Vurdering av sanering

Indikasjoner for sanering for MRSA

Forhold som spesielt taler for å forsøke sanering av MRSA, er dersom

• Pasienten har eller forventes å ha gjentatte eller langvarige innleggelser i sykehus hvor isolering oppleves som belastende.
• Pasienten vurderes å ha økt risiko for MRSA-infeksjon. 
  Sanering kan i slike situasjoner redusere risiko for infeksjon hos pasienten selv.
• Pasienten er helsearbeider med pasientkontakt.
  Som hovedregel skal alle helsearbeidere tilbys sanering, såfremt dette anses å være gjennomførbart. Vellykket sanering reduserer risikoen for videre smitte i arbeidet, og eventuelle arbeidsrestriksjoner kan oppheves.
• Pasienten har partner eller husstandsmedlem med hyppige innleggelser/opphold i helseinstitusjon, økt risiko for MRSA-infeksjon eller som er helsearbeider med pasientkontakt i helseinstitusjon.
• Pasienten arbeider med svin, storfe eller småfe:
  Vellykket sanering vil redusere risiko for smitte mellom mennesker og dyr i arbeidssammenheng. For mer informasjon, se Mattilsynets nettsider.
• Pasienten har partner eller husstandsmedlem som arbeider med svin, storfe eller småfe. Vellykket sanering vil redusere risiko for videre smitte i husstanden og dermed mellom mennesker og dyr. For mer informasjon, se Mattilsynets nettsider.

Viktige momenter og forbehold ved vurdering av indikasjon

• Prinsipper
  Det er frivillig for  å gjennomgå sanering, både pasienter og helsearbeidere. Beslutning om sanering bør bygge på en helhetsvurdering hvor indikasjon og motivasjon for sanering veies opp mot sannsynligheten for å lykkes med sanering, mulige ulemper og risiko for rekolonisering.
• Individuelle risikofaktorer for bærerskap
  • Sår eller hudlidelser, som f.eks. eksem, øker risiko for at sanering ikke lykkes, og bør behandles/være under kontroll før man forsøker sanering.
  • Infeksjoner bør behandles før sanering forsøkes.
  • Fremmedlegemer som ikke kan fjernes, f.eks. intravaskulært kateter, PEG-sonde, trakeostomi og lignende, øker risiko for at sanering ikke lykkes og kan tale mot å forsøke sanering
• Motivasjon og forståelse
  Pasientens motivasjon og forståelse for behandlingen og evne til å gjennomføre sanering er avgjørende for at saneringen skal lykkes.
• Spesielle hensyn
  Som hovedregel bør man være tilbakeholden med sanering hos barn i barneskolealder eller yngre, pasienter med manglende samtykkekompetanse, gravide og ammende. Om sanering vurderes i disse tilfellene, bør dette skje i samråd med kommuneoverlege eller smittevernlege samt relevant spesialist (barnelege, gynekolog e.l.) etter en vurdering av indikasjon, etiske og medisinske forhold. Det bør også vurderes hvorvidt pasienten er i stand til å gjennomføre eller samarbeide om behandlingen i praksis.
• Risiko for rekolonisering
  Enkelte situasjoner medfører økt risiko for rekolonisering, for eksempel ved kjent MRSA-bærerskap hos husstandsmedlemmer. Før sanering igangsettes bør derfor husstandsmedlemmer og partnere screenes, og sanering gjennomføres samtidig for alle i husstanden med påvist MRSA. Dersom pasienten har husstandsmedlemmer eller partner med MRSA som ikke bør eller kan saneres, kan dette tale mot å forsøke sanering hos pasienten, da risikoen for rekolonisering er høy.
• Praktiske hensyn
  For noen pasienter kan det være ekstra utfordrende å gjennomføre behandlingen, klesvasken og rengjøringen som saneringsregimet innebærer. Behov for praktisk eller økonomisk bistand bør kartlegges og plan for støtte utarbeides før saneringen startes.