Andesvirusinfeksjon – håndbok for helsepersonell
Publisert
Andesvirus er et hantavirus som vanligvis smitter ved kontakt med eller innånding av infiserte gnageres kroppsvæsker. Smitte kan gi alvorlig lunge- og hjertesykdom hos mennesker. Viruset finnes naturlig blant gnagere i Sør-Amerika (Chile og Argentina), men ikke i Europa.
Om andesvirus
Andesvirus er et ortohantavirus (et RNA-virus) i familien Hantaviridae (hantavirus) og orden Bunyavirales. Viruset forekommer primært i Sør-Amerika, og regnes blant de amerikanske, såkalte «New World»- hantavirusene. Andesviruset ble først oppdaget i det sørvestlige Argentina i 1995. Symptomene varierer fra relativt milde til svært alvorlige, med høy dødelighet.
Andesvirus' naturlige hovedreservoar er Oligoryzomys longicaudatus (langhalet pygmé-risrotte), en gnager i underfamilien Sigmodontinae. Arten finnes kun i Sør-Amerika. Disse dyrene blir ikke selv syke av viruset, men skiller det ut gjennom avføring, urin og spytt. De fleste smittetilfellene hos mennesker skyldes inhalasjon av aerosoler eller støvpartikler fra gnageres ekskrementer, men person til person-smitte forekommer også.
Epidemiologi
De naturlige gnagervertene til andesvirus finnes kun i Sør-Amerika, særlig i Argentina og Chile hvor viruset er endemisk i visse regioner. I 2025 var det en økning av hantavirusinfeksjoner i Amerika, og særlig i Sør-Amerika. Det ble meldt flest tilfeller fra Argentina, hvor andesviruset er vanligst (5). Det har tidligere vært enkelte utbrudd av andesvirus i Argentina hvor smitte fra person til person har vært dokumentert. I 1996 var det et utbrudd med 16 tilfeller i El Bolsón, mens i 2018–2019 var det et utbrudd i Epuyén, der med 34 bekreftede tilfeller, hvorav 11 dødsfall, knyttet til ett indekstilfelle.2 I 2026 er det et utbrudd med andesvirus på et cruiseskip med internasjonale passasjerer. Se informasjon fra Det europeiske smittevernbyrået (ECDC).
Smittemåte og smitteførende periode
Mennesker smittes vanligvis gjennom innånding av støvpartikler som inneholder gnagerekskrementer.
Person-til-person-smitte forekommer. Det krever vanligvis langvarig og nær kontakt og det er sannsynlig at smittevei er gjennom kontakt med kroppsvæsker (1,2). Andesvirus har blitt påvist i blod, spytt, nasopharynxsekret, urin og sæd (1). Det er hittil lite data om smittsomheten til viruset, men det ser ut til at personer er smittsomme i tidlig symptomatisk periode (prodromalfasen) hvor symptomene kan være uspesifikke med feber, hodepine og muskelsmerter (1,3,4).
Infeksiøs dose er ukjent.
Inkubasjonstid
Vanligvis 2–3 uker, men kan variere mellom 1 og 6 uker (3).
Symptomer og forløp
De første symptomene er tretthet, feber, diaré og smerter i de store muskelgruppene. Andre symptomer kan være hodepine, svimmelhet, frysninger, kvalme og oppkast. Senere kan man se hoste og pustevansker som følge av lungeødem (hantavirus pulmonary syndrome (HPS), eller hantavirus cardiopulmonary syndrome (HCPS)). Mortalitet i ulike utbrudd er rapportert til å ligge mellom 20–50 prosent (2), men avhenger trolig av flere faktorer som pasientens alder, underliggende sykdommer og tilgang på medisinsk støttebehandling.
Patofysiologi
HCPS er karakterisert ved lungebetennelse og påvirkning av hjerte kar-systemet. Viruset infiserer og replikerer i makrofager, dendrittiske celler og epitelceller. Infeksjon av epitelcellene i lungekapillærene og rekruttering av ulike immunceller til områdene fører til kraftig aktivering av immunsystemet og sterk økning i produksjonen av cytokiner (cytokinstorm). Dette fører til betydelig økt permeabilitet i epitelcellelaget, og lungene fylles med væske. Viruset infiserer også hjertet, noe som reduserer dets evne til å pumpe blod, med lavt blodtrykk som følge. Sykdomsutviklingen kan være rask, og døden kan inntreffe etter få timer eller dager fra sympotomdebut.
Diagnostikk
Diagnosen stilles vanligvis ved en kombinasjon av sykehistorie, reise- eller eksponeringsopplysninger, symptomer og laboratorieprøver. Det er viktig å opplyse om mulig kontakt med gnagere, opphold i områder der andesvirus finnes, eller nærkontakt med en person med mistenkt eller bekreftet andesvirusinfeksjon.
Prøvetaking bør primært vurderes hos personer med akutt febersykdom eller andre symptomer forenlig med hantavirusinfeksjon, kombinert med relevant reise-, eksponerings- eller kontaktanamnese. Testing av asymptomatiske nærkontakter anbefales ikke rutinemessig, men kan vurderes etter særskilt avtale med FHI, for eksempel som ledd i utbruddshåndtering eller strukturert oppfølging.
Andesvirus er definert som risikogruppe 3 og håndtering og forsendelse av prøver skal skje etter lokal risikovurdering og gjeldende regelverk. Viruset kan påvises ved nukleinsyreamplifiseringstester (PCR) og serologiske tester. FHI (beredskapslaboratoriet) har etablert og verifisert et kommersielt PCR-kit som kan oppdage alle amerikanske, såkalte “New World”-hantavirus, inkludert andesvirus. Laboratoriepåvisning skjer etter avtale med beredskapsvakten på Folkehelseinstituttet. Se Andesvirus (Metodebok, FHI).
