Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Smittevernveilederen

15. Personer som tar stoff med sprøyter og smittevern - veileder for helsepersonell

Injeksjon av narkotiske og andre midler medfører økt risiko for å pådra seg ulike virus- og bakterieinfeksjoner.

Hopp til innhold

Injeksjon av narkotiske og andre midler medfører risiko for skader ved feil bruk, overdosedødsfall og infeksjoner ved bruk av urene sprøyter og sprøyteutstyr. Injiserende narkotikamisbruk blant ungdom startet for alvor tidlig på 1970-tallet, og selv om situasjonen har vært relativ stabil de senere årene og lav i europeisk sammenheng, har man de senere årene sett bekymringsfull bruk av stoffer som metamfetamin, dopingpreparater og syntetiske stoffer som ofte omsettes via internett.

Historisk oversikt

Ulike narkotiske stoffer

Opium er lufttørket saft fra umodne frøkapsler fra opiumsvalmuen og har vært brukt som medisin og som rusmiddel i flere tusen år. Morfin utvinnes fra opium og ble første gang isolert i 1804. Med oppfinnelsen av den medisinske sprøyte i 1853 ble injeksjon med morfin mer vanlig, ofte for å «kurere» avhengighet til opium eller alkohol. Heroin er et kjemisk derivat av morfin og ble isolert i 1874. Kokain er et kraftig, sentralstimulerende stoff som finnes i bladene til den søramerikanske kokabusken. Kokain alkaloid ble første gang isolert i 1855. I dag selges kokain på gaten i to former; som kokainklorid (sterkt utblandet og klumpete som gjør at det deles opp med et barberblad eller lignende før det ordnes i tynne rekker og sniffes) og som rene kokainkrystaller. Den sistnevnte formen blir oftest omtalt som crack. Som oftest røykes dette, men det kan også injiseres.  

Opium og opiater ble brukt i utstrakt grad som smertestillende middel mens kokain ble benyttet som lokalbedøvelsesmiddel. I løpet av 1800-tallet ble bruk av disse midlene som rusmiddel mer vanlig og utvikling av avhengighet er et økende problem. Metadon, et annet opioid ble syntetisert første gang i 1937 som et smertestillende middel. Siden begynnelsen av 1960-tallet er metadon blitt brukt ved legemiddelassistert rehabilitering. Buprenorfin er et syntetisk opioid som ble syntetisert første gang i 1969 som et alternativ til metadon ved legemiddelassistert rehabilitering. Amfetamin er et potent sentralstimulerende middel som ble første gang syntetisert i 1887, men stoffets stimulerende effekt ble ikke oppdaget før i 1929. Metamfetamin er kjemisk nært beslektet med amfetamin og ble syntetisert fra efedrin i 1893. Under andre verdenskrig ble amfetaminer brukt av tyske, amerikanske og japanske soldater for å holde seg våkne og oppmerksomme lengre. Amfetaminer har vært brukt mot ulike sykdommer, men ble etter annen verdenskrig i økende grad brukt som illegalt rusmiddel. GHB (gammahydroksybutyrat) finnes naturlig i kroppen i små mengder, og er et signalstoff i hjernen. GHB er lett å fremstille syntetisk og ble første gang fremstilt i 1960. Stoffet kan være svært farlig å innta, fordi det er liten forskjell mellom doser som gir rus og doser som fører til bevisstløshet og død. GHB doseres vanligvis i bruskorker og drikkes, men brukes også som injeksjon. 

Nye psykoaktive stoffer (NPS, New Psychoactive Substances) er blitt et økende problem på 2000-tallet og har mange navn, men omtales blant annet som legal highs, designer drugs eller motedop. Disse stoffene er syntetisk fremstilt og er laget for å etterligne virkningen av kjente narkotiske stoffer. Produsentene gjør stadig små endringer i molekylstrukturen for å omgå den eksisterende narkotikalovgivningen. Det finnes flere forskjellige inndelinger av NPS. Vanligst er: syntetiske cannabinoider (spice), katinoner, fenetylaminer, tryptaminer og piperaziner. Fra 2010 til 2014 er nærmere 100 nye psykoaktive stoffer oppdaget i Norge, mer enn 450 psykoaktive stoffer overvåkes nå i Europa. Ecstasy er betegnelsen på stoffet MDMA (metylen-dioksi-metamfetamin), men brukes også om andre beslektede stoffer som for eksempel MDA (metylen-dioksi-amfetamin), MDEA (metylen-dioksi-etylamfetamin). Ecstasy er både stimulerende og hallusinogent. Rusen kan gi en følelse av lykke, men også medføre svekket dømmekraft, konsentrasjonsvansker og gi hallusinasjoner. Tabletter eller pulver som svelges er den vanligste bruksmåten for ecstasy, men kan også røykes, sniffes eller injiseres med sprøyte da de er vannløselige.

