Diabetes i Norge

Hovedpunkter

• Om lag 36 000 personer hadde type 1-diabetes i 2025. Hvert år er det om lag 450 nye barn og nær 600 nye voksne som får type 1-diabetes.
• Om lag 271 000 personer hadde type 2-diabetes i 2025, og stadig flere lever med sykdommen.
• Mer enn 16 000 nye personer får type 2-diabetes hvert år, og dette tallet har vært relativt stabilt siden 2015.
• Forekomsten av type 2-diabetes øker kraftig med alder. Blant personer i alderen 80-89 år hadde over 18 prosent av befolkningen type 2-diabetes.
• Personer født i Asia og Afrika har i gjennomsnitt 2-3 ganger høyere risiko for type 2-diabetes enn andre grupper i Norge.
• En del lever med type 2-diabetes uten å vite det. Det er anslått at om lag 20 prosent av personer med type 2-diabetes i befolkningen er udiagnostisert, og det tilsvarer om lag 68 000 personer i Norge.
• Type 2-diabetes kan i stor grad forebygges med endringer i levevaner som gir vektreduksjon.
• Diabetes er forbundet med alvorlige komplikasjoner i hjerte- og karsystemet, nyrer, øyne og nervesystemet, og diabetes bidrar vesentlig til sykdomsbyrden i Norge og verden.

Hva er diabetes?

Diabetes er karakterisert ved for høye nivåer av glukose i blodet (blodsukker). Høye nivåer av blodsukker gir få plager på kort sikt, derfor er det mange som ikke vet at de har sykdommen. Ved svært høye nivåer av glukose i blodet får de fleste karakteristiske symptomer som unormal tørste, tretthet, ufrivillig vekttap og hyppig urinering (popularisert som de 4 T-er: Tørste, Toalett, Tretthet, Tynnere). De vanligste formene for diabetes, som omtales i dette kapittelet, er type 1-diabetes, type 2-diabetes, og svangerskapsdiabetes. Det finnes også flere andre, sjeldnere former for diabetes.

Type 1-diabetes er en autoimmun, kronisk sykdom der bukspyttkjertelen etter hvert produserer for lite insulin. Sykdommen må derfor behandles med insulin. Type 1-diabetes er den vanligste diabetesformen hos barn og unge, men kan oppstå i alle aldre.

Type 2-diabetes skyldes at insulin har dårligere virkning (insulinresistens) kombinert med redusert evne til å skille ut insulin fra bukspyttkjertelen. Type 2-diabetes behandles med kost og fysisk aktivitet, blodsukkersenkende legemidler og eventuelt insulin.

Svangerskapsdiabetes er lett forhøyet blodsukker som blir oppdaget i svangerskapet, vanligvis ved testing i svangerskapsuke 24-28. Tilstanden forventes å normalisere seg etter fødselen. Svangerskapsdiabetes omtales videre kun i et eget avsnitt.

Antall med diabetes og tidstrender

Antall med type 1-diabetes

I 2025 hadde 36 000 (0,64 prosent av befolkningen) diagnostisert type 1-diabetes (figur 1). Forekomsten øker over tid, både som antall og andel av befolkningen.

Antall med type 2-diabetes

I 2025 hadde 271 000 (4,8 prosent av befolkningen) diagnostisert type 2-diabetes (figur 1). Forekomsten øker over tid, både som antall og andel av befolkningen.

Figur 1. Personer med diagnostisert diabetes

Det er viktig å merke seg at en økning i antallet som lever med diabetes ikke nødvendigvis betyr at det går stadig dårligere med risikofaktorer og folkehelsen generelt. Antallet kan øke når folkehelsen blir bedre, som kan skyldes tidligere diagnose, bedre behandling og dermed lengre levetid med diabetes. Derfor kan antallet som lever med diabetes øke også selv om antall nye tilfeller per år er konstant eller til og med reduseres over tid (se mer om dette i avsnitt om tidstrender i nye tilfeller og dødelighet ved type 2-diabetes under).

