Del 2: Skolestengning og barn og unges helse
Publisert
|Barn og unge i Norge har så langt ikke vært hardt rammet av covid-19-sykdom, men smitteverntiltakene har endret hverdagen deres dramatisk. I løpet av pandemien har skoler på alle nivåer i Norge vært helt eller delvis stengt, noen over lang tid. Dette har påvirket barn og unges psykiske helse, trivsel og læring.
Barn og unge har heldigvis i svært liten grad fått alvorlig covid-19-sykdom så langt i pandemien (1). Foreløpig er det heller ikke holdepunkter for stor risiko for senfølger etter mild sykdom blant barn (se del 6).
Dette bildet kan endre seg, men konsekvensene av pandemien for barn og unge handler så langt først og fremst om hvordan smitteverntiltakene har påvirket deres liv og helse.
Stengning og andre begrensninger på skoler og barnehager har sannsynligvis vært tiltaket med størst innvirkning på barn og unge. Det er fordi skoler og barnehager er arenaer for læring og sosial omgang, men også fordi mange tjenester for barn er avhengig av åpne skoler og barnehager for å fungere normalt. Det gjelder for eksempel barnevern, barnevaksinasjonsprogram og tiltak for flyktninger.
I Norge har vi gode registerdata og helseundersøkelser, men kunnskapen om effekten av pandemien på barn og unge er fremdeles begrenset fordi det har gått kort tid, og fordi det ofte kreves avansert forskning for å finne gode svar.
For å få bedre oversikt har Folkehelseinstituttet publisert to systematiske oppsummeringer av internasjonal forskning om konsekvenser av pandemien for barn og unge (2;3).[1] Smitteverntiltakene har påvirket barn og unge på mange forskjellige måter, men noen tema peker seg særlig ut i rapporten, som den følgende oversikten er basert på.
Familieforhold, vold og barnevern
Et tema det har vært mye bekymring rundt, er hvordan pandemien har påvirket livene til barn som lever under vanskelige familieforhold. De studiene vi har oversikt over, viste at de fleste barn og unge og deres familier har klart å tilpasse seg begrensningene under smitteverntiltakene på en god måte, men at det ikke gjelder alle.
Under pandemien har det vært en nedgang i rapportering av vold mot barn i flere land. Studier har blant annet vist nedgang i bekymringsmeldinger fra skole og barnehage til barnevern og sosialtjeneste under nedstengingen, også i Norge. En del forskere mener at nedgangen i rapportering av vold ikke nødvendigvis skyldes en reell nedgang, men snarere en underrapportering av vold, mishandling og vanskjøtsel av barn.
Særlig trekker forfatterne frem at stengte skoler og barnehager, samt andre tjenester og aktiviteter barn vanligvis deltar i, trolig bidro til nedgangen i innrapportert vold. Under nedstengingen ble det vanskeligere for fagpersoner som har regelmessig kontakt med barn, slik som lærere, barnehageansatte, helsepersonell og sosialtjenester, å avdekke og melde fra om vold mot eller manglende ivaretakelse av barn.
Psykisk helse
Det har også vært mye bekymring for barn og unges psykiske helse under pandemien, blant annet på grunn av mindre sosial kontakt, endringer i rutiner på skolen, og bekymring for om alle får det tilbudet de har krav på. Når vi går gjennom den internasjonale forskningen som er publisert så langt om barn og unge, ser vi et blandet bilde i de studiene som har fulgt psykisk helse blant barn og unge over tid i befolkningen generelt.
Studier som undersøkte symptomer på depresjon hos barn og unge, rapporterte om en økning i symptomer. For angst var resultatene blandet. For livskvalitet og trivsel var det også blandede resultater, men hoveddelen av studiene rapporterte om en nedgang i skårer på livskvalitet og trivsel. Studier som så på endringer mellom perioder med strenge smitteverntiltak og perioder med gradvis gjenåpning, observerte at barn og unge rapporterte om dårligst psykisk helse på noen områder i periodene med flest restriksjoner.
Forskningen så langt tyder på at noen undergrupper var spesielt utsatt for å få dårlige psykisk helse, spesielt de med lav sosioøkonomisk status. Samtidig viste også noen studier at enkelte sårbare grupper fikk en forbedring i psykisk helse.
