Del 3: Innvandreres helse under og etter pandemien
Publisert
|Noen innvandrergrupper har gjennom pandemien hatt mange flere smittede og alvorlig syke enn gjennomsnittet i befolkningen. Det har vært en stor utfordring for kommunene og sentrale myndigheter at vi ikke vet mer om hvorfor det er slik. Hva vet vi nå om årsakene til ulikhetene, og hva kan vi gjøre for å få bedre kunnskap i fremtiden?
Ved inngangen til 2021 var det registrert litt over 800 000 innvandrere i Norge, og nesten 198 000 norskfødte med innvandrerforeldre (1)[1].
Allerede tidlig i pandemien var det bekymring for at enkelte innvandrergrupper var overrepresenterte blant smittede og alvorlig syke i Norge. Mangelen på gode registre gjorde at tallene i første bølge var såpass usikre at FHI ikke kunne si med sikkerhet at overrepresentasjonen var reell. Gjennom en gradvis forbedring av registerdata og større tallmateriale kunne man fra tidlig høst 2020 se at overrepresentasjonen var reell og tydelig. Dette ble enda mer markant utover vinteren 2021 (2;3).
Det samme ser vi også i andre land. I Norge stod utenlandsfødte for rundt 40 % av alle sykehusinnleggelser fra mars 2020 til februar 2021, men utgjør rundt 15 % av befolkningen (3). I Sverige, hvor 20 % av befolkningen er utenlandsfødte, var tilsvarende tall rundt 40 % av alle innlagt på intensivavdeling fra 13. mars 2020 til 15. februar 2021 (4). Også i Danmark ble dobbelt så mange ikke-vestlige innvandrere og etterkommere innlagt i sykehus sammenlignet med etniske danske i perioden mars til juli 2020 (5).
Det har vært svært stor variasjon mellom ulike innvandrergrupper. I Norge har det vært høyere andel innlagte blant gruppene som er født i Pakistan, Marokko, Somalia, Irak og Tyrkia (6). Personer med bakgrunn fra land i Afrika og Asia skiller seg ut med forhøyet risiko for død og respiratorbruk. For respiratorbruk gjelder dette også etter at analysene er justert for alder, som er den viktigste risikofaktoren for alvorlig sykdom og død av covid-19 (6;7).
Det er flere usikkerheter i statistikken over dødsfall og respiratorbruk. For eksempel er tallene såpass lave at det er vanskeligere å analysere forskjeller mellom innvandrere etter enkelt-fødeland. Tallene gir likevel grunn til bekymring. Sett under ett er innvandrerbefolkningen i Norge ung, og det er svært få personer i de øverste alderssjiktene sammenlignet med befolkningen ellers (8) .
Det er også på dette tidspunktet forskjeller i vaksinedekning for noen innvandrergrupper (se del 7).
Ulikheter også før pandemien
Innvandrerhelse var et viktig tema for folkehelsen i Norge også før pandemien, blant annet som del av en betydelig sosial ulikhet i helse i befolkningen. Den generelle helsetilstanden blant innvandrere ser ut til å være god; blant annet vet vi at det er færre innvandrere som er i risikogruppe for covid-19 enn det er blant norskfødte (9).
Innvandrerbefolkningen består av grupper med svært ulik bakgrunn, og det er store forskjeller i helse mellom disse (10). I tillegg er det forskjeller innad i gruppene, blant annet mellom kvinner og menn. Sammenhengen mellom innvandring og helse er svært sammensatt, og avhengig av en rekke faktorer. Botid i Norge, og sosiale forhold som arbeid, inntekt, utdanning og diskriminering, er noen av dem.
For enkelte sykdommer og folkehelseutfordringer er det også ulike mønstre for innvandrere fra ulike land. For eksempel er hjerte- og karsykdommer mer utbredt blant innvandrere fra India, Pakistan, Sri-Lanka og andre land i Sør-Asia sammenlignet med befolkningen ellers (11) mens innvandrere fra Vietnam og andre land i Øst-Asia har vesentlig lavere risiko, særlig blant kvinner (11;12).
Hvorfor er noen grupper hardere rammet?
Det er lansert mange ulike mulige forklaringer på hvorfor noen innvandrergrupper har hatt mer smitte og alvorlig sykdom av covid-19. Årsakene er viktige å forstå for å gjøre smitteverntiltakene mer treffsikre. Det kan beskytte liv og helse, og styrke håndteringen av både denne og fremtidige pandemier.
Vi vet at overrepresentasjonen skyldes en kombinasjon av en rekke faktorer, og at det ikke finnes én enkelt forklaring som peker seg ut. I de analysene som er gjort, peker disse faktorene seg ut som viktige delforklaringer (9;13-20):
- Bosted: Smitten har vært høy i områder av landet hvor det bor mange innvandrere, og det ser ut til å ha forsterket smittespredningen blant innvandrergrupper. Det er en av de viktigste forklaringene vi kjenner til med de data vi har.
