Hopp til innhold

Få varsel ved oppdateringer av «Psykiske plager og lidelser hos barn og unge»

Hvor ofte ønsker du å motta varsler fra fhi.no? (Gjelder alle dine varsler)
Ønsker du også varsler om:

E-postadressen du registrerer her vil kun bli brukt til å sende ut nyhetsvarsler du har bedt om. Du kan når som helst avslutte dine varsler og slette din e-post adresse ved å følge lenken i varslene du mottar.
Les mer om personvern på fhi.no

Du har meldt deg på nyhetsvarsel for:

  • Psykiske plager og lidelser hos barn og unge

Psykiske plager og lidelser hos barn og unge

Psykiske plager og lidelser er vanlige blant barn og unge. Forekomsten av forskjellige lidelser og plager er ulik hos gutter og jenter, og varierer betydelig mellom aldersgrupper.

Psykiske plager og lidelser er vanlige blant barn og unge. Forekomsten av forskjellige lidelser og plager er ulik hos gutter og jenter, og varierer betydelig mellom aldersgrupper.


toppfigur barn og unge
Barn vokser og utvikler seg raskt, og psykiske plager og lidelser viser seg med ulike symptomer på ulike alderstrinn. Illustrasjon: Folkehelseinstituttet/FeteTyper.no.

Hovedpunkter

  • Psykiske plager er vanlige blant ungdom. For jenter i alderen 13-24 år har andelen som rapporterer psykiske plager som bekymring og stress økt de siste tiårene.
  • Norske studier viser at rundt 7 prosent av barn og unge i alderen 4-14 år har en psykisk lidelse.
  • Internasjonale tall viser at omkring 13 prosent av barn og unge under 18 år oppfyller kriteriene for en psykisk lidelse. Forekomsten varierer imidlertid mye på tvers av kjønn og alder.
  • I 2020 ble 5 prosent av barn og unge diagnostisert med en psykisk lidelse i spesialisthelsetjenesten.
  • Andelen barn og unge som blir diagnostisert med en psykisk lidelse i spesialisthelsetjenesten har økt de siste ti årene – spesielt for jenter og kvinner i alderen 12-24 år.
  • Det har også vært en økning i totalbruken av legemidler for psykiske lidelser blant barn og unge de siste ti årene.

Om psykisk uhelse blant barn og unge

Når vi snakker om psykisk uhelse, skiller vi mellom psykiske plager og psykiske lidelser:

Psykiske plager brukes om symptomer som for eksempel engstelse og nedstemthet. Plagene kan oppleves mer eller mindre belastende, men et høyt nivå av psykiske plager betyr ikke nødvendigvis at man har en psykisk lidelse. Det er en glidende overgang mellom psykiske plager og det som kan anses som vanlige variasjoner i atferd og følelsesliv. Mange barn og unge vil oppleve å ha psykiske plager i kortere eller lengre perioder, uten at dette nødvendigvis vil kreve oppfølging i helsetjenestene. Psykiske plager kartlegges med ulike måleinstrumenter, for eksempel spørreskjema hvor man blir spurt om man opplever bekymring eller nedstemthet. Det finnes ikke én bestemt definisjon av hva som skal kalles et høyt nivå av psykiske plager, men for mange måleinstrumenter finnes det anbefalte grenseverdier.

Psykiske lidelser brukes om en rekke tilstander eller diagnoser som for eksempel angstlidelser og depresjon. Ved psykiske lidelser foreligger det som oftest et uttalt tap av funksjon, for eksempel i forhold til skole, familie og jevnaldrende. Slike lidelser begrenser vanligvis muligheten til normal livsutfoldelse, og i disse tilfellene vil oppfølging i helsetjenestene ofte være nødvendig. Psykiske lidelser klassifiseres i henhold til internasjonale, diagnostiske kriterier som revideres regelmessig. Diagnostisering av psykiske lidelser gjøres av klinikere og/eller ved hjelp av strukturerte kliniske intervju.

I denne teksten presenterer vi forekomst av psykiske plager og lidelser hos barn (0-11 år), ungdom (12-19 år) og unge voksne (20-24 år). Selv om det er vanlig å anse de som er fylt 18 år som voksne, er det hensiktsmessig å gruppere alle i alderen 12-19 år som ungdommer siden disse går på ungdomsskolen og videregående skole, og mange studier forholder seg til skoletrinn.

Vi omtaler de psykiske lidelsene som er vanligst hos barn og unge eller som typisk debuterer i barne- og ungdomsårene. Dette omfatter depresjon, angstlidelser, hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD), atferdsforstyrrelser, tilpasningsforstyrrelser, spiseforstyrrelser, tic-lidelser samt utviklingsforstyrrelser som autismespekterforstyrrelser og psykisk utviklingshemming.

Tilsvarende tall for voksne presenteres i kapittelet «Psykiske lidelser hos voksne». Omtale av selvskading og selvmord finnes i kapittelet «Selvmord». Psykisk uhelse hos barn og unge kan ses i sammenheng med livskvalitet, oppvekstsvilkår, søvn, fysisk helse, vold og overgrep – disse temaene er dekket i andre kapitler i Folkehelserapporten.

Les også:

Forekomst av psykiske plager hos barn og unge

Flere norske undersøkelser har kartlagt andel ungdommer og unge voksne med selvrapporterte psykiske plager over tid. De fleste av disse har benyttet spørsmål fra spørreskjemaet Hopkins Symptom Checklist (HSCL) (Derogatis et al., 1974) for å kartlegge symptomer på angst og depresjon. Spørsmålene omfatter i hvilken grad man har «følt at alt er et slit», «bekymret deg for mye om ting», «følt deg ulykkelig, trist eller deprimert», og «følt håpløshet med tanke på framtida». Svaralternativene er «ikke plaget i det hele tatt», «litt plaget», «ganske mye plaget» og «veldig mye plaget». Undersøkelsene har imidlertid brukt ulike definisjoner på hva som utgjør et høyt nivå av psykiske plager. Noen undersøkelser regner de som i gjennomsnitt svarer «ganske mye plaget» som å ha et høyt nivå av psykiske plager, mens andre krever at man i gjennomsnitt svarer «litt plaget». Andre psykiske vansker, slik som atferdsvansker og symptomer på andre psykiske lidelser er i liten grad undersøkt i disse undersøkelsene. Derfor tilsvarer «psykiske plager» i disse undersøkelsene symptomer på angst og depresjon.

Figur 1-2 viser en sammenstilling av andelen ungdommer og unge voksne (mellom 13 og 24 år; opp til 35 år for én undersøkelse) som rapporterer et høyt nivå av psykiske plager fra ulike norske undersøkelser i perioden 1992-2019. Slik det fremkommer av figuren viser alle undersøkelsene at høyt nivå av selvrapporterte psykiske plager er vanligere hos jenter enn hos gutter (Bakken, 2021; Knapstad et al., 2021; Potrebny et al., 2019; Statistisk Sentralbyrå, 2019; von Soest & Wichstrøm, 2014). Figuren illustrerer også økningen over tid i andelen som rapporterer slike plager, spesielt for jenter og unge kvinner.

Figur 1. Andel jenter og unge kvinner i alderen 13-24 år (opptil 35 år for én undersøkelse) som rapporterer høyt nivå av psykiske plager (symptomer på angst og depresjon) i ulike norske undersøkelser over tid. Vi gjør oppmerksom på at undersøkelsene har målt og definert psykiske plager ulikt.
Figur 1. Andel jenter og unge kvinner i alderen 13-24 år (opptil 35 år for én undersøkelse) som rapporterer høyt nivå av psykiske plager (symptomer på angst og depresjon) i ulike norske undersøkelser over tid. Vi gjør oppmerksom på at undersøkelsene har målt og definert psykiske plager ulikt.
Figur 2. Andel gutter og unge menn i alderen 13-24 år (opptil 35 år for én undersøkelse) som rapporterer høyt nivå av psykiske plager (symptomer på angst og depresjon) i ulike norske undersøkelser over tid. Vi gjør oppmerksom på at undersøkelsene har målt og definert psykiske plager ulikt.
Figur 2. Andel gutter og unge menn i alderen 13-24 år (opptil 35 år for én undersøkelse) som rapporterer høyt nivå av psykiske plager (symptomer på angst og depresjon) i ulike norske undersøkelser over tid. Vi gjør oppmerksom på at undersøkelsene har målt og definert psykiske plager ulikt.

De nasjonale Ungdata-undersøkelsene er de som er gjennomført mest hyppig og nylig. Ungdata-undersøkelsene viser at et høyt nivå av psykiske plager er vanlig for både gutter og jenter, og at flere videregåendeelever (16-19 år) sammenlignet med ungdomsskoleelever (13-16 år) opplever slike plager (Bakken, 2021):

  • Blant gutter i 2020 hadde 9 prosent av de på ungdomsskolen og 12 prosent av de på videregående et høyt nivå av psykiske helseplager. Det har vært en liten økning i disse andelene i perioden 2010-2021.
  • Blant jenter i 2020 hadde 25 prosent av de på ungdomsskolen og 29 prosent av de på videregående et høyt nivå av psykiske plager. Disse andelene har økt jevnt i perioden 2010-2021, fra 16 prosent til 25 prosent på ungdomsskolen og fra 26 til 29 prosent på videregående.
  • De siste årene viser Ungdata-undersøkelsene tegn til en utflating av andelen gutter og jenter med høyt nivå av psykiske plager.

Andre norske undersøkelser har vist lignende utviklinger over tid. I Ung-HUNT undersøkelsene fra Trøndelag økte andelen med høyt nivå av psykiske plager blant jenter på ungdomsskolen og videregående fra 21 prosent i perioden 1995-97 til 45 prosent i perioden 2017-19 (Rangul & Kvaløy, 2020). Tilsvarende tall for gutter viser at andelen økte fra 10 prosent i perioden 1995-97 til 17 prosent i perioden 2017-19. Også i Ung-HUNT ser man at psykiske plager er mer vanlige hos ungdommer på videregående sammenlignet med de på ungdomsskolen. Den relativt større andelen jenter og gutter med psykiske plager i Ung-HUNT sammenlignet med Ungdata skyldes mest sannsynlig variasjoner i definisjonen av psykiske plager. Mens Ungdata undersøkelsene anser de som i gjennomsnitt svarer «ganske mye plaget» som å ha høyt nivå av psykiske plager, setter Ung-HUNT og andre undersøkelser en lavere terskel på «litt plaget».

Økning i selvrapporterte psykiske plager blant både jenter og gutter er også påvist i eldre ungdomsundersøkelser. I Helsevaner blant skoleelever (HEVAS) undersøkelsen økte andelen gutter og jenter i alderen 11-16 år som rapporterte høyt nivå av psykiske plager i perioden 1994-2014 (Potrebny et al., 2019). Økningen var størst for eldre tenåringsjenter. I Ung i Norge undersøkelsen økte andelen gutter og jenter i alderen 16-17 år med høyt nivå av psykiske plager mellom 1992 og 2002, mens andelene var stabile mellom 2002 og 2010 (von Soest & Wichstrøm, 2014).

Økningen over tid i høyt nivå av psykiske plager gjelder også unge voksne. Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) av studenter i alderen 19-35 år (med majoriteten mellom 18 og 25 år) viser en økning i selvrapportert høyt nivå av psykiske plager i perioden 2010-2018, både blant gutter og jenter (Knapstad et al., 2021). I Levekårsundersøkelsen ser man også tegn til en tilsvarende økning blant unge voksne i alderen 16-24 år i perioden 1998-2019, spesielt blant kvinner (Statistisk Sentralbyrå, 2019).

Det ser derfor ut til at økningen i høyt nivå av psykiske plager har økt fra 90-tallet og fremover, spesielt blant jenter. Som tidligere nevnt gjelder dette symptomer på angst og depresjon, mens symptomer på andre psykiske vansker i liten grad er undersøkt. Tilsvarende trender er også rapportert i en rekke andre vestlige land (Bor et al., 2014; Collishaw, 2015; Dalman et al., 2022; Mishina et al., 2018). Mulige årsaker til denne økningen diskuteres senere i kapitlet.

Det er viktig å påpeke at de fleste ungdommer rapporterer om god livskvalitet og tilfredshet med livet. På en skala fra 0 (verst mulige livet) til 10 (beste mulige livet) som definerer hvor tilfreds en er med livet sitt, svarte 51 prosent av 15-årige jenter 9 eller 10 i 2018 (HEMIL-senteret, 2020). Dette er noe høyere enn andre land i Norden. I Ungdata undersøkelsen svarte 85 prosent av ungdommer i alderen 13-19 år 6 eller høyere på den samme skalaen i 2020 (A. Bakken, 2021). Noen undersøkelser viser tendenser til at livskvalitet blant unge er noe redusert over tid, men det er fortsatt usikkerhet knyttet til dette (Due et al., 2019; kapittel om livskvalitet)

Forekomst av psykiske lidelser hos barn og unge

Symptomer på psykiske lidelser hos barn og unge

Psykiske lidelser viser seg ikke nødvendigvis på samme måte hos barn og unge som hos voksne. Barn vokser og utvikler seg raskt, og psykiske lidelser kan derfor ha ulike uttrykk på ulike alderstrinn (Thapar et al., 2015). Hos små barn viser symptomer seg hovedsakelig gjennom endret atferd. Ungdommer og unge voksne vil vanligvis selv kunne snakke om eller beskrive sine symptomer.

  • Utviklingsforstyrrelser debuterer i tidlig barnealder og viser seg med mangelfull eller forsinket utvikling av kognitive og motoriske ferdigheter. Dette gjelder psykisk utviklingshemming, autismespekterforstyrrelser, språkforstyrrelser, motoriske forsinkelser og lærevansker.
  • Små barn med andre psykiske lidelser får ofte symptomer som søvnproblemer, manglende matlyst og motorisk uro, og de er ofte irritable og gråter og skriker unormalt mye. De kan også være passive, trekke seg tilbake og ikke vise glede over det som vanligvis er gledesfylte opplevelser.
  • I skolealderen kan barna i større grad uttrykke seg med egne ord, men har likevel begrensede forutsetninger for å beskrive vanskene sine. De viktigste symptomene er også i denne alderen endret atferd, enten ved at de trekker seg tilbake, er triste, viser frykt eller redsel, spiser lite eller ikke viser glede (internaliserende symptomer); eller ved at de er hyperaktive, impulsive, blir lett sinte eller aggressive, eller bryter normer i sin atferd (eksternaliserende symptomer).

Barn har ofte sammensatte vansker, og symptomene kan derfor tilfredsstille flere diagnoser i diagnosesystemene (Thapar et al., 2015). For eksempel har barn med depresjon ofte også problemer med angst, og omvendt. Barn med utviklingsforstyrrelser kan også ha flere forstyrrelser samtidig og disse kan opptre sammen med nevrologiske lidelser.

Generell forekomst i befolkningen

Forekomsten av psykiske lidelser undersøkes fortrinnsvis ved å velge ut et representativt utvalg av befolkningen og utrede disse for psykiske lidelser gjennom strukturerte kliniske intervju. Slike undersøkelser viser hvor mange i befolkningen som har en psykisk lidelse, uavhengig av hvorvidt disse har søkt behandling. Resultatene fra forekomstundersøkelser kan variere en del, og den viktigste årsaken til variasjonen er at det er brukt ulike typer forekomstestimater: punktforekomst (forekomst på intervju-tidspunktet), periodeforekomst (forekomst over en gitt periode, for eksempel siste 12 måneder) eller livstidsforekomst (forekomst en eller annen gang i løpet av livet). I dette kapitlet forholder vi oss hovedsakelig til punkt- og periodeforekomst, med mindre annet er angitt. Andre bidrag til variasjon i forekomst er ulik alderssammensetning i undersøkelsene samt bruk av ulike diagnostiske instrumenter. I tillegg kan det være reelle forskjeller i forekomst mellom ulike land.

