Livskvalitet og psykisk helse under koronaepidemien november-desember 2020
Artikkel
|Publisert
|Flere sliter med ensomhet og psykiske plager og en av fire er ikke fornøyde med livet. Det gjelder særlig i Oslo og Bergen hvor smitteverntiltakene har vært mer omfattende enn ellers i landet.
I perioden 18. november–4. desember ble i overkant av 58 000 nordmenn invitert til en omfattende spørreundersøkelse om smitteverntiltak, livskvalitet og psykisk helse. Undersøkelsen ble gjennomført i Oslo, Agder, Nordland og Vestland.
Over 26 000 har svart på undersøkelsen. Dette tilsvarer en svarprosent på 44 prosent.
En del av deltakerne deltok også i folkehelseundersøkelser det siste året før koronapandemien. Derfor har vi hatt muligheter til å følge endringer i livskvalitet og psykisk helse for de samme personene fra før pandemien til november–desember 2020.
Den nye undersøkelsen er gjennomført med samme metodikk som tidligere undersøkelser.
Hovedpunkter
Resultatene viser at:
- Flere sliter med ensomhet og psykiske plager, unge og aleneboende sliter mest.
- Blant studenter er én av tre ensomme.
- Én av fire er ikke fornøyd med livet.
- Den psykiske belastningen er størst i Bergen og Oslo hvor smitteverntiltakene har vært mest omfattende.
- Framtidsoptimismen er likevel høy, særlig blant unge.
Ensomhet
I undersøkelsen har deltakerne svart på et spørsmål om ensomhet: Tenk på hvordan du har følt deg de siste 7 dagene. I hvilken grad var du ensom? Oppgi svaret på en skala fra 0-10, der 0 betyr ikke ensom i det hele tatt og 10 betyr svært ensom.
Resultater - ensomhet
Resultatene er vist som gjennomsnittlig poengskåre på en skale fra 0 til 10. I tillegg viser vi andelen ensomme, det er den gruppen som har en ensomhetsskåre over 5, det vil si som skårer 6 -10.
For de fire fylkene som deltok i undersøkelsen, var gjennomsnittsskår for ensomhet i november-desember 2,9 (uvektet). Skår på det samme spørsmålet fra over 77 000 deltakere i folkehelseundersøkelsene før pandemien var 2,2. De nye tallene for ensomhet er dermed betydelig høyere enn det vi har målt tidligere.
Innbyggere i Oslo og Bergen oppgir særlig høy skår, på henholdsvis 3,0 og 2,9 i gjennomsnitt. Se figur 1. Andelen ensomme (skår 6-10) er høyest i Oslo og lavest i Agder med henholdsvis 23 og 17 % ensomme. Før pandemien var 14 prosent ensomme, se rapport: Livskvalitet i Norge 2019.
Som i tidligere undersøkelser ser vi en klar aldersgradient: de yngste skårer klart høyere enn de eldre. Bergen og Oslo skiller seg ut med markert høyere nivå av ensomhet i alle aldersgrupper. Vi ser altså en betydelig forskjell mellom by og land. Se figur 2.
Bergen og Oslo har hatt høye smittetall og strenge lokale smitteverntiltak i perioden. De høye ensomhetstallene antas å ha sammenheng både med smitteverntiltakene under datainnsamlingsperioden og muligens også med varigheten av pandemien og tiltakene.
Over 35 000 personer svarte på det samme spørsmålet om ensomhet i Rogaland i september-oktober 2020 under mindre strenge tiltak. Resultater herfra viste tilsvarende nivå og forekomst av ensomhet som før pandemien (gjennomsnittsskår 1,9).
Juni-undersøkelsen i Nordland og Agder (2020) viste hovedsakelig stabilitet i ensomhet fra før pandemien (liten nedgang i ensomhet). Se rapporten Livskvalitet under koronaepidemien. Foreløpige resultater for Nordland og Agder - livskvaliteten under koronapandemien.
Samlet tyder resultatene på at tiltakene påvirker ensomhet og livskvalitet. Derfor er det rimelig å anta at variasjon mellom fylker og byer henger sammen med variasjon i lokale smittevernstiltak.
Tall fra Oslo viser store lokale variasjoner, se figur 3. I Oslo er det en signifikant forskjell mellom for eksempel bydel Grünerløkka og bydel Vestre Aker. Høyere ensomhet på Grünerløkka skyldes i stor grad at det er en større andel enehusholdninger i bydel Grünerløkka.
Det er gjennomgående store forskjeller i ensomheten mellom de som bor alene, og de som bor i en husholdning med flere enn ett medlem. Det kan se ut som om smitteverntiltakene i stor grad rammer énpersonhusholdninger. Se figur 4.
Studenter og skoleelever skiller seg ut i negativ retning. Før pandemien observerte vi gjennomsnittsskår på ensomhet i denne gruppen på 3,1. Nå i november-desember ligger gjennomsnittet for studenter og skoleelever på 3,9 og andelen ensomme i denne gruppen er på 33 %.
Andelen som oppgir å være ensomme er også høyere blant de som ikke er i arbeid – arbeidsledige, uføre eller permitterte. Se figur 5.
