Tiltak ved utbrudd
Artikkel
|Oppdatert
I helseinstitusjoner (sykehus og kommunale heldøgns omsorgsplasser) er det viktig å tidlig oppdage smitte med ulike agens som kan medføre utbrudd. Ved tidlig identifisering av utbrudd, kan målrettede smitteverntiltak iverksettes for å begrense omfang av utbruddet.
Disse rådene gjelder for helseinstitusjoner som omfattes av forskrift om smittevern i helse- og omsorgstjenesten (lovdata.no).
Det skal foreligge skriftlige retningslinjer for oppklaring og begrensning av utbrudd i helseinstitusjonenes infeksjonskontrollprogram. Utbruddshåndtering skal også være en del av gjeldende lokalt og regionalt planverk for beredskap.
Hvordan håndtering av utbrudd i helsetjenesten organiseres, vil avhenge av lokale forhold:
- Håndtering av utbrudd i sykehus – sjekkliste med kritiske punkter (pdf)
- Håndtering av utbrudd i sykehjem – sjekkliste med kritiske punkter (pdf)
Utbruddsgruppe
I kommunale helseinstitusjoner bør det ved mistanke om utbrudd etableres en utbruddsgruppe.
I sykehus vil det som oftest være smittevernpersonell i dialog med ledelse og berørte avdelinger som vurderer behovet for en sentral utbruddsgruppe. Hvis smittevernlegen ikke leder utbruddsgruppen, skal smittevernlege kunne gi råd direkte til ledelsen som omtalt i § 2-3; Forskrift om smittevern i helse- og omsorgstjenesten (lovdata.no).
I kommunale helseinstitusjoner er det ledelsen som, i samarbeid sykehjems-/KAD-legen og ev. kommunelegen, har ansvar for etablering av en utbruddsgruppe og videre håndtering, i tråd med slik det er beskrevet i helseinstitusjonens infeksjonskontrollprogram. Personell med smittevernkompetanse, som smittevernkontakter, bør også inngå i denne gruppen.
Det bør være tydelig definert beskrivelse av ansvar, fullmakter og rapporteringslinjer for alle medlemmer av utbruddsgruppen og økonomiske aspekter knyttet til utbruddshåndtering. Leder for utbruddsgruppen bør ha avsatt tilstrekkelig tid til å kunne jobbe med utbruddet og ha fullmakt til å innføre nødvendige tiltak. Noen i utbruddsgruppen bør være kjent med fasilitetene og arbeidsflyt på enheter som er berørt av utbruddet.
Når utbruddet er bekreftet bør det, i tillegg til utbruddsgruppen, avsettes ressurser i form av personell til å drive med smittesporing og registrering. Erfaring tilsier at det bør brukes administrativt ansatte i kombinasjon med smittevernpersonell for ikke å ta ansatte ut av klinisk arbeid.
Registreringsverktøy
Helseinstitusjonen bør ha et registreringsverktøy som involverte i utbruddsarbeidet bør ha tilgang til, fortrinnsvis elektronisk registreringsverktøy som er tilgjengelig for de involverte og som kan brukes av flere samtidig. Dataene bør lagres på en sikker server.
Ledelsen må definere hvem som skal ha ansvaret for utbruddsregistreringsverktøyet og hvem som skal ha tilgang til dataene. Juridiske forhold knyttet til etablering av registreringsverktøy bør avklares med personvernombud lokalt.
Registreringsverktøyet vil kunne støtte helseinstitusjonen i oppfølgingsarbeidet av personer som er smittet og bidra til å skaffe oversikt. Ved å registrere informasjon knyttet til hvert tilfelle vil dette bidra til å lette kommunikasjonen mellom ulike aktører.
Tidlig identifisering
Tidlig identifisering av tilfeller blant pasienter/beboere eller ansatte er avgjørende for å begrense omfanget av et utbrudd.
Ansvarsforholdet mellom avdelingsledelse på involverte avdelinger, bedriftshelsetjeneste og smittevernpersonell bør være avklart med tanke på forhold som testing og oppfølging av ansatte.
Indekstilfelle er per definisjon den første personen med bekreftet sykdom med gjeldende agens som oppdages i et mulig utbrudd. Indekstilfellet utløser en ev. smitteoppsporing, men er ikke nødvendigvis den som startet utbruddet.
