalitet, levevaner og levekår og egne fordypningstemaer om kosthold, psykisk helse, bruk av helsetjenester og luftveisinfeksjoner.
Hovedbudskap
- Helse og levekår varierer mindre mellom fylker enn mellom grupper i befolkningen
- Kort utdanning og særlig vanskelig økonomi går igjen som de tydeligste sosiale skillelinjene. Disse gruppene rapporterer oftere dårligere fysisk og psykisk helse, mindre gunstige levevaner, svakere tilknytning til arbeidslivet og større udekket behov for hjelp.
- Yngre voksne, og særlig unge kvinner, skiller seg ut med mer psykiske plager, søvnproblemer, ensomhet og større udekket behov for hjelp ved psykiske plager, mens eldre oftere rapporterer fysiske sykdommer, legemiddelbruk og mer bruk av helsetjenester.
- Forskjellene mellom personer med ulik innvandrerbakgrunn er sammensatte, men tydelige innen temaer som selvopplevd helse, psykisk helse, tannhelse, ensomhet, arbeidsliv, opplevd diskriminering og livsstil. Personer fra vestlige land ligger på de fleste områder tett på norskfødte, mens personer født i østlige Europa, Asia, Afrika eller Latin-Amerika skiller seg vesentlig ut på en rekke områder.
- Sammenlignet med pilotundersøkelsen i 2020 peker flere sentrale indikatorer i en mindre gunstig retning. Vi vet ikke om dette skyldes forskjeller i utvalget eller om det skyldes en reell endring i folkehelsen i Norge. Ved neste gjennomføring av Den nasjonale folkehelseundersøkelsen vil vi mer sikkert kunne si noe om de reelle utviklingstrekkene.
- Folkehelseinstituttets viktigste smittevernråd mot luftveisinfeksjoner etterleves i høy grad. Mange oppgir også at de gjennomfører ytterligere smitteverntiltak. Tiltak for å unngå å smitte andre er vanligere enn tiltak for å beskytte seg selv. Kun et fåtall fremstår bekymret for alvorlig forløp. Personer som vurderer at de har økt risiko for alvorlig sykdom, utfører flere egenbeskyttende tiltak enn andre.
- Ved luftveissymptomer er det både vanlig å møte opp fysisk på jobb og å benytte hjemmekontor. En tredjedel benyttet egenmelding sist gang de hadde luftveissymptomer. Av disse oppga nærmest alle at de følte seg for syke til å jobbe. Mange var i tillegg bekymret for å smitte andre og bekymret for at kollegaer vil reagere negativt dersom de dro på jobb med symptomer.
Sammendrag
Innledning
For å kunne prioritere forebygging og folkehelsetiltak trengs oppdatert kunnskap om hvordan folk faktisk har det. Registerdata gir viktig informasjon om sykdom registrert ved kontakt med helsepersonell/helsevesenet, legemiddelforskrivning og bruk av tjenester, men sier mindre om selvrapportert helse, psykiske plager, søvn, levevaner, sosial støtte, ensomhet og opplevde levekår.
Den nasjonale folkehelseundersøkelsen er utviklet for å gi nettopp et slikt bilde gjennom regelmessige, landsdekkende målinger i den voksne befolkningen. I 2025 omfattet undersøkelsen både faste spørsmål om helse, livskvalitet, levevaner og levekår og egne fordypningstemaer om kosthold, psykisk helse, bruk av helsetjenester og luftveisinfeksjoner. Spørsmålet i denne rapporten er derfor hvordan helse, levevaner og levekår i den voksne befolkningen varierer mellom fylker og befolkningsgrupper i 2025, og hvilke forskjeller vi kan se i resultatet i forhold til pilotundersøkelsen i 2020.
Metode
Rapporten bygger på en landsdekkende digital spørreundersøkelse blant personer 18 år og eldre bosatt i Norge. Høsten 2025 ble 100 000 personer invitert, og om lag 28 prosent samtykket til deltakelse. Svarprosenten varierte fra 33,8 prosent blant norskfødte, 34,7 prosent blant de født i vestlige land, 15,2 prosent blant de født i østlige Europa og 13,2 prosent blant de født i Afrika, Asia og Latin-Amerika. For å styrke datagrunnlaget ble det trukket et forsterket utvalg blant flere fødelandsgrupper som vanligvis er vanskelig å nå med slike undersøkelser, og spørreskjemaet var tilgjengelig på flere språk (bokmål, nynorsk, samisk, engelsk, polsk, ukrainsk, somali og tigrinja). Resultatene bygger på selvrapporterte opplysninger og er vektet for å ta hensyn til ulik trekksannsynlighet og til befolkningens sammensetning etter kjønn og alder. Der det var mulig, ble resultatene sammenlignet med pilotundersøkelsen i 2020.