Utvikling av narkotikabruk i Norge 

Haagkonvensjonen av 1912 var den første internasjonale traktaten på narkotikaområdet og ble fulgt opp i Norge med den første opiumslov av 1912. Traktaten slo fast land kunne nekte import av opium samt at morfin, heroin og kokain bare skulle brukes til medisinsk bruk. Ved revisjon av opiumsloven i 1928 ble det innført straffebestemmelser for overtredelse av loven. Statens klinikk for narkomane på Hov i Søndre Land ble åpnet i 1961, og var fra begynnelsen ment som behandlingssenter for helsepersonell og pasienter som var blitt opiatavhengige. I 1964 kom legemiddelloven som avløste opiumsloven og kriminaliserte bruk av narkotiske stoffer. Forbud mot omsetning av narkotika kom inn i Straffeloven i 1968. Det moderne narkotikamisbruket i Norge oppsto på midten av 1960-tallet da cannabis fikk en betydelig utbredelse i enkelte ungdomsmiljøer, særlig i Oslo. Injiserende narkotikamisbruk blant ungdom startet for alvor rundt 1970 i form av injeksjon av opiater (særlig heroin) og senere også av amfetamin. Første beslag i Norge av cannabis var i 1968, amfetamin 1970, heroin 1974, kokain 1976, ecstasy 1987 og GHB i 2003. Oppsøkende virksomhet i narkotikamiljøer kom i gang i 1969 ved opprettelsen av Uteseksjonen i Oslo.

Doping

Bruk av stimulerende midler som koffein, stryknin, heroin og kokain blant idrettsutøvere er kjent fra siste del av 1800-tallet, spesielt innen svømming og sykling. Testosteron ble isolert i 1933 og kom raskt i bruk som et muskeloppbyggende stoff. Anabole steroider ble syntetisert første gang i 1935, og bruk i idrett utviklet seg på 1950- og 60-tallet. Bruken av androgene anabole steroider i idrett ble mer vanlig på 1950-tallet. Norges Idrettsforbund igangsatte sitt første anti-dopingprogram i 1976 og begynte med nasjonale kontroller året etter. Forbud mot ulovlig tilvirkning, overdragelse og oppbevaring av dopingmidler ble tatt inn i Straffeloven i 1993, fra 2013 ble også kjøp, besittelse og bruk omfattet av forbud i legemiddelloven.

Situasjonen i Norge

I motsetning til situasjonen i mange andre land i Europa (f.eks. Nederland) preges det norske misbrukermønsteret i dag av injeksjon av narkotiske stoffer framfor inhalasjon/røyking. Dette øker risikoen for overdosedødsfall og smittsomme sykdommer. Sprøytekulturen står sterkt også i mindre kommuner. En tredjedel av alle klienter som begynte i narkotikabehandling i 2007, rapporterte at injisering er den måten de hyppigst inntar sitt primære rusmiddel på. Injeksjon av narkotiske stoffer har tradisjonelt vært forbundet med opiater (spesielt heroin) og amfetamin og til dels kokain. De siste årene har injeksjon med kationer, spesielt mefedron, blitt mer vanlig i mange land, for eksempel Storbritannia og Irland. Iflg. undersøkelser utført av tidligere Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) er heroin det vanligste narkotiske stoffet blant tunge rusmiddelmisbrukere i Norge. Amfetaminer er også hyppig brukt, mens bruk av kokain er sjelden. Bruk av flere stoffer er vanlig. Røyking av heroin er blitt mer vanlig de siste årene.