Udiagnostisert diabetes

Andelen av all type 2-diabetes som er udiagnostisert i Norge er anslått til 20 prosent. Da blir antall udiagnostiserte tilfeller av type 2-diabetes 68 000 i Norge i 2025 (figur 2). Hvis vi slår sammen de med type 1-diabetes og de med kjent og ukjent type 2-diabetes, blir totalanslaget dermed 375 000 personer med diabetes. Se avsnitt om datagrunnlag for nærmere beskrivelse av beregningene.

Figur 2. Beregnet antall personer med diabetes

Nye tilfeller per år og utvikling over tid

Nye tilfeller av type 1-diabetes

I 2025 fikk 440 barn og unge under 18 år type 1-diabetes (Skrivarhaug, Kummernes, & Lund-Blix, 2026). Nye i aldersgruppen under 15 år har økt fra om lag 23 til 43 per 100 000 personer per år fra 1990 til 2025 (Skrivarhaug et al., 2026). Det er en sterk økning, og i tråd med hva man har sett i de fleste andre land gjennom flere tiår (Gregory et al., 2022). Det er ingen god forklaring på denne økningen. I 2024 fikk 564 voksne i alderen 18 år eller mer diagnosen type 1-diabetes i Norge, ifølge Norsk diabetesregister for voksne. I perioden 2021 til 2024 var antall nye per 100 000 personer per år om lag 14-16 (Løvaas, Madsen, Sandberg, Ernes, & Ueland, 2026). Globalt er det relativt få studier av tidstrender i nye tilfeller av type 1-diabetes hos voksne, men generelt er det liten eller ingen økning over tid blant voksne (Gregory et al., 2022; Magliano et al., 2024).  

Nye tilfeller av type 2-diabetes

Nye tilfeller av type 2-diabetes i Norge i aldersgruppen 30-89 år gikk ned i perioden 2009-2014, flatet ut 2015-2019, med en antydning til noe økning fra 2019 til 2021 (figur 3) (Hindenes et al., 2026). Tidstrender i nye tilfeller har også vært nedadgående eller stabil i flere andre land inkludert Sverige (Carlsson et al., 2025; Magliano et al., 2021). Vi har ingen åpenbare forklaringer på disse trendene. Det er usikkert i hvilken grad endringer i antall nye tilfeller skyldes endringer i diagnostiske kriterier og identifisering av folk med udiagnostisert diabetes. Aldring forklarer veldig lite av disse trendene (Hindenes et al., 2026). Se boks med illustrasjon av de mange forhold som kan påvirke tidstrender i nye tilfeller og antall som lever med type 2-diabetes. Sannsynligvis er det en kombinasjon av flere forhold som ligger bak tidstrendene.

Figur 3. Nye tilfeller av type 2-diabetes

Forhold som kan påvirke antallet med diabetes i befolkningen

Antall personer som lever med diabetes påvirkes av både nye tilfeller, og hvor lenge folk lever med diabetes. Hver av disse påvirkes av flere faktorer. Endring i risikofaktorer og effektive forebyggende tiltak vil først påvirke antall nye tilfeller per år. Fordi antallet som allerede har diabetes er mye større enn antall nye tilfeller hvert år, og fordi folk flest med diabetes lever med sykdommen i mange år, vil det typisk ta mange år før endring i nye tilfeller gir store utslag i tallene for antall som lever med diabetes. Antall som lever med diabetes kan øke ved bedre folkehelse, som tidligere diagnose, bedre behandling og dermed lengre levetid med diabetes. Derfor kan antallet som lever med diabetes øke også selv om antall nye tilfeller per år er konstant eller til og med reduseres over tid (se figur 4). 

Figur 4. Forhold som påvirker antallet med diabetes

Forskjeller mellom ulike grupper i befolkningen

Alder

Alder og type 1-diabetes: Mens antallet som lever med type 1-diabetes øker med økende alder, så når antallet nye tilfeller en topp omkring 12-14 år i de fleste land, inkludert i Norge (Gregory et al., 2022).

