Systematisk oversikt
Effekt av kirurgisk behandling for personer med temporomandibulær dysfunksjon
Systematisk oversikt
|Oppdatert
Temporomandibulær dysfunksjon (TMD) er en fellesbetegnelse på en gruppe av tilstander som involverer kjeveleddet, kjeveleddsmuskulaturen og de omkringliggende strukturene. I denne systematiske oversikten oppsummerer vi forskning på effekt av kirurgisk behandling (artrosentese, artroskopi og åpen kirurgi) sammenliknet med ikke-kirurgisk behandling for å redusere smerte og bedre funksjonen i kjeveleddet hos personer med TMD.
Hovedbudskap
Bakgrunn
Temporomandibulær dysfunksjon (TMD) er en fellesbetegnelse på en gruppe av tilstander som involverer kjeveleddet, kjeveleddsmuskulaturen og de omkringliggende strukturene. Mange personer har symptomer på TMD. Disse går oftest over av seg selv etter en tid. Hos noen blir smertene og plagene så alvorlige og langvarige at det fører til betydelige begrensninger i både matinntak og taleevne. I slike tilfeller er behandling påkrevet.
I denne systematiske oversikten oppsummerer vi forskning på effekt av kirurgisk behandling (artrosentese, artroskopi og åpen kirurgi) sammenliknet med ikke-kirurgisk behandling for å redusere smerte og bedre funksjonen i kjeveleddet hos personer med TMD. Funnene baserer seg på resultater fra fem randomiserte kontrollerte studier og ni kontrollerte kohortstudier, med til sammen 899 deltakere (85 % kvinner).
Hovedfunn
- Forskjellene i effekt på smerte og gapeevne mellom kirurgiske og ikke-kirurgiske behandlingsmetoder er små og sannsynligvis ikke klinisk relevante.
- Artrosentese og åpen kirurgi kan muligens ha noe bedre effekt på smerte enn ikke-kirurgisk behandling.
- Artroskopi ser ikke ut til å ha bedre effekt på smerte og har muligens noe dårligere effekt på gapeevne enn ikke-kirurgisk behandling.
- Dokumentasjonen er av lav eller svært lav kvalitet for alle sammenlikningene, og det er vanskelig å konkludere. Vi har derfor liten tillit til resultatene.
Sammendrag
Bakgrunn
På oppdrag fra Helsedirektoratet oppsummerer vi i denne systematiske oversikten tilgjengelig forskning om effekt av kirurgisk behandling sammenliknet med ikke-kirurgisk behandling for å redusere smerte og bedre funksjonsevnen i kjeveleddet hos personer med temporomandibulær dysfunksjon. Vi har kun inkludert studier som har sammenliknet kirurgisk behandling med ikke-kirurgisk behandling eller ingen behandling. Studier som kun sammenlikner ulike kirurgiske metoder er ikke inkludert.
Temporomandibulær dysfunksjon (temporomandibular disorder; TMD) eller kjeveleddsdysfunksjon, er en fellesbetegnelse på en gruppe tilstander som involverer kjeveleddsmuskulaturen og de omkringliggende strukturene i kjeveleddet (temporomandibulærleddet). Symptomer og tegn på TMD, som muskel- og/eller kjeveleddsmerte, ømhet i tyggemuskulaturen og kjeveleddslyder, forekommer forholdsvis ofte i befolkningen, men symptomene går som regel over av seg selv etter en tid. Hos noen personer kan smertene og plagene bli så store og langvarige at det fører til betydelige funksjonsbegrensninger, blant annet i matinntak og taleevne. I slike tilfeller må behandling iverksettes. I mange tilfeller benyttes kirurgisk behandling. Det kan være åpen kirurgi, som for eksempel diskektomi eller artroplastikk, hvor den artikulære kjeveleddsdiskusen hhv. fjernes eller repareres og reponeres, eller lukket kirurgi, som artroskopi og artrosentese, hvor det øvre kjeveleddskammeret gjennomskylles, hhv. med og uten optisk inspeksjon av leddet. Effekten av kirurgisk behandling sammenliknet med ikke-kirurgisk behandling for personer med TMD er imidlertid usikker.
Metode
Vi søkte systematisk etter litteratur i Cochrane Central, EMBASE, ISI Web of knowledge, MEDLINE og PubMED, til og med 14. mai 2012. Følgende inklusjonskriterier (PICOS) er benyttet: (P) Personer med alvorlig TMD, (I) kirurgisk behandling, (C) sammenlikning med ikke-kirurgisk behandling, (O) effektmål på smerte og kjeveleddsfunksjon, og (S) benyttet følgende studiedesign: randomisert kontrollert studie (RCT), kvasirandomisert studie, kohortstudie eller kasus-kontrollstudie.
Utvelgelsen av litteratur skjedde først på basis av tittel og sammendrag av de artiklene som søkene identifiserte med tanke på relevans i henhold til seleksjonskriteriene. Inkluderte artikler ble innhentet i fulltekst og på ny vurdert opp mot inklusjonskriteriene. Vi vurderte risiko for systematiske feil/skjevheter (risk of bias) for hver av de inkluderte studiene ved hjelp av sjekkliste, og kategoriserte disse som høy, uklar eller lav. Utvelgelse og vurderinger ble gjort av tre prosjektmedarbeidere uavhengig av hverandre.