Det er vanlig at misbrukere bruker vanedannende legemidler som supplement til andre narkotiske stoffer. Dette gjelder særlig benzodiazepiner, benzodiazepinliknende stoffer (z-hypnotika) og ulike opioider. For å oppnå raskere virkning, løser noen misbrukere tablettene opp i vann, for så å injisere løsningen. Det er heller ikke uvanlig å kombinere slike legemidler med andre rusmidler, både for å oppnå en sterkere rus og/eller dempe bivirkninger av annet rusmisbruk.

Omfang av injiserende narkotikamisbruk

Det er store metodiske vanskeligheter med å beregne omfanget av injiserende stoffmisbruk, og det er derfor bare mulig å operere med estimater. Iflg. SIRUS økte antall sprøytemisbrukere i Norge sannsynligvis fram til 2001, hvoretter det falt inntil 2003 og har deretter vært stabilt. Anslaget for 2013 er 8100 personer, med et intervall fra 6900 – 9800 personer som gir god sannsynlighet for å dekke det egentlig tallet. Ca. 60% av de ca. 3800 til enhver tid innsatte i norske fengsler beskriver seg som narkotikabrukere. Kvinneandelen blant misbrukerne er synkende. I dag er kvinneandelen mellom 25-30 prosent mot rundt 30-35 prosent på begynnelsen av 1990-tallet. Personer med innvandrerbakgrunn fra Asia eller Afrika ser generelt ut til å ha lavere rusmiddelbruk enn etnisk norske og vestlige innvandrere.

Bruk av narkotika i forbindelse med sex

De siste årene har man i utlandet sett en økning av bruk av metamfetamin og mefedron i spesielle undergrupper blant menn som har sex med menn. Disse injiseres ofte i forbindelse med ubeskyttet sex og kan medføre deling av sprøyter. Dette medfører en betydelig risiko for smitte med hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner. På engelsk kalles denne praksisen "chemsex". Det er ukjent hvor utbredt denne praksisen er i Norge.  

Bruk av prestasjonsfremmende midler (doping)

Bruk av dopingmidler dreier seg i hovedsak om bruk anabole androgene steroider (AAS) og testosteronpreparater. Disse stoffene har tradisjonelt vært brukt i prestasjonsfremmende hensikt i konkurranseidrett. De siste tiårene har dopingproblemet spredd seg grupper utenfor den organiserte idretten, for eksempel kroppsbygger- og helsestudiomiljøer, i motemiljøer og blant tenåringer som ønsker å bygge muskler. I en undersøkelse fra 2009, som ble gjort blant ungdom på sesjon, svarte 2,6 % at de enten bruker eller har brukt dopingmidler, og det foregår produksjon av dopingmidler også i Norge. Undersøkelser har også vist at de som bruker dopingmidler hyppig, også bruker andre illegale rusmidler og drikker mer alkohol enn gjennomsnittet. Dopingbruk medfører ofte injeksjoner og risiko for overføring av hiv og hepatitter ved bruk av urene sprøyter. I Norge er det meldt noen få spredte tilfeller av hivinfeksjon hvor dopingbruk kan ha vært medvirkende årsak. Det foreligger ingen gode data om forekomsten av hepatitt B eller C blant brukere av doping. 

Narkotikadødsfall

Det var det en sterk økning i antall narkotikadødsfall i Norge gjennom 1990-tallet til 405 i 2001. I de følgende år var det så en nedgang, og antall narkotikarelaterte dødsfall ser nå ut til å ha stabilisert seg til omkring 250 tilfeller per år. I perioden 1996 til 2007 døde nesten 3100 misbrukere som følge av overdose i Norge. Narkotikautløst dødelighet i Norge var den nest høyeste i Europa i 2010 til 2012. Bare i Estland var den høyere. I hele 90 prosent av dødsfallene utløste opioider dødsfallet. Opioider omfatter heroin, morfin, metadon m.fl. 

Skadereduserende tiltak

Tiltak for å redusere skadelige konsekvenser av injiserende stoffmisbruk har i Norge vært et viktig virkemiddel for å bekjempe smittsomme sykdommer blant misbrukere. De viktigste tiltakene er å sikre rene sprøyter og brukerutstyr og tilgang til legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Rensing av brukerutstyr ved bruk av klorin er tillatt i norske fengsler, men ikke utdeling av rene sprøyter. LAR  er utbredt i norske fengsler. De siste årene er det arbeidet mer for å få misbrukere fra injisering til røyking (SWITCH -kampanje). Velferdsavdelingen i Oslo kommune delte i 2015 ut ca 21000 røykefolier.

