Hopp til innhold

Muskel- og skjeletthelse

Publisert Oppdatert

Artikkelen tar for seg forekomsten av sykdommer og plager i muskel- og skjelettsystemet, med vekt på rygg- og nakkeplager, osteoporose og osteoporotiske brudd, samt revmatiske sykdommer. I tillegg finner du tekst om konsekvenser og muligheter for forebygging.

Artikkelen tar for seg forekomsten av sykdommer og plager i muskel- og skjelettsystemet, med vekt på rygg- og nakkeplager, osteoporose og osteoporotiske brudd, samt revmatiske sykdommer. I tillegg finner du tekst om konsekvenser og muligheter for forebygging.


illustrasjon muskelsmerter
Muskel- og skjelettplager rammer de fleste av oss i løpet av livet og er en av de vanligste årsakene til sykmeldinger og uføretrygd. De vanligste plagene gjelder rygg og nakke. Andre sykdommer som rammer mange, er benskjørhet, revmatisme, artrose og fibromyalgi. Illustrasjon: Folkehelseinstituttet/Fete typer.

Hovedpunkter

  • De fleste vil i løpet av livet ha plager eller sykdommer knyttet til muskel- og skjelettsystemet.
  • Muskel- og skjelettsykdommer er en viktig årsak til redusert helse og nedsatt livskvalitet, og en av de vanligste årsakene til sykefravær og uføretrygd.
  • Et stort antall hofte-, ryggvirvel- og håndleddsbrudd skyldes osteoporose, og antall brudd er forventet å øke ettersom det blir flere eldre i befolkningen.
  • Risikofaktorene for muskel- og skjelettsykdommer varierer, men fysisk aktivitet og redusert røyking kan sannsynligvis bidra til å forebygge flere av disse tilstandene.

Om muskel- og skjeletthelse

Skader, plager og sykdommer i muskel- og skjelettsystemet omfatter en lang rekke ulike tilstander som har det til felles at de er forbundet med smerte og ofte nedsatt funksjon. Vi har her valgt å omtale følgende tre hovedgrupper nærmere: 

  • Tilstander knyttet til rygg og nakke
  • Osteoporose og osteoporotiske brudd
  • Revmatiske sykdommer

Datagrunnlag

Følgende hovedkilder er benyttet:

  • Statistisk sentralbyrås (SSBs) helse- og levekårsundersøkelse i perioden 2002-2012 og 2015 (SSB, 2016).
  • Kontroll og utbetaling av helserefusjoner (KUHR-databasen), Helsedirektoratet.
  • Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag og Tromsø.
  • Publiserte forskningsrapporter og analyser.

Muskel- og skjelettplager i Norge

Sykdommer og plager knyttet til muskel- og skjelettsystemet er svært vanlig: Omtrent 1 av 4 har til enhver tid langvarige plager knyttet til muskel- og skjelettsystemet; 27 prosent av kvinner og 18 prosent av menn. Det viser tall fra perioden 2002-2012 (Kinge, 2015). Forekomsten var høyest blant de eldre, blant kvinner over 70 år hadde mer enn halvparten slike plager (Kinge 2015).

Pasienter med sykdommer og plager knyttet til muskel- og skjelettsystemet utgjør en stor del av pasientene i helsetjenesten (Kinge, 2015).

  • I løpet av 2012 hadde 29 prosent av alle nordmenn kontakt med allmennlegetjenesten på grunn av tilstander knyttet til muskel- og skjelettsystemet.
  • I tillegg hadde 6 prosent kontakt med spesialisthelsetjenesten, og 12 prosent med kiropraktor eller fysioterapeut.

En del av befolkningen kontaktet helsetjenesten mange ganger i løpet av året for oppfølging av slike helseproblemer.

Disse beregningene inkluderer ikke kontakter med private helseforetak uten offentlig driftsavtale.

Utvikling over tid

Tall fra SSBs helseundersøkelse i 2015 tyder på at forekomsten av muskel- og skjelettplager endret seg lite fra 2002 til 2012 (SSB, 2016).

Resultater fra helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag (HUNT) viser imidlertid at andelen med smerte eller stivhet i muskler eller ledd har økt noe. Andelen var litt høyere i 2006-2008 (48 prosent) sammenlignet med 11 år tidligere (45 prosent) (Hagen, 2011). Økningen var størst i aldersgruppen 20-29 år.

Andelen som var i kontakt med fastlege eller legevakt for muskel- og skjelettplager (ekskludert brudd og skader) var stabil i perioden 2010 til 2015 for aldersgruppen 0-44 år. I aldersgruppen 45-74 år var andelen stigende, se figur 1.