Forekomsttall for en rekke psykiske lidelser blant norske barn under 12 år har vi fra to undersøkelser som har kartlagt diagnoser hos barn ved hjelp av kliniske intervjuer: Barn i Bergen (Heiervang et al., 2007) og Tidlig trygg i Trondheim (Wichstrøm et al., 2012). Deltakerne fra begge disse undersøkelsene har også blitt utredet for psykiske lidelser på et senere tidspunkt, da de var 10-14 år (Bøe et al., 2021; Morken et al., 2021; Steinsbekk et al., 2022). I tillegg har vi norske forekomsttall for depresjon hos ungdom i alderen 14-17 år fra Ungdom og psykisk helse undersøkelsen (Sund et al., 2011). Det finnes ingen andre norske befolkningsundersøkelser som har kartlagt forekomst av psykiske lidelser hos ungdom ved hjelp av kliniske intervjuer. Det er også verdt å bemerke at de ovennevnte norske undersøkelsene er gjennomført i perioden 2000-2008, og det er mulig forekomsttallene blant norske barn og unge har endret seg siden da. Det er derfor behov for å støtte seg på utenlandske forekomstundersøkelser og oppsummeringer av disse.

Forekomstundersøkelser viser at psykiske lidelser er vanlige hos barn og unge:

  • De norske undersøkelsene viser at omkring 7 prosent av barn og ungdom i alderen 4 år (Wichstrøm et al., 2012) og 8-10 år (Heiervang et al., 2007) har en psykisk lidelse. Dette er noe lavere sammenlignet med studier fra andre land (Vasileva et al., 2021).
  • En oppfølging av deltakerne i Barn i Bergen undersøkelsen viste at rundt 7 prosent av 10-14 åringer har en psykisk lidelse, og 11 prosent av disse tilfredsstilte kriteriene for mer enn én samtidig psykisk lidelse (Bøe et al., 2021).
  • To oppsummeringsstudier av internasjonale forekomstundersøkelser fant begge at 13 prosent av barn og unge under 18 år har en psykisk lidelse (Barican et al., 2022; Polanczyk et al., 2015). Det er imidlertid store variasjoner i forekomst på tvers av land, og generelt høyere hos ungdommer i alderen 12-18 år enn hos barn under 12 år (Polanczyk et al., 2015).
  • Økning i selvrapporterte psykiske plager har bidratt til bekymring om hvorvidt psykiske lidelser har økt blant barn og unge over tid. Det foreligger ikke evidens for at dette er tilfelle. En oppsummeringsstudie fant ingen tegn til en økning i psykiske lidelser mellom 1985 og 2012 etter å ha justert for metodiske ulikheter mellom studier (Polanczyk et al., 2015). Det er dog et behov for nyere befolkningsundersøkelser.

Kontakt med helsetjenester grunnet psykiske lidelser

I Norge har vi nasjonale registre som registrerer aktivitet i helsetjenestene. Disse registrene kan brukes til å undersøke andelen barn og unge som blir registrert med en psykisk lidelsestilstand (I. J. Bakken et al., 2020). «Kontroll og utbetaling av helserefusjoner» er et register som registrerer aktivitet i primærhelsetjenesten, det vil si fastleger og legevakt. Ved konsultasjoner i disse tjenestene registrerer helsepersonalet diagnosekoder (P-koder fra ICPC-2) for psykiske lidelser dersom dette er aktuelt. Dette er ikke nødvendigvis et resultat av en grundig klinisk utredning, og tilstandene som registreres er ikke i direkte samsvar med diagnosene som brukes i spesialisthelsetjenesten. De gir likevel en pekepinn på andelen barn og unge som har hatt kontakt med primærhelsetjenesten grunnet psykiske plager og lidelser. «Norsk pasientregister» er et register som registrerer aktivitet i spesialisthelsetjenesten, det vil si sykehus. Ved konsultasjoner i disse tjenestene (f.eks. barne- og ungdomspsykiatriske avdelinger) utreder og registrerer helsepersonalet diagnosekoder (F-koder fra ICD-10) for de psykiske lidelsene de behandler. Det er viktig å påpeke at disse registrene alene ikke kan brukes til å si noe om forekomsten av psykiske lidelser i befolkningen. Dette fordi ikke alle med psykiske lidelser oppsøker og mottar hjelp i helsetjenesten. En norsk undersøkelse fant at andelen barn i alderen 4-12 år med psykiske lidelser som har mottatt hjelp i helsetjenesten varierer sterkt med alder (Brattfjell et al., 2021). For eksempel mottar 27 prosent av 4-åringer med en psykisk lidelse behandling i spesialisthelsetjenesten, mens det tilsvarende tallet for 10-åringer er 72 prosent (Brattfjell et al., 2021).

Figur 3 viser andelen barn og unge i perioden 2010-2020 (i prosent) som var registrert med en diagnosekode for psykiske lidelser i den norske primærhelsetjenesten, fordelt etter alder og kjønn:

  • I 2020 ble omkring 10 prosent av barn og unge registrert med en diagnosekode for psykiske lidelser i primærhelsetjenesten.
  • I aldersgruppen 0-11 år er andelen høyere for gutter enn for jenter, mens det i aldersgruppen 12-24 år er høyere andel jenter enn gutter. Totalt sett er det likevel omtrent like mange gutter og jenter som er registrert med diagnosekode for psykiske lidelser i primærhelsetjenesten.
  • Andelen barn og unge som er registrert med diagnosekoder for psykiske lidelser i primærhelsetjenesten har økt i perioden 2010-2020; fra 7,6 til 9,7 prosent for gutter og fra 7,3 til 10,6 prosent for jenter.
  • Andelen som er registrert med diagnosekoder for psykiske lidelser i primærhelsetjenesten er svært lav for barn i alderen 0–5 år, noe som reflekterer at diagnosekoder i liten grad brukes for denne aldersgruppen.
Figur 3a. Andelen jenter i befolkningen (i prosent) som var registrert med diagnosekode for psykiske lidelser i primærhelsetjenesten i perioden 2010–2020, etter alderskategori. Datagrunnlag: Kontroll og utbetaling av helserefusjoner.
Figur 3a. Andelen jenter i befolkningen (i prosent) som var registrert med diagnosekode for psykiske lidelser i primærhelsetjenesten i perioden 2010–2020, etter alderskategori. Datagrunnlag: Kontroll og utbetaling av helserefusjoner.
Figur 3b. Andelen gutter i befolkningen (i prosent) som var registrert med diagnosekode for psykiske lidelser i primærhelsetjenesten i perioden 2010–2020, etter alderskategori. Datagrunnlag: Kontroll og utbetaling av helserefusjoner.
Figur 3b. Andelen gutter i befolkningen (i prosent) som var registrert med diagnosekode for psykiske lidelser i primærhelsetjenesten i perioden 2010–2020, etter alderskategori. Datagrunnlag: Kontroll og utbetaling av helserefusjoner.

Figur 4 viser andelen barn og unge i perioden 2010-2020 (i prosent) som var diagnostisert med en psykisk lidelse i den norske spesialisthelsetjenesten, fordelt etter alder og kjønn:

  • I 2020 ble omkring 5 prosent av barn og unge behandlet for psykiske lidelser spesialisthelsetjenesten.
  • Blant jenter har andelen som blir behandlet for psykiske lidelser steget over tid, fra 3,9 prosent i 2010 til 5,4 prosent i 2020. Økningen gjelder hovedsakelig jenter i aldergruppen 12-24 år. I de eldste aldersgruppene (16-24 år) er andelen som blir behandlet for psykiske lidelser høyere hos jenter enn gutter. Dette kan skyldes at jenter i større grad utvikler lidelser som debuterer etter puberteten, som for eksempel angstlidelser og depresjon.
  • Blant gutter har andelen som blir behandlet for psykiske lidelser vært mer stabil. Blant de yngste aldersgruppene (0-11 år) er andelen som blir behandlet for psykiske lidelser høyere hos gutter enn jenter. Dette skyldes at gutter i større grad utvikler lidelser som debuterer tidlig i livet, som for eksempel ADHD, autismespekterforstyrrelser og atferdsforstyrrelser.
  • Andelen som blir behandlet for psykiske lidelser er svært lav for barn i alderen 0-5 år, noe som reflekterer at diagnosekoder i liten grad brukes for denne aldersgruppen.
Figur 4a. Andelen jenter i befolkningen (i prosent) som var registrert med diagnosekode for psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten i perioden 2010–2020, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.
Figur 4a. Andelen jenter i befolkningen (i prosent) som var registrert med diagnosekode for psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten i perioden 2010–2020, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.
Figur 4b. Andelen gutter i befolkningen (i prosent) som var registrert med diagnosekode for psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten i perioden 2010–2020, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister
.
Figur 4b. Andelen gutter i befolkningen (i prosent) som var registrert med diagnosekode for psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten i perioden 2010–2020, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister .

Ulike psykiske lidelser hos barn og unge

Her vil vi omtale noen av de psykiske lidelsene som er vanligst blant barn og unge i detalj: depresjon, angstlidelser, tilpasningsforstyrrelser, spiseforstyrrelser, ADHD, autismespekterforstyrrelser, andre utviklingsforstyrrelser, atferdsforstyrrelser, tic-lidelser og psykisk utviklingshemming. Fokuset i disse delene vil være på forekomst og kontakt med helsetjenesten, med vekt på variasjoner på tvers av kjønn og aldersgrupper. Det finnes få norske studier på forekomst av psykiske lidelser hos barn og unge, og ikke alle har undersøkt de spesifikke lidelsene vi omtaler nedenfor. Det er derfor behov for å støtte seg på utenlandske forekomstundersøkelser og oppsummeringer av disse.

Depresjon

Depresjon forekommer i alle aldre, men tilstanden kan være vanskelig å diagnostisere hos yngre barn.

  • Den internasjonale forekomsten av depresjon blant barn og unge under 18 år i høy-inntektsland er beregnet til å være 1,3 prosent (Barican et al., 2022).
  • Tidligere undersøkelser har vist at forekomsten av depresjon blant norske barn og unge i alderen 4-16 år er mellom 0,1 og 2,7 prosent (Bøe et al., 2021; Heiervang et al., 2007; Morken et al., 2021; Sund et al., 2011; Wichstrøm et al., 2012). Forekomsten øker fra 4- til 14-årsalderen (Morken et al., 2021).
  • Forekomsten av depresjon er høyere hos jenter sammenlignet med gutter fra 12-årsalderen, og kjønnsforskjellen øker i ungdomstiden før den minsker noe igjen (Salk et al., 2017).

Figur 5 viser andelen barn og unge i perioden 2010-2020 (i prosent) som var diagnostisert med en depresjonslidelse i den norske spesialisthelsetjenesten, fordelt etter alder og kjønn:

  • Hos jenter i aldersgruppen 16–19 år økte andelen i befolkningen med depresjonsdiagnoser fra ca. 2 prosent i 2010 til rundt 3 prosent i 2015. Fra 2015 har andelen vært synkende. Tilsvarende andel for unge kvinner i aldersgruppen 20-24 år i befolkningen har steget noe i perioden fra 2010, men vært stabil de siste årene.
  • Hos gutter i aldersgruppen 16-19 år har andelen i befolkningen ligget stabilt på rundt 1 prosent over mange år. Som med unge kvinner ser man en svak økning over tid i andelen 20-24 åringer i befolkningen som har fått depresjonsdiagnoser.
  • For de under 16 år er det relativt få som er diagnostisert med depresjonslidelser. Dette er lavt i forhold til funn fra forekomststudier på befolkningen, og tyder på at mange tilfeller av depresjon hos barn, og særlig yngre ungdommer, ikke blir diagnostisert eller behandlet i spesialisthelsetjenesten. 
Figur 5a. Andelen jenter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode for depresjon (ICD-10-kode F32/F33/F92.0) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.
Figur 5a. Andelen jenter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode for depresjon (ICD-10-kode F32/F33/F92.0) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.
Figur 5b. Andelen gutter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode for depresjon (ICD-10-kode F32/F33/F92.0) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.
Figur 5b. Andelen gutter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode for depresjon (ICD-10-kode F32/F33/F92.0) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.

Angstlidelser

Angstlidelser er den mest utbredte diagnosegruppen blant barn og unge. Disse lidelsene er vanlige på alle alderstrinn, men er mest utbredt hos ungdommer.

  • Den internasjonale forekomsten av angstlidelser blant barn og unge under 18 år i høy-inntektsland er beregnet til å være 5,2 prosent (Barican et al., 2022).
  • Tidligere undersøkelser har vist at forekomsten av angstlidelser blant norske barn og unge i alderen 4-14 år er mellom 1,5 og 5,3 prosent (Bøe et al., 2021; Heiervang et al., 2007; Steinsbekk et al., 2022; Wichstrøm et al., 2012). Spesifikk fobi er den vanligste lidelsen i barnealder mens generalisert angstlidelse er den mest vanlige lidelsen ved 14-årsalderen (Steinsbekk et al., 2022).
  • I barnealder er det få kjønnsforskjeller i forekomst av angstlidelser, men i ungdomsårene er forekomsten høyere hos jenter enn gutter (Beesdo et al., 2009; Steinsbekk et al., 2022).
  • Hvilke typer angstlidelser som er mest utbredt, varierer med alder. Noen angstlidelser som for eksempel separasjonsangst og spesifikk fobi debuterer i barneårene, mens andre som generalisert angstlidelse og panikklidelse debuterer i ungdomsårene (Beesdo et al., 2009).

Figur 6 viser andelen barn og unge i Norge (i prosent) som var diagnostisert med en angstlidelse i spesialisthelsetjenesten i perioden 2010-2020, fordelt etter alder og kjønn:

  • Det har vært en jevn og betydelig økning mellom 2011 og 2020 i andelen jenter mellom 16 og 24 år med angstlidelser. Hos jenter i aldersgruppen 16–19 år har andelen steget fra 1,4 prosent i 2011 til 2,9 prosent i 2020. Blant de i aldersgruppen 20-24 har andelen steget fra 1,6 prosent i 2011 til 2,8 prosent i 2020. Økningen kan synes å ha flatet ut de senere årene. Det har også vært en mindre økning i aldersgruppen 12-15 år.
  • Hos gutter har det vært en beskjeden økning hos de mellom 16 og 24 år i perioden 2010-2020, men denne er betydelig mindre enn økningen man ser hos jenter. Andelen med angstlidelser hos de under 16 år har ligget stabilt de i perioden 2010-2020.
  • Tilsvarende økninger i andelen diagnostisert med tvangslidelse (OCD) i spesialisthelsetjenesten ser man for begge kjønn og i flere aldersgrupper (ikke vist i Figur 4), men mest uttalt hos jenter og kvinner i alderen 16-24 år.
  • Andelene barn og unge i befolkningen som blir diagnostisert med angstlidelser i spesialisthelsetjenesten er lavere enn i forekomstundersøkelser, og sannsynligvis blir mange med angstlidelser ikke diagnostisert og behandlet i spesialisthelsetjenesten. Undersøkelsen Tidlig trygg i Trondheim viste for eksempel at angstlidelser hos 4-åringer ikke økte sjansen for å bli henvist til hjelp, hverken i kommune- og eller spesialisthelsetjenesten (Wichstrøm et al., 2014).
Figur 6a. Andelen jenter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode for angstlidelse (ICD-10-kode F40/F41/F92.8/F93.0-F93.2) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.
Figur 6a. Andelen jenter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode for angstlidelse (ICD-10-kode F40/F41/F92.8/F93.0-F93.2) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.
Figur 6b. Andelen gutter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode for angstlidelse (ICD-10-kode F40/F41/F92.8/F93.0-F93.2) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.
Figur 6b. Andelen gutter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode for angstlidelse (ICD-10-kode F40/F41/F92.8/F93.0-F93.2) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.