Lavterskel helsetiltak for mennesker med rusmiddelproblemer ble opprettet i 2001 som en statlig tilskuddsordning for å støtte kommuner med omfattende helseproblemer og høy forekomst av overdoser. Helsedirektoratet forvalter ordningen. Fra 2010 ble tilskudd til lavterskel helsetiltak innlemmet i ordningen med tilskudd til kommunalt rusarbeid. Per 2010 er det slike lavterskeltilbud i 48 kommuner. Tjenestetilbudet varierer fra kommune til kommune, mange tilbyr blant annet sårstell og behandling, sprøytebytteordning og vaksiner til sine brukere.

Tilgjenglighet på rene sprøyter

Sprøyte- og kondomutdeling er viktige elementer i lavterskeltiltakene. Sprøyteutdeling skjer oftest ved innbytte av brukte sprøyter/ nålespisser, men det leveres også ut sprøyter og annet brukerutstyr uavhengig av innlevering. Sprøyter har vært en vare til fritt salg på apotek siden 1978 etter en hepatitt B epidemi blant injiserende misbrukere. Oslo var den første kommunen som innførte gratis utdeling av sprøyter ved opprettelsen av ”sprøytebussen” i 1988. I 2003 ble denne ordningen erstattet med utdeling av sprøyter og brukerutstyr gjennom feltpleiestasjoner rundt om i byen. I 2012 ble tjenestene i Oslo til en stor grad sentralisert til Prindsen mottakssenter. De siste årene er det blitt distribuert i underkant av 3 millioner sprøyter og sprøyteutstyr fra 36 distribusjonssteder gjennom ulike lavterskeltilbud i norske kommuner. I 2015 ble det distribuert 1,2 millioner sprøyter/brukerutstyr i Oslo. Norge er blant de land i Europa med høyest antall sprøyter utdelt pr. sprøytebruker. I kommuner som ikke har lavterskeltilbud er sprøyter tilgjengelig ved kjøp på apotek.

Legemiddelassistert rehabilitering (LAR)

LAR er en langtidsbehandling av heroinavhengighet med legemidler sammen med psykososiale tiltak. Klientene blir behandlet med metadon eller buprenorfin (Subutex ® eller Suboxone®). LAR-behandlingen har som mål å redusere risiko for sykdom, kriminalitet og dødelighet i målgruppen, men behandlingen søker også å optimalisere pasientenes generelle fungeringsnivå og livskvalitet. En av årsakene til at metadon er et egnet medikament i substitusjonsbehandling, er den lange halveringstiden. Ved bruk av metadon blir medikamentkonsentrasjonen i blodet mer jevn enn ved bruk av heroin og morfin, noe som medfører dempet ruseffekt, og at abstinenssymptomer kan reduseres over et lenger tidsrom. De første LAR-sentrene ble åpnet i Oslo 1998, og tilbudet ble landsdekkende i 1999. Ved slutten av 2015 var 7498 pasienter i LAR-behandling. I 2013 var 1061 innsatte i norske fengsler på LAR.

Sprøyterom

Et sprøyterom er et sted der misbrukere trygt og lovlig kan sette sprøyter uten at de risikerer at politiet griper inn. Helsepersonell overvåker injiseringen, påser at brukerne ikke tar overdose, og gir veiledning i for eksempel sprøytesetting og avrusing. Per 2017 er det bare 6 EU/EØS-land som har innført sprøyterom. Sprøyterommet i Oslo ble opprettet 1. februar 2005. Bakgrunnen var at Oslo i flere år var den byen i Europa med flest overdoser. Sprøyterommet arbeider med skadereduksjon i form av å veilede i tryggere injeksjonsteknikk, forebygge infeksjoner og smitte, redusere antall overdoser, gi økt mulighet for kontakt og samtaler med det øvrige hjelpeapparatet. Sprøyterommet er kun åpent for registrerte brukere og kun for injeksjon av heroin. Antall brukere har ligget jevnt på 900 -1000 brukere de siste årene. I snitt utføres det ca 120 injeksjoner på hverdager og 60 i helgene. I 2015 ble satt 333 overdoser ved sprøyterommet fordelt på 174 ulike personer, men ingen med dødelig utfall. Gjennomsnittsalderen i 2015 var 41 år. Majoriteten var menn; 74 % menn og 26 % kvinner.  1 2009 ble den midlertidige loven om ordning med lokaler for injeksjon av narkotika (sprøyteromsloven) fra 2004 gjort permanent. I desember 2016 ble det også åpnet et sprøyterom i Bergen.