Alder og type 2-diabetes: Alder har sterk påvirkning på både nye tilfeller og antall som lever med type 2-diabetes. Ved alder 75-85 år hadde 18 prosent av befolkningen type 2-diabetes i 2021 (figur 5). Tidstrendene med nedgangen i antall nye tilfeller og økning i antallet som levde med type 2-diabetes mellom 2009 og 2021 skjedde i alle aldersgrupper. Det betyr at økningen i antallet som lever med type 2-diabetes ikke alene kan forklares av at befolkning er blitt eldre.

Figur 5. Sammenhengen mellom alder og type 2-diabetes

Det er få studier av type 2-diabetes hos barn og unge, men tilgjengelige tall tyder på at dette er relativt sjelden. Minst 95 prosent av all diabetes i aldersgruppen 0-17 år er type 1-diabetes. Kun 8 nye tilfeller av type 2-diabetes ble registrert i Barnediabetesregisteret i 2025 (Skrivarhaug et al., 2026). Mindre enn 0,02 prosent av befolkningen i Norge, Sverige og Danmark i alderen 10-14 år brukte blodsukkersenkende legemidler mot type 2-diabetes i 2019 (Jensen et al., 2021). Type 2-diabetes blant unge voksne er også relativt sjeldent (figur 5), men ser ut til å øke over tid i flere land og være forbundet med høyere risiko for enkelte diabeteskomplikasjoner (Magliano et al., 2020).

Kjønn

Kjønn og type 1-diabetes: Det noe flere menn enn kvinner som har type 1-diabetes, både i Norge og internasjonalt (Gregory et al., 2022). I Norge og de fleste europeiske land er type 1-diabetes litt vanligere hos gutter/menn, og kjønnsforskjellen øker etter ca. 15 års alderen.

Kjønn og type 2-diabetes: Totalt er det flere menn enn kvinner som har type 2-diabetes, både i Norge og internasjonalt (Genitsaridi et al., 2026). I gjennomsnitt er det om lag syv kvinner per ti menn med type 2-diabetes i aldersgruppen 30-89 år i Norge (Hindenes et al., 2026).

Sosioøkonomiske forhold

Sosioøkonomiske forskjeller i forekomst av type 1-diabetes: Generelt er det ingen klare eller store forskjeller i forekomst av type 1-diabetes hos barn avhengig av foreldrenes sosioøkonomiske status, verken i Norge eller internasjonalt (Lopez-Doriga Ruiz & Stene, 2023;  Lopez-Doriga Ruiz et al., 2024). Blant voksne er det det få eller ingen studier.

Sosioøkonomiske forskjeller i forekomst av type 2-diabetes: De fleste studier, både fra Norge og andre land, viser at type 2-diabetes er vanligere i grupper med lav utdanning enn i grupper med høyere utdanning eller, med samme mønster for andre sosioøkonomiske indikatorer (Agardh, Allebeck, Hallqvist, Moradi, & Sidorchuk, 2011; Hindenes et al., 2026; Joseph, Svartberg, Njølstad, & Schirmer, 2010).

Innvandrergrupper

Innvandrergrupper og forekomst av type 1-diabetes: Antall nye tilfeller av type 1-diabetes blant barn og unge er lavere blant innvandrere fra India og Pakistan og en del andre land i Asia og Sør-Amerika, enn blant etnisk norske (Dzidzonu, Skrivarhaug, Joner, & Moger, 2015). Det er altså motsatt av tilfellet for type 2-diabetes.

Innvandrere og type 2-diabetes: Innvandrere med opprinnelse fra Asia og Afrika har som gruppe 2-3 ganger høyere risiko for type 2-diabetes enn personer født i Norge (Hindenes et al., 2026; Rabanal, Lindman, Selmer, & Aamodt, 2013).  