Tilpasningsforstyrrelser og reaksjoner på alvorlig belastning

Av tilpasningsforstyrrelsene og reaksjoner på alvorlig belastning er det bare forekomsten av posttraumatisk stresslidelse (PTSD) som er kartlagt i befolkningsstudier. Forekomsten av PTSD påvirkes i stor grad av utbredelsen av konflikt, vold, overgrep og andre traumatiske hendelser. Forekomsten vil derfor variere mye mellom land.

  • Den internasjonale forekomsten av PTSD blant barn og unge under 18 år i høy-inntektsland er beregnet til å være 0,1 prosent (Barican et al., 2022).
  • Norsk undersøkelser av barn og unge i alderen 4-10 år beregnet forekomsten av PTSD til å være mellom 0 og 0,1 prosent (Heiervang et al., 2007; Wichstrøm et al., 2012).
  • Det er anslått at 21 prosent av jenter og 11 prosent av gutter utvikler PTSD som en reaksjon på traumatiske hendelser (Alisic et al., 2014).

I en tidligere rapport fra Folkehelseinstituttet publisert i 2018 (Reneflot et al., 2018) ble det påpekt en økning i andelen norske tenåringsjenter diagnostisert med tilpasningsforstyrrelser og reaksjoner på alvorlig belastning i spesialisthelsetjenesten. For å nyansere denne økningen er det nødvendig å se PTSD og øvrige tilpasnings- og reaksjonsforstyrrelser separat. Figur 7 viser andelen barn og unge i Norge som var diagnostisert med lidelsene akutt belastningslidelse (F43.0), tilpasningsforstyrrelser (F43.2) samt andre spesifiserte og uspesifiserte reaksjoner på alvorlig belastning (F43.8-F43.9) i spesialisthelsetjenesten i perioden 2010-2020:

  • Andelen barn og unge som er diagnostisert med disse diagnosene har vært nokså stabile i perioden 2010-2020, både for jenter og gutter.
  • Det har vært en beskjeden økning på totalt under 0,5 prosent i disse diagnosene blant jenter i alderen 12-24 år.
Figur 7a. Andelen jenter (i prosent) i perioden 2010-2020 var registrert med diagnosekode for tilpasningsforstyrrelser (ICD-10-kode F43.0/F43.2/F43.8/F43.9) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. PTSD (F43.1) er ikke med. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.
Figur 7a. Andelen jenter (i prosent) i perioden 2010-2020 var registrert med diagnosekode for tilpasningsforstyrrelser (ICD-10-kode F43.0/F43.2/F43.8/F43.9) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. PTSD (F43.1) er ikke med. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.
Figur 7b. Andelen gutter (i prosent) i perioden 2010-2020 var registrert med diagnosekode for tilpasningsforstyrrelser (ICD-10-kode F43.0/F43.2/F43.8/F43.9) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. PTSD (F43.1) er ikke med. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.
Figur 7b. Andelen gutter (i prosent) i perioden 2010-2020 var registrert med diagnosekode for tilpasningsforstyrrelser (ICD-10-kode F43.0/F43.2/F43.8/F43.9) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. PTSD (F43.1) er ikke med. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.

Derimot har andelen unge som er diagnostisert med PTSD i spesialisthelsetjenesten økt jevnt og betydelig blant jenter og unge kvinner i aldersgruppene 16-19 og 20-24 år, fra 0,4-0,5 prosent i 2010 til rett over 1 prosent i 2020 (Figur 8). Andelen har derimot vært stabilt lav hos jenter i de yngre aldersgruppene (0-15 år), samt hos gutter i alle aldersgrupper. En viktig årsak til økningene er antageligvis innføringen av traumefokusert behandling i barne- og ungdomspsykiatriske avdelinger som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har jobbet for de siste ti årene. Dette innebærer blant annet rutinemessig screening for traumer og PTSD. Majoriteten av avdelingene i Norge har deltatt i dette arbeidet, og en hovedoppgave fra 2020 viste at antall registreringer av potensielt traumatiserende erfaringer på avdelingene har økt over tid (Bruun, 2020). Dette kan ha medført at helsepersonell i spesialisthelsetjenesten oftere nå enn før utreder for og registrerer PTSD diagnoser.

Figur 8a. Andelen jenter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode for PTSD (ICD-10-kode F43.1) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.
Figur 8a. Andelen jenter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode for PTSD (ICD-10-kode F43.1) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.
Figur 8b. Andelen gutter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode for PTSD (ICD-10-kode F43.1) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.
Figur 8b. Andelen gutter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode for PTSD (ICD-10-kode F43.1) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.

Spiseforstyrrelser

Spiseforstyrrelser (anoreksi, bulimi og andre/uspesifiserte spiseforstyrrelser inkludert overspisingslidelse) forekommer sjelden hos barn, men er vanligere hos ungdommer. Det finnes også en rekke tilstander som benyttes for forstyrrelser knyttet til matinntak hos små barn. Disse lidelsene er ikke nærmere diskutert i denne teksten.

  • En oppsummering viser at den europeiske forekomsten av spiseforstyrrelser blant barn og voksne kombinert ligger mellom 0-4 prosent blant kvinner og 0,3-0,7 prosent blant menn (Keski-Rahkonen & Mustelin, 2016). En annen oppsummering beregnet den internasjonale forekomsten blant ungdommer til 5,7 prosent (Galmiche et al., 2019).
  • Den mest forekommende spiseforstyrrelsen blant barn og voksne kombinert er overspisingslidelse, etterfulgt av bulimi og anoreksi (Qian et al., 2021).
  • En norsk befolkningsundersøkelse av 8-10-åringer viste en forekomst av anoreksi på 0,1 prosent (Heiervang et al., 2007). En annen norsk undersøkelse av 15-åringer fant at forekomsten av spiseforstyrrelser lå mellom 0 og 1 prosent (Rosenvinge et al., 1999).
  • Spiseforstyrrelser - spesielt anoreksi og bulimi – rammer langt flere jenter enn gutter, mens kjønnsforskjellene er mindre for overspisingslidelse (Qian et al., 2021).

Figur 9 viser andelen barn og unge i Norge (i prosent) som var diagnostisert med en spiseforstyrrelse i spesialisthelsetjenesten i perioden 2010-2020, fordelt etter alder og kjønn:

  • Andelen jenter i aldersgruppen 12-15 år med spiseforstyrrelser har økt jevnt over tid, fra 0,2 prosent i 2010 til 0,6 prosent i 2020. Det har også vært en mindre økning for jenter i aldersgruppen 16-19 år, men her har andelen variert mer over tid. For de øvrige aldersgruppene (0-11 og 20-24 år) har andelene vært stabile over tid.
  • Blant jenter i alderen 12-19 år er det et lite hopp fra 2019-2020 som muligens kan henge sammen med covid-19 pandemien.
  • Veldig få gutter er registrert med diagnosen i spesialisthelsetjenesten, og andelene har ligget under 0,1 prosent i alle aldersgrupper.
Figur 9a. Andelen jenter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode for spiseforstyrrelse (ICD-10-kode F50) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.
Figur 9a. Andelen jenter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode for spiseforstyrrelse (ICD-10-kode F50) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.
Figur 9b. Andelen gutter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode for spiseforstyrrelse (ICD-10-kode F50) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister .
Figur 9b. Andelen gutter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode for spiseforstyrrelse (ICD-10-kode F50) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister .

Økningen i andelen tenåringsjenter som er diagnostisert med spiseforstyrrelser i spesialisthelsetjenesten skyldes hovedsakelig diagnosene anoreksi (F50.0/F50.1) og andre/uspesifiserte spiseforstyrrelser (F50.8/F50.9) som også rommer overspisingslidelse. Andelen med bulimi (F50.2/F50.3) viser derimot en synkende eller flat trend blant tenåringsjenter og unge kvinner i alderen 12-24 år.

Hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD)

Hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD) er den vanligste av utviklingsforstyrrelsene. Beregnet forekomst hos barn og unge varierer imidlertid stort mellom undersøkelser.

  • Den internasjonale forekomsten av ADHD blant barn og unge under 18 år i høy-inntektsland er beregnet til å være 3,7 prosent (Barican et al., 2022). Forekomsten er lavere i Europa sammenlignet med Nord-Amerika (Thomas et al., 2015).
  • Den internasjonale forekomsten av ADHD har tilsynelatende økt over tid, men en oppsummeringsstudie finner at etter å ha kontrollert for metoderelaterte ulikheter mellom undersøkelser er det ingen tegn til en reell økning i forekomst (Polanczyk et al., 2014).
  • Tidligere undersøkelser har vist at forekomsten av ADHD blant norske barn og unge i alderen 4-14 år er mellom 1,4 og 1,9 prosent (Bøe et al., 2021; Heiervang et al., 2007; Wichstrøm et al., 2012).
  • ADHD i barndom og ungdomstid er vanligere hos gutter enn hos jenter (Georgiades et al., 2019; Lawrence et al., 2016), mens kjønnsforskjellene er mindre etter fylte 18 år (Song et al., 2021).

Figur 10 viser andelen barn og unge i Norge (i prosent) som var diagnostisert med en ADHD-diagnose i spesialisthelsetjenesten i perioden 2010-2020, fordelt etter alder og kjønn:

  • I perioden 2010–2020 var andelene med diagnosen relativt stabil hos begge kjønn og i alle aldersgrupper.
  • Det er en svak økning blant jenter i alderen 12-24 år de siste årene. Det er også en jevn og svak økning blant unge menn i alderen 20-24 år. Andelene unge menn og kvinner som var diagnostisert i spesialisthelsetjenesten er omtrent like store, mens for de yngre aldersgruppene (0-15 år) er det klar overvekt av gutter.
  • Mange barn med ADHD følges opp i primærhelsetjenesten etter at diagnosen er stilt, og de reelle andelene med diagnosen er høyere enn andelene som er registrert i spesialisthelsetjenesten hvert år.
  • Hos barn og unge over 11 år ligger andelene som blir diagnostisert med ADHD i spesialisthelsetjenesten mellom 1-3 prosent hos gutter og omkring 1 prosent hos jenter i alderen 6-24 år.
Figur 10a. Andelen jenter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode for ADHD (ICD-10-kode F90) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister .
Figur 10a. Andelen jenter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode for ADHD (ICD-10-kode F90) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister .
Figur 10b. Andelen gutter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode for ADHD (ICD-10-kode F90) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.
Figur 10b. Andelen gutter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode for ADHD (ICD-10-kode F90) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.

Gjennomgripende utviklingsforstyrrelser (autismespekterforstyrrelser)

For autismespekterforstyrrelser (inkludert barneautisme og Aspergers syndrom) er det tegn til at forekomsten av diagnostiserte tilfeller har økt sterkt i alle vestlige land de siste par tiårene (Baxter et al., 2015).

  • Den internasjonale forekomsten av autismespekterforstyrrelser blant barn og unge under 18 år er beregnet til å være 0,4 prosent i høy-inntektsland (Barican et al., 2022). En annen oppsummeringsstudie som inkluderte alle befolkningsstudier av barn og unge opp til 27 år fant en høyere forekomst på 0,8 prosent (Baxter et al., 2015).
  • I en befolkningsundersøkelse av norske barn i alderen 8-10 år var forekomsten av barneautisme 0,2 prosent og 0,1 prosent for Aspergers syndrom (Heiervang et al., 2007). Beregninger har vist at 0,9 prosent av alle norske barn har blitt diagnostisert med en autismediagnose i spesialisthelsetjenesten ved tolv års alder (Surén et al., 2012, 2013).
  • Flere studier har antydet en økning i forekomst av diagnostiserte autismespekterforstyrrelser de siste tiårene. En studie viste at etter å justere for variasjoner i metodisk tilnærming var det ingen tydelige tegn til endring i forekomst (Baxter et al., 2015). Andre studer har tilsvarende vist at den økte forekomsten kan forklares ved at flere mottar hjelp i helsetjenesten og at det har forekommet endringer i hvordan autismespekterforstyrrelser utredes og registreres i helseregistre (Hansen et al., 2015; Lundström et al., 2015).
  • Autismespekterforstyrrelser rammer omkring 3 ganger flere gutter enn jenter (Loomes et al., 2017).

Figur 11 viser andelen barn og unge i Norge (i prosent) som var diagnostisert med autismespekterforstyrrelser i spesialisthelsetjenesten i perioden 2010-2020, fordelt etter alder og kjønn:

  • Andelen barn og unge med diagnosen har økt i alle aldersgrupper og hos begge kjønn i perioden 2010-2020, men økningen er mest markant for gutter og tenåringsjenter i alderen 16-19 år. Det er også en tydelig økning blant gutter i alderen 0-5 år.
  • Hos gutter ligger andelene i 2020 på 0,6 til 1 prosent, mens det for jenter ligger på 0,2 til 0,5 prosent.
Figur 11a. Andelen jenter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode autismespekterforstyrrelser (ICD-10-kode F84) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.
Figur 11a. Andelen jenter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode autismespekterforstyrrelser (ICD-10-kode F84) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.
Figur 11b. Andelen jenter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode autismespekterforstyrrelser (ICD-10-kode F84) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.
Figur 11b. Andelen jenter (i prosent) i perioden 2010-2020 som var registrert med diagnosekode autismespekterforstyrrelser (ICD-10-kode F84) i spesialisthelsetjenesten, etter alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.

Det er verdt å merke seg at andelen tenåringsjenter som diagnostiseres med autismediagnoser i spesialisthelsetjenesten er økende. Dette kan tyde på at autismespekterforstyrrelser hos jenter fanges opp i større grad nå enn før, men at det ofte skjer relativt høyt opp i alder.

Andre utviklingsforstyrrelser

For språkforstyrrelser, lærevansker og motoriske forsinkelser varierer estimatene betydelig mellom studier avhengig av hvilke kriterier som brukes for å definere tilstandene. Vi har heller ikke gode registerdata for disse utviklingsforstyrrelsene.

  • Spørreskjemadata fra Den norske mor og barn-undersøkelsen viser at 8 prosent av barn ligger etter forventet normal språkutvikling ved tre års alder og 9,5 prosent er forsinket ved fem års alder (Zambrana et al., 2014). Siden tallene er basert på spørreskjemaer og ikke på utredning av barna gir de et usikkert anslag på den reelle forekomsten av slike problemer.
  • En større studie fra USA som inkluderte både spørreskjemaer og kliniske intervjuer av 5-åringer, fant at 7,4 prosent oppfylte kriteriene for en språkforstyrrelse (Tomblin et al., 1997).
  • En amerikansk undersøkelse basert på telefonintervjuer fant at 7 prosent av barn og unge i alderen 3–17 år hadde lærevansker (Boyle et al., 2011). I studier som har testet barns leseferdigheter direkte, fant man at kriteriene for dysleksi var oppfylt hos 18–22 prosent av gutter og 8–13 prosent av jenter i skolealder (Rutter et al., 2004). Vi har ikke gode norske data på forekomst av lærevansker.
  • For motoriske forsinkelser er det lite kunnskap om forekomst og forløp for barnebefolkningen som helhet, da motoriske vansker vanligvis er blitt studert bare i relasjon til andre spesifikke tilstander.

Atferdsforstyrrelser

Forekomsten av atferdsforstyrrelser er beregnet i flere befolkningsstudier av barn og unge.

  • Den internasjonale forekomsten av atferdsforstyrrelser blant barn og unge under 18 år i høyinntektsland er beregnet til å være mellom 1,3 og 3,3 prosent, avhengig av hvilken atferdsforstyrrelse som er undersøkt (Barican et al., 2022). Den mest vanlige atferdsforstyrrelsen er opposisjonell atferdsforstyrrelse, som også er den mildeste formen.
  • Tidligere norske undersøkelser viste at forekomsten av atferdsforstyrrelser blant barn og unge i alderen 4-14 år er mellom 0,7 og 3,1 prosent (Bøe et al., 2021; Heiervang et al., 2007; Wichstrøm et al., 2012), og den høyeste forekomsten er for opposisjonell atferdsforstyrrelse.
  • Atferdsforstyrrelser er mer vanlig hos gutter enn hos jenter (Georgiades et al., 2019; Lawrence et al., 2016; Wichstrøm et al., 2012).

