Del 1: Pandemiens viktigste helsekonsekvenser
Oppdatert
|Koronapandemien er en historisk folkehelsekrise til tross for relativt få dødsfall i Norge. Hvordan har pandemien rammet ulike grupper i befolkningen? Hva kan bli de viktigste konsekvensene for befolkningens helse på lengre sikt?
Koronapandemien regnes som en av de største folkehelsekrisene i nyere tid. Det er på grunn av de store skadene en ukontrollert pandemi kunne gjort, og på grunn av de historisk omfattende og langvarige smitteverntiltakene som ble nødvendige for å holde kontroll.
Effektene på samfunnet er mangfoldige. Norsk økonomi hadde et betydelig produksjonstap i 2020, selv om bunnpunktet var kortvarig. Skolestenginger kan ha ført til redusert læring for barn over hele verden. Pandemien har satt sosiale, teknologiske og kulturelle spor vi ennå ikke kan vite omfanget av—både positive og negative.
I tiden fremover skal det tas mange viktige valg i helse- og omsorgssektoren. For eksempel: Hvilke grupper i befolkningen trenger spesiell oppfølging? Hva trenger vi ny forskning om? Hva skal vi gjøre for å være bedre forberedt ved neste pandemi?
For å kunne ta stilling til disse spørsmålene, må vi gjøre opp en foreløpig status på helsekonsekvenser av pandemien.
Helsekonsekvenser i Norge: Hva vet vi i dag?
Norge er foreløpig blant landene i Europa og i verden med lavest antall døde og innlagte på sykehus knyttet til pandemien, sammenlignet med størrelsen på befolkningen.
I Norge er 871 personer døde av eller med covid-19, 1 001 har vært innlagt på intensivavdeling på sykehus, og 5 279 har vært innlagt på sykehus totalt per 7. oktober. Vi anslår at om lag 6 % av befolkningen har vært smittet, rundt 332 000 mennesker (1).
Antall covid-19-relaterte dødsfall totalt i Norge er foreløpig litt lavere enn i én gjennomsnittlig influensasesong (2). Tallene er betydelig lavere enn i de fleste andre europeiske land. Med samme antall dødsfall per million innbyggere som Storbritannia, ville Norge hatt over 10 000 dødsfall med covid-19.
Covid-19 gir risiko for følgetilstander, særlig for de som har vært innlagt på sykehus, intensivavdeling og fått respiratorbehandling. På den måten kan det direkte avtrykket fra pandemien bli større enn for en influensasesong. Det vil blant annet avhenge av hvor stor risikoen for senfølger viser seg å være, spesielt for de som har hatt mild koronasykdom. I del 6 går vi nærmere inn på senfølger etter covid-19.
Konsekvenser i ulike grupper
Pandemien har rammet skjevt på flere måter. Det har vært store forskjeller innad i landet, mellom fylker, bydeler og mellom by og land i antall smittede, og i omfanget av smitteverntiltak. Oslo og Viken har for eksempel stått for 61 % av alle meldte tilfeller så langt, og har hatt høyere antall dødsfall per 100 000 innbyggere. Deler av landet har i perioder hatt betydelig strengere lokale smitteverntiltak og restriksjoner enn andre. Blant annet peker Oslo seg ut med størst andel helt eller delvis stengte skoler våren 2021 (se del 2).
I de yngre aldersgruppene har det vært mer smitte enn hos eldre. Spesielt har forskjellen mellom gruppene blitt større i 2021, etter at eldre aldersgrupper har blitt vaksinert og muterte virus har stått for mer av smitten. Selv om de over 60 år kun har stått for rundt 8 % av de totale smittetilfellene, har over 90 % av dødsfallene kommet i denne aldersgruppen. Forskjellene mellom kjønn har vært relativt små, selv om menn står for 54 % av dødsfall så langt.
Den kanskje viktigste forskjellen har vært mellom ulike innvandrergrupper og befolkningen ellers. I Norge stod utenlandsfødte for rundt 40 % av alle sykehusinnleggelser fra mars 2020 til februar 2021 (3). Også før pandemien var innvandrerhelse et av de viktigste temaene knyttet til sosial ulikhet i helse i Norge. I del 3 ser vi nærmere på dette.
Vi har også sett ulikheter etter inntekt og andre sosioøkonomiske faktorer. Upubliserte analyser fra FHI viser at personer med lav utdanning og personer med lav husholdningsinntekt ser ut til å ha hatt høyere sannsynlighet for å bli rammet av covid-19 enn resten av befolkningen. Disse gruppene har vært overrepresentert i påvist smitte, innleggelser, respiratorbruk og død relatert til covid-19. Men når det justeres for alder, kjønn, bostedskommune og fødeland, reduseres betydningen av inntekt og utdanning (4). Vi vet foreløpig lite om årsakene til at disse gruppene skiller seg ut.