Risikofaktorer for diabetes

Både type 1- og type 2-diabetes skyldes til en viss grad arvelige faktorer, men arv er ikke tilstrekkelig til å utvikle disse sykdommene. For type 1-diabetes vet man mye om genetisk sårbarhet og lite om miljøfaktorer, mens det er velkjent at type 2-diabetes påvirkes i stor grad av livsstilsfaktorer. I tillegg til arv og gener fokuserer vi her på de viktigste og etablerte modifiserbare risikofaktorer for type 2-diabetes, mens forebygging beskrives kort i et senere avsnitt.

Risikofaktorer for type 1-diabetes: De fleste som får type 1-diabetes har ingen førstegradsslektninger med sykdommen, men familiehistorie er forbundet med en om lag 5-10 ganger økt risiko sammenlignet med folk uten førstegradsslektninger med type 1-diabetes. Genvarianter påvirker sårbarheten for type 1-diabetes. Spesielt er det hyppige varianter av HLA-gener hvor noen disponere for sykdommen, mens andre varianter er forbundet med svært lav risiko for sykdommen. Den store endringen i nye tilfeller over tid betyr at ukjente miljøfaktorer påvirker risikoen, men forskningen har fortsatt ikke identifisert noen klare modifiserbare risikofaktorer (Norris, Johnson, & Stene, 2020).

Risikofaktorer for type 2-diabetes: Arv og livsstil påvirker risikoen. For type 2-diabetes er det nå påvist et stort antall ulike genetiske varianter om hver for seg har liten effekt, men til sammen kan de utgjøre stor forskjell. En ny analyse fra Helseundersøkelsene i Trøndelag (HUNT) viser at økningen i prevalens av type 2-diabetes over de siste tiårene er betraktelig mer markant blant folk med høy genetisk risiko, basert på kombinasjonen av over en million genetiske varianter (Bjarkø et al., 2026). Selv om slike genetiske markører kan forklare stor variasjon i risiko som kan identifiseres tidlig i livet, så har genetiske markører moderat verdi for å forutsi hvem som vil få type 2-diabetes etter at man tar høyde for faktorer som kroppsmasseindeks, blodtrykk, alder, kjønn, familiehistorie, fysisk inaktivitet og blodlipider. Økningen i forekomst man har sett i diabetes siden midten av 1900-tallet kan ikke forklares av gener alene.   

Overvekt og fedme er den viktigste og sterkeste risikofaktoren for type 2-diabetes, hvor høyere kroppsmasseindeks og spesielt midjeomkrets («bukfedme») er forbundet med vesentlig høyere risiko. Livsstilsfaktorer forbundet med fedme er dermed også viktige påvirkbare risikofaktorer for type 2-diabetes, inkludert fysisk inaktivitet og usunt kosthold. Bruk av tobakk er også en etablert risikofaktor, selv om særlig røyking har blitt mindre vanlig de senere årene.

Tidlige data fra Helseundersøkelsene i Trøndelag (HUNT) viste at personer med kroppsmasseindeks (KMI) rundt 30 kg/m2, som tilsvarer fedme, hadde mer enn 20 ganger høyere risiko for å utvikle type 2-diabetes i løpet av en 11-års periode sammenlignet med «normalvektige» med kroppsmasseindeks på cirka 22 kg/m2 (Midthjell, 2001). For en person som er 175 cm høy vil en vekt på cirka 92 kg gi en KMI på 30 kg/m2, mens en vekt på cirka 67 kg gir en KMI på 22 kg/m2.

Legemidler mot diabetes

Her vises overordnet statistikk om bruk av blodsukkersenkende legemidler.

• Nasjonal faglig retningslinje for diabetes (revideres i 2026).