Av dem som er i arbeid, ser vi at andelen ensomme blant dem på hjemmekontor er nesten 22 %, og signifikant høyere enn blant dem som er fysisk til stede på arbeidsplassen. Se figur 6.
Vi har hittil presentert såkalte tverrsnittsdata, som viser at nivået av ensomhet er høyere enn det som er målt i tidligere undersøkelser. Oppfølgingsundersøkelsene i Agder og Nordland tyder på at det foreligger en klar økning i ensomhet, se figur 7.
For gruppen som har deltatt på alle tre måletidspunkter - før korona, i juni og november-desember ser vi en økning fra juni for begge kjønn og i alle aldersgrupper (ikke statistisk signifikant for menn i aldersgruppen 20-24.
I sum ser vi altså en klar økning i ensomhet, som berører grupper ulikt. Yngre, studenter og personer som bor alene, er spesielt utsatt. Ensomheten er også høy blant grupper som ikke er i arbeid, som arbeidsledige, permitterte og uføre.
De geografiske forskjellene henger høyst sannsynlig sammen med mengden av lokale smitteverntiltak, men økningen som observeres fra juni, kan også ha sammenheng med varigheten av smittevernrestriksjonene. Fluktuasjonene tyder på at ensomheten er situasjonsbetinget. Vi antar derfor ensomhetsnivået igjen vil synke med retur til mer «normale» forhold.
Fornøyd med livet?
I folkehelse- og koronaundersøkelsene inngår en rekke spørsmål om sider av livskvaliteten, blant annet ett spørsmål om tilfredshet med livet: Alt i alt, hvor fornøyd er du med livet ditt for tiden? Oppgi svaret på en skala på 0-10 hvor 0 betyr ikke fornøyd i det hele tatt og 10 betyr svært fornøyd.
Resultater - fornøyd med livet
Vi ser stor geografisk variasjon i fornøydhet med livet. Gjennomsnittstall for undersøkelsen i november-desember er 6,8. Laveste fylkesgjennomsnitt observeres i Oslo med en skår på 6,5. Det er ett poeng (13%) lavere enn gjennomsnittet i befolkningen før pandemien, som var 7,5. se rapport: Livskvalitet i Norge 2019. Se figur 8.
Tall fra Oslo er ikke med i datagrunnlaget fra før pandemien. Men nivået i Norge som helhet har vært forholdsvis stabilt og med bare små geografiske forskjeller. Når vi nå ser en nedgang for alle områder, antar vi derfor at det samme er tilfelle for Oslo. Andelen som oppgir å være lite fornøyd med livet (skårer 0-5) er 24 %. Tilsvarende andel basert på tall fra 2019 var 16 %.
Gruppen som deltok på alle tre undersøkelsene i Nordland og Agder, var mindre fornøyd med livet i november-desember enn det de var i juni. Nedgangen på 0,6 poeng på skalaen fra 0-10 er signifikant. Se figur 9.
Nedgangen er også signifikant for begge kjønn og i alle aldersgrupper, med unntak av menn i alderen 20-24. I denne gruppen er det imidlertid få respondenter.
Selv om fornøydhet har gått noe ned, er det lite som tyder på at nedgangen reflekterer strukturelle årsaker som ikke er relatert til korona. Tall for fornøydhet med livet har som nevnt vært forholdsvis stabile i en årrekke og ligget rundt 7,5 i Norge. Gallupundersøkelsen som sammenligner fornøydhet i de fleste land i verden viser en svak nedgang (-0,16) i Norge fra 2005-2013 til perioden 2014-2018 (se World Happiness Report 2020), men hovedinntrykket er altså stabil fornøydhet i landet som helhet over tid.
I den nye undersøkelsen har vi også spurt deltakerne om hvor fornøyde de var i juni, og hvor fornøyde de forventer å være om 5 år. Folk husker tilbake på juni som bedre enn nå (skår 7,5) og forventer å være mer fornøyde om 5 år enn det de er nå. På spørsmål om hvor fornøyde de forventer å være om 5 år, er gjennomsnittskåren 8,0. Det tyder på optimisme med tanke på fremtiden, og at graden av misnøye oppleves situasjonsbestemt.
I den eldste aldersgruppen (75 år og eldre) forventer både kvinner og menn å være mindre fornøyde om 5 år enn det de er nå. Det er naturlig å tenke at i den alderen er det en begrensning i hvilke fremtidsutsikter man kan se for seg. Forskjellen mellom fornøydhet med livet her og nå og forventninger fem år frem i tid er størst blant de unge. Se figur 10.
Samlet sett ser vi altså at folk er mindre fornøyde med livet enn det de har vært tidligere. Det er 62 % som oppgir at de ønsker seg tilbake til livet slik det var før pandemien, mens 31 % ønsker seg delvis tilbake til slik det var.
Folk ser tilbake på juni i år som mer lystbetont enn de vurderer livet nå, men forventer at livet i årene som kommer, blir bedre. Det er altså en betydelig fremtidsoptimisme å spore blant deltakerne i undersøkelsen.