Tiltak som for eksempel smitteoppsporing, testing og isolering av pasienter/beboere bør iverksettes raskt etter at første tilfelle er bekreftet.
Smitteoppsporing
Smitteoppsporing er en prosess for å kartlegge (spore opp) og følge opp personer som har vært eksponert som kan ha smittet eller blitt smittet av et indekstilfelle. Forskrift om smittevern i helse- og omsorgstjenesten (lovdata.no) stiller krav om at det i institusjonens infeksjonskontrollprogram skal være et system for overvåking av infeksjoner i institusjonen og retningslinjer for oppklaring og begrensning av utbrudd av infeksjoner.
Omfang av smitteoppsporing vil avhenge av type mikroorganisme og smittevei. Behov for mer omfattende smitteoppsporing kan være aktuelt i enkelte typer avdelinger, spesielt i avdelinger med immunsvekkede pasienter.
Tiltak knyttet til pasienter/beboere
- Bør observeres for utvikling av symptomer.
- Bør testes ved symptomer. Avhengig av type agens kan det være luftveissymptomer, for eksempel ved influensa, RS-virus eller koronavirus, eller magetarmsymptomer, for eksempel ved norovirus.
- vær også oppmerksom på atypiske infeksjonssymptomer hos eldre som for eksempel diffuse smerter, søvnvansker, dehydrering, forvirring og uro.
- Bør også testes om asymptomatisk, som for eksempel ved MRSA smitteoppsporing i henhold til MRSA veileder.
Tiltak knyttet til ansatte
- Bør være oppmerksomme på symptomer. Avhengig av type agens kan det være luftveissymptomer, f.eks. ved influensa, RS-virus eller koronavirus, eller magetarmsymptomer, for eksempel ved norovirus.
- Holde seg hjemme når man er syk.
- Testes i visse situasjoner som for eksempel ved MRSA smitteoppsporing, i henhold til MRSA veileder.
- Når personlig beskyttelsesutstyr er benyttet korrekt ved kontakt med aktuell pasient/beboer, kan ekskludering i videre smitteoppsporing vurderes. Dette bør vurderes i forhold til agens, varighet av kontakt og lignende.
Det gjennomføres smitteoppsporing i sykehus i samråd med smittevernpersonell i sykehuset og i henhold til sykehusets rutiner. Det gjennomføres smitteoppsporing i kommunale helseinstitusjoner (sykehjem og KAD-plasser) i henhold til infeksjonskontrollprogrammets beskrevne rutiner.
Det er viktig å tilstrebe at alle eksponerte får informasjon om å være oppmerksom på utvikling av eventuelle symptomer.
- Flere runder med screening/testing kan være aktuelt ved utbrudd av resistente mikrober som for eksempel ESBL, VRE og så videre, ESBL-holdige gramnegative stavbakterier – smitteverntiltak i helseinstitusjoner.
- Håndtering av vankomycinresistente enterokokker (VRE) ved norske sykehus og sykehjem.
Basale smittevernrutiner og bruk av personlig beskyttelsesutstyr
Personlig beskyttelsesutstyr er et viktig smitteforebyggende tiltak i helse- og omsorgstjenesten. Personlig beskyttelsesutstyr benyttes som en beskyttelse for ansatte i situasjoner hvor det er økt risiko for å komme i kontakt med smittestoff, enten via kroppsvæsker eller forurensede gjenstander/væsker. I situasjoner med kjent eller mistenkt smitte med isoleringskrevende diagnoser bør ansatte i tillegg benytte beskyttelsesutstyr i henhold til anbefalinger for gjeldende isoleringsregime, som beskrevet i Isoleringsveilederen og i lokale prosedyrer.
Ved utbrudd av for eksempel luftveisinfeksjoner kan det være aktuelt å vurdere bruk av munnbind og øyebeskyttelse for alle ansatte til utbruddet er under kontroll.
Smitteisolering
Ved mistenkt eller kjent smitte med isoleringstrengende diagnoser bør pasienten/beboer isoleres i henhold til smitteregime frem til symptomene er avtagende. Ut fra agens bør isolering av mistenkt smittede pasienter/beboer vurderes, i påvente av prøvesvar. Ansatte som er syk holder seg hjemme til de er frisk.