En viktig begrensning i kunnskapen så langt er at det er publisert få studier som har sett på utviklingen fra og med høsten 2020, så vi vet foreløpig lite om hvordan det har utviklet seg videre.
Konsekvenser av hjemmeskole
Under pandemien har mange barn tilbragt mye tid på hjemmeskole. Det kan ha påvirket både opplevelsen av læring og graden av trivsel i hverdagen.
Relativt mange nordiske studier har undersøkt læring og trivsel på hjemmeskolen under den første delen av pandemien. Elever så ut til å være delt med hensyn til hvor mye de trivdes på hjemmeskolen våren 2020. Trivselen kunne være påvirket av mange faktorer, blant annet hvor mye elevene synes de lærer, hvor viktig den sosiale konteksten er for læringen, hvor godt skolen og lærerne legger til rette undervisningen, eller hvor godt egnet elevenes hjemmemiljø er for en digital skolegang.
Studier fra ungdoms- og videregående skole viste at omtrent halvparten trivdes like godt eller bedre på hjemmeskolen, mens den andre halvparten trivdes dårligere. En stor norsk studie (4) fra ungdoms- og videregående skole viste at kun én av ti elever hadde en dårlig læresituasjon hjemme, andre studier (5) viste to av ti. Dette kunne handle om at de ikke fikk tilstrekkelig støtte hjemme, at de ikke opplevde tilstrekkelig kontakt med skolen og lærerne, eller begge disse faktorene
På videregående skole viste en annen norsk studie at forskjellene mellom elevene når det gjaldt trivsel, motivasjon og opplevd læring, i stor grad hang sammen med elevenes mulighet til å sitte i fred hjemme med skolearbeidet (6). En dansk studie (7) fant at de yngste elevene (3. klassingene) klarte seg dårligst på nesten alle parametere, som trivsel, struktur, kontakt med lærer og samarbeid med medelever, undervisningsform/kvalitet, tro på egen mestring, mm. Imidlertid fikk denne gruppen mest hjelp hjemme.
Studier viste at elever som satte særlig pris på hjemmeskole var en sammensatt gruppe, bl.a. elever med sosial angst eller lettere skolevegring eller elever som synes klasseromssituasjonen var utrygg eller forstyrrende.
Hvor omfattende har nedstengningen av skoler vært i Norge?
Som en følge av covid-19-pandemien stengte Norge alle barne-, ungdoms- og videregående skoler 12. mars 2020. Helt fram til våren 2021 var mange elevers hverdag preget av hjemmeskole og en uforutsigbar skolehverdag.
Nasjonalt var det hjemmeskole i seks uker for 1.-4. trinn (samt yrkesfag Vg2 og Vg3) og i åtte uker for 5.-7. trinn, ungdomsskole og videregående skole (8). Ved gjenåpningen forsommeren 2020 innførte skolemyndighetene trafikklysmodellen, og utover høsten ble modellen aktivt tatt i bruk. Fra senhøsten 2020 til og med tidlig vår 2021 påla en del kommuner og fylker ulike skoletrinn rødt nivå, som for barne- og ungdomsskole ofte innebar at halvparten av elevene hadde hjemmeskole mens den andre halvparten var på skolen, f.eks. annenhver dag.
Videregående skole operasjonaliserte rødt nivå på ulike måter. Våren 2021 var gjennomsnittlig 25 prosent av skolene helt eller delvis stengt, men det var store geografiske forskjeller, fra Møre og Romsdal med 11 prosent til Oslo med 60 prosent (9). Andelen skoler som måtte gi opplæringen helt eller delvis digitalt, økte med elevenes alder og var høyest på ungdomstrinnet. Ved skolene som var helt stengt, fikk i gjennomsnitt 3 prosent av elevene (barn av foreldre med arbeid i kritiske samfunnsfunksjoner og barn med særlige behov) et tilbud på skolen.
Læringstap
Læringstap under pandemien kan også potensielt ha store konsekvenser for den enkelte og samfunnet, ved frafall fra skoleløpet og reduserte jobbmuligheter. Ut fra studiene vi har oversikt over, er det grunn til å forvente et visst læringstap blant elever i Norge på grunn av nedstenging.