Mange har imidlertid endret holdninger og forventninger til fremtiden. For eksempel er det 37 % som tror de vil reise mindre med fly på ferie og fritidsreiser, mens 10 % tror de vil reise mer. Det er 60 % som oppgir at de forventer å bruke mer digitale hjelpemidler i jobbsammenheng etter pandemien og 35 % antar de vil reise mindre i yrkes medfør.
Opplevelse av mening i hverdagen
Spørsmål i spørreskjemaet: Alt i alt, i hvilken grad opplever du at det du gjør i livet er meningsfylt? Oppgi svaret på en skala fra 0-10, der 0 betyr ikke meningsfylt i det hele tatt og 10 betyr svært meningsfylt.
Resultater - mening i hverdagen
Det er ingen vesentlige endringer i opplevelse av mening med det en gjør i det daglige. Forskjellen fra juni til november/desember på 0,03 poeng er statistisk signifikant, men har liten praktisk betydning. Se figur 11.
Selv om livet under koronapandemien ser ut til å tære på enkelte sider av livskvaliteten, ser den altså ikke ut til affisere opplevelsen av mening i særlig grad.
Tillit
Spørsmål i spørreskjemaet: Vil du stort sett si at folk flest er til å stole på, eller at en ikke kan være for forsiktig når en har med andre å gjøre? Oppgi svaret på en skala fra 0-10, der 0 betyr at en ikke kan være for forsiktig, mens 10 betyr at folk flest er til å stole på.
Resultater - tillit
For utvalget som vi har data på fra før pandemien, juni og november-desember, ser vi en liten nedgang i mellommenneskelig tillit fra juni til november/desember. Den gjelder både kvinner og menn og alle aldersgrupper. Se figur 12.
Nedgangen er på 0,2 poeng på skalaen 0-10 og er signifikant. Nedgangen fra før pandemien er betydelig, men har vært mer eller mindre stabil siden juni.
Det ser altså ut til at folk er mer forsiktige i forhold til hverandre enn før pandemien.
Psykiske plager
Hopkins Symptom Checklist (HSCL-5) ble benyttet som mål på psykiske plager og omfatter 5 spørsmål om
- nervøsitet eller indre uro
- redsel eller engstelse
- følelse av håpløshet med tanke på fremtiden
- nedtrykthet eller tungsindighet
- bekymring eller uro
En skår på >2 er definert som terskel for betydelige psykiske plager (angst og depresjonslignende problemer). Andelen over terskelverdien i totalutvalget i november-desember er 16,8 %.
Andelen som skårer over terskelverdi på dette og tilsvarende mål, har hovedsakelig variert mellom 9 og 12 % i Norge de siste 20 årene.
I figur 13 presenteres tall for HSCL basert på litt ulike versjoner av spørsmålsbatteriet.
Tallene i den nye undersøkelsen avviker betydelig fra tidligere undersøkelser med unntak av tall fra en omfattende livskvalitetsundersøkelse gjennomført av SSB mellom 9. og 29. mars 2020, altså under nedstengningen som følge av pandemien. Her ble andelen beregnet til 18 %.
Som i andre undersøkelser ser vi også i koronaundersøkelsen i november-desember at andelen med betydelige psykiske plager er høyest blant de unge og avtar med alderen, se figur 14.
Andelen er høyere i Oslo og Bergen enn i Vestland for øvrig og det den er i Agder og Nordland. Ettersom HSCL måler nedstemthet, angst og bekymring er det nærliggende å se økningen i sammenheng med smittetrykket som har vært i disse byene, samt graden av smittevernstiltak.
For gruppen som har deltatt i alle de tre undersøkelsene i Agder og Nordland, ser vi samlet sett en oppgang i forekomsten av betydelige psykiske plager fra 7,7 % i juni til 11,3 % i november/desember. Nivået i november/desember er dermed 1,6 % poeng høyere enn før korona. Se figur 15.
Også her, som ved ensomhet, ser vi at hjemmekontor er assosiert med negative følger. Andelen blant dem som er på hjemmekontor som rapporterer psykiske plager, er 15 %, og signifikant høyere enn dem som utfører arbeid på arbeidssted. Sammenhengene mellom hjemmekontor og psykiske plager kan reflektere en rekke faktorer og er foreløpig ikke undersøkt nærmere. Se figur 16.
Vi ser altså at nivået av psykiske plager er betydelig høyere enn det tradisjonelt har vært, og at forekomsten av betydelige psykiske plager ligger på samme nivå som under nedstengningen i mars i år.
Endringene ser ut til å følge forandringer i smitteverntiltak.
Livskvaliteten var bedre og ensomheten lavere i juni-undersøkelsen. Det skyldes delvis et noe selektert utvalg, men sannsynligvis også sommer, optimisme og lettelse i smitteverntiltak etter en lang periode med strenge tiltak.
I lys av høy fremtidsoptimisme og gjennomgående stabile tall for befolkningen som helhet de siste årene - både i livstilfredshet, psykiske helse og ensomhet - antar vi at bildet avspeiler smittevernsituasjonen fremfor mer varige endringer.