Kohortisolering når isolering på enerom/isolat ikke er mulig
Unntaksvis kan det være aktuelt å isolere av flere pasienter med samme infeksjon på samme rom, ev. på flere rom i en avskjermet del av en sengeavdeling eller i en hel sengeavdeling.
Det er viktig å følge basale smittevernrutiner også ved kohortisolering, for å unngå å overføre smitte av andre agens enn det som forårsaker utbruddet. Dette gjelder f.eks. håndhygiene, skifte av hansker og annet personlig beskyttelsesutstyr etter urene prosedyrer og mellom kontakt med pasienter.
Ved kohortisolering i flersengsrom, er det viktig at det ikke er flere pasienter i rommet enn at de kan motta forsvarlig behandling. I tillegg til rådene om isolering ovenfor, må det ved kohortisolering:
- være tydelige grenser mellom rene og urene områder. Det kan benyttes avskjermete områder, kan midlertidige skiller (for eksempel plastvegger) settes opp.
- finnes desinfeksjonsrom/skyllerom (urent) og lagerrom (rent) nært isoleringsrom.
- bruk av personlig beskyttelsesutstyr i henhold til isoleringsregime og lokale rutiner.
- kun oppbevares utstyr som er strengt nødvendig i behandlingen i isoleringsrom. Øvrig utstyr bør lagres i tilstøtende lagerrom, fortrinnsvis i lukkede skap. Vurder lagerkapasitet og arealer for rent/sterilt gods, medikamenter, tekstiler, renholdsutstyr og medisinsk teknisk utstyr.
- urent gods bør fortrinnsvis lagres i eget avfallsrom, og transporteres i lukkede containere eller traller.
- vurderes behov for hyppigere renhold i kohortisolatet og ansvarfordeling mellom helse- og renholdspersonell mht. renhold, må avklares.
- tilberedes medikamenter i et skjermet område av isolatet.
Besøk
Besøkende og ledsagere bør informeres om utbruddet, slik at de kan vurdere behov for besøket opp mot risiko for smitte. I en uoversiktlig situasjon eller ved nye smittetilfeller blant pasienter/beboer og eventuelle ansatte , kan begrensning av besøk vurderes midlertidig.
Varsling
Ved utbrudd i sykehus skal lege varsle kommuneoverlegen og Folkehelseinstituttet med kopi til regionalt kompetansesenteret i smittevern i aktuell helseregion, jf. MSIS-forskriften.
Utbrudd i kommunale helseinstitusjoner varsles til kommunelegen. Kommunelegen skal, dersom mistanken ikke raskt kan avkreftes, varsle Folkehelseinstituttet. Utbrudd i helseinstitusjoner skal varsles til FHI gjennom utbruddsvarslingssystemet Vesuv.
Ved meldingspliktige sykdommer, skal i tillegg hvert tilfelle meldes til meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS):
Ved større utbrudd bør det vurderes om alle med personalansvar i berørte helseinstitusjoner bør varsles tidlig, slik at nødvendig samarbeid kan etableres for å sikre at det hurtig iverksettes en effektiv, koordinert innsats inkludert eventuell omdisponering av personell.
Ved varsling til aktuelle etater og samarbeidspartnere, bør det vurderes om det er behov for faste møtearenaer for å følge opp informasjonsutveksling.
Kommunikasjon
Leder av utbruddsgruppen bør ha ansvaret for kommunikasjon sammen med ledelse i gjeldende helseinstitusjon og kommuneleger i berørte kommuner med hensyn til oppfølging av pasienter/beboere og ev. ansatte.
Det bør i tillegg defineres hvem som skal ha ansvaret for kommunikasjon eksternt til media.
Oppfølging av ansatte
En utbruddssituasjon kan i noen tilfeller være en psykisk belastning for de involverte. Helsepersonell som er involvert i utbrudd kan omfattes av testing som kan kreve oppfølging med sykmelding o.l. Det anbefales at helseinstitusjoner har systemer og rutiner for oppfølging opp ansatte ved krevende utbrudd.