Nødvendig helsehjelp for stoffmisbrukere

Lovgivingen (helsetjenestelovene, smittevernloven og sosiallovgivning) gir behandlings- og omsorgsapparatet betydelig ansvar for å sørge for nødvendig helsehjelp. For å sikre opiatavhengige nødvendig helsehjelp ved innleggelse i institusjon, og evt. nødvendig helsehjelp før og etter innleggelse, kan det for eksempel være nødvendig å tilby midlertidig substitusjonsbehandling og adekvat smertebehandling. Erfaringsmessig vil dette sikre at pasienten tar i mot og gjennomfører nødvendig behandling. Nødvendig helsehjelp kan også innebære at kommunen sørger for at medikamenter kan hentes ut fra apotek selv om vedkommende mangler penger. Bolig og økonomisk støtte til livsopphold kan videre være en forutsetning for å kunne motta nødvendig helsehjelp. Kommunehelsetjenesten samarbeider tett med sosialtjenesten og spesialisthelsetjenesten for å gi helsehjelp til tunge rusavhengige.

Infeksjoner hos personer som tar stoff med sprøyter

Personer som tar stoff med sprøyter er gjennom sin atferd mer utsatt for en rekke infeksjonssykdommer som;

  • hivinfeksjon
  • hepatitt A
  • hepatitt B, hepatitt D
  • hepatitt C
  • hud og bløtdelsinfeksjoner forårsaket av gule stafylokokker (inkludert MRSA) og streptokokkinfeksjoner (endokarditt, nekrotiserende fasciit)
  • HTLV - infeksjoner
  • sårbotulisme forårsaket av Clostridium botulinum  
  • alvorlig systemiske infeksjoner (ofte infeksjoner forårsaket av sporeformende bakterier som Clostridium tetaniBacillus anthracis og Bacillus cereus).
  • luftveisinfeksjoner (f.eks. pneumoni og influensa)

I mange europeiske land forekommer også tuberkulose og seksuelt overførbare sykdommer hyppigere hos misbrukere enn hos befolkningen generelt.

Hudinfeksjoner og abscesser er vanlig hos misbrukere. I enkelte tilfeller kan disse utvikle seg til et alvorlig septisk/toksisk bilde. Bakteriell endokarditt er en velkjent følge av injeksjon. En viktig årsak til utvikling av bakterielle infeksjoner er at langkomne stoffmisbrukere injiserer intramuskulært eller subkutant, de såkalte ”skin-poppers”. De har dårlig allmenntilstand, og vansker med å finne blodårer for injeksjon. En annen mulig årsak til bakterielle infeksjoner er at narkotiske stoffer eller brukerutstyr er forurenset. Forurensning kan også skje under håndteringen av stoff. Utstrakt bruk av sitronsyre for å oppløse narkotiske stoffer kan medvirke til hud- og muskelskader som kan gi gode vekstvilkår for bakterier. Injeksjon av knust Subutex kan gi en parenchymatøs lungeinflammasjon som er ikke- infeksiøs. I 2009-2010 var det et miltbrannutbrudd blant misbrukere i Skottland med 119 tilfeller, hvorav 47 var bekreftede tilfeller og 14 dødsfall. Det var også i dette utbruddet 5 tilfeller blant misbrukere i England og 2 tilfeller i Tyskland. I perioden juni 2012 til mars 2013 var det et nytt miltbrannutbrudd blant heroinmisbrukere i fire europeiske land, deriblant Danmark med 15 rapporterte tilfeller.

Epidemiologisk situasjon blant personer som tar stoff med sprøyter 

Injiserende misbrukere er antagelig den mest risikoutsatte gruppen i Norge for mange alvorlige smittsomme sykdommer. Dette gjelder spesielt virale hepatitter.