Positive funn må inntil videre bekreftes ved det europeiske referanselaboratoriet ved Folkhälsomyndigheten i Sverige. Eventuell supplerende diagnostikk, inkludert serologi, utføres også der.
Negativ PCR utelukker ikke infeksjon dersom prøven er tatt tidlig eller sent i sykdomsforløpet, dersom prøvematerialet er lite egnet, eller dersom klinisk mistanke fortsatt er sterk. Ved fortsatt mistanke bør ny prøve og/eller supplerende diagnostikk vurderes i samråd med FHI. Forsendelse av klinisk prøve ved mistenkt andesvirusinfeksjon kan sendes som kategori B innad i Norge, men må sendes som kategori A mellom land i henhold til anbefaling fra EURL PH laboratoriet. Alternativt kan prøver inaktiveres før forsendelse.
Behandling
I all hovedsak symptomatisk og organstøttende behandling.
Det finnes ingen medikamentell behandling mot infeksjon med andesvirus, men det foregår utprøving av legemidler som ennå ikke er godkjent i Europa.
Forebyggende tiltak
Det finnes ingen vaksine mot andesvirus. Kontroll av gnagere i bebodde områder er den beste måten å redusere risikoen for infeksjon. Person til person-smitte kan forebygges ved håndhygiene og ved å unngå kontakt med smittede personer.
Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd
Tiltak i spesialisthelsetjenesten
Luftsmitteregime bør benyttes for alle klinisk mistenkte og bekreftede tilfeller med andesvirusinfeksjon. Helsepersonell bør bruke personlig verneutstyr i henhold til lokale retningslinjer, inkludert fuktbestandig smittefrakk med lange ermer og mansjetter, åndedrettsvern klasse FFP3, nitril- eller latekshansker, samt øyebeskyttelse. Ved transport bør pasienten om mulig ha på seg munnbind.
Aerosolgenererende prosedyrer krever ekstra forsiktighet. Tallet på personer som er til stede i rommet bør reduseres til et minimum, og alle som er til stede bør bruke øyebeskyttelse i tillegg til hansker, smittefrakk, hette og FFP3 åndedrettsvern. Se råd for aerosolgenererende prosedyrer i luftveiene.
Tiltak i primærhelsetjenesten
Ved mistanke om andesvirusinfeksjon hos pasient i primærhelsetjenesten, f.eks. legevakt, bør pasienten om mulig bruke munnbind og tas direkte inn på eget rom ved ankomst. Ved kortvarig pasientkontakt anbefales det å benytte hansker, kirurgisk munnbind (type IIR), øyebeskyttelse og smittefrakk. Ved prøvetaking, langvarig eller tett kontakt, aerosolgenererende prosedyrer eller hvis pasienten har uttalte symptomer, anbefales det å benytte åndedrettsvern fremfor munnbind.
Smittesporing
Ved tilfelle eller utbrudd av andesvirus bør smittesporing startes så snart som mulig. Nærkontakter er personer som har vært eksponert for et bekreftet eller sannsynlig tilfelle av andesvirus.
- Nærkontakter som klassifiseres som å ha høyere risiko for smitte:
Personer som har hatt direkte eller langvarig kontakt med en person med bekreftet eller sannsynlig andesvirus-infeksjon.
Personen bør gå i selv-karantene i 42 dager (6 uker) fra siste eksponering og unngå tett kontakt med andre i denne perioden og følge med daglig på utvikling av symptomer som feber, hodepine, kroppsverk, oppkast, diaré eller luftveissymptomer. Ved utvikling av symptomer bør den eksponerte personen isolere seg og kontakte lege/helsetjenesten per telefon. - Nærkontakter som klassifiseres som å ha lav risiko for smitte:
Personer som har hatt kortvarig, og ikke direkte kontakt, med en person med bekreftet eller sannsynlig andesvirus-infeksjon.
Personen bør følge med utvikling av symptomer som feber, hodepine, kroppsverk, oppkast, diaré eller luftveissymptomer i 42 dager (6 uker) fra siste eksponering. Ved utvikling av symptomer bør den eksponerte personen isolere seg og kontakte lege/helsetjenesten per telefon.
Rådene er i tråd med anbefalinger fra ECDC. For utfyllende informasjon se: Rapid Scientific Advice on the management of passengers - In the context of the Andes virus outbreak on the cruise ship MV Hondius (pdf, ECDC).
Meldings-og varslingsplikt
Nephropathia epidemicia og andre hantavirus, inkludert andesvirus er nominativt meldepliktig til MSIS. Kriterier for melding er laboratoriepåvisning av andesvirus:
- antistoff IgM eller IgG serokonvertering eller signifikant antistofføkning i serumpar
eller - Isolering av virus eller påvisning ved nukleinsyreundersøkelse.
Enkelttilfeller av hantavirus er vanligvis ikke varslingspliktig. Men andesvirus er varslingspliktig iht. IHR-forskriften. Ved mistanke om kobling til pågående utbrudd er det også varslingspliktig iht. MSIS-forskriften §3-3.
Lege, sykepleier, jordmor eller helsesykepleier som mistenker eller påviser et tilfelle av smittsom sykdom som kan ha betydning for internasjonal folkehelse, og som ikke allerede er varslet etter varslingsbestemmelsene i MSIS-forskriften, skal uten hinder av lovbestemt taushetsplikt umiddelbart varsle kommuneoverlegen. Dersom det ikke er mulig å få varslet kommuneoverlegen, skal Folkehelseinstituttet varsles direkte. Kommuneoverlegen skal varsle fylkesmannen og Folkehelseinstituttet. Folkehelseinstituttet varsles ved å ringe den døgnåpne Smittevernvakta, tlf. 21 07 63 48.