Paratyfoidfeber – håndbok for helsepersonell

Om paratyfoidfeber

Paratyfoidfeber forårsakes av bakterien Salmonella Paratyphi. Tre serovar av S. Paratyphi er identifisert; A, B og C. Reservoar for bakterien er mennesker. Paratyfoidfeber gir ofte et mildere sykdomsbilde med lavere letalitet enn tyfoidfeber. En eldre betegnelse på paratyfoidfeber er paratyfus.

Dagens situasjon

Globalt forekommer årlig 5-6 millioner tilfeller av paratyfoidfeber. S. Paratyphi A er  den vanligste forekommende serovar, og flest tilfeller forkommer i Asia og Afrika. Antibiotikaresistens er et økende problem. I dag forekommer paratyfoidfeber i Norge hovedsakelig blant yngre innvandrere fra Asia (særlig Pakistan) som har vært på besøk i tidligere hjemland og som importtilfeller hos turister. Paratyfoidfeber kan også opptre som innenlandssmitte, da vanligvis etter intrafamiliær smitteoverføring.

Smittemåte og smitteførende periode

Kontaktsmitte gjennom fekal-oral kontakt under uhygieniske forhold eller vehikkelsmitte gjennom kontaminerte næringsmidler. Sekundærtilfeller er ikke uvanlig, spesielt når barn er smittet. Infeksjon gir vanligvis bare en kortvarig bærertilstand over noen uker. Hos noen få vil bærertilstanden kunne vare utover 3 måneder, men en varighet utover 1 år er ytterst sjelden. Ved eventuell gjennomgått antibiotikabehandling vil bærertilstanden kunne forlenges. Svært lav smittedose.

Inkubasjonstid 

Svært varierende, vanligvis 1-2 uker.

Symptomer og forløp

Ofte bakteriemi med høy feber og andre symptomer som tretthet, hodepine, utslett, kvalme, forstoppelse eller diaré, bradykardi og hepatosplenomegali. Milde og asymptomatiske infeksjoner kan forekomme.

Diagnostikk

Agenspåvisning ved dyrkning fra blod tidlig i sykdomsforløpet, fra feces, evt. urin, etter en uke fra sykdomsdebut. Antistoffpåvisning (Widal test) med parsera kan støtte diagnosen, men testen er både lite sensitiv og spesifikk og brukes praktisk talt ikke lenger. Alle isolatene skal sendes Folkehelseinstituttet som har referansefunksjon til verifisering og eventuelle undersøkelser med henblikk på epidemiologiske markører. Alle isolater blir fagtypet, og et representativt utvalg stammer blir undersøkt for antibiotikaresistens.

Forekomst i Norge

Paratyfoidfeber har vært nominativt meldingspliktig i MSIS siden 1975.

I perioden 2014-2021 ble 83 % av de utenlandssmittede smittet i Asia. Vanligste smitteland i denne perioden var Pakistan (25 tilfeller), India (15) og Irak (12).

Behandling 

Antibiotikabehandling og symptomatisk behandling.

Paratyfoidfeber er i smittevernloven definert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer, dvs. pasienten skal ikke betale egenandel. Dette gjelder også ved undersøkelse som ledd i smitteoppsporing, men ikke ved rutinemessige undersøkelser. I tillegg dekker folketrygden utgifter til antiinfektive legemidler til behandling og til forebygging hos personer som etter en faglig vurdering antas å være i en særlig fare for å bli smittet i Norge (blåreseptforskriften § 4 punkt 2).

Forebyggende tiltak

Forebyggende tiltak ved utenlandsreiser til områder med dårlige hygieniske forhold (f.eks. ved ryggsekkturer) vil bl.a. være å:

• bruke bare vann som selges på flasker
• unngå ukokte grønnsaker og uvasket salat og frukt
• sørge for at hamburgere, kjøttkaker og annen farsemat er godt gjennomstekt eller gjennomkokt
• sørge for at andre kjøttprodukter er godt stekt på overflaten
• unngå upasteurisert melk og produkter laget av slik melk
• vaske hender etter toalettbesøk og før matlaging og måltider.

Det finnes ingen vaksine for paratyfoidfeber.

Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd

For smittede nøye håndvask etter toalettbesøk og før matlaging. Ved enkelttilfelle bør det foretas undersøkelse av andre familiemedlemmer eller andre nærkontakter med symptomer. Ved flere tilfeller med mistanke om innenlands felleskildeutbrudd oppklaring av utbrudd i samarbeid med det lokale Mattilsynet og ev. Folkehelseinstituttet. For håndtering av utbrudd: 

• Utbruddshåndboka

Kontroll og oppfølging

Personer som har fått påvist S. Paratyphi og er;

• personer som produserer, videreforedler, tilbereder eller serverer mat (inkl. ansatte i næringsmiddelvirksomhet, serveringssteder og ansatte i barnehager og institusjoner med slikt ansvar) og som kommer i direkte eller indirekte kontakt med næringsmidler som skal spises rå eller uten ytterligere oppvarming
• helsepersonell som har direkte kontakt (inkl. servering av mat) med pasienter som er særlig utsatt for infeksjonssykdommer eller for hvem infeksjoner vil kunne ha særlig alvorlige konsekvenser f.eks. premature barn, pasienter ved intensivavdeling o.l.

bør ikke utføre sitt ordinære arbeid mens de har symptomer og før det foreligger 3 negative avføringsprøver, tatt med minst 24 timers mellomrom. Første kontrollprøve bør tas tidligst 2-3 dager etter symptomfrihet, ev. etter avsluttet antibiotikakur, se Kontroll og oppfølging av pasienter med tarminfeksjoner.

Familiemedlemmer eller andre svært nære kontakter til en smittet person og som arbeider i ovennevnte yrker med spesiell risiko for smittespredning (uavhengig av egne symptomer) bør likeledes ekskluderes fra sin arbeidssituasjon så lenge indekspasienten har diaré og inntil det foreligger en negativ prøve.

For personer utenom disse yrkene anbefales 3 negative kontrollprøver, men de behøver ikke ekskluderes fra sitt arbeid. Personer som av ulike grunner vil ha problemer med å kunne ivareta en tilfredsstillende personlig hygiene bør ha 3 negative prøver.  

Barnehager

Barn i førskolealder som er i institusjoner (inkl. barnehager) bør holdes hjemme fra institusjonen til symptomfrihet og 3 negative kontrollprøver foreligger.

Tiltak i helseinstitusjoner

Basale smittevernrutiner. Kontaktsmitteregime dersom pasienten har ukontrollerbar diaré eller ikke kan ivareta sin personlige hygiene. Pasienten bør uansett ha eget toalett.

Meldings- og varslingsplikt for paratyfoidfeber

Meldingskriterier

Kriterier for melding er et klinisk forenlig tilfelle med epidemiologisk tilknytning, eller
laboratoriepåvisning av Salmonella paratyphi ved isolering.

Kliniske kriterier er vedvarende feber og minst ett av følgende symptomer: hodepine, bradykardi, tørrhoste, diaré, obstipasjon, magesmerter, utilpasshet.

Med epidemiologisk tilknytning menes at minst ett av følgende forhold ansees sannsynlig: overføring fra person til person, eksponering for en felles kilde eller eksponering for forurenset mat eller vann der S. paratyphi er påvist.

Varslingsplikt

Ikke varslingspliktig ved påvisning av enkelttilfeller.

Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved utbrudd eller ved mistanke om overføring via næringsmidler, se Varsling av smittsomme sykdommer.

Gresk: typhos (dis, omtåket), Daniel Salmon (1850-1914, USA).