- Utenlandsreiser: Det ser ut til at utenlandsfødte har reist mer enn befolkningen for øvrig, og spesielt til land med høy eller antatt høy forekomst av covid-19. Dataene om utenlandsreiser og smitte er imidlertid mangelfulle og går ikke lenger tilbake enn mars 2021.
- Kontakt innad i grupper: Sosialt miljø har stor betydning for smittespredning. På grunn av restriksjoner og råd om å begrense sosial kontakt til de alle nærmeste, er det også mer sannsynlig at innvandrere har mest kontakt med personer med samme landbakgrunn. Fordi smitte sprer seg eksponentielt, kan selv små forskjeller i smitte føre til store forskjeller mellom ulike miljøer.
- Forsinkelser i TISK-arbeidet: Utfordringer med for eksempel pålogging med Bank-ID og språk kan forsinke testing, smittesporing og karantene. Selv små forsinkelser i hvert ledd kan få store konsekvenser for smittespredning.
- Sosioøkonomiske forhold: Forhold som lav inntekt, lav utdannelse, yrke og trangboddhet ser ut til å henge sammen med økt risiko for smitte. Men dette gjelder hele befolkningen, ikke bare innvandrergrupper, og det forklarer bare en svært liten del av forskjellene.
- Andre forhold: Vi antar at språkkunnskaper, helsekompetanse og forskjeller i helseadferd forklarer noe av forskjellene.
Ulikheter i medisinsk risiko, det vil si underliggende sykdommer som øker risikoen for alvorlig covid-19, eller genetiske faktorer hos ulike innvandrergrupper, ser ikke ut til å være viktige forklaringer i de dataene vi har så langt.
Det er også flere andre mulige årsaker vi vet for lite om, og som har vært mye omdiskutert. Det gjelder for eksempel forskjeller i smittevernadferd og etterlevelse av råd.
Hva bør gjøres nå?
Innvandrerhelse har betydning ikke bare for forebygging av ikke-smittsomme sykdommer og utforming av helse- og omsorgstjenesten i Norge, men også for beredskapen for store utbrudd av smittsomme sykdommer og andre kriser i fremtiden. Det er behov for oppdatert kunnskap som viser hvor utfordringene er størst.
Erfaringen fra pandemien peker på flere viktige forbedringer som bør gjøres:
Innvandrere bedre representert i helseundersøkelser
Innvandrergrupper er dårlig representert i mange av spørreundersøkelsene som har blitt gjennomført under pandemien. Det er en viktig årsak til at det tok tid å få kunnskap, og en viktig begrensning på kunnskap om helse og helsetjenestebruk blant innvandrere mer generelt. Det er et viktig mål å inkludere innvandrergrupper i bredere utvalg av befolkningen, slik at de kan sammenlignes direkte med andre grupper i stedet for at det gjøres egne spørreundersøkelser for innvandrergrupper. Terskelen for å delta i spørreundersøkelser må bli lavere, blant annet ved at de lages på flere språk og gjøres tilgjengelige for dem som mangler digital kompetanse.
Styrke tilgangen til helsedata i sanntid
Enkel tilgang til registerdata er et av de mest kraftfulle verktøyene i pandemihåndteringen. Det har vært avgjørende for håndteringen å kunne gjøre analyser av registerdata fortløpende, men infrastrukturen kom sent på plass. En viktig del av pandemiberedskapen og oppfølgingen fremover er å sikre god infrastruktur for registeranalyser, og å planlegge for tett og godt samarbeid mellom forskere, analytikere og praktikere innen smittevern og migrasjonshelse.
Et eksempel på et slikt samarbeid er studier av effekten av ulike smitteverntiltak, som Folkehelseinstituttets undersøkelse av effekten av dør-til-dør-aksjoner og drop-in-testbuss for å få flere til å teste seg for covid-19 i bydel Stovner (21). Slike studier kan hjelpe til med å målrette innsatsen under en pandemi, og bør være en del av beredskapsplanleggingen.
Samle erfaringer fra pasienter og helsepersonell
Å snakke direkte med utvalg av representanter for innvandrergrupper har vært en viktig kunnskapskilde under pandemien, i tillegg til spørreundersøkelser og andre kilder. I kjølvannet av pandemien kan det være nyttig erfaringskunnskap å innhente også fra helsepersonell, pasienter og andre brukere av tjenester.
Tiltak i flere ledd
Pandemien har vist at migrasjonsrelaterte forskjeller i helse skylde en rekke forhold, og at tiltak for å utjevne helseforskjeller må utformes i mange ledd. Det gjensidige samspillet mellom integrering og helse har blitt tydeligere. I fremtiden bør det bygges tiltak som ser disse sammenhengene både på et overordnet samfunnsplan knyttet til norskopplæring, helsekompetanse og tilpasser kommunikasjon, men også innad i klinikken i møtet mellom pasient og helsepersonell.
Fotnote:[1] I tillegg kommer personer fra andre land som oppholder seg eller arbeider i Norge over kortere tid, som turister, arbeidere på korttidskontrakter eller personer uten lovlig opphold. Statistikken nedenfor viser kun de med permanent lovlig opphold i Norge.