Resultat
Resultatene viser at det finnes forskjeller mellom fylker, men at disse som regel er mindre og mindre systematiske enn forskjellene mellom befolkningsgrupper. Den tydeligste hovedlinjen i materialet er en klar sosial gradient: kortere utdanning og særlig vanskelig økonomi henger sammen med dårligere fysisk og psykisk helse, mindre gunstige levevaner, svakere tilknytning til arbeidslivet og større sannsynlighet for udekket behov for helsehjelp. Dette mønsteret går igjen på tvers av flere temaer og er ofte tydeligere enn de geografiske forskjellene.
Personer født utenfor Norge skiller seg også ut på en rekke faktorer, dette gjelder særlig personer født i østlige Europa, Afrika, Asia eller Latin-Amerika. De har noe dårligere selvrapportert helse, tannhelse og psykisk helse. De er mer plaget av ensomhet og opplever mer diskriminering. De er sjeldnere fysisk aktive og har en høyere andel røykere. På den annen side har de et vesentlig lavere alkoholkonsum.
Alder og kjønn gir ulike utslag avhengig av tema. Eldre rapporterer oftere fysiske sykdommer, mer legemiddelbruk og mer bruk av helsetjenester, mens yngre voksne, og særlig unge kvinner, skiller seg ut med mer psykiske plager, søvnproblemer, ensomhet og større udekket behov for hjelp ved psykiske plager. Forskjellene mellom fødelandsgruppene er viktige, men mer sammensatte og mer avhengige av hva som undersøkes. Det kommer særlig til syne i sosial støtte, tilknytning til arbeidslivet, opplevd diskriminering, enkelte helseutfall og udekket behov for tjenester.
Behov for og bruk av helsetjenester varierer mellom tjenestetyper. Legehjelp ser oftest ut til å bli oppsøkt når behov oppstår, mens udekket behov er mer utbredt for psykisk helsehjelp og tannhelsetjenester, særlig blant yngre voksne, personer med vanskelig økonomi og enkelte fødelandsgrupper.
Temadelen om luftveisinfeksjoner viser at en høy andel av deltakerne gjennomfører ett eller flere smitteverntiltak for å hindre spredning av luftveisinfeksjoner. Tiltak for å unngå å smitte andre er vanligere enn tiltak for å beskytte seg selv. Personer som vurderer at de har høyere risiko for alvorlig sykdom oppgir oftere at de gjennomfører tiltak for å beskytte seg selv enn det andre gjør. Kun et fåtall av deltakerne angir bekymring for alvorlig forløp av luftveisinfeksjoner. Ved luftveissymptomer er det vanlig både å møte opp fysisk på jobb og benytte hjemmekontor. For deltakerne som oppga bruk av egenmelding, rapporterte nærmest alle at de var for syke til å jobbe. Mange var i tillegg bekymret for å smitte andre og bekymret for at kollegaer vil reagere negativt dersom de dro på jobb med symptomer.
Diskusjon
Det mest gjennomgående funnet er at ulikheter i helse, levevaner og levekår i Norge i stor grad følger sosiale og demografiske skillelinjer. Hvor en bor ser ut til å ha mindre betydning enn alder, kjønn, utdanning, økonomi og fødelandsbakgrunn. Dette gir et viktig nyansert bilde av folkehelsen: nasjonale gjennomsnitt kan skjule grupper med klart større belastning og svakere tilgang til ressurser og hjelp.
Resultatene bør tolkes i lys av at undersøkelsen bygger på selvrapporterte opplysninger og at deltakelsen var lavere blant menn, yngre voksne og enkelte fødelandsgrupper. Likevel er hovedmønstrene gjennomgående på tvers av mange indikatorer, noe som styrker inntrykket av at rapporten fanger opp reelle og viktige forskjeller i befolkningen.
Konklusjon
Rapporten viser at helse, levevaner og levekår i den voksne befolkningen i 2025 varierer mer mellom befolkningsgrupper enn mellom fylker. De mest konsistente forskjellene finnes etter utdanning og særlig opplevd økonomi, men også etter alder, kjønn og fødelandsgruppe. Den nasjonale folkehelseundersøkelsen gir dermed et viktig nasjonalt sammenligningsgrunnlag for å følge utviklingen i befolkningens helse, levevaner og levekår og for å styrke et langsiktig og kunnskapsbasert folkehelsearbeid.