FHR Fig 1 Muskel og skjelett.jpg

 Figur 1: Brukere av allmennlegetjenesten for muskel- og skjelettplager, 2010-2015. Kilde: KUHR.

 Andre undersøkelser viser at:

  • Forekomsten av ryggsmerter har vært relativt stabil over tid (Lærum, 2013).
  • Antall årlige hoftebrudd per 100 000 har gått noe ned de siste årene. Det totale antallet forventes imidlertid å øke fordi andelen eldre i befolkningen vil øke (Omsland, 2014).
  • Forekomsten av artrose («slitasjegikt» i ledd) ser ut til å være økende (Slatkowsky-Christensen, 2008; Wallace, 2017).

Hyppigst hos kvinner og eldre

Sykdommer og plager knyttet til muskel- og skjelettsystemet er vanligere blant kvinner enn blant menn, og er vanligere hos eldre enn hos yngre (Lærum 2013, Kinge 2015). Kvinner søker også oftere helsehjelp for slike tilstander enn det menn gjør, se figur 1 og (Kinge 2015). 

Mange av disse tilstandene er imidlertid vanlige også hos yngre, og enkelte tilstander fordeler seg annerledes mellom kjønn og aldersgrupper, for eksempel er Bechterevs sykdom vanligere hos menn enn hos kvinner (Lærum, 2013). 

Sosioøkonomiske og geografiske forskjeller

Muskel- og skjelettplager er vanligere hos personer med lavere sosioøkonomisk status enn i befolkningen som helhet. En oppfølgingsstudie over 11 år viste at personer med lav utdanning hadde omkring tre ganger så høy risiko for å bli uføre på grunn av en rygglidelse sammenlignet med personer med høy utdanning (Hagen, 2000).

Tall fra levekårsundersøkelser i Norge tyder på at sammenhengen har blitt sterkere over tid (Dahl, 2014).

Det er også store fylkesvise forskjeller i bruk av helsetjenesten for tilstander knyttet til muskel- og skjeletthelse, se figur 2a og b for eksempler. Vi kjenner ikke årsakene til hvorfor det er slik.

Figur 2a: Bruk av spesialisthelsetjeneste for tilstander knyttet til muskel- og skjelettsystemet, variasjon mellom fylkene, 2016. Kilde: Norgeshelsa.

 

Figur 2b: Bruk av allmennlegetjenesten for tilstander knyttet til muskel- og skjelettsystemet, variasjon mellom fylkene, 2016. Kilde: Norgeshelsa.

Mange rammes, store kostnader

Muskel- og skjelettsykdommer er beregnet å være den diagnosegruppen som «plager flest og koster mest», selv om de fleste tilstandene ikke medfører betydelig overdødelighet (Lærum, 2013).

  • Diagnosegruppen står samlet for 20 prosent av det ikke-dødelige helsetapet i Norge (Knudsen, 2017). «Ikke-dødelig helsetap» er et mål på redusert helse som tar hensyn både til forekomst og konsekvenser.

I Norge er diagnosegruppen muskel- og skjelettsykdommer den vanligste årsaken til sykefravær, og utgjør omkring 30 prosent av sykefraværstilfellene (NAV, 2017a). Nest etter psykiske lidelser er sykdomsgruppen den vanligste årsaken til uførhet (NAV, 2017b).

Se også opplysninger om konsekvenser under hver enkelt diagnosegruppe nedenfor.

Risikofaktorer og muligheter for forebygging

Mange sykdommer og plager knyttet til muskel- og skjelettsystemet har sammenheng med stillesittende livsstil og til dels overvekt. Se også nedenfor om risikofaktorer og muligheter for forebygging knyttet til de enkelte tilstandene.

Mer om de enkelte diagnosegruppene følger nedenfor.

Sykdommer og plager knyttet til rygg og nakke 

Forekomst

Smerte i rygg og nakke er svært vanlig.

Faktisk vil de fleste av oss, mellom 60 og 80 prosent, være plaget av ryggsmerter i løpet av livet, mens til enhver tid vil omkring én av seks være plaget (Lærum, 2013). Nakkesmerter er også hyppig: I større befolkningsundersøkelser rapporterer mellom 30 og 50 prosent å ha vært plaget i løpet av den siste måneden (Ihlebæk, 2010; Lærum, 2013).

Ryggsmerter er omtrent like vanlig hos begge kjønn, mens nakkesmerter forekommer oftere hos kvinner enn hos menn (Lærum, 2013).

Konsekvenser

Rygg- og nakkesmerter kan føre til store helseplager og redusert livskvalitet (Ihlebæk, 2010).