Hepatitt A

Landsomfattende utbrudd av hepatitt A i stoffmisbrukermiljøer ble registrert i 1980-85, 1988 og 1995-99, I det siste utbruddet 1995-1999 ble det gjennom MSIS identifisert 1360 misbrukere med akutt hepatitt A. Siden den gang er det kun rapportert enkelte, sporadiske tilfeller av hepatitt A blant misbrukere (fig 1).

Hepatitt B

I perioden 1996-2008 var det en betydelig økning av hepatitt B blant misbrukere og deres seksualpartnere (fig 1). Totalt er det til MSIS i perioden 1995-2015 rapportert 1986 tilfeller av akutt hepatitt B  blant injiserende misbrukere.

Hepatitt C

Hepatitt C har i Norge ikke vært overvåket i samme grad som hepatitt A og B. Fra januar 2008 ble overvåkingen intensivert ved at meldingskriteriene for melding av hepatitt C ble endret til at alle laboratoriebekreftede tilfeller skal meldes til MSIS. I 2015 ble det til MSIS meldt 1178 tilfeller av hepatitt C. Av de 59% av tilfellene hvor meldingen inneholder antatt smittevei var 87% smittet ved sprøytebruk. Data fra MSIS kan foreløpige ikke skille mellom tilfeller av nysmitte med hepatitt C og tilfeller hvor smitten har skjedd for mange år siden. Det er derfor ukjent om nysmitte av hepatitt C blant misbrukere har vist en nedgang eller oppgang de senere årene.

Hivinfeksjon

Totalt er det per 31. desember 2015 diagnostisert 619 hivpositive injiserende misbrukere. Dette utgjør 11% av alle rapporterte tilfeller av hiv siden 1984. Hivinsidensen blant injiserende misbrukere har holdt seg stabilt lav gjennom de siste 10 år med ca 10-15 meldte tilfeller årlig. Årsaken til dette er ikke entydig. Høy testaktivitet, stor åpenhet om hivstatus internt i misbrukermiljøene kombinert med sterk smittefrykt og selvjustis i miljøet antas å spille en viktig rolle. I tillegg har mange av smittekildene i miljøet blitt borte p.g.a. overdosedødsfall eller de har blitt rehabilitert gjennom substitusjonsbehandling eller annen rehabilitering.

Figur 1. Tilfeller av hepatitt A, akutt hepatitt B og hivinfeksjon meldt MSIS 1992-2016 og smittet ved sprøytebruk 

Sprøytebrukere_2016.jpg

 

Andre infeksjoner blant sprøytebrukere meldt til Folkehelseinstituttet

I perioden 1995-2002 ble det til MSIS meldt 53 tilfeller av HTLV-infeksjon, 51 av disse var HTLV II - de fleste hos injiserende stoffmisbrukere.

I tillegg til de blodsmitteoverførte sykdommene er sporedannende bakterieinfeksjoner en risiko ved injiserende misbruk, særlig ved injeksjon i muskulatur og subkutant. Følgende sykdommer hvor sprøytemisbruk er en antatt risikofaktor er meldt til Folkehelseinstituttet:

  • Sårbotulisme: I perioden 1977-2012 ble det meldt 9 tilfeller av sårbotulisme. I 2013 var det et utbrudd av sårbotulisme blant injiserende misbrukere i Oslo og Vestfold med syv tilfeller. I perioden desember 2014 til februar 2015 var det et nytt utbrudd med 10 tilfeller av sårbotulisme blant heroinmisbrukere i Oslo-området.
  • Miltbrann: Ett tilfelle av systemisk miltbrann hvor pasienten døde i Oslo 2000. Man antar at smitten skyldtes forurenset heroin, og dette tilfellet var det første kjente sikre miltbranntilfellet i verden overført gjennom injiserende stoffmisbruk.
  • Clostridium novyi-infeksjon ble diagnostisert hos en stoffmisbruker som døde i Oslo i 2000. Dette var en del av et større utbrudd i flere europeiske land.
  • Bacillus cereus-infeksjon. I 2016 var det mindre utbrudd med 3 tilfeller blant misbrukere i Trondheim og Rogaland.
  • Paenibacillus-infeksjon. I 2016 ble det fra Trondheim rapportert 3 tilfeller hos injiserende amfetaminbrukere av sepsis forårsaket av denne sjeldne sporedannende bakterien. Helgenomsekvensering viste at to av disse var helt like, det tredje skilte seg vesentlig fra de to andre.