Metformin har i flere år vært anbefalt som førstevalg som blodsukkersenkende legemiddel ved type 2-diabetes. De siste årene er det kommet en rekke nye glukosesenkende legemidler, blant annet GLP-1-analoger og SGLT2-hemmere, og noen er nå også godkjent for bruk ved andre sykdommer enn diabetes, som fedme. Dette gjør det vanskeligere å bruke og tolke data om slike legemidler. Bruk av GLP1-analoger til vektreduksjon er omtalt i et eget avsnitt i kapittel om legemiddelbruk.

Likevel viser registerdata at det fortsatt er en vesentlig andel personer med type 2-diabetes som ikke bruker blodsukkersenkende legemidler:

• En registerstudie viste at andelen med type 2-diabetes om ble behandlet uten glukosesenkende legemidler var 24 prosent i 2014 (Ruiz et al., 2018), mens tall fra representative fastlegepraksiser i 2014 viste at 32 prosent av pasienter med type 2-diabetes ble behandlet uten glukosesenkende legemidler (Bakke et al. 2017).
• Statistikk fra Stat19 viser at om lag 23 prosent av individer med type 2-diabetes ikke brukte noe blodsukkersenkende legemidler i perioden 2020-2025.

Antallet som bruker blodsukkersenkende legemidler har økt fra cirka 170 000 personer i 2015 til rundt 255 000 personer i 2025 (figur 6).

Figur 6. Brukere av blodsukkersenkende legemidler

Økningen over tid i totalantallet som bruker blodsukkersenkende legemidler (figur 6) reflekterer i hovedtrekk økningen i antallet personer med diabetes (figur 1). Antall brukere av de nyere blodsukkersenkende legemidlene GLP-1-analoger og SGLT2-hemmere har økt kraftig de siste årene (figur 6).

• Legemiddelbruk i Norge

Svangerskapsdiabetes

Kvinner som i svangerskapet blir fanget opp med lett forhøyet blodsukker som er forventet å normalisere seg etter fødsel, blir diagnostisert med svangerskapsdiabetes (vanligvis ved testing i svangerskapsuke 24-28). Kvinner blir diagnostisert med diabetes dersom blodsukker nivåene er svært forhøyet, og falle inn under grenseverdiene for diabetes. Det er anslått at de fleste (75 til 90 prosent) av tilfeller av høyt blodsukker i svangerskapet er svangerskapsdiabetes. Risikofaktorene for å utvikle svangerskapsdiabetes er i stor grad de samme som for type 2-diabetes (se avsnittet Risikofaktorer for diabetes), i tillegg til tidligere svangerskapsdiabetes eller fødsler av barn over 4,5 kg.

I 2017 reviderte Helsedirektoratet Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsdiabetes (Helsedirektoratet, 2017). Sammenlignet med tidligere ble det anbefalt at en større andel gravide skulle testes og at diagnosen settes ved et lavere fastende blodsukkernivå. Tilgjengelige tall for svangerskapsdiabetes før og etter 2017 må tolkes i lys av dette. En registerkoblingsstudie fra Folkehelseinstituttet i tidsrommet 2013 til 2018, med informasjon fra Medisinsk fødselsregister (MFR), Legemiddelregisteret, primærhelsetjenesten (KUHR) og spesialisthelsetjenesten (Norsk pasientregister), viser at forekomsten økte fra 3,2 prosent i 2013 til 5,4 prosent i 2016, før innføringen av 2017-retningslinjen (Kjerpeseth et al., 2024). Ca. 15 prosent av de diagnostiserte tilfellene av svangerskapsdiabetes ble behandlet med blodsukkersenkende legemidler. Tall fra kun MFR viser en noe lavere forekomst (5,2 prosent i 2016), men en jevn økning (figur 7).

Figur 7. Gravide med svangerskapsdiabetes

Tall fra fire norske undersøkelser der universell testing med en glukosebelastningstest ble gjennomført, viser en forekomst på 10,3 prosent med 2017 kriteriene, og en betydelig høyere forekomst blant kvinner med etnisk opprinnelse utenfor Europa sammenlignet med kvinner med europeisk bakgrunn (27,0 prosent vs 7,8 prosent) (Rai et al., 2021). Forskjellen i forekomst mellom denne studien og landsdekkende registerdata skyldes sannsynligvis at ikke alle gravide i Norge testes systematisk for svangerskapsdiabetes, mangelfull rapportering og sammensetningen av befolkningen.  