Andelen norske barn og unge som blir diagnostisert med atferdsforstyrrelser i spesialisthelsetjenesten har gått ned for begge kjønn og i de fleste aldersgrupper i årene 2010-2020. Mange tilfeller av atferdsforstyrrelser blir nok aldri diagnostisert, eller de blir fanget opp av andre diagnoser.

Tic-lidelser

Forekomsten av tic-lidelser blant barn og unge varierer med hvilke spesifikke tic-lidelser som er undersøkt.

  • En oppsummering av internasjonale undersøkelser har beregnet at forekomsten av Tourettes syndrom blant barn og unge i alderen 0-18 år er omkring 0,5 prosent (Scharf et al., 2015) Forekomsten av andre tic-lidelser er høyere, hvor forbigående tics har høyest forekomst på omkring 3 prosent (Knight et al., 2012).
  • I en norsk befolkningsundersøkelse ble forekomsten av Tourettes syndrom anslått til 0,2 prosent hos barn mellom 8 og 10 år (Heiervang et al., 2007). En annen studie viste at 0,4 prosent av alle barn i Norge blir diagnostisert med Tourettes syndrom i helsetjenesten før fylte 12 år, med en stor overhyppighet av gutter (Surén et al., 2019).
  • Det er flere gutter enn jenter som rammes av tic-lidelser (Knight et al., 2012).

Andelen barn og unge i Norge som er diagnostisert med tics og Tourettes syndrom i spesialisthelsetjenesten har vært stabil i perioden 2010-2020 for begge kjønn og alle aldersgrupper. Hos gutter ligger andelen diagnostisert med Tourettes syndrom i spesialisthelsetjenesten mellom 0,1 til 0,4 prosent, mens det er svært få jenter registrert med diagnosen.

Psykisk utviklingshemming

Forekomsten av psykisk utviklingshemming i befolkningen er ikke godt kartlagt, og vi har ikke gode registerdata for tilstanden.

  • Den internasjonale forekomsten er beregnet til rundt 1 prosent (Maulik et al., 2011; McKenzie et al., 2016), men forekomsten varierer mellom land og undersøkelser. Forekomsten er også høyere blant gutter enn jenter (Maulik et al., 2011; McKenzie et al., 2016).
  • I to befolkningsundersøkelser fra USA er forekomsten hos barn beregnet til henholdsvis 0,7 og 1,3 prosent (Boyle et al., 2011; Braun et al., 2015).
  • Den reelle forekomst ligger trolig noe høyere. I utgangspunktet forventer man at mellom 2,5 til 3 prosent av befolkningen har IQ under 70, som er en del av definisjonen av tilstanden. Mange av disse vil imidlertid ikke ha funksjonsnedsettelse, og dermed ikke kvalifisere for diagnosen. I andre tilfeller vil psykisk utviklingshemming ikke settes som diagnose fordi utviklingsavviket forklares ved hjelp av andre og mer spesifikke diagnoser.
  • I Norge fødes det hvert år 60–80 barn med Downs syndrom, som er en av de viktigste enkeltårsakene til psykisk utviklingshemming (Folkehelseinstituttet, 2020). Antall svangerskap med Downs syndrom øker som følge av økende alder hos mødrene, men antallet fødte holder seg stabilt. Dette skyldes at omkring 90 prosent av svangerskapene med Downs syndrom avbrytes.

Mulige årsaker til økningen av psykiske plager og diagnoser i spesialisthelsetjenesten

Tallmaterialet det henvises til i dette kapitlet peker på en rekke trender over tid:

  • Økning i selvrapporterte psykiske plager blant ungdom og unge voksne. Dette gjelder spesielt tenåringsjenter.
  • Økning i andelen barn og unge som har vært i kontakt med primær- og spesialisthelsetjenesten grunnet psykiske problemer.
  • Tilsvarende økninger er påvist i en rekke vestlige land (Bor et al., 2014; Collishaw, 2015), inkludert nordiske (Dalman et al., 2022; Mishina et al., 2018).

Hva som forårsaker økningene i selvrapporterte psykiske plager er ikke kjent. Noen forklaringsmodeller legger til grunn at økningen ikke nødvendigvis innebærer en reell forverring av den psykiske helsen til de unge. I slike modeller forstås økningen som et resultat av at:

  • Unges terskel for å anse noe som plagsomt eller et problem er redusert over tid (Sletten & Bakken, 2016).
  • Unges åpenhet om psykiske problemer har økt, og de er mer villige til å rapportere om slike plager i undersøkelser (Sletten & Bakken, 2016).
  • Unges forhold til egne mentale tilstander og språket som brukes for å formidle disse er endret, slik at spørsmål om psykiske plager forstås ulikt av dagens unge enn tidligere generasjoner (Madsen, 2018).

Andre forklaringsmodeller legger til grunn at økning i selvrapporterte psykiske plager blant unge faktisk reflekterer en forverring av den psykiske helsen. En rekke mulige bidragende årsaker er foreslått; dette omfatter endringer i ungdoms forhold til kropp og utseende, endringer i relasjon til skole og utdanning, og endringer i rusmiddelbruk (Sletten & Bakken, 2016). Dette støttes av en norsk longitudinell undersøkelse som viste at økningen i psykiske plager var relatert til cannabis-bruk, symptomer på spiseforstyrrelser, og kroppsmisnøye (von Soest & Wichstrøm, 2014). Betydningen av en stadig mer digitalisert verden er også blitt fremhevet. Studier tyder på at det er en sammenheng mellom mye bruk av sosiale medier og høyt nivå av psykiske plager, men foreløpig mangler vi gode undersøkelser som kan understøtte at sammenhengen er kausal (Keles et al., 2020).

Tidstrendene for selvrapporterte psykiske plager sammenfaller også med en rekke andre tidsmessige utviklinger blant unge, deriblant redusert skoletrivsel (Bakken, 2021) og motivasjon (Wendelborg et al., 2020), samt økt skolestress (Sletten & Bakken, 2016), ensomhet (Bakken, 2021; Hysing et al., 2020) og fysiske helseplager (Bakken, 2021; HEMIL-senteret, 2020). Det er også kjent at ungdommer får for lite søvn, og at ulike søvnvansker har økt blant unge (se kapitlet «Søvnvansker»). For eksempel viste en norsk undersøkelse at lite søvn i barnealder har sammenheng med høyere grad av psykiske vansker to år senere (Ranum et al., 2019). I hvilken grad disse utviklingstrendene henger sammen er uklart, og det er behov for flere studier som undersøker dette.

Det er verdt å bemerke at i de norske Ungdata-undersøkelsene ser man at økningen i selvrapporterte psykiske plager er drevet av at flere rapporterer om «bekymring», «slit», «søvnproblemer» og «håpløshet» (Sletten & Bakken, 2016). På spørsmålet om de har «følt deg ulykkelig, trist eller deprimert» er responsene mer stabile over tid (Sletten & Bakken, 2016). Funnene kan tyde på at det er en økning i bekymringer, stress og søvnvansker, men at det ikke er noen økning i symptomer på å faktisk være deprimert eller lei seg. Ungdommer selv knytter symptomer på psykiske plager til stress og press rundt skolesituasjonen og eget utseende (Eriksen et al., 2017). 

Når det gjelder økningen i kontakt med primærhelsetjenesten for psykiske problemer, kan dette til dels skyldes at ungdommer opplever mer psykiske plager som de ønsker hjelp for. I tillegg kan ungdommers terskel for å oppsøke hjelp hos fastlegen ha gått ned over tid. Det kan også være foreldrene eller lærerne som i større grad enn tidligere bekymrer seg for ungdommers psykiske helse og som tar kontakt med helsetjenesten eller oppfordrer ungdommen til å ta kontakt. Undersøkelser peker på at jenter og unge kvinner oftere søker hjelp og behandling for sine psykiske plager i dag enn tidligere (Potrebny et al., 2021). Samtidig er det viktig å bemerke at samhandlingsreformen i 2012 flyttet mer ansvar for psykisk syke til primærhelsetjenestene, og det er sannsynlig at igangsettingen av denne reformen ledet til økt kontakt med primærhelsetjenesten. Det har også eksistert en rekke opptrappingsplaner for psykisk helsevern i den aktuelle perioden som muligens kan spille en overordnet rolle.

Økningen i andelen unge jenter som blir behandlet for psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten kan skyldes lignende faktorer. Dette inkluderer en reell økning i forekomst, men det er ikke empirisk støtte for at dette er tilfelle, siden vi mangler befolkningsundersøkelser av forekomst. Det er også mulig at endringer i klinisk og diagnostisk praksis påvirker tallene for spesialisthelsetjenesten. Tallgrunnlaget for spesialisthelsetjenesten, slik vi har presentert det, inkluderer både hoveddiagnoser (hovedtilstanden som behandles) og tilleggsdiagnoser (andre relevante tilstander som opptrer samtidig). Dersom helsepersonell over tid har inkludert flere tilleggsdiagnoser, vil dette påvirke tallene. I tillegg kan det være visse lidelser som over tid blir mer kjent og dermed mer sannsynlig å bli utredet og registrert. Dette gjelder for eksempel PTSD, som antageligvis er blitt bedre utredet og registrert i senere år. I så måte kan noen av økningene vi rapporterer reflektere en positiv utvikling.

En tidligere undersøkelse fant at henvisninger til spesialisthelsetjenesten endret seg over tid; hvor henvisninger basert på mistanke om depresjon og ADHD-relaterte problemer økte i perioden 1992 til 2001, mens bruk av andre henvisningsårsaker ble redusert (Reigstad et al., 2004). Denne økningen sammenfalt med økt mediaoppmerksomhet rundt disse temaene. Denne undersøkelsen illustrerer at diagnosepraksis kan endre seg over tid, muligens som et resultat av økt oppmerksomhet rundt visse tilstander. Samtidig tror vi ikke at endret henvisnings- og diagnosepraksis er hele forklaringen, siden man da ville forventet å se en økning i flere aldersgrupper og hos begge kjønn. Økningen over tid gjelder også hovedsakelig visse diagnoser, mens andre har vært relativt stabile over tid. Til slutt må det nevnes at endringer i tilgjengeligheten av helsetjenester også kan være en medvirkende faktor for økning i andel barn og unge som får hjelp i primær- og spesialisthelsetjenesten.

Årsakene til utviklingstrendene i selvrapporterte psykiske plager og kontakt med helsetjenestene må ses i sammenheng med hverandre. Opplevde psykiske plager påvirker hjelpesøkende atferd, som igjen utløser helsetjenestebruk. Det er stort behov for mer kunnskap om forekomsten av psykiske lidelser hos ungdom, fortrinnsvis gjennom en befolkningsundersøkelse med kliniske intervjuer. Slike undersøkelser vil gi et mer tydelig bilde på hvorvidt det har vært en reell økning i psykiske lidelser blant ungdom over tid.

Barn og unges psykiske helse under covid-19-pandemien

Det har vært bekymring for hvordan covid-19-pandemien har påvirket barn og unges psykiske helse, blant annet på grunn av endringer i sosial kontakt og skolerutiner. Folkehelseinstituttet har tidligere utarbeidet hurtigoversikter (Nøkleby, Berg, et al., 2021; Nøkleby, Borge, et al., 2021) samt en egen temautgave i Folkehelserapporten som omhandler dette. Kunnskap om konsekvenser av pandemien på barn og unges psykiske helse er fremdeles begrenset, og det vil ta tid å gjennomføre gode studier som kan belyse hvordan pandemien har påvirket barn og unge på kort og lang sikt.

En rekke oppsummeringer av internasjonale studier tyder på at pandemien har hatt en negativ effekt på barn og unges psykiske helse. Disse oppsummeringene er basert på studier av varierende vitenskapelig kvalitet, og hvor mange er uegnet til å fastslå hvorvidt det faktisk har vært en forverring av den psykiske helsen under pandemien. I tillegg er mange av studiene foretatt tidlig i pandemien. Én av oppsummeringene peker på at mange barn og unge har opplevd frykt, bekymring og stress knyttet til pandemien (Samji et al., 2022). Dette gjelder for eksempel bekymringer knyttet til hvordan pandemien ville påvirke deres skolegang og fremtidsplaner samt bekymring for å bli sosialt isolert. Alle oppsummeringene konkluderer med at symptomer på angst og depresjon tilsynelatende har økt under pandemien (Panchal et al., 2021; Racine et al., 2021; Samji et al., 2022). Forverring av den psykiske helsen var mer uttalt hos sårbare grupper av barn og unge, blant annet de med kroniske sykdommer og eksisterende psykiske problemer som autismespekterforstyrrelser og ADHD (Panchal et al., 2021; Samji et al., 2022). I tillegg ser det ut til at grad av symptomer på angst og depresjon var høyere i studier som ble gjennomført senere i pandemien (Racine et al., 2021).

I Norge har vi flere gode undersøkelser som kan belyse hvordan den psykiske helsen til barn og unge er påvirket av pandemien. Disse har samlet inn selvrapporterte symptomer på psykisk uhelse og omfatter følgende undersøkelser: Ungdata, Ungdomsundersøkelsen om erfaringer med vold og overgrep (UEVO), Bergen i endring, og SHoT. En styrke med disse er at de er repetert over tid, slik at man kan sammenligne den psykiske helsen under pandemien (frem til 2021) med tilsvarende utvalg før/tidligere i pandemien.

Disse norske undersøkelsene viser at symptomer på angst og depresjon har økt noe under pandemien blant unge i alderen 11-19 år (Hafstad et al., 2022; Lehmann et al., 2022; von Soest et al., 2022). Denne økningen er større blant jenter enn gutter (Hafstad et al., 2022; von Soest et al., 2022). I tillegg peker undersøkelsene på ulike sårbare grupper som var mer negativt påvirket av pandemien, inkludert ungdommer som rapporterte høy grad av ensomhet, utfordrende familiesituasjoner og dårlige sosioøkonomiske forhold (Hafstad et al., 2021, 2022; Lehmann et al., 2022; von Soest et al., 2022). Selv om pandemiens effekt på den psykiske helsen til barn og unge ifølge noen undersøkelser er små (von Soest et al., 2022), er det derfor viktig å ta i betraktning at effekten kan være større for visse sårbare grupper. Undersøkelsene peker også på at pandemien ikke ser ut til å ha forårsaket en forverring av symptomer på atferdsproblemer (Lehmann et al., 2022; von Soest et al., 2022). I UEVO-studien fant man ingen generell forverring av den psykiske helsen fra 2019 til juni 2020, men derimot en forverring fra juni 2020 til juni 2021 (Hafstad et al., 2022). I tråd med internasjonale studier (Racine et al., 2021) peker dette på at de negative effektene av pandemien muligens er mer gjeldende lenger ut i pandemien.

I tillegg viser Ungdata-undersøkelsen at ungdommene rapporterte mindre bruk av alkohol og cannabis, mindre optimistiske fremtidsutsikter, samt mer skjermtid (Bakken, 2021; von Soest et al., 2022). Det er også interessant å bemerke at flere undersøkelser viser at en del ungdommer mente pandemien hadde påvirket livet deres i positiv retning  (Bakken, 2021; Lehmann et al., 2021), selv om flere mente den hadde påvirket livet i negativ retning. Dette kan henge sammen med at pandemien førte til mer tid hjemme sammen med foreldrene og et roligere tempo i hverdagslivet. Dette understreker at pandemien er opplevd ulikt av barn og unge.