Noen studier undersøkte dette ved å sammenligne skoleresultater før og etter perioden med skolestengning. En nederlandsk studie (10) viste et faktisk læringstap for barneskoleelever i fagene matematikk, rettskriving og lesing. Det er foreløpig ingen tilsvarende studier fra Norge, men en mindre norsk studie av skriving blant førsteklassinger viste et lite til middels læringstap i gjennomsnitt (11).
Det var sannsynligvis stor variasjon mellom skoler når det gjaldt tilrettelegging av undervisning, og det har også vært store geografiske forskjeller i Norge i smitte og derfor også i grad av restriksjoner på undervisning. Det gjør at effekten kan variere mye fra sted til sted.
Sosial ulikhet og sårbare barn
Mye tyder på at de negative konsekvensene av skolestenging ikke har vært jevnt fordelt. Faktorer som så ut til å påvirke negativt var særlig foreldres utdanning og økonomiske situasjon, minoritetsbakgrunn, funksjonsnedsettelser og skoleprestasjoner.
En norsk studie fra grunnskolen viste en klar sammenheng mellom tid brukt av foreldre til å følge opp skolearbeidet i en ordinær skolesituasjon og under hjemmeskolen (12). Dette tyder på at elever som har god støtte hjemmefra til vanlig, har det i enda større grad i hjemmeskoleperioden, og skillet mellom elevgrupper kan dermed forsterkes under skolestengningen.
Barn og unge med minoritetsspråklig bakgrunn kan i gjennomsnitt ha hatt større utfordringer på grunn av lite tilrettelagt undervisning (hvis de f.eks. ikke behersket norsk), at det var krevende å følge med på undervisning og arbeidsplaner, økt vekt på teoretiske og skriftlige oppgaver, mindre støtte fra lærerne og eventuelt lite støtte fra foreldrene på hjemmeskolen.
Barn og unge med funksjonsnedsettelser som er avhengig av tilrettelagt undervisning, har i stor grad manglet dette på hjemmeskolen, og foreldrene har måttet trå til som pedagoger. For en del barn har det medført langt mindre undervisning og læringsutbytte enn vanlig.
Hva bør gjøres nå?
Konsekvensene av pandemien for barn og unge er et av de viktigste forskningstemaene framover. Det er også fremdeles viktig å forstå bedre hvor stor risiko barn og unge har for alvorlig sykdom med nye virusvarianter, og hvor stor forekomsten av senfølger er. For å ivareta barn og unge i tida framover og ved neste pandemi, mener vi dette er de viktigste tiltakene nå:
Høyt prioritert å holde skoler og barnehager åpne
Vi vet fremdeles lite om langtidseffektene av skolestengingen, men det ser ut til at stengte skoler har betydelige omkostninger for en del elever med hensyn til både læring, trivsel og psykisk helse. Dette gjelder både i barne-, ungdoms- og videregående skole. Skoler og barnehager er også viktige arenaer for sosiale tjenester som blir forstyrret under nedstenging. Det viktigste forebyggende tiltaket er derfor å holde tjenestene i mest mulig normal drift – innenfor rammene av forsvarlig smittevern.
Klare smittevernplaner
Før pandemien manglet det egne smittevernplaner for skoler og barnehager, og det var ikke utarbeidet scenarier for hvordan tjenestene kunne forholde seg i en smittesituasjon. En viktig lærdom til senere pandemier og epidemier er at vi må ha smittevernplaner i beredskap for skoler og barnehager, slik at vi unngår lange perioder med stenging.
Forskning på læringstap
Vi mangler fortsatt mye kunnskap om langtidseffektene på skoleelevers læring under pandemien. De fleste studiene som hittil er publisert, er basert på selvrapporterte opplysninger fra elever og foreldre fra våren 2020. Det er behov for flere studier som bruker objektive mål på hvordan læringen er blitt påvirket, som standardiserte prøver, både i Norge og i andre land. Effektene bør studeres over flere år.
[1] Rapportene er utarbeidet på oppdrag fra og finansiert av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. På grunn av behovet for raskt tilgjengelig kunnskap er begge utført som hurtigoversikter, det vil si med noen forenklede steg sammenlignet med en full systematisk oversikt. En god del av studiene hadde lav intern validitet.