Kvinner med svangerskapsdiabetes har større risiko for å utvikle uheldige svangerskapsutfall som fødselskomplikasjoner (f.eks. akutt keisersnitt) grunnet stort barn og høyt blodtrykk i svangerskapet (inkludert svangerskapsforgiftning) (FHI, 2025). Kvinner som tidligere har hatt svangerskapsdiabetes har økt risiko for å utvikle diabetes senere i livet (Dennison et al., 2021). Noen studier viser også at kvinner med svangerskapsdiabetes har økt risiko for og hjerte- og karsykdommer senere i livet. Barn av kvinner med svangerskapsdiabetes har økt risiko for å utvikle type 2-diabetes og fedme senere i livet (Lowe et al., 2019). 

Diabetes globalt og internasjonale forskjeller

Det er vanskelig å beregne nøyaktig antall med diabetes i Norge, og enda vanskeligere i mange andre land. Flere internasjonale prosjekter har forsøkt å anslå antall med diabetes i hele verden, men disse tallene må tolkes svært forsiktig på grunn av mange feilkilder og at data mangler fra store deler av verden. For eksempel har IDF Diabetes Atlas anslått at 589 millioner mennesker i alderen 20-79 år (tilsvarende 11.1 prosent) globalt hadde diabetes i 2024, inkludert udiagnostiserte tilfeller (Genitsaridi et al., 2026). Forekomsten av diabetes er høy i noen arabiske land, Tyrkia, Mexico og øyer i Stillehavet (figur 8). Sammenliknet med andre land har Norge og de andre skandinaviske landene relativt lav forekomst av type 2-diabetes.

Når det gjelder type 1-diabetes, er Norge sammen med Finland og Sverige blant landene i verden med høyest antall nye årlige tilfeller hos barn og unge (Ogle et al., 2025).

Figur 8. Internasjonal forekomst av diabetes

Konsekvenser av diabetes

Diabetes kan ha mange ulike typer innflytelse på livene til de som får sykdommen. Her begrenser vi oss til temaene diabetes-relaterte senkomplikasjoner og dødelighet. Personer med type 1- og type 2-diabetes har økt risiko for å utvikle komplikasjoner fra hjerte- og karsystemet, nyrer, øyne og nerver og har som gruppe økt dødelighet sammenlignet med den generelle befolkningen (Hallström et al., 2022; Tancredi et al., 2015). Moderne og intensivert diabetesbehandling har ført til at forekomsten av disse komplikasjonen har avtatt betraktelig. For å holde risikoen lavest mulig, er det viktig å forebygge komplikasjoner tidlig ved behandling av samlede risikofaktorer.

Dødelighet ved diabetes

Studier av dødelighet blant personer med kjent diabetes viser at dødeligheten generelt er høyere enn hos folk uten diabetes, men overdødelighet avhengig av type diabetes, alder, varighet av sykdommen og andre risikofaktorer (Rao Kondapally Seshasai et al., 2011).

Både for personer med type 1- og type 2-diabetes er hjerte- og karsykdommer en hyppig dødsårsak etter 30-40 års alder, selv om det også er overdødelighet av mange andre årsaker (Gagnum et al., 2017; Rao Kondapally Seshasai et al., 2011). I Norge hadde personer som fikk type 1-diabetes før 15 års alder en totaldødelighetsrate i de neste 15-20 årene som var over 3 ganger høyere enn i den generelle befolkningen (Gagnum et al., 2015). Den absolutte dødeligheten er imidlertid relativt lav hos unge personer med type 1-diabetes.