Tall fra sykdomsbyrdestudien i Norge i 2015 viser at korsrygg- og nakkesmerter er den største enkeltstående årsaken til ikke-dødelig helsetap i Norge (Knudsen, 2017) (se definisjon av ikke-dødelig helsetap over).

Risikofaktorer og muligheter for forebygging

Risikofaktorer for smerter i rygg og nakke er sammensatte og delvis ukjente.

En del smertetilstander oppstår som følge av skader i muskel- og skjelettsystemet. Mekanisk eksponering, gjentatte bevegelser og bøying av nakke/rygg øker risikoen for sykefravær ifølge en kunnskapsoppsummering (Knardahl, 2016).

Resultater fra helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag tyder på at opplevelse av stressende arbeidsliv øker risikoen for utvikling av nakke- og skuldersmerter, særlig hos menn (Fanavoll, 2016).

Tiltak som forebygger skader og ulykker kan være viktige bidrag for å redusere omfanget av smertetilstander i muskel- og skjelett, inkludert tilstander i nakke og rygg. I tillegg er det vist at ungdom som er moderat fysisk aktivitet eller driver med utholdenhetsidrett, har mindre nakke- og korsryggsmerter enn andre ungdommer (Guddal, 2017).

Det er mye som tyder på at barn som har muskel- og skjelettplager under oppveksten, har økt risiko for å få slike plager også som voksne (Jones, 2009; Kashikar-Zuck, 2014). Forebyggingsarbeidet bør derfor begynne i ung alder.

Osteoporose og osteoporotiske brudd

Forekomst

Osteoporose (beinskjørhet) er en tilstand med redusert beinmineraltetthet og utgjør en betydelig risikofaktor for brudd, særlig i hofte, ryggrad og håndledd. Samlet gir antakelig hofteebruddene de mest alvorlige konsekvensene. Forekomsten av denne typen brudd er høyere i Skandinavia enn ellers i verden, årsaken til dette er ukjent (Solberg, 2014).

  • I Norge er det omkring 9000 hoftebrudd hvert år (Omsland, 2012; Søgaard, 2016).
  • Om lag 70 prosent av hoftebruddene skjer blant kvinner (Omsland, 2012).
  • Hoftebrudd er mest vanlig hos de aller eldste og øker sterkt etter 75 år.

Vi mangler landsdekkende tall for forekomst av andre typer brudd enn hoftebrudd.

Tall fra Tromsøundersøkelsen tyder på at om lag 1 av 5 personer over 70 år har et sammenfallsbrudd i ryggraden (Waterloo, 2012). Når det gjelder underarmsbrudd, skjer det årlig anslagsvis rundt 15 000 slike brudd hos voksne i aldersgruppen 20 år og eldre, hvorav 75 prosent skjer blant kvinner (Lofthus, 2001). Dette tallet er estimert fra antallet årlige tilfeller i Oslo.

Til tross for synkende risiko for hoftebrudd vil trolig årlig antall slike brudd øke frem til 2040 på grunn av økt antall eldre (65+) i befolkningen, se figur 3 (Omsland & Magnus, 2014).

FHR Fig 3a Muskel og skjelett.jpg

Figur 3a: To scenarioer for framskriving av årlig antall hoftebrudd i perioden 2009-2040 blant kvinner 65 år og eldre i Norge, basert på observert antall hoftebrudd i perioden 1999-2008. Kilde: Omsland & Magnus, 2014. 

Kommentar til figur 3a:

Alternativet "Konstant antall per 100 000 per år" er basert på stabile aldersspesifikke insidensrater gjennom hele perioden, tilsvarende de observerte ratene i 2008. Insidensrate = antall pr 100 000 per år. 
Alternativet "Fortsatt nedgang i hyppighet" er basert på nedgang i insidensrater på 1,4 prosent per år, tilsvarende den observerte nedgangen 1999-2008.

FHR Fig 3b Muskel og skjelett.jpg

Figur 3b: Antall eldre (65+) vil øke fram mot 2040. Kilde: Omsland & Magnus 2014

Konsekvenser ved hoftebrudd

Osteoporotiske brudd medfører smerter, funksjonstap og redusert livskvalitet (Osnes, 2004).Hoftebrudd alene anslås å koste samfunnet omkring 4,5 millioner kroner årlig (Hektoen, 2014).

Risikoen for å dø de første tre månedene etter et hoftebrudd er tidoblet blant menn og seksdoblet blant kvinner sammenlignet med normalbefolkningen. Overdødeligheten vedvarer i minst 10 år etter hoftebruddet (Omsland, 2014).

Når det gjelder andre typer brudd mangler vi norske beregninger, men analyser av danske forhold tilsier at osteoporotiske brudd sammenlagt koster om lag 10 milliarder kroner i året i Norge (Hansen, 2013).