SHoT undersøkelsen er også foretatt under pandemien, men da på eldre aldersgrupper hvor de fleste er i begynnelsen av 20-årene (studenter). I denne fant man at flere studenter rapporterte høye nivåer av symptomer på angst og depresjon samt suicidale tanker i 2020 sammenlignet med 2019 (Sivertsen, 2021; Sivertsen et al., 2022). Økningen var større for kvinner, slik øvrige undersøkelser også har pekt på. Det var store geografiske forskjeller, hvor studenter i regioner med høyere antall covid-19 tilfeller og grad av restriksjoner opplevde en større forverring i den psykiske helsen. I tillegg fant man at studenter som tilbrakte færre dager fysisk på universitetet/høyskolen hadde høyere grad av symptomer på psykisk uhelse.

Vi har foreløpig for lite kunnskap om hvilke spesifikke forhold ved pandemien som bidrar til å påvirke den psykiske helsen blant barn og unge. Sannsynligvis har tiltak som innfører begrensninger på deres liv stor betydning, slik som skolestengning eller restriksjoner på sosiale aktiviteter. Dette støttes av SHoT-undersøkelsen, som fant at studenter i områder som var hardere rammet av pandemien, opplevde en større forverring av den psykiske helsen. Det kan også henge sammen med frykt og bekymringer knyttet til pandemien og dens konsekvenser. For eksempel viste en norsk undersøkelse at 19 prosent av ungdommer bekymret seg for at pandemien ville føre til en vanskeligere fremtid, mens 53 prosent bekymret seg for infeksjon blant familiemedlemmer (Lehmann et al., 2021). Endringer i familiesituasjonen og sosial isolasjon er også mulige bidragsytere. I en undersøkelse fant man at ensomhet tidlig i pandemien var forbundet med symptomer på angst og depresjon et år senere (Hafstad et al., 2022). Det er fremdeles et stort behov for å forstå hvordan pandemien har påvirket barn og unges selvopplevde psykiske helse.

Når det gjelder aktivitet i helsetjenesten knyttet til psykisk helsevern, har vi foreløpig begrenset tallmateriale. En studie undersøkte antall konsultasjoner og innleggelser i primær- og spesialisthelsetjenesten basert på tall fra helseregistre som dekket aldersgruppen 6-18 år (Preprint, ikke fagfelle-vurdert: Evensen et al., 2021). Resultatene viste at det ble en nedgang i konsultasjoner våren 2020. Antall konsultasjoner økte så utover i pandemien, og var i 2021 høyere enn før pandemien. Denne økningen gjaldt konsultasjoner i primærhelsetjenesten men ikke spesialisthelsetjenesten. Derimot var det en tilsvarende økning i antall innleggelser i spesialisthelsetjenesten.

De kliniske miljøene har imidlertid antydet at pandemien har ført til en oppgang i antall barn og unge med visse diagnoser; for eksempel spiseforstyrrelser. I en upublisert artikkel fra Folkehelseinstituttet ser man en betydelig økning i antall pasienter med spiseforstyrrelser i både primær- og spesialisthelsetjenesten (personlig meddelelse Pål Surén). Økningen er gjeldende fra høsten 2020 og utover i 2021. Studier fra USA og Canada har funnet tilsvarende trender (Agostino et al., 2021; Asch et al., 2021; Otto et al., 2021; Toulany et al., 2022). En oppsummeringsartikkel av pasienter med spiseforstyrrelser påpeker at mange har opplevd en forverring av symptomer under pandemien, men foreløpig mangler det gode oppfølgingsstudier på denne pasientgruppen (Sideli et al., 2021).

Vi vet ikke hvorvidt disse økningene i aktivitet i helsetjenestene reflekterer en reell økning i forekomst av psykiske lidelser, da forekomstundersøkelser ikke er foretatt under pandemien. Foreløpige tall dokumenterer en generell økt aktivitet i primærhelsetjenesten, og en økt aktivitet i spesialisthelsetjenesten for alvorlige tilstander (innleggelser og spiseforstyrrelser). Det er mulig at visse sårbarhetstrekk og diagnoser har vært særlig utsatt for forverring under pandemien. Det er derfor viktig å fortsette å identifisere de sårbare gruppene. Hvorvidt det har vært en økning av pasienter med andre alvorlige tilstander (for eksempel psykose), som tilsvarer økningen vi ser for spiseforstyrrelser, er foreløpig ukjent. Etter hvert som data fra registre blir tilgjengelige, vil man kunne undersøke dette i større detalj og i et lengre tidsperspektiv.

Det er fremdeles et behov for mer kunnskap om hvordan pandemien har påvirket og fortsetter å påvirke barn og unges liv og psykiske helse. Spesielt viktig vil det være å avdekke årsakene til og konsekvensene av økninger i psykisk uhelse under pandemien.

Legemiddelbehandling av psykiske lidelser hos barn og unge

Psykofarmaka består av ulike grupper legemidler som blir brukt for å behandle psykiske lidelser. Psykofarmaka deles inn i antipsykotika, antidepressiva, angstdempende midler, hypnotika og sentralstimulerende midler.

Generell bakgrunn

Barn og unge behandles med psykofarmaka ofte uten at hverken effekt eller sikkerhet er kjent (såkalt «off-label» bruk). Vi har ikke nok kunnskap om hvorvidt bruk av psykofarmaka kan ha uheldige konsekvenser på kort eller lengre sikt. Dette gjør at det er viktig å følge med på, og skaffe mer kunnskap om, bruken av psykofarmaka blant barn og unge og konsekvenser av slik bruk.

Flere norske studier har pekt på en økning i totalbruken av psykofarmaka i aldersgruppen 0-17 år over den siste ti-årsperioden i Norge, både blant gutter og jenter (Furu et al., 2018; Hartz et al., 2012, 2015, 2016; Nesvåg et al., 2016; Steffenak et al., 2012). Utviklingen i legemiddelbruken er imidlertid ulik i de forskjellige aldersgruppene og for de ulike psykofarmakagruppene (Hartz et al., 2016).

Les også:

Antidepressiva

Blant antidepressiva er det hovedsakelig selektive serotoninreopptakshemmere (SSRIer) som benyttes i behandling av barn og unge. Det er kun et fåtall av disse legemidlene som er godkjent for behandling av barn og unge. I Norge har fluoxetin indikasjon alvorlig depresjon over 8 år, sertralin har indikasjon tvangslidelser (OCD) fra 6 år og fluvoksamin har indikasjon OCD fra 8 år (Myhr, 2018).

Figur 12a. Andel (prosent) av jenter med minst én utlevering av et antidepressivum (ATC gruppe N06A) i perioden 2010-2020 fordelt på aldersgrupper. Datakilde: Reseptregisteret.
Figur 12a. Andel (prosent) av jenter med minst én utlevering av et antidepressivum (ATC gruppe N06A) i perioden 2010-2020 fordelt på aldersgrupper. Datakilde: Reseptregisteret.
Figur 12b. Andel (prosent) av gutter med minst én utlevering av et antidepressivum (ATC gruppe N06A) i perioden 2010-2020 fordelt på aldersgrupper. Datakilde: Reseptregisteret.
Figur 12b. Andel (prosent) av gutter med minst én utlevering av et antidepressivum (ATC gruppe N06A) i perioden 2010-2020 fordelt på aldersgrupper. Datakilde: Reseptregisteret.

I perioden 2010-2020 har det vært jevnt økende bruk av antidepressiva i de to eldste aldersgruppene både blant jenter og gutter (figur 12). Økningen har vært størst blant jentene og om lag dobbelt så mange jenter som gutter bruker antidepressiva. Antidepressiva brukes svært sjeldent hos barn under 12 år. De fleste som får antidepressiva, får det som ledd i behandling av depresjon.

En norsk studie viste at bare én av fire 13–17-åringer som fikk en depresjonsdiagnose for første gang, ble behandlet med antidepressiva (Skurtveit et al., 2018). Denne andelen var stabil i perioden 2010-2015. Økningen i antidepressivabruken i den samme perioden kunne ikke uten videre forklares med at det var blitt vanligere å gi ungdom med depresjonsdiagnose legemiddelbehandling. Økningen i bruk av antidepressiva, særlig blant unge jenter, så dermed ut til å skyldes at flere jenter gikk til lege og ble diagnostisert med depresjon. Den norske studien viste videre at de som ble behandlet med antidepressiva var de eldste i ungdomsgruppen, de med alvorligst depresjon og de som hadde annen psykisk lidelse i tillegg til depresjon.

Bruk av SSRIer blant barn og unge i Norge har ligget lavt i perioden 2007-2017 sammenlignet med Sverige og Danmark (Wesselhoeft et al., 2020). Sverige skiller seg ut med høy og økende bruk gjennom hele perioden, mens bruken gikk ned i Danmark fra 2010 og lå i 2017 på samme nivå som i Norge.

ADHD-legemidler

Legemidler brukt til behandling av ADHD omfatter sentralstimulerende legemidler der metylfenidat brukes av flest. De andre sentralstimulerende er amfetamin, dexamfetamin og lisdexamfetamin samt to ikke-sentralstimulerende substanser som også kan brukes i behandling av ADHD (atomoksetin og guanfacin). Disse legemidlene er indisert som del av et behandlingsopplegg hos barn fra og med 6 år med ADHD når det er vist at hjelpetiltak alene ikke er tilstrekkelig. Legemidler for å behandle hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD) har vist seg effektive for å redusere ADHD-symptomer i en rekke kliniske studier (Cortese et al., 2018), men retningslinjer for ADHD anbefaler atferdsintervensjoner som førstelinjebehandling og farmakologisk behandling begrenset til de mest berørte (Helsedirektoratet, 2016).

Figur 13a. Andel (prosent) av jenter med minst én utlevering av et ADHD-legemiddel (ATC koder C02AC02, N06BA01, N06BA02, N06BA04, N06BA09, N06BA12) i perioden 2010-2020 fordelt på aldersgrupper. Datakilde: Reseptregisteret.
Figur 13a. Andel (prosent) av jenter med minst én utlevering av et ADHD-legemiddel (ATC koder C02AC02, N06BA01, N06BA02, N06BA04, N06BA09, N06BA12) i perioden 2010-2020 fordelt på aldersgrupper. Datakilde: Reseptregisteret.
Figur 13b. Andel (prosent) av gutter med minst én utlevering av et ADHD-legemiddel (ATC koder C02AC02, N06BA01, N06BA02, N06BA04, N06BA09, N06BA12) i perioden 2010-2020 fordelt på aldersgrupper. Datakilde: Reseptregisteret.
Figur 13b. Andel (prosent) av gutter med minst én utlevering av et ADHD-legemiddel (ATC koder C02AC02, N06BA01, N06BA02, N06BA04, N06BA09, N06BA12) i perioden 2010-2020 fordelt på aldersgrupper. Datakilde: Reseptregisteret.

En norsk studie har vist at det er 77 prosent av barn med ADHD diagnose som får medikamentell behandling (Ørbeck et al., 2020). Det er meget få barn under 6 år i Norge som får medikamentell behandling for ADHD.

I perioden 2010-2020 har det vært en økning i bruk av ADHD legemidler hos begge kjønn (figur 13). Sterkest økning har det vært blant 20-24 åringer: fra 0,9 prosent brukere i 2010 til 1,8 prosent i 2020 blant jenter og fra 1,0 til 1,9 prosent i 2020 blant gutter. I denne aldersgruppen er det nesten ingen kjønnsforskjell i andelen brukere av disse legemidlene. I yngre aldersgrupper er det tydelig størst andel gutter som blir behandlet med ADHD-legemidler som samsvarer med at høyere andel gutter enn jenter blir diagnostisert med ADHD. I 2020 er det høyest andel brukere blant gutter 12-15 år: 4,6 prosent av gutter i denne aldersgruppen ble behandlet med ADHD-legemidler. Blant jenter er det aldersgruppen 16-19 år som har høyest andel brukere: 2,1 prosent. Andelen unge kvinner og menn (20-24 år) som blir behandlet med ADHD-legemidler er omtrent like store.

Det har vært en økning i bruken av ADHD legemidler også i våre naboland Sverige og Danmark i samme periode (personlig meddelelse Kari Furu).  Sverige skiller seg ut med en mye høyere andel brukere enn Norge, mens  Danmark ligger på samme nivå som Norge.

Sovemidler

Søvnproblemer er relativt hyppig hos barn. Studier basert på selvrapporterte søvnproblemer viser at opptil 1 av 4 ungdommer oppfyller DSM-kriterier for insomni (Hysing et al., 2013), mens studier basert på klinisk diagnostisk intervju og objektive målinger viser lavere forekomst (henholdsvis 2,5–12,3 prosent og 1,1-13,6 prosent) (Falch-Madsen et al., 2020; Ranum et al., 2020). Ved mange typer sykdommer, som for eksempel nevrologiske utviklingsforstyrrelser og psykiske lidelser, øker forekomsten av søvnproblemer. Søvnhygieniske og atferdsendrende tiltak er alltid nødvendig uansett hva som ligger til grunn for søvnproblemene, og sovemidler er sjeldent aktuell behandling for barn og unge (Norsk barnelegeforening, 2019). Legemidler som brukes i behandling av søvnproblemer til barn og unge i Norge er melatonin, alimemazin (allergimedisin som også har indikasjon søvnforstyrrelser hos barn over 2 år), z-hypnotika og benzodiazepiner. Vi ser en kraftig økning i bruk av sovemidler blant barn og unge i perioden mellom 2010 – 2020 (figur 14). Det er særlig blant jenter fra 12 år og oppover at bruken øker.

Figur 14a. Andel (prosent) av jenter med minst én utlevering av et sovemiddel (ATC koder N05CD (midazolam (N05CD08) ekskludert), N05CF, N05CH01, R06AD01) i perioden 2010-2020 fordelt på aldersgrupper. Datakilde: Reseptregisteret.
Figur 14a. Andel (prosent) av jenter med minst én utlevering av et sovemiddel (ATC koder N05CD (midazolam (N05CD08) ekskludert), N05CF, N05CH01, R06AD01) i perioden 2010-2020 fordelt på aldersgrupper. Datakilde: Reseptregisteret.
Figur 14b. Andel (prosent) av gutter med minst én utlevering av et sovemiddel (ATC koder N05CD (midazolam (N05CD08) ekskludert), N05CF, N05CH01, R06AD01) i perioden 2010-2020 fordelt på aldersgrupper. Datakilde: Reseptregisteret.
Figur 14b. Andel (prosent) av gutter med minst én utlevering av et sovemiddel (ATC koder N05CD (midazolam (N05CD08) ekskludert), N05CF, N05CH01, R06AD01) i perioden 2010-2020 fordelt på aldersgrupper. Datakilde: Reseptregisteret.

Hos barn under 6 år har imidlertid bruken gått ned, noe som skyldes redusert bruk av alimemazin i denne aldersgruppen uten at bruken av dette legemiddelet har blitt erstattet av andre sovemidler. Dette er en ønsket utvikling da alimemazin ikke er anbefalt brukt hos små barn.

Den kraftige økningen i bruk av sovemidler i de øvrige aldersgruppene skyldes hovedsakelig en økning i bruken av melatonin. Blant jenter i alderen 16-24 år har også bruken av alimemazin økt noe. Benzodiazepiner, som er vanedannende legemidler, brukes i svært liten grad i alle aldersgrupper. Bruken av z-hypnotika, som også kan være vanedannende, har gått ned i perioden for alle aldersgrupper og ligger nå på et lavt nivå. På grunn av faren for utvikling av avhengighet er nedgangen i bruk av vanedannende sovemidler en positiv utvikling. Den økende bruken av melatonin har i lengre tid vakt bekymring da bruken hovedsakelig har vært «off-label», dvs. at sikkerhet og effekt ikke er tilstrekkelig undersøkt for denne pasientgruppen. Etter 2018 har melatonin blitt godkjent for enkelte pasientgrupper og fra 2020 selges også lavdose melatonin reseptfritt på apotek. Risiko ved langvarig bruk av melatonin er imidlertid ikke tilstrekkelig undersøkt ennå.