Barn fra familier med lav familieinntekt og trangboddhet har også hatt økt sannsynlighet for å bli smittet under pandemien, men ikke for å bli innlagt på sykehus, sammenlignet med andre smittede (5).
Smitteverntiltakenes byrde
Pandemiens helsekonsekvenser er mer enn smitte, alvorlig sykdom og død forårsaket av SARS-CoV-2. I Norge vil en stor del av helsekonsekvensene sannsynligvis være forårsaket av smitteverntiltakene i seg selv. De langsiktige effektene kan være vanskelige å måle og tallfeste, og er fremdeles i stor grad ukjente. Tiltakene har også ha rammet ulikt, i likhet med de direkte konsekvensene.
Noen av effektene av smitteverntiltak på kort sikt vet vi en del om allerede, og noen av de viktigste omtaler vi i denne rapporten:
- Del 2 ser nærmere på barn og unges helse, med vekt på konsekvenser av skolestengning.
- Tap av arbeid og inntekt kan ha negative konsekvenser for helse og livskvalitet. Del 4 ser nærmere på konsekvensene av endringer i arbeidsmarkedet.
- Psykisk helse i befolkningen generelt kan ha blitt påvirket på grunn av at mange mistet den normale, sosiale omgangen og på grunn av bortfall av støtte og tjenestetilbud. Del 5 går nærmere inn på temaet.
- En annen potensielt viktig effekt av pandemitiltakene er det reduserte tilbudet i enkelte helse- og omsorgstjenester, særlig våren 2020. Del 8 ser nærmere på hva vi vet i dag.
Vaksinasjon er også et smitteverntiltak, og selv om det oftest er svært gunstig både for enkeltpersoner og for samfunnet, kan det også forekomme bivirkninger som gir negative helseutfall. Del 7 ser nærmere på betydningen av tillit for vaksinasjonsdekning.
Konsekvenser for helsesystemet i Norge og internasjonalt
Pandemien kan få viktige langsiktige effekter på befolkningens helse dersom den påvirker samfunnets evne til å fremme sunne liv og motstå nye helsetrusler i fremtiden – slik som nye pandemier, eller andre helsekriser.
Lærdommene fra denne krisen er allerede store og mangfoldige, og bør føre til endringer i systemene og planene vi har for beredskap i Norge. Det gjelder investeringer i infrastruktur for beredskap, som for eksempel overvåkingssystemer og laboratorier, men også endringer i hvordan vi ser forskning og analyse som en del av beredskapen. Disse lærdommene omtales blant annet i Koronakommisjonens første rapport.
Det internasjonale samarbeidet har også blitt satt på prøve på en helt ny måte. I del 9 ser vi nærmere på hvordan pandemien kan påvirke det globale samarbeidet om helseutfordringer, og hvor viktig et slikt samarbeid har vært for pandemihåndteringen i Norge.
Er det positive effekter av pandemien?
Pandemien kan ha hatt positive konsekvenser for helsen. Den kanskje mest åpenbare positive bieffekten av smitteverntiltakene og reiserestriksjonene er en nedgang i andre infeksjonssykdommer som influensa, som trolig bare er midlertidig (6). Det kan også ha bidratt til en nedgang i innleggelser for lungebetennelse og kols, som lå på et lavere nivå enn normalt ut 2020 (7).
Gjennom pandemien har færre oppsøkt akutthjelp også for hjerte- og karsykdommer. Både færre tilfeller av influensa, som er en kjent risikofaktor for hjertesykdom, mindre luftforurensning og endringer i livsstil er lansert som mulige forklaringer (8).
Etter ti år med fallende fruktbarhet i Norge, ble det i første kvartal i år født flere barn enn i tilsvarende periode i 2020 (9). Vi vet ikke hva som er årsaken, og denne trenden er stikk i strid med tidligere erfaringer fra helsekriser.
Forskningen på hvordan levevanene i befolkningen har endret seg under pandemien, er ikke entydig. Omtrent like mange rapporterer om vektøkning, som vektnedgang (10). Mens noen har økt alkoholinntaket sitt, forteller en større andel om en nedgang (11).
Endringene for disse sykdommene og livsstilsfaktorene kan potensielt ha en innvirkning på folkehelsen, men det gjenstår å se hva den samlede effekten er på sikt.
Totaldødelighet i Norge i 2020
- I Norge var antall dødsfall i 2020 (40 534) – uansett dødsårsak – som forventet sammenliknet med årene før pandemien (12;13).
- Til sammenlikning var antall dødsfall i Sverige 6,8 % høyere enn forventet basert på dødsratene for 2010-2019 (12). I Storbritannia var antall dødsfall 14 % høyere enn gjennomsnittet for 2015-2019 (14).