Totaldødeligheten (død av alle årsaker) som prosent per år av personer med diagnostisert type 2-diabetes i Norge har gått med over tid, omtrent parallelt med dødeligheten blant folk uten type 2-diabetes i samme aldersgruppe (figur 9). Den relative dødeligheten var om lag 3 ganger økt ved type 2-diabetes. Om man deler inn i aldersgrupper ser man lignende tidstrender, med den relative overdødeligheten er noe lavere for de eldste med type 2-diabetes (upubliserte data fra DIANOREG). Det siste er i tråd med andre studier. Noe av overdødeligheten ved type 2-diabetes skyldes at personer med type 2-diabetes som gruppe har flere andre risikofaktorer knyttet til økt dødelighet, som høyt blodtrykk, kolesterol og kroppsmasseindeks og bukfedme.

Figur 9. Dødelighet ved type 2-diabetes

En studie fra Sverige fant at totaldødeligheten blant personer med type 2-diabetes i alderen 55-64 år var 1,6 ganger høyere enn hos personer uten diabetes, etter justering for en rekke risikofaktorer, men at den ikke var økt hos de over 74 år (Tancredi et al. 2015).

Forebygging av diabetes

Forebygging av type 1-diabetes: Type 1‑diabetes kan fortsatt ikke reverseres, og heller ikke per i dag forebygges i betydningen å hindre sykdomsutvikling fullstendig. Men en studie har vist at immunterapi kan forsinke overgangen til klinisk sykdom hos personer med langt fremskredet sykdomsprosess (Herold et al., 2019).

Forebygging av type 2-diabetes: For å redusere antallet nye tilfeller av diabetes må forebyggende arbeid rettes mot de viktigste påvirkbare risikofaktorene for type 2‑diabetes med mål om vektreduksjon. Intervensjonsstudier fra Finland, USA og Kina har vist at blant folk med prediabetes kan multifaktoriell livsstils-intervensjon som resulterer i vektreduksjon senke antall nye tilfeller av type 2-diabetes. Derimot er det en utfordring å finne ut hvilke tiltak som er mest effektive for å skape livsstilsendringer og som er praktisk gjennomførbare på befolkningsnivå. (Jayedi, Soltani, Emadi, Najafi, & Zargar, 2024)  Les mer om forebygging i kapittel om hjerte- og karsykdommer.

I Mosjon på Romsås (MoRo)-studien ble det gjennomført en rekke tiltak i bydelen, som for eksempel opplyste stier, organiserte treningsgrupper og informasjonsplakater. Tre år senere hadde tiltakene gitt økt fysisk form og redusert vektoppgang hos deltakerne (Jenum et al., 2006). Konklusjonen fra studien var at det er mulig å bremse vektøkningen med befolkningsrettede tiltak, men at dette krever koordinert og målrettet innsats fra alle relevante aktører.

Kan man bli kvitt type 2-diabetes hvis man allerede har fått diagnosen?

Diabetes har tradisjonelt vært regnet som en kronisk, livslang sykdom, men det er økende fokus på at noen med type 2-diabetes kan oppnå remisjon. Med remisjon menes at man oppnår normalt blodsukker eller HbA1c uten blodsukkersenkende legemidler, og det ser man særlig ved vektreduksjon på minst 10-15 prosent (Khunti, Papamargaritis, Aroda, Anjana, & Kashyap, 2025; Lean et al., 2024; Riddle et al., 2021). Det er viktig å være klar over at mange vil oppleve at diabetes kommer tilbake, og at risikoen for diabetes-relaterte komplikasjoner i de færreste tilfeller elimineres helt (Khunti et al., 2025). Registerstatistikken vi baserer oss på i dette kapittelet kan ikke brukes til å si noe om hvor mange som får remisjon av type 2-diabetes i Norge, eller hvor lenge det eventuelt varer. 

