Hopp til innhold

Få varsel ved oppdateringer av «Vurdering av elementer som kan inngå i et nasjonalt kvalitetssystem for primærhelsetjenesten»

Hvor ofte ønsker du å motta varsler fra fhi.no? (Gjelder alle dine varsler)
Ønsker du også varsler om:

E-postadressen du registrerer her vil kun bli brukt til å sende ut nyhetsvarsler du har bedt om. Du kan når som helst avslutte dine varsler og slette din e-post adresse ved å følge lenken i varslene du mottar.
Les mer om personvern på fhi.no

Du har meldt deg på nyhetsvarsel for:

  • Vurdering av elementer som kan inngå i et nasjonalt kvalitetssystem for primærhelsetjenesten

Forskningskartlegging

Vurdering av elementer som kan inngå i et nasjonalt kvalitetssystem for primærhelsetjenesten

Publisert Oppdatert

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten fikk i oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet via Helsedirektoratet å vurdere og anbefale elementer som kunne inngå i et nasjonalt kvalitetssystem for primærhelsetjenesten.

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten fikk i oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet via Helsedirektoratet å vurdere og anbefale elementer som kunne inngå i et nasjonalt kvalitetssystem for primærhelsetjenesten.


Om publikasjonen

  • Utgitt: 2010
  • Forfattere: Lindahl AK, Bakke T.
  • ISSN elektronisk: 1890-1298
  • ISBN elektronisk: 978-82-8121-369-2

Hovedbudskap

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten fikk i oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet via Helsedirektoratet å vurdere og anbefale elementer som kunne inngå i et  nasjonalt kvalitetssystem for primærhelsetjenesten.  Følgende er hovedanbefalinger fra rapporten:

  • Målet med et nasjonalt kvalitetssystem bør være dokumentasjon og synliggjøring av kvalitet, læring og kvalitetsforbedring på en koordinert måte, i de fire definerte nivåer i kommunehelsetjenesten: Bruker/utøver-nivået, enhetsnivået, det kommunale/fylkeskommunale nivået og det nasjonale nivået.
  • For at et nasjonalt kvalitetssystem i størst mulig grad skal kunne bidra til kvalitetsforbedring, bør en velge partnerskapsmodellen, med involvering av brukere og sentrale aktører, som grunnprinsippet for utvikling og implementering. 
  • Pasientene må få tilgjengelig og forståelig informasjon om kvalitet, de må i større grad enn i dag gis mulighet til å etterspørre kvalitet og sikkerhet og bidra til kvalitetsutvikling av tjenestene.
  • Kvalitet på tjenestene må måles og synliggjøres på en måte som er nyttig for brukerne og for utøvernes egen kvalitetsforbedring.
  • Utvikling av nasjonale kvalitetsindikatorer i alle delene av primærhelsetjenesten synes som et sentralt element i et nasjonalt kvalitetssystem
  • Manglende IKT tilgjengelighet, koordinering og manglende IKT funksjonalitet i forhold til å innhente data er en hovedhindring for å dokumentere kvalitet.
  • For at sammenlikning av måltall for kvalitet (benchmarking) skal bidra til kvalitetsforbedring, må det settes i gang målrettede prosesser i den enkelte tjeneste. Dette arbeidet kan tilpasses særlige utfordringer lokalt, men kan også gjennomføres som regionale eller nasjonale satsninger.
  • Ansvarlige ledere på nasjonalt og kommunalt nivå, og lederne av de enkelte tjenestene, må etterspørre og kunne dokumentere kvalitet i større grad enn i dag.
  • En årlig kvalitetsrapport fra deltjenester og kommuner, kan være et virkemiddel for å få større lederfokus på kvalitet, samt få kunnskap om kvaliteten.
  • Kompetanse står sentralt i å sikre og utvikle kvalitet i primærhelsetjenesten. Både fagkompetanse og kvalitetsforbedringskompetanse trengs. Forbedringskompetanse bør i større grad enn i dag legges inn i grunn-, videre- og etterutdanninger for helsepersonell.
  • Det er behov for mer forskningsbasert kunnskap om kvalitetsforbedring i primærhelsetjenesten. Prosjekter som inngangsettes, inklusive et nasjonalt kvalitetssystem, må systematisk evalueres.
  • For å gi kraft og retning i arbeidet, foreslås det å etablere en egen enhet med ansvar for utvikling og implementering av systemet. Enheten må koordinere de mange og til dels fragmenterte ordningene som finnes i dag, og etablere teknisk støtte og prosesstøtte til det lokale forbedringsarbeidet. Arbeidet bør i stor grad bygge på initiativer som allerede er igangsatt, og hovedfokuset bør være læring og kvalitetsforbedring.
  • Lovfesting av kvalitetsforbedringsarbeid for de kommunale helse- og omsorgstjenester kan være et godt hjelpemiddel for å få til en økt og koordinert satsning på kvalitet