- Det ble i 2020 registrert 459 covid-19-assosierte dødsfall i Dødsårsaksregisteret. Ni av ti av disse hadde covid-19 som viktigste dødsårsak (15).
- Den største nedgangen i antall dødsfall, så man i gruppen lungesykdommer. I alt døde 3 754 personer av lungesykdom, 624 færre enn i 2019 (16).
- Antall narkotikautløste dødsfall (324) var det høyeste siden 2001 med størst økning i gruppen heroin og andre opioider (17).
- Statistikken for 2020 viser ingen tegn til flere selvmord under pandemien enn tidligere år (13).
- For noen dødsårsaksgrupper var det endringer som vi foreløpig ikke vet årsakene til, for eksempel en økning i antall dødsfall som følge av diabetes (18). Også antall alkoholrelaterte dødsfall var høyere enn forventet (13). Dette kan reflektere reelle endringer i forekomst, eller endring i rapportering som følge av overgang til elektronisk innmelding til Dødsårsaksregisteret, eller andre faktorer (13).
Fremdeles mye vi ikke vet
I Norge har vi bedre data på sykdomsbyrden av covid-19 og smitteverntiltakene enn i de fleste andre land. Det er likevel ikke tilstrekkelig til å gi god oversikt over alle de viktigste helsekonsekvensene av pandemien nå.
Det er også mye vi ikke kan vite ennå. For eksempel kan det ta tid før vi kan måle en del av helsekonsekvensene av bortfall av helsetjenester under nedstengingen i deler av 2020. Det vil også ta flere år før vi kan se om det er en langvarig endring i den psykiske folkehelsen eller i livsstilsrelaterte og andre forebyggbare sykdommer – eller ikke.
Helseeffektene av smitteverntiltakene kan ofte være vanskelige å forske på og sette tall på. Blant annet er noen former for tap av helse og livskvalitet mer utfordrende å måle enn andre, for eksempel enkelte psykiske helseproblemer. Smitteverntiltak kan også ofte virke indirekte inn på helse, for eksempel via arbeidsløshet eller bortfall av forebyggende tjenester, og derfor være vanskeligere å påpeke.
Hva bør gjøres nå?
Sammenlignet med mange andre land har Norge så langt klart seg godt gjennom pandemien. Selv om utfallet på lengre sikt fremdeles er usikkert, er det noen befolkningsgrupper og problemstillinger som det allerede nå er grunn til å følge spesielt opp.
Disse sporene mener vi er de viktigste nå:
Styrke beredskapen
Den nasjonale koronahåndteringen er gjenstand for flere evalueringer som sannsynligvis vil føre til endringer i helse- og beredskapssystemet i Norge. Et av de viktigste tiltakene er å styrke de ulike delene av det norske kunnskapssystemet for epidemier. Det handler blant annet om mikrobiologiske laboratorieanalyser, om sanntidsdata og kapasitet for overvåking og analyse av smitte og sykdom, og om bedre kunnskap om effekten og kostnaden av smitteverntiltak. Det er også behov for å styrke kompetanse og kapasitet innen fagfelt som er sentrale for beredskapen, inkludert for eksempel immunologi, virologi, infeksjonsepidemiologi og matematisk modellering. Norge bør også ta ansvar for å bidra til enda bedre systemer for internasjonalt samarbeid om bekjempelsen av pandemier.
Kunnskap om langtidskonsekvenser
Det er fremdeles mye vi ikke vet om konsekvenser på lang sikt, både av covid-19-sykdom, av smitteverntiltakene og av pandemiperioden mer generelt. Prioriterte forskningstema i tiden fremover er blant annet senfølger av SARS-CoV-2-infeksjon og konsekvenser av smitteverntiltakene for barn og unge.
Kunnskap om sosial ulikhet etter pandemien
Noen av de viktigste lærdommene fra pandemien vil sannsynligvis være om årsakene til ulikhetene i byrden av smitte, sykdom og smitteverntiltak i ulike grupper av befolkningen. Fra et folkehelseperspektiv er særlig kunnskap om helse i ulike innvandrergrupper et prioritert tema, men også forskjeller på tvers av andre sosiale grupper. Denne kunnskapen kan være viktig for håndtering av fremtidige utbrudd, men også for arbeidet med sosial ulikhet generelt i Norge.
Pandemien er ennå ikke over
Selv om pandemien er under kontroll i Norge for øyeblikket, vil potensialet for nye virusvarianter og svekket vaksineeffekt fortsatt være der. Og pandemien vil fortsatt herje i mange andre land. Det er særlig viktig å jobbe for bedre vaksinetilgang i alle land, og for styrket internasjonal overvåking av nye virusvarianter.