I analysene (deskriptiv, ikke-kvantitativ syntese, eller kvantitativ syntese hvor effektestimatene er kombinert i en meta-analyse) har vi oppsummert resultatene av sammenlikningene mellom kirurgisk- og ikke-kirurgisk behandling etter type kirurgisk intervensjon (artrosentese, artroskopi og åpen kirurgi) for hvert av utfallsmålene smerte og gapeevne. Dette er gjort separat for randomiserte kontrollerte studier og kohortstudier. Kvaliteten på den samlede dokumentasjonen for hvert utfall ble vurdert med GRADE.
Resultat
Vi fant 1391 referanser i søket etter enkeltstudier, hvorav 44 ble lest i fulltekst. Av disse inkluderte vi 14 studier; fire randomiserte kontrollerte studier, en kvasirandomisert studie, seks prospektive kontrollerte kohortstudier, og tre retrospektive kontrollerte kohortstudier. Studiene var publisert i tidsrommet 1991 – 2009, og omfattet til sammen 899 deltakere (85 % kvinner), med en gjennomsnittsalder på 33 år, varierende fra 11-73 år. Deltakerne var diagnostisert med intraartikulære TMD-tilstander (diskusforskyvning med eller uten tilbakegang) og/eller degenerative kjeveleddsforandringer (artrose). De kirurgiske intervensjonene omfattet i hovedsak artrosentese, artroskopi og åpen kirurgi, mens stabiliseringsskinneterapi var den vanligste ikke-kirurgiske behandlingsformen. Den metodiske kvaliteten på studiene var lav, med unntak av én studie som var av høy kvalitet, slik at 13 av de 14 inkluderte studiene er beheftet med høy risiko for skjevheter/feil i effektestimatene.
Resultatene viste en effekt på både smerte og gapeevne i favør av artrosentese sammenliknet med ikke-kirurgisk behandling. For artroskopi var det ingen statistisk signifikante forskjeller i effekt på smerte sammenliknet med ikke-kirurgisk behandling, mens det for gapeevne var en statistisk signifikant forskjell i favør av ikke-kirurgisk behandling. For åpen kirurgi viste resultatene fra to RCT-studier en statistisk signifikant effekt på smerte sammenliknet med ikke-kirurgisk behandling. For gapeevne viste én svært liten studie forskjell i favør av ikke-kirurgisk behandling sammenliknet med åpen kirurgi, mens én kohortstudie ikke fant signifikant forskjeller.
Dokumentasjonen består av få studier med få deltakere, og studier som er beheftet med høy risiko for systematiske skjevheter/feil i effektestimatene. Vi har derfor begrenset tillit til disse resultatene.
Diskusjon
Den samlede forskjellen mellom gruppene i effekt på smerte er svært liten og er neppe klinisk signifikant. Analysene fra en randomisert studie viste imidlertid effekt i favør av artrosentese sammenliknet med ikke-kirurgisk behandling. Men funnet må tolkes med forsiktighet siden det er basert på kun én studie, som i tillegg hadde et kvasirandomisert design. Funnene støttes imidlertid av kohortstudiene, hvor det også var en trend til at artrosentese hadde bedre effekt enn ikke-kirurgisk behandling. Det kan derfor ikke utelukkes at det er en større effekt for artrosentese enn for ikke-kirurgisk behandling. Også for gapeevne viste resultatene at den samlede forskjellen i effekt mellom kirurgisk- og ikke-kirurgisk behandling er svært liten og sannsynligvis heller ikke klinisk relevant. Som for smerte, er det også for gapeevne en trend til at artrosentese kan se ut til å ha bedre effekt enn ikke-kirurgisk behandling. Dette må tolkes med forsiktighet siden funnene er basert på studier med lav eller svært lav kvalitet.
Konklusjon
Oppsummerte resultater fra denne systematiske oversikten indikerer:
- At forskjellene i effekt på smerte og gapeevne mellom kirurgiske behandlingsmetoder og ikke-kirurgiske behandlingsmetoder er små og sannsynligvis ikke klinisk relevante.
- At artrosentese muligens kan ha noe bedre effekt på smerte og gapeevne enn ikke-kirurgisk behandling, men dokumentasjonen er av lav eller svært lav kvalitet, og det er vanskelig å konkludere.
- At artroskopi ikke har bedre effekt på smerte og muligens noe dårligere effekt på gapeevne enn ikke-kirurgisk behandling, men dokumentasjonen er av lav eller svært lav kvalitet, og det er vanskelig å konkludere.
- At åpen kirurgi muligens kan ha noe bedre effekt på smerte, men usikker effekt på gapeevne, sammenliknet med ikke-kirurgisk behandling, men dokumentasjonen er av lav eller svært lav kvalitet, og det er vanskelig å konkludere.
Resultatene synliggjør at det er behov for flere randomiserte kontrollerte studier av høy kvalitet for å kunne konkludere sikkert om effekt av kirurgisk behandling sammenliknet med ikke-kirurgisk behandling for personer med temporomandibulær dysfunksjon. Det er sannsynlig at ny forskning vil påvirke vår tillit til resultatene.