Rottebittfeber – håndbok for helsepersonell
Sist endret
Rottebittfeber er en samlebetegnelse på to ulike zoonoser som begge primært overføres gjennom bitt av infiserte rotter
Om rottebittfeber
Rottebittfeber er en sjelden zoonose som skyldes bakteriene Streptobacillus moniliformis og Spirillum minus. Reservoar for begge mikrobene er rotter og andre gnagere. Bakteriene smitter gjennom infiserte rotters bitt, klor eller kroppsvæsker. De to bakteriene har litt ulikt symptombilde, men begge gir systemsykdom hos den smittede. Både villrotter, tamme rotter og laboratorierotter kan overføre bakteriene. Rottebittfeber er svært uvanlig i Europa på grunn av effektiv kontroll av rottebestanden, men forekomst er ukjent fordi sykdommen ikke er meldepliktig.
Historisk bakgrunn
Rottebittfeber ble beskrevet første gang i USA i 1839, og ut over sporadiske enkelttilfeller er det beskrevet flere utbrudd knyttet til mat eller drikke.
Streptobacillus moniliformis ble første gang isolert og identifisert i 1914. Rottebittfeber på grunn av streptobasiller kalles også Haverhillfeber etter et utbrudd med kontaminert, upasteurisert melk i USA i 1926. I 1987 var det et stort utbrudd ved en kostskole i England med 304 syke elever som ble smittet gjennom urenset (ikke-klorert) drikkevann.
Spirillum minus ble første gang isolert og identifisert i 1916. Spiriller er vanligste årsak til rottebittfeber i Asia, især i Japan, og forekommer som sporadiske tilfeller. I Japan kalles sykdommen «sodoku».
Tidligere var over halvparten av infeksjonene hos barn som levde under dårlige sosioøkonomiske forhold, men demografien er endret, og man ser nå også smitte hos personer som jobber i f.eks. dyrebutikker og laboratorier.
Epidemiologi
Global forekomst
I USA skyldes rottebittfeber hovedsakelig streptobaciller mens i Asia (især Japan) er spiriller vanligste agens. Sykdommen er ikke meldepliktig, og det foreligger ikke data for forekomst, men man antar at den er svært sjelden i hele verden.
Forekomst i Norge
Sykdommen er ikke meldingspliktig til MSIS, og det finnes ingen oversikt over smitte i Norge. Det finnes anekdoter om sporadiske enkelttilfeller.
Smittemåte
S. moniliformis smitter gjennom kontakt med infiserte gnageres kroppsvæsker, enten gjennom bitt/klor eller gjennom næringsmidler kontaminert med rotteurin.
S. minus smitter gjennom bitt.
Smitter ikke direkte fra person til person.
Inkubasjonstid
S. moniliformis: Vanligvis innen 7 dager etter eksponering.
S. minus: En til tre uker.
Symptomer / Forløp
S. moniliformis: Varierer fra mild, influensalignende sykdom til fulminant sepsis. Typisk er akutt innsettende symptomer med feber, myalgi, artralgi, oppkast, faryngitt og hodepine. Innen symptomene starter er vanligvis bittet tilhelet, og det er ikke lokal adenopati. Ved smitte gjennom næringsmidler ser man oftere faryngitt enn ved smitte gjennom bitt. Om lag halvparten av de syke utvikler makulopapulært utslett på ekstremiteter. I alvorlige tilfeller kan infeksjonen kompliseres med endocarditt, pneumoni, meningitt, septisk artritt eller abscesser.
S. minus: Feber, frysninger, hodepine og kvalme er vanlig. I tillegg er det vanlig at det gjennoppstår symptomer på bittstedet samtidig som de systemiske symptomene oppstår, med ødem, ulcerasjon og regional adenopati. Symptomene varer vanligvis kun noen dager, men ubehandlet kan de komme tilbake med regelmessige intervaller etter måneder eller år.
Diagnostikk
Vanligvis empirisk diagnose. Det er viktig med god anamnese. Mikrobene egner seg ikke for dyrkning, men 16S r DNA-gensekvenser kan benyttes på egnet materiale.
Behandling
Intravenøs antibiotika med overgang til tabletter etter noen dager. Spesialist i infeksjonssykdommer bør konfereres.
Forebyggende tiltak
Viktigste tiltak er kontroll på rottebestanden. Unngå bitt av rotter, både i laboratorier og av rotter som kjæledyr. Ikke innta næringsmidler som kan være kontaminert med rotteekskrementer.
Ved bitt bør det gis profylaktisk penicillin eller doksysyklin p.o.
Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd
Ingen spesielle tiltak ved enkelttilfeller.
Ved mistanke om utbrudd (flere tilfeller av streptobasiller uten kjent rottebitt) bør forurensede næringsmidler (spesielt vann) mistenkes og det lokale Mattilsynet skal varsles.
Meldings- og varslingsplikt
Ikke meldingspliktig til MSIS. Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved omfattende utbrudd eller ved mistanke om overføring med næringsmidler, se Varsling av smittsomme sykdommer.
Gresk: speira (spiral). Haverhill (by i Massachusetts, USA). Japansk: sodoku (rottegift)