Evidence-Informed Health Policy: Using Research to Make Health Systems Healthier
Rapport
|Oppdatert
Dette prosjektet er bestilt av Verdens helseorganisasjons rådgivende komité for helseforskning (WHO Advisory Committee on Health Research). Vi søkte å informere det videre arbeidet med å beskrive suksesser eller nytenking når det gjelder støtte til bruk av forskningsbasert kunnskap i utviklingen av kliniske retningslinjer, medisinske metodevurderinger eller helsepolitikk. Det gjorde vi ved å velge ut organisasjoner rundt i verden, og særlig i lav- og middelinntektsland, som har slike erfaringer.
Last ned
Hovedbudskap
De sju anbefalingene for den som skal etablere og administrere en organisasjon som skal lage retningslinjer for kliniske praksis, medisinske metodevurderinger eller organisasjoner som støtter bruk av kunnskapsoppsummeringer i utviklingen av helsepolitikk, inkluderer:
1. Samarbeid med andre organisasjoner.
2. Lag sterke bånd til dem som lager faglige retningslinjer, og få med interessentene i arbeidet
3. Vær uavhengig og håndter interessekonflikter mellom deltakerne
4. Sørg for kapasitet hos dem som jobber i organisasjonen
5. Bruk gode metoder og vær åpen i arbeidet
6. Start i det små, ha et klart publikum og omfang, og ta opp viktige spørsmål
7. Vær oppmerksom på gjennomføringshensyn selv om det ikke er en del av bestillingen
Implikasjoner av disse funnene for WHO og andre internasjonale organisasjoner:
1. Støtt samarbeid mellom organisasjonene
2. Støtt tiltak for lokal tilpasning
3. Mobiliser støtte
4. Skap globale fellesgoder
Sammendrag
Bakgrunn
Det har foregått en debatt de siste åra om hvordan FNs tusenårsmål og andre nasjonale helsemål skal nås i lav- og middelinntektsland.
Verdens helseorganisasjon har behandlet spørsmålet i flere toppmøter. Helseforsamlingen i mai 2005 støttet en oppfordring om å lage ordninger som støtter forskningsbasert kunnskap i retningslinjer og praksis.
Dette prosjektet er bestilt av Verdens helseorganisasjons rådgivende komité for helseforskning (WHO Advisory Committee on Health Research).
Vi søkte å informere det videre arbeidet med å beskrive suksesser eller nytenking når det gjelder støtte til bruk av forskningsbasert kunnskap i utviklingen av kliniske retningslinjer, medisinske metodevurderinger eller helsepolitikk. Det gjorde vi ved å velge ut organisasjoner rundt i verden, og særlig i lav- og middelinntektsland, som har slike erfaringer.
Metode
Vi samlet en referansegruppe for prosjektet som gav tilbakemelding på vår tilnærming og materialet, og vi gjennomførte prosjektet i tre faser:
1. spørreundersøkelse
2. telefonintervjuer
3. beskrivelse av eksempler
For fase to og tre fokuserte vi på formålstjenlige utvalg av foregående fase. Vi trakk veksler på mange personer og organisasjoner over hele verden for å skape en liste av organisasjoner å undersøke.
Vi modifiserte et spørreskjema som opprinnelig kom fra et annet forskersamarbeid (AGREE collaboration), tilpasset en versjon av spørreskjemaet til bruk i organisasjoner som lager faglige retningslinjer og medisinske metodevurderinger, og et annet for organisasjoner som støtter bruk av oppsummert forskning i utviklingen av helsepolitikk. Vi laget pilot av begge utgaver av spørreskjemaet og lagde et lite antall endelige modifikasjoner i begge versjoner av spørreskjemaet.
Vi sendte spørreskjemaet med e-post til 176 organisasjoner, og de som ikke svarte, fulgte vi periodevis opp med e-post og telefon. Deretter gjorde vi et formålstjenlig utvalg på 25 organisasjoner blant dem som svarte på spørreundersøkelsen. Vi utviklet og piloterte et intervjuskjema og gjennomførte telefonintervju med direktøren for hver organisasjon.
Blant de 25 gjorde vi et formålstjenlig utvalg av åtte eksempler på en eller flere organisasjoner som hadde klart å bygge bro mellom forskerne og forvalterne - de som lager faglige retningslinjer.
Vi utviklet og laget pilot av et eksempel på en datainnsamlingsprotokoll og gjennomførte besøk på stedet for hvert eksempel. Faktainnsamlingen inkluderte intervjuer med 51 nøkkelinformanter og en oversikt over offentlig tilgjengelige dokumenter. Vi gjennomførte enkel, beskrivende statistikk hentet ut av dataene fra spørreundersøkelsen, og vi analyserte de skriftlige svarene, telefonintervjuene, de personlige intervjuene og dokumentene ved hjelp av komparativ analysemetode. Vi produserte en videodokumentar for hvert eksempel.
Resultater
De sju anbefalingene som kom ut av telefonintervjuene lot seg meget lett ordne i hovedfunn og implikasjoner for andre organisasjoner.
1. Samarbeid med andre organisasjoner.
Dette rådet ble forsterket av funn fra mer enn halvparten av organisasjonene som rapporterte.
2. Lag sterke bånd til dem som lager faglige retningslinjer (forvaltere), og få med interessentene i arbeidet.
Her oppstår en annen utfordring, nemlig behovet for å håndtere interessekonflikter som kan dukke opp i enhver kontakt mellom forskere og policymakere.
3. Vær uavhengig og håndter interessekonflikter mellom deltakerne.
Uavhengighet var det som oftest ble nevnt som en styrke i spørreundersøkelsen, samtidig som gjennomgangen av eksempler viste at nærværet av interessekonflikter ofte ble nevnt som en av to svakheter ved organiseringen av arbeidet.