Norske studier har vist at forskrivning av melatonin skiller seg fra øvrig bruk av sovemidler ved at en større andel av brukerne ser ut til å bli behandlet over flere år i doser som tilsvarer daglig bruk (Hartz et al., 2012, 2015). 9 av 10 av langtidsbrukerne av melatonin hadde enten en psykiatrisk eller nevrologisk diagnose fra spesialisthelsetjenesten, som tyder på forskrivning ved sekundære søvnproblemer (Hartz et al., 2015).

Økende bruk av sovemidler blant barn og unge, som i hovedsak skyldes melatonin, er observert i alle skandinaviske land  (Wesselhoeft et al., 2021). Det er imidlertid variasjon mellom landene, og økningen har vært dobbelt så høy i Sverige sammenlignet med Norge og Danmark.

Antipsykotika

Antipsykotika er indisert ved behandling av psykose, bipolar lidelse og alvorlig Tourette syndrom hos barn og unge. I tillegg brukes antipsykotika i behandling av irritabilitet og aggresjon, oftest ved autismespekterlidelser og psykisk utviklingshemming (Myhr, 2018).

Figur 15a. Andel (prosent) av jenter med minst én utlevering av et antipsykotikum (ATC gruppe N05A, litium (N05AN01) ekskludert) i perioden 2010-2020 fordelt på aldersgrupper. Datakilde: Reseptregisteret.
Figur 15a. Andel (prosent) av jenter med minst én utlevering av et antipsykotikum (ATC gruppe N05A, litium (N05AN01) ekskludert) i perioden 2010-2020 fordelt på aldersgrupper. Datakilde: Reseptregisteret.
Figur 15b. Andel (prosent) av gutter med minst én utlevering av et antipsykotikum (ATC gruppe N05A, litium (N05AN01) ekskludert) i perioden 2010-2020 fordelt på aldersgrupper. Datakilde: Reseptregisteret.
Figur 15b. Andel (prosent) av gutter med minst én utlevering av et antipsykotikum (ATC gruppe N05A, litium (N05AN01) ekskludert) i perioden 2010-2020 fordelt på aldersgrupper. Datakilde: Reseptregisteret.

I perioden 2010-2020 har det vært økende bruk av antipsykotika i de to eldste aldersgruppene, spesielt blant jenter (figur 15). Økningen skyldes hovedsakelig en økning i bruken av kvetiapin som blir brukt ved  schizofreni-lignende psykose og bipolar lidelse, men som også brukes «off-label» for behandling av søvnproblemer (Debernard et al., 2019). I aldersgruppen 6-15 år er det en høyere andel gutter enn jenter som får antipsykotika, mens det i aldersgruppen 16-24 år er høyest andel jenter. En norsk studie viste at bare rundt 10-20 prosent av barn og unge (0-18 år) som fikk utlevert antipsykotika for første gang hadde blitt diagnostisert med en psykoselidelse (Nesvåg et al., 2016). Studien viste videre at barn og unge som brukte antipsykotika, overveiende var diagnostisert med ikke-psykotiske psykiske lidelser som ADHD blant gutter og angst eller depresjon blant jenter.

En internasjonal sammenligningsstudie for bruk av antipsykotika i perioden 2005-2014 viste en økning i bruk av antipsykotika blant barn og unge (0-19 år) i 14 av 16 land, men med store variasjoner i andelen brukere i de ulike landene (Hálfdánarson et al., 2017). Denne studien viser at i 2014 var bruken av antipsykotika blant barn og unge i Sverige på omtrent samme nivå (2,5/1000) som i Norge (2,7/1000), mens i Danmark var andelen brukere noe høyere (4,0/1000) og i Finland mye høyere (8,0/1000).  

Vi vet lite om varigheten av antipsykotikabruk hos barn og unge i Norge, men en studie fra Finland (Varimo et al., 2021) viste at median behandlingstid for andre generasjons antipsykotika blant barn og unge var nesten et år.

Oppsummering og mulige forklaringer på økende bruk av psykofarmaka blant unge over tid

I perioden 2010-2020 har det vært økende bruk av psykofarmaka særlig blant unge jenter. En større andel av jenter over 16 år bruker antidepressiva, sovemidler og antipsykotika enn gutter i samme alder. Unntaket er ADHD-legemidler der andelen er høyest blant yngre gutter.

Det er vanskelig å finne forklaringer på den økende bruken av psykofarmaka basert på data om legemiddelbruk alene. Siden legemidler må forskrives av lege, så krever legemiddelbruk kontakt med helsetjenesten. Økning i andelen barn og unge som har vært i kontakt med primær- og spesialisthelsetjenesten grunnet psykiske problemer kan være en mulig forklaring på tilsvarende økning i bruk av psykofarmaka. En stor andel av legemidlene forskrives av leger i primærhelsetjenesten og det er derfor vanskelig å sammenligne tallene for psykofarmakabruk direkte med forekomst basert på tall fra spesialisthelsetjenesten i dette kapitlet. For å få mer kunnskap om årsaker til og omfanget av psykofarmakabruk blant barn og unge er det nødvendig at bruken studeres hos dem med relevante diagnostiserte lidelser. Denne typen studier krever komplekse datakoblinger og slike studier mangler for de fleste psykofarmakagruppene. Vi mangler også kunnskap om ulike konsekvenser av psykofarmakabruk blant barn og unge.

Datagrunnlag

Datagrunnlaget for denne teksten er ikke basert på systematiske litteratursøk, men vi har isteden trukket frem vitenskapelige artikler, registerdata og rapporter som er relevante for det tematiske innholdet.

Kunnskap om andelen barn og unge med psykiske plager baserer seg hovedsakelig på følgende norske undersøkelser: Ungdata (Bakken, 2021), Ung i Norge (von Soest & Wichstrøm, 2014), HEVAS (HEMIL-senteret, 2020), Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT; Knapstad et al., 2018), Ung-HUNT (Rangul & Kvaløy, 2020) og Levekårsundersøkelsen (Statistisk Sentralbyrå, 2020).

Kunnskap om pandemiens effekt på barn og unges psykiske helse baserer seg på følgende norske undersøkelser: Ungdata (Bakken, 2021; von Soest et al., 2022), Ungdomsundersøkelsen om erfaringer med vold og overgrep (UEVO; Hafstad et al., 2021, 2022), Bergen i endring (Lehmann et al., 2021, 2022), og SHoT (Sivertsen, 2021; Sivertsen et al., 2022).

Beskrivelsene av symptomer på psykiske lidelser hos barn og unge baserer seg på diagnoseklassifikasjonene ICD-10 (WHO, 1990) og DSM-5 (APA, 2013), samt læreboken Rutter’s Child and Adolescent Psychiatry (Thapar et al., 2015).

Norske forekomsttall for psykiske lidelser blant barn og unge kommer fra to norske befolkningsbaserte studier som har kartlagt diagnoser hos barn ved hjelp av kliniske intervjuer, Barn i Bergen (Heiervang et al., 2007) og Tidlig trygg i Trondheim (Wichstrøm et al., 2012). Tidlig trygg i Trondheim inkluderte barn som var fire år ved oppstart og ble utført i 2007–2009. Barna i Tidlig trygg i Trondheim har også blitt utredet for psykiske lidelser etter hvert som de er blitt eldre, opp til 14 år (Morken et al., 2021; Steinsbekk et al., 2022). «Barn i Bergen» inkluderte 8-10-åringer og ble utført i 2002–2003.  Deltakerne i «Barn i Bergen» studien har også blitt utredet for psykiske lidelser på et senere tidspunkt, da de var 10-14 år (Bøe et al., 2021). I tillegg har vi referert til «Ungdom og psykisk helse» undersøkelsen, som utredet ungdom i alderen 13-16 år for depresjon ved hjelp av kliniske intervjuer (Sund et al., 2011).

Internasjonale forekomsttall for psykiske lidelser blant barn og unge har vi hovedsakelig hentet fra tre systematiske oppsummeringsstudier og meta-analyser (Barican et al., 2022; Polanczyk et al., 2015; Vasileva et al., 2021). I tillegg har vi supplert med forekomsttall fra diagnose-spesifikke oppsummeringsstudier og meta-analyser hvor dette har vært tilgjengelig (Knight et al., 2012; Polanczyk et al., 2014; Qian et al., 2021; Scharf et al., 2015; Song et al., 2021; Thomas et al., 2015). Disse oppsummeringene omfatter de store befolkningsstudiene som er gjennomført på barn og unge de siste 20 årene i USA (Angold et al., 2002; Costello et al., 2003; Kessler et al., 2012; Merikangas, He, Brody, et al., 2010; Merikangas, He, Burstein, et al., 2010; Roberts et al., 2007), Storbritannia (Ford et al., 2003) og Nederland (Kroes et al., 2001), Australia (Lawrence et al., 2016) og Canada (Georgiades et al., 2019).

Informasjon om helsetjenestene kommer fra Norsk pasientregister (NPR), Kontroll og utbetaling av helserefusjon (KUHR) og Reseptregisteret. For alle registrene inkluderte vi alle individer som var registrert minst én gang med gitt diagnosekode (legemiddelkode for Reseptregisteret) per år f.o.m. 2010 t.o.m. 2020. Reseptregisteret inneholder informasjon om legemidler som er hentet ut på resept på apotek. En begrensning ved dataene er at man ikke vet med sikkerhet om legemidlene faktisk har blitt brukt. Andel individer registrert med minst én kontakt for gitte diagnoser/legemidler i befolkningen ble beregnet som antall brukere per 100 innbyggere (prosent) fordelt på kjønn og alder. Befolkningsgrunnlaget er hentet fra offisielle tall fra Statistisk Sentralbyrå.

I tillegg er følgende rapporter fra Folkehelseinstituttet benyttet som generelle referanser: «Psykisk helse i Norge» (Reneflot et al., 2018) og «Legemiddelbruk hos barn og unge i Norge 2008-2017» (Furu et al., 2018).

Referanser

Agostino, H., Burstein, B., Moubayed, D., Taddeo, D., Grady, R., Vyver, E., Dimitropoulos, G., Dominic, A., & Coelho, J. S. (2021). Trends in the Incidence of New-Onset Anorexia Nervosa and Atypical Anorexia Nervosa Among Youth During the COVID-19 Pandemic in Canada. JAMA Network Open, 4(12), e2137395. https://doi.org/10.1001/jamanetworkopen.2021.37395

Alisic, E., Zalta, A. K., Wesel, F. van, Larsen, S. E., Hafstad, G. S., Hassanpour, K., & Smid, G. E. (2014). Rates of post-traumatic stress disorder in trauma-exposed children and adolescents: Meta-analysis. The British Journal of Psychiatry, 204(5), 335–340. https://doi.org/10.1192/bjp.bp.113.131227

Angold, A., Erkanli, A., Farmer, E. M. Z., Fairbank, J. A., Burns, B. J., Keeler, G., & Costello, E. J. (2002). Psychiatric disorder, impairment, and service use in rural African American and white youth. Archives of General Psychiatry, 59(10), 893–901. https://doi.org/10.1001/archpsyc.59.10.893

APA. (2013). Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders: DSM-5 (5th ed.). American Psychiatric Association.

Asch, D. A., Buresh, J., Allison, K. C., Islam, N., Sheils, N. E., Doshi, J. A., & Werner, R. M. (2021). Trends in US Patients Receiving Care for Eating Disorders and Other Common Behavioral Health Conditions Before and During the COVID-19 Pandemic. JAMA Network Open, 4(11), e2134913. https://doi.org/10.1001/jamanetworkopen.2021.34913

Bakken, A. (2021). Ungdata 2021. Nasjonale resultater. NOVA rapport 8/21. (No. 8/21). NOVA, OsloMet.

Bakken, I. J., Ariansen, A. M. S., Knudsen, G. P., Johansen, K. I., & Vollset, S. E. (2020). The Norwegian Patient Registry and the Norwegian Registry for Primary Health Care: Research potential of two nationwide health-care registries. Scandinavian Journal of Public Health, 48(1), 49–55. https://doi.org/10.1177/1403494819859737

Barican, J. L., Yung, D., Schwartz, C., Zheng, Y., Georgiades, K., & Waddell, C. (2022). Prevalence of childhood mental disorders in high-income countries: A systematic review and meta-analysis to inform policymaking. Evidence-Based Mental Health, 25(1), 36–44. https://doi.org/10.1136/ebmental-2021-300277

Baxter, A. J., Brugha, T. S., Erskine, H. E., Scheurer, R. W., Vos, T., & Scott, J. G. (2015). The epidemiology and global burden of autism spectrum disorders. Psychological Medicine, 45(3), 601–613. https://doi.org/10.1017/S003329171400172X

Beesdo, K., Knappe, S., & Pine, D. S. (2009). Anxiety and Anxiety Disorders in Children and Adolescents: Developmental Issues and Implications for DSM-V. Psychiatric Clinics, 32(3), 483–524. https://doi.org/10.1016/j.psc.2009.06.002

Bøe, T., Heiervang, E. R., Stormark, K. M., Lundervold, A. J., & Hysing, M. (2021). Prevalence of psychiatric disorders in Norwegian 10-14-year-olds: Results from a cross-sectional study. PLOS ONE, 16(3), e0248864. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0248864

Bor, W., Dean, A. J., Najman, J., & Hayatbakhsh, R. (2014). Are child and adolescent mental health problems increasing in the 21st century? A systematic review. The Australian and New Zealand Journal of Psychiatry, 48(7), 606–616. https://doi.org/10.1177/0004867414533834

Boyle, C. A., Boulet, S., Schieve, L. A., Cohen, R. A., Blumberg, S. J., Yeargin-Allsopp, M., Visser, S., & Kogan, M. D. (2011). Trends in the Prevalence of Developmental Disabilities in US Children, 1997–2008. Pediatrics, 127(6), 1034–1042. https://doi.org/10.1542/peds.2010-2989

Brattfjell, M. L., Jozefiak, T., & Wichstrøm, L. (2021). Predictors of community versus specialty mental health service use: A prospective cohort study. European Child & Adolescent Psychiatry, 30(6), 953–960. https://doi.org/10.1007/s00787-020-01575-8

Braun, K. V. N., Christensen, D., Doernberg, N., Schieve, L., Rice, C., Wiggins, L., Schendel, D., & Yeargin-Allsopp, M. (2015). Trends in the Prevalence of Autism Spectrum Disorder, Cerebral Palsy, Hearing Loss, Intellectual Disability, and Vision Impairment, Metropolitan Atlanta, 1991–2010. PLOS ONE, 10(4), e0124120. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0124120

Bruun, B. (2020). Implementering av rutinemessig kartlegging av potensielt traumatiserende erfaringer i psykisk helsevern for barn og unge. Kan rutinemessig kartlegging av potensielt traumatiserende erfaringer føre til at terapeuter blir bedre til å identifisere barn og unge med posttraumatiske stress-symptomer? Universitetet i Oslo. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-81711

Collishaw, S. (2015). Annual research review: Secular trends in child and adolescent mental health. Journal of Child Psychology and Psychiatry, and Allied Disciplines, 56(3), 370–393. https://doi.org/10.1111/jcpp.12372

Cortese, S., Adamo, N., Del Giovane, C., Mohr-Jensen, C., Hayes, A. J., Carucci, S., Atkinson, L. Z., Tessari, L., Banaschewski, T., Coghill, D., Hollis, C., Simonoff, E., Zuddas, A., Barbui, C., Purgato, M., Steinhausen, H.-C., Shokraneh, F., Xia, J., & Cipriani, A. (2018). Comparative efficacy and tolerability of medications for attention-deficit hyperactivity disorder in children, adolescents, and adults: A systematic review and network meta-analysis. The Lancet Psychiatry, 5(9), 727–738. https://doi.org/10.1016/S2215-0366(18)30269-4

Costello, E. J., Mustillo, S., Erkanli, A., Keeler, G., & Angold, A. (2003). Prevalence and development of psychiatric disorders in childhood and adolescence. Archives of General Psychiatry, 60(8), 837–844. https://doi.org/10.1001/archpsyc.60.8.837

Dalman, C., Bremberg, S., Åhlén, J., Ohlis, A., Agardh, E., Wicks, S., & Lundin, A. (2022). Psykiskt välbefinnande, psykiska besvär och psykiatriska tillstånd hos barn och unga—Begrepp, mätmetoder och förekomst. Forte: Forskningsrådet för hälsa, arbetsliv och välfärd.