Risikofaktorer

Det finnes en rekke kjente risikofaktorer for osteoporose, blant annet høy alder, undervekt, inaktivitet og røyking. Mer utdypende informasjon finnes i faktaarket om beinskjørhet (osteoporose) og brudd.

Tidligere brudd er en viktig risikofaktor for nytt brudd. Blant dem som brekker hoften vil 20–25 prosent få et nytt brudd i løpet av de nærmeste fem årene (Ahmed, 2013; Omsland, 2013).

Bruk av medikamenter som hemmer nedbryting av beinvev (bisfosfonater) kan redusere risikoen for nye brudd med omkring 50 prosent (Wells, 2008). I Norge brukte bare 14 prosent av kvinnene og 4 prosent av mennene slike medikamenter om lag et år etter hoftebruddet (Devold, 2013).

Bruk av hoftebeskyttere kan sannsynligvis redusere risikoen for hoftebrudd betydelig hos beboere på institusjon, men ser ut til å ha liten effekt blant eldre som bor hjemme (Santesso, 2014).

Revmatiske sykdommer

Forekomst

Gruppen betennelsesaktige revmatiske sykdommer består av flere tilstander, som hver for seg er relativt sjeldne. Forekomsten av revmatoid artritt (leddgikt) er for eksempel under 1 prosent (Kvien, 1997; Uhlig, 2014).

Resultater fra internasjonale undersøkelser tyder på at rundt 8 prosent rammes av en eller annen form for inflammatorisk revmatisk sykdom i løpet av livet (Crowson, 2011). De fleste av disse er kroniske.  

Diagnosen degenerativ revmatisk sykdom innebærer artrose (slitasjegikt). Tilstanden kan ramme alle ledd, men opptrer vanligvis i hofte, knær eller hender.

Til forskjell fra de betennelsesaktige revmatiske sykdommene er artrose forholdsvis vanlig (Ackerman, 2017; Grotle, 2008; Slatkowsky-Christensen & Grotle, 2008). I en studie over forekomst av muskel- og skjelettlidelser i Norge, var artrose den hyppigste lidelsen blant kvinner (11,2 %) og nest hyppigst (5,5 %, etter smerter i nakke og rygg) hos menn (Kinge et al, 2015). I en tidligere studie hadde over 10 prosent av den voksne befolkningen artrose i minst ett ledd (Slatkowsky-Christensen & Grotle, 2008, Kinge et al 2015).  

Fibromyalgi er en kronisk smertetilstand som blant annet karakteriseres av utbredte muskelsmerter(Marques, 2017) . Forekomsten er om lag 5 prosent (Gran, 2003; Jones, 2015; Marques, 2017). Fibromyalgi har lenge vært ansett som en sykdom som i størst grad forekommer hos kvinner, men nye diagnosekriterier innebærer at kjønnsforskjeller som tidligere ble beskrevet, ikke lenger er like tydelige (Jones, 2015).

Konsekvenser: vanlig årsak til uføretrygd

Artrose er en vanlig årsak til funksjonsnedsettelse og uførhet, først og fremst hos eldre (NAV, 2017b). Pasienter med håndartrose ser ut til å ha minst like mye plager som pasienter med leddgikt (Slatkowsky-Christensen, 2007), og dette kan også gjelde for andre typer artrose.

Mange med revmatiske sykdommer faller ut av arbeidslivet. I en studie av pasienter med revmatoid artritt, basert på leddgiktsregisteret i Oslo, var 40 prosent av deltakerne uføretrygdet (Ødegard, 2005). Tilsvarende funn er gjort for Bekhterevs sykdom (Bakland, 2011). Bedre medikamentell behandling ser ut til å kunne forebygge behovet for uføretrygd i pasientgruppen (Halpern, 2009).

Årsaker og forebygging: Både genetikk og miljø

Årsakene til ulike typer revmatiske sykdommer er delvis ukjente, men genetiske faktorer ser ut til å spille en rolle. Røyking ser ut til å disponere for revmatoid artritt (Uhlig, 1999). Tall fra Sverige tyder på at 20 prosent av nye tilfeller kunne vært unngått dersom man klarte å eliminere røyking helt (Källberg, 2011). 

Overvekt øker risikoen for artrose i vektbærende ledd, især kneartrose (Magnusson, 2017; Slatkowsky-Christensen, 2008).

Det har skjedd en betydelig utvikling i den medikamentelle behandlingen av inflammatoriske revmatiske sykdommer de siste 10-15 årene, spesielt for revmatoid artritt. Dette har ført til at denne pasientgruppen har fått færre plager og bedre funksjon (Haugeberg, 2015; Austad, 2015).

Referanser

Om artikkelen / endringshistorikk