Kontaktpersonen, Jon Helgeland, kan nås på disse mobilnumrene:
915 82 585 og 464 00 443

Publikum og pasienter bør ha tilgang til god kunnskap om helsetjenestens kvalitet. Gode kvalitetsmålinger er også avgjørende for at fagmiljøene, virksomhetsledelse og helsemyndigheter får informasjon om hva helsetjenesten yter og for å identifisere områder for forbedring og hva man eventuelt kan oppnå med økt ressursinnsats.

En indikator beregnes rutinemessig for de enhetene som skal vurderes og som regel sammenliknes: regionale helseforetak, helseforetak, sykehus, legepraksiser eller forskjellige lands helsetjenester. Ved hjelp av slike måleverktøy kan man identifisere forhold og områder som bør studeres nærmere, når det gjelder årsaks­sammen­henger og muligheter for forbedring.

OECD sammenligner Norge med andre land på en del indikatorer, blant annet dødelighet etter hjerteinfarkt og hjerneslag. I disse sammenligningene kommer Norge ut blant de beste OECD-landene. Dette gir et nyttig perspektiv på de nasjonale målingene.

Overlevelse etter sykehusopphold som kvalitetsindikator

Publisering av overlevelses- eller dødelighetsrater etter innleggelse i sykehus er ikke nytt. Allerede fra midten av 1800-tallet var Florence Nightingale i England, og noe senere Ernest Codman i USA, sterke pådrivere for å rapportere og sammenligne data for sykehusvis dødelighet etter ulike kirurgiske inngrep og tilstander. I de senere årene har det vært økende interesse for bruk av sykehusdødelighet som kvalitets­indikator. Dødelighets- eller overlevelsestall for ulike sykdomsgrupper eller total­overlevelse inngår nå i alle større nasjonale kvalitetsindikatorsystemer, herunder Storbritannia, Canada, USA, Nederland, Sverige og Australia. Slik statistikk kan bidra til å sette søkelyset på virksomheter med lavere overlevelsesrater enn forventet, og bidra til at sykehusenes styrer og administrative og kliniske ledere følger opp det som kan være underliggende systematiske kvalitetsproblemer.

Overlevelse etter en fast tidsperiode etter innleggelse (uansett om pasienten er i sykehuset eller ikke) er ansett som det beste målet. I Norge er tidsperioden satt til 30 dager, i tråd med inter­nasjonal praksis. Vi har også valgt å rapportere den estimerte overlevelses­sannsynligheten som et absolutt tall. Dette står i motsetning til de systemene der dødelighet eller relativ dødelighet er brukt. Begrunnelsen for vårt valg er at vi anser at overlevelsessannsynligheten gir et bedre overordnet bilde av resultatet av behandlingen, og derfor er bedre egnet som en rutinemessig rapportert kvalitetsindikator.

Reinnleggelse etter sykehusopphold som kvalitetsindikator

Reinnleggelser har vært benyttet som kvalitetsindikator i flere land, inkludert Danmark og Sverige. Variasjonen i måten indikatoren beregnes på er stor, dels på grunn av forskjeller i datagrunnlaget, beregningsmetoder og formål om hva som ønskes belyst. Det finnes imidlertid en internasjonal konvensjon på området: Enhver etterfølgende akutt innleggelse som finner sted innenfor 30 dager etter utskrivelse betraktes som en reinnleggelse.

Utgangspunktet for beregningene i dette notatet er hentet fra et indikatorprosjekt gjennomført av Sundhedsstyrelsen i Danmark, hvor reinnleggelser hos pasienter 67 år og eldre innenfor 11 diagnosegrupper ble beregnet. Diagnosegruppene er avgrensede sammenstillinger av klinisk nært beslektede diagnoser. Kriteriene som ble lagt til grunn for å definere relevante diagnosegrupper var 1) alvorlighetsgrad, 2) reinnleggelser relativt hyppig for diagnosegruppen og 3) relativ entydig kodemessig avgrensning.

Tabell 1 inneholder deskriptiv statistikk for datamaterialet som er brukt i analysene.

Analysen viser at en rekke sykehus/foretak avviker fra referansen, både i retning av bedre (dvs. høyere) og dårligere (dvs. lavere) overlevelse hhv. reinnleggelse.

Indikatorene er beregnet på sykehus-, HF- og RHF-nivå. For enkelte foretak har det ikke vært mulig å avgjøre hvilke sykehus pasientene har vært innlagt ved. Disse foretakene er derfor betraktet som en enhet i sammenligning mellom sykehus.

Enkelte mindre sykehus som var med i rapporteringen for 2010–2011 er ekskludert fra analysen pga. for få tilfeller i perioden.

Den statistiske usikkerheten i de estimerte sannsynlighetene for overlevelse eller reinnleggelse er forholdsvis stor, spesielt for mindre sykehus. Den viktigste bruken av indikatorene er å avgjøre om en enhet er signifikant bedre eller dårligere enn gjennomsnittet.

Det er påvist signifikante forskjeller i viktige kvalitetsindikatorer, på sykehus-, helseforetaks- og regionnivå. Variasjonsbredden i overlevelse er størst for hjerteinfarkt og hjerneslag, med hhv. ti og seks prosentenheter. Forskjellene mellom regionene er imidlertid små, av størrelsesorden én prosentenhet (se Vedlegg 2).

Sammenlignet med resultatene for perioden 2009–2011, er det sykehus som da var signifikant dårligere enn gjennomsnittet, men ikke er det for den siste perioden. En mulig årsak er at utvalget av sykehus er noe snevrere for den siste perioden, eller at noen sykehus er slått sammen i analysen. Resultatene kan også tolkes som et resultat av målrettet kvalitetsforbedring.

For reinnleggelser varier sannsynligheten mellom 12 % og 20 % på sykehusnivå.