Debernard, K. A., Frost, J., & Roland, P.-D. H. (2019). Kvetiapin er ikke en sovemedisin. Tidsskriftet Den Norske Legeforening. https://doi.org/10.4045/tidsskr.19.0205

Derogatis, L. R., Lipman, R. S., Rickels, K., Uhlenhuth, E. H., & Covi, L. (1974). The Hopkins Symptom Checklist (HSCL): A self-report symptom inventory. Behavioral Science, 19(1), 1–15. https://doi.org/10.1002/bs.3830190102

Due, P., Eriksson, C., Torsheim, T., Potrebny, T., Välimaa, R., Suominen, S., Rasmussen, M., Currie, C., & Damgaard, M. T. (2019). Trends in high life satisfaction among adolescents in five Nordic countries 2002–2014. Nordisk Välfärdsforskning | Nordic Welfare Research, 4(2), 54–66. https://doi.org/10.18261/issn.2464-4161-2019-02-03

Eriksen, I. M., Sletten, M. A., Bakken, A., & von Soest, T. (2017). Stress og press blant ungdom. Erfaringer, årsaker og utbredelse av psykiske helseplager (No. 6/17). NOVA, Høgskolen i Oslo og Akershus.

Evensen, M., Hart, R., Godøy, A. A., Hauge, L. J., Lund, I. O., Knudsen, A. K. S., Grøtting, M. W., Surén, P., & Reneflot, A. (2021). Impact of the COVID-19 pandemic on mental healthcare consultations among children and adolescents in Norway: A nationwide registry study (p. 2021.10.07.21264549). medRxiv. https://doi.org/10.1101/2021.10.07.21264549

Falch-Madsen, J., Wichstrøm, L., Pallesen, S., & Steinsbekk, S. (2020). Prevalence and stability of insomnia from preschool to early adolescence: A prospective cohort study in Norway. BMJ Paediatrics Open, 4(1), e000660. https://doi.org/10.1136/bmjpo-2020-000660

Folkehelseinstituttet. (2020). Medisinsk fødselsregister. Folkehelseinstituttet.

Ford, T., Goodman, R., & Meltzer, H. (2003). The British Child and Adolescent Mental Health Survey 1999: The Prevalence of DSM-IV Disorders. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry, 42(10), 1203–1211. https://doi.org/10.1097/00004583-200310000-00011

Furu, K., Hjellvik, V., Hartz, I., Karlstad, Ø., Skurtveit, S., Salvesen Blix, H., Strøm, H., & Selmer, R. (2018). Legemiddelbruk hos barn og unge i Norge 2008-2017. Folkehelseinstituttet.

Georgiades, K., Duncan, L., Wang, L., Comeau, J., & Boyle, M. H. (2019). Six-Month Prevalence of Mental Disorders and Service Contacts among Children and Youth in Ontario: Evidence from the 2014 Ontario Child Health Study. The Canadian Journal of Psychiatry, 64(4), 246–255. https://doi.org/10.1177/0706743719830024

Hafstad, G. S., Sætren, S. S., Wentzel-Larsen, T., & Augusti, E.-M. (2021). Adolescents’ symptoms of anxiety and depression before and during the Covid-19 outbreak – A prospective population-based study of teenagers in Norway. The Lancet Regional Health - Europe, 5, 100093. https://doi.org/10.1016/j.lanepe.2021.100093

Hafstad, G. S., Sætren, S. S., Wentzel-Larsen, T., & Augusti, E.-M. (2022). Changes in adolescent mental and somatic health complaints throughout the COVID-19 pandemic: A three-wave prospective longitudinal study. PsyArXiv. https://doi.org/10.31234/osf.io/xjv89

Hálfdánarson, Ó., Zoëga, H., Aagaard, L., Bernardo, M., Brandt, L., Fusté, A. C., Furu, K., Garuoliené, K., Hoffmann, F., Huybrechts, K. F., Kalverdijk, L. J., Kawakami, K., Kieler, H., Kinoshita, T., Litchfield, M., López, S. C., Machado-Alba, J. E., Machado-Duque, M. E., Mahesri, M., … Bachmann, C. J. (2017). International trends in antipsychotic use: A study in 16 countries, 2005–2014. European Neuropsychopharmacology, 27(10), 1064–1076. https://doi.org/10.1016/j.euroneuro.2017.07.001

Hansen, S. N., Schendel, D. E., & Parner, E. T. (2015). Explaining the Increase in the Prevalence of Autism Spectrum Disorders: The Proportion Attributable to Changes in Reporting Practices. JAMA Pediatrics, 169(1), 56–62. https://doi.org/10.1001/jamapediatrics.2014.1893

Hartz, I., Furu, K., Bratlid, T., Handal, M., & Skurtveit, S. (2012). Hypnotic drug use among 0–17 year olds during 2004–2011: A nationwide prescription database study. Scandinavian Journal of Public Health, 40(8), 704–711. https://doi.org/10.1177/1403494812464446

Hartz, I., Handal, M., Tverdal, A., & Skurtveit, S. (2015). Paediatric Off-Label Use of Melatonin – A Register Linkage Study between the Norwegian Prescription Database and Patient Register. Basic & Clinical Pharmacology & Toxicology, 117(4), 267–273. https://doi.org/10.1111/bcpt.12411

Hartz, I., Skurtveit, S., Steffenak, A. K. M., Karlstad, Ø., & Handal, M. (2016). Psychotropic drug use among 0–17 year olds during 2004–2014: A nationwide prescription database study. BMC Psychiatry, 16(1), 12. https://doi.org/10.1186/s12888-016-0716-x

Heiervang, E., Stormark, K. M., Lundervold, A. J., Heimann, M., Goodman, R., Posserud, M. B., Ullebo, A. K., Plessen, K. J., Bjelland, I., Lie, S. A., & Gillberg, C. (2007). Psychiatric disorders in Norwegian 8- to 10-year-olds: An epidemiological survey of prevalence, risk factors, and service use. J Am Acad Child Adolesc Psychiatry, 46(4), 438–447. https://doi.org/10.1097/chi.0b013e31803062bf

Helsedirektoratet. (2016). ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse—Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging. Helsedirektoratet. https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/adhd

HEMIL-senteret. (2020). Barn og unges helse og trivsel: Forekomst og sosial ulikhet i Norge og Norden.

Hysing, M., Pallesen, S., Stormark, K. M., Lundervold, A. J., & Sivertsen, B. (2013). Sleep patterns and insomnia among adolescents: A population-based study. Journal of Sleep Research, 22(5), 549–556. https://doi.org/10.1111/jsr.12055

Hysing, M., Petrie, K. J., Bøe, T., Lønning, K. J., & Sivertsen, B. (2020). Only the lonely: A study of loneliness among university students in Norway. Clinical Psychology in Europe, 2(1), 1–16. https://doi.org/10.32872/cpe.v2i1.2781

Keles, B., McCrae, N., & Grealish, A. (2020). A systematic review: The influence of social media on depression, anxiety and psychological distress in adolescents. International Journal of Adolescence and Youth, 25(1), 79–93. https://doi.org/10.1080/02673843.2019.1590851

Keski-Rahkonen, A., & Mustelin, L. (2016). Epidemiology of eating disorders in Europe: Prevalence, incidence, comorbidity, course, consequences, and risk factors. Current Opinion in Psychiatry, 29(6), 340–345. https://doi.org/10.1097/YCO.0000000000000278

Kessler, R. C., Avenevoli, S., Costello, E. J., Georgiades, K., Green, J. G., Gruber, M. J., He, J., Koretz, D., McLaughlin, K. A., Petukhova, M., Sampson, N. A., Zaslavsky, A. M., & Merikangas, K. R. (2012). Prevalence, persistence, and sociodemographic correlates of DSM-IV disorders in the National Comorbidity Survey Replication Adolescent Supplement. Archives of General Psychiatry, 69(4), 372–380. https://doi.org/10.1001/archgenpsychiatry.2011.160

Knapstad, M., Heradstveit, O., & Sivertsen, B. (2018). Studentenes helse- og trivselsundersøkelse 2018. SiO (Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus).

Knapstad, M., Sivertsen, B., Knudsen, A. K., Smith, O. R. F., Aarø, L. E., Lønning, K. J., & Skogen, J. C. (2021). Trends in self-reported psychological distress among college and university students from 2010 to 2018. Psychological Medicine, 51(3), 470–478. https://doi.org/10.1017/S0033291719003350

Knight, T., Steeves, T., Day, L., Lowerison, M., Jette, N., & Pringsheim, T. (2012). Prevalence of Tic Disorders: A Systematic Review and Meta-Analysis. Pediatric Neurology, 47(2), 77–90. https://doi.org/10.1016/j.pediatrneurol.2012.05.002

Kroes, M., Kalff, A. C., Kessels, A. G. H., Steyaert, J., Feron, F. J. M., Van someren, A. J. W. G. M., Hurks, P. P. M., Hendriksen, J. G. M., Van zeben, T. M. C. B., Rozendaal, N., Crolla, I. F. A. M., Troost, J., Jolles, J., & Vles, J. S. H. (2001). Child Psychiatric Diagnoses in a Population of Dutch Schoolchildren Aged 6 to 8 Years. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry, 40(12), 1401–1409. https://doi.org/10.1097/00004583-200112000-00010

Lawrence, D., Hafekost, J., Johnson, S. E., Saw, S., Buckingham, W. J., Sawyer, M. G., Ainley, J., & Zubrick, S. R. (2016). Key findings from the second Australian Child and Adolescent Survey of Mental Health and Wellbeing. Australian & New Zealand Journal of Psychiatry, 50(9), 876–886. https://doi.org/10.1177/0004867415617836

Lehmann, S., Skogen, J. C., Haug, E., Mæland, S., Fadnes, L. T., Sandal, G. M., Hysing, M., & Bjørknes, R. (2021). Perceived consequences and worries among youth in Norway during the COVID-19 pandemic lockdown. Scandinavian Journal of Public Health, 49(7), 755–765. https://doi.org/10.1177/1403494821993714

Lehmann, S., Skogen, J. C., Sandal, G. M., Haug, E., & Bjørknes, R. (2022). Emerging mental health problems during the COVID-19 pandemic among presumably resilient youth -a 9-month follow-up. BMC Psychiatry, 22(1), 67. https://doi.org/10.1186/s12888-021-03650-z

Loomes, R., Hull, L., & Mandy, W. P. L. (2017). What Is the Male-to-Female Ratio in Autism Spectrum Disorder? A Systematic Review and Meta-Analysis. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry, 56(6), 466–474. https://doi.org/10.1016/j.jaac.2017.03.013

Lundström, S., Reichenberg, A., Anckarsäter, H., Lichtenstein, P., & Gillberg, C. (2015). Autism phenotype versus registered diagnosis in Swedish children: Prevalence trends over 10 years in general population samples. BMJ, 350, h1961. https://doi.org/10.1136/bmj.h1961

Madsen, O. J. (2018). Generasjon prestasjon. Hva er det som feiler oss? Universitetsforlaget.

Maulik, P. K., Mascarenhas, M. N., Mathers, C. D., Dua, T., & Saxena, S. (2011). Prevalence of intellectual disability: A meta-analysis of population-based studies. Research in Developmental Disabilities, 32(2), 419–436. https://doi.org/10.1016/j.ridd.2010.12.018

McKenzie, K., Milton, M., Smith, G., & Ouellette-Kuntz, H. (2016). Systematic Review of the Prevalence and Incidence of Intellectual Disabilities: Current Trends and Issues. Current Developmental Disorders Reports, 3(2), 104–115. https://doi.org/10.1007/s40474-016-0085-7

Merikangas, K. R., He, J. P., Burstein, M., Swanson, S. A., Avenevoli, S., Cui, L., Benjet, C., Georgiades, K., & Swendsen, J. (2010). Lifetime prevalence of mental disorders in U.S. adolescents: Results from the National Comorbidity Survey Replication—Adolescent Supplement (NCS-A). J Am Acad Child Adolesc Psychiatry, 49(10), 980–989. https://doi.org/10.1016/j.jaac.2010.05.017

Merikangas, K. R., He, J.-P., Brody, D., Fisher, P. W., Bourdon, K., & Koretz, D. S. (2010). Prevalence and Treatment of Mental Disorders Among US Children in the 2001–2004 NHANES. Pediatrics, 125(1), 75–81. https://doi.org/10.1542/peds.2008-2598

Mishina, K., Tiiri, E., Lempinen, L., Sillanmäki, L., Kronström, K., & Sourander, A. (2018). Time trends of Finnish adolescents’ mental health and use of alcohol and cigarettes from 1998 to 2014. European Child & Adolescent Psychiatry, 27(12), 1633–1643. https://doi.org/10.1007/s00787-018-1158-4

Morken, I. S., Viddal, K. R., Ranum, B., & Wichstrøm, L. (2021). Depression from preschool to adolescence – five faces of stability. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 62(8), 1000–1009. https://doi.org/10.1111/jcpp.13362

Myhr, R. N. (2018). Medikamenter i barne- og ungdomspsykiatri. Folkehelseinstituttet.

Nesvåg, R., Hartz, I., Bramness, J. G., Hjellvik, V., Handal, M., & Skurtveit, S. (2016). Mental disorder diagnoses among children and adolescents who use antipsychotic drugs. European Neuropsychopharmacology: The Journal of the European College of Neuropsychopharmacology, 26(9), 1412–1418. https://doi.org/10.1016/j.euroneuro.2016.07.001

Nøkleby, H., Berg, R., Muller, A., & Ames, H. (2021). Konsekvenser av covid-19 på barn og unges liv og helse: En hurtigoversikt. Folkehelseinstituttet. https://fhi.brage.unit.no/fhi-xmlui/bitstream/handle/11250/2723940/Nokleby-2021-Konsekvenser-covid-19.pdf?sequence=2&isAllowed=y

Nøkleby, H., Borge, T., & Johansen, T. (2021). Konsekvenser av covid-19-pandemien for barn og unges liv og psykiske helse: Oppdatering av en hurtigoversikt. Folkehelseinstituttet. https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2021/oppdatering-av-hurtigoversikt-covid-barn-002.pdf

Norsk barnelegeforening. (2019). Pediatriveiledere: 15.3 Insomni. Helsebiblioteket. https://www.helsebiblioteket.no/pediatriveiledere?menuitemkeylev1=5962&menuitemkeylev2=11821&key=264134

Ørbeck, B., Furu, K., Zeiner, P., Aase, H., Reichborn-Kjennerud, T., Pripp, A. H., & Overgaard, K. R. (2020). Child and Parental Characteristics of Medication Use for Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder. Journal of Child and Adolescent Psychopharmacology, 30(7), 456–464. https://doi.org/10.1089/cap.2019.0019

Otto, A. K., Jary, J. M., Sturza, J., Miller, C. A., Prohaska, N., Bravender, T., & Van Huysse, J. (2021). Medical Admissions Among Adolescents With Eating Disorders During the COVID-19 Pandemic. Pediatrics, 148(4). https://doi.org/10.1542/peds.2021-052201

Panchal, U., Salazar de Pablo, G., Franco, M., Moreno, C., Parellada, M., Arango, C., & Fusar-Poli, P. (2021). The impact of COVID-19 lockdown on child and adolescent mental health: Systematic review. European Child & Adolescent Psychiatry. https://doi.org/10.1007/s00787-021-01856-w

Polanczyk, G. V., Salum, G. A., Sugaya, L. S., Caye, A., & Rohde, L. A. (2015). Annual Research Review: A meta-analysis of the worldwide prevalence of mental disorders in children and adolescents. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 56(3), 345–365. https://doi.org/10.1111/jcpp.12381