4 . Sørg for kapasitet hos dem som jobber i organisasjonen
Intervjurunden avdekket at de fleste organisasjonene bare har få fulltidsmedarbeidere.
Bygg kapasitet og hold på kompetente medarbeidere og eksterne samarbeidspartnere, var et råd som ofte kom opp i gjennomgangen av eksempler.
5. Bruk gode metoder og vær åpen i arbeidet.
Kunnskapsbasert metode var det som oftest ble nevnt i intervjuene. Men bare få organisasjoner tok inn rettferdighetsbetraktninger eller hadde etablert prosedyrer for å håndtere interessekonflikter. Systematiske kunnskapsoppsummeringer blir nevnt som styrke i eksemplene, samtidig som det store tidsforbruket trekker ned.
6. Start i det små, ha et klart publikum og omfang, og ta opp viktige spørsmål.
I undersøkelsene var mangel på ressurser i organisasjonen et gjennomgående tema.
Samtidig ble arbeidsintensive og tidkrevende metoder oftest nevnt som en svakhet.
7. Vær oppmerksom på gjennomføringshensyn selv om det ikke er en del av bestillingen
Intervjuene og eksemplene viser at for få bruker tid på korte oppsummeringer med praktisk tilsnitt når de lager en rapport, og at det mangler strategier for å formidle, gjennomføre og overvåke og evaluere virkningen.
Implikasjoner av disse funnene for WHO og andre internasjonale organisasjoner
1. Støtt samarbeid mellom organisasjonene
Samarbeid forebygger dobbeltarbeid og stimulerer til innsats.
2. Støtt tiltak for lokal tilpasning
WHO bør engasjere seg i eller støtte prosesser for at global kunnskap blir tilpasset en lokal kontekst.
3. Mobiliser støtte
WHO bør spille en rolle i å mobilisere regjeringsstøtte og/eller økonomiske ressurser og deltakere både fra forvaltning og forskning.
4. Skap globale fellesgoder
WHO bør spille en rolle i å skape kunnskapsrelaterte allmennyttige tjenester, også utvikling av metoder og kunnskapsoppsummeringer
Konklusjoner
En kunnskapsbasert tilnærming blir ansett som hovedstyrken ved måten organisasjonene fører arbeidet sitt på, mens tidsbruken ved denne tilnærmingsmåten er hovedsvakheten.
Kontakten mellom forskere og forvaltning blir sett som høyst ønskelig, men det er liten oppmerksomhet om hvordan mulige spenninger kan oppstå og hvordan disse kan håndteres og løses. Mangelen på ressurser, både penger og folk, utgjør en utfordring i mange organisasjoner.
Interessekonflikter blir sett på som en kritisk faktor, og frihet fra økonomiske bindinger til industrien blir ansett som et høyt ønsket mål og en vesentlig styrke hvis oppnådd.
Flerfaglige team og internasjonale nettverk blir sett på som svært ønskelig, og det er et sterkt opplevd behov for samordning på et internasjonalt plan for å unngå doble prosesser.
Lite innsats blir satt inn på formidling og gjennomføringsaktiviteter sett i forhold til ressursene brukt på å samle inn, sette sammen og lage kunnskapsbasert materiale. Ubetydelig innsats blir satt inn på å kommunisere kunnskapen til et større publikum via massemedia og videre ut enn til interessentgruppene.
DISKUSJON
Studien har seks hovedstyrker:
1. Vi undersøkte synspunktene og erfaringene til dem som er vant med tre typer organisasjoner som støtter kunnskapsbasert retningslinjearbeid, både organisasjoner som jobber med retningslinjer for klinisk praksis (CPG), organisasjoner som jobber med medisinske metodevurderinger (HTA) og organisasjoner som jobber med helsepolitikk
der de trekker inn kunnskapsoppsummeringer (GSU).
2. Vi oppnådde både bredde og dybde i vår gjennomgang av deres betraktninger og erfaringer; bredde gjennom spørreundersøkelser og dybde gjennom telefonintervjuer med direktørene, og deretter eksempelbeskrivelser som både kunne trekke på intervjuer med stab, forsvarere og kritikere, og på dokumentanalyse.
3. Vi hadde nytte av diverse regionale prosjektreferansegrupper for å sikre at utkastet til protokoll, populasjonsutvalget, spørreskjemaet, intervjuskjemaet og protokollen for datainnsamling fra eksemplene passet til formålet.
4. Vi tilpasset et mye brukt spørreskjema og oppnådde en høy svarprosent på undersøkelsen (86 %)
5. Vi brukte eksplisitte utvalgskriterier for å identifisere spesielt suksessfulle eller nyskapende grupper for mer utdypende studier gjennom telefonintervjuer og eksempelbeskrivelser. Ingen organisasjon avslo å delta i telefonintervjuene, og bare én person avslo å delta i intervjuene på stedet.
6. Vi brukte en mengde varierte uavhengige utsjekkinger av troverdigheten av våre tematiske analyser av de skriftlige svarene på spørreundersøkelsen og telefonintervjuene og dataene fra studiene av eksemplene.
Studien hadde to hovedsvakheter:
1. Til tross for betydelig innsats for å identifisere organisasjoner i lav- og middelinntektsland, kom over halvparten (54 %) av organisasjonene vi undersøkte, fra høyinntektsland.
2. Til tross for anstrengelser for å stille spørsmålene på en nøytral måte, kan mange organisasjoner ha blitt motivert til å fortelle oss hva de må ha trodd at vi ønsket å høre (det vil si at det kan ha vært en skjevhet i retning det sosialt ønskelige i svarene deres).