Mange systemiske bakterielle infeksjoner hos misbrukere er antagelig underrapportert.

I Norge har man hittil kun registrert enkelte tilfeller av smitteførende tuberkulose blant misbrukere, og det er aldri registrert utbrudd av sykdommen i stoffmisbrukermiljøer.

Prevalens- atferdsundersøkelser blant misbrukere

I Oslo er det de siste årene utført mindre prevalensundersøkelser bl.a. av hepatitt blant misbrukere i tilslutning til sprøyteutdeling. Disse Oslo-undersøkelsene – hvor det årlig undersøkes ca 200 misbrukere – er de eneste regelmessige prevalensundersøkelser som utføres blant et representativt utvalg av aktive misbrukere i Norge. Undersøkelsen i 2012 viste at :

  • 68 % av de undersøkte misbrukere ved feltpleiestasjonene og 62 % av de undersøkte i sprøyterommet hadde markører på en gang  å ha blitt smittet med hepatitt C.
  • 43 % av de undersøkte misbrukere ved feltpleiestasjonene og 32 % av de undersøkte i sprøyterommet hadde markører på en gang ha blitt smittet med hepatitt B.
  • 67 % av de undersøkte misbrukere ved feltpleiestasjonene og 60 % av de undersøkte i sprøyterommet hadde gjennomgått hepatitt A-infeksjon eller blitt vaksinert mot sykdommen.
  • 22% av de undersøkte misbrukere ved feltpleiestasjonene og 31 % av de undersøkte i sprøyterommet hadde markører på gjennomgått vaksinasjon mot hepatitt B.  
  • 13% av de spurte opplyste at de hadde delt brukte sprøyter og nåler og 34 % hadde delt annet brukerustyr de siste 4 ukene
  • 35 % hadde tatt en hivtest og 36 % hadde tatt en hepatitt C test de siste 12 måneder

Helseundersøkelse av personer som tar stoff med sprøyter

Injiserende misbrukere bør jevnlig tilbys undersøkelse for å avdekke infeksjoner. Slike undersøkelser bør tilbys ved alle anledninger hvor misbrukere kommer i kontakt med helsevesenet, for eksempel i forbindelse med fengsels- eller rehabiliteringsopphold.og ved søknad om inntak i substitusjonsprogrammer. Rutineundersøkelse bør omfatte somatisk undersøkelse med laboratorieprøver. I tillegg bør konsultasjonen omfatte vaksinasjon og forebyggende rådgiving.

Formålet med slik rutineundersøkelse er å:

  • bedre helsetilstanden hos den enkelte misbruker
  • øke testeaktiviteten for hivinfeksjon, hepatitt og andre infeksjoner
  • bedre tilgang for behandling av kroniske og andre infeksjoner
  • øke vaksinasjonsdekningen
  • bedre informasjon om forebyggende tiltak

Somatisk undersøkelse

En nøye anamnese må gjøres for å avdekke evt. risikofaktorer. Anamnesen og den somatiske undersøkelsen av ulike organsystem bør spesielt avdekke:

  • Generelt: Vekttap, feber, lymfeknutesvulster, generell almenntilstand
  • Hud: anemi, ikterus, injeksjonsarr, sår eller abscesser spesielt i nakke, innside av albuer, lyskeregionen, genitalia og ben og føtter. Hårbunn bør undersøkes for hudlidelser
  • Hjerte/lunger: Hoste og unormale lungefysikalia, blodtrykk, hjertearrytmier og bilyder
  • Fordøyelse: infeksjoner i munnhulen, tannstatus
  • Genitalia: symptomer på seksuelt overførbar sykdom, amenorré, graviditet.
  • Tannstatus

Laboratorieprøver

Mange av blodsmittesykdommene som rammer injiserende misbrukere gir få eller ingen symptomer. Det er derfor viktig at undersøkelsen omfatter en rekke laboratorieprøver. En undersøkelse av en asymptomatisk injiserende misbruker bør inkludere:

  • serologi for hiv, hepatitt A (IgM og IgG), hepatitt B (HBsAg, anti-HBc, antiHBs) og hepatitt C (anti-HCV, HCV-RNA)
  • penselprøve til dyrkning fra abscesser og hudlesjoner
  • leverfunksjonsprøver (ALAT, ASAT, bilirubin)
  • generelle blodprøver som CRP, haemoglobin, leucocytter.