Polanczyk, G. V., Willcutt, E. G., Salum, G. A., Kieling, C., & Rohde, L. A. (2014). ADHD prevalence estimates across three decades: An updated systematic review and meta-regression analysis. International Journal of Epidemiology, 43(2), 434–442. https://doi.org/10.1093/ije/dyt261

Potrebny, T., Wiium, N., Haugstvedt, A., Sollesnes, R., Torsheim, T., Wold, B., & Thuen, F. (2019). Health complaints among adolescents in Norway: A twenty-year perspective on trends. PloS One, 14(1), e0210509. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0210509

Potrebny, T., Wiium, N., Haugstvedt, A., Sollesnes, R., Wold, B., & Thuen, F. (2021). Trends in the utilization of youth primary healthcare services and psychological distress. BMC Health Services Research, 21(1), 115. https://doi.org/10.1186/s12913-021-06124-w

Qian, J., Wu, Y., Liu, F., Zhu, Y., Jin, H., Zhang, H., Wan, Y., Li, C., & Yu, D. (2021). An update on the prevalence of eating disorders in the general population: A systematic review and meta-analysis. Eating and Weight Disorders - Studies on Anorexia, Bulimia and Obesity. https://doi.org/10.1007/s40519-021-01162-z

Racine, N., McArthur, B. A., Cooke, J. E., Eirich, R., Zhu, J., & Madigan, S. (2021). Global Prevalence of Depressive and Anxiety Symptoms in Children and Adolescents During COVID-19: A Meta-analysis. JAMA Pediatrics, 175(11), 1142–1150. https://doi.org/10.1001/jamapediatrics.2021.2482

Rangul, V., & Kvaløy, K. (2020). Selvopplevd helse, kroppsmasse og risikoatferd blant ungdommer i Nord-Trøndelag 2017-19. NTNU. https://www.google.com/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&source=web&cd=&cad=rja&uact=8&ved=2ahUKEwiZq66lkqvyAhXxsYsKHdJdCt4QFnoECAUQAQ&url=https%3A%2F%2Fwww.ntnu.no%2Fdocuments%2F10304%2F4902807%2FDelrapport1_Ung_HUNT4%2B_Mars2020.pdf%2Fe7f7a922-906f-aa1c-9aed-4fa2d7bf14b9%3Ft%3D1584711026088&usg=AOvVaw2CObNZOUlv34OeVPPNJOj1

Ranum, B. M., Wichstrøm, L., Pallesen, S., Falch-Madsen, J., Halse, M., & Steinsbekk, S. (2019). Association Between Objectively Measured Sleep Duration and Symptoms of Psychiatric Disorders in Middle Childhood. JAMA Network Open, 2(12), e1918281. https://doi.org/10.1001/jamanetworkopen.2019.18281

Ranum, B. M., Wichstrøm, L., Pallesen, S., & Steinsbekk, S. (2020). Prevalence and stability of insufficient sleep measured by actigraphy: A prospective community study. Pediatric Research, 88(1), 110–116. https://doi.org/10.1038/s41390-020-0768-y

Reigstad, B., Jørgensen, K., & Wichstrøm, L. (2004). Changes in referrals to child and adolescent psychiatric services in Norway 1992–2001. Social Psychiatry and Psychiatric Epidemiology, 39(10), 818–827. https://doi.org/10.1007/s00127-004-0822-9

Reneflot, A., Aarø, L. E., Aase, H., Reichborn-Kjennerud, T., Tambs, K., & Øverland, S. (2018). Psykisk helse i Norge. Folkehelseinstituttet. https://www.fhi.no/publ/2018/psykisk-helse-i-norge/

Roberts, R. E., Roberts, C. R., & Xing, Y. (2007). Rates of DSM-IV psychiatric disorders among adolescents in a large metropolitan area. Journal of Psychiatric Research, 41(11), 959–967. https://doi.org/10.1016/j.jpsychires.2006.09.006

Rosenvinge, J. H., Sundgot Borgen, J., & Börresen, R. (1999). The prevalence and psychological correlates of anorexia nervosa, bulimia nervosa and binge eating among 15-year-old students: A controlled epidemiological study. European Eating Disorders Review, 7(5), 382–391. https://doi.org/10.1002/(SICI)1099-0968(199911)7:5<382::AID-ERV309>3.0.CO;2-W

Rutter, M., Caspi, A., Fergusson, D., Horwood, L. J., Goodman, R., Maughan, B., Moffitt, T. E., Meltzer, H., & Carroll, J. (2004). Sex differences in developmental reading disability: New findings from 4 epidemiological studies. JAMA, 291(16), 2007–2012. https://doi.org/10.1001/jama.291.16.2007

Salk, R. H., Hyde, J. S., & Abramson, L. Y. (2017). Gender Differences in Depression in Representative National Samples: Meta-Analyses of Diagnoses and Symptoms. Psychological Bulletin, 143(8), 783–822. https://doi.org/10.1037/bul0000102

Samji, H., Wu, J., Ladak, A., Vossen, C., Stewart, E., Dove, N., Long, D., & Snell, G. (2022). Review: Mental health impacts of the COVID-19 pandemic on children and youth – a systematic review. Child and Adolescent Mental Health, 27(2), 173–189. https://doi.org/10.1111/camh.12501

Scharf, J. M., Miller, L. L., Gauvin, C. A., Alabiso, J., Mathews, C. A., & Ben-Shlomo, Y. (2015). Population prevalence of Tourette syndrome: A systematic review and meta-analysis. Movement Disorders, 30(2), 221–228. https://doi.org/10.1002/mds.26089

Sideli, L., Lo Coco, G., Bonfanti, R. C., Borsarini, B., Fortunato, L., Sechi, C., & Micali, N. (2021). Effects of COVID-19 lockdown on eating disorders and obesity: A systematic review and meta-analysis. European Eating Disorders Review, 29(6), 826–841. https://doi.org/10.1002/erv.2861

Sivertsen, B. (2021). Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT): Tilleggsundersøkelse. https://sioshotstorage.blob.core.windows.net/shot2018/SHOT2021.pdf

Sivertsen, B., Knapstad, M., Petrie, K., O’Connor, R., Lønning, K. J., & Hysing, M. (2022). Changes in mental health problems and suicidal behaviour in students and their associations with COVID-19-related restrictions in Norway: A national repeated cross-sectional analysis. BMJ Open, 12(2), e057492. https://doi.org/10.1136/bmjopen-2021-057492

Skurtveit, S., Bramness, J. G., Hjellvik, V., Hartz, I., Nesvåg, R., Hauge, L. J., & Handal, M. (2018). Increase in diagnosis of depressive disorders contributes to the increase in antidepressant use in adolescents. Acta Psychiatrica Scandinavica, 137(5), 413–421. https://doi.org/10.1111/acps.12877

Sletten, M. A., & Bakken, A. (2016). Psykiske helseplager blant ungdom—Tidstrender og samfunnsmessige forklaringer. En kunnskapsoversikt og empirisk analyse. NOVA OsloMet. https://utdanningsforskning.no/contentassets/95d85d2544d244cf99b762adf66dfef4/web-utgave-notat-4-16.pdf

Song, P., Zha, M., Yang, Q., Zhang, Y., Li, X., & Rudan, I. (2021). The prevalence of adult attention-deficit hyperactivity disorder: A global systematic review and meta-analysis. Journal of Global Health, 11, 04009. https://doi.org/10.7189/jogh.11.04009

Statistisk Sentralbyrå. (2019). Tabell 04432: Symptomer på helseproblemer og medisinbruk, etter kjønn og alder (prosent) 1998-2019. https://www.ssb.no/statbank/table/04432/

Statistisk Sentralbyrå. (2020). Helseforhold, levekårsundersøkelsen. Statistisk Sentralbyrå. https://www.ssb.no/helse/helseforhold-og-levevaner/statistikk/helseforhold-levekarsundersokelsen

Steffenak, A. K. M., Wilde-Larsson, B., Nordström, G., Skurtveit, S., & Hartz, I. (2012). Increase in psychotropic drug use between 2006 and 2010 among adolescents in Norway: A nationwide prescription database study. Clinical Epidemiology, 4, 225–231. https://doi.org/10.2147/CLEP.S31624

Steinsbekk, S., Ranum, B., & Wichstrøm, L. (2022). Prevalence and course of anxiety disorders and symptoms from preschool to adolescence: A 6-wave community study. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 63(5), 527–534. https://doi.org/10.1111/jcpp.13487

Sund, A. M., Larsson, B., & Wichstrøm, L. (2011). Prevalence and characteristics of depressive disorders in early adolescents in central Norway. Child and Adolescent Psychiatry and Mental Health, 5(1), 28. https://doi.org/10.1186/1753-2000-5-28

Surén, P., Bakken, I. J., Aase, H., Chin, R., Gunnes, N., Lie, K. K., Magnus, P., Reichborn-Kjennerud, T., Schjølberg, S., Øyen, A.-S., & Stoltenberg, C. (2012). Autism Spectrum Disorder, ADHD, Epilepsy, and Cerebral Palsy in Norwegian Children. Pediatrics, 130(1), e152–e158. https://doi.org/10.1542/peds.2011-3217

Surén, P., Bakken, I. J., Lie, K. K., Schjølberg, S., Aase, H., Reichborn-Kjennerud, T., Magnus, P., Øyen, A.-S., Svendsen, B. K., Aaberg, K. M., Andersen, G. L., & Stoltenberg, C. (2013). Differences across counties in the registered prevalence of autism, ADHD, epilepsy and cerebral palsy in Norway. Tidsskrift for Den Norske Laegeforening: Tidsskrift for Praktisk Medicin, Ny Raekke, 133(18), 1929–1934. https://doi.org/10.4045/tidsskr.13.0050

Surén, P., Bakken, I. J., Skurtveit, S., Handal, M., Reichborn-Kjennerud, T., Stoltenberg, C., Nøstvik, L. I., & Weidle, B. (2019). Tourette syndrome in children in Norway. Tidsskrift for Den Norske Laegeforening: Tidsskrift for Praktisk Medicin, Ny Raekke, 139(18). https://doi.org/10.4045/tidsskr.19.0738

Thapar, A., Pine, D. S., Leckman, J. F., Scott, S., Snowling, M., & Taylor, E. (2015). Rutter’s child and adolescent psychiatry (6th ed.). Wiley Blackwell.

Thomas, R., Sanders, S., Doust, J., Beller, E., & Glasziou, P. (2015). Prevalence of Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder: A Systematic Review and Meta-analysis. Pediatrics, 135(4), e994–e1001. https://doi.org/10.1542/peds.2014-3482

Tomblin, J. B., Records, N. L., Buckwalter, P., Zhang, X., Smith, E., & O, ’Brien Marlea. (1997). Prevalence of Specific Language Impairment in Kindergarten Children. Journal of Speech, Language, and Hearing Research, 40(6), 1245–1260. https://doi.org/10.1044/jslhr.4006.1245

Toulany, A., Kurdyak, P., Guttmann, A., Stukel, T. A., Fu, L., Strauss, R., Fiksenbaum, L., & Saunders, N. R. (2022). Acute Care Visits for Eating Disorders Among Children and Adolescents After the Onset of the COVID-19 Pandemic. Journal of Adolescent Health, 70(1), 42–47. https://doi.org/10.1016/j.jadohealth.2021.09.025

Varimo, E., Aronen, E. T., Mogk, H., Rättö, H., & Saastamoinen, L. K. (2021). Antipsychotic Treatment Duration in Children and Adolescents: A Register-Based Nationwide Study. Journal of Child and Adolescent Psychopharmacology, 31(6), 421–429. https://doi.org/10.1089/cap.2020.0095

Vasileva, M., Graf, R. K., Reinelt, T., Petermann, U., & Petermann, F. (2021). Research review: A meta-analysis of the international prevalence and comorbidity of mental disorders in children between 1 and 7 years. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 62(4), 372–381. https://doi.org/10.1111/jcpp.13261

von Soest, T., Kozák, M., Rodríguez-Cano, R., Fluit, D. H., Cortés-García, L., Ulset, V. S., Haghish, E. F., & Bakken, A. (2022). Adolescents’ psychosocial well-being one year after the outbreak of the COVID-19 pandemic in Norway. Nature Human Behaviour, 6(2), 217–228. https://doi.org/10.1038/s41562-021-01255-w

von Soest, T., & Wichstrøm, L. (2014). Secular trends in depressive symptoms among Norwegian adolescents from 1992 to 2010. Journal of Abnormal Child Psychology, 42(3), 403–415. https://doi.org/10.1007/s10802-013-9785-1

Wendelborg, C., Dahl, T., Røe, M., & Buland, T. (2020). Elevundersøkelsen 2019. Analyse av Utdanningsdirektoratets brukerundersøkelser. NTNU Samfunnsforskning AS.

Wesselhoeft, R., Jensen, P. B., Talati, A., Reutfors, J., Furu, K., Strandberg-Larsen, K., Damkier, P., Pottegård, A., & Bliddal, M. (2020). Trends in antidepressant use among children and adolescents: A Scandinavian drug utilization study. Acta Psychiatrica Scandinavica, 141(1), 34–42. https://doi.org/10.1111/acps.13116

Wesselhoeft, R., Rasmussen, L., Jensen, P. B., Jennum, P. J., Skurtveit, S., Hartz, I., Reutfors, J., Damkier, P., Bliddal, M., & Pottegård, A. (2021). Use of hypnotic drugs among children, adolescents, and young adults in Scandinavia. Acta Psychiatrica Scandinavica, 144(2), 100–112. https://doi.org/10.1111/acps.13329

WHO. (1990). International Classification of Diseases: 10th Revision. Geneva, Switzerland: World Health Organization.

Wichstrøm, L., Belsky, J., Jozefiak, T., Sourander, A., & Berg-Nielsen, T. S. (2014). Predicting Service Use for Mental Health Problems Among Young Children. Pediatrics, 133(6), 1054–1060. https://doi.org/10.1542/peds.2013-3184

Wichstrøm, L., Berg-Nielsen, T. S., Angold, A., Egger, H. L., Solheim, E., & Sveen, T. H. (2012). Prevalence of psychiatric disorders in preschoolers. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 53(6), 695–705. https://doi.org/10.1111/j.1469-7610.2011.02514.x

Zambrana, I. M., Pons, F., Eadie, P., & Ystrom, E. (2014). Trajectories of language delay from age 3 to 5: Persistence, recovery and late onset. International Journal of Language & Communication Disorders, 49(3), 304–316. https://doi.org/10.1111/1460-6984.12073

 

 

Historikk

31.05.2022: Kapittelet er revidert og oppdatert med nye data. Skrevet av Lasse Bang, Pål Surén, Ingvild Odsbu, Marte Handal, Kari Furu, Ingeborg Hartz og Leila Torgersen. Fagfellevurdert av professor Lars Wichstrøm ved NTNU.

Tidligere historikk: 

14.05.2018: Kapitlet er basert på tilsvarende kapittel i Folkehelserapporten 2014 og rapporten Psykisk helse i Norge 2018, men teksten er gjennomgått og endret i henhold til formatet for Folkehelserapporten i mai 2018.

Kapitlet er skrevet av Pål Surén (leder av skrivegruppen, medforfatter på psykiske lidelser), Ragnhild Bang-Nes (livskvalitet), Leila Torgersen (psykiske lidelser), Inger Johanne Bakken (psykiske lidelser), Kari Furu (psykiske lidelser) og Anne Reneflot (selvmord og selvmordsforsøk).  

Anbefalt referanse til denne artikkelen: Psykiske plager og lidelser hos barn og unge. I: Folkehelserapporten - Helsetilstanden i Norge [nettdokument]. Oslo: Folkehelseinstituttet [oppdatert (sett inn dato); lest (sett inn dato)]. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/nettpub/hin/psykisk-helse/psykisk-helse-hos-barn-og-unge/