Datagrunnlag og alternative datakilder

Alle datakilder inneholder feilkilder, og antall er i hovedsak avrundet til nærmeste 1000. Statistikk i dette avsnittet er primært fra Stat19, og algoritmene er beskrevet i Lopez-Doriga Ruiz et al., 2026. Stat19, FHI sin løsning med sanntidsdata med rådata fra blant annet folkeregisteret, Norsk pasientregister (NPR, data fra spesialisthelsetjenesten), Kommunalt Pasient og -brukerregister (KPR, data fra primærhelsetjenesten) og Legemiddelregisteret, som er koblet på individnivå. Algoritmene vi har brukt forsøker å ta høyde for mulige feilregistreringer og som viser godt samsvar med klassifiseringen i Norsk diabetesregister for voksne (P.  Lopez-Doriga Ruiz et al., 2026). Blodsukkersenkende legemidler omfatter alle ATC-koder som starter på A10, med krav om type 1-diabetes eller type 2-diabetes som refusjonskode (og i tillegg har vi ekskludert legemidler som bruker primært for vektreduksjon, Wegovy, Saxenda, Mounjaro, Rybelsus, uavhengig av refusjonskoden).  

Udiagnostisert diabetes

Ved å kombinere de nyeste data fra Helseundersøkelsene i Trøndelag (HUNT 2018) og Tromsø (2015-2016) og enkelte andre undersøkelser har vi tidligere foreslått at omkring 20   av diabetes (type 2-diabetes) er udiagnostisert (Stene et al., 2020). I en nylig publisert analyse fra IDF Diabetes Atlas ble det beregnet at 28,5 prosent av all diabetes i Norge var udiagnostisert i 2024 (Teufel et al., 2026), men vi vurderer at det er fornuftig å holde på vårt tidligere anslag på 20 prosent inntil nye data fra Norge foreligger. Estimatet fra IDF diabetes Atlas er basert på data fra andre land, i en kompleks analyse som vektlegger glukosebelastningstester som ofte gir større andel uoppdaget diabetes enn hva man får om man måler «langtidsglukose» (HbA1c) som ble brukt i HUNT og Tromsø-undersøkelsene.   

Andre datakilder for diabetes i Norge

Ulike antakelser og feilkilder gjør at to studier sjelden kan forventes å gi nøyaktig samme svar, og som oftest finnes data for ulike år og aldersgrupper. For type 1-diabetes viser årsrapportene for 2025 fra hhv Barnediabetes og Norsk diabetesregister for voksne at det var om lag 3400 under 18 år og om lag 30 000 i alderen 18 år eller mer, som stemmer rimelig bra med våre beregninger (Statistikken fra Stat19 er ikke begrenset til diabetespoliklinikker, som kan forklare noe av forskjellen) (Løvaas et al., 2026; Skrivarhaug et al., 2026). Dekningsgraden for type 2-diabetes i Norsk diabetesregister for voksne har vært betraktelig lavere enn den for type 1-diabetes, men den er økende.

Global Burden of Disease (GBD, eller sykdomsbyrde)-prosjektet bruker komplekse beregningsmodeller og data fra ulike tider og steder til å anslå antall med diabetes inkludert udiagnostisert diabetes der det mangler data (GBD 2021 Diabetes Collaborators, 2023). Det er uklart hvilke originale datakilder som veide mest i anslaget og hvor stor andel av all diabetes som er slått udiagnostisert. GBD-rapporten fra 2023 gjorde enkelte beregninger separat for type 1-diabetes og type 2-diabetes, men viste ikke tall for Norge separat, og vi anser metodene de brukte for klassifisering for svært usikre. IDF Diabetes Atlas har brukt metoder som minner om de brukt av GBD, men med ekspertgrupper som identifiserer og vurderer kvaliteten på originale datakilder (Teufel et al., 2026). De anslo at for aldersgruppen 20-79 år, var det 246 000 med diabetes i Norge i 2024, inkludert udiagnostiserte tilfeller. Også her er det uklart hvor stor vekt norske datakilder fikk i estimatet for Norge.