Lungerøntgen bør utføres jevnlig, for eksempel årlig. Serologi for HTLV-infeksjon vurderes ved behov.

I forbindelse med testing for hiv og hepatitt B bør helsepersonell bruke anledningen til å gi misbrukeren informasjon om testene og om forebyggende tiltak. Erfaringsmessig er misbrukere generelt opptatt av sin helse, og ønsker helsehjelp. Denne må gis tilpasset den enkeltes faktiske situasjon og evne til oppfølging.

Alle tilfeller av kronisk hepatitt B eller C bør vurderes henvist til spesialist med tanke på behandling.

Vaksinasjon

Vaksinasjon mot hepatitt A og B anbefales til alle injiserende misbrukere. Om mulig bør det gjøres serologisk undersøkelse før vaksinasjon, men første dose kan settes i påvente av serologiresultater. Utgifter til vaksine for hepatitt A og hepatitt B refunderes av Folketrygden. Kombinasjonsvaksine kan være aktuelt. Boosterdose (evt. grunnvaksinasjon) med stivkrampe-, difteri, kikhoste - og poliovaksine bør gis hvert 10 år. Misbrukere er også en målgruppe for influensa- og pneumokokkvaksinasjon.

Rådgiving

Den beste måten å redusere infeksjoner blant misbrukere er å slutte med eller redusere bruken av narkotika. Dette er ikke alltid realistisk. Misbrukeren bør derfor informeres om hvordan han/hun kan redusere risikoen for infeksjoner ved fortsatt misbruk:

  • bruk alltid rene sprøyter hver gang du injiserer
  • del aldri sprøyter og annet brukerutstyr (kokekar, vann, filter og bomullsdotter) med andre
  • dersom du likevel bruker sprøyter flere ganger eller deler med andre, rengjør sprøyte og spisser hver gang ved å:
    • skylle sprøyte og spisser med rent vann for å fjerne blodrester og deretter koke dem i 10 minutter
    • rense sprøyter og spisser ved å la dem ligge i vanlig husholdningsklorin i 30 sekunder og deretter skylle sprøytene og spissene med rent vann for å fjerne klorinet
    • skylle sprøyte og spisser med rent vann for å fjerne blodrester
  • sikre bedre injeksjonspraksis ved å:
    • vask hendene godt før og etter injeksjon
    • hvis mulig, kok det narkotiske stoffet
    • vask huden med alkoholbasert desinfeksjonsmiddel
    • unngå å injisere på halsen og i lysken
    • unngå å injisere intramuskulært eller subkutant
  • bruk skadereduserende helsetiltak dersom disse er tilgjengelig som;
    • sprøyteutdeling og sprøyteinnbytteordninger
    • legemiddelassistert rehabilitering (LAR)
    • sprøyterom
    • rensing av brukerutsyr med klorin bl.a. i fengsler
  • forsøk å begrense eller avstå fra bruk av narkotiske midler. Alternativt røyk eller sniff narkotiske stoffer istedenfor å injisere dem
  • bruk alltid kondom ved tilfeldige sexpartnere
  • vær nøye med den personlige hygienen inkludert tannhygiene

Betalingsordninger

Iflg ”Forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos legedekker Folketrygden utgifter til legehjelp, behandling og utgifter til medisiner dersom en pasient har grunn til å anta seg smittet med allmennfarlig smittsom sykdom og oppsøker lege for nødvendig undersøkelse etter smittevernloven § 5-1. Følgende relevante sykdommer er definert som allmennfarlig smittsomme sykdommer: Hivinfeksjon, hepatitt A-, B og C-virusinfeksjon, tuberkulose og syfilis. Det ytes ikke stønad til dekning av utgifter til undersøkelser etter denne bestemmelsen uten at pasienten har grunn til å anta seg smittet eller legen får mistanke om at pasienten har en allmennfarlig smittsom sykdom.

Relaterte saker

Eksterne lenker