Sammendrag

Bakgrunn

Commonwealth Fund-undersøkelsen fra 2008 viste at vi i Norge har begrenset kunnskap om kvaliteten og kvalitetsarbeidet som foregår i allmennpraksis sammenlignet med andre land. På dette grunnlag laget Kunnskapssenteret i 2009 en rapport med anbefalinger om hvordan en kunne arbeide videre med kvalitet og kvalitetsutvikling i allmennpraksis, med basis i norske og internasjonale erfaringer.  Samtidig pågikk arbeidet med Samhandlingsreformen, hvor hovedtanken jo er å se alle tjenestene i sammenheng, og sørge for at de blir koordinerte og kvalitativt gode sammen. Helse- og omsorgsdepartementet ønsket derfor en  videre utredning om hvilke elementer et kvalitetssystem for hele primærhelsetjenesten burde ha. Oppdraget om dette gikk til Helsedirektoratet, som ba Kunnskapssenteret utrede det.  Denne rapporten beskriver dette arbeidet.

Beskrivelse av oppdraget
Oppdraget var delt i to deler:

  1. Beskrive og vurdere styrke og svakheter ved ulike alternativer, og forslag til hvilke elementer som bør inngå i et nasjonalt kvalitetssystem.
  2. Beskrive hvordan det nasjonale kvalitetssystemet kan utvikles og dernest implementeres i tjenestene, med særlig fokus på:
    1. Fastlegevirksomhet og øvrige allmennlegetjenester
    2. Fysioterapitjenesten
    3. Forebyggende helsetjenester, herunder helsestasjons- og skolehelsetjeneste
    4. Omsorgstjenestene, inkludert legevirksomhet i institusjon

I oppdraget står det at St. meld. nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen, den nasjonale kvalitetsstrategien for helse og sosialtjenesten, samt kvalitetsavtalen mellom HOD og KS skal legges til grunn. Alle relevante aktører skal involveres i prosjektet på en god måte, og prosjektet skal sikres god forankring både i ledelse og praksisfelt. Kvalitetssystemet skal ha et brukerperspektiv.

Metoder i arbeidet

Organisering av prosjektet

Prosjektet har bestått av:

  • En styringsgruppe – ledergruppen i Kunnskapssenteret.
  • En intern prosjektgruppe.
  • ”Undergrupper” på de fire delområdene.  Disse gruppenes arbeid er beskrevet i egne notater, som også er vedlegg til rapporten.
  • En ekstern prosjektgruppe med høy kompetanse på kvalitetsarbeid.
  • En referansegruppe bestående av sentrale aktører i kommunehelsetjenesten, som har møttes på 2 dialogkonferanser, en i juni og en i september 2010.

Betydningen av samarbeid med sentrale aktører har vært vektlagt både i planleggingen og gjennomføringen av prosjektet. 

Metode

Vi har innhentet norske og internasjonale erfaringer og forskningsdokumentasjon, dels ved systematiske søk, dels ved snøballmetoden, der vi gjennom kontakter og dokumenter har blitt vist videre til sentrale kontaktpersoner som har informasjon, og til andre dokumenter som ikke kan finnes gjennom litteratursøk i vanlige databaser (såkalt grå litteratur, rapporter og lignende). Vi har benyttet tidligere og pågående arbeider i Kunnskapssenteret som systematiske oversikter og policy briefs, samt materiale som er publisert under emnebiblioteket Kvalitetsforbedring på Helsebiblioteket. Vi har identifisert elementer som kan inngå i et kvalitetssystem, og sett på alternativer for implementering og videreutvikling. Dette har vi diskutert med ekstern prosjektgruppe og med interessentene som beskrevet over, i forhold til norsk kontekst.  Brukerorganisasjonene har vært viktige premissleverandører inn i prosjektet, både som deltakere i referansegruppen og i forhold til å gi innspill på dokumentet underveis.

Resultat - hovedanbefalinger

  • Målet med et nasjonalt kvalitetssystem bør være dokumentasjon og synliggjøring av kvalitet, læring og kvalitetsforbedring på en koordinert måte, i de fire definerte nivåer i kommunehelsetjenesten: Bruker/utøver-nivået, enhetsnivået, det kommunale/fylkeskommunale nivået og det nasjonale nivået.
  • For at et nasjonalt kvalitetssystem i størst mulig grad skal kunne bidra til kvalitetsforbedring, bør en velge partnerskapsmodellen, med involvering av brukere og sentrale aktører som grunnprinsippet for utvikling og implementering. 
  • Pasientene må få tilgjengelig og forståelig informasjon om kvalitet, må i større grad enn i dag gis mulighet til å etterspørre kvalitet og sikkerhet, og bidra til kvalitetsutvikling av tjenestene.
  • Kvalitet på tjenestene må måles og synliggjøres på en måte som er nyttig for brukerne og for utøvernes egen kvalitetsforbedring.
  • Utvikling av nasjonale kvalitetsindikatorer i alle delene av primærhelsetjenesten er et sentralt element i et nasjonalt kvalitetssystem. Disse bør utvikles i tråd med prinsippene skissert i rapporten Rammeverk for kvalitetsindikatorer (8).
  • Manglende IKT tilgjengelighet, koordinering og funksjonalitet i forhold til å innhente, bearbeide og analysere data er en hovedhindring for å dokumentere kvalitet.
  • For at sammenlikning av måltall for kvalitet (benchmarking) skal bidra til kvalitetsforbedring, må det settes i gang målrettede prosesser i den enkelte tjeneste. Dette arbeidet kan tilpasses særlige utfordringer lokalt, men kan også gjennomføres som regionale eller nasjonale satsninger.
  • Ansvarlige ledere på nasjonalt og kommunalt nivå, og ledere av de enkelte tjenestene, må etterspørre og kunne dokumentere kvalitet i større grad enn i dag. En drahjelp for å få til dette, kan være å kreve årlige kvalitetsrapporter fra deltjenestene og kommunene. Dette kan legge grunnlag for en årlig nasjonal rapport. I tillegg kan det være behov for å fokusere mer på pasientsikkerhet, og etablere en meldeordning for uheldige hendelser også i primærhelsetjenesten på linje med spesialisthelsetjenesten. Fokus for en slik meldeordning må være forståelse og læring.
  • Kompetanse er viktig for å sikre og utvikle kvalitet i primærhelsetjenesten. Både fagkompetanse og kvalitetsforbedringskompetanse trengs.  Kunnskapsbasert praksis og forbedringskompetanse bør i større grad enn i dag legges inn i grunn-, videre- og etterutdanning for helsepersonell.
  • Det er behov for mer forskningsbasert kunnskap om kvalitetsforbedring i primærhelsetjenesten. Prosjekter som inngangsettes, inkludert et nasjonalt kvalitetssystem, må systematisk evalueres.
  • For å gi kraft og retning i arbeidet, foreslås det å etablere en egen enhet med ansvar for utvikling og implementering av systemet. Enheten må koordinere de mange og til dels fragmenterte ordningene som finnes i dag, og etablere teknisk støtte og prosesstøtte til det lokale forbedringsarbeidet. Arbeidet bør i stor grad bygge på initiativer som allerede er igangsatt, og hovedfokuset bør være læring og kvalitetsforbedring.

Lovfesting av kvalitetsforbedringsarbeid for de kommunale helse- og omsorgstjenester kan være et godt hjelpemiddel for å få til en økt og koordinert satsning på kvalitet.

Brukerfokus har vært en føring i arbeidet som en verdi i seg selv, og i tillegg vektlegges det at pasienter og brukere er viktige som pådrivere for å dokumentere og utvikle tjenestenes kvalitet.

Diskusjon

Et nasjonalt kvalitetssystem må bygges med fokus på møtet mellom pasient eller bruker og den eller de som ivaretar dennes behov i primærhelsetjenesten. De elementene som er foreslått har i hovedsak fått tilslutning fra de sentrale aktørene som har vært involvert i prosjektet. Det understrekes at et nasjonalt kvalitetssystem må støtte opp under og bidra til læring og mer kompetanse lokalt.  Prioriteringen av de forskjellige elementene varierer naturlig nok, men elementene: felles IKT system med automatisk datafangst, synliggjøring av kvalitet på alle nivåer og ledelsesfokus på kvalitet ble høyt prioritert hos alle de involverte.

Konklusjon

Det er mange erfaringer å høste fra kvalitetsarbeid nasjonalt og internasjonalt. Ved etableringen av et nasjonalt kvalitetssystem bør vi bygge på dette, blant annet for å ivareta initiativ og entusiasme som utøverne av tjenestene har. En viktig drivkraft for norske helsearbeidere er å gi tjenester av god kvalitet, men det er behov for flere verktøy og mer overordnet og helhetlig støtte for å få dette til. En nasjonal satsning på et kvalitetssystem for primærhelsetjenesten som skaffer både myndigheter, ledere, brukere og utøvere data om kvaliteten av de tjenestene som leveres er helt nødvendig. Dette kan vi bruke til lokalt, regionalt og nasjonalt kvalitetsforbedringsarbeid dersom forholdene legges til rette.

Selv om effektene av enkeltelementene vi har foreslått i noen grad er evaluert, kjenner vi per i dag ikke til effekten av innføring av et nasjonalt kvalitetssystem for primærhelsetjenesten. Vi anbefaler derfor å legge opp til evaluering enkeltelementer og av det helhetlige kvalitetssystem, dersom eller når dette blir innført.