Vannhygiene - veileder for helsepersonell
Oppdatert
Smittsomme sykdommer kan overføres gjennom drikkevann, ved bading og aerosol. God vannhygiene er viktig for å forebygge sykdom.
Vannhygiene og drikkevannsforsyning
Vannhygiene er alle forhold ved vann som har betydning for å fremme helse og motvirke sykdom hos mennesker. Vannhygiene dekker både kvaliteten og tilgjengelighet på vann. Folkehelseinstituttet har mest oppmerksomhet rettet mot drikkevann og badevann.
Historisk om drikkevann
Utbyggingen av vannforsyning i de større byene i Norge startet på 1600- og 1700-tallet. Daværende Christiania tok i bruk vannrør av furu før 1624. Betydningen drikkevannet hadde på folkehelsehelsen ble tydelig etter de store vannbårne koleraepidemiene på 1800-tallet. Sunnhedsloven av 1860 sa at kommunene skulle «have sin Opmærksomhed henvendt på Drikkevandets beskaffendhed». Norges første moderne vannverk ble åpnet i Bergen i 1855.
Drikkevannsforsyningen i Norge
De fleste norske husstander får drikkevann fra et vannverk, som skal følge kravene i drikkevannsforskriften (lovdata.no). Det betyr blant annet at vannet blir behandlet og overvåket slik at det er hygienisk tilfredsstillende. I Norge er de fleste vannverkene kommunale. Mindre vannverk og de som forsyner fritidsboliger er ofte private. De fleste forsyner fra noen titalls til noen tusen personer, mens noen få store vannverk leverer drikkevann til en betydelig andel av befolkningen, særlig i de store byene. I tillegg finnes et ukjent antall såkalte enkeltvannforsyninger, som bare forsyner en enkelt husstand eller fritidsbolig, og som sjelden har vannbehandling.
Rundt 90 % av drikkevannet vårt kommer fra overflatevann. De minste vannverkene bruker ofte grunnvann som drikkevannskilde. Overflatevann er utsatt for forurensning fra dyre- og fugleliv og menneskelige aktiviteter som landbruk og industri. Kommunene innfører ofte restriksjoner for å begrense aktivitet og ferdsel på og rundt drikkevannskildene.
Vannbehandling og kontroll av drikkevannskvalitet
Vannverkseierne har ansvaret for å levere trygt og nok drikkevann. Ifølge drikkevannsforskriften skal vannverkene desinfisere drikkevannet for å fjerne patogene mikroorganismer. De vanligste desinfeksjonsmetodene er UV-bestråling og klorering. Som regel blir vannet filtrert først for å sikre effektiv desinfeksjon og at det ikke skal oppstå uønskede stoffer under desinfeksjonsprosessen. Drikkevannsforskriften angir også hvilke analyser og grenseverdier drikkevannet må overholde for å være av god kjemisk kvalitet og fritt for smittestoffer. Forskriften krever at vannverket tar prøver regelmessig og analyserer for bakterier som er vanlig i tarmsystemet hos pattedyr eller fugler, f.eks. E. coli og intestinale enterokokker. Dette kalles indikatorbakterier, siden de indikerer tilstedeværelse av fekal forurensning.
Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) er ansvarlig departement for drikkevann. Mattilsynet som forvaltningsmyndighet fører tilsyn med at vannverkene overholder kravene i drikkevannsforskriften og utvikler regelverksveiledere. Folkehelseinstituttet bistår både HOD og Mattilsynet med faglige avklaringer rundt drikkevannet. FHI er også involvert i protokoll for vann og helse, en internasjonal avtale hvor Norge har satt nasjonale mål.
Mattilsynet samler årlig inn opplysninger om drikkevannsforsyningen (mattilsynet.no) fra alle vannverk som forsyner mer enn 50 personer. Folkehelseinstituttet bearbeider dataene på oppdrag fra Mattilsynet. Slik kan myndighetene identifisere problemer og vurdere innsatsbehovet. Dette er et viktig grunnlag for å bedre kvaliteten på norsk drikkevannsforsyning.
Døgnåpen nasjonal vannvakt
Nasjonal vannvakt – Vannvakta – er en døgnbemannet rådgivingstelefon som tilbyr rådgivning til vannverkene ved forskjellige hendelser. Vannvakte overtar ikke håndteringen og koordineringen av hendelsen. Gjeldende roller, ansvar og etablerte varslings- og beredskapsrutiner blir opprettholdt. Folkehelseinstituttet administrerer ordningen. Bransjeorganisasjonen Norsk Vann bistår med å rekruttere personer fra vannverksbransjen.
Nasjonal vannvakt kan kontaktes på telefon 21 07 88 88.
Smittespredning fra drikkevann
Gastroenteritt er den vanligste formen for sykdom fra drikkevann. De fleste drikkevannsbårne sykdomstilfellene skyldes norovirus, mens de fleste utbruddene skyldes Campylobacter. Parasittene Giardia og Cryptosporidium kan også smitte via vann. Smittestoffene kommer vanligvis fra avføring fra mennesker og dyr, og omtales derfor som fekal forurensning. Andre sykdommer enn gastroenteritt kan også smitte på denne måten, f.eks. hepatitt A. Noen få sykdommer kan overføres fra dyr til mennesker hvis dyr er i direkte kontakt med vann. Et eksempel er tularemi (harepest), som kan overføres fra gnagere via drikkevann.
Vannbårne utbrudd i Norge
Sykdomsutbrudd som skyldes forurenset drikkevann, forekommer med ujevne mellomrom i Norge. De siste 20 årene er det registrert 78 drikkevannsbårne utbrudd med til sammen 17 000 sykdomstilfeller. I tillegg kommer et ukjent antall sporadiske smittetilfeller som ikke blir registrert. Det siste store utbruddet skjedde på Askøy i 2019, da rundt 2 000 mennesker ble syke av Campylobacter. Flere ble innlagt på sykehus.
Legionella
Bakterien Legionella finnes naturlig i jordsmonn og vann. Hvis den kommer inn i bygg med drikkevannet kan bakterien formere seg i interne rørnett under gunstige forhold. Utsatte grupper i befolkningen, som eldre og immunsupprimerte, kan utvikle legionærsykdom, en potensielt dødelig lungebetennelse, dersom de puster inn forstøvet vann med bakterier. Dusjer er den vanligste kilden til forstøvet vann, eller såkalt aerosol. Det er derfor viktig at byggeiere har rutiner for å unngå oppvekst av legionellabakterier, særlig i bygg med utsatte brukergrupper. Dette er grundig omtalt i legionellaveilederen fra FHI.
Tiltak ved vannbårne utbrudd
Det raskeste og enkleste tiltaket ved mistanke om utbrudd som skyldes drikkevann, er å varsle abonnentene om at vannet må kokes, ofte kalt kokevarsel eller kokepåbud. Varselet blir sendt ut av vannverket, som regel i samråd med lokale helsemyndigheter. Kokepåbud blir av og til brukt forebyggende når det er mistanke om at vannet er forurenset, uten at det nødvendigvis er påvist sykdomstilfeller.
Ved kokepåbud er det viktig at alt vann fosskoker før det skal drikkes, brukes til matlaging, tannpuss og lignende. Vannverkseieren må sette inn tiltak for å identifisere og redusere risikoen så raskt som mulig, og kokepåbudet bør oppheves så snart det ikke lenger er risiko for smitte.
Smittespredning fra utendørs badevann
Risikoen for å bli syk ved bading i naturlige friluftsbad i Norge er relativt liten. De vanligste sykdommene ved bading er øye-, øre-, nese-, hals- og hudinfeksjoner, og mage-tarminfeksjoner kan også forekomme. Under er noen av de vanligste mikroorganismene som forårsaker ubehag eller sykdom ved bading beskrevet.
Svømmekløe (cercariedermatitt)
Svømmekløe, eller cercariedermatitt, er et kløende, myggstikkliknende utslett som skyldes parasitter (ikter) som vanligvis infiserer fugler. Iktene kan forekomme i alle innsjøer der det er ferskvannssnegler og vannlevende fugler og vanntemperaturen er over 20 °C. Cercarier er ikke uvanlig på varme, solrike dager i hele landet nord til Troms, men er vanligst på Sør- og Østlandet. For enkelte vann, som Sognsvann og Bogstadvannet i Oslo, rapporteres det tilfeller av svømmekløe hvert år.
Parasitten er ikke farlig for mennesker, men forårsaker i varierende grad en allergisk reaksjon som kløende utslett. Det er også rapportert tilfeller av hevelser i bein og armer, forstørrede lymfeknuter, feber, kvalme og diaré.
Svømmekløe kan forebygges ved å unngå å bade der cercariene samles, som områder med mye snegler eller vegetasjon, strender som er påvirket av pålandsvind og grunne områder. Andre forebyggende tiltak er å ta en dusj med en gang du kommer opp av vannet og/eller tørke huden grundig med et håndkle. Kommunal helse- og miljømyndighet vil normalt skilte vann hvor det er risiko for cercariesmitte.
Vibrio- og Shewanellabakterier
Vibrio og Shewanella er beslektede bakterier som finnes i brakk- og saltvann. Enkelte arter kan forårsake alvorlige sårinfeksjoner ved bading i kystområder med høye vanntemperaturer i sørlige deler av Norden. Langs norskekysten er ikke vanntemperaturer over 20 °C i en lengre periode vanlig, men skulle det likevel forekomme, kan det være en risiko for å bli smittet med vibriobakterier. I Norge er det i gjennomsnitt rundt 30 tilfeller av shewanellainfeksjon og i overkant av 50 vibriotilfeller årlig. De fleste tilfellene kommer etter bading i Oslofjorden og langs kysten i Sør-Norge.
Personer med kronisk leversykdom, kroniske blodsykdommer som hemokromatose og personer med redusert immunforsvar er spesielt utsatte og kan utvikle alvorlig sykdom. Også friske personer uten underliggende sykdom kan bli syke, som oftest med mildere symptomer. Badende bør bruke badesko, og personer med hudsår bør dekke disse med heldekkende, vanntett bandasje i utsatte områder ved høy vanntemperatur. Dette er spesielt viktig for personer med immunsviktsykdommer. Risikoen for utsatte personer kan reduseres ved å kun ta korte bad og tørke seg grundig med rent håndkle etter bading.
Cyanobakterier
Cyanobakterier, tidligere kalt blågrønnalger, finnes naturlig i jord, luft og vann. Under visse forhold kan det bli en synlig oppblomstring, ofte kalt vannblomst, av bakteriene i elver og innsjøer og av og til også i havet. De kan være blågrønne, gulgrønne eller rødbrune i fargen.
Bading i vann med høyt innhold av blågrønnalger kan gi utslett og hudirritasjoner. Noen blågrønnalger kan produsere toksiner (giftstoffer) som kan føre til forgiftning. Derfor bør man ikke bade i eller drikke vann der det er mistanke om eller synlig oppblomstring. Heller ikke hunder eller andre husdyr bør bade i eller drikke av vannet.
Små barn og personer med hudallergi kan være særlig utsatte, og jo lengre tid man oppholder seg i vannet, jo større er faren for å få reaksjoner. Tøy i kontakt med hud bør skiftes snarest dersom det har blitt vått av vann med mye cyanobakterier.
Kontroll av badevannskvalitet
Kommunene skal kontrollere badevannskvaliteten i henhold til forskrift om miljørettet helsevern (lovdata.no).
Smittespredning fra bassengbad
Eiere av innen- og utendørs bassengbad er ansvarlige for at vannet holder god kvalitet. Dårlig drevne renseanlegg kan gi opphav til sykdomsutbrudd fra basseng og boblebad, spesielt hos personer med nedsatt immunforsvar. Avføring i vannet kan smitte andre badende. De vanligste plagene er sår- og urinveisinfeksjoner og magebesvær. Ørebetennelse hos barn kan også forekomme.
Smitte fra bassengvann kan skyldes bakterier som:
- Pseudomonas aeruginosa, som kan forårsake ulike typer infeksjoner og magebesvær.
- Mycobacterium marinum, som kan gi hudinfeksjoner.
- Klebsiella kan gi urinveisinfeksjoner via boblebad og termalbad, hovedsakelig hos personer med nedsatt immunforsvar.
- Legionella kan smitte via små vanndråper (aerosol) fra boblebad og dusj og kan gi potensielt dødelig lungebetennelse hos personer med nedsatt immunforsvar.
Bytt vann daglig i plaskebasseng
Små plaskebasseng kan føre til smitte dersom vannet blir stående over flere dager, og dersom barna drar med seg gress, jord og lignende når de går ut og inn av bassenget. Høy temperatur på vannet øker smittefaren. For å unngå unødig smitterisiko bør vannet